Pierre Bourdieu i perspekiv

Noter

[1] Denne artikkelen er oversatt fra engelsk: J. Wolfreys, "In Perspective: Pierre Bordieu", International Socialism 87, 2000.
[2] Jeg er veldig takknemlig overfor Sebastian Budgen, Peter Hallward, Philippe Marliere og Kevin Ovenden for gjennomlesning og kommentarer til utkastet til denne artikkelen.
[3] Bourdieu har ikke gjort noen hemmelighet av viktigheten han knytter til den kritiske intellektuelles rolle: "What I defend above all is the possibility and the necessity of the critical intellectual, who is firstly critical of the intellectual doxa secreted by the doxosophers. There is no genuine democracy without genuine opposing critical powers. The intellectual is one of those, and of the first magnitude. That is why I consider the work of demolishing the critical intellectual, dead or alive - Marx Nietzsche, Sartre, Foucault and some others who are grouped together under the label Pensée 68 - is as dangerous as the demolition of the publidc interest and that is part of the same global enterprise of restoriation," P. Bourdieu, Acts of Resistance: Against the New Myths of Our Time (Cambridge, 1998), s. 8. Om tvetydighetene ved hans ståsted når det gjelder den intellektuelles rolle, se A. Callinicos, "Anthony Giddens or Pierre Bourdieu?", New Left Review 236, 1999.
[4] D. Bensaid, "A New Radicalism in French Political Philosophy?", artikkel presentert ved Maison Francaise, Oxford, 24. februar 2000.
[5] D. Bensaid, "Desacraliser Bourdieu", Magazine Litteraire, oktober 1998, s. 69. Da en av lærerne involvert i streikebølgene og okkupasjonene mot nedskjæringer i utdanningssektoren som feide over Seine-Saint-Denis-regionen i 1998 skrev en artikkel i Le Monde om situasjonen på skolene, var hans budskap til de som "sier de ikke forstår" situasjonen å lese La Misère du Monde (publisert på engelsk som The Weight of the World), se Le Monde, 28. mars 1998.
[6] Publisert på engelsk som Acts of Resistance (Cambridge, 1998).
[7] Denne ble etablert av Jacques Kergoat uten Bourdieus deltakelse.
[8] Respektive, Agir ensemble contre le chomage! og L'Association pour l'Emploi, l'information et la Solidarite des ChÙmeurs.
[9] Oppropet hadde tittelen "Pour une reforme de la Securite Sociale", Le Monde, 3.-4. desember 1995. Bourdieu ga så ut en mot-underskriftsliste, "Appel des Intellectuels en Soutien aux Grevistes", 4. desember 1995.
[10] Le Monde, 26. november 1996.
[11] Talen hans til de streikende arbeiderne ved Gare de Lyon er inkludert i Acts of Resistance, "Against the Destruction of a Civilisation", ss. 24-28.
[12] Le Monde, 8. april 1998.
[13] Le Monde, 31. mars 1999.
[14] Le Monde, 26. november 1996.
[15] Appellen ble lansert 1. mai 2000. Se Le Monde, 2. mai 2000.
[16] Sitert i Le Monde, 24. juni 1999.
[17] Et av de mest fornøyelige aspektene ved offensiven som ledes av Bourdieu og hans samarbeidspartnere, har vært råheten i deres angrep på talspersoner (vanligvis tidligere sosialister av et eller annet slag) for en tilnærming til nyliberalismen. Den klart mest forhatte av disse, er Frankrikes ledende B-52 liberaler, Bernhard Henri-Lévy, hvis lumske anti-immigrant rasisme blir gjenstand for et bitende angrep i Acts of Resistance, ("The Negative Intellectual", ss. 91-93). Andre mål har inkludert bidragsytere til Esprit, "Søndagsfilosofen" Paul Ricoeur og den ex-maoistiske forfatteren Philip Sollers som, ifølge Bourdieu, ser ut til å bli for litteraturen det Mitterand var for sosialismen.
[18] O. Mongin og J. Roman, "Le Populisme Version Bourdieu ou la Tentation du Mepris", Esprit 244, juli 1988, s. 162.
[19] C. Lanzmann og R. Redeker, "Les Mefaits d'un Rationalisme Simplificateur", Le Monde, 18. september 1998.
[20] J. Verdes-Leroux, Le Savant et la Politique. Essai sur le Terrorisme Sociologique de Pierre Bourdieu, Paris, 1998.
[21] D. Bensaid, Lionel qu'as tu fait de notre victoire?, Paris, 1998, s. 125.
[22] P. Bourdieu, In Other Words: Essays Towards a Reflexive Sociology, Cambridge, 1990, s. 3.
[23] A. Honneth, H. Kocyba og B. Schwibs, "The Struggle for Symbolic Order: An Interview with Pierre Bourdieu", sitert i R. Jenkins, Pierre Bourdieu, Cambridge, 1992, s. 14.
[24] Denne ble revidert i 1961 og 1962 og utgitt på engelsk som The Algerians i 1962.
[25] Trykket på nytt i forkortet form i P. Bourdieu, Algeria 1960, Cambridge, 1979.
[26] P. Bourdieu, Outline of a Theory of Practice, Cambridge, 1977, ss. 73-74.
[27] Trykket på nytt i P. Bourdieu, 1979.
[28] Bourdieu, 1977, s. 72.
[29] Bourdieu, Cambridge, 1990, s. 14.
[30] P. Bourdieu, "Celibat et Condition Paysanne", sitert i D. Robbins, The Work of Pierre Bourdieu, Milton Keynes, 1991, s. 37.
[31] Se P. Bourdieu, 1977, og The Logic of Practice, Cambridge, 1992.
[32] Bourdieu, 1977, ss. 62-63.
[33] P. Bourdieu, "The Attitude of the Algerian Peasant Towards Time", i J. Pitt-Rivers (red.), Mediterranean Countrymen, Paris, 1963, s. 5. Sitert i R. Jenkins (1992), s. 26.
[34] P. Bourdieu, "The Algerian Subproletariat", i I.W. Zarman (red.), Man, State and Society in Contemporary Maghreb, New York, 1973, s. 83. Sitert i R. Jenkins, 1992, s. 27.
[35] P. Bourdieu, Pascalian Meditations, Cambridge, 2000, s. 231.
[36] For Frantz Fanon var det urbane "sub-proletariatet" eller filleproletariatet, fattige slumbeboere, en spontan radikal kraft som ville gå i spissen for revolusjonen. Se F. Fanon, The Wretched of the Earth, London, 1965, og Sartres forord.
[37] P. Bourdieu, "The Algerian Sub-proletariat", sitert i R. Jenkins, 1992, s. 27. Men paradoksalt nok, jo større frihet til å handle, jo mer aktivitet blir rettet inn mot å passe til det som kan gjøres: "jo mer makt man har, jo mer blir ens forhåpninger tilpasset mulighetene for realisering"; P. Bourdieu, 2000, s. 226.
[38] J.F. Lane, Pierre Bourdieu: A Critical Introduction, London, blir snart utgitt, kap. 1.
[39] For en diskusjon om dette og andre aspekter av forholdet mellom Bourdieu og Marx, se Sung-Min Hong, Habitus, Corps, Domination. Sur Certains presupposes Philosophiques de la Sociologie de Pierre Bourdieu, Paris, 1999, kap. 4.
[40] P. Bourdieu, 1979, s. 53. Det er en klar likhet her med Webers oppfatning av handling som rasjonell "i den grad den søker mål som er oppnåelige innenfor rammene situasjonen legger" (henvist i A. Callinicos, Making History: Agency, Structure and Change in Social Theory, Cambridge, 1987, s. 114.
[41] Bourdieu, 1977, s. 95.
[42] Bourdieu, Cambridge, 1990, s. 190.
[43] P. Bourdieu, "Celibat et Condition Paysanne", Etudes Rurales 5-6, 1962. Se D. Robbins, 1991, s. 37.
[44] Bourdieu, Cambridge, 1990, s. 190.
[45] Bourdieu, 1977, ss. 93-94.
[46] Bourdieu, 1977, s. 95.
[47] Robbins, 1991, ss. 50-52.
[48] Robbins, 1991, s. 54.
[49] Bourdieu, 1977, s. 195.
[50] Bourdieu, 1977, s. 187.
[51] Bourdieu, 1977, s. 195.
[52] Bourdieu, 2000, s. 170.
[53] Bourdieu, 2000, ss. 170-171.
[54] Bourdieu, distinction, London, 1990, s.77.
[55] L. Wacquant, "From Ideology to Symbolic Violence: Culture, class and Consciousness in Marx and Bourdieu", International Journal of Contemporary Socioology, oktober 1993, s. 131.
[56] Bourdieu, London, 1990, s. 483.
[57] Wacquant, 1999, s. 133.
[58] P. Bourdieu, The State Nobility: Elite Schools in the Field of Power, Cambridge, 1996, s. 39.
[59] G. Lukacs, History and Class Consciousness, London, 1983, s. 103.
[60] Se L. Ferry og A. Renaut, La Pensee 68: Essai sur l'Anti-humanisme Contemporain, Paris, 1985. Kapittel 5 har tittelen "Le Marxisme Francais: Bourdieu".
[61] K. Marx, Thesis on Feuerbach, sitert i Jenkins, 1992, s. 68.
[62] P. Bourdieu, Practical Reason, Cambridge, 1998a, s. 57.
[63] Bourdieu, 2000, s. 177. Se også hans avvisning av dem som forsøkte å bygge på Marx sin analyse av ideologi, slik som Lukacs og Goldmann, som ifølge Bourdieu, har en tendens til å dra en "feilslutning" som består av å knytte kulturell produksjon til sosial produksjon uten nøye oppmerksomhet overfor den spesifikke formidlingen som området for kulturell produksjon står for; P. Bourdieu, "Objectiver le Sujet Objectivant", i Choses Dites (Paris, 1987), ss. 112-113.
[64] J. Bidet, "Bourdieu et le materialisme historique", i J. Bidet og E. Kounelakis (red), Dictionnaire Marx Contemporain (Paris, blir snart utgitt). Se også D. Gartman, "Culture as Class Symbolization or Mass Reification? A Critique of Bourdieu's Distinction", American Journal of Sociology, september 1991.
[65] S. Hall, "The Hinterland of Science: Ideology and the 'sociology of Knowledge'", i Centre for Contemporary Cultural Studies, On Ideology, London, 1978, s. 29. Sitert i Jenkins, 1992, s. 18.
[66] P. Bourdieu og T. Eagleton, "Doxa and Common Life", New Left Review, januar/februar 1992, s. 113.
[67] Bourdieu, Eagleton, 1992, s. 114.
[68] Bourdieu, 1998a, ss. 54-5.
[69] P. Bourdieu, "Espace Social et Genesè des 'Classes'", Actes de la Recherche en Sciences Sociales 52/53, 1984, s. 5. Sitert i Sung-Min Hong, 1999, s. 223.
[70] For en diskusjon om dette spørsmålet og særlig dets behandling av Lukacs og Gramsci, se Callinicos, 1987, og J. Rees, The Algebra of Revolution: The Dialectic and the Classical Marxist Tradition, London, 1998. For en stimulerende og særegen analyse av varefetisjisme se S. Zizek, The Plague of Fantasies, London, 1998, kap. 3.
[71] Callinicos, 1987, s. 154.
[72] Dette spørsmålet blir tatt opp på et teoretisk nivå i de fleste av hans viktige verker og uttrykt på en veldig konkret måte i The Weight of the World.
[73] Rees, 1998, s. 74. Se sidene 69-74 for en diskusjon av denne analysen om arbeidets rolle i Marx og Engels.
[74] F. Jakubowski, Ideology and Superstructure in Historical Materialism, London, 1990, s. 116.
[75] K. Marx, forord til andre bind av capital, sitert i K. Korsch, Three Essays on Marxism, London, 1971, s. 71.
[76] Bidet, blir snart utgitt.
[77] Bourdieu, 1992, s. 141.
[78] Bourdieu, 1992, s. 113.
[79] T. Andreani, "Bourdieu au-dela et en deca de Marx", Actuel Marx 20, 1996.
[80] På dette punktet, i forhold til analytisk marxisme, se Callinicos, 1987, s. 70.
[81] G. de Ste Croix, Class Struggle in the Ancient Greek World, London, 1981, ss. 43-44, sitert i Callinicos, 1987, s. 51.
[82] På denne måten, som Bidet og Andreani peker på, kan det trekkes sammenligninger mellom Bourdieus verk og analytisk marxisme.
[83] Bourdieu, 1996, s. 3.
[84] Bourdieu, Eagleton, 1992, s. 114. Et eksempel på denne formen for uenighet finner vi i P. Bourdieu, 1990, ss. 143-147, der Bourdieu beskriver følelsen av "kollektiv desillusjon" basert på den "strukturelle konflikten mellom forhåpninger og virkelige muligheter" som gir anledning til former for protest og eskapisme som går dypere enn fagforenings- eller politisk organisering.
[85] Marx, tale holdt ved den fjerde årsfeiringen til Chartistenes avis People's Paper, 14. april 1856, sitert i Korsch, 1971, s. 70.
[86] En av de mest artikulerte, men minst plausible eksemplene på denne pessimismen, er Perry Andersons siste lederartikkel, januar/februar 2000, New Left Review.
[87] Se "Social Scientists, Economic Science and the Social Movement", i Bourdieu, 1998, ss. 52-59. For et utvalg av Gramscis verk om den intellektuelles rolle, se Forgacs (red.), The Antonio Gramsci Reader: Selected Writings 1916-1935, London, 1999, kap. 10.
[88] Jeg er Kevin Ovenden svært takknemlig for å legge vekt på denne sammenligningen.
[89] S. Zizek, "Towards a Politics of Truth: the Retrieval of Lenin. 100 Years after What is to be Done?", konferansepapirene kan fås ved Kulturwissenschaftliches Institut (Essen, 2.-4. februar 2001).