En fortelling om hykleri, lovbrudd og løgn

Hvorfor kom rapporten nå?

Det var først etter at politikere på høyresida ble redde for at de også ble overvåka at det ble satt ned en granskingskommisjon. I hele etterkrigstida har det pågått en maktkamp og mistenkeliggjøring mellom de ulike tjenestene. Denne maktkampen sådde tvil langt inn i maktas korridorer: fantes det en egen "fjerde" tjeneste som Arbeiderpartiet brukte overfor alle sine politiske motstandere - og hadde denne tjenesten overvåka tidligere borgerlige statsministre?[2] Resultatet var en storkoalisjon, der alle Stortingspartier utenom Arbeiderpartiet ville ha korta på bordet og en serie granskingskommisjoner ble nedsatt.
    Ved presentasjonen av rapporten sa kommisjonsmedlem og tidligere SV-leder Berge Furre at rapporten er enestående i Vest-Europa. Lundrapporten er enestående i den forstand at den har en bred presentasjon av de hemmelige tjenestenes virksomhet mot egne innbyggere. Det betyr ikke at det ikke har vært overvåkingsskandaler i de fleste vesteuropeiske landa.[3] Vi er i en periode der vestlige regjeringer stadig vekk rystes av politiske skandaler. Skandaler som setter spor etter seg fordi motsetningene blant dem som styrer er i ferd med å bli hardere og det derfor ikke er like lett å bli enige om å feie dritten under teppet.

Et stort apparat

Rapporten går detaljert gjennom de hemmelige tjenestenes mandat, oppbygging og virkemåte. Kommisjonen legger stor vekt på å få fram fiendebildet som de hemmelige tjenestene har jobbet ut i fra for dermed å kunne vurdere effektiviteten til tjenestene. Mye av debatten i ettertid har nettopp vært knytta til fiendebildet: Hvem var det riktig å overvåke - og hvem ble urettmessig stempla gjennom denne overvåkinga.
    Det er et omfattende apparat som blottlegges. Alle de tre kjente tjenestene[4] har drevet overvåking og registrering av personer fordi de i kraft av meningene sine blir ansett som en "trussel mot rikets sikkerhet". Virksomheten omfatter alt fra avisklipping og registrering til infiltrasjon, telefon og romavlytting og døgnkontinuerlig overvåking.
    Resultatene er ikke bare overlatt til støvete arkivskap. Rapportertene har gått til ledelsen i Arbeiderpartiet, til private arbeidsgivere og utenlandske ambassader og overvåkingstjenester En rekke mennesker har blitt skvisa ut av organisasjoner, blitt nekta jobber de ellers ville ha fått. For ikke å nevne alle dem som aldri fikk visum til USA.

Motiver og tilsløring

Rammene for diskusjonen vært hva som har skjedd etter den 2. verdenskrig. Alt som skjedde før blir fortrengt til en "forhistorisk" epoke. Det gir forsvarerne av overvåkingen mulighet for å bruke det vanlige skalkeskjulet: dette var en konsekvens av den kalde krigen. Dermed får man ikke satt overvåkinga inn i sin rette sammenheng - overvåking av revolusjonære og kommunister ikke er et moderne fenomen.
    Fordi de "hemmelige tjenestene" er myteomspunnet, er det også vanlig å se på de som noe helt spesielt i forhold til resten av statens maktapparat. Mange innafor tjenestene har også gjort det de har kunnet for å holde på statusen som eliteavdelinger.
    I virkeligheten er de hemmelige tjenestene en integrert del av staten. Den viktigste oppgaven til maktapparatet er å sikre den norske statens og borgerskaps interesser mot både ytre og indre fiender. De ytre fiendene spenner fra militære trussel fra andre stater, ofte også egne allierte, utenlandske selskapers jakt på teknologi eller annen informasjon.
    Den indre fienden er alle som vil rokke ved den eksisterende samfunnsorden. Helt siden den moderne arbeiderbevegelsen vokste fram, har staten brukt mye krefter på å kontrollere den. Ofte i samarbeid med private arbeidsgivere, men også aleine. Den politiske ledelsen har alltid lagt sin beskyttende hånd over hemmelige tjenestene. Rapporten beskriver hvordan statsminister Einar Gerhardsen i forbindelse med planene om internering av kommunister understreker at "man må ikke 'følge reglementet' når det gjelder disse folkene".[5]

Fra Marcus Thrane...

Det er statens kamp mot denne "indre fienden" som er det viktige i Lundrapporten. Den overvåkinga som kommisjonen beskriver er en videreføring av en lang tradisjon. Svartelister over arbeidere kan man finne helt fra 1800-tallet og fram til våre dager. De retta seg imot alt fra arbeidere grepet i fyll og slagsmål til oppviglere og streikeledere.[6] Thranebevegelsen skremte borgerskapet - og utløste den første massive politiske overvåkingen i Norge. Bevegelsen ble infiltrert og overvåket. Det ble ført lister over medlemmer og aktivister. Dette arbeidet var viktig da bevegelsen ble knust i 1851.[7]
    I takt med radikaliseringen av arbeiderbevegelsen rundt 1. verdenskrig satset staten stadig mer på oppbygging av et voldsapparat som kunne slå ned streiker og opprør. Etter Menstadslaget i 1931 ble det satset massiv på en profesjonalisering av denne delen av politiet.
    Likevel var det de militære som var kommet lengst i overvåking. Der ble arbeidet ble ledet av Generalstabens Etterretningskontor. De var spesielt opptatt av antimilitaristiske bevegelser for å luke ut upålitelige soldater og offiserer. I samarbeid med politiet, Postverket og Telegrafverket ble hele arbeiderbevegelsen forsøkt overvåket og lister over "syndikalister (bolsjeviker)" ble produsert. På dem finner man navn som Kyrre Grepp, Martin Tranmæl, Ole Lian, Ellisif Wessel, Johan Nygaardsvold og Trygve Lie.[8]

...til Trygve Lie

Da nettopp Trygve Lie overtok som Arbeiderpartiets justisminister i 1935 var det ikke snakk om noen opprydding. Han var mest opptatt av å profesjonalisere politiet. Fiendebildet måtte korrigeres og politiet bli mer effektivt uten å provosere. Alt politi ble underlagt staten. Det særskilte statspolitiet skulle integreres i det øvrige politikorpset, samtidig som det skulle brukes mer resurser på "ekstraordinær polititjeneste".
    Det var i denne prosessen at forløperen til dagens overvåkingspoliti ble etablert. Trygve Lie benyttet seg av de samme folka som hadde overvåket Arbeiderpartiet i en årrekke. En støttespiller var den glødende antikommunisten Jonas Lie. Han ble sendt til Finnmark for å etablere overvåkingen av kommunister. Under krigen ble disse arkivene aktivt brukt av tyskerne.[9] Jonas Lie ble sjef i det tyske politiet i Norge. Han ble skutt som torturist etter krigen.

Kampen om arbeiderbevegelsen

Under krigen var regjeringa opptatt av å sikre seg mest mulig kontroll. Kommunistenes motstandsgrupper var en trussel mot den langt mer forsiktige linja som regjeringa og spesielt Hjemmefronten stod for.
    For første gang siden partisplittelsen i 1923 følte Arbeiderpartiet at deres dominerende rolle i arbeiderbevegelsen ble utfordra. Derfor jobba de systematisk for å fjerne NKPs medlemmer og mulige sympatisører fra flest mulig posisjoner.
    Det ble ikke mindre viktig etter krigen. Kommunistpartiene styrket seg i hele Vest-Europa i denne perioden.[10] Folk var lei krigsprofittører og krevde virkelige forandringer. Dette ønsket om forandring ga NKP et nytt gjennombrudd. Lundkommisjonen skriver det slik: "Særlig sto de sterkt på industriarbeidsplassene. Det kan se ut til at så mange som 30-40% av industriarbeiderne stemte NKP ved de første valgene".[11]
    Mens regjeringa sleit for å få arbeidere til å akseptere en hard moderasjonspolitikk, bygde NKP seg opp rundt den utålmodigheten som var på arbeidsplassene. Mens bedriftene tjente gode penger, var det liten materiell framgang å se for de ansatte. Ikke engang tarifftillegget som tyskerne hadde fjernet (det såkalte dyrtidstillegget) på 1940-tallet ville Arbeiderpartiet at fagorganiserte skulle få. Derfor var det viktig for Arbeiderpartiet å knekke dem som kunne organisere en motstand.
    Den viktigste måten å svekke kommunistene var å stemple dem som landssvikere. Einar Gerhardsen sa det slik i sin mest berømte tale på Kråkerøy 29. februar 1948: "Hendingene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme, men også angst og uhyggestemning. Problemet for Norge er ... i første rekke et innenrikspolitisk problem. Det som kan true det norske folks frihet og demokrati - det er den fare som det norske kommunistparti til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig." "i dag har ingen lenger rett til å være i god tro. De som står i spissen for kommunistpartiet i Norge, er Komintern- og Kominform-kommunister. Som sine kampfeller i andre land er de i sine hjerter tilhengere av terror! og diktatur."[12]
    Talen innledet en kraftig antikommunistisk offensiv. Kampanjen gikk offentlig i fagbevegelsen og i det politiske liv både fra Det norske Arbeiderparti og fra borgerlige partier og presse. Det var en kamp som ble ført på alle arenaer, men Haakon Lie har nok rett når han sier at den viktigste kampen foregikk på arbeidsplassene og i fagforeningene. Tilsvarende antikommunistiske kampanjer ble ført i alle vestlige land. Den ble ført med aller størst intensitet i USA der mccarthyismen ble brukt til å luke ut alle radikal opposisjon.
    Det er vanskelig å tro at de ledende strategene i Vesten mente at det var sannsynlig at Sovjet ville angripe. Likevel var fiendebildet nyttig for å svekke opposisjonen fra venstre.

Brukte info i den politiske kampen

De hemmelige tjenestene ble brukt aktivt. Ikke bare til å registrere kommunister og planlegge internering, men også i det daglige arbeidet med å sverte NKP og deres sympatisører. Når Arbeiderpartipolitikere overvar avlyttinga av NKPs landsmøte så var det for å skaffe seg godbiter i den politiske kampen mot NKP. Haakon Lie fulgte NKP-møter fra overvåkingsbunkeren på Ruseløkka. Dagen etter kunne man lese ordrette referat i Arbeiderbladet.[13]
    I prosessen som førte fram til eksklusjonen av folkene rundt avisa Orientering og den påfølgende stiftelsen av Sosialistisk Folkeparti, spilte også overvåkingstjenesten en aktiv rolle. I et internt foredrag beskrev overvåkingssjef Asbjørn Bryhn hvordan de: "samlet belastende materiale om Løfsnes og sørget for at det kom i hendene på ledende folk i Arbeiderpartiet som var interessert i å få Løfsnes ut av partiet. ... Bryhn (...) plantet informasjon for å påvirke den politiske prosessen som førte til eksklusjon av ledende medlemmer av kretsen rundt Orientering. Hans motiv var overbevisningen om at Løfsnes var en fare for "rikets sikkerhet" gjennom sine øst-kontakter og at han burde svekkes politisk ved at han ble satt utenfor regjeringspartiet. Bryhn anså hans politiske innflytelse som farlig og ville bidra til å ! redusere den."[14]
    Men informasjonen gikk ikke bare én vei. Ansatte i Arbeiderpartiet, AOF og LO var blant de flittigste rapportørene til de hemmelige tjenestene. De hadde et landsomfattende apparat og var godt plassert i arbeiderbevegelsen til å se hva som foregikk av politisk virksomhet. Ut fra informasjonene som ble samlet inn etablerte Arbeiderpartiet også sine egne arkiver.[15]
    De hemmelige tjenestene har alltid spilt en dobbeltrolle. På den ene sida skulle alt være hemmelig, samtidig måtte det skinne igjennom at de som var overvåka også var upålitelige personer. Derfor er det ikke få som opp gjennom 50- og 60-åra har fått beskjeden: Pass deg for ham - han er i overvåkingas søkelys.[16].
    Det var en form for trakassering. Folk skulle vite at er du kommunist kan du ikke regne med å få jobb, eller visum til USA. Sammen med ulike arbeidsgivere fortsatte man den lange tradisjon med svartelisting av kampvillige eller opposisjonelle arbeidere. Nå ble det gjort i samarbeid med store bedrifter som Hydro, xx, og arbeidsgiverorganisasjonen Mekaniske Verksteders Landsforening.
    Lundrapporten beskriver hvordan dette rammet enkeltpersoner. Et eksempel er nevnt under overskriften "Når overvåkingspolitiet følger etter".[17] Der beskrives det hvordan en antatt NKPer ble nekta jobber som styrer for et folkeregisteret i en by på Østlandet. Da han senere meldte seg inn i Arbeiderpartiet ble han nekta jobb som sosialsjef i ei bygd Nord-Norge. Samtidig sørget man for at han ble utelukket fra partiverv. Dette foregikk fra 1951 til han i 1977 ble overført fra overvåkingsarkivet til det mindre sensitive observasjonsarkivet fordi han "er blitt sterkt psykisk svekket, og at han av den grunn er førtidspensjonert fra sin stilling ved Y arbeidskontor".

På jakt etter konspirasjonen

Det var den samme tradisjonen som var grunnlaget for overvåkinga av den nye venstresida fra 60-tallet og framover. Staten hadde et behov for ikke bare "å forstå" hva som skjedde, men aktivt å bekjempe nye fokus for en radikalisering innafor arbeiderklassen. Rapporten beskriver noe av denne virksomheten: "I forbindelse med sykepleierstreiken høsten 1972 spanet Overvåkingssentralen på et medlem av aksjonskomiteen. Spaningen pågikk tilnærmet sammenhengende i 10 dager fra tidlig om morgenen til sent på kvelden. En tjenestemann ved Overvåkingssentralen, som var med på spaningen, har forklart til kommisjonen at - såvidt han kunne huske - hadde "streiken og væremåten" til vedkommende "samme preg som tidligere kjente streiker ledet av ml-erne". Vitnet antok at "spaningen var begrunnet i et ønske om å se i hvilken grad ml-erne stod! bak streiken og evt. i hvilken retning det hele ville utvikle seg"."[18]
    Naturlig nok har overvåkingspolitiet alltid vært på jakt etter "den store konspirasjonen". I deres verdensbilde er det alltid noen som står bak og trekker i trådene. Politisk aktivitet er et resultat av manipulasjon, og ikke av at aktivitet utløses samtidig med at bevegelser vokser fram. Dermed skjønner de ikke stort av hva som virkelig skjer i den politiske kampen. Dette kommer fram i Lundrapporten: "I et avsnitt om demonstrasjoner uttales i årsberetningen for 1986: "AKP-erne har utviklet en taktikk for å danne breie fronter for spesielle formål. Fremgangsmåten er at de først skaffer tilslutning fra personer på ytterste venstre-fløy. Deretter går de via sosialdemokrater for til slutt å bearbeide de sentrumsorienterte." "I Overvåkingssentralens begjæring av februar 1987 som danner grunnlaget for den siste rettsbesl! utningen (om fortsatt telefonavlytting av partikontoret, KØ), vises det fremdeles til tesen om væpnet revolusjon, og det anføres at partiet har i gang et arbeid omkring "krigsberedskap" som ennå er ukjent. I en rapport som var vedlagt begjæringen, hevdes det at opptøyene under statsminister Thatchers besøk i Norge i september 1986 i stor utstrekning var satt i scene av AKP(m-l). Partiet hadde videre utløst streiken ved AS Vinmonopolet.[19] Man kan kanskje ikke forvente at de skulle skjønt at polstreiken ble utløst av provokasjoner fra ledelsen på Polet, eller at demonstrasjonene mot Margaret Thatcher hadde en langt breiere basis allerede fra første stund.

Kan vi ha tillit til Lundrapporten?

En av de uttalte målsetningene ved hele granskingsarbeidet har vært å forsøke å "gjenreise tilliten" til de hemmelige tjenestene. Det ble etterhvert klart at her var det så mye grums at bare ved en skikkelig utlufting kunne man skape en forståelse for behovet for en hemmelig tjeneste.
    Til tross for at rapporten er såpass omfattende, er det en rekke åpenbare spørsmål som er ubesvart. Rapporten sier ingenting om andre deler av maktapparatets overvåking. I ettertid er omfattende spaning på politiske aktivister som ikke faller inn under partiparalyene avslørt.[20]
    Dessuten går rapporten langt i å legitimere overvåking av personer som driver undergravende virksomhet. Kritikken av overvåkinga av personer knytta til NKP, SF og AKP tar først og fremst utgangspunkt i at de etter midten av 70- tallet ikke lenger var noen trussel mot "rikets sikkerhet". Dermed blir det fortsatt overlatt til justisministerens og overvåkingspolitiets skjønn hvilke personer, organisasjoner eller miljøer det fortsatt vil være riktig å overvåke.
    På denne bakgrunn er det ikke overraskende at debatten seinere har vært prega av spørsmålet: Utgjorde kommunistene virkelig en trussel mot rikets sikkerhet - og hvor gikk i så fall grensa mellom de "farlige" og "de gode nordmennene". Det er ikke tilfeldig at kommisjonen, der flere av medlemmene har vært knytta til SV, nettopp setter grensen for legitim overvåking ved SV. Overvåking av den øvrige venstresida ble sett på som "unødvendig", fordi de i dag ikke representerer noen trussel.
    Rapporten skulle bare avdekke den "ulovlige" overvåkingen. Med begrunnelsene som er gitt for at det var riktig å overvåke AKP på 70-tallet vet vi ikke om kommisjonen har lett etter, eller avdekket overvåking av andre grupper.

Ny verdenssituasjon ... nye fiendebilder

Et sentralt element i dette arbeidet er å skape et fiendebilde. Det er ikke lenger mulig å komme trekkende med en "kommunistisk 5. kolonne". I stedet manes internasjonal terrorisme og islamsk fundamentalisme fram. I tillegg er det en unison enighet om at det vil være riktig å overvåke nazister.
    Kort sagt dreier det seg om en modernisering av de hemmelige tjenestene for at de mest mulig effektivt skal ta seg av de "virkelige truslene". Uansett begrunnelse vil disse hemmelige tjenestene alltid være opptatt av å forsvare det bestående. I en situasjon med skjerpet klassekamp vil den alvorligste trusselen være den radikale delen av arbeiderklassen. Derfor er det viktig å bryte ned legitimiteten til disse tjenestene.
    I den sammenhengen er det nødvendig å understreke at overvåkingspoliti ikke er noe effektivt redskap i kampen mot nazismen.

Kampen om rapporten

Det kan ikke være tvil om at Lundkommisjonen var en gavepakke for alle som er opptatt av å avsløre det skitne spillet som foregår. Rapporten avslørte hvordan lederne i alle grener av det norske statsapparatet har fart med løgn og brutt sine egne lover og vedtak.
    Offentliggjøringen sjokkerte mange og utløste et ramaskrik. Samtidig var høyresida raske med å komme på offensiven. Allerede dagen etter offentliggjørelsen var VGs toppoppslag at rapporten frikjente de hemmelige tjenestene; det eksisterte ingen 4. tjeneste som overvåket borgerlige partier for Arbeiderpartiet.
    Venstresida lot seg lamme. For det første fordi SV ville distansere seg fra de øvrige, og "forstod" overvåkingen av NKP og AKP. De øvrige greidde ikke å få fram at dette dreide seg om grunnleggende demokratiske rettigheter, spørsmål som hadde betydning for alle borgere.
    Parolen "Jeg vil se mappa mi!" satte krav om å gå videre, men skapte samtidig et skille mellom dem som regna med at de var overvåka, og alle dem som ikke trodde at de kunne være det. Et felles krav "Åpne mappene!" ville vært bedre egna til å mobilisere folk flest mot den norske utgaven av STASI.
    Kampen om Lundrapporten er enda ikke over, sjøl om vi har mista det viktigste øyeblikket. I den videre kampen gjelder det å få fram at det dreier seg om en politisk kamp mot arbeiderklassen. Den kampen trenger ingen "stolte martyrer" som bedrevitende sier at dette var helt logisk. I stedet må dobbeltmoralen og løgnene til maktapparatet avdekkes, og det må vises hvilke følger det fikk for enkeltmennesker over hele landet.

Noter: