Imperialisme: Krig og utbytting

Dag Marcus Eide

Innhold:

  • Imperialismen 100 år gammel
  • Tese 1: Monopolisering
  • Tese 2: Finanskapital
  • Tese 3: Kapitaleksport
  • Tese 4 og 5: Monopolene deler verden mellom seg
  • Stadier i imperialismen
  • Klassisk imperialisme
  • Supermakt-imperialismen
  • Sosialister og imperialisme

    • Borgerskapet kan ikke eksistere uten hele tiden å revolusjonere produksjonsinstrumentene, og dermed produksjonsmidlene, og med dem de samlete samfunnsforhold. Å tviholde på de gamle produksjonsmåtene uendret var derimot den første leveregel for alle tidligere herskerklasser. Konstant revolusjonering av produksjonen, uavbrutt endring av alle sosiale forhold, evig uvisshet og agitasjon skiller den borgerlige epoken fra alle tidligere epoker...[1]
    Kapitalismen oppsto gjennom de siste 500 år som et brudd med tidligere måter å organisere samfunnet på. Det oppsto en ny herskerklasse, borgerskapet, som hadde helt andre motiver for samfunnsutviklingen enn tidligere herskere. Men for det store flertallet skjedde det få forbedringer, tvert i mot ble det verre for store deler av befolkningen, arbeiderne. Men arbeiderne organiserte seg, og det oppsto ideer om at k! apitalismen også måtte erstattes av et nytt samfunn. Slik utviklet de sosialistiske ideene seg.
        Karl Marx og Friedrich Engels ble de mest sentrale sosialistiske teoretikerene. Deres teori om sosialisme bygde på en analyse av kapitalismen. Denne analysen er også det beste utgangspunktet for å forstå imperialismen.
        Kapitalismen drives fram av en beinhard konkurranse. For å overleve som kapitalist må man hele tiden fornye seg, vokse, utvikle nye produkter eller måter å produsere på. Målet er større profitt og en opplagring av verdier, akkumulasjon.
        Akkumulasjonen innebar at kapitalismen har en tendens til å vokse. Kapitalistisk profitt ble brukt til å utvikle kapitalismen videre. Teknologi var oppsamlet arbeid som ble brukt til å gjøre produksjonen mer effektiv, gjennom bruk av mer maskiner i forhold til arbeidere. Men alle kapitalister kunne ikke investere like mye. De store kapitalistene kunne investere mest, og de mindre kapitalistene hadde valget mellom å bli kjøpt opp eller gå konkurs.
        Akkumulasjonen førte derfor til en sentralisering og konsentrasjon av økonomisk makt. Og økonomisk makt betydde politisk makt. Investeringer kan også brukes til å utvide markedet. Å utvide markedet kan bety at kapitalistene prøver å sette i gang produksjon av varer som hittil ikke har blitt produsert på kapitalistisk vis. Tradisjonelt håndverk blir industrialisert, jordbruk, fiske og fangst blir også stadig mer mekanisert.
        Kapitalismen ekspanderte og den omfattet en stadig større del av hele samfunnets arbeid og produksjon. Kapitalens ekspansjon kunne være lokal, eller global som ved imperialisme.
        Slik utviklet kapitalismen seg gjennom markedet. Men kapitalismen opplevde store svingninger på 1800-tallet. Systemet gikk fra oppgangstider til krise, for så å oppleve ny oppgang. Krisene skyldtes at profitten ble for liten og investeringene stoppet. Krisene betydde problemer for kapitalistene og katastrofe for arbeiderne.
    Samfunnet blir satt tilbake i et øyeblikkelig barbari ... fordi det er for mye sivilisasjon, for mye rikdom, for mye industri for mye handel. ... Hvordan kommer borgerskapet over disse krisene? På den ene siden gjennom en påtvunget ødeleggelse av massive produktivkrefter, på den andre siden gjennom å erobre nye markeder og gjennom mer dyptgripende utbytting av gamle markeder.[2]
    Kapitalistene vil stadig prøve å finne nye måter å opprettholde profitten. En løsning kunne være å sette! ned lønningene til arbeiderne. Men sultne og syke arbeidere er dårlige arbeidere, og de har en tendens til å gjøre opprør. Mange andre muligheter fantes. En løsning var å skaffe billigere råvarer for produksjonen gjennom å utnytte resursene i andre land. Og det var hovedgrunnen til at erobringen av verden tok en ny form under kapitalismen, kolonialismen. Marx og Engels skrev mye om britisk kolonialisme i Irland og India. Kolonialismen virket på flere måter: Den kunne fremme utviklingen av kapitalisme i koloniene på bekostning av eldre måter å produsere på, som føydalisme eller "den asiatiske produksjonsmåten". Kolonialismen var like undertrykkende og utbyttende i koloniene som i hjemlandet: Fattigdommen og elendigheten nådde nye høyder både i India og Irland. De som tjente på dette var kapitalistene i England og administratorene i kol! oniene. Den britiske overklassen i India veltet seg i rikdom, og etterhvert vokste det fram en lokal klasse av industrikapitalister.
        Marx kommenterte at arbeiderne i England fikk ikke store gleden av koloniene. Det skjedde ingen overføring av rikdom fra fattige i India til arbeiderne i England. Riktignok var hungersnøden i Irland i 1848 en følge av at irske matvarer ble sendt til England, og dermed hindret hungersnød der. Og det ble flere jobber i tekstilindustrien i Lancashire p.g.a eksporten til India, som konkurrerte ut indisk håndverksproduksjon. Men arbeiderne ble ikke rikere av dette, det var kapitalistene som profitterte.
        Kapitalismen dreier seg om produksjon og handel. Begge deler er viktige for at kapitalen skal gå rundt fra investering til oppnådd profitt. Å "kjøpe billig og selge dyrt" er innbakt i all handel. Men det kapitalistiske systemet baserer seg på at det er arbeid som skaper verdier. Og gjennom arbeidet blir arbeiderne utbyttet.
        Arbeiderne skaper mer verdi enn de får betalt for. Dette er grunnlaget for kapitalistisk utbytting. Dette forandrer seg ikke ved utviklingen av internasjonal kapitalisme. Imperialisme dreier seg om produksjon for profitt, ikke om svindel i handel. Industriborgerskapets interesser gjør kapitalismen dynamisk, og som driver fram en utvikling, i form av konkurranse eller konflikter.

    Imperialismen 100 år gammel

    Marx og Engels skrev i Manifestet om kapitalismens internasjonale karakter:

    Borgerskapet har gjennom sin utnyttelse av verdensmarkedet gitt produksjonen og forbruket i hvert land en kosmopolitisk karakter ... Alle veletablerte nasjonale industrier er i ferd med å bli ødelagt eller har blitt ødelagt. De blir skjøvet til side av nye industrier som kommer til å bety liv eller død for alle siviliserte nasjoner. Disse industriene opparbeider ikke lenger de hjemlige råvarene, men råvarer fra de fjerneste land. Disse industrier lager ikke bare forbruksvarer for hjemmemarkedet, men for folk i hvert boligkvarter rundt om på kloden. I stedet for gamle behov, tilfredsstilt av nasjonal produksjon, finner vi nye behov som krever produkter fra fjerne land og klimaforhold. I stedet for den gamle lokale og nasjonale avgrensningen og selvbergingen, så har vi samkvem i alle retninger, universell gjensidig avhe! ngighet mellom nasjoner ... Nasjonal ensidighet og trangsynthet blir mer og mer umulig...[3]
    Internasjonalisering er en del av kapitalismen. Kapitalismen vokste, og konkurransen om profitten drev kapitalen til å søke nye markeder og nye råstoffkilder. Utviklingen av kommunikasjonsteknologien gjorde internasjonalisering mulig. Utviklingen av industriproduksjonen krevde også nye råvarer. Den økte effektiviteten stimulerte også jakten på nye markeder.
        Men Manifestet var 150 år før sin tid med omtalen av nasjonalstatenes oppløsning, og er feil også i dag.[4] Utviklingen av nasjonalstatene ble tvert imot stadig viktigere utover 1800-tallet. Tiden var preget av dannelsen av nasjonalstater i Europa.
        Særtrekkene Marx så i kapitalismen, akkumulasjon, konsentrasjon og sentralisering av kapitalen, ble forsterket av nasjonalstatene. Nasjonalstatene ble kapitalistenes viktigste støtte i strebingen etter stadig nye markeder, råvareleveranser og arbeidskraft.
        Sterke kapitalkonsentrasjoner og en klarere allianse mellom disse og nasjonalstatene ble selve grunnlaget for imperialismen: Selv de store firmaene var avhengige av nasjonene for å kunne vokse internasjonalt. Den økonomiske konkurransen ble fulgt av militær konkurranse. Den som kom først sikret seg muligheten for å utbytte og undertrykke. Den som var sterk militært sikret sin stats interesser mot de imperialistiske rivaler.
        Imperialismen var et nytt fenomen innenfor kapitalismen. Et fenomen som ble emne for en serie analyser både fra liberalere og marxister. Marxistene utviklet imperialismeteorier som i dag fremdeles gir oss mye innsikt og forståelse.
        Teoriene ble utviklet fra 1905 og utover, en tid preget av stadig større motsetninger mellom imperialiststatene, med stadig større fare for krig. Det var viktig for marxistene å utvikle en teori om krig, for å bruke den i kampen mot krigen.
        Vi skal ta utgangspunkt i østerrikeren Rudolf Hilferdings analyse i Das Finanzkapital fra 1910 og utvide den med bidragene fra Nicolai Bukharin og Lenin. Hilferdings analyse er både den mest banebrytende, den mest balanserte og den mest korrekte i ettertid. Boka har blitt omtalt som "fjerde bind av Marx' Kapitalen".
        Den russiske revolusjonære Bukharin bygde videre denne teorien i boka Imperialismen og verdensøkonomien, skrevet fem år seinere, etter at verdenskrigen var brutt ut. Lenin lagde rett etter sin sammenfatning i boka Imperialismen - Kapitalismens høyeste stadium. Vi bruker Lenins berømte imperialisme-punkter som oppsett for en videre diskusjon av imperialismens vesen. Vi velger dette utgangspunktet fordi det er mest brukt av venstresida, og fordi det er en punktvis oppsummering.
  • Konsentrasjonen av produksjon og kapital har utviklet seg så langt at monopoler har oppstått som spiller en avgjørende rolle i det økonomiske liv;
  • Bankkapitalen er smeltet sammen med industrikapitalen og det er skapt et finans-oligarki[5] basert på denne "finanskapital";
  • Kapitaleksport, til forskjell fra vare eksport, får en stadig viktigere rolle;
  • Dannelsen av internasjonale monopolkapitalistiske sammenslutninger som deler verden mellom seg, og
  • Den geografiske oppdelingen av verden mellom de største imperialistmaktene er fullført.[6]

    • Lenin var verken den første eller den mest banebrytende marxist som analyserte imperialismen. Lenins definisjon har ofte blitt tolket helt dogmatisk, med en rekke feilslutninger. Tesene er en samling av basale egenskaper som kan være oppfylt eller ikke. Når han omtalte imperialismen i et begrep brukte han "kapitalismens monopol-stadium".

    Tese 1: Monopolisering

    Hilferding videreførte Marx og Engels ved å dokumentere at imperialismen var et resultat av kapitalismens evne til å konsentrere og sentralisere makt.
        Hilferding påpekte først framveksten av store aksjeselskaper. Slike selskaper medførte stadig større muligheter til å mobilisere kapital i forhold til selskaper eid av enkeltkapitalister. Mange aksjonærer sammen kunne rutte med mer enn den enkelte storkapitalist. Dermed fulgte en stadig sterkere investering, som igjen førte til sentralisering. Storkapitalistene fikk enda større makt ettersom de kunne være storaksjonærer i mange selskap, enten åpenlyst eller gjennom stråmenn og stråselskaper. Sentralisering av produksjonen førte med seg en konsentrasjon av økonomisk makt. Dette var da også tiden for magnater som Rockefeller og Carnegie.
        Storselskapenes styrke lå i at de dikterte den økonomiske dagsordenen, og aksjeselskapene ble knyttet til hverandre. Frimarkedssystemet, kapitalismens ideal, skulle basere seg på konkurranse mellom mange kapitalistiske enheter. Monopoliseringen[7] brøt med dette. Monopolene hadde få andre firmaer å forholde seg til. Monopoliseringen førte til horisontal konsentrasjon av kapital og makt, dvs at det ble færre konkurrenter som solgte samme vare. Monopoliseringen var også vertikal, at en produsent skaffet seg kontroll over alle ledd i prosessen fra råvare til solgt produkt. Dermed ble det færre leverandører, færre kunder. Dette førte til et avhengighetsforhold mellom selskaper. Hilferding skriver:

    I det gjensidige avhengighetsforholdet mellom de kapitalistiske selskapene er det finansiell styrke som avgjør hvilke selskaper ! som blir avhengig av hverandre.[8]
    Med finansiell styrke fulgte også politisk styrke.

    Tese 2: Finanskapital

    Bankene var viktige pådrivere av monopoler, påpekte Hilferding. Bankene disponerte ledig kapital som kapitalen ikke ville investere sjøl. Bankene lånte ut til andre selskaper. Slik kunne aksjeselskapene disponere enda mere kapital, kanskje til og med kapital fra konkurrerende selskaper. Igjen følger mer investering, sentralisering og maktkonsentrasjon. Bankene var interessert i sikkerhet for sine utlån, og monopoler kunne gi best sikkerhet. Bankene var dermed selv interessert i monopolisering. Ettersom det også skjedde en sentralisering innen bankvesenet, ble det færre banker, som igjen var enda mer nøye på sikkerhet for sine utlån.
        Marx hadde kalt bank- og kredittvesenet for finanskapitalen. Hilferding utvidet begrepet til å omfatte sammensmeltningen av industrikapital og bankkapital:

    En økende del av industrikapitalen tilhører ikke lenger industrikapitalistene som bruker den. De får bare bruke den gjennom bankene, som er de egentlige eierne. På den andre siden må bankene binde en stadig større del av sine fond i industrien, og blir derfor en stadig viktigere industrikapitalist.[9]
    Monopolisering skaper hele tiden koplinger og avhengighetsforhold gjennom hele økonomien. Uavhengige konkurrenter går inn i storselskapet, eller går sammen med andre for å danne et mot-selskap. Slik oppsto finanskapitalen, mest utpreget i Tyskland og USA.
        Proteksjonisme. Nasjonalstaten fikk en stadig sterkere rolle under imperialismen. En side av dette var statens oppgave i den militære rivaliseringen, som vi kommer tilbake til. En annen side var statens inngrep for å beskytte egne markeder. Proteksjonisme betydde å beskytte en stats indre marked gjennom tollmurer og andre reguleringer på import av varer. Etter den amerikanske borgerkrigen (1863-65) begynte proteksjonisme å bety noe i verdensøkonomien,[10] deretter økte den stadig.
        Proteksjonisme medførte alvorlige hindringer for eksporten av varer. Tollmurene ga innenlandske firmaer gunstigere vilkår enn utenlandske, og vareprisene kunne drives opp til fordel for de innenlandske selskapene. Disse selskapene fikk dermed en ekstraprofitt som de brukte til å subsidiere sine eksportprodukter:
    Proteksjonisme sikrer en superprofitt til det kapitalistiske monopol på sitt indre marked. Jo større territorium og marked ... jo større profitt. Jo større profitt, jo større prisreduksjon kan gis på eksportproduktene, og kartellet styrker dermed sin konkurranseevne på det internasjonale markedet.[11]
    Med territorium inkluderte Hilferding her koloniene. Proteksjonisme-barrieren omfattet både kjernelandet og dets kolonier. Kampen om koloniene er en kamp om å skaffe seg størst mulig territorium der selskapene s! ikret sin produksjon og sine markeder.
       
    Monopolistiske selskaper får dermed interesse av tollbarrierer, ikke bare for sine egne produkter, men også for de industrier som bruker deres produkter i videre produksjon.[12]
    Imperialismen var et nytt stadium i kapitalismen, der fri konkurranse var erstattet med konkurranse mellom nasjonale storselskaper beskyttet av tollmurer. Bukharin gikk et skritt videre i analysen av forholdet mellom stat og kapital. Han mente imperialismen hadde to sentrale kjennetegn:
  • Økonomisk makt blir stadig mer konsentrert som følge av at de store vinner i konkurransen mellom store og små firmaer. Særlig skjer dette gjennom kriser der de små blir lagt ned eller kjøpt opp. Hele sektorer blir monopolisert, enten dominert av noen få store selskaper, eller av et gigantfirma. Ut fra dette kommer sammenkoplingen mellom industrikapital og bankkapital, og til slutt ! en kopling med staten.
  • Monopoliseringen faller sammen med stadig sterkere internasjonalisering av kapitalen.

    • Bukharin hevdet at koplingen mellom stat og finanskapital førte til at konkurransen innen hver stat forsvant, monopolene fikk dominere. Han så dermed denne enheten som en monolittisk blokk, "statskapitalistisk trust":

    Hele nasjonaløkonomien (transformeres) til et gigantisk foretak under kontroll av finansfyrstene og den kapitalistiske staten, et foretak som monopoliserer det innenlandske markedet ... verdenkapitalismen ... tar form som ... et lite antall konsoliderte organiserte enheter ("de store siviliserte maktene") på den ene siden og på den andre siden en periferi av underutviklede land basert på mer eller mindre jordbruksøkonomi.[13]
    Bukharin påpeker her en utvikling som kunne virke sannsynlig ved krigsutbruddet i 19[14], men som enda ikke var virkelighet. Verdenskrigen skapte en annen historie.! I dag kan vi si at kun Stalin-Sovjet og Hitler-Tyskland kom til å passe i dette bildet.
        Bukharin la for liten vekt på at statskapitalisme og internasjonalisering på en måte motvirket hverandre. Internasjonaliseringen skapte multinasjonale firmaer, som har aktivitet i flere stater. Multinasjonalene uttrykker også at konkurransen innenfor den enkelte stat ikke er slutt. De store selskapene har ikke slått seg sammen innen den enkelte stat, men har heller fortsatt konkurransen seg i mellom på verdensplan. Både bilindustrien og oljeselskapene er eksempler på dette.
        Bukharins statskapitalisme overforenkler også synet på enheten innenfor de enkelte stater. Han skrev at staten tidligere hadde vært delvis selvstyrt fordi den måtte tjene mange kapitalister som sto i motsetning til hverandre. De statskapitalistiske truster skulle ha opphevet denne motsetningen, slik at staten var blitt et redskap bare for monopolene.
        Men statens rolle er blant annet å sørge for arbeidsfred. Den prøver å ta opp i seg press fra arbeiderklassen i stedet for å knuse den. Staten har også sine ansatte og intellektuelle, som igjen har interesser som ikke nødvendigvis stemmer helt overens med monopolenes. Staten har større grad av autonomi - selvstyre - enn Bukharin ville ha det til.
        Statsapparatene har bare fått større autonomi siden den gang. Staten representerer nok finanskapitalens interesser i det store og hele, men det betyr ikke at den er finanskapitalens direkte agent. Statskapitalistisk organisering av økonomien har derimot vært svært viktig for nye kapitalistiske makter, som har utviklet seg enten i motsetning til imperialismen eller i harmonisk samarbeid med den.

    Tese 3: Kapitaleksport

    Eksport av varer var ikke det eneste uttrykket for internasjonaliseringen. Fram til 1914 økte stadig eksporten av kapital, og dette ble siden regnet som en viktig del av imperialismen. Kapitaleksport betyr at selskapene investerer i produksjon utlandet:

    Med kapitaleksport mener jeg eksport av verdi som skal skape merverdi14 i utlandet. ... Bare dersom kapitalen brukt i utlandet forblir kontrollert av hjemlandets kapital, og merverdien produsert av denne kapitalen blir utnyttet av de hjemlige kapitalister, kan vi snakke om kapitaleksport.[15]
    Denne definisjonen tilsvarer det borgerlige økonomer i dag kaller direkte utenlandske investeringer (DUI).[16] Kapitaleksport skyldtes kapitalens vanlige driv etter å investere der profitten er størst. Det er flere motiver for kapitaleksport. Bukharin har omtalt dette i detalj.[17]
        Den første formen for kapitaleksport går mellom utviklete stater. Vi nevnte at internasjonaliseringen var motivert av leting etter ressurser og etter markeder. Proteksjonisme førte til at kapitaleksport ble veien å gå for å kunne utvide et selskaps markeder bak et annet lands tollmurer. Det fantes den gang ingen restriksjoner på kapitaleksport, tvert i mot ble det internasjonalt godtatt at utenlandske firmaers eiendomsrett skulle beskyttes like sterkt som egne kapitalisters eiendom.[18] Under slike forhold skjedde kapitaleksport til andre rike nasjonalstater. Både USA og Japan var i 1914 netto importører av kapital.
        Den andre formen for kapitaleksport går mellom utviklete områder og mindre utviklete områder innenfor territoriet. I konkurranse om råvarene var det derimot å skaffe størst mulig territorium. Den gang var råvarekildene i de minst utviklete delene av en stats territorium. Å sikre seg enerett på disse ressursene kunne bare gjøres gjennom militær erobring av kolonier.
        Den tredje formen for kapitaleksport gikk ut av territoriet, til "uavhengige", men mindre utviklete deler av verden. Her var det snakk om søking både etter marked og råvarer. Kapitaleksporten kunne ofte være strategisk motivert: Slik knyttet selskapene nye deler av verden til seg gjennom lån eller direkte industriutvikling. Etterhvert kunne dette utvikle seg til et koloniforhold. En økonomisk erobring som om nødvendig kunne følges opp av militære aksjoner.
        Hilferding mente at et hovedmotiv for kapitaleksport mellom rike land var å omgå tollbarrierene.[19] Tollgrenser betydde ikke begrensninger på flyten av kapital, bare på varer. Ved å investere innenfor en annen stats territorium kunne et multinasjonalt selskap nyte godt av tollgrensene til denne staten. Firmaer som var sterke nok til å eksportere mye kapital fikk en konkurransemessig fordel gjennom å bli multinasjonale. Derfor ble kapitaleksport raskt en strategi for alle multinasjonaler. Kapitaleksport mellom imperialiststater[20] har blitt stimulert av forskjellige mekanismer. Kapitaleksport ga selskapene mindre fraktkostnader for å nå markedene, i dag betyr dette langt mindre enn den gang. Å etablere seg nær markedet ga også mulighet til å tilpasse produksjonen etter den lokale etterspørselen, samti! dig som det gjorde det langt lettere å skape et marked for sine produkter.
        Proteksjonisme er fremdeles et sterkt motiv for kapitaleksport: Honda bygger biler i England for å være innenfor EUs tollmurer. Japansk kapital investeres i USA, mens amerikanske selskaper kjøper seg inn i japanske bilfabrikker.
        Årsaken til at investeringer gikk til mindre utvikla land var åpenbare: Tilgang på råvarer. Det ble også attraktivt å videreforedle produkter i disse landa på grunn av lave lønninger og lengre arbeidstid. Denne mekanismen er ikke like sterk i dag fordi tilgang på høyt kvalifisert arbeidskraft og høyteknologi er vel så viktig for profitten. Men mekanismen virker fremdeles: Fransk kapital investerer i dag i England fordi engelske arbeidere tjener 75% av franske, men er bare 10% mindre effektive.
        Finanskapitalen gjorde kapitaleksport mulig. Hilferding poengterte at kapitaleksport ble mulig på en helt annen måte med dannelsen av store aksjeselskaper og finanskapitalen. Bankene hadde ofte forbindelser i utlandet som finanskapitalen benyttet. Monopolene ble på en ny måte i stand til å bygge opp industri fra roten av i nye territorier. Den sterke økningen i eksporten av kapital til andre territorier var i stor grad en følge av organisatoriske endringer i kapitalismen. Bukharin hevder at statenes aktive politikk styrket denne tendensen enda mer:
    Kapitaleksport er den beste metode for finansgruppene å gjennomføre sin politikk; den underlegger nye territorier med den største letthet.[21]
    Kapitaleksport var en viktig politisk del av imperialismen. Den styrket truster og monopoler, og den styrket de imperialistiske statenes herred! ømme. Det ene drev det andre fram i et samspill.
        Men kapitaleksport har ikke dominert kapitalismen økonomisk. I 1913 var kapitaleksporten ca en tredel av verdens internasjonale kapitalstrøm, og DUI utgjorde ikke mer enn 9% av verdensproduksjonen. Selv i 1990 var dette tallet bare 8.5%![22] Ut i fra disse tallene blir konklusjonene Lenin trakk fra analysen av kapitaleksport forhastede og feil. Han hevdet at:
    Kapitaleksporten, ... ,øker dette rentierlags[23] fullstendige atskillelse fra produksjonen enda mer, og gir hele det land som lever av å utbytte noen oversjøiske lands og koloniers arbeid, et snylterpreg.
    Lenins tanker skapte en tradisjon av forvirret imperialismeforståelse. Hvordan kunne et land utbytte et annet? Marx og Engels hadde nok antydet noe liknende i Manifestet, men Marx seinere økonomiske analyser i Kapitalen gir ikke grunn til å feste seg v! ed dette. Lenins ide om at imperialismen var parasittisk har slått rot i "tredjeverden"-ideologer siden den gang.
        Lenin utviklet videre ideen om et arbeideraristokrati[24]. Han mente at kapitalistene brukte noe av superprofittene tilegnet gjennom utbyttingen av koloniene til å kjøpe opp deler av arbeiderklassen. Dette arbeideraristokratiet skulle være borgerskapets hovedstøttespiller. Han tenkte særlig på at de sosialdemokratiske partiene i Europa ikke lenger var revolusjonære, men støttet sitt land i første verdenskrig. Bukharin bygger opp til den samme konklusjonen[25]. Det betyr ikke at Lenin avskrev arbeiderklassens kampkraft. Det var tross alt to år før den russiske revolusjon skapte revolusjonære forhold over hele verden i en tiårsperiode. Han avslutter det hele med å si at også arbeideraristokratiet også er "overmodent", og sto for fall. Krigen ville avsløre de falske sosial! istene og skape en ny proletarisk internasjonalisme, skrev Bukharin.
        Nå viste det seg dessuten at de borgerlige arbeiderpartiene var langt fra dødens. Tvert i mot, reformistiske partier dukket hele tiden opp, også i den tredje verden, som kommunistpartiene i India og Sør Afrika og Arbeiderpartiet til Lula i Brasil. Reformisme er arbeiderklassens svar på kapitalismens angrep i tider der ideen om revolusjon ikke står fram som et alternativ. Lenins påstander om arbeideraristokrati og utbyttingsforhold mellom nasjoner henger ikke sammen, de må avvises.
        Det sentrale i marxismen er at utbytting er et resultat av forholdet mellom kapitalist og arbeider. Utbyttingen er et klasseforhold, ikke et forhold mellom mer og mindre utviklete områder. Hilferding var klar: Monopolene utbyttet ikke koloniene mer enn kjernelandet. Alle arbeidere ble utbyttet, men utbyttingen var ikke like stor i hele verden, dette forholdet var bestemt av teknologisk nivå og graden av undertrykking.
        Konsentrasjonen og effektiviseringen i kjernelandene økte utbyttingen av arbeiderne der. Dette førte til lavere priser på forbruksvarer, og verdenshandelen økte tilbudet av utenlandske varer. Men tollbarrierer gjorde forbruksvarer dyre for arbeiderklassen, mens monopolene tjente på det. Monopolenes profitt gikk ikke til høyere lønner for arbeiderne, de gikk til nye investeringer i utlandet.
       
    Kapitalistisk utvikling skjer ikke adskilt og hver for seg i hvert land. Kapital import fører med seg kapitalistisk produksjon og utbyttingsforhold som er på nivå med de mest utviklete land...[26]
    Slik taper arbeiderne (i kjernelanda - vår anm.) både som forbrukere og produsenter gjennom ødeleggelsen av den arbeidsintensive industrien. Kartelldannelsen styrker også arbeidskjøpernes posisjon på arbeidsmarkedet og svekker fagbevegelsen.[27]

    Tese 4 og 5: Monopolene deler verden mellom seg

    Monopolene var altså knyttet til sine stater, og konkurransen ble i stadig større grad mellom monopolene og dermed statene. Slik oppsto motsetninger mellom imperialistmakter, og dermed krig. Hilferding påpeker hvordan dette påvirker kapitalistisk ideologi og handlingsmønster:

    Kravet om en ekspansjonistisk strategi endrer totalt borgerskapets verdenssyn. Det slutter å være pasifistisk og humanitært. ... Finanskapitalen ... tror ikke på et harmonisk forhold mellom kapitalistenes interesser, men vet at konkurransen tar form av en stadig mer politisk kamp. Fredsideen forsvinner, humanitære ideer blir erstattet av idealet om en sterk og storslått stat. Den nasjonale ide er endret til ideen om å sikre sin egen nasjons dominans i verden. Siden undertrykkingen av andre nasjoner skjer med makt - dvs på en perfekt naturlig måte - oppfattes det av den herskende nasjonen som om dette sky! ldes naturlige egenskaper, kort sagt rasemessige særegenheter. Rasistisk ideologi, forkledd som vitenskap, forsvarer finanskapitalens streving etter makt som et naturlig fenomen.[28]
    For Hilferding var utviklingen i kjernelandene viktig: Den førte til en gjenoppliving av nasjonalismen, men ikke som en frihetside, men som en ide om nasjonal storhet og dominans. Nasjonalismen gikk hånd i hånd med rasismen, Hilferding nevner også innvandringskontroll som en del av denne (s 352). Han underslo heller ikke hvilke virkninger imperialismen hadde for de mindre utviklete områdene:
    Voldelige metoder er en essensiell del av kolonipolitikken, som uten slike metoder ville miste sin kapitalistiske karakter, akkurat som det eiendomsløse proletariatet er en nødvendig forutsetning for kapitalismen. Å gjennomføre en kolonipolitikk uten bruk av vold er som å avska! ffe proletariatet uten å avskaffe kapitalismen.[29]
    Men erobringen møtte motstand innenfor imperiene. Lokale kapitalister dukket også opp og ønsket sin del av markeder og produksjon. Dette var grunnlaget for frigjøringskampene mot kolonialismen.
        Krig mellom imperialister. Lenin hevdet at verden i 1914 var ferdig oppdelt. Men ettersom verden var oppdelt mellom imperialistene, ville videre utvikling bety omfordeling mellom disse. Dette førte til konfrontasjoner og krig, en nær konklusjon i 1915 da imperialistene sendte millioner av arbeidere til et horribelt masseslakt. Nikolai Bukharin var systematisk:
    Kampen mellom statskapitalistiske truster blir bestemt i første rekke av forholdet mellom deres militære styrker, fordi et lands militærmakt er det siste middel i kampen mellom rivaliserende "nasjonale grupper" av kapitalister.[30]
    Bukharin la stor vekt på å sammenlikne Marx sin analyse av forholdet mellom de enkelte kapitalistene med forholdet mellom statskapitalistiske enheter under imperialismen. Det som var en kamp mellom kapitalister om markedene var da blitt en militær rivalise! ring om territorier på verdensplan.
        Igjen er kriger mellom imperialister en nødvendig følge av at verdensøkonomien var delt opp mellom konkurrerende statskapitalistiske truster. Selv om ideen om statskapitalistiske truster er overdrevet, så peker det på at militarisme var en grunnleggende del av imperialismen. Lenin kalte imperialismen en epoke av krig og revolusjon. Krigens elendighet avslørte borgerskapets vesen:
    Krigen kutter den siste lenken som binder arbeiderne til sine herrer, deres slaviske underkastelse for den imperialistiske staten. Den siste begrensning i proletariatets filosofi blir overvunnet: patriotismen.[31]
    Krig var ikke resultat av menneskets natur eller patriarkatets elendighet, men en logisk følge av utviklingen av imperialistisk kapitalisme. Krig kunne bare stoppes ved at kapitalismen knuses.
        Ujevn og kombinert utvikling. Omfordelingen, som både fører til krig og som følger av krig, skyldtes at kapitalismen utviklet seg ulikt. Både Lenin og Bukharin la vekt på hvor ujevnt kapitalismen utviklet seg. Imperialismen økte forskjellene mellom de imperialistiske land, men den spredte kapitalismen på verdensplan. Trotski utviklet sitt syn på dette i sine analyser av mulighetene for revolusjon i Russland.[32]
        Ut i fra det russiske samfunnet så Trotski hvordan kombinert og ujevn utvikling skapte annerledes klasseforhold og en annerledes utvikling i Russland enn i vestlig kapitalisme. Russland var på samme tid et imperialistisk og et kolonialt land. Tsarens stat var sterk militært, og drev også fram industrialiseringen.
        Industrialiseringen ble drevet fram av statlig og utenlandsk kapital. Byene var derfor ikke dominert av kjøpmenn og småborgerskap som vokste over i industrialistenes rekker. De var dominert av moderne industribedrifter med en stor arbeiderklasse og et lite borgerskap. Byene var militære og administrative sentra for staten, og ikke et resultat av kapitalismens utvikling. Samtidig sto den russiske landsbygda stille i føydalismen.
        Med denne bakgrunnen utviklet han teorien om den permanente revolusjon. En russisk revolusjon ville delvis være en kamp mot føydalismen. Men denne kunne ikke, som den franske revolusjonen, ledes av borgerskapet, men derimot av arbeiderklassen. Og i denne kampen ville også fattigbøndene være revolusjonære. Men de måtte stå på arbeidernes side, de måtte være ledet av arbeiderklassen. En slik situasjon måtte kunne utvikle seg direkte til en sosialistisk revolusjon. 1917 viste at Trotski hadde rett.
        Utviklinga er like ujevn og kombinert i dag. Den er ujevn fordi ulike forutsetninger og historie gjør at kapitalismen utvikler seg med forskjellig fart i ulike land. Den er også ujevn fordi klasseforholdene ikke utvikler seg på samme måte over hele kloden. Og statenes rolle i de forskjellige land er ganske forskjellig. Saddam Husseins stat likner mer på tsarens stat enn på Clintons. Bukharins statskapitalistiske trust passer bedre på Sør-Korea enn på England.
        At utviklinga er kombinert er også innlysende ettersom industrialisering ikke starter på bar bakke hver gang. Ny industrialisering baserer seg på den mest moderne teknologi på verdensmarkedet. Det filippinske hakkebruket eksisterer side om side med de mest avanserte microchip fabrikker.

    Stadier i imperialismen

    Den økonomiske utviklingen er som alltid basis for den historiske og politiske utviklingen. Vi kan summere opp slik i noen teser om imperialisme:

  • Imperialismen fører med seg at privat kapital og staten blir meget nært knyttet til hverandre, som en følge av sentralisering og konsentrering av kapital
  • Internasjonaliseringen av produktivkreftene tvinger kapitalene til å konkurrere om markeder, investeringsmål og råvarer på globalt nivå.
  • Disse to utviklingstrekkene fører til at kapitalistisk konkurranse blir til militær rivalisering mellom stater.
  • Den ujevne og kombinerte utviklingen av kapitalismen fører til at noen få imperialistiske land dominerer resten av verden gjennom militær og økonomiske styrke.
  • Den ujevne og kombinerte utviklingen av imperialismen forsterker den militære rivaliseringen og fører til krig.

    • Denne definisjonen er vid nok til å ta opp i seg hvordan imperialismen har utviklet seg på forskjellige måter de siste hundre år. Vi syns det er naturlig å dele inn imperialismens historie i tre deler:

  • Klassisk imperialisme fram til 1945,
  • Supermakt-imperialismen fra -45 til 1990, og
  • Den "nye verdensorden" etter 1990.

    • Klassisk imperialisme

    Fram til 2. verdenskrig var imperialisme lik kolonivelde, dvs. Imperialistmaktene kontrollerte direkte kolonienes stater og økonomi. Slik stengte de ute utenlandske konkurrenter fra investeringer og handel i store geografiske områder.
        Fra 1875 til 1945 var Verden preget av tre trekk: 1) Et økonomisk og militært system med mange maktpoler. 2) Kolonial ekspansjon og 3) Militaristisk statskapitalisme.
        En multipolar verden. Selv om England var den avgjort største imperialistmakten fram til 1914, var den ikke aleine. Frankrike og Russland var ikke langt etter. Japan og USA var på frammarsj etter USAs seier mot Spania 1899 og Japans seier over Russland i 1905. Tyskland var en liten kolonimakt, om enn større enn USA.[33]
        Industriell styrke ble avgjørende for militær styrke. Jernbaner, dampskip og masseproduserte maskingeværer var bare mulig gjennom massiv industrialisering. Skulle Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn følge med måtte industrialiseringen forseres. Dette var mulig gjennom monopolisering og dannelsen av en finanskapital. Opprustinga ble selv en drivkraft i industrialiseringen, og i utviklingen av imperialismen. Utviklingen av finanskapitalen gjorde det mulig med massiv opprusting. Den militære rivaliseringen ble sterkere.
        Koloniekspansjon. Den industrielle utviklingen skjedde raskere i ferdigvaresektoren enn i råvaresektoren. Det var billigere å lete etter nye råvarer ute i verden enn å forbedre teknologien f eks i gruveindustrien. Mat var også en viktig råvare, imperialisme-gründeren Cecil Rhodes så på koloniene som en viktig kilde for billige matvarer. Det skulle motvirke revolusjonære tendenser: "vil en unngå borgerkrig må en være imperialist".[34]
        Kappløpet om koloniene ble enormt etter 1890. Selv om Tyskland og England var like store industrimakter rundt 1900, hadde England sitt imperium med langt større kontroll over land og sjø. Før krigsutbruddet 1914 planla England økonomisk krig gjennom å avskjære Tyskland fra mat- og råvareimport.
        Etter 1. verdenskrig virket koloniene også som buffere mot kriser. USA og Tyskland ble langt hardere rammet av krisa etter 1929 enn England og Frankrike.
        Militarisert statskapitalisme. Opprusting og koloniekspansjon krevde store økonomiske ressurser. Imperialistlanda utviklet seg ujevnt og kombinert. Amerikanske selskaper økte sin kontroll over verdens kapital fra 18% i 1914 til 28% i 1938. Amerikansk DUI modnet etter krigen, da oppsto de integrerte multinasjonale selskapene slik vi kjenner dem i dag.
        Statlig kontroll kom langt tidligere i USA og Tyskland enn i England. Den 1. verdenskrig akselererte denne utviklingen i retning av statskapitalisme også i England. Og statens makt falt ikke bort etter krigen. Proteksjonistiske handelsblokker oppsto, og globaliseringen av kapitalismen stoppet opp. Først i midten av 1970-åra kom prosentdelen av internasjonal handel med ferdigvarer i forhold til den totale produksjonen opp i samme nivå som i 1913.
        Bukharins beskrivelse av statskapitalistiske truster stemte rimelig bra i mellomkrigstida. Sovjet ble det ekstreme eksemplet på statskapitalistisk militarisering. Men de andre imperialistene lå ikke langt etter. Spenningen mellom stormaktene ble ikke mindre. Japan bygde seg opp industrielt, dominert av monopoler. Igjen var Japan og Tyskland sultne på råvarer og markeder. Krig ble sett på som en vei ut av uføret for begge maktene.

    Supermakt-imperialismen

    Etter krigen sto USA og Sovjet igjen som ledere for hver sine blokker, et kjennetegn på perioden. I tillegg oppsto den såkalte "tredje verden" i kolonialismens fotspor. Det tredje kjennetegnet på epoken var utviklingen av et internasjonalt produksjonssystem.
        To militære poler - mange økonomiske. Dannelsen av to store imperialistiske blokker førte til at mange ytre kjennetegn ved den klassiske imperialismen forsvant. Tendensen til krig i imperialismens kjerneområder ble erstattet med terrorbalanse.
        Stalin, Churchill og Roosevelt delte Europa mellom seg. England var svakest og kunne bare beholde sin stilling om de andre to holdt seg vekk. Prisen var at England måtte gi fra seg de viktigste koloniene - India og Midtøsten. Indias frigjøring var i stor grad en følge av motstandskamp, mens USA ville ha sin del av Midtøsten. Israel ble dannet i britisk Palestina etter press fra de andre stormaktene, men også etter sionistenes ønske.
        Militært var verden delt i to. Men vestblokken hadde mange økonomiske sentra. Blokkdannelsen gjorde systemet stabilt i Europa. Den kalde krigen ble en tvangstrøye, forsterket av trusselen om atomkrig. Krigene som hadde ridd Europa i hundrer av år, var borte. Mens forberedelse til krig ble en ny besettelse.
        Rustningsøkonomien hindret økonomiske kriser. USA og Sovjet rustet som aldri før. Dette hadde en utilsiktet effekt: En permanente rustningsøkonomi oppsto. Militære investeringer sugde til seg profitt fra resten av systemet. Akkumulasjonen ble sterkt nedsatt i de produktive deler av produksjonen. Investeringene skjedde derimot innen våpenproduksjon. Det viste seg å ha en krisedempende effekt på hele verdensøkonomien.[35] Resultatet ble kapitalismens lengste oppgangstid. Mellom 1948 og 1973 ble verdens inntekter mer enn tredoblet.[36]
        Som verdens største økonomi kunne USA langt på vei bestemme den økonomiske utviklinga. Likevel førte oppgangen i verdensøkonomien til at de landa som ikke hadde de store militærutgiftene kunne svinge seg opp. Oppsvinget ga Japan og Vest-Tyskland stadig større del av verdensmarkedet. De var i ferd med å underminere USAs økonomiske dominans.
        USA brukte dollaren til hva den var verd.[37] USA kunne underskuddsbudsjettere mer enn alle andre økonomier. Landet lånte av andre lands valutareserver. Ettersom valutareservene i vesten var i dollar, kunne f eks en nedgang i dollarkursen føre til at de andre vestlige land var med på å betale for USAs opprusting. Men til tross for dette, og til tross for rustningsøkonomien, gikk USA inn i krise både i 1973-74 og 1979-82. Verdens profittrate begynte å synke. Men en ny amerikansk kjempesatsing i våpenkappløpet førte til at Sovjet tapte.
        Krigen ikke like kald over alt. Men militært var USA sterkest. Og millioner av mennesker hadde fått kjenne at kald krig kunne være varmere enn helvete hvis man bodde i imperialismens konfliktområder. USA var i hele perioden garantist for fortsatt vestlig verdenskontroll. Innafor USAs kontrollområde fortsatte den økonomiske konkurransen uten store militære konflikter. Men det betydde også at amerikansk kapital fikk langt bedre muligheter til å spre seg enn tidligere.
        Gjennom FN og FN-organer sikret USA sin imperialisme en internasjonal legitimitet. Bare få ganger var det klare interessekonflikter mellom vestmaktene, som i Suezkrisa 1956 og Kongo 1960. Men krigene fortsatte alle andre steder. Gang på gang har USA lyktes i å gripe inn for å sikre sin kontroll. Over 300 ganger brukte USA militærmakt i perioden 45-75. Mellom 15 og 30 millioner mennesker mistet livet i kriger etter 1945.
        De fleste av krigene i periferien hadde et element av konfrontasjon mellom supermaktene i seg. I Midtøsten gikk spillet blodig høyt. Egypt svitsjet fra britisk halvkoloni til Nassers balansegang som førte landet over til å bli Sovjets viktigste allierte utenfor Warsawapakten, for deretter å bli den nest største mottakeren av amerikansk våpenhjelp. Syria, Irak og Somalia byttet også fra Sovjet til USA, mens Etiopia gikk motsatt.
        USAs nederlag i Vietnam ble et vendepunkt. USA kom i dyp politisk krise. Det førte til at de var ute av stand til å forholde seg effektivt til revolusjonene i Iran og Nicaragua.
        Etter 1979 jobbet Ronald Reagan systematisk for å gjenvinne Amerikas internasjonale posisjon. På grunn av den massive motstanden fra amerikanere mot å være kanonføde for storkapitalen, fikk man i først omgang begrepet Low Intensity Conflict - en strategi knytta til blokade, boikott, destabilisering og støtte til lokale opprørsstyrker. En strategi som knakk sandinistregimet i Nicaragua.
        Samtidig har de jobbet med å avspore andre opprør. Det er grunnen til at de har gått inn og støttet den "demokratiske opposisjonen" i diktaturer USA selv stablet på beina. Strategien har vært: Få bort diktatoren, forsvar statsapparatet (først og fremst de militære). Det er grunnen til at den reaksjonære Reagan bygde opp Aquino i Filippinene, Roh Tae Woo i Sør-Korea og Duarte i El Salvador.
        Men revolusjonen i Iran lærte USA at det var ikke godt nok å støtte seg til lokale politimenn, for å ivareta egne interesser. Derfor var noe av det første Carter gjorde etter revolusjonen i Iran å opprette Rapid Deployment Force - en militær styrke som skulle gripe inn raskt overfor enhver uregelmessighet. Likevel brukte USA sin massive militære styrke bare tre ganger på 80-tallet: i Grenada, på Iraks side mot Iran og i Panama.

    Tabell 1. Hvilken produksjonssektor ble det investert i? Prosent av FDI fordelt etter sektor (Jones 1996).

    Produksjonssektor1914 19781992
    Råvarer55%22%11%
    Produksjonsbedrifter15%52%39%
    Tjenestenæringer30%26%50%

    USAs mange kriger i Asia, Latin-Amerika og Afrika handlet ikke bare om å sikre umiddelbar profitt. USA og Sovjet konkurrerte om politisk dominans, noe som ofte kostet mer enn det smakte. USA gikk med kjempeunderskudd i forhold til Israel, Egypt, Pakistan og Sør Korea, mens Sovjet subsidierte Cuba, Etiopia og Øst-Tyskland.
        Multinasjonale selskaper. Internasjonaliseringen utviklet de multinasjonale selskapene som dukket fram i imperialismens barndom. I dag blir multinasjonalene trukket fram av sosialøkonomene som kapitalismens fyrtårn. Folk på venstresida regnet dem gjerne som verre enn arvesynden, og flere imperialisme-ideer bygger på analyser av disse selskapenes rolle i verden.[38] Multinasjonalene ble de største selskapene i verden, og fikk dermed stor økonomisk makt. De beholdt også stor politisk og kulturell makt. Men multinasjonalene var og er ikke alene på verdensmarkedet (se tallene nevnt ovenfor). Både stater og nasjonale borgerskap har enorm innflytelse på verdensøkonomien. Asias tigere ble ikke bygd av multinasjonalene, men av lokale kapitalister, banker og statlige inngrep. Betydningen av multinasjonalene økte etter 1945. Forskjellig land valgte f! orskjellig økonomisk politikk, noe som multinasjonalene kunne komme seg rundt gjennom handel innenfor samme selskap. De internasjonale kartellene fra mellomkrigstida ble erstattet av, eller kjøpt opp av, multinasjonaler med et klart hjemland.
        Veksten i verdensøkonomien økte først behovet for råvarer og mat fra utviklingsland. Multinasjonalene tilpasset seg dette. PÅ 60-tallet endret dette seg, Og da krisa på 70-tallet satte inn, hadde bankene mye kapital som ble lånt ut internasjonalt. Dette førte til gjeldskrisa på 80-tallet som igjen ga Pengefondet og Verdensbanken makt til å tvinge regjeringer til å åpne sine økonomier. Nye muligheter åpnet seg for multinasjonalene.
        I dag er selv multinasjonalene under omstrukturering. ITT er delt opp, IBM er blitt selger av et IT-konsept, ikke lenger en pusher av maskiner. Tallene over multinasjonalenes hjemland (Tabell 2) viser hvordan England først var størst, for seinere å gå tilbake. USA er inne i samme utvikling, mens Japan får stadig større betydning som kapitaleksportør.

    Tabell 2. Hvilke land kommer kapitaleksporten fra? Prosent av FDI fordelt etter opprinnelsesland (Dunning, 1992).

    Opprinnelsesland 1914 1938 1980 1993
    USA 14 28 40 26
    England 45 40 15 12
    Frankrike 11 9 4 9
    Tyskland 14 1 8 9
    Nederland 5 10 8 7
    Resten av Vest-Europa 5 3 10 10
    Japan     7 13
    Resten av Verden 6 9 8 14

    Den tredje verden - underutvikling og tigere. Oppløsningen av koloniveldet var et annet hovedtrekk etter 1945. Nasjonale frigjøringskamper kastet ut de gamle koloniherrene. Enkelte steder tok ! USA direkte over, slik de overtok Frankrikes Vietnamkrig etter 1954. Men USA hadde interesse i at det britiske og franske imperiet gikk i oppløsning. Da kunne de komme inn med investeringer og varer i land som tidligere hadde vært stengt for dem.

    Tabell 3. Hvor gikk investeringene? Prosent av FDI fordelt etter mottakerland (Jones 1996).

    Investert i: 1914 1938 1980 1993
    USA 10 7 16 21
    Vest-Europa 8 7 36 43
    Øst-Europa 10 2    
    Canada 6 10 10 6
    Latin-Amerika 33 31 12 8
    Asia 21 25 7 13
    Afrika 6 7 3 2
    Resten av Verden 6 11 16 7

    Selv om den politiske kontrollen av verden var viktig i supermaktskonkurranse, fikk de tidligere koloniene en stadig mindre økonomiske betydning. Vi fikk den tredje verden, utviklingslandene. Kapitaleksporten ti! l disse landene betydde stadig mindre. På 60-tallet beveget ikke kapitalen seg lenger fra den utviklete verden til utviklingslandene. Etter 1965 skjedde stadig større del av kapitaleksporten mellom de rike landene. Verdensbanken skrev i 1985:
    Tre fjerdedeler av direkte utenlandske investeringer har gått til andre industriland. Resten har stort sett gått til de rikeste landene i Asia og Latin-Amerika.[39]
    Fattigdommen i den fattigste del av verden skyldes at disse økonomiene har blitt stående utenfor kapitalismens utvikling. Vestens kapitalister tjente ikke nok på å investere i disse landa i den tredje verden.
        En forklaring på denne stillstanden lå i at Vesten ikke trengte råvarene fra koloniene lengre. Syntetiske produkter erstattet mange råvarer, teknologi forbedret vestlig gruvedrift og landbruksproduksjonen ble mangedoblet. Vesten produserte dermed selv slike viktige råvarer. Den imperialistiske arbeidsdelingen mellom industriland og råvareprodusenter ble erstattet av ganske selvforsynte rike land ved siden av massen av fattige avhengige stater. Internasjonale investeringer var da ikke i så stor grad råvaresøkende lenger, men markedssøkende.
        Også her er det unntak. Olje er ett. Investeringer og våpen flommet inn oljelanda. Derfor ble også Midtøsten verdens konfliktområde nr 1.
        Men resten av tredje-verden-landa var heller ikke dømt til stagnasjon. Fra 50-tallet fulgte enkelte av dem Stalins modell; statskapitalisme som bygget et eget indre marked. Kina og India bygde tungindustri som basis for økonomien. Men på samme måten som Sovjet måtte de konkurrere med Vesten på ett viktig felt: Militært. Og bare Kina og Sovjet av de byråkratiske statskapitalistiske landene kunne konkurrere i opprusting med Vesten. Andre land måtte importere våpen. For å få råd til dette de måtte åpne økonomien for verdensmarkedet. India har lenge vært en av verdens største våpenimportører. Krisa i disse landa kom fordi de ikke hadde nok å eksportere i bytte. Selv ikke Kampucheas Pol Pot kunne stjele nok ris til eksport fra sin egen befolkning for å betale opprustingen.
        Andre stater var ikke mindre sentraldirigerte, men de satset på eksport på verdensmarkedet. De asiatiske tigrene; Sør-Korea, Singapore, men også Brasil og Mexico kom som kometer inn på verdensmarkedets himmel med industriprodukter. Mange flere land i Sørøst-Asia skulle komme etter.
        Gjeldskrisa skapte et nytt mønster. Dannelsen av disse Ny-Industrialiserte Landene (NIC-landene) får oss ikke til å si at imperialismens verdensorden er brutt. Det er ikke slik at alle stater har like muligheter til å komme seg fram. Gjeldskrisa på begynnelsen av 80-tallet viste hvordan industrialiserte land som Mexico og Brasil var bundet opp av vestlig finanskapital. Kapitaleksporten utgjorde riktig nok en betraktelig mindre del av verdens kapitalstrøm, men den hadde blitt til lån. Forskjellen fra kolonitida var dermed at de enkelte staters borgerskap selv bestemte hvor investeringene skulle gå. De bestemte ikke dette helt aleine. Gjelda skaffet Vesten et nytt grep om disse økonomiene, særlig gjennom Pengefondet (IMF) og Verdensbanken. IMF ble som mafiaen, som ga penger hvis lånerne fulgte de harde reglene. "Strukturregulering" ble politikken kalt. Den betydde beinharde innst! rammingstiltak. IMF krevde at innenlandsk forbruk skulle ned, og eksportinntektene opp. IMF fikk stadig større makt ettersom netto overføringen av kapital til utviklingslanda tok slutt i 1983. Deretter utgjorde tilbakebetaling av gjeld og renter mer enn overføringene fra rike til fattige land. Utviklingslanda hadde ikke råd til å ta opp mer lån. I 1987 tilsvarte utviklingslandenes samlete gjeld hele 49% av det årlige brutto nasjonalprodukt for de samme landene.
        Utviklingslandenes økonomier sto ikke stille. Den prosentvise økonomiske veksten var med få unntak større i disse landa enn i Vesten. Vietnam var nesten på verdenstoppen i økonomisk vekst i 1996. Men utgangspunktet var jo så dårlig at tallene juger. Offentlige kutt har gjort at 100 000 vietnamesere har mistet jobben. Og statsinntektene har vært nær null, da landet er en eneste "zona franca" - dvs skatte- og avgiftsfri sone uten offentlige reguleringer og fagorganisering. Slike soner har tiltrukket investeringer i mange andre fattige land, men har medført hårreisende arbeidsforhold og ikke gitt statsinntekter.
        Andre land med sterk vekst har sittet så sterkt i gjeldsfella at landene bare måtte betale mer og mer av overskuddet til vestlige banker. Samtidig måtte de kutte ned offentlige tjenester og åpne for internasjonal kapital.
        Verst rammet er Afrika sør for Sahara, der Verdensbanken i 1989 kunne skrive at "Gjennomsnittsafrikaneren er like fattig i dag som for 30 år siden". Kombinasjonen av gjeldskrise, krig og sult gjorde at områder som Angola, Mosambik og Afrikas Horn ble totalt isolert fra verdensøkonomien. I Zaire, fra naturens side et av Afrikas rikeste land, er realinntekta i dag på en tiendedel av det den var ved frigjøringa i 1960. Her ligger årsaken til dagens krise i regionen.
        Men gjeldskrisa beviser ikke at det rike nord suger livskrafta ut av sør. Det handler stadig mindre om forholdet mellom stater, men mer og mer om klassemotsetninger på verdensplan. Borgerskapet i utviklingslanda trives som aldri før. IMFs direktiver blir brukt begjærlig av herskerne for å kutte statlige utgifter og privatisere statlig virksomhet.
        Samtidig sender u-landas borgerskap sine penger til utenlandske banker. I 1985 var Latin-Amerikas totale gjeld på 368 milliarder dollar, samme år flyttet kontinentets borgerskap 100 milliarder til internasjonale banker. Deretter kunne Latin-Amerikas egne regjeringer låne disse pengene, for å låne dem ut videre til eget borgerskap. Slik beskytter det lokale borgerskapet sine millionformuer mens de investerer med utenlandske lån som er garantert av deres egen stat.[40]
        Verdenssystemet opprettholder og øker forskjellene mellom fattig og rik. Men disse forskjellene går mer og mer på tvers av nasjonene. De går mellom klassene på verdensplan. Zaires hersker Mobutu og Latin-Amerikas borgerskap er godt tjent med dagens verdensorden. De er ikke kjøpt opp av Vesten, men de har kjøpt seg inn i Vestens finanskapital.
        Internasjonalisering av produksjonen. Bukharins beskrivelse av internasjonalisering har aldri stemt så godt som etter 1945. Ettersom den lange oppgangsperioden ble rammet av krise rundt 1970, fikk internasjonaliseringen et sterkt oppsving.
        For det første oppsto et "globalt produksjonssystem", ofte organisert av multinasjonalene. Selv om sykkelen din er satt sammen i Sandnes, kan den ha italiensk sete, franske felger, tyrkiske dekk, japansk gir, koreanske bremser og svenske kulelagre.
        For det andre vokste internasjonal handel, beskyttet av Verdens handelsorganisasjon (WTO), det tidligere GATT (Global Agreements on Tarif and Trade). Men samtidig oppsto tre sterke handelsblokker; Japan og nabolanda, USA og NAFTA, og et Europa stadig mer samlet i borgerskapets interesser.
        For det tredje var verdens finanskretser mindre og mindre kontrollert av nasjonalstatene. Det skyldtes delvis USAs relativt svekkede økonomiske stilling. Men 80-åras politikk var fjerning av reguleringer, fra Thatcher og Reagan til sosialdemokratiets Mitterand og Brundtland. Børsspekulasjon ble verdens mest lukrative casino-spill.
        Vi ser hvordan internasjonaliseringen, med beinhard spesialisering, gjorde det mulig for NIC landa å storme fram. Samtidig førte internasjonal handel til at tradisjonelle handelspartnere, med røtter i kolonitida, ble mindre viktige. F eks sto Afrika sør for Sahara bare for 2% av verdenshandelen, og produserte bare 0.1% av verdens industriprodukt.
        Selv om WTO preker om hvor rettferdig frihandel er, så legger de sterkeste maktene opp politikken. USA bryter selv stadig med frihandelsprinsippet, mens de tvinger Thailand til å stoppe et forbud mot tobakksreklame. Og Vesten tvinger gjennom patentrettigheter på verdensplan, selv om dette er åpenbart i strid med fri konkurranse.
        Den viktigste følgen av internasjonaliseringen var sammenbruddet i de store økonomiene basert på nasjonal kapitalistisk uavhengighet. Østblokka og Kina kunne ikke delta i utviklingen av den globale produksjonen, og måtte åpne seg for verdensmarkedets press. Den byråkratiske statskapitalismen brøt sammen i Sovjet-blokka, og det dannet grunnlaget for den nye verdensorden, en ny epoke i imperialismen.
        USA sto igjen som verdens stormakt. Det var ingen tvil om USAs militære posisjon. Men økonomisk var det annerledes. EU var i ferd med å bli den største økonomiske enheten, med Tyskland som sterkeste deltaker. Japan og Sørøst Asia var ikke fullt så store, men de utviklet seg desto raskere. Vi tar opp tre aspekter ved imperialismen i dag: 1) Verden har igjen mange økonomiske og militære sentra, 2) det oppstår subimperialister i periferien som ikke bare har to supermakter å forholde seg til, men mange, og 3) en ny balanse mellom satsing på nasjonalstaten og frihandel på verdensmarkedet.
        Mange poler i verden. Supermaktsimperialismen hadde ført til, som vi har vært inne på over, en gradvis endring av de økonomiske styrkeforholdene i verden. Men innafor rammen av den kalde krigen kunne ikke noe drastisk skje med verdensøkonomien.
        Øst-Europas kollaps førte ikke til at verden ble dominert av én supermakt. Vi har heller fått en situasjon der mange imperialister igjen kan konkurrere som før 1945.
        Tyskland var verdens største eksportnasjon, Europas nest største stat etter Russland, og hadde økonomisk styrke til å gå inn og fylle plassen etter det brukne sovjetiske imperiet i Øst-Europa. De var også lokomotivet i EU.
        Og Bonn handlet uten å spørre Washington om lov. De forhandlet med Gorbatsjov om utvidelse av NATO, de satset på Kroatia i det sønderrevne Jugoslavia, de handlet med Iran og Irak uten USAs velsignelse. Sammen med Frankrike kunne de mer enn en gang stoppe USAs kjør i GATT-forhandlingene.
        Japans eksportøkonomi førte til kjempeinvesteringer i utlandet. De sikret seg en lederrolle i Sørøst Asia, og førte en uavhengig politikk overfor Kina og Nord-Korea. Samtidig begynte japansk kapital å kjøpe opp Australia og deler av USAs mest profitable konserner, bygde fabrikker i England og ekspanderte i USAs egen bakgård; Latin-Amerika og Vestindia.
        USA på sin side var netto importør av kapital. Både statsbudsjettet og handelsbalansen hadde røde tall. Selv ikke opprustinga skjedde ved bruk av egen teknologi; 80% av halvlederene brukt i amerikanske våpensystemer kom fra Japan og Singapore. Men trumfkortet var fremdeles i den militære slagkrafta. For å demonstrere hvor viktig den var, og at resten av vestverden skulle sette pris på dette, lagde de den andre Golfkrigen mot Saddam Hussein. De langt mindre vellykka invasjonene av Somalia og Bosnia uttrykker det samme. Nemlig at Vestens kapitalisme sto og falt på USAs militære styrke. At USA gikk økonomisk overskudd på krigen mot Irak viser at de lyktes i stor grad. At USA kunne bruke FN som skalkeskjul i større grad enn før, viser også det samme.
        Herskerklassen i USA er ikke like fornøyd med politirollen. Republikanere vil ikke "hjelpe" Europa og Japan som før, selv om en kongressdelegat hevdet at utenlandske investeringer i USA burde subsidieres siden de var som uhjelp til den amerikanske økonomien. Herskerne i Washington er i tvil: I det ene øyeblikket ønsket de å invadere Nigeria for å hindre revolusjon under oljearbeidernes streik, et år seinere sier Utenriksdepartementet at amerikanske tropper i Afrika ikke kommer på tale. "USA intervenerer, men bare hvis andre betaler" ser ut til å være linja.
        Subimperialistenes nye rolle. "USA intervenerer, men via stråmenn" ser ut til å være en annen del av denne politikken. Akkurat som under den kalde krigen, bygger USA opp sine støttespillere blant lokale herskere. Lokale militærmakter opptrer som subimperialister for den nye verdensorden.
        Men forholdet til subimperialistene er bare blitt vanskeligere etter Sovjets fall. Herskerne i slike land er ikke like villige til å underordne seg som tidligere. Dette er en viktig endring etter den kalde krigens slutt.
        Regionale militærmakter, som Irak, Iran, Vietnam, Pakistan, India og Israel, har selv klare ambisjoner om å bli maktfaktorer. India slukte Sikkim uten at verdensopinionen sa noe, og de invaderte Sri Lanka under dekke av å beskytte tamilene. Pakistan ønsker kontroll over Afghanistan gjennom Taleban-geriljen, noe Iran har reagert på (bl.a. gjennom å kritisere Talebans undertrykking av kvinner!). Vietnam tok Kampuchea, som gjorde at Thailand følte seg pressa. Indonesia slakter folk i Øst-Timor fordi oljen ligger og venter utenfor kysten.
        Av og til har disse subimperialistene felles interesser med USA, som da Saddam fikk USAs hjelp til å slå Iran i 1989. Av og til er interessene motsatt hverandre. USA lot først som de var nøytrale til Iraks invasjon av Kuwait, for deretter å sette Saddam på plass gjennom å slakte 200 000 irakere. Men å kaste Saddam var uaktuelt, ettersom han var den eneste som kunne opprettholde Irak som en motvekt mot kurdisk frigjøring og iransk ekspansjon. USA hadde likevel oppnådd sitt mål: Å få verden til å skjønne at USA bestemmer, og bare USA kan forsvare verdens kapitalister.
        Regionale imperialister kom selvsagt i konflikt med hverandre. Dette forsterker USAs problem. India og Pakistan slåss om Kashmir, Hellas og Tyrkia rasler hele tiden med sablene om noe som kan være oljekilder i Egeerhavet. Det forverrede forholdet mellom Israel og Egypt etter Netanjahus sabotasje av Oslo-avtalen, er også en hodepine for Washington.
        Taktiske problemer i forhold til å jonglere med subimperialistene er ett problem. Et annet problem er forholdet til amerikansk opinion. For å få aksept for Golfkrigen var Bush nødt til å framstille Saddam som den nye Hitler og virkelig slå på stortromma. Slik framstilte Reagan også Ghadaffi, og i dag understreker Clinton hele tiden at Kim Yung Il i Nord-Korea og Fidel Castro truer Amerika. Invasjonen i Somalia var ikke like lett å bortforklare som Golfkrigen: Saddam hadde tross alt en hær, kanskje atomvåpen. Mohammed Aidid hadde bare en container med maskinpistoler.
        Det er slik at USA har problemer med de statskapitalistiske regimene i den tredje verden med egne imperialistiske ambisjoner. Statskapitalisme har fremdeles ikke utspilt sin rolle for å fremme industrialisering i den tredje verden. Balanse mellom nasjonalstat og internasjonalisering. Internasjonaliseringen, slik vi diskuterte over, har to forskjellige meninger for imperialistland og andre land. IMF krever at staten skal slankes til det mest nødvendige i gjeldslanda. Utviklingsland tvinges også til å fjerne alle hindringer for fri flyt av varer og kapital.
        Men i Vesten var ikke nasjonalstaten død, der handelskonflikter og proteksjonisme igjen har kommet på dagsordenen. Rundt 20% av verdenshandelen er i dag under "frivillige eksportbegrensninger", og andelen er økende.
        Mens man prater om frihandel og EUs åpne marked, kommer det stadig flere handelsrestriksjoner mellom blokkene. Hittil har dette rammet u-landas produkter, både NAFTA og EU har tollmurer mot import fra fattige land. EUs tollmur mot Øst-Europa er reell nok, men den er stadig under revurdering. I det siste har også Frankrike fulgt Tyskland og ønsker at disse blir senket. Franske interesser ønsker ikke lenger å bli forbigått i konkurranse med tyske i denne potensielt viktige regionen.
        Utviklinga har gått i retning av tre handelsblokker; også Japan er i ferd med å styrke sin innflytelse i Sørøst-asia som svar på EUs indre marked og NAFTA. Først og fremst er det Japan og NIC-landa som utsettes for handelskrig fra de to andre blokkene. Samtidig som USA er avhengig av mikrochips fra Japan, presser de hardt for å komme inn på det lukrative japanske markedet. Japan blir beskyldt for å beskytte egne markeder. USA presser sine biler inn i Japan, og sier at Japan må ruste opp. Helst med amerikanske våpen. USA har også tatt en stadig skarpere tone overfor EUs landbrukspolitikk og krevd at reguleringer må fjernes. Skepsisen mot genteknologiske matvarer og veksthormon-kjøtt i Europa blir sett på som proteksjonisme. På samme måte blir tobakksreklame-forbudet tolket. Norsk laks får høy toll både i USA og EU. Begrunnelsen er at ! Norge subsidierer lakseoppdrettet, noe som nok en gang er et skalkeskjul for å beskytte lavere produktivitet i oppdrettet i egne land.
        Forholdet til Kina er spesielt interessant. USA truer med handelskrig fordi Kina ikke overholder copyright- og patentbestemmelsene, og fordi kinesiske eksportvarer skal være subsidiert. Men USA vil ikke risikere å bli utestengt fra "verdens største marked". Og det vet regimet i Beijing, og har ikke bøyd unna.
        Kapitaleksport kunne svekke betydningen av nasjonalstater dersom selskapene var noenlunde likeverdige, og investerte over grensene til hverandres hjemland.
        De økonomiske interessene mellom imperialistlanda krysser hverandre stadig. EU-USA enheten slår stadig større og mindre sprekker. Clinton vil ha boikott av Iran og Cuba. Frankrike og Tyskland vil heller styrke sin innflytelse i Midtøsten, og EU har samlet gått mot kravet om boikott av Cuba.
        Dette har hittil ikke økt mulighetene for militær konfrontasjon i særlig grad. EU og Maastricht-avtalen satte opp Vestunionen (WEU) som det europeiske militære alternativet. Men USA har hittil lagt opp til at WEU skal bli integrert i NATO, WEU har i dag tilgang på hele NATOs apparat og våpenarsenal.
        Den økende militariseringen øker likevel faretruende. Tyske tropper har reist utenlands for første gang siden -45; i Somalia og Bosnia. Japanske tropper ble brukt i Kambodsja.
        Japan har i dag verdens tredje største militærbudsjett. Japan opptrer stadig mer uavhengig av USA: Tokyo vil f eks gi hjelp til Nord-Korea i stedet for å støtte USAs krav om militære inspeksjoner og støtter ivrig opp om regimet i Myanmar (Burma).
        Kina tar sjansen på militærøvelser utafor Taiwan, og amerikanske krigsskip kommer ilende til. Kina er også i ferd med å ta en hardere linje for å få tilbake noen øyer fra Japan som ligger i et sannsynlig oljeområde. Fra før har de en liknende konflikt med Vietnam.
        Russland er slettes ikke død som militærmakt. Krisa i den russiske hæren etter tapet av Tsjetsjenia vil ikke vare. Jeltsin vil jobbe hardt for å gjenreise armeen. Særlig er Moskva interessert i mest mulig av det oljerike området rund Kaspiahavet, og Aserbajdsjan knytter seg av den grunn nærmere til vestlig imperialisme. NATOs "partnerskap for fred" har gitt NATO-tropper adgang til Ungarn og Ukraina. Estland vil med i NATO snarest mulig. Dette gir ikke Jeltsin grunn til å slappe av, verken på sjukehus eller i Kreml.

    Sosialister og imperialisme

    De klassiske imperialismeteorier viser seg fremdeles som gode redskap for å forstå kapitalismens utvikling og tendens til krig. Denne forståelsen gjør at vi kan forutsi en del generelle utviklingstrekk, og bruke dette for å slåss mot imperialismen.
        En hver revolusjon eller frigjøringskamp ledet av nasjonalister eller andre borgerlige bevegelser kan bare føre til en ny form for tilknytning til verdensøkonomien, og dermed det imperialistiske systemet.
        De kurdiske nasjonalistbevegelsene støtter seg på Iran i det ene øyeblikket, på CIA i det andre. EPLF, som ble sett på som noen av de siste sosialistiske frigjøringskjemperne, fikk etterhvert den ide at Eritrea skulle bli et nytt NIC-land. I desperasjon over at dette ikke har skjedd, har de nå militær konflikt med Yemen om noen øyer i Rødehavet og retter stadig nye krav overfor Djibouti - det franskstyrte Hong Kong på Afrikas horn.
        Likevel har det alltid vært viktig for sosialister å støtte frigjøringsbevegelsers kamp dersom den retter seg mot imperialismen. Ikke bare fordi det uttrykker "en kamp nedenfra", men fordi den umiddelbart retter seg mot imperialistisk dominans.
        Sosialister støtter fullt opp om Chiapas-opprørerne selv om de ikke stilte revolusjonære krav. Opprøret førte til arbeiderklasseaktivitet i Mexico som rystet hele verdensøkonomien. Opprøret ser dessuten til å spre seg til andre regioner. USA spadde opp nesten 40 milliarder dollar på få dager for å redde den mexikanske pesoen. På den andre siden er vi ikke overrasket over at "commandante Marcos" er blitt stadig mer reformvennlig i sine krav.
        Men vi har ikke støttet verken Kashmirgeriljaen, Tamil Tigers eller sikhenes kamp for å beholde sin klassekontroll i Punjab. Khmer Rouge i Kambodsja og Sendero Luminoso i Peru er reaksjonære banditter.
        Sosialister har, helt korrekt, tatt stilling for kapitalistiske stater i konflikt med imperialistisk kontroll (f eks. Egypt under Suez-krisen, eller Egypt og Syria i krigen mot Israel i 1967 og -73, for Iraks seier mot USA i Golfen). Enhver krig må forstås i den sammenhengen den opptrer.
        I Midtøsten er det åpenbart at Mubarak i Egypt og kongefamiliene på den arabiske halvøya er fullstendig avhengig av den støtten de får fra USA. En svekkelse av USAs posisjon i området vil også ha en umiddelbar konsekvens for klassekampen i disse statene.
        Det betyr ikke at vi automatisk vil oppleve noe brudd med kapitalismen hvis USA blir kasta ut av området. Det som derimot er sikkert er at kreftene for å forsvare kapitalismen vil svekkes.
        Vi har absolutt ingen illusjoner om nasjonalistenes politikk, enten de styrer et land eller slåss for makta. Deres politikk er entydig reaksjonær i forhold til egen arbeiderklasse.
        Imperialismen skaper kriger mellom imperialistmakter. Sosialister tar ikke stilling i slike kriger. I det tidligere Jugoslavia var nasjonalistenes utrolige terror en følge av imperialistenes spill, med Tyskland, USA og Frankrike som hovedspillere.
        Imperialistenes favorisering av en side i konflikten har ikke brakt den nærmere noen løsning. FN og NATO har bare vært imperialistenes redskap. Bare opprør på begge sider kan stoppe konflikten. I skrivende stund marsjerer tusener i Beograd mot Milosevic. Opprøret må nå spres til Zagreb.
        FN kan ikke løse konflikter skapt av imperialismen. Det er en logisk umulighet. Imperialistene velger å satse på sin løsning til den fører til fullstendig skjæring. Først når de mister grepet, blir FN brukt. Og da har FN allerede kommer for seint, og den er part i konflikten.
        Massemordet i Rwanda var kjent blant FN-folk måneder før det startet. Men fordi Frankrike hadde bygd terrorregimet som utførte massakrene, kunne de ikke gripe inn før Frankrike fraskrev seg ansvaret.
        Imperialismen har styrket den krafta som kan knuse imperialismen, en stadig mer internasjonal arbeiderklasse. Muligheten for opprør ledet av arbeiderklassen øker stadig. Den iranske revolusjon, arbeiderklassens viktige rolle i Sør-Afrikas kamp mot apartheid og følgene av Chiapas-opprøret, viser at arbeiderklassen er noe å regne med.
        Alle imperialistene vet at dette er hovedtrusselen mot deres dominans. Derfor balanserer de mellom krig, økonomiske tvangstrøyer og subsidier, både i egne land og i forhold til andre land.
        Fordi imperialisme er det samme som kapitalisme, er det bare en sosialistisk revolusjon som kan knuse imperialismen.
        Imperialisme er en del av dagens kapitalisme. Den skaper kapitalistiske produksjonsforhold verden rundt. Men dette innebærer sult og undertrykkelse for millioner, mens noen opplever forbedringer.
        Imperialismen fører til krig, og internasjonale organer som FN og NATO, er styrt av imperialistlanda og kan ikke skape fred.
        Nasjonale løsninger, som proteksjonisme og importsubstitusjon, kan ikke skape velstand for arbeiderklassen. Resultatet er bare sjåvinisme blant folk i imperialistlanda, og ny undertrykking under nasjonale faner i utviklingslandene.

    Videre lesning:

  • Callinicos, A., et al.: Marxism and the new imperialism, London 1994 (Tidsskriftsenteret, kr 70).
  • Hilferding, Rudolf: Finance Capital. A study of the latest phase of capitalist development. London 1981. Den viktigste og tjukkeste boka om imperialismen (Tidsskriftsenteret, kr 170).
  • Trotski, L.D.: Resultat och framtidsutsikter fra 1907, Stockholm, 1983. En kort klassiker som forklarer en viktig del av marxistisk revolusjonsteori (Tidsskriftsenteret, kr 50).
  • Kidron, M.: Västkapitalismen efter kriget, Stockholm 1970 (vanskelig å få tak i, prøv "Røda rummet" i Uppsala, bruktbøker).
  • Bukharin, N: Imperialism and the world economy, London 1976. Kortfattet, og logisk. Svennestykke i politisk analyse, selv om den har en del feil (Tidsskriftsenteret, kr 70).
  • Lenin, V.I.: Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, s 98-9, Oslo 1975 (Tidsskriftsenteret, kr 50).
  • George, Susan: Gjeldsbumerangen (Oslo 1992), A fate worse than debt, London 1988. Utrolig mye dokumentasjon på forholdet nord-sør, og illustrerer at internasjonal utbytting handler om klasse, ikke nasjoner. (Kan skaffes gjennom Tidsskriftsenteret, kr 150 per stk.).
  • Brewer, A. Marxist theories of imperialism, 2nd ed. London 1990. En god inspirasjon til å lese mer, går gjennom alle teoretikere av betydning innenfor feltet. Spekket med god kritikk av teoretikerene. Viktig idekilde for denne artikkelen (Tidsskriftsenteret, kr 200).

    • Noter:

        [1] Marx & Engels: Det kommunistiske manifest (1848). Marx Engels Collected Works (MECW), Moskva 1976, bd 6, s. 486-7 (Manifestet).
        [2] Manifestet, s. 490.
        [3] Manifestet, s. 488.
        [4] Nå er det stadig flere borgerlige teoretikere som ønsker at Marx hadde rett. Også imperialisme-teoretikere på venstresida hevder noe liknende i dag. (Se nedenfor).
        [5] Oligarki = fåmannsvelde, av oligo (gr.) = få, archos (gr.) = styre, gammel (de gamle styrte de første samfunn). Resten av begrepene tas opp seinere i teksten.
        [6] Lenin: Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, s. 98-9, Oslo 1975 (Tidsskriftsenteret, kr 50).
        [7] Monopolisering er en utvikling i retning av at et selskap dominerer økonomien (mono = en). Storselskaper setter den økonomiske dagsordenen for kapitalismen, men gjerne i konkurranse med andre storselskaper. Sosialøkonomenes "oligopoler" (oligo = få) passer best på det systemet som utviklet seg. Ordene trust og kartell brukes også mye. Uttrykkene innebærer at storselskaper samarbeider (kartell) eller slutter seg sammen (truster) for å regulere konkurransen, og fastsetter priser og produksjon slik at alle oppnår god profitt.
        [8] Hilferding: Finance Capital, London 1981, s. 223.
        [9] Hilferding, s. 225.
        [10] Amerikansk toll var i gjennomsnitt på 50% i 1890.
        [11] Hilferding, s. 313.
        [12] Hilferding, s. 308.
        [13] Bukharin: Imperialism and the world economy, London 1976, s. 74 (IWE).
        [14] Merverdi er den verdien arbeiderne skaper, men som de ikke får betalt for. Produksjonen av merverdi er grunnlaget for at Marx sa at arbeiderklassen blir utbyttet. Kapitaleksport dreier seg derfor om utbytting.
        [15] Hilferding, s. 314.
        [16] G. Jones: The evolution of international business, London 1996. s. 5.
        [17] Bukharin, s. 101-3.
        [18] G. Jones: s. 40.
        [19] Moderne borgerlige analyser av multinasjonale selskaper støtter dette, se Dunning (s. 104) og Jones (s. 40).
        [20] Begrepet "imperialiststat" ble ikke brukt av klassikerne. Det skulle være klart av framstillingen over hvorfor. Men ordet har blitt en del av venstresidas imperialismebegrep, og vi bruker det om kapitalismens rike kjerneland, Lenins "stormakter".
        [21] Bukharin, s. 103.
        [22] G. Jones, s. 30.
        [23] Rentierlaget er kapitalistene som bare hever aksjeutbytte, men som ikke er med i produksjonen på noen måte. Et lengre sitat fra samme sted hadde ikke gjort begrepet klarere, selv om Lenin skriver mere. IKS, s. 110.
        [24] Se f.eks. Imperialismen, forordet, s. 16, med utdyping s. 117-9.
        [25] Bukharin, s. 164-167.
        [26] Hilferding, s. 322.
        [27] Hilferding, s. 365.
        [28] Hilferding, s. 335.
        [29] Hilferding, s. 319.
        [30] Bukharin, s. 16.
        [31] Bukharin, s. 167.
        [32] Se f.eks. Trotskis "Resultat och framtidsutsikter" fra 1907, Stockholm, 1983.
        [33] Se f.eks. Lenin, s. 89.
        [34] Cecil Rhodes, sitert fra Lenin, s. 88.
        [35] M. Kidron: Västkapitalismen efter kriget, Stockholm 1970, s. 48-67.
        [36] Callinicos, s. 51.
        [37] Dollaren ble en standard for alle andre lands valuta etter krigen. Hver dollar kunne veksles inn i gull. Systemet falt sammen i 1971, i stor grad som en følge av Vietnamkrigens kostnader.
        [38] Amerikanerens Paul Sweezy og Paul Baran la grunnlaget for en generasjon av imperialismeideer. Disse har tiltrukket mange marxister seinere. Vi kommer tilbake til en kritikk av denne tradisjonen i en senere artikkel i tidsskriftet.
        [39] Callinicos, s. 55.
        [40] Alt dette er vel dokumentert i bøkene til Susan George: Gjeldsbumerangen (1992), En skjebne verre en gjeld (1988) og flere andre.

    [ Innhold ] [ Internasjonal Sosialisme nr. 1/1996 ]