En sosialistisk revolusjon består av fire elementer: Massestreiken, arbeiderråd, et revolusjonært parti og en væpnet oppstand. Denne artikkelen tar opp "hjertet i revolusjonen"; massestreiken.
I en massestreik er det grunnplanet som er de aktive, det er ofte vanlige arbeidere som brått blir til agitatorer og ledere. Dette i motsetning til en vanlig streik eller en storstreik (som i 1921 i Norge), der det er fagbyråkratiet som bestemmer når streiken startet og hvor lenge den skal vare, der ledelsen og initiativet er fullstendig på byråkratiets hender.
I en massestreik vil først fagbyråkratiet og de sosialdemokratiske lederne vende seg mot streiken, og de venstrereformistiske og stalinistiske partiene vil forsøke å dempe og begrense streikens omfang. Alt etter massestreikens styrke og arbeidernes bevissthet vil disse lederne bli tilsidesatt og en ny ledelse blir nødvendig.
Videre nedbrytes den splittelsen som er i arbeiderklassen i dag mellom fagene, forbundene, mellom høyt og lavtlønte, mellom private og offentlig ansatte, mellom kvinner og menn, fargede og hvite. Arbeiderklassen reiser seg som klasse som en kjempende enhet mot herskerklassen. Massestreiken utvikler derfor ofte sin egen organisasjon og ledelse for å kunne samordne kampen mot borgerskapet. Denne organisasjonen har i de forskjellige massestreiker hatt forskjellige navn, men de har alle hatt den klassiske arbeiderrådsstrukturen.
Massestreikens krav varierer ofte i en vekselvirkning mellom økonomiske of politiske krav. Det kan være at massestreiken starter med begrensede økonomiske krav, men gjennom konfrontasjonen med borgerskapet lærer arbeiderklassen hvordan systemet virker og utvikler kravene slik at de får en politisk karakter. Og massestreiken kulminerer ofte i en hel mengde lokale økonomiske streiker.
Det som utløser en massestreik kan være alt fra en liten bagatell til en ekstrem provokasjon fra borgerskapets side. Det kan være en streik som i utgangspunktet er begrenset til en arbeidsplass, som arbeiderne der klarer å spre til flere arbeidsplasser, gjerne gjennom "flygende" streikevakter som blokkerer andre arbeidsplasser. Eller det kan være en byråkratisk ledet storstreik/generalstreik der arbeiderne på grunnplansnivå gjennom sin egen aktivitet tar over kontrollen med streiken; p.g.a. misnøye med fagbyråkratiet eller rett og slett fordi arbeiderne er villige til å gå lengre enn sine egne ledere.
For å være mer konkrete skal vi vise til erfaringene fra noen virkelige massestreiker.
I januar 1905 ble fire arbeidere på Putilov-verket i St. Petersburg oppsagt. De 12 000 Putilov-arbeiderne gikk 3. januar til streik mot oppsigelsene. Etter at arbeiderne var ute i streik utviklet de kravet om gjenansettelse til et generelt krav om åttetimers arbeidsdag, lønnsøkning, bedre sanitære forhold på arbeidsplassene og et sykesikrings-system.
Fagforeningen arbeiderne var organisert i ble ledet av fader Gapon, en fengselsprest med nære kontakter til sikkerhetspolitiet som mente at dersom bare arbeiderne ble gitt enkelte innrømmelser ville bevegelsen dø ut. Men mens fader Gapon sammen med politiet planla hvordan de skulle dempe bevegelsen blant arbeiderne, intervenerte de revolusjonære i bevegelsen, og klarte å få gjennomslag for flere radikale krav til tsaren: Frihet til å danne arbeiderforeninger, jord til bøndene, ytringsfrihet, slutt på krigen mellom Japan og Russland, adskillelse av kirke og stat og dannelse av en lovgivende forsamling.
I løpet av noen få dager spredte streiken seg til hele St. Petersburg, og den 9. januar gikk 200 000 arbeidere i fredelig marsj mot tsarens vinterpalass. Massen bar bilder av tsaren, hellige statuer og kirkelige flagg, bare en liten del med bolsjeviker og mensjeviker bar røde flagg. Da demonstrasjonen nådde vinterpalasset, ga tsaren ordre om å åpne ild. Over tusen mennesker ble drept og to tusen såret.
Etter Petersburg-blodbadet, som senere er blitt kalt "Den blodige søndag", ble hele Russland kastet inn i voldsomme massestreiker. I samtlige industrisentre i byer i Russland, Polen, Litauen, de baltiske provinsene, Kaukasus og Sibir gikk arbeiderne til aksjon i solidaritet med Petersburg-arbeiderne. Overalt der det fantes arbeidere var arbeiderne i streik for politiske krav, og bevegelsen sank hen i en mengde økonomiske streiker, som fortsatte utover sommeren.
Den 6. august måtte tsaren gi enkelte innrømmelser. Men i stedet for å opprette en lovgivende nasjonalforsamling, opprettet tsaren Dumaen, en tom rådgivende forsamling som satt på tsarens nåde. Og bare en promille av Russlands befolkning hadde stemmerett.
Den 19. september gikk typografene på et trykkeri i Moskva til streik for betaling for punktum og komma. Streiken spredde seg ut over Moskva i dagene etterpå. 2. oktober streiket typografene i St. Petersburg i solidaritet, 7. oktober gikk jernbanearbeidere til streik, og flere fabrikker fulgte etter. Det ble proklamert generalstreik i flere byer.
Den 13. oktober så verdens første arbeiderråd dagens lys, nemlig St. Petersburg-sovjetet. Sovjetet, som egentlig var en streikekomite for massestreiken, proklamerte generalstreik med krav om åttetimersdagen, lovgivende forsamling mot sensur og frihet til å danne arbeiderforeninger. Ettersom streiken økte i oppslutning sendte stadig flere arbeidere sine representanter til sovjetet. På sitt høyeste hadde St. Petersburd-sovjetet 562 delegater som representerte 200 000 arbeidere.
17. oktober underskrev tsaren et papir som ga det russiske folk forsamlings- og ytringsfrihet. Han ga løfter om stemmerett til flere og han lovet at Dumaen for framtida skulle godkjenne alle lover.
Dagen etter avsiste St. Petersburg-sovjetet tsarens løfter og vedtok å fortsette streiken. "Vi har fått forsamlingsfrihet, men våre forsamlinger er omringet av soldater. Vi har fått talefrihet, men sensur pågår ukrenkelig. Vi har fått personlig frihet, men fengslene er overfylte. Vi har fått en konstitusjon, men eneveldet fortsetter." skrev Trotski i Izvestia, St. Petersburg-sovjetets avis.
Men situasjonen var annerledes i resten av Russland. Arbeiderne i resten av landet begynte å gå tilbake til arbeid. Og St. Petersburg var ikke immun mot tendensen. Sovjetet måtte avslutte streiken, men demonstrerte sin nye styrke gjennom at alle de 200 000 streikende i byen gikk tilbake til arbeid samtidig.
Kampen for åttetimersdagen var fokus for den neste streikebevegelsen. I St. Petersburg var streiken total, og 3. november var byen nesten helt avstengt.
Men bevegelsen hadde begynt å stoppe opp, og 12. november vedtok sovetet å gå tilbake til arbeid. I begynnelsen av desember følte tsaren seg sterk nok til å slå ned bevegelsen. Alle arbeiderlederne ble arrestert, jernbanearbeidernes fagforening ble oppløst og nye anti-streikelover ble vedtatt. Flere steder ble arbeiderne blodig slått ned. (3.500 ble drept og mer enn 10 000 lemlestet. I Tomsk ble mer enn tusen arbeidere stengt inne i et teater og brent levende av borgermesteren og den lokale biskopen.)
7. desember brøt det ut streiker i Moskva mot anti-streikelovene. Streiken spredte seg til St. Petersburg igjen hvor 125 000 arbeidere gikk til streik. Etter en uke ble arbeiderne blodig slått ned og undertrykt.
Den 16. juli 1980 brøt det ut generalstreik i Lublin som varte i tre dager. Det ble stilt harde økonomiske krav, og arbeiderne fikk presset gjennom en avtale. Også andre steder i Polen var det streiker for økonomiske krav. Aktivistgruppa KOR (Komiteen for arbeidernes selvforsvar) spredde informasjon om streikene. 14. august gikk 17 000 arbeidere på Lenin-verftet i Gdansk til streik mot oppsigelsen av Anna Walenitynowich, som lenge hadde agitert for frie fagforeninger. Arbeiderne krevde Walenitynowich og Lech Walesa, begge medlemmer av streikekomiteen i 1970 og KOR, gjeninntatt. Andre økonomiske og politiske krav ble også satt fram, bl.a. at streikende arbeidere ikke skulle forfølges, og lønnsøkning. Streikene spredde seg til hele Gdansk, og dagen etter fulgte Pariserkommune-verftet i Gdynia. Arbeiderne på Lenin-verftet fikk etter to dager innfridd sine krav, og streikekomiteen avblåste streiken. Men arbeiderne vedtok fortsatt streik i solidaritet med streikende på andre fabrikker. 17. august møttes representanter fra 28 arbeidsplasser fra Gdansk/Gdynia-området og dannet en sentral streikekomite - MKS. MKS ble etterhvert et arbeiderråd med arbeiderdelegerte fra alle streikende bedrifter. MKS vedtok en liste med 21 krav - deriblant streikerett og frie, uavhengige fagforeninger. I de kommende dagene spredde streikene seg til andre deler av Polen, og MKS fikk snart delegerte fra over 600 fabrikker og arbeidsplasser. En fullstendig generalstreik i hele Polen lå like om hjørnet.
Regjeringen hadde nå valget mellom fullstendig kapitulasjon eller militær aksjon. Natt til 29. august bestemte partiledelsen seg for å iverksette en militær aksjon. Men p.g.a. den sterke støtten streikeaksjonene hadde blant folket, ble det ingen aksjon. Ledelsen for militæret og sikkerhetsstyrkene turde ikke, av frykt for at soldatene skulle nekte ordre og snu våpnene. Regjeringen måtte derfor foreløpig gi etter og underskrev Gdansk-avtalen med alle de 21 puntene den 31. august.
I midten av september møttes 500 arbeiderrepresentanter for å utarbeide statuttene for den nye fagbevegelsen Solidarnosc (Solidaritet). Oppslutningen om Solidarnosc økte stadidg, og i begynnelsen av oktober hadde den seks millioner medlemmer fra 3500 bedrifter. Men sjøl om partiledelsen gikk med på kravene i Gdansk-avtalen, fortsatte regimet sine angrep på Solidaritet. Arbeidere havnet gang på gang i konfrontasjoner med regimet. Men p.g.a. den enorme aktiviteten og mobiliseringen i arbeiderklassen ble regimet presset på defensiven. Men partiet hadde fortsatt kontroll over voldsapparatet og massemedia, og byråkratiet brukte systematisk denne kontrollen for å sikre sin makt og hindre at Gdansk-avtalen ble realisert. 19. mars 1981 ble et møte mellom medlemmer av Solidaritet og bondeforeningene i Bydgoszcz brutalt angrepet av 200 politifolk. Dagen etter var over en halv million arbeidere i området i streik, og krav om generalstreik ble framsatt.
På et møte i Solidaritets landsstyre sto to fløyer opp mot hverandre. Arbeiderdelegatene ønsket generalstreik, mens intellektuelle "eksperter" sammen med Walesa gikk imot. Lech Walesa var i mindretall, men han truet med å trekke seg som leder dersom han ikke fikk det som han ville. Dagen etter skrev han under en avtale med partiledelsen uten å legge den fram for landsstyret. Misnøyen på grunnplanet var enorm, og frustrasjonen og forvirringene etterpå var handlingslammende.
Regimet kom igjen på offensiven, og angrepene på arbeiderklassen økte uten av lederne i Solidaritet svarte med aksjoner. Tvert imot prøvde Walesa og de moderate lederne å hindre at arbeidernes egenaktivitet utvikles. Uten en alternativ ledelse kom arbeiderklassen stadig mer på defensiven, og Jaruzelski kunne slå til den 13. desember 1981.
Det siste eksempelet på massestreik har vi like utenfor vår egen stuedør. Stedet er Danmark i 1985. Som i Norge er de danske tariffoppgjørene et langt og kjedelig skuespill. I Danmark hadde fagbyråkratene forhandlet i fire måneder og forlatt skanse etter skanse. LOs opprinnelige krav var 35 timers arbeidsuke, minstelønnsgaranti og dyrtidsregulering. Alle disse kravene hadde LO forlatt uten at arbeidsgiverforeningen var fornøyd. De ønsket konflikt og regnet med å vinne. LO tok ut 300 000 i privat sektor i streik, men det var et pliktløp for å markere seg mot steile arbeidsgivere og tilfredsstille misfornøyde medlemmer. LO-ledelsen satset på en "storstreik" der de hadde full kontroll, og arbeiderklassen forholdt seg rolig.
Allerede første streikedag (25. mars) begynner LO-ledelsens kontroll å slå sprekker, og en fra starten av byråkratisk massestreik blir en streik der grunnplanet i fagbevegelsen setter seg i bevegelse. På flere arbeidsplasser starter arbeiderne å organisere streikevakter - en aktiv streik var i utvikling. Dagen etter kom arbeidere seg inn i dansk dagsrevy og bretter ut ei parole om 35-timers arbeidsuke. Det ble snart kjent at regjeringen vil gripe inn i streiken, og neste dag ble innholdet i regjeringens diktat kjent: 2% lønnstillegg i '85 og 1,5% i '86. 35-timers kravet blir besvart med 1 times ukentlig arbeidstidsforkortelse de tre siste månedene av avtaleperioden. Arbeiderne reagerte massivt mot denne provokasjonen som betydde det hardeste tilbakeslag for dansk arbeiderklasse på lenge. I København holder 2 000 tillitsmenn streikemøte og vedtar: "Vi står fast på overenskomstkravene og fortsetter streiken på tross av inngrepet - 35 timers uke nå!"
Flere arbeidsplasser i offentlig sektor varslet at også de ble med i den nå ulovlige streiken, og aktiviteten var således på topp. Bl.a. ble de 9 bruene inn til Folketinget blokkert av flere hundre arbeidere for å hindre politikerne i å gjennomføre sitt vedtak. Blokaden ble brutalt brutt av politiet. Streiken økte fortsatt i omfang, og i slutten av mars var til sammen 200 000 offentlig ansatte i streik sammen med de 300 000 i privat sektor. I København var 125 000 i demonstrasjonstog, og flere bærer paroler om generalstreik. Byråkratene hadde mistet kontrollen, og enheten ble bygget ved at de bl.a. ble organisert fellesmøter mellom ulike arbeidsplasser og bransjer.
9. april samlet 4 000 tillitsmenn seg i København. Medlemmer av Danmarks Kommunistiske Parti (DKP) som har en viss autoritet i fagbevegelsen forsøkte seg med et utspill om å gå tilbake til lokale forhandlinger. Et forslag som ville betydd å splitte den enheten som var oppnådd. Representantene fra arbeidsplassene krevde generalstreik, og at denne måtte organiseres av en nasjonal tillitsmannskonferanse. DKPerne var i ferd med å miste kontrollen over bevegelsen, men en alternativ ledelse manglet. Et kompromiss ble vedtatt. Det skulle avholdes en landsomfattende aksjonsdag etter påskehelga, og hva som skulle skje etterpå var usikkert. Denne usikkerheten brakte arbeiderklassen på defensiven, og onsdag før påske gikk en hel del av arbeiderne tilbake på jobb for ikke å miste helligdagsgodtgjørelse. Dette utnyttet selvfølgelig forbundstoppen maksimalt. De nærmeste dagene dominerte deres propaganda nyhetsbildet: Å streike videre er udemokratisk, og de tar avstand fra alle ulovligheter og maner folk til å gjenoppta arbeidet. Tirsdag 9. april var det igjen tillitsmannsmøte der det utviklet seg nye motsetninger mellom DKP og representanter fra arbeidsplassene. Arbeiderne var for å organisere generalstreik da, men det store flertallet var usikre. Det fantes heller ingen alternativ ledelse som kunne bringe aksjonene videre. DKPs linje seiret derfor, og 10. april var det landsomfattende aksjonsdag.
Dagen etter var de fleste arbeiderne tilbake på jobb, men det var fortsatt lokale streiker i gang. Den massive mobiliseringen i arbeiderklassen var imidlertid over, og ting gikk sin vante gang.
Vi har sett hvordan arbeiderne i Russland 1905, i Polen 1980-81 og i Danmark 1985 har vist muskler, vist den enorme kraften da har dersom de står sammen i aktiv kamp. Disse eksemplene er viktige fordi de viser oss en del begrensninger ved massestreiken. Socialist Workers Partys teoretiker Tony CLiff oppsummerte massestreikens betydning sånn på partiets sommerskole, Marxism 85:
Det er fire grunnelementer i revolusjonen. Vi har funnet ut av historisk erfaring at i enhver arbeiderrevolusjon er massestreiken sentral for dens utvikling. Fordi massestreiken organiserer arbeiderklassen og paralyserer herskerklassen, den gir sjøltillit til arbeiderne og underminerer sjøltilliten til herskerklassen. Derfor i enhver revolusjon fra 1905, 1917 i Russland, den kinesiske revolusjonen 1925-27, Polen 1980 - alltid er massestreiken i hjertet av revolusjonen.
Men massestreiken er ikke revolusjonen, massestreiken kan ikke vinne som eneste element i en revolusjonær prosess. Syndikalistene tror at massestreiken kan vinne alene, at massestreiken kan forandre samfunnet.
Men massestreiken kan aldri alene forandre samfunnet fordi uansett hvor lenge den varer, har herskerklassen bevist at den ersterkere enn arbeiderklassen. Kapitalistene kan overleve en streik lengre enn arbeiderne. Arbeiderne kan vinne gjennom streike for lønna, kan oppnå bedre politiske og økonomiske vilkår. En ting de ikke kan oppnå gjennom å streike er at kapitalistene gjør sjølmord. Kapitalistene vil heller miste profitten enn eiendommen, de vil heller miste brødet enn hele bakeriet. Så derfor om en streik varer i en måned, to måneder, vil kapitalisten heller tape masse profitt enn å gi fra seg eiendommen.
Massestreiken er altså ikke nok for at det skal kunne bli en vellykket revolusjon. En sosialistisk revolusjon trenger i tillegg et arbeiderråd, et revolusjonært masseparti og en væpnet oppstand. Arbeiderrådet er sentralt fordi det er den organiserte formen for arbeiderklassens makt. Ikke bare i en revolusjonær situasjon, men også fordi arbeiderrådet er den sosalistiske statens organisasjonsform. Men arbeiderrådet kan ikke bare opprettes når som helst, det kan kun oppstå under massestreiken, når hele arbeiderklassen står opp mot borgerskapet.
Et revolusjonært parti er viktig for å kunne bringe massebevegelsen videre når de reformistiske, stalinistiske og halvrevolusjonære ikke tær gå lenger og begynner å bremse bevegelsen. For å legge fram handlingsalternativer når de andre lederne sporer av. For hele tida å være den politiske ledelsen som ønsker å styrke bevegelsen. Et revolusjonært parti som bolsjevikpartiet i den russiske revolusjonen er nødvendig for å planlegge selve den væpnede oppstanden. Forutsatt at det overhodet eksisterer en revolusjonær organisasjon ved massestreikens utbrudd, er et revolusjonært parti fullstendig avhengig av massestreikens utvikling for å kunne bli et masseparti som flertallet i arbeiderklassen støtter. Det er bare under massestreiken arbeiderklassen innser sin egen styrke, lærer å tro at de sjøl kan styre samfunnet, avslører sosialdemokratiet, reformismen og stalinismen, og får tro på revolusjonens nødvendighet og mulighet.
Til sjuende og sist må borgerskapets stat knuses. Herskerklassen må avvæpnes dersom de ikke på nytt skal klare å undertrykke arbeiderklassen på den gamle måten.
[ Innhold ] [ Internasjonal Sosialisme ]