21. januar 1999 var det 75 år siden den russiske revolusjonslederen, Vladimir Iljitsj Uljanov - Lenin - døde. Borgerlige medier utnyttet anledningen til å minne publikumet om hvilken ulykke for menneskeheten denne mannens framtredende plass i historien var og er. De samme kommentatorene som hevder at de store ordenes tid er forbi har ingen problemer med å bruke store ord når det gjelder Lenin. Tidligere utenriksredaktør i Morgenbladet , Frank Bjerkholt skrev at: "Store deler av verden lot seg fange inn av hans utopi. Lite tydet på at han skulle komme til å spille en slik rolle, men hans ubendige maktvilje kombinert med pragmatisme, førte fram. Frigitte arkiver viser at hans terror var uten grense. Han var til og med før Hitler i å bruke gass for eliminere uønskede." 1

Lenin ledet altså revolusjonen som stoppet første verdenskrig - der titusener av unge menn ble lemlestet og drept av sennepsgass - men er ansvarlig for at gass ble brukt som våpen, for ikke å snakke om at det var han som ga Hitler idéen til Holocaust! Slike absurde påstander er et ekstremt uttrykk for borgerskapets bilde av Lenin som personifiseringen av deres dogme: "Revolusjon fører til tyranni".

Mer alvorlig - fordi den deles av mange flere - er Bjerkholts påstand om at Lenins revolusjonsforståelse "innebar ingen stor tro på proletariatet. Skulle revolusjonen lykkes, måtte det ikke skje på basis av spontant opprør av massene - det ville ikke vare - men det trengtes et eliteparti med all makt."

Den profesjonelle sosialistdødaren Per Egil Hegge i Aftenposten fant det nødvendig å ta Stalin i forsvar: "Sovjet-terrorens far, og den hovedskyldige i millioners død, het Lenin, ikke Stalin. Stalin var bare læregutten som førte mesterens verk videre"... og "Skal man drøfte Lenins historiske betydning i Russland, er det vanskelig å komme bort fra at hans karakter, hans ubendige viljestyrke og hans sykelige intoleranse ble bestemmende for Sovjetmaktens etablering, utøvelse og form - og tallet på ofre." 2

Bjerkholt refererte til en fransk "Russlandekspert" 3 , som har skrevet en biografi om Lenin etter å ha hatt tilgang til tidligere utilgjengelige arkiver. Disse arkivene dannet også bakgrunnen for et fransk program som NRK viste, kalt "Den ukjente Lenin", hvilket var misvisende da nesten alt som ble sagt i programmet var velkjente anti-Lenin påstander. Både her, og i Hegges artikkel ble fokus rettet mot en ordre som Lenin skal ha gitt i august 1918, om at lederne for et opprør mot sovjetstaten må henges. Hegges kilde, i tillegg til tv-programmet, er den tidligere generalen Dmitrij Volkogonov. Hegge kan fortelle oss at "Lenins hånd skjelver i raseri gjennom ordet `henges'".

Dette var midt under borgerkrigen der de kontrarevolusjonære styrkene - godt støttet av de vestlige demokratiene - forsøkte å drukne revolusjonen i blod. I NRK-programmet fikk vi ikke vite om de 14 utenlandske armeene som invaderte den nye arbeiderstaten, borgerkrigen var Lenins metode for å "utrenske" bøndene og drepe ulydige arbeidere. August 1918 var et høydepunkt for de kontrarevolusjonære med framskritt på flere fronter. De hvite styrkene utførte pogromer mot jøder, blant annet i Ukraina, og tok skjelden fanger. Det er veldokumentert, også fra aktører og historikere som er fiendtlige til bolsjevikene, at sistnevnte ofte var for myk overfor sine fiender. Hegge har muligens funnet en kilde som påviser at borgerskapet i sine kriger aldri dreper noen? Grunnen til at Den røde armé klarte å slå tilbake de overlegne hvite styrkene var ikke kadaverdisiplin, men at dens soldater visste hva de kjempet for. Borgerkrigen ble vunnet, men revolusjonen ble etterhvert tapt. Den ble tapt fordi den ble isolert i det tilbakeliggende Russland. Sosialisme i ett land, i en kapitalistisk verden, var og er umulig.

Den politiske tradisjon som dette tidsskriftet er en del av, hevder at det stalinistiske terrorveldet vokste ut av revolusjonens nederlag. "Uten revolusjon i Vesten er vi fortapt", sa Lenin allerede i 1918. Stalins proklamasjon om "sosialisme i ett land", mindre enn et år etter Lenins død i 1924, var et uttrykk for dette nederlaget. Innføringen av den første femårsplan i 1928 og tvangskollektiviseringen av jordbruket for å utvikle industrien representerte det stalinistiske byråkratiets konsolidering som en ny herskerklasse. Sovjetunionen var - fra slutten av 20-tallet og fram til sovjetveldets kollaps i 1991 - et statskapitalistisk samfunn, og kunne ikke være annet enn kapitalistisk på grunn av press fra omverdenen. Først og fremst militærkonkurranse med Vesten, som førte ressurser bort fra arbeidernes behov og inn i tungindustri, stridsvogner og atomvåpen.

I følge det borgerlige historiesyn som presentert hos Hegge, Bjerkholt og NRK, skyldtes ikke utviklingen i Sovjet gjennom 70 år internasjonale forhold, men forhold innenfor Russland, som igjen skyldtes forhold innenfor Kommunistpartiet, som igjen skyldtes forhold i hodet til partilederen, som altså var død i 65 av de 70 årene.

Problemet er at denne framstillingen har stor oppslutning ikke bare fra kapitalismens betalte propagandister, men også fra mange av kapitalismens motstandere. Et oppslagsverk som Arbeiderbevegelsens historie i Norge slår uten videre fast: "Det er ingen tvil om at i Lenins begrep om demokratisk sentralisme lå tyngdepunktet på sentralisme og jernhard disiplin." 4

Fordi stalinismen dominerte venstresida internasjonalt i tre generasjoner er også mange av Lenins "forsvarere" med på å sverte ham. I forlagets forord til utgaven av Lenins bok Hva må gjøres som det siteres fra i denne artikkelen, står følgende: "Enten vi ser "Hva må gjøres?" som et situasjonsbestemt innlegg i kampen for å skape og bygge opp det bolsjevikiske parti i Russland, og - forlenget opp til den siste tid [dvs. 1975! TR] - den rolle som dette partiet har spilt i verden, eller vi ser det som det verk som har bestemt alle kommunistiske partiers vesentlige virksomhet i det siste halve århundre, har det like stor betydning" 5

Det har eksistert en bastardallianse, som Hegge så klart er et uttrykk for, som går ut på at både det stalinistiske terrorveldet i øst og markedskapitalismens diktatur i vest hadde interesse av å late som om Sovjet representerte sosialisme. Lenin selv skrev om hvordan idéene til døde revolusjonære ble brukt når de ikke lenger kunne forsvare seg:

Bare åtte år seinere skulle en enda verre skjebne tilfalle Lenin selv, da Stalin fikk balsamert liket hans og gjorde ham til en guddommelig og ufeilbarlig figur. En gud som Stalin forøvrig selv var den ubestridte etterfølgeren til. Men før Stalin kunne "sterilisere" innholdet i Lenins livsverk viste russiske arbeidere hva de mente om revolusjonslederen. I slutten av programmet "Den ukjente Lenin" fikk vi se hvordan millioner gikk forbi Lenins båre for gråtende å vise ham den siste ære. Lenins død utløste hysteriske tilstander blant de millioner han angivelig hadde undertrykt brutalt. Vel mener mange borgerlige historikere at arbeidere er mindre intelligente vesener, men selv ikke de kan påstå at Lenin nøt en slik respekt fordi han var en tyrann. De elsket Lenin fordi de hadde opplevd det Lenin kalte "de undertryktes festival", revolusjonen i 1917.

Revolusjonens seier i oktober 1917 var bare mulig fordi Lenin hadde bygd opp Bolsjevikpartiet gjennom 15 år i forveien. Hva slags parti var det?

Lenins kamp for Bolsjevikpartiet startet innenfor den revolusjonære bevegelsen i Russland for nøyaktig 100 år siden, i august 1899. Boka Hva må gjøres , skrevet i 1902, var et konkret resultat av denne kampen. Ofte ser folk på denne boka som det første, siste og eneste Lenin hadde å si om det revolusjonære partiet. Lenins partiteori utviklet seg gjennom et kvart århundre, i motsetning til hva både stalinistene og borgerlige kritikere hevder. Den utviklet seg gjennom revolusjonen i 1905, undertrykkelsen som fulgte, krigen som brøt ut i 1914, gjennom erfaringene med revolusjonen i Russland i 1917, seire og nederlag i andre land og politiske kamper innenfor bevegelsen og innenfor partiet.

Lenin selv brukte lang tid for å komme fram til en marxistisk forståelse. Hans eldre bror Alexander ble henrettet for sin deltagelse i planlegging av et attentat mot Tsaren i 1887, da Lenin var 17 år. Alexander var med i Narodnikerne - en gruppe som sto for terrorhandlinger som veien å bekjempe det tsaristiske diktatur. Lenin beundret Narodnikerne som en revolusjonær bevegelse også etter at han utover 80- og 90-tallet deltok i marxistiske studiegrupper. Marx hadde sagt at "filosofene har bare fortolket verden - det det kommer an på er å forandre den", og narodnikerne hadde forsøkt å forandre ting. Men Lenin brøt med deres konspiratoriske metoder og forståelse av at en liten gruppe kunne føre kampen på vegne av flertallet.

Han tok til seg Marx og Engels formulering av den sosialistiske revolusjon som en unik bevegelse. I motsetning til alle tidligere samfunnsformer ville sosialisme være "en bevegelse av det store flertallet i det store flertallets interesse". Det store flertallet i Russland var ikke arbeidere, men fattigbønder. De levde under et system som enda ikke hadde kvittet seg med føydalisme, der tsarveldet var en hemsko for utviklingen av kapitalisme. Det måtte komme en revolusjon som ville etablere borgerskapet som den herskende klassen og legge til rette for et moderne kapitalistisk samfunn. Men Lenin mente, i tråd med Marx femti år tidligere, at borgerskapet ville være for feigt til å gjennomføre sin historiske oppgave, av frykt for arbeiderklassen som allerede hadde vokst fram i store industrisentra som St. Petersburg. Gjennomføringen av den borgerlig-demokratiske revolusjonen ville hvile på arbeiderklassen, som den eneste kraften som konsekvent kunne føre en kamp mot tsarveldet til seier. Arbeiderne ville trekke bøndene med seg i kampen om demokratiske rettigheter og jordreform på en måte som borgerskapet verken kunne eller ville. Følgelig måtte arbeiderklassen organisere seg uavhengig av borgerskapet og kjempe for egne krav. Denne forståelsen lå til grunn for Lenins verk gjennom resten av livet.

Først etter at Tsaren ble kastet i februar 1917 gikk Lenin over til en forståelse fremmet av Trotski i 1905 - nemlig at den demokratiske revolusjon umiddelbart ville sette spørsmålet om arbeiderklassens makt på dagsorden. Lenin så i 1902 for seg en lengre periode med kapitalistisk demokrati, men at dette ville gjøre kampen for sosialisme mye lettere.

I likhet med Marx nektet Lenin å presentere noen blåkopi av hvordan et sosialistisk samfunn ville se ut i detalj - det ville de som skapte det bestemme. I boka Staten og Revolusjonen som Lenin skrev i august og september 1917, og aldri ble ferdig med på grunn av oktober 1917, sier han: "Når motstandere taler om bolsjevikenes løfter og umuligheten av å "innføre" sosialismen, så sikter de i virkeligheten til det høyere stadium eller den høyere fase i kommunismen, som ingen noensinne har lovt eller engang tenkt på å "innføre", for det er overhodet umulig å "innføre" den" . 7 Hva slags stat revolusjonen vil innføre var Lenin klar på:

Ikke partiet, men arbeider- og soldatrådenes stat. Dette var hvordan Lenin så revolusjonens oppgaver i 1917. I hele boka Staten og Revolusjonen er partiets rolle nesten ikke nevnt, og dette bare uker før partiet skulle lede arbeiderrådene i et væpnet oppstand som ville realisere "den sant demokratiske stat"!

Ved århundreskiftet var Lenin blitt overbevist om at det måtte bygges et sentralisert revolusjonært parti som kunne kjempe om den politiske ledelsen i arbeiderklassen og av massene av fattige bønder, og som kunne matche det sentraliserte statsapparatet organisatorisk når tida var inne for en kamp om makta.

Organisasjon har alltid vært en forutsetning for kampen for sosialisme. Marx´ berømte formulering: "Arbeiderklassens frigjøring må være arbeiderklassens eget verk", ble skrevet ikke som en hyllest til arbeidernes spontanitet, men som det første punktet i et program til en organisasjon - Arbeiderinternasjonalen i 1864. Selv Det kommunistiske manifest ble til, som tittelen antyder, på oppdrag fra en organisasjon. Lenin bryter med Marx og Engels fordi han ser på oppbygging av et revolusjonært parti som en brennaktuell oppgave uavhengig av hva som skjer akkurat da i klassekampen.

For Marx og Engels ville "proletariatets politiske parti vokse gradvis fram, spontant, ut av arbeiderklassens brede kamp. I sosialdemokratiet konsoliderte denne fatalistiske tendensen seg i organisasjonssfæren og utvidet seg så til teorien om kapitalistisk utvikling, arbeiderrevolusjonen, og den menneskelige aktivitetens vesen. Bolsjevismens praksis og Lenins idéer markerte et brudd med denne fatalismen, og dermed et gedigent skritt framover for marxistisk teori ikke bare i forhold til sosialdemokratiet men også i forhold til Marx". 9

Istedenfor et parti som enten er hele klassen, slik det kan leses i Marx, eller representerer hele klassen, slik sosialdemokratene aspirerer til, gikk Lenin inn for et mindretallsparti (fram til revolusjonen) som ville slåss om veien framover innenfor klassen.

Det var uenighet blant de russiske sosialdemokratene (alle sosialister kalte seg sosialdemokrater fram til 1914) om dette spørsmålet som var bakgrunnen for boka Hva må gjøres i 1902. Lenin retter boka som en polemikk mot tendensen han kaller for "økonomister". Det vil si sosialister som først og fremst ville konsentrere seg om de enkelte kravene til arbeiderne, framfor en politisk kamp mot tsarveldet.

Faktisk foregriper Lenin kampen mot sosialdemokratisk reformisme. Reformismen, slik vi kjenner den i dag, skiller mellom en politisk kamp (partiene på Stortinget) og økonomisk kamp (fagbevegelsen). Et slikt skille i Tsarens Russland, der den revolusjonære bevegelsen besto av en borgerlig opposisjon og en arbeideropposisjon, med flertallet av fattigbønder i mellom, ville i praksis overlatt politikk til borgerskapet, som dermed ville avsporet bevegelsen på grunn av sin egen feighet. En politisk kamp fra arbeiderklassen med avskaffelsen av tsarveldet som viktigste mål var derfor en nødvendighet.

Lenin trekker parallellen til en fagforeningsleder når han omtaler økonomistene som bare vil diskutere og støtte opp om kamper innenfor rammene av arbeidernes egne erfaringer:

Erfaringer i de 97 åra siden Lenin insisterte på sosialisters plikt til å bekjempe alle former for undertrykking har på dramatisk vis bekreftet hvor viktig dette er. Rasisme og nasjonalisme har voldet enorme skader både på enkeltmennesker og arbeiderklassen i sin helhet. Nazismens undertrykkende ideologi førte til historiens mest grusomme barbari. Sexistiske idéer og kvinneundertrykking rammer ikke direkte betingelsene for arbeiderne på en arbeidsplass der det bare finnes menn, men dersom det aksepteres at den ene halvparten av arbeiderklassen er mindre verdt enn den andre, vil det indirekte ramme alle arbeidere. Sosialister i dag bekjemper utkastelsespolitikken til den norske regjeringa, uavhengig av om ofrene er forfulgte fagforeningsaktivister fra Algerie, eller kommer fra en rik familie i Iran (slik kristenregjeringa påsto var tilfellet da de kastet ut en 14-åring våren 1998). Lenin forsvarte de religiøse sektene som florerte i Russland ved århundreskiftet og forsøkte å få disse i dialog.

Å være en "folketribun" betyr å reagere på alle former for undertrykking og være beredt til å kjempe mot den sammen med de undertrykte. Det igjen reiser behov for en klar forståelse av hvorfor undertrykkelsen forekommer og hvordan dens ulike former henger sammen. En teoretisk forståelse av verden er en absolutt nødvendighet for revolusjonære. Derfor sa Lenin selv at det ikke kunne være en revolusjonær bevegelse uten revolusjonær teori. Bevegelser ville det bli nok av, men de ville ikke være revolusjonære. Tvert om ville de revolusjonære bare bli haleheng som diltet etter arbeidernes spontane kamper. Teori står ikke i motsetning til praksis, men kan bare utvikles gjennom praksis. Og sosialister som tar klassens spontane kamper som sitt utgangspunkt vil ikke være mer, men mindre aktive enn sosialister som ser alle kamper som del av en helhet.

Økonomistenes fokus på den daglige kampen skapte en voksende avstand mellom "minimumsprogrammet" og "maksimumsprogrammet", det vil si mellom de umiddelbare kampsakene og det endelige målet. Også de politiske kampene for demokratiske rettigheter og reformer, som for eksempel de tyske sosialdemokratene førte, måtte betraktes som en del av kampen for revolusjon, mente Lenin, og ikke som et mål i seg selv. Sosialdemokratiet var i ferd med å bli forvandlet "fra den sosiale revolusjons parti til de sosiale reformers demokratiske parti", skrev Lenin. 11 For ham var politisk agitasjon et redskap nettopp for å lage en bro mellom de umiddelbare kravene og målet - revolusjon.

Økonomistene siterte Marx mot Lenin: "Hvert skritt virkelig bevegelse er viktigere enn et dusin programmer" . Men spørsmålet var hva som kunne komme ut av de virkelige bevegelsene: "Å gjenta disse ordene i en periode med teoretisk forvirring er akkurat det samme som å rope til et likfølge "Gid dere må få mange slike dager" , svarte Lenin. 12

Lenins motstandere i Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet krevde "frihet til kritikk". Hvis det var en ting Lenin var for, så var det kritikk, og nådeløs selvkritikk, som forutsetning for å lære av sine feil og ruste partiet til videre kamp. Lenin hadde vært inne på dette temaet i åra før han skrev Hva må gjøres :

Men "frihet til kritikk" kunne (og kan fremdeles) være et dekke for uklarhet og antipolitikk. "Det er ikke så farlig med teorien, bare vi står samlet", er et refreng som alle aktive sosialister har hørt. Men en samling av alle "gode krefter" på et uklart grunnlag ville bare skape forvirring og føre til passivitet. For Lenin var politisk klarhet en forutsetning for å utvikle teori og praksis.

For å unngå å havne i sumpen krevdes en landsdekkende organisasjon samlet gjennom en riksavis, i motsetning til de mange lokalavisene som så langt hadde eksistert. Avisa ville binde de revolusjonære sammen både politisk og organisatorisk. Lenin sammenlignet den revolusjonære avisa med et stillas som partiet ville bygges rundt. Et annet bilde var rettesnøret som murere bruker. De lokale avisene og lokale partiavdelinger "la stein" i hytt og pine, en riksavis ville muliggjøre et mer solid byggverk.

Hvordan avisa "Iskra" (Gnisten) skulle brukes, var et sentralt stridstema da det russiske partiet splittet i en flertallsgruppe (Bolsjevikene) og et mindretall (Mensjevikene), under sin kongress i London i 1903. 15

Også når det gjelder avisas rolle er Lenin klar på sammenhengen mellom de små kampene i hverdagen og det endelige målet. Han skrev i Hva må gjøres : "Den organisasjonen, som utformes av seg selv omkring dette bladet, dets medarbeideres organisasjon (i den videste betydning av ordet, dvs. en organisasjon av alle som arbeider med bladet), vil nettopp være beredt til alt , like fra å redde partiets ære, prestisje og kontinuitet under den største revolusjonære "depresjon" og til å forberede, fastsette og gjennomføre en væpnet oppstand som omfatter hele folket" . 16

Det er denne kontinuiteten og partiets rolle innenfor klassen som skiller Lenin både fra de sosialdemokratiske reformistene og fra elitistiske grupperinger som Narodnikerne. Disse - de som skal oppnå sosialisme gjennom fredelige reformer innenfor det kapitalistiske systemet, og de som skal knuse undertrykkerregimet ved å kappe av dens hode gjennom terrorhandlinger - har mye til felles. De deler en fatalistisk holdning overfor arbeiderklassen. Begge vil ordne opp på vegne av flertallet, som de regner med alltid vil være passive. Trotski seinere betegnet terrorisme som "reformisme med gevær". Mens reformistene dyrker passivitet i klassen, som grunnlag for deres egen priviligerte posisjon som meglere mellom klassene, er terroristene oppgitt og tyr til voluntarisme, altså dramatisk selvoppofrelse løsrevet fra massene. Leninismen plasserer arbeiderklassens kamp i sentrum, uansett hvilket nivå denne befinner seg på. Og også uavhengig av kampnivået, er behovet for en kamp om idéer og handlingsalternativene som stammer fra idéene og påvirker dem, like nødvendig.

Det Lenin argumenterer for i Hva må gjøres er et høyere nivå på agitasjon og en mer systematisk kamp om idéer i klassen. I Russland i 1902 krevde dette en stram organisering. Betingelsene for partimedlemskap var det andre punktet som førte til splittelsen mellom bolsjevikene og mensjevikene. Lenin argumenterte for at medlemskap skulle begrenses til de som var villige til å underlegge seg partidisiplin, trenes i å takle den altomfattende politiske undertrykkelsen og bygge opp et parti under ekstremt vanskelige forhold. Fagforeningsaktivitet og streiker var strengt forbudt. Det var ikke mulig å operere åpent som sosialist, Tsarens agenter var overalt. Derfor argumenterer Lenin for en organisasjon bygd rundt en kjerne av "profesjonelle revolusjonære".

Han raste mot amatørmessigheten blant de revolusjonære, som gjorde at politiet stadig tok knekken på partiavdelinger før de har fått bygd seg opp. Og han tar hardt i: "Vi trenger en militærorganisasjon av agenter". Til økonomistene som sa at "en komité av studenter duger ikke, den er ikke motstandsdyktig", svarte Lenin: "Fullstendig riktig. Men derav følger at det kreves en komité av yrkesrevolusjonære, likegyldig om det er en student eller en arbeider som evner å utdanne seg til yrkesrevolusjonær. Men dere trekker den slutning at en ikke bør stimulere arbeiderbevegelsen utenfra!" 17

En stram organisert kjerne av "komitéer" bestående av yrkesrevolusjonære ville føre til en bredere "krets av personer både fra arbeiderklassen og de andre samfunnsklasser som vil ha muligheten for å delta i bevegelsen og arbeide aktivt i den." 18

Lenins formuleringer i Hva må gjøres , som borgerlige kritikere, i sin iver etter å forsvare massenes revolusjonære initiativ, gjerne trekker fram for å bevise at Lenin var en elitist, handler om det motsatte: Hvordan legge forholdene til rette for at partiet kan komme i kontakt med flere arbeidere, og gjøre det mulig for dem å bli aktive i partiet. Det er verdt å nevne her at AKP´ernes tragikomiske hemmelighetskremmeri, med dekknavn og intrikate sikkerhetsopplegg i det sosialdemokratiske Norge på 70-tallet, var det motsatte av hva Lenin snakket om i Russland i 1902. Slike tiltak i 70-tallets Norge kunne bare bidra til å øke avstand mellom de organiserte revolusjonære og resten av klassen. 19

Arbeidernes spontane kamper gjorde profesjonell organisering av revolusjonære mer, ikke mindre nødvendig. Lenin insisterte på profesjonelle revolusjonære og hemmelighold for å bedre partiets evne til å gripe inn og videreføre kamper. Han ville begrense medlemskap ikke for å holde folk borte men for å skape en organisasjon som fungerte og dermed lettere kunne engasjere flere. Selv når han på det hardeste insisterer på en stram organisering har Lenin masseaktivitet og partiets forhold til det som målet. Her kommer vi til det punktet som har skapt mest kontrovers om Lenins partiteori blant marxister, og som er et hovedpoeng i Hva må gjøres - nemlig at arbeidernes kamp trenger mer innflytelse "utenfra".

Marx sier at "arbeidernes frigjøring må være arbeidernes eget verk" men også at "de herskende idéer er den herskende klassens idéer". Og Lenin skriver at borgerlig ideologi dominerer fordi den er "langt eldre enn den sosialistiske, at den er mer allsidig utformet, at den rår over uten sammenligning større utbredelsesmidler." 20

Det lille mindretallet som utgjør kapitalistklassen - borgerskapet - eier produksjonsmidlene og kontrollerer dermed også den intellektuelle produksjonen. Dette omfatter alt fra pensum i barneskolen (og 17. mai-indoktrinering i barnehagene!) til tv, pressen og andre massemedia. Men arbeidernes egne erfaringer strider delvis imot borgerlige ideologi. Sjefene sier "vi er alle i samme båt", og lønningene må ned for å redde konkurranseevnen. Men dersom danske bussjåfører kommer til Norge og ber om støtte får de det uten at arbeiderne ofrer en tanke til "sin" nasjon og dens konkurranseevne. Nasjonalismen er en dominerende ideologi, men den kan ikke utrenske klassebevisstheten og solidaritet arbeidere i mellom, fordi deres egne erfaringer forteller dem at de har felles interesser på grunnlag av klasse, ikke hva slags pass de er utstyrt med.

De dominerende idéene i arbeiderklassen er derfor reformistiske idéer. Reformismen kan kalles for "kapitalistisk ideologi, modifisert av arbeidernes egne erfaringer av utbytting og undertrykkelse". Et mindretall av arbeidere aksepterer borgerlige idéer helt ut. Et annet mindretall - de revolusjonære - avviser borgerlige idéer fullstendig. Det store flertallet av klassen er imellom disse to gruppene. 21

Hvem som utgjør de ulike gruppene og utviklingen av idéene og bevisstheten innenfor dem er ikke statisk, men i stadig forandring. Dersom arbeiderklassens bevissthet beveget seg som én enhet, hadde mesteparten av partiets oppgaver vært borte. Det er nettopp det forhold at borgerskapets idéer vanligvis er de dominerende idéer, at arbeidernes bevissthet alltid er ujevn, som gjør partiet så nødvendig. Det var denne ujevnheten som var utgangspunktet for, og den røde tråden i Lenins forståelse av partiets oppgaver.

Ujevn bevissthet går ganske enkelt på at deler av klassen alltid er mer fremskreden, kjøper mindre av borgerlig ideologi, har større selvtillit i forhold til sine egne krefter som arbeidere enn andre. Hvem som utgjør den fremskredne delen av klassen, eller fortroppen som Lenin kalte det, varierer. Hensikten med det revolusjonære partiet er å organisere dette sjiktet på et hvilket som helst tidspunkt. Begrepet "fortroppsparti" stammer ikke fra en idé om noen utvalgte som har naturgitte evner til å lede andre, men er bare en konstatering av at flertallet, mesteparten av tida, ikke er revolusjonære.

Lenin argumenterer i Hva må gjøres for nødvendigheten av en teoretisk kamp innenfor arbeiderklassen.

Dette er ikke elitistisk. Lenin sier her ikke at bevisstheten må tilføres arbeiderne fra en kraft utenfor arbeiderklassen, men utenfra arbeidernes egne umiddelbare erfaringer. Han bruker slike formuleringer for å understreke overfor økonomistene at sosialister må agitere ut fra helheten, ikke bare av de ulike kampene som pågår for øyeblikket men helheten av kapitalismens - til og med menneskehetens - utvikling og arbeiderklassens historiske rolle i denne. En kamp om lønnsøkning fører ikke automatisk med seg en forståelse av hvorfor arbeidere har interesser av å bekjempe alle former for undertrykking, selv om slike kamper legger forholdene til rette for utviklingen av en slik forståelse. Det er mange eksempler på kampvillige tillitsvalgte som har rasistiske eller sexistiske idéer. Idéene i våre hoder er formet av våre egne erfaringer av den materielle verden vi lever i, men påvirkes stadig av impulser utenfor disse erfaringene. Blant disse impulsene er de dominerende borgerlige idéene om kvinners rolle, nasjonalisme og umuligheten av sosialisme.

Tony Cliff, IS-tendensens grunnlegger, forteller historien om en partikamerat som hadde en glimrende forståelse av marxismen, men som utsatte en flyreise fordi han ikke ville reise på fredag den 13.! Hvis revolusjonære sosialister kan påvirkes av overtro er det åpenbart at vi alle blir påvirket i større eller mindre grad av "de herskende idéer". Det er en av grunnene til at vi trenger et parti i utgangspunktet. Det forteller oss også noe om hvordan revolusjonære må opptre innenfor klassen.

Det har flere ganger de siste ti årene vært streiker i Oslo der fagforeninger har bedt om støtte utenfra, men har ikke villet ha "blitzere" på streikevakt fordi det vil føre til dårlig presseomtale. I enkelte tilfeller kan streikende si at de ikke vil at sosialistiske aviser blir solgt på sine streikevakter. Streiken skal ikke være arena for "politisk propaganda". Resultatet er at de som trenger støtte begrenser denne støtten, mens den politiske propagandaen som er til for å undergrave støtten - de borgerlige avisene - florerer mens motargumentene skyves vekk. Arbeidere som kjemper kan mye lettere se hvordan media er partisk og hvordan staten ikke er nøytral, men de kaster ikke gammelt tankegods over natta. Derfor er oppgaven for sosialister verken å dilte etter og godta at folk blir avvist på grunn av sitt utseende eller å selv avvise arbeidere fordi de er påvirket av borgerlige idéer.

Sekteristen vil si "enhet er vår styrke, men du er ikke enig med meg så enheten må utebli". Opportunisten vil si "enhet er vår styrke så jeg holder kjeft selv om du har idéer som svekker enheten". En revolusjonær sosialist sier "enhet er vår styrke så jeg står sammen med deg selv om jeg er uenig med deg, og mens vi står her skal jeg slåss for at du skal forandre mening". Det er sosialisters plikt å bekjempe rasisme overalt der den dukker opp, men vi vil stå arm i arm med en rasist for å stoppe en streikebryter. Kampen om idéer pågår kontinuerlig, uavhengig av om det finnes sosialister tilstede. Det er om å gjøre å være tilstede med argumentene som treffer og peker framover.

Et reformistisk parti som Arbeiderpartiet kan gjerne reflektere alle synspunkter som finnes i klassen fordi målet er å representere arbeiderklassen innenfor kapitalismens politiske organer. Lenin påpeker at det ikke forekommer ideologier utenfor eller over klassene. "Solidaritetsalternativet" i Norge på 90-tallet er et klart eksempel på hvordan reformismen forfekter kapitalistisk ideologi tilpasset arbeidernes virkelighet. Om Yngve Hågensen simpelthen sa "i år godtar vi kapitalens diktat - dere får null", ville LO-medlemmene avvise ham som udugelig. Så LO-ledelsen og Arbeiderpartiet forteller oss at nulloppgjøret skal sikre arbeidsplasser - dermed er det et uttrykk for solidaritet arbeidere i mellom. Det er en merkelig solidaritet som gjør sjefene såre fornøyd, siden de ellers er mest opptatt av hvordan man hindrer solidaritet. Og det skyldes at LOs moderasjonspolitikk ikke er annet enn kapitalens politikk formidlet gjennom reformismen. Høyre-ideologen Kristin Clemet traff riktig da hun sa at solidaritetsalternativet var "høyrepolitikk med en venstre-innpakning". Hvorfor slår det an? Fordi det ikke i sterk nok grad utfordres ideologisk selv når moderasjonspolitikken brytes i praksis som i 1998. Det er skrevet dusinvis av gode artikler som river i stykker solidaritetsalternativet og avslører det for det det er. Det mangler en organisatorisk kraft som systematisk kan argumentere for alternativer - både teoretisk og praktisk.

Fagforeninger må, for å være effektive, nødvendigvis organisere alle arbeidere på en arbeidsplass, uavhengig av hvor de står politisk. Arbeiderpartiet har i sine rekker i dag folk som, for å si det mildt, er påvirket av sexistiske idéer og det har folk som kan kalles feminister. Det har blant sine tillitsvalgte halvrasister og svarte. Et revolusjonært parti kan ikke reflektere de borgerlige idéer om det skal være effektivt, men må bekjempe dem overalt, inkludert i sine egne rekker. Dette kan man bare gjøre gjennom åpne politiske diskusjoner og utprøving av teorier i praksis. Det er ikke mulig å gardere seg mot fiendtlige klassers idéer ved å leve en klostertilværelse adskilt fra resten av klassen.

Det revolusjonære partiet organiserer mindretallet som bevisst har brutt med de herskende idéer og er villig til å slåss for arbeiderklassens virkelige interesser - altså revolusjon. Denne kan bare oppnås gjennom at flertallet i klassen vinnes til revolusjonen. Partiet må derfor være en del av klassen samtidig som det er separat fra klassen. I motsetning til parodien kan ikke seriøs revolusjonær organisering handle om å samle en rettroende elite som skal påberope seg ledelsen av en bevegelse - hvorfor skulle noen høre på oss? Denne forståelsen gjennomsyrer Lenins partiteori.

En formulering i Hva må gjøres som bryter med denne, og som er elitistisk, henter Lenin fra marxismens "pave", Karl Kautsky.

Dersom Kautsky har rett om at det er de borgerlige intellektuelles oppgave å opplyse arbeiderne, og Lenin har rett i at det er den politiske kampen som er avgjørende, er vi på vei langt vekk fra Marx og arbeidernes frigjøring som "arbeidernes eget verk". Kautsky nøt enorm respekt fra Lenin på dette tidspunktet, men var allerede i ferd med å innta en reformistisk holdning. Partiet, gjennom sin deltagelse i parlamentet, ville gradvis innføre sosialisme. Lenin understreker likevel i en fotnote at arbeidere ikke er tomme begre som bare kan fylles med ideologi, slik det kan framgå av Kautsky-sitatet. Tvert om sier Lenin at arbeidere deltar i utviklingen av sosialistisk bevissthet, "i sin egenskap av sosialismens teoretikere". Lenin insisterer også på at det ikke er om å gjøre å vanne ut teorien eller forenkle ting for at de skal være tilgjengelige for arbeiderne. Det er:

Her motsier Lenin delvis sitatet fra Kautsky som han nettopp har omtalt som "overmåte riktige og betydningsfulle ord". Det var først 10 år senere at han ville komme fram til at Kautsky var en av de "dårlige intellektuelle". 25

Det er ironisk at mens Lenin fremdeles betraktet Kautsky som sin læremester, var Rosa Luxemburg i Tyskland allerede i kamp mot ham. Luxemburg skrev Reform eller revolusjon i 1898 og tok opp kampen mot "revisjonisme", som "forvandlingen" av marxismen til reformismen ble kalt.

Men både Rosa Luxemburg og Leon Trotski støttet Mensjevikene i splittelsen med Bolsjevikene. Trotski utfra en slags "sump"-forståelse, det var bedre å samle alle enn å splittes på tilsynelatende små uenigheter. Luxemburg førte kampen innenfor det tyske SPD, hun bygde ikke et selvstendig revolusjonært parti da hun mente at arbeiderne spontant ville feie de reformistiske lederne til side. Lenin var på dette tidspunktet ikke uenig med Luxemburg, hans parti var spesielt for russiske forhold. Først med sosialdemokratiets forræderi, da de ulike partiene støttet opp om sine egne nasjonalstater i første verdenskrigen så Lenin at de revolusjonære måtte bygge uavhengige partier etter bolsjevikmodellen også i de vestlige land. Det var først da, etter den andre (sosialdemokratiske) internasjonalens spektakulære kollaps, at han sa "lenge leve den tredje internasjonalen".

Lenin beskriver til slutt i Hva må gjøres utviklingen av den russiske revolusjonære bevegelsen og ser fram til at arbeiderne gjør sitt inntog i partiet. Noe han mener er nødvendig om partiet skal fylle sin oppgave: "... en virkelig fortropp av selve den revolusjonære klasse vil stige fram som avløsning for opportunismens baktropp. 26

Altså; en virkelig fortropp skal vokse fram fra arbeidernes egne rekker. Partiet skal bestå av de mest kampvillige arbeiderne - ikke en elite som leder arbeiderne, enten som stemmekveg eller som kanonføde.

Lenin er her inne på noe han ville utdype bare tre år seinere, under den første russiske revolusjon i 1905.

I århundrets første år skjedde det en radikalisering blant russiske arbeidere. Politiet kunne rapportere i 1901 at "agitatorer...har hatt noe suksess, dessverre, med organisering av arbeiderne til å slåss mot regjeringen". Da regimet ikke kunne hindre framveksten av en arbeiderbevegelse gikk det inn for å styre den. Politiet opprettet egne arbeiderorganisasjoner og hadde agenter overalt.

Det var en slik agent, som attpåtil var prest, Fader Gapon, som sto i spissen for bevegelsen som utløste den revolusjonære situasjon i 1905. En streik for å få tilbake jobbene til fire oppsagte arbeidere ved Putilov-fabrikken, den største i St. Petersburg, utviklet seg til en generalstreik i hele byen den 7. januar. Den 9. januar gikk 200.000 mennesker i tog bak Gapon for å overlevere sine krav til Tsaren selv. Kravene hadde vokst i takt med bevegelsen og var nå omfattende politiske krav: Åttetimersdagen, forsamlings- og organisasjonsfrihet for arbeiderne, jord for fattigbøndene, pressefrihet, adskillelse av kirke og stat, slutt på krigen med Japan og opprettelsen av en konstituerende parlamentarisk forsamling.

Demonstrantene marsjerte til palasset og regnet med å få gehør hos Tsaren, som de kalte for "Lille Far". De regnet feil. Tsaren beordret troppene sine til å skyte mot demonstrasjonen og over ettusen mennesker ble drept i det som skulle gå inn i historien som "Blodige søndag". Det var nå åpenbart at appeller til Tsaren var nytteløse og at Russland var på vei inn i en revolusjonær situasjon, en situasjon der "de herskende ikke lenger kan herske på den gamle måten, og folket ikke lenger vil finne seg i å bli hersket over på den gamle måten", for å bruke Lenins definisjon. Fattigbøndene okkuperte jorda, arbeiderbevegelsen vokste i omfang og matroser gikk til mytteri. 27 Tsaren ble nødt til å innrømme en parlamentarisk forsamling, Dumaen. I oktober begynte en landsomfattende generalstreik. Bevegelsen tapte etter et mislykket forsøk på væpnet oppstand i Moskva i desember 1905, og nederlaget innevarslet en flere års periode med reaksjon og fornyet undertrykkelse fra regimet. Det er ikke plass til å gå i detalj om "den store generalprøven" her, men 1905-revolusjonen belyser også helt sentrale elementer i Lenins partiforståelse.

Mens bolsjevikene i Russland - de profesjonelle revolusjonære som holdt oppe de lokale partikomitéene - var skeptisk til fagforeningenes nye styrke og kampvilje, så Lenin på disse som uhyre viktige framskritt. Lenin mente at de revolusjonære måtte delta i fagforeningene og kjempe om den politiske retning også her. Komitémennene, som de ble kalt, hadde holdt organisasjonen sammen, bygd opp rutiner, spredt avisa og vunnet innpass blant et mindretall av arbeidere, under ekstremt vanskelige forhold, da bare den strengeste organisatoriske- og selvdisiplin kunne holde regimets agenter unna. Og disse bolsjevikene, som Lenin hadde kjempet så hardt for at skulle bli profesjonelle i en profesjonell organisasjon, ville også sikre partiets overlevelse i årene med reaksjon etter revolusjonens nederlag. Men under de revolusjonære omstendighetene i 1905 ble rutinene og komitémennenes konspiratoriske og ofte isolert praksis til en hemsko på partiets evne til å forholde seg til den virkelige bevegelsen. I februar 1905 gikk Lenin ut mot partikadrenes formalisme.

Lenin ville ha arbeidere inn i partikomitéene. På våren sa han at det burde være åtte arbeidere til to intellektuelle i komitéene. Det trengtes mange flere (for det var nesten ingen) arbeiderkorrespondenter til partipressen. Komitémennene var ikke enige. På en partikongress på våren pep de ut Lenins argumenter og siterte flittig fra Hva må gjøres for å undergrave bokas forfatter. Lenin påpekte at Hva må gjøres var skrevet under "helt annerledes, nå utdaterte betingelser", men det hjalp ikke, han ble nedstemt.

I november 1905 ville Lenin formulere seg i direkte motsetning til hva han hadde skrevet tre år tidligere. Istedenfor at arbeiderne bare kunne oppnå fagforeningsbevissthet, skrev han nå: "Arbeiderklassen er instinktivt, spontant sosialdemokratisk". Kampen for å åpne opp partiet fortsatte. Han betegnet sitt eget forslag fra våren som avlegs. Det var ikke lenger snakk om arbeidere og intellektuelle i et forhold fire til én. "Nå må vi ønske at partiorganisasjonene skal ha én sosialdemokratisk intellektuell til flere hundre sosialdemokratiske arbeidere" . 29 I motsetning til vekten på teoretisk klarhet og krav til medlemskap så strenge at han ville splitte partiet på spørsmålet i 1902, ville Lenin i 1905 åpne partiet selv for folk med religiøse idéer. I en situasjon der de revolusjonære utgjør et lite mindretall med begrensede muligheter til å forholde seg til en aktiv arbeiderklasse må de holde skansen ved å samle seg rundt en klar forståelse. I en periode med høyt klassekampnivå vil teoretisk forvirring og uenigheter raskt kunne testes ut og avklares gjennom praksis.

Viktigst av alt i 1905, i forhold til en vurdering av hva Lenin egentlig sto for, er hans holdning til arbeidernes egen, spontane organisering, som skjedde fullstendig uavhengig av partiet. Generalstreiken i oktober ble utløst av typografer som krevde betaling for kommaer inn i akkorden. Da den spredte seg til St. Petersburg, fikk verden for første gang se et arbeiderråd (råd er sovjet på russisk) - en representativ forsamling valgt direkte fra arbeidsplassene. Det var mensjeviker - ikke bolsjeviker - som tok initiativet til arbeiderrådet. Bolsjevikene var i beste fall skeptiske. En gjengs holdning blant dem var at rådet var unødvendig da man allerede hadde det sosialdemokratiske partiet. Noen partimedlemmer gikk lengre og ville gå inn i arbeiderrådet for bedre å oppløse det. Andre ville boikotte rådet og sa at det kunne bare være et hemsko på arbeidernes politiske utvikling.

Bolsjevikenes sentralstyre, som da var i St. Petersburg, inntok en arrogant (og, skulle det vise seg, latterlig) holdning. De ba bolsjevikmedlemmer i arbeiderrådet om å be rådet tilslutte seg partiprogrammet og deretter å oppløse rådet i partiet. Dersom dette ikke ble godtatt skulle bolsjevikene forlate rådet. Bolsjeviken Krasikov fremmet et slikt forslag uten å vekke den helt store debatten. Men, i motsetning til planen forlot ikke bolsjevikene arbeiderrådet.

Lenin skrev brev fra eksil til partipublikasjoner og gikk imot sentralstyret, som han mente var sekterisk. Hans posisjon var "både arbeiderrådet og partiet". De to organisasjonene var i sitt vesen forskjellige, men de utfylte hverandre.

I forhold til den politiske kampen, som nå var på et høyt nivå, mente Lenin at det var: "...uklokt å kreve at Arbeiderrådet bør akseptere det sosialdemokratiske programmet og melde seg inn i RSDLP. Det virker på meg som om både sovjetet....og partiet er, i like stor grad, absolutt nødvendig for å lede den politiske kampen." 31

Lenin, langt fra et ønske om at arbeiderrådet måtte gå inn i partiet, eller bekjempes av partiet, så at det kunne representere arbeiderklassens interesser, og at det nødvendigvis vil gjenspeile de ulike politiske strømningene i klassen. "Jeg mener det ville være uklokt for sovjetet å holde fullstendig med ett bestemt parti" , skrev han tidlig i november mens han var i Stockholm, på vei til St. Petersburg.

Historikerne som mener at ettpartistaten vokste ut av Lenins hode, nevner ikke hvordan han allerede i 1905 omtalte arbeiderrådet som den framtidige formen til arbeidernes og bøndenes revolusjonære makt. Han argumenterte for at sovjetet måtte betraktes som kimen til en arbeiderregjering. Og sovjetet måtte ikke innskrenke, men utvide sin basis, "ikke bare blant arbeiderne, men, først fra matrosene og soldatene, som overalt søker frihet; deretter fra de revolusjonære fattigbøndene, og deretter, fra den revolusjonære borgerlige intelligentsiaen." 32

Lenin lærte fort fra klassens erfaringer og stemninger. Et brev fra en gammel arbeider som ba arbeiderrådet i Petersburg om hjelp til å få tilbake jobben sin etter å ha fått sparken adresserte brevet til "Arbeiderregjeringa, Petersburg". Brevet ble umiddelbart levert til riktig adresse av revolusjonære postbud. 33

Lenins holdning til sovjetet var i tråd med hans holdning til revolusjonen i sin helhet. Stalins syn på revolusjonen var ikke uvanlig blant komitémennene i begynnelsen av 1905: "La oss rekke hånda til hverandre og slå ring om partikomitéene. Vi må ikke glemme for et øyeblikk at bare partikomitéene på riktig vis kan lede oss, bare de vil lyse opp vår vei til det "forjettede land" som heter den sosialistiske verden" . 34

Lenin, som var langt vekk i Genève, skrev omtrent samtidig en hyllest til revolusjonen: "Rydd plass for forbannelsen og hatet som har bygd seg opp i deres hjerter gjennom århundrer med utbytting, lidelser og sorger!" . 35 Han krevde ikke at partiet skulle kontrollere og bestemme hva som skjedde og hvordan. Hans grep om utviklingen av historie og kjennskap til tidligere revolusjoner var for fast til en slik vulgær forståelse.

I den stalinistiske (og Aftenpostenske) kultdyrkingen er Lenin læremesteren som andre følger. Men, spurte Marx, "hvem lærer opp lærerne?". I 1905 var Lenin stjerneelev. Han lærte av klassens erfaringer. Det ville han også gjøre da revolusjonen kom tilbake med forsterket kraft tolv år seinere. I Staten og Revolusjonen , skrevet i 1917, viser Lenin til hvordan Marx også hele tida lærte av de praktiske kamperfaringene arbeiderklassen gjorde. Det viktige punktet som Marx og Engels i seinere år påpekte manglet i Det kommunistiske manifest , var at staten må smadres. Det var etter erfaringen med Pariserkommunen i 1871 at de presiserte at "arbeiderklassen ikke kan ta i bruk det borgerlige statsapparat".

Partiet måtte lære av klassen for bedre å kunne tilføre klassen en klarere forståelse. Dette var sentralt for Lenin:

I 1907 skrev Lenin at Hva må gjøres var "en kontroversiell korreks til 'økonomistiske' forvrengninger og det ville være feil å betrakte det på noen annen måte". 37 Etter 1905 er de få sporene til en mekanisk forståelse av, eller en elitistisk tilnærming til forholdet mellom partiet og klassen borte hos Lenin. Men det var forberedelsene som Lenin skisserte i Hva må gjøres som gjorde bolsjevikene i stand til å vokse i løpet av 1905. 1905 representerte en ny utvikling av forståelsen, men denne var i samsvar med essensen av hva Lenin sa i 1902.

I 1905 argumenterte Lenin for å åpne opp partiet, det hadde blitt lettere å fungere som revolusjonær. Å øke aktiviteten og trekke den framover var ikke i denne situasjon avhengig av hemmelige komitéer som agiterte, men av åpen organisering som kunne nå ut til flest mulig. Utgangspunktet var det samme i 1902 som i 1905 - hvordan kunne de revolusjonære mest effektivt vinne innflytelse i klassen.

Arbeidernes åpenhet for og evne til å forstå sosialismen kom ikke som lyn fra klar himmel på Lenin. Allerede i Hva må gjøres sier Lenin at arbeiderne er "spontant revolusjonære", men han legger til en viktig betingelse:

En forståelse helt i tråd med Marx´, både når det gjelder arbeidernes frigjøring som deres "eget verk" og at "de herskende idéer er den herskende klassens idéer".

Terrenget og betingelsene for kampen skifter. I 1902 var undertrykkelsen stor og hemmelighold nødvendig. I 1905 var de profesjonelle revolusjonæres (komitéemennenes) arbeidsmetoder en hemsko på kampen om idéer og om innflytelse i klassen. Rutinene som var nødvendig for å holde partiet sammen før 1905 ble en konservativ bremsekloss da arbeiderklassens aktivitet forandret den politiske situasjon. Under reaksjonen etter 1907 var det igjen de profesjonelle revolusjonære som holdt (det mye mindre) partiet oppe.

Hovedidéene, som formulert i Hva må gjøres , var gjeldende i de ulike situasjonen. Partiets rolle var alltid å trekke kampen videre:

...og:

Her viser Lenins argument mot økonomistene essensen i bolsjevismen: Generalisering ut fra det konkrete for så å si hvordan konkret vi kan gå videre og gjennom dette sette de aktuelle spørsmålene og kampene i sammenheng med målet - sosialisme.

Det er dette vi forsøker å gjøre i Norge i dag. Hvorfor er det nulloppgjør? Hvorfor brukes enorme formuer på spekulasjon på børsen (eller mot den norske krona) når de kunne vært brukt på sjukehus og skoler? Vi generaliserer og setter dette i sammenheng med en ustabil verdensøkonomi og borgerskapets frykt for fallende profitter, som igjen forklarer nedskjæringer og andre angrep. Opp imot deres planer for kutt og oppsigelser lanserer vi så et alternativ - et "aksjonsprogram", som kan svare på angrepene. Fra den konkrete situasjon til det generelle og fram til en konkret vei framover. Dette er Marx´ metode som Lenin anvendte i forhold til det revolusjonære partiet.

Det revolusjonære partiets rolle innenfor klassen og utviklingen av dem begge er en dialektisk prosess. Marx´ dialektiske metode går ut på at alt som eksisterer er i konstant forandring, både natur og samfunn utvikles gjennom motsetninger, og alt må forstås som en helhet hvis ulike bestanddeler stadig påvirker hverandre. På uforutsigbare tidspunkter blir kvantitative forandringer til kvalitative forandringer.

På 30-tallet brukte Trotski uttrykket "differensiert enhet", for å beskrive den dialektiske forståelsen av hvordan ulike fenomener - mennesket og natur for eksempel - utgjør en helhet, men er samtidig vesensforskjellige. "Differensiert enhet" passer perfekt som beskrivelse av forholdet mellom parti og klasse. Partiet kan ikke være adskilt fra klassen, det må være en aktiv del av klassen under alle omstendigheter. Men bare i en revolusjonær situasjon vil de revolusjonære være i flertall (En revolusjonær situasjon er en uforutsigbar hendelse som innebærer at kvantitative endringer i klassekampen og i arbeiderklassens bevissthet, blir til kvalitative endringer). Men fordi de herskende idéer mesteparten av tida nettopp er herskende, kan ikke partiet være det samme som klassen. 41

Partiet er nødvendig fordi klassen er ujevn, både organisatorisk og ideologisk. Fordi den dominerende bevisstheten i klassen er reformistisk har reformistiske ledere stor oppslutning og vil som regel være de som øker sin oppslutning mest når klassen beveger seg til venstre. For å vinne kampen om samfunnsmakta må arbeiderklassen overvinne en sentralisert stat og dennes voldsapparat, og den må overvinne autoriteten som reformistene i utgangspunktet har. Disse forhold gir føringer for hvordan partiet må være organisert.

Det revolusjonære partiet er først og fremst en kamporganisasjon. En samling av mennesker som kan opptre enhetlig og som kan snu om på prioriteringer raskt når dette trengs. Det gamle uttrykket om at "en uke er lang tid i politikken" er sant nok når det gjelder parlamentarismen. I en revolusjonær situasjon kan en time være avgjørende. Et parti som brukte en uke på å reagere på for eksempel kuppforberedelser fra militæret, ville være et parti på vei mot selvmord.

Det var ikke en åpen debatt om tidspunktet for den væpnede oppstand i oktober 1917 - avgjørelsen ble tatt av bolsjevikenes sentralstyre. Slik måtte det bli - man kan ikke varsle en fiende om detaljene i angrepsplaner. Det betyr ikke at bolsjevikene organiserte et kupp. En hvilken som helst fagforening i dag vil ha en streikeledelse som nødvendigvis må holde opptrappingsplaner og utplassering av nye streikevakter hemmelig. Debatten i 1917 - den mest åpne og omfattende debatt om et samfunns utvikling siden Robespierre og Danton tordnet i Paris etter 1789 - hadde pågått i åtte måneder. Bolsjevikene, som åpent agiterte for en maktovertagelse hadde vunnet flertall i arbeiderrådene. Fordi det fantes et sentralisert parti kunne flertallets ønsker settes ut i livet.

Sommeren 1917 hadde partiet måttet spille en annen rolle. Ujevnhet i klassen gjorde at de revolusjonære arbeiderne i Petrograd (St. Petersburg) gikk ut i væpnede demonstrasjoner. Men i de andre byene var arbeiderne langt fra beredt for en kamp om makta. En mislykket oppstand ville være signalet for regimet å slå tilbake. Bolsjevikene måtte holde igjen Petrogradarbeiderne. Det gjorde de ved å plassere seg i spissen for bevegelsen og forklare hvorfor den ikke enda kunne gå hele veien. Katastrofen ble unngått, men "julidagene" ga likevel reaksjonen en mulighet - sosialistiske aviser ble undertrykt, Trotski ble fengslet og Lenin gikk i dekning. Det ble satt i gang en hetskampanje mot bolsjevikene og Lenin ble kalt for en tysk agent. Partiet var i stand til å tilbakevise bakvaskelsene og gjenvinne sin posisjon fordi det hadde dype røtter i klassen, mens den provisoriske regjering vaklet videre. Da generalen Kornilov gjorde et kuppforsøk i august var det igjen partiorganisasjonen - utstyrt med en klar politikk - som var avgjørende i motstanden. Bolsjevikene støttet nå den samme Kerenski-regjeringa som undertrykte dem, i kamp mot de kontrarevolusjonære. Samtidig undergravde de regjeringa fordi det var bolsjevikene som var de best organiserte og de mest konsekvente motstandere av de reaksjonære styrkene. De støttet Kerenski "som et rep støtter en hengende mann", for å bruke Lenins formulering.

Partiet må være sentralisert, det er ikke mulig å bruke en uke på å innkalle en konferanse for å diskutere hvilken linje partiet skal følge når det plutselig er tusener av væpnede arbeidere i gatene. Men bare ved å være en demokratisk organisasjon kan partiet være i stand til å treffe de riktige beslutninger og raskt korrigere når det treffer de gale. Det revolusjonære partiets organisasjonsform skal være demokratisk sentralisme. 42 Det vil si utstrakt indre demokrati, frie og åpne diskusjoner kombinert med enhet i handling. Fri og åpen debatt er nødvendig, ikke utfra abstrakte forestillinger om demokratiets fortreffelighet, men fordi det ikke finnes noen oppskrift på hvordan ulike kamper kan vinnes. Diskusjon og kamp innenfor partiet er nødvendig for å finne fram til strategier og taktikk som svarer til den konkrete situasjon. Det er på den annen side ikke mulig å vite om en linje er korrekt om den ikke prøves ut i praksis. Partiet må handle enhetlig, ikke utfra abstrakte forestillinger om disiplinens fortreffelighet, men fordi at bare ved å satse på en strategi eller en taktikk kan vi finne ut av om den er riktig.

Rosa Luxemburgs tidlige kritikk av bolsjevismen gikk ut på en skepsis til sentralisert organisasjon og en stram partilinje. Hun framhevet klassens spontane kamper som det viktigste og mente at partiet ville være en konservativ kraft. Luxemburg var med i verdens største arbeiderparti, det tyske SPD, som var ledet av reformistiske politikere. I et bolsjevikparti er det annerledes:

Den "friheten til kritikk", som Luxemburg argumenterte for, var friheten til å slåss for en helt annen politikk enn partiledelsens - noe som for henne var en nødvendighet. Men partier som tillater politiske linjer som er i direkte motsetning til hverandre å eksistere side om side, er ikke mer demokratiske organisasjoner enn leninistiske partier. Tvert om, de er både mindre effektive fordi ulike krefter i partiet drar i ulike retninger, og mindre demokratisk fordi det ikke er noen forpliktelser. De grupperinger eller personer som er sterkest vil kunne føre sin politikk selv om de er i et lite mindretall.

Et revolusjonært parti må ha en ledelse som slåss for å utvikle partiets politikk til enhver tid, og som kan ta avgjørelser i situasjoner som krever øyeblikkelig respons, men som hele tida stilles til ansvar overfor resten av partiet. Derfor er et sentralistisk parti, med klar ansvarsfordeling mer demokratisk enn organisasjoner med en flat struktur. Det er fordi det er et parti bestående av aktivister - sentralisme kan ikke være annet enn byråkratisk sentralisme dersom partiet består av profesjonelle politikere og passive medlemmer som deler ut løpesedler annethvert år.

De reformistiske partiene gjenspeiler kapitalistiske forhold og ideologi også når det gjelder demokrati. Fem minutter for partilederen i TV2 betraktes som viktigere enn medlemmenes aktivitet. 44 Reformistiske partier kan gjerne framstå som demokratiske fordi du kan mene hva du vil og likevel være medlem. I virkeligheten er de udemokratiske fordi når medlemmene ikke forpliktes til å føre partiets politikk ut i livet er resultatet at lederne gjør som de vil mens grunnplanets meninger får lite eller ingen betydning. Prøv å finne en grunnplans SVer som er enig med Erik Solheim, eller en Labour-aktivist som er fornøyd med Blair!

For revolusjonære er forholdet mellom partiledelsen og resten av partiet et annet. Akkurat som partiet må kjempe innenfor klassen, generalisere erfaringer og forsøke å overvinne ujevnheter, må ledelsen i partiet kjempe om politiske linjer i organisasjonen. Den må også generalisere ut fra partiets erfaringer, både i form av spredning av informasjon og kunnskap, og gjennom en analyse av hva disse erfaringene har å si for partiets videre strategi og utvikling. Det er ujevnheter i partiet som i klassen. Som partiet ikke kan tilbe klassens spontanitet men må slåss om hvordan man går videre, så kan ikke partiledelsen stå til tjeneste for partiet men må slåss innenfor partiet. 45 En ledelse kan bare oppfylle denne oppgaven dersom partiet er både demokratisk og sentralistisk.

Harde kamper var en selvfølge i Bolsjevikpartiets interne liv. Lenin ble rett som det var buet og pepet ut på partikongresser. Åpen diskusjon om uenigheter var det vanlige, ikke fornærmelser mellom linjene og hyklersk ros som ofte er tilfellet i arbeiderbevegelsen i dag.

Gang på gang befant Lenin seg i mindretall i partiet. Mest dramatisk i april 1917, da han kom tilbake fra eksil og takket de tusener som møtte fram for å ønske eksilbolsjevikene velkommen ved å si "all makt til sovjetene". "Lenin er blitt gal", sa erfarne partimedlemmer, det var innføring av borgerlig demokrati som sto på dagsordenen. Lenins "aprilteser" ble gjenstand for voldsomme kamper innenfor partiet og det var de nyere medlemmene som stilt overfor en ny situasjon raskest kvittet seg med den gamle linjen. Lenin appellerte ofte til de unge bolsjevikene over hodet på de erfarne partikadrene.

Under forberedelsene av oppstanden i oktober brøt to av sentralstyrets medlemmer, Kamenev og Zinoviev, disiplinen og gikk åpent ut mot en maktovertagelse. Lenin var naturligvis rasende, men partiets kultur var slik at de to ikke ble eksludert. Bolsjevikpartiet var så langt fra en monolittisk kommandoorganisasjon som det går an å komme. Men det var et parti som hadde den avgjørende evnen til å kjempe for sin politikk - selv når denne var upopulær.

Morgan Phillips Price var en engelsk journalist som var tilstede under en av Petrogradsovjetets debatter. I en rapport datert 26. juni 1917 beskrev han opptreden til Lenin ("en kortvokst mann med et rundt hode, små griseaktige øyne og kortklipt hår"):

'Hvor er vi', begynte han, og spredte sine korte armer mens han så spørrende på sitt publikum. 'Hva er dette arbeider- og soldatrådet? Finnes det noe lignende i hele verden? Nei. Selvsagt gjør det ikke det.' Lenin sa at valget var nå mellom en borgerlig regjering med papirplaner for reformer, eller en arbeiderregjering, som han mente Mensjevikene var for redde til å innføre. 'Tror dere virkelig at dere kan skape en mellomfase mellom kapitalisme og sosialisme? Kan Tseretelis fine planer om å overbevise de borgerlige regjeringer i Vest-Europa til å oppta vårt synspunkt, noensinne lykkes? Nei, den vil mislykkes fullstendig, så lenge det russiske proletariatet ikke har makta i sine hender. Den makta er jeg og mitt parti beredt til å ta når som helst.'

Bolsjevikene var på dette tidspunktet fortsatt et lite mindretall i sovjetet. Phillips Price forteller om responsen da Lenin snakket om å ta makta: "Rop og hånlatter runget over hele salen." 46

I løpet av to måneder var Lenins analyse av reformistenes feighet bekreftet og bolsjevikene hadde flertall i arbeiderrådene. Det var ikke grunnlag for bolsjevikene å ta makta i juni og Lenin visste at han ville bli møtt med hån. Hans tale handler om å fastslå at spørsmålet - borgerskapets makt eller arbeiderklassens makt - må besvares. Og han demonstrerer at bolsjevikene er villig til å bakke opp sine ord med handling. Bare på denne måten kunne de vinne flertallet bort fra de kompromissvillige reformistiske partiene.

Revolusjonen var en kaotisk prosess der partiets evne til å fremme en politikk og handlingsalternativer kombinert med evnen til å snu organisasjonen og justere politikken etter skifter i situasjonen, var avgjørende. Oktober 1917 var den fantastiske bekreftelsen av hvordan et revolusjonært parti og massenes egen aktivitet i kamp for egne interesser smeltet sammen. Den ene kunne ikke ha vunnet fram uten den andre.

For Lenin var ledelse et spørsmål om å krangle. Å forklare gang på gang sitt standpunkt i håp om å vinne et flertall for det. Derfor, når du leser Lenins verk, legger du merke til hvordan de samme argumentene gjentas og gjentas, med ulike eksempler og forskjellige innfallsvinkler. I denne prosessen lærte han fra de han prøvde å lære opp.

Bolsjevikpartiet utviklet seg gjennom et dialektisk forhold til resten av klassen. Lenins posisjon innenfor partiet (og selve personen Lenin) utviklet seg gjennom et dialektisk forhold til partiet og klassen. Trotski skrev at revolusjonen ville ha funnet sted uten at han selv var tilstede, men ikke uten at Lenin var tilstede. Trotski forutså allerede i 1905 at revolusjonen ville bli en arbeiderrevolusjon, men han ble ikke bolsjevik før i 1917. Bare Lenin hadde evnen til å vinne partiet til denne forståelsen. Ett individ betydde så mye, ikke fordi han var et geni, men fordi dette individet var et produkt av femten års kamp i partiet og partiets kamp innenfor klassen.

Kapitalismen er igjen i krise. Det er knapt noen som lenger vil forsvare markedsliberalismen, som for 10 år siden ble kåret til den endelige vinneren i menneskehetens konkurranse om å finne den beste samfunnsformen.

Mange flere stiller allerede spørsmål ved hvordan verden kan forandres og til hva. Sosialisme er alternativet. Men det er stor forvirring omkring hva sosialisme er for noe. Dersom vi i de kommende år ser en radikalisering av unge mennesker - og det er meget sannsynlig - vil det være avgjørende at vi kan svare på slike spørsmål. Mange vil si at "sosialismen feilet", og de vil ofte godta forklaringer for dette som legger skylden på Lenin og bolsjevikene. Selv de som identifiserer seg med revolusjonen og beundrer Lenin som dens leder vil ofte si seg enig med oss i at de ytre omstendighetene var det avgjørende for revolusjonens nederlag, men at bolsjevikene også gjorde feil. For leninister er det en selvfølge at vi ønsker å lære av andres og våre egne feil. Men de fleste sosialister i dag vil forkaste leninismen i sin helhet.

Organisasjonsmodeller og ikke politikk kommer da i fokus. Nye unge sosialister vil få høre at samling er bra, politisk klarhet og en sentralisert kamporganisasjon det motsatte. En som i det siste har argumentert for å samle alle "gode krefter" er Audun Lysbakken fra Sosialistisk Ungdom. "Berre eksistensen av alle småsektene på venstresida syner oss kva for eit stort problem vi står overfor. Skal vi løyse det må vi hente inspirasjon frå mange kjelder, vi må legge bort den Den Eine Rette Trua og sjå at vegen fram ikkje er nokon smal sti" . 47

Denne argumentasjonen som Lysbakken mener skal hjelpe ungdommen til å bryte med gamle dogmer, er "frihet til kritikk"-argumentasjonen fra 1890-tallet. Og nå som da vil den føre til sumpen. Argumenter om å samle venstresida fremmes alltid i antisekterismens navn, men de tar faktisk utgangspunkt i en sekterisk forståelse.

Den norske arbeiderklassen består av over tre millioner mennesker. Bare arbeidere som er organisert i fagforeninger utgjør 1,3 millioner. Det vil trengs et parti bestående av titusener for å vinne revolusjonen. Vi kunne samle alle de som i dag utgjør den "revolusjonære venstresida" på venterommet på Gardermoen. Hvis målet er å tiltrekke folk utfra dagens kampnivå og de idéene som dominerer i dag, er det selvsagt opportunt å legge vekk politikken. Hvis målet er revolusjon kreves klarhet og at man tar folk seriøst. For arbeidere i kamp vil ikke høre at "vi er alle venner" - de vil ha svar på brennende spørsmål, hvordan komme videre. Det er ingen grunn til å undervurdere folks evne til å tilegne seg teori, som Lenin påpekte allerede i 1902 (se over).

Partier som forsøker å gi de nødvendige svarene vil nødvendigvis gjøre noen feil - spørsmålet er hvordan lære. Hvis fire mennesker kjører seg vill og kommer til et veikryss, må de finne ut av hvilken vei de skal ta. Kanskje har de fire ulike forslag, og siden de ikke vil fornærme noen blir de enige om å ikke ta noen av veiene. Eller de kan ha en helvetes krangel og prøve ut den ene veien (Det vil forutsette at det er en av dem som er beredt til å ta rattet). Det kan være feil vei, men bare på den måten vil de finne ut av det. 48 Kampen om idéer er sunn og den er nødvendig om arbeiderklassen skal kunne velte borgerskapets makt. Et revolusjonært parti som slåss for sine idéer betyr ikke at folk tilslutter seg en eller annen "rett tro", men mer debatt, mer kamp, mer aktivitet og mer framskritt.

Lenin utviklet sin partiteori, og videreutviklet dermed marxismen, på bakgrunn av konkrete erfaringer. Teorien vil utvikles videre i lys av nye erfaringer. Men et leninistisk parti er det nødvendige utgangspunktet.

Revolusjonære er selvsagt ikke de eneste som vil komme med svar på kapitalismens krise. Verdens herskerklasser har sitt svar klart - enda mer arbeidsløshet, enda dårligere helse- og utdanningstilbud, enda mer sult og enda flere kriger. Reformistene som i dag kontrollerer 13 av de 15 EU-regjeringene forsøker ikke en gang å bryte med kapitalens prioriteringer. Deres svar vil gå utpå å kontrollere arbeiderklassen for å legge forholdene til rette for kapitalismen, i håp om at vi kan få noen smuler. Reformismens ideologiske og organisatoriske dominans innenfor arbeiderklassen må utfordres om ikke sjefene skal få det som de vil. Det krever ikke proklamasjoner om sosialisme, men oppbygging av et nettverk av aktivister organisert i et parti som vet hva det vil. Det er ikke en oppgave for framtida, men en brennende oppgave for i dag. Det må bygges et revolusjonært sosialistisk - leninistisk - parti nå. Som Rosa Luxemburg skrev i sin polemikk mot reformistene - sosialister er ikke imot reformer: "Kampen for sosiale reformer er midlet - den sosiale revolusjon målet".

Borgerskapet hater Lenin like mye i dag, 75 år etter hans død, som de gjorde mens han levde. Det er fordi han ledet den ene bevegelsen som viste at vår side kan vinne. Aldri mer etter 1917 kunne verdens herskere si med den samme selvsikkerheten at deres orden vil bestå for alltid. Det eneste gledelige i tv-programmet "Den ukjente Lenin", som vi refererte til i begynnelsen av denne artikkelen, var at det avsluttet med et siste "knusende bevis" mot Lenin: I hele 6000 arkivdokumenter var det ikke spor til at Lenin angret på det han hadde gjort.

Å rive ned kapitalismens blodige orden og bygge en klasseløs verden: Det er hva Lenin sto for.