I over hundre år har mange forfattere sympatisert med eller avvist marxistisk teori, slik den blir brukt av Friedrich Engels i boka Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse. I denne artikkelen undersøker den amerikanske sosialisten Sharon Smith Engels' teori, og konkluderer med at hans ideer fremdeles er det beste utgangspunktet for å forstå kilden til kvinneundertrykkinga, og hvordan den kan bekjempes.

Hvordan kan vi få slutt på undertrykkinga av kvinner? Dette spørsmålet kan bare besvares ved at et annet spørsmål blir stilt: Hvorfor er kvinner undertrykt? Hvis vi ikke fastslår kilden til kvinneundertrykkinga, vet vi ikke hvem eller hva som trenger å forandre seg. Dette "kvinnespørsmålet" har vært en kilde til uenighet i over et århundre. Karl Marx og Friedrich Engels fant at årsaken til kvinneundertrykking lå i utviklingen av klassesamfunnet. Deres analyse av kvinneundertrykking var ikke noe de hang på som en ettertanke til sin analyse av klassesamfunnet; den var integrert i analysen fra første stund. Da Marx skrev Det kommunistiske manifest i 1848, var ideene om kvinnefrigjøring allerede en sentral del av den revolusjonære, sosialistiske teorien:

Marx og Engels utviklet en teori om kvinneundertrykking i løpet av et helt liv, en utvikling som fikk sitt høydepunkt da boka Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse (heretter kalt Opprinnelsen ) ble utgitt i 1884. 2 Engels skrev boka etter Marx' død, men den var likevel et produkt av et samarbeid - han brukte Marx' detaljerte notater ved siden av sine egne. Teorien som blir framsatt i Opprinnelsen er langt på vei basert på pionerforskningen til 1800-tallsantropologen Lewis Henry Morgan. Morgans forskning, publisert i 1877 i en 560 siders bok ved navn Ancient Society , var det første materialistiske forsøket på å forstå utviklingen av menneskenes sosiale organisering. Gjennom utstrakt kontakt med irokeserne i staten New York oppdaget han et system for slektskap som var helt annerledes enn den moderne kjernefamilien.

Denne forskningen inspirerte Morgan til å studere andre samfunn, og gjennom dette lærte han at andre amerikanske urinnvånersamfunn hundrevis av mil fra irokeserne hadde påfallende like strukturer for slektskap. Dette ledet ham til å hevde at det menneskelige samfunn hadde vokst fram gjennom stadier, basert på utviklingen av "kunsten å eksistere" 3 . Noen av Morgans antropologiske data er avlegs i dag, men en rikholdig nyere antropologi har brakt fram mengder av indisier som støtter hans grunnleggende evolusjonære rammeverk. 4

Engels bygde på Morgans teori i Opprinnelsen for å utvikle, som tittelen tilsier, en teori om hvordan klassesamfunnets tilblivelse førte til framveksten av både staten, som representerer den herskende klasses interesser i den daglige klassekampen, og av familien, som redskapet herskerklassen benyttet for å sikre eierskap og arvefølgen av privat rikdom.

For fullt ut å kunne verdsette Engels' - og Morgans - banebrytende bidrag, må man ta med i betraktningen at Darwin la fram sin teori om menneskets evolusjon bare noen få år tidligere, først ved utgivelsen av Artenes opprinnelse i 1859, fulgt av Descent of Man i 1871. De tidligste skjelettrester av mennesker ble ikke oppdaget før i 1856! 5 Derfor har det vært nødvendig å revurdere noen av Engels' konkrete formuleringer i lys av data som ikke var tilgjengelige på hans tid.

Dette reduserer ikke på noen måte Engels' bidrag. Han utviklet en historisk analyse som lokaliserer kilden til undertrykkinga av kvinner. Ved å gjøre dette, brakte han til veie en strategi for å bekjempe denne undertrykkinga. Det er ingen overdrivelse å si at Engels' arbeid har definert fundamentet for diskusjonen om kvinneundertrykkingas opprinnelse, som har foregått de siste hundre årene: De fleste som har skrevet om temaet har enten støttet eller forkastet Engels' marxistiske teori. I denne artikkelen håper jeg å summere opp kjernen i teorien og peke på de kontroversielle punktene i den.

Kamplinjene har vært trukket rundt vidt forskjellige synspunkter. Men sosialister har som oftest vært alene om å utfordre antakelsen om at kvinneundertrykking, i større eller mindre grad, beror på menns årtusenlange behov for å dominere og underkue kvinner. Denne antakelsen er å finne hos tradisjonelle mannssjåvinister som søker å bevise en vagt definert tendens hos menn til å dominere kvinner (og også en vagt definert tendens hos kvinner til å bygge opp under og derfor underkaste seg dominans). Mange feminister forsøker å bevise det samme. Argumentet er sjelden rent biologisk, bygd på testosteronnivåer. Likevel - erklært eller underforstått, ligger antakelser om biologi og den menneskelige natur like under overflaten av denne debatten. 6

De ulike forklaringene på kvinneundertrykking strekker seg vidt - enkelte av dem er rent ut sagt latterlige, og de fleste bygger mye mer på ren spekulasjon enn på konkrete bevis. De vanligste teoriene har vært grunnlagt på antakelsen om at menns fysiske styrke gjør dem mer aggressive (logikken her er formodentlig at menn dominerer kvinner simpelthen fordi de kan ). Den velkjente barndomsforestillingen om rå neandertalere som drar kvinnene sine etter håret fra hule til hule, ser ut til å være basert på denne feilaktige biologiske tankegangen.

Mye av debatten rundt kvinneundertrykkingas opprinnelse har funnet sted innenfor antropologien, studiet av menneskelige samfunn. Langt fra å være en objektiv vitenskap, bærer antropologien med seg all den subjektive bagasjen av forskerens egne kulturelle fordommer. Det mest åpenbare er mannssjåvinismen som dominerte antropologien inntil for få tiår siden, og som ledet de fleste antropologene til å anta at alle viktige funksjoner i ethvert samfunn ble utøvd av menn. Eleanor Burke Leacock siterte et klart eksempel i sin bok Myths of Male Dominance , fra et avsnitt av antropologen Robin Fox som ble skrevet som om det var for et rent mannlig publikum:

Inntil kvinnebevegelsen mot slutten av 1960-tallet begynte å utfordre mannssjåvinismen, preget sexistiske holdninger grunnlaget for vidtrekkende generaliseringer. Claude Levi-Strauss, en ledende antropolog innenfor den strukturalistiske tradisjonen, går så langt som til å argumentere for at "det menneskelige samfunn ... er i første rekke et maskulint samfunn." Han framholder at "utvekslingen av kvinner" er et "praktisk talt universelt" trekk ved menneskesamfunnet, som innebærer at menn erverver seg kvinner fra andre menn - fra fedre, brødre og andre mannlige slektninger. Videre slår han fast at "den dype polygame tendens, som eksisterer blant alle menn, alltid får antallet tilgjengelige kvinner til å virke utilstrekkelig." Derfor "må de mest attraktive kvinnene utgjøre en minoritet." Av denne grunn er "etterspørselen etter kvinner, for alle intensjoner og formål, alltid i en tilstand av ubalanse og spenning". 8 Ifølge Levi-Strauss har altså kvinner vært passive ofre for menns seksuelle aggressivitet siden det menneskelige samfunn oppsto.

På liknende måte har vestlige forskere ofte brakt med seg sine egne kulturelle skjevheter (ofte innbefattet kulturell sjåvinisme) når de studerer jeger/sanker- eller hagebruks-samfunn. Skikker blir vurdert ved hjelp av en vestlig målestokk heller enn at man prøver å forstå det unike verdisystemet i en spesiell kultur. For eksempel blir den vanlige praksisen blant eskimokvinner med å ha seksuell omgang med mannlige gjester, ofte tolket som et eksempel på eskimokvinnenes lave status - ved at kvinner blir tilbudt som gaver eller eiendom. Men dette er ikke nødvendigvis tilfelle. Som Leacock påpeker, er dette en "etnosentrisk lesning som går ut fra at en kvinne ikke (siden hun ikke bør det) liker seksuell lek med andre enn sin `egentlige' mann, og som nekter å anerkjenne at variasjon i seksuelle forhold er underholdende for kvinner (der det ikke betegnes som tabu) like mye som for menn." 9 I seg selv forteller denne seksuelle skikken lite om kvinnenes status i eskimo-samfunnet i dag, når dette samfunnet er integrert i det kapitalistiske systemet - og den forteller enda mye mindre om hva kvinnens status har vært historisk sett.

Det finnes rikelig med teorier som setter inn kjennetegn fra tida forut for klassesamfunnet i analysen av samfunn som har eksistert under kolonial undertrykking i tiår, eller endog århundrer. Marvin Harris, som har skrevet en rekke populærvitenskapelige bøker om de menneskelige samfunns opprinnelse, er et typisk eksempel på en forfatter som bedriver denne typen spekulasjon. Harris' teori hviler på hans fastslåelse av at "mannlig overlegenhet" er et direkte resultat av krig og drap på jentebabyer, som han sier tidlige samfunn brukte for å forhindre at befolkningsveksten førte til overutnyttelse av miljøet. Han innrømmer imidlertid at "uheldigvis har dataene som er nødvendige for å teste mine forutsigelser om intensivering av krigsvirksomhet i forhold til vekst og oppsplitting av spesifikke landsbyer, ennå ikke blitt samlet inn." Men, mangelen på erfaring demper på ingen måte hans entusiasme for hypotesene sine.

Videre trakk Harris mange av sine konklusjoner ut fra studier av en gruppe krigstilbøyelige Yanamamoer som lever ved grensen mellom Brasil og Venezuela, der mennene brutalt dominerer kvinnene. Som andre forfattere har påpekt, er imidlertid andre Yanamamo-grupper svært fredelige. Etter alt å dømme utviklet dessuten ikke førstnevnte gruppe Yanomamoer sin krigerskhet før 1758, da de slo tilbake den første gruppen av spanske og portugisiske oppdagelsesreisende på jakt etter slaver - med andre ord, før kolonialismen innhentet dem. 10

Mange feministiske forfattere har vært like skyldige i å skape beviser som skal passe til teorien. For eksempel argumenterer Sherry Ortner i Is Female to Male as Nature Is to Culture? med at kvinners evne til å føde barn historisk har brakt dem nærmere "naturen", mens menns evne til krigføring ga dem mulighet til å dominere på "kulturens" område. På dette grunnlaget gjør hun følgende vidløftige generalisering: "overalt, i enhver kjent kultur, er kvinnene vurdert som underlegne mennene i en eller annen grad." Men hun mangler bevis - og de hun tilbyr er langt fra entydige.

For eksempel siterer hun en studie fra 1930-tallet av et matrilineært indiansk samfunn, Crow-samfunnet. Selv om Ortner innrømmer at Crow-kvinnene på de fleste måter innehar posisjoner med relativt høy autoritet, framhever hun crow'enes tabuisering av menstruasjonen som tegn på at kvinner likefullt er ansett som underlegne. Blant annet kan menstruerende kvinner ikke berøre en såret mann eller en mann i krigsforberedelser. 11

Den temmelig vanlige praksis å isolere menstruerende kvinner i primitive samfunn, har ofte blitt brukt av feminister som eksempel på at kvinners reproduktive krefter er en kilde til frykt og forakt overalt. Men det er de ikke. For det første har noen jeger/sanker-samfunn ingen tabuer rundt menstruasjon i det hele tatt. I andre samfunn prøver menn å imitere kvinnenes reproduksjonskrefter. Og, som Stephanie Coontz og Peta Henderson har påpekt: denne tolkningen av menstruasjonstabuer etterlater "inntrykket av at kvinner er [sett på som] urene eller onde, i stedet for å anerkjenne at enkelte stoffer, slik som blod, er sett på som farlige, enten de utskilles av kvinner eller menn" i mange samfunn. 12

Likefullt har noen feministiske antropologer - spesielt sosialist-feminister, som Coontz og Henderson som jeg siterte ovenfor - bidratt til vår forståelse av kvinneundertrykkinga historisk sett, og i noen tilfeller har de hjulpet til å videreutvikle Engels' teori. 13 Noen feministiske antropologer har også bidratt med omfattende data som er med på å dokumentere Engels' påstand om eksistensen av før-klassemessige egalitære samfunn, som Patricia Drapers studie av Kung-samfunnet i Sør-Afrika og Judith Browns forskning på Irokeserne.

Men, i sin reneste form er mye av den feministiske teorien ikke basert på annet enn antakelser som bare begrenses av forfatternes fantasi. Avhengig av hvem som står for skrivingen, er påstanden at menn undertrykker kvinner fordi de forakter kvinner på grunn av deres evne til å føde barn - eller fordi de er misunnelige på kvinnenes evne til å føde barn. Menn undertrykker kvinner fordi kvinnene i fjern fortid dannet et mektig matriarkat som ble styrtet - eller fordi mennene alltid har utgjort et tyrannisk patriarkat. Gerda Lerner sier i sin bok The Creation of Patriarchy : "Feminister, med Simone de Beauvoir som en begynnelse ... [har forklart kvinneundertrykking] som forårsaket enten av mannens biologi eller mannens psykologi." Så fortsetter hun med å beskrive stikkprøver fra feministiske teorier, som alle grenser til det underlige:

På denne måten ser Susan Brownmiller at mannens mulighet til å voldta kvinner leder til hans tilbøyelighet til å gjøre det, og viser hvordan dette har ført til mannlig dominans over kvinnene og til mannlig overlegenhet. Elizabeth Fisher argumenterte dyktig for at temmingen av dyr ... ledet menn hen til idéen om å voldta kvinner. Hun framholdt at brutaliteten og volden forbundet med temming av dyr førte til menns seksuelle dominans og institusjonaliserte aggresjon. Senere laget Mary O'Brien en forseggjort forklaring på opprinnelsen til mannlig dominans bygget på menns psykologiske behov for å kompensere for sin manglende evne til å føde barn gjennom konstruksjonen av institusjoner for dominans, og, som Fisher, plasserte denne "oppdagelsen" til perioden da temming av dyr ble oppdaget. 14

Den marxistiske teorien nærmer seg spørsmålet om kvinneundertrykking på en ganske annen måte - fra et materialistisk ståsted. Den er ikke basert på spekulasjon, men på å sette sammen de data vi faktisk har om utviklingen av menneskesamfunnet. Viktigst: vi vet at kvinner ikke bestandig har blitt undertrykt - faktisk viser bevismaterialet at i en rekke primitive samfunn har kvinner blitt sett som mannens like. Det er først sent i menneskets utvikling at kvinnenes sosiale posisjon har falt i forhold til mennenes. I introduksjonen til sin første utgave av Opprinnelsen forklarer Engels materialismen som følger:

Ifølge den materialistiske historieoppfatning er produksjonen og reproduksjonen av det umiddelbare livet i siste instans den bestemmende faktor i historien. Men den har igjen en tosidig karakter. På den ene side framstillingen av livsnødvendigheter som mat, klær, boliger og de redskaper som trengs til dette; på den andre side frambringelsen av menneskene selv, utbredelsen av arten. 15

Men marxismen er både materialistisk og dialektisk. Den er basert på en forståelse av historien som ser mennesket både som 1) produkter av naturen og 2) i stand til å samhandle med sine naturlige omgivelser, i en prosess som forandrer både dem selv og verden omkring dem. Sant nok er det endel ting ved de tidligste menneskesamfunnene som vi ikke kan vite fordi det ikke finnes noen skrevne kilder. Likevel, ved å studere redskaper, beinrester og andre fossiler, er det mulig å se hva som skilte våre menneskelige stamfedre fra aper. I første instans var det deres evne til å planlegge sine handlinger i den hensikt å vinne større kontroll over naturen. Dette satte dem i stand til å opprettholde livet over et større spekter av klima og omgivelser - en prosess som Marx og Engels kalte arbeid. I sin ufullførte artikkel The Part Played by Labour in the Transition from Ape to Man skriver Engels: "På en måte må vi si at arbeidet skapte selve mennesket." 16 Chris Harman har argumentert for at aper:

At kjøtt ble tatt opp i kosten betydde at de tidlige menneskene kunne overleve under en mye større variasjon av klimaer, slik at de kunne spre seg over hele verden. Behovet for planlegging i jakten og andre aktiviteter nødvendiggjorde i sin tur samordning og språklig kommunikasjon, som førte til utviklingen av strupehodet. Det å lage redskaper krevde fingerferdighet og intelligens, noe som førte til utvikling av hånden og utvidelse av hjernen. Den menneskelige anatomi utviklet seg på den måten i tråd med "behovene" i arbeidsprosessen. Men, i sin tur utviklet arbeidsprosessen seg videre, i samsvar med utviklingen av menneskets anatomi - og førte til mer komplekse former for kommunikasjon og forbedring av redskapene og andre ting som ble brukt til å mestre omgivelsene. Som Engels uttrykte det: "Slik er ikke hånden utelukkende et organ for arbeid, den er også et produkt av arbeid. " 18 Den samme utviklingslinjen går igjen i menneskesamfunnet som helhet.

Før klassesamfunnet var idéen om en strengt monogam gruppering av mann og kvinne samt deres avkom - kjernefamilien - ukjent for menneskene. Ulikhet var også ukjent. I mer enn to millioner år levde menneskene i grupper bestående av personer som for det meste var i slekt med hverandre, og de levde under tilnærmet like vilkår internt i gruppen. Forståelsen av dette er en viktig del av marxistisk teori, selv om mye av det tidligste bevismaterialet kom fra en uventet kilde: Fra jesuittmisjonærer på 16- og 1700-tallet som nedtegnet sine observasjoner av innfødte amerikanske kulturer.

Jesuittene ble stort sett rystet over den graden av likhet som de fant - seksuell frihet og likhet mellom kvinner og menn. En jesuitt rapporterte fra sitt møte med Montagnais-Naskapiene i det østre Canada: "Jeg fortalte ham at det ikke var ærbart for en kvinne å elske noen annen enn sin ektemann, og det var ondskap blant dem siden han selv ikke var sikker på at hans sønn, som var der hos ham, var hans sønn." Men Naskapien ble like frastøtt av jesuittene. Han svarte: "Det du sier er uten mening. Dere franskmenn elsker bare deres egne barn; men vi elsker alle barna i stammen vår." 19

Jesuittene noterte sin vantro over det faktum at indianerne verken hadde, eller så ut til å ønske seg, noen form for sosialt hierarki. Denne kommentaren fra pater Paul Le Jeune, skrevet i 1634 og igjen i en beskrivelse av Naskapiene, er typisk: De "kan ikke på noen måte tåle dem som ser ut til å ønske å vinne overlegenhet over de andre; de plasserer all dyd i en viss vennlighet eller apati." Le Jeune og de andre misjonærene satte selvsagt i gang med å forandre på disse forholdene. "Akk", klaget han, "hvis noen kunne stoppe omflakkingen til disse ville, og gi en av dem autoritet til å styre over de andre, ville vi kunne se dem omvendt og sivilisert innen kort tid." Men mange hindringer stod i veien for det. "Ettersom de verken har noen politisk organisering, embeter eller verdighet, og heller ikke noen autoritet, for de adlyder sin høvding bare av godvilje mot ham, dreper de heller aldri hverandre for å oppnå slik ære. De er altså fornøyd bare ved selve det å leve, ikke én av dem gir seg selv til Djevelen for å oppnå rikdom." 20

Etter å ha levd en lengre periode mellom irokeserne i sin hjemstat New York, trakk Lewis Henry Morgan den konklusjon at slektskapssystemet irokeserne brukte, trakk alle blodsbånd gjennom moren snarere enn faren (matrilineært, ikke patrilineært nedstammingssystem). Ved å studere andre samfunn (først og fremst andre indianske kulturer), begynte Morgan å finne tegn til at den menneskelige sosiale organisering har utviklet seg i samsvar med forandringer i hvordan folk sørget for sitt livsopphold. Han trakk opp tre påfølgende atskilte perioder i den sosiale utviklingen. Han kalte dem "villskap, barbari og sivilisasjon" og gjenspeilet dermed ordbruken til den viktorianske perioden. Senere har betegnelsene blitt forandret, men den grunnleggende skissen er fortsatt gyldig: Stadiet han kalte "villskap", refererer til jeger/sanker-samfunnet; "barbari" var et stadium der jordbruket dominerte, først "hogge og brenne"-jordbruk eller hagebruk, senere mer avansert drift med plog og vanning i stor skala. "Sivilisasjon" er en betegnelse som fremdeles er i bruk, og som refererer til utviklingen av bysamfunn og begynnende industri.

Morgans forskning støttet Marx' og Engels' langvarige standpunkt at en lang periode med "primitiv kommunisme" gikk forut for klassesamfunnet. Men den hjalp også Engels i å klargjøre nøyaktig hvordan undertrykkinga av kvinner oppsto hånd i hånd med framveksten av klassesamfunnet. Morgans samvittighetsfulle studium av irokeserne viste to ting: 1) at irokesiske kvinner og menn hadde en streng arbeidsdeling kjønnene imellom, men samtidig 2) at kvinner var likestilt med menn, med fullstendig selvstyre over sine ansvarsområder og avgjørende makt i samfunnet som helhet. 21 Eldre kvinner deltok i diskusjonene i rådet som tok avgjørelser for stammen. Og som en observatør på 1800-tallet skrev: "De praktiserte en negativ, eller hva vi kaller en vetomakt, i det viktige spørsmålet om krigserklæringer. De hadde også retten til å gå imellom for å slutte fred." Som Judith Brown peker på, hadde kvinnene en stor grad av autoritet, selv over mennenes aktiviteter, fordi de kontrollerte dyrkingen av vekster:

Slik ga kvinnenes rolle i produksjonen dem - og spesielt de eldre kvinnene - betraktelig politisk makt i samfunnet som helhet. Morgans og andres data om irokeserne står alene i å bevise at kvinneundertrykking ikke har eksistert i alle menneskelige samfunn. Men det er verdt å merke seg at nyere forskning har sørget for en overflod av eksempler som viser at kvinner nøt tilnærmet likhet med menn i førklasse-samfunn. 23 For eksempel trekker studier av !Kung-folket i Kalahariørkenen liknende konklusjoner. Patricia Draper fant at i !Kung'enes jeger/sanker-samfunn bidro kvinnene like mye, hvis ikke mer, til matforsyningene som menn. Hun beskrev de to kjønnene som fullstendig likestilt, og skriver:

Blant !Kung-folket er det et ekstremt lavt nivå av kulturell toleranse for aggressiv atferd, det være seg fra menns eller kvinners side. I samfunn der aggressivitet og dominans er verdsatt, er disse egenskapene uforholdsmessig sterkt knyttet til menn, og kvinnene er felles mål for dette, noe som resulterer i at deres status senkes. !Kung-kvinnene er ikke fanget av dette kjønnsrollemønsteret. Sin vane tro holder de en mild tone, men det gjør også mennene deres. 24

Menneskets utvikling har skjedd over svært lang tid - en periode på millioner av år. Våre tidligste menneskelige forfedre (Homo habilus) ble trolig til for omkring to millioner år siden eller før, mens det anatomisk moderne menneske (Homo sapiens sapiens) ikke kom til før for 100.000-200.000 år siden. De tidligste formene for jordbruk begynte ikke før for 10.000 år siden, og det er bare i de siste årtusenene at menneskesamfunnet har vært igjennom en raskere teknologisk utvikling. 25

I mesteparten av menneskets historie har det vært umulig å samle seg rikdom - og folk har heller ikke vært særlig motivert til gjøre det. For det første fantes det ikke egnede steder for lagring. Menneskene levde fra begynnelsen av i nomadiske grupper - jeger/sanker-samfunn - og overlevde gjennom ulike kombinasjoner av sanking av bær, røtter og andre vekster, samt jakt eller fiske. I de fleste slike samfunn ville det ikke være noe poeng i å arbeide mer enn de timene om dagen som det tok å produsere det som var nødvendig for å opprettholde livet. Men også i de første samfunnene som avanserte til hagebruk, var det ikke egentlig mulig å produsere mer enn det som fortløpende skulle forbrukes av medlemmene i gruppen.

Ved framveksten av mer avansert jordbruksproduksjon - gjennom bruken av plog og/eller avanserte vanningsmetoder - og da samfunn av fastboende oppsto, ble menneskene i enkelte samfunn i stand til å utvinne mer enn eksistensgrunnlaget fra omgivelsene. Dette førte til den første oppsamlingen av overskudd, eller rikdom. Som Engels argumenterte i Opprinnelsen : "Framfor alt møter vi nå den første jernplogen trukket av okser, som muliggjorde jordbruk i stor skala, dyrking av åkre, og dermed skapte en praktisk talt ubegrenset tilgang på mat sammenliknet med tidligere." 26 Dette var et vendepunkt for det menneskelige samfunn, for det betydde at over tid kunne produksjon for bruk erstattes med produksjon for bytte og til slutt for profitt. Dette førte til at de første klassesamfunnene oppsto for omkring 6.000 år siden (først i Mesopotamia, fulgt noen få århundrer senere av Egypt, Iran, Indusdalen og Kina). 27

Engels framholdt at tilblivelsen av klassesamfunnet brakte med seg en økende ulikhet - mellom herskerne og de som ble hersket over, og mellom menn og kvinner. I begynnelsen ble overskuddet delt i hele gruppen, slik at rikdommen ikke ble oppsamlet av ett individ eller av grupper av individer. Men gradvis, etter som samfunn av fastboende vokste i størrelse og ble til mer sammensatte sosiale organisasjoner, og - viktigst - ettersom overskuddet vokste, ble delingen av velstanden ulik. Et lite antall menn hevet seg over resten av befolkningen i rikdom og makt.

Kjernen i Engels' teori om kvinneundertrykking hviler på forholdet mellom kjønnsdelingen av arbeid og produksjonsmåten, som gikk gjennom en grunnleggende omforming med framveksten av klassesamfunnet. I jeger/sanker- og hagebrukssamfunnene var det en kjønnsbasert deling av arbeidsoppgavene - strengt definerte ansvarsområder for kvinner og menn. Men begge kjønn hadde en høy grad av selvstyre når det gjaldt utførelsen av disse oppgavene. Dessuten - og dette er en faktor som har blitt kjent etter Engels' tid - kvinner sørget ikke bare for mye av gruppens føde i jeger/sanker-samfunnet; i mange tilfeller sørget de for det meste av maten. 28 Kvinner i førklassesamfunn var altså i stand til å kombinere moderskap og produktivt arbeid - det var altså ikke noen markert grense mellom de produktive og de reproduktive livsområdene. Kvinner kunne i mange tilfeller bære små barn med seg mens de samlet eller dyrket mat, eller de kunne overlate barna til andre voksne for noen få timer av gangen. Likeledes kunne mange ting produseres i husstanden. Siden kvinnene var sentrale i produksjonen i disse førklassesamfunnene, fantes det ikke systematisk ulikhet mellom kjønnene, og særlig eldre kvinner nøt relativt høy status.

Alt dette forandret seg med utviklingen av privateiendommen. I tråd med den kjønnsmessige delingen av arbeid, tok mennene ofte hånd om de tyngre oppgavene innen jordbruket, som pløying, ettersom dette var vanskeligere for gravide kvinner og fordi det ville utsette små barn for fare å ha dem med. Dessuten, siden mennene tradisjonelt tok seg av storviltjakten (skjønt det var ikke konsekvent slik 29 ) virket det fornuftig for dem at de også tok seg av temmingen og bruken av husdyr. Engels fastslo at temmingen av kyr gikk forut for bruken av plog i jordbruket, selv om det nå er akseptert at disse to prosessene utviklet seg samtidig. 30 Men dette reduserer ikke verdien av hans forklaring om hvorfor kontrollen over storfe falt på mennene.

Ettersom produksjonen flyttet seg vekk fra husholdet, forandret reproduksjonens rolle seg grunnleggende. Skiftet til jordbruksproduksjon økte arbeidsproduktiviteten drastisk. Dette økte i sin tur etterspørselen etter arbeidskraft - jo større antall arbeidere på åkeren, desto høyere overskudd. Til forskjell fra jeger/sanker-samfunnene, som forsøkte å begrense antallet avkom, ønsket jordbrukssamfunnene å utnytte kvinnenes reproduktive potensiale mest mulig, slik at familiene fikk flere barn til å hjelpe til med jord og dyr. Samtidig med at menn spilte en stadig mer eksklusiv rolle i produksjonen, ble kvinnene derfor avkrevet å spille en mye mer sentral rolle i reproduksjonen. Den rigide kjønnsbaserte delingen av arbeidet forble uforandret, men produksjonen flyttet seg etter hvert bort fra husholdningen. Familien tjente ikke lenger noen annen funksjon enn den reproduktive - og ble dermed en økonomisk enhet for forbruk, ikke produksjon. Kvinner ble fanget i familiene sine, som reprodusenter av samfunnet, avskåret fra produksjonen. Disse forandringene fant først sted blant eiendomsbesittende familier, den første herskerklassen. Men etterhvert ble kjernefamilien en økonomisk enhet i samfunnet som helhet.

Det er viktig å forstå at disse forandringene ikke fant sted over natta, men over en periode på tusener av år. Videre var det ikke i første instans grådighet som hadde ansvaret for den ulike fordelingen av velstand. Ei heller var mannssjåvinisme grunnen til at makten kom i hendene på (noen) menn, mens kvinnenes status falt dramatisk. Det er ikke belegg for (eller noen grunn til å anta) at kvinner ble tvunget inn i denne rollen av menn. For de eiendomsbesittende familiene ville et større overskudd vært i alle familiemedlemmenes interesse. Om de første mannlige eierne av tamme husdyr sa Engels: "Det som er sikkert, er at vi ikke må tenke oss ham som eiendomsbesitter i ordets moderne betydning." Han eide sine dyr i samme betydning som at han eide andre redskaper som krevdes for å skaffe mat eller andre nødvendigheter. Men "familien økte ikke så raskt som buskapen". 31 Utbyttet av jordbruket økte også dramatisk - og noe av avlingene måtte lagres for å fø samfunnet i tilfelle en dårlig høst, mens noe av den kunne byttes mot andre goder.

Åpenbart gjennomgikk ikke ethvert samfunn kloden over en identisk rekke forandringer i produksjonsmåten. Engels' personlige viten var enorm, men den var begrenset til Tyskland og de klassiske samfunnene i Asia og ved Middelhavet. For å vurdere andre samfunn støttet han seg i første rekke til Morgans opplysninger. Forandringer i produksjonsmåten fører heller ikke automatisk til presise forandringer i reproduksjonen. Slik forble incest mellom brødre og søstre relativt vanlig i det gamle Egypt, mens det ble bannlyst i de fleste andre tilsvarende utviklede klassesamfunn. Men siden Engels' tid, framholder Eleanor Burke Leacock: "har arkeologisk forskning oppnådd å tegne et bilde som ikke kan benektes, av menneskehetens utvikling fra `ville' jegere til `barbariske' jordbrukere og endelig til `sivilisasjonene' i det gamle Østen." 32 Likedan skriver Chris Harman: "den eksakte veien fra jakt og sanking via hagebruk og jordbruk til sivilisasjon varierte betraktelig fra et samfunn til et annet." Men:

De gamle organisasjonsformene ble ikke forandret over natten, og heller ikke ble de forandret langs like linjer fra et samfunn til det neste. Men forandret ble de. Gavmildheten i primitive kommunistiske samfunn, der bytte av gaver er en sentral del av det sosiale livet, forandret seg kvalitativt under forhold preget av ulikhet. Gaver handlet tradisjonelt om utveksling mellom likeverdige. Men hvis giveren er rik mens mottakeren er eiendomsløs, kan giveren lett bli en utbytter eller en skatteinnkrever. En høvding som nyter lite eller ingen autoritet i en stamme av jegere, kan lett forvandle seg til en prest eller byråkrat som står over resten av samfunnet, straks det oppstår klasser. Og en mann som eier noen få kyr eller et fruktbart stykke land, kan under de rette forholdene bli en velstående og mektig godseier. Karen Sacks summerer opp virkningen av privat eiendom på kvinners stilling i de fleste samfunn:

Den private eiendom forandret forholdene mellom menn og kvinner innen husholdningen bare fordi den også radikalt forandret de politiske og økonomiske relasjonene i det større samfunnet . For Engels betydde den nye verdien som lå i de temmede husdyrene, at det fantes et overskudd av goder som var tilgjengelig for bytte mellom produktive enheter. Mennenes produksjon spesielt for bytteformål utviklet og utvidet seg med tiden, og kom til å overskygge husholdningens produksjon for eget bruk ... Ettersom produksjonen for bytte ble mer omfangsrikt enn produksjonen for forbruk, forandret det husholdningens natur, og med det betydningen av kvinnenes arbeid innenfor den, og dermed også kvinnenes stilling i samfunnet. 34

Under disse forholdene var det at den monogame kjernefamilien - familien slik vi kjenner den - begynte å ta form. Den moderne familien ble til kun for ett formål: å overføre den private eiendom i form av arv fra en generasjon til den neste. Alle de romantiske bildene av "ekte kjærlighet" som har bidratt til å forherlige ekteskapet i dagens samfunn kan ikke forandre det faktum at ekteskapet i sitt vesen handler om eiendom. De fleste mennesker får lære dette altfor tydelig hvis de en gang skulle befinne seg i en skilsmisserettssak. Fra svært tidlig av sto kjernefamiliens materielle røtter krystallklart for Marx og Engels. I 1846 argumenterte de i Den tyske ideologi for at med opphevelsen av den private eiendom "er opphøret av familien selvinnlysende". 35 Engels forsto hykleriet rundt sin samtidige herskerklasses ekteskap og den degraderingen av kvinner som fulgte med det. I Opprinnelsen beskriver han ekteskap i herskerklassen som typisk sett "et ekteskapelig forhold av blytung kjedsomhet, kjent som `hjemlig lykke.' " 36 Men det avgjørende er at Engels også tegnet opp den historiske oppkomsten av familien som en eiendomsmessig relasjon mellom mennesker - som utviklet seg hånd i hånd med klassesamfunnet. Han demonstrerte denne relasjonen ved å vise betydningen av ordet "familie" i Romerriket:

Engels legger til ved å sitere Marx: "Den moderne familien bærer i seg kjernen ikke bare til slaveri ( servitus ), men også til livegenskap, da den fra sin første begynnelsehar er knyttet til jordbruket. Den bærer i seg i miniatyr alle de motsetninger som senere har utviklet seg i bredt omfang i samfunnet og staten." 38 Men det fantes enda en motsetning mellom den tidlige kommunistiske samfunnsorganiseringen og det framvoksende klassesamfunnet, hevder Engels. Rikdommen ble eid av menn, men siden de fleste samfunnene var matrilineære gikk arven gjennom moren, ikke faren. Uten strengt monogami kan ikke en far være sikker på at hans kones barn også er hans. Engels skriver:

Engels noterer seg at fordi denne omformingen av familien fant sted i førhistorisk tid, kan vi ikke vite hvordan og når det hendte. Imidlertid, " at det faktisk fant sted er mer enn tilstrekkelig bevist ved den overflod av spor etter morsretten som er funnet." 40 Antakelig overdriver Engels dette punktet. Det er sant at de samfunnene han (og Morgan) analyserte tenderte til å være matrilineære. Men irokeserne hadde et relativt avansert hagebrukssamfunn. Engels konkluderte feilaktig med at, i følge evolusjonsteorien, betydde dette nødvendigvis at alle de tidligste jeger/sanker-samfunnene var matrilineære. Det finnes ikke noen mulighet for å bevise eller motbevise denne påstanden, nettopp fordi det ikke finnes noen skrevne kilder. Men selv om det grunn til å anta at noen tidlige menneskesamfunn var matrilineære, kan vi ikke slutte at alle organiserte slektskapsstrukturene på denne måten. 41 Men hvorvidt alle tidlige samfunn var matrilineære eller ikke, er ikke så viktig som det kan se ut som. Det udiskutable er at oppkomsten av klassesamfunnet brakte med seg et universelt skifte til patrilinearitet - og, viktigere - mannens rolle som "overhode" i husholdningen. Engels hadde utvilsomt rett - med mere støttende fakta tilgjengelig i dag enn da han skrev - i at tilblivelsen av kjernefamilien brakte med seg en degradering av kvinner som var ukjent i førklassesamfunn. Engels argumenterte:

At familiens framvekst var en konsekvens - og ikke en årsak, slik noen feminister hevder - av utviklingen av klasser, er sentralt i Engels' syn. Eleanor Burke Leacock beskriver hvordan den moderne familien oppsto som et svar på behovene det framvoksende klassesamfunnet hadde:

Videre gir Engels en overbevisende forklaring på hvorfor kvinnene endte opp som det undertrykte kjønn, ikke mennene. Mange forfattere som godtar Engels' analyse av kjernefamiliens opprinnelse har likefullt hevdet at dette ikke forklarer ulikheten mellom kjønnene. Dette har ført til at man har lett etter en spesifikk forklaring - særlig i menns rolle i krigføring eller handel. Men som Coontz og Henderson bemerker: "eksistensen av separate seksuelle sfærer kan sikkert nok føre til mannlig dominans hvis den mannlige sfæren ekspanderer på bekostning av den kvinnelige, men de fleste kjente eksempler på slik forstyrrelse - krig, utvandring, handel, eller kulturelle påkjenninger - er resultat av kontakt med samfunn som allerede er aggressive og preget av ulikhet." 44 Engels' analyse er klar - den trenger kanskje å utvikles videre, men essensen er lett synlig. Den kjønnsbaserte delingen av arbeid som fantes i førklassesamfunn, da produksjonen for umiddelbart bruk var den dominerende produksjonsmåten, bar ikke i seg noen tendens til ulikhet mellom kjønnene. Kvinner kunne kombinere sine reproduktive og produktive roller, slik at begge kjønn hadde mulighet til å utøve produktivt arbeid. Men ved oppkomsten av klassesamfunnet, da produksjon for bytte begynte å bli dominerende, begynte kjønnsdelingen av arbeidet å tære bort likeverdet mellom kjønnene. Produksjon og handel flyttet seg i stigende grad vekk fra hus og hjem, slik at hjemmet ble en sfære primært for reproduksjon. Som Coontz og Henderson argumenterer:

Herfra stammer begynnelsen til en "offentlig" versus en "privat" sfære, der kvinner i økende grad har blitt fanget inn av husholdningen i eiendomsbesittende familier. Tilblivelsen av familien forklarer i seg selv kvinnenes underordnede rolle innenfor den. For første gang i menneskets historie har kvinnenes evne til å føde barn hindret dem i å spille en betydningsfull rolle i produksjonen.

Engels gjorde det klart at utviklingen av en familie basert på strengt monogami ikke hadde noe med moral å gjøre: "Ekteskap i tråd med den borgerlige oppfatning var en kontrakt, en juridisk transaksjon, og den viktigste av alle slike fordi den omhandlet to mennesker, kropp og sjel, for resten av livet." Han ironiserer: "Og hvis det strenge monogami er den høyeste av alle dyder, må førstepremien gå til bendelormen, som har et fullstendig sett av mannlige og kvinnelige kjønnsorganer i hvert av sine 50 til 200 proglottider eller ledd, og bruker hele sitt liv til å parre alle leddene med seg selv." 46 Videre, argumenterer Engels, er idealet om den monogame familie basert på et grunnleggende hykleri. Helt fra begynnelsen har familien blitt preget av "sin spesielle karakter av monogami kun for kvinnen , men ikke for mannen. I den klassiske patriarkalske familie i Romerriket eller Hellas var mennene polygame på lovlig vis. Og selv etter at polygami juridisk sett var forlatt i de fleste samfunn, fortsatte menn å nyte større seksuell frihet. Utroskap fra kvinnens side, som ble fordømt av Engels' viktorianske samtid (og hvor dagens kapitalistiske samfunn fremdeles preges av dobbeltmoral) ble "ansett for å være ærefullt hos en mann, eller, i verste fall, en liten moralsk lyte som han bærer med godt humør." Slik konkluderer han om det monogame ekteskap:

Selv da var kravene til det monogame ekteskapet i de fleste samfunn mer et ideal enn en virkelighet, også for kvinner. Selv om menn og kvinner juridisk sett er like bundet til å praktisere strengt monogami, er det ikke uvanlig at begge kjønn bryter denne forpliktelsen. Men igjen, utroskap blant menn er mer akseptabelt - også i dag er den rådende ideologien at menn "fra naturens side" har en tendens til å ønske flere seksualpartnere, mens kvinners biologi gjør dem mer tilfreds med bare én. Ikke desto mindre, observerte Engels, samtidig med familiens framvekst "ble utroskap en uunngåelig sosial institusjon - fordømt, hardt straffet, men umulig å undertrykke." 48 Engels hevder at hyppigheten av sex mellom gifte menn og ugifte kvinner ble institusjonalisert over tid. Det "blomstrer i de mest varierte former gjennom hele sivilisasjonens historie, og utvikler seg mer og mer i retning av åpen prostitusjon." Slik oppsto den første omdannelsen av sex til vare, i form av prostitusjon, side om side med utviklingen av det monogame ekteskap - begge som produkter av klassesamfunnet. "Med utviklingen av ulikhet i eiendom", argumenterer Engels, "vokste lønnsarbeidet fram ... og samtidig, som dets nødvendige motstykke kommer den profesjonelle prostitusjon av frie kvinner side om side med slavens tvungne overgivelse." Monogami og prostitusjon er to sider av samme sak, eller, med Engels' ord: "monogami og prostitusjon er virkelige motsetninger, men uatskillelige motsetninger, to poler i den samme samfunnstilstanden." 49 Dette er ekstremt innsiktsfullt observert fra Engels' side, for han kunne neppe ha forestilt seg, i 1800-tallets viktorianske England, i hvilken grad den seksuelle objektifiseringen av kvinner skulle bli til en massiv og svært profittgivende industri i dette århundret.

Engels ville nok også blitt overrasket over på hvilke andre måter seinkapitalismen har ført til dramatiske forandringer i kvinners liv det siste hundreåret. I dag har de fleste kvinner jobb utenfor hjemmet. I USA utgjør kvinner mer enn halvparten av arbeidsstyrken. Videre har teknologien utviklet seg slik at tida som brukes på husarbeid, som klesvask, har blitt redusert til en brøkdel av hva det var på Engels' tid. Fast-food-restauranter gjør det mulig for kvinner å bruke mindre tid på matlaging. Offentlige skoler betyr at tiden kvinnene bruker på å passe barn er kraftig redusert i forhold til tiden da barna bare såvidt forlot hjemmet. Likevel, til tross for alle disse forandringene er kvinner fremdeles undertrykt. Kvinners lønn er vesentlig lavere enn menns over hele verden. Seksuell trakassering er et vanlig problem for kvinnelige arbeidere. Et stort antall kvinner opplever fremdeles voldtekt og vold i hjemmet. Det gjøres massiv profitt hvert år, ikke bare på pornografi, men gjennom den seksuelle objektifiseringen av kvinner i reklame og gjennom massemedia generelt. Og, selv om de fleste kvinner har arbeid utenfor hjemmet, holder samfunnet dem fremdeles ansvarlig for mesteparten av barneoppdragelsen og husarbeidet. 50 De grunnleggende punktene i Engels' analyse av kvinneundertrykking er fremdeles holdbare. Han lokaliserer kilden til undertrykking av kvinner først og fremst i deres reproduktive rolle innen familien og familiens rolle som økonomisk enhet i samfunnet:

Engels' analyse trenger naturlig nok oppdatering på enkelte områder. En ting er, som det foregående sitatet viser, at han undervurderte i hvilken grad middel- og selv overklassekvinner kunne tre inn som sjefer i den profesjonelle arbeidsstyrken i dette århundret, mens en tjenerstab befrir dem fra de fleste hjemlige oppgaver. Viktigere fra et teoretisk standpunkt er at Engels' analyse av familien nesten utelukkende fokuserte på rollen til overklassefamilien. Slik foregrep han aldri fullt ut i hvilken grad kapitalismen ville greie å innlemme arbeiderklassekvinner i arbeidsstyrken uten å redusere deres sentrale rolle i reproduksjonen av arbeidskraft. Dette er forsåvidt forståelig, siden kvinner i sine fruktbare år begynte sin inntreden i arbeidslivet i stor skala takket være utviklingen av pålitelige prevensjonsmidler på 1900-tallet. Engels hadde også en nærmest romantisk forestilling om arbeidernes husholdning:

Her argumenterer Engels ganske riktig med at arbeiderklassens inntreden i produksjonen er et skritt framover. Men han overvurderer i hvilken grad dette alene påvirker kvinnenes status i forhold til mennene i arbeiderklassen. Ut fra sitatet ovenfor er det klart at Engels erkjenner, men toner ned, virkningen av ideologi i samfunnet som helhet. Men som Martha Gimenez hevder: "Klassen som kontrollerer produksjonsmidlene, kontrollerer også vilkårene for den fysiske og sosiale reproduksjonen av de eiendomsløse klassene og setter rammene som de empirisk observerbare formene for kjønnsulikhet utvikler seg og forandrer seg innenfor." 53 Om noe, er undertrykkinga som arbeiderklassekvinnene opplever mye hardere enn undertrykkinga av de rike kvinnene, nettopp fordi arbeiderfamilier ikke har noen eiendom, (dette var utvilsomt også sant på Engels' tid). Det er ikke grunnlag for å sammenligne herskerklassekvinner som Hillary Clinton eller Ivana Trump med en kvinnelig funksjonær eller fabrikkarbeider. Men det er ikke bare snakk om gradsforskjell. Som Engels beskrev; straks produksjonen flyttet seg vekk fra husholdningen, skulle familiens rolle i økende grad handle om privatisert reproduksjon. Under kapitalismen forblir kjernefamilien et senter for privatisert reproduksjon, til tross for de andre forandringene som har funnet sted. Men herskerklassefamilier eksisterer for å reprodusere den neste hersker-klassen; arbeiderklassefamilier reproduserer den neste generasjon arbeidere. Undertrykkinga kvinner lider under i de ulike klassene er derfor vesensforskjellig. Historisk sett har herskerklassekvinnene vært lite annet enn utstil-lingsobjekter, hvis viktigste sosiale bidrag er å føde en sønn til å arve familiens rikdom. Kjedsommelighet og en følelse av unyttighet kjennetegner tradisjonelt overklassekvinnenes undertrykking. Selv om de går inn i arbeidslivet, øker dette ikke på noen måte undertrykkinga av dem som kvinner, siden de har en tjenerstab til sin disposisjon.

Det samme kan ikke sies om arbeiderklassekvinner. Til tross for offentlig utdanningsvesen tar dagens kapitalister fremdeles fint lite ansvar for arbeidsstokken som produserer deres profitt. Det faktum at 44 millioner mennesker i USA i dag ikke har noe helsevesen, er et eksempel på denne mangelen på ansvar. Ansvaret for reproduksjon av arbeidskraft ligger fremdeles fremst av alt i arbeiderklassefamilien - og kvinnenes rolle i den - både å legge til rette for at dagens arbeidergenerasjon kan komme til krefter slik at de kan gå på jobben hver dag, og å oppdra den neste generasjonen av arbeidere. Arbeider-klassefamilien er ekstremt verdifull for det kapitalistiske systemet som en billig måte å reprodusere arbeidskraft på.

At arbeiderklassekvinner har gått inn i arbeidslivet i stor skala, har ikke forandret dette faktum. Engels pekte på at arbeiderklassekvinner som har jobb, ikke desto mindre er forventet å oppfylle sine familieplikter. Men mens Engels mente at arbeiderklassekvinnene ville måtte velge mellom de to rollene, har erfaringen fra den fremskredne kapitalismen bevist at det har vært annerledes. Arbeiderklassekvinnene er forventet å gjøre begge deler. Resultatet er at de bærer en dobbel byrde, hvor de kommer hjem fra jobben mot slutten av dagen bare for å stå overfor alle familieoppgavene. Hver dag er en endeløs kamp for å greie begge ansvarsområdene. 54 Derfor; selv om kvinner spiller en produktiv rolle i den fremskredne kapitalismen, har dette alene ikke blitt omformet til likhet med menn, slik som i førklassesamfunnene. Så lenge den privatiserte reproduksjonen innenfor kjernefamilien består, vil også kvinneundertrykkinga bestå.

Siden forholdet mellom arbeiderklassefamilien og det kapitalistiske systemet er som det er, kan ikke svaret være, som noen feminister har foreslått, å overbevise mennene til å ta en større del av husarbeidet. Mens sosialister er for at menn er med på å dele husarbeidet, har vi ingen av de feministiske illusjonene om at dette innebærer en vei ut av kvinneundertrykkinga, for reproduksjonen vil fortsatt være privatisert. Denne løsningen vil bare ha konsekvenser for arbeiderklassefamilien. Den vil praktisk talt være uten betydning for familier med midler til å leie hjelp i huset. Imidlertid vil det bety at arbeiderklassemenn ville dele byrden av reproduksjonen av arbeidskraft med arbeiderklassens kvinner - til fortsatt nytte for kapitalistklassen. Både kvinner og menn i arbeiderklassen fortjener mer, ikke mindre, fritid - særlig i dag, når arbeidere i USA i gjennomsnitt jobber en måned lengre per år enn de gjorde for tretti år siden. 55 Martha Gimenez hevder:

Lovreformer kan heller ikke sørge for kvinnefrigjøring. Igjen: sosialister støtter lovendringer, slik som likestillingslover som gjør kvinner juridisk likestilt med menn. Men, som Engels argumenterte: "Den juridiske ulikheten mellom (menn og kvinner) ... er ikke årsaken men virkningen av kvinnens økonomiske undertrykking." Dersom en likestillingslov ble vedtatt i Kongressen i morgen, ville det praktisk talt ikke bety noen forandring i hverdagen til arbeiderklassekvinnene. Likevel støtter sosialister lovreformer, på grunn av forandringene i bevisstheten som de kan føre til. Engels hevder at "nødvendigheten av å skape reell sosial likhet" mellom kvinner og menn vil

At kvinnene oppnår juridisk likestilling kan bidra til å gjøre det tydeligere at kvinneundertrykkinga bare kan opphøre når produksjonsforholdene som den bygger på, blir forandret. Det som var sant på Engels' tid er enda mer sant i dag - samfunnet rår over mer enn nok midler til å gjøre husarbeid og de mer slitsomme sidene ved barneoppdragelse om til en sosial oppgave - til betalt, produktivt arbeid. Men dette kan ikke skje så lenge produksjonen bare eksisterer for profittens skyld. Bare en sosialistisk omforming av samfunnet vil lykkes i å gi kvinnene virkelig likeverdighet:

Engels har mange kritikere. Noe av denne kritikken har vært uvurderlig. Spesielt har antropologene Eleanor Burke Leacock og Karen Sacks brukt nyere forskning for å videreutvikle den marxistiske forståelsen av kvinneundertrykking som Engels la grunnlaget for i Opprinnelsen , samtidig som de har lagt til side de av hans påstander som har blitt tilbakevist. Stephanie Coontz og Peta Henderson bygger på Engels' arbeid i sin nyttige analyse av hvordan den patrilineære arv oppsto. Chris Harman utarbeidet en kritikk av Engels som bidrar til å klargjøre hans innsikter. Alle disse er sitert ovenfor. En feil som noen av Engels' kritikere imidlertid har gjort - og dette gjelder spesielt, men ikke utelukkende, akademikere - er å dvele så mye ved detaljer at de tåkelegger det teoretiske rammeverket som Engels utviklet. Når man undersøker hver detalj ved hvert eneste tre, er det ganske lett å miste skogen av syne. For eksempel kommer sosiologen Martha Gimenez, i et essay som også er sitert ovenfor, med noe gyldig kritikk av spesielle påstander Engels kom med, og forsvarer samtidig på en overbevisende måte essensen av den marxistiske teorien. Likevel argumenterer hun med at "tilstedeværelsen av marxistiske og ikke-marxistiske elementer i Engels' tekst er i betydelig grad bestemmende for tvetydigheten i synspunktene hans" - som om Marx og Engels på en måte hadde skilt lag. 59 Engels kan ha gjort en rekke feil, men dette var ikke en av dem.

Problemet forverres når de som ikke sympatiserer med marxismen står for dissekeringen. Mange feministiske forfattere beskylder Marx og Engels for "økonomisk reduksjonisme" - for å redusere alle sosiale spørsmål, deriblant kvinneundertrykking, til et spørsmål om klasse. Beskyldningen bygger vanligvis på den feilaktige antakelsen at marxismen underordner kvinneundertrykkinga til klassekampen som den anser som en viktigere arena. Den underliggende antakelsen er selvfølgelig at roten til kvinneundertrykking i det minste delvis er av personlig natur, og uten forbindelse med klassesamfunnet - som et produkt av det ulikeverdige forholdet mellom kvinner og menn på det personlige planet. Eleanor Leacock kommer i denne forbindelsen med følgende bemerkning: "I vestlige akademiske sirkler finnes det rikelig med annenhånds kjennskap til (eller antakelser om) marxistiske idéer, men Marx' og Engels' verker blir altfor sjelden lest. Den vanlige framgangsmåten er å sette opp en stråmann av økonomisk determinisme som marxistisk teori, for deretter å slå den overende." 60

En av de som er mest fiendtlige til marxismen, Catherine MacKinnon, skriver i sitt antimarxistiske angrepsskrift, Toward a Feminist Theory of the State , at kvinneundertrykking var noe Marx interesserte seg for "bare i forbifarten". Hun anklager eksplisitt Engels for sexisme, ved å stadfeste: "Den sentrale dynamiske antakelsen i Engels analyse av kvinners situasjon, uten hvilken Engels' historie ikke beveger seg, er (med ett ord) sexisme." Derfor, konkluderer hun: "De klassiske sosialister mente at først kommer sosialismen, så kvinnenes frigjøring," som om Marx og Engels feide kvinnefrigjøringen under teppet. 61 MacKinnon bryr seg ikke om å komme med dokumentasjon på disse anklagene. Hennes egen analyse lokaliserer kilden til kvinneundertrykking til eksistensen av pornografi. Og hun ser kriminalisering av pornografi som et skritt framover mot å gjøre slutt på undertrykking av kvinner - en høyrevridd konklusjon som et vidt spekter av feminister har avvist. Likevel, selv mange feminister som har prøvd å ta for seg spørsmål om klasse, deler en lignende oppfatning av marxismen. Gerda Lerner kritiserer for eksempel det hun beskriver som "marxistenes insistering på at spørsmål om kjønn må være underordnet spørsmål om klasseforhold." 62

Spesielt ofte kommer følgende argument fra feminister: Marxismen kan ikke (og prøver ikke å) forklare de mer personlige sidene ved kvinneundertrykking, fordi den plasserer årsakene til den i klassesamfunnet. Dette er en karikatur av marxismen, som sier at marxister bare bryr seg om utbytting på arbeidsplassen. I virkeligheten "rangerer" ikke marxister undertrykking. Men å finne ut av undertrykkingas økonomiske røtter er nettopp veien til å forstå hvordan tilsynelatende ganske forskjellige former for undertrykking har begynt å spille en avgjørende rolle i å støtte opp det utbyttende systemet. Så langt fra å ignorere de personlige aspektene av kvinneundertrykking, utarbeidet Engels for første gang det teoretiske rammeverket for å forstå dem. Dette skulle være innlysende for alle som har tatt seg bryet med å lese Opprinnelsen med åpne øyne. Engels innarbeidet alle sider ved kvinneundertrykking i sin analyse - inkludert vold og overgrep i hjemmet, fremmedgjøringen av seksualitet, tingliggjøringen av sex, slitet med husarbeid, og hykleriet rundt påtvunget monogami. Og viktigst, han understreket mangelen på likeverd mellom kvinner og menn innenfor familien. Dessuten gjorde han dette i det viktorianske England, da slike ideer var mye mindre gangbare enn de er i dag i etter mange års kvinnekamp. Å lokalisere kilden til kvinneundertrykkinga i klassesamfunnet begrenser ikke på noen måte vår forståelse av konsekvensene den har hatt for livene til enkeltkvinner.

Det burde ikke overraske at det er et visst antall feiltakelser i Opprinnelsen - om ikke annet fordi Engels var så langt forut for sin tid. De viktigste feilene han gjorde er faktisk de tilfellene der han aksepterer visse sider ved den viktorianske moral. For eksempel, etter et bitende angrep på det ufrivillige monogamiet, gjetter han likefullt at sosialismen vil bringe med seg en blomstring av... monogamiet , i form av "individuell erotisk kjærlighet". Det finnes, selvfølgelig, ingen mulighet for å forutsi hva slags relasjoner folk vil velge i et samfunn der seksualitet ikke lenger er fremmedgjort. Gitt graden av seksuell fremmedgjøring i dagens samfunn, er det til og med vanskelig å forestille seg dette. Dessuten er enhver analyse av undertrykking av homofile fraværende i Engels' analyse, mens nyere marxistisk teori har pekt på framveksten av kjernefamilien som kilden også til undertrykkinga av homofile. Likevel, som avsnittet under viser, åpnet Engels' metode ikke bare døra til å forstå undertrykkinga av kvinner. Den kommer også med en visjon om kvinnenes frigjøring, som har inspirert og fortsetter å inspirere generasjoner av sosialister siden hans tid:

1 K. Marx og F. Engels; Det Kommunistiske Manifest, (utgitt av Internasjonale Sosialister, Oslo, 1998), s. 27.

2 F. Engels; Familiens, Privateiendommens og Statens opprinnelse, (Forlaget Ny Dag, Oslo 1970).

3 Ibid., s. 35.

4 Som Hal Draper hevder i "Marx and Engels on Women´s Liberation" i International Socialism 44 , Juli/August 1970: "There is a myth, widely accepted among the half-informed, that Morgan´s anthropological work is now simply "outmoded", like Ptolemaic astronomy, and is rejected by "modern anthropologists"....in this respect Darwin and Newton are outmoded as well."

5 C. Harman; "Engels and the Origins of Human Society." I International Socialism 65, 1994, s. 84.

6 Ta for eksempel Peggy Reeves Sandays argument i Female Power and Male Dominance: On the Origins of Sexual Inequality , Cambridge, 1981, s. 210: "The evidence suggests that men and women respond differently to stress. Men almost always respond to stress with aggression...."

7 Sitert i E. Burke Leacock, Myths of Male Dominance: Collected Articles on Women Cross-Culturally, New York, 1981, s. 17.

8 Sitert i E. Burke Leacock, Op. cit. ss.215-231. Hun sier videre om jeger/samle-samfunnene og om enkelte hagebruks-samfunn, "The terminology of woman exchange distorts the structure of egalitarian societies, where it is a gross contradiction of reality to talk of women as in any sense "things" that are exchanged. Women are exchangers in such societies, autonomous beings who, in accord with the sexual division of labor, exchange their work and their produce with men and with other women" (s. 241). Det er verdt å merke seg at teorien om kvinneutveksling som ble tatt opp av Levi-Strauss ikke bare har blitt akseptert, men også videreutviklet av enkelte feministiske forfattere. Se G. Lerner, The Creation of Patriarchy, New York, 1986, ss. 46-53

9 E. Burke Leacock; Introduction to F. Engels , op. cit., s. 31.

10 M. Harris; Cannibals and Kings: The Origins of Cultures, New York, 1977 ss. 71-72. E. Burke Leacock, op.cit., s. 198. Se også S. Coontz og P. Henderson (red.); Women´s Work, Mens Property: The Origins of Gender and Class, London, 1986, ss. 17-18.

11 S. Ortner; "Is Female to Male as Nature Is to Culture?" i M. Zimbalist Rosaldo og L. Lamphere (red.); Woman, Culture and Society, Stanford, 1974, ss. 69-70.

12 S. Coontz og P. Henderson (red.); Womens Work, Mens Property: The Origins of Gender and Class, London, 1986, ss.12-13.

13 Problemet med sosialist-feministisk teori er allikevel at den innebærer et forsøk på å forene to fullstendig forskjellige analyser. For en bredere diskusjon av de teoretiske forskjellene mellom sosialisme og feminisme, se L. German; Sex, Class and Socialism, London, 1989.

14 G. Lerner; op.cit., s. 46.

15 F. Engels; op.cit., s. 12.

16 Ibid.

17 C. Harman; op.cit., s. 88. Harmans artikkel gir et grundig forsvar for Engels´ forståelse av menneskets utvikling.

18 F. Engels, op.cit.

19 Ibid.

20 E. Burke Leacock, op.cit. ss. 22, 35.

21 Se Judith Brown; "Iroquois Women: An Ethnohistoric Note," i R. Reiter (red.); Toward an Anthropology of Women, New York, 1975, s. 237.

22 ibid., ss. 240, 249.

23 Se R. Reiter; op.cit.; S. Coontz og P. Henderson, op.cit.; F. Dahlberg (red.); Woman the Gatherer, New Haven, 1981.

24 P. Draper; "!Kung Women: Contrasts in Sexual Egalitarianism in Foraging and Sedentary Contexts," i R. Reiter; op.cit., s.91.

25 C. Harman; op.cit. ss.96-98.

26 F. Engels; op.cit. s. 92

27 C. Harman, Ibid.; ss. 120-121.

20 Se for eksempel Karen Sacks; "Engels Revisited: Women, the Organization of Production, and Private Property," i R. Reiter (red.); Toward an Anthropology of Women, New York, 1975, ss. 211-212.

29 Selv i dag er det ikke uvanlig i jeger/sanker-samfunn at ugifte kvinner og også gifte kvinner med barn deltar sammen med menn i jakt.

30 F. Engels; op.cit.

31 Ibid.; s. 118.

32 Ibid.; ss. 16-17.

33 C. Harman; op.cit., s. 125.

34 K. Sacks; in R. Reiter; op.cit., ss. 216-217.

35 K. Marx; The German Ideology, Moscow, Progress Publishers, 1964, s. 40.

36 F. Engels; op.cit., s. 69.

37 F. Engels; op.cit., ss. 61-62.

38 Ibid., s. 62.

39 ibid., s. 60.

40 F. Engels; op.cit., s. 60.

41 Se C. Harman; op.cit., ss. 130-132.

42 F. Engels; op.cit., ss. 61, 62.

43 E. Burke Leacock; introduction to F. Engels, op.cit., s. 41.

44 S. Coontz og P. Henderson; op.cit., s. 119.

45 Ibid., s. 124-125.

46 F. Engels; op.cit., s. 80

47 Ibid.; s. 68

48 Ibid.

49 Ibid.; s. 79

50 Se L. German; Sex, Class and Socialism, op.cit., for en grundig analyse av kvinneundertrykkinga under kapitalismen.

51 F. Engels; op.cit., 76

52 Ibid.; s. 75

53 M. Gimenez; "Marxist and Non-Marxist Elements in Engels´ Views," i J. Sayers, M. Evans, N. Redclift (red.); Engels Revisited: New Feminist Essays, London, 1987, s. 48.

54 Juliet Schor anslår for eksempel at arbeidende mødre bruker gjennomsnittlig 65 timer per uke på jobb- eller familie-oppgaver. Se J. Schor, The Overworked American, New York, 1991, ss. 20-21.

55 Ibid., s. 29.

56 J. Sayers, M. Evans, N. Redclift; op.cit., s. 52.

57 F. Engels, op.cit., s. 77.

58 F. Engels; op.cit., s. 79.

59 J. Sayers, M. Evans, N. Redclift; op.cit., s. 37.

60 E. Burke Leacock; op.cit., s. 15.

61 C. MacKinnon; Toward a Feminist Theory of the State, Cambridge, 1989, ss. 19, 36, 62.

62 G. Lerner; op.cit., s. 24.

63 F. Engels; op.cit., s. 85-86.