Statoil, Stoltenberg og den nye norske imperialismen

Norge imperialistisk?

Myten om den "snille" norske nasjonalismen sitter dypt. Når forestillingen om et ikke-ekspansjonistisk, freds- og frihetselskende Norge har fått etablere seg uten større motbør, skyldes det dels faktiske historiske forhold, men også myter skapt av historikere.
    I motsetning til de aller fleste av de kapitalistiske nasjoner som i dag dominerer verdensøkonomien, har ikke Norge hatt kolonier. I mange historiske framstillinger av den nasjonale kampen mot dansk og svensk kontroll kan man tvert imot få inntrykk av at Norge selv var en koloni. En annen "myte" som har hatt stor gjennomslagskraft er en forestilling om at det norske statsapparatet egentlig aldri har vært kapitalistisk. Uten et kapitalistisk statsapparat blir det naturligvis vanskelig å definere Norge som imperialistisk, i hvert fall i den moderne varianten av imperialisme. Derfor må en analyse av den norske imperialismen starte med en analyse av den norske statens klassekarakter.
    Det er ingen tvil om at dansketiden og "unionen" med Sverige la klare begrensninger både for at det norske borgerskapet og befolkningen for øvrig kunne utfolde seg fritt. Forholdet Danmark-Norge og senere Sverige-Norge kan imidlertid på ingen måte sammenlignes med det undertrykkende forholdet som eksisterte mellom kolonimakt og koloni - England-Kenya, Frankrike-Algerie, Danmark-Grønland. Riktig nok var det langt fra den norske landsbygda til København. Et norsk handelsborgerskap vokste likefullt fram uten at statsapparatet i Danmark la hindringer i veien for det. Norske rikmannssønner reiste til København for å utdanne seg som embetsmenn. Norske handelsfolk opererte ofte sammen med det danske borgerskapet. Utgangspunktet for "unionen" med Sverige var et kompromiss der det norske borgerskapet og storbønder oppnådde en viss politisk og økonomisk frihet.
    Det er den innflytelsesrike historikeren Jens Arup Seip som er hovedmannen bak teoriene om den norske statens spesielle klassekarakter. Seip har brukt betegnelsen "embetsmannsstaten" om det norske statsapparatet slik det sto fram i 1814 og fram til slutten av det samme århundret.[3] Seips poeng var at den norske staten ikke ble bygd opp i borgerskapets interesse. Han framstiller i stedet embetsmennene som en selvstendig klasse, en gruppe som var sosialt adskilt fra borgerskapet med egne definerte interesser.
    Hvis man skal akseptere Seips utgangspunkt er det kun i en kort periode fra forrige århundreskiftet og fram til 1935 at man kan snakke om at Norge var styrt av en borgerlig stat. I denne perioden var det definitivt ingen tvil. De sentrale posisjoner i statsapparatet, fra statsminister til direktør av Norges Bank, var alle bekledd av personer som hadde en borgerlig bakgrunn, som stemte på og var med i borgerlige partier (Høyre, Frisinnede Venstre og Venstre) og som førte en politikk som åpent gikk inn for å fremme den norske kapitalismens interesser.
    Men så fikk Norge en periode der regjeringen og etter hvert også sentrale embeter ble bekledd av folk som tidligere hadde vært streikeledere (Nygaardsvold, Torp, Bratteli) og som hadde sittet i fengsel for oppviglersk virksomhet (Gerhardsen). Dette var folk som hadde vokst opp på steder som Hommelvik, Grünerløkka, Grorud og Sarpsborg, godt unna de sosiale og åndelige kraftsentrum for det borgerlige Norge. Da det norske Arbeiderparti-regimet tok til å utnevne dommere, politisjefer, forsvarssjefer og etterretningssjefer, var ikke arbeiderbakgrunnen like påfallende. Men her har Seip og andre har gjort et poeng av at det var de gamle embetsmannsslektene som på ny gjorde sitt inntog.[4] Seip, selv en slags "venstresosialdemokrat", var kritisk til Arbeiderpartiets maktmisbruk og mente neppe at den nye "ettpartistaten" beveget Norge mot sosialismen. Men, ! mente han, det dreide seg heller ikke om noe borgerlig regime.
    Seips fremstilling, som har hatt stor betydning for norsk historieskrivning, baserer seg på en grunnleggende feiloppfatning, nemlig at en borgerlig stat forutsetter entydige forbindelseslinjer mellom kapital og stat. Seip gjør her den samme feil som store deler av venstresiden gjorde ved å erklære land som Sovjet, Kina, Cuba eller for den saks skyld Nicaragua, som sosialistiske. Man fokuserte på formelle eiendomsrelasjoner eller den sosial bakgrunnen til de som befant seg i ledende posisjoner. En riktig analyse krever at man ser på hvem som har den reelle kontrollen over produksjonsmidlene. Videre må man se på hvordan et lands økonomi forholder seg til resten av verdensøkonomien. I øst-blokklandene var det en statskapitalistisk elite som hadde den reelle kontrollen over økonomien, ikke arbeiderklassen som man kunne få inntrykk av hvis man utelukkende tok utgangspunkt i formelle lov! er og offisiell retorikk. I og med at den russiske revolusjonen ikke ble spredd til de største økonomiene i vest, ble Sovjet tvunget inn i en militær og økonomisk konkurranse med den vestlige kapitalismen.[5]
    Det finnes en rekke eksempler der helt andre sosiale grupper enn borgerlige forretningsmenn har vært hovedrivkreftene i skapelsen av kapitalistiske stater. De antikoloniale frigjøringsbevegelsene har fra tidlig i dette århundret og fram til 1980-tallet vært dominert av unge intellektuelle, gjerne fra middelklassen, utdannet ved vestlige universiteter. Disse brukte ofte sosialistisk retorikk. Målet var imidlertid å bygge moderne nasjonaløkonomier som kunne finne sin plass i en kapitalistisk verdensøkonomi. Samtlige så de det som et hovedmål å bygge opp et nasjonalt borgerskap - om det nå var i form av den statskapitalistiske eller den privatkapitalistiske varianten.
    Den engelske marxisten Chris Harman har i en analyse av forholdet mellom stat og kapital vist at man heller ikke i vestlige stater alltid har hatt et entydig forhold mellom et lands statsapparat og dets kapitalistklasse.[6] Det finnes eksempler der statsapparatet både har handlet irrasjonelt og i strid med kapitalistenes helhetlige interesser. Holocaust og forfølgelsen av jødene var neppe en rasjonell politikk sett ut fra den tyske kapitalismens helhetlige interesser. På den annen side var nazi-regimet på samme måte som andre kapitalistiske stater avhengig av overskudd som ble skapt i produksjonen for å finansiere sine mange aggressive prosjekter. Kapitalistene på sin side endte med å støtte nazistene fordi de etter mange år med sosial uro la betingelsene best mulig til rette for utbytting. Samtidig var kapitalistene helt på linje med nazistenes imperia! listiske ambisjoner. Men kapitalistiske stater opptrer ikke alltid irrasjonelt. Når stater griper inn overfor bestemte kapitalgrupper er det gjerne fordi disse ødelegger for andre kapitalister. Staten fremmer i så fall "nasjonens" og dermed også kapitalismens langsiktige interesser.
    Den norske "embetsmannsstaten" var på mange måter et moderniseringsregime på linje med det man har sett i mange tredjeverden-land. Selv om det tok lang tid for Norge å utvikle et storborgerskap på linje med for eksempel Sverige, var det hele tiden en moderne kapitalistisk stat som var embetsmennenes politiske mål. Delvis var embetsmennene tvunget til dette som en følge av den norske økonomiens konkurranseutsatte preg. Samtidig hadde embetsmennene en klar egeninteresse i en slik utvikling. Staten levde av å skattlegge den merverdi som ble skapt i produksjonen. Man kunne ikke skatte ihjel kapitalistene. Over tid var det kun ved at betingelsene for vekst ble lagt best mulig til rette at samlede skatteinntekter kunne øke. Dette får vi ofte høre den dag i dag. En selvfølgelighet, kan man hevde. Det er imidlertid en selvfølgelighet som knytter herskerklassens og statsapp! aratets interesser uløselig sammen - hvis man da ikke velger å bryte fullstendig med kapitalismen.
    Det finnes utvilsomt likheter mellom "embetsmannsstaten" i forrige århundre og "ettpartistaten" i etterkrigstiden. I og med at Arbeiderpartiet aldri forsøkte å bryte med kapitalismen ble man på samme måte som i forrige århundre tvunget til å legge betingelsene best mulig til rette for kapitalistisk vekst.
    Et statsbyråkrati vil alltid forsøke å sikre dominansen til den til enhver tid dominerende herskerklasse. Dette betyr ikke at det ikke kan være et motsetningsforhold mellom stat og kapital. Som i andre klassesamfunn er kjernen i en kapitalistisk stat voldsapparatet; politiet og militæret. Ved siden av sitt monopol på å utøve vold, og delvis på grunn av dette monoplet har en stat også en særskilt rettighet til å kunne utstede skatter.[7] I denne rettigheten finner man både forklaringen på den gjensidige avhengigheten mellom stat og kapital, men også en kime til motsetninger. For å forstå den norske imperialismen - den gamle så vel som den nye, må vi ha dette enkle, men likevel komplekse, forhold mellom stat og kapital klart for oss.

Norge og den gamle imperialismen

Enkelte borgerlige teoretikere har tendert til å presentere den europeiske imperialismen som en ideologi eller idé, løsrevet fra kapitalismens materielle behov. Den østerriske økonomen Joseph Schumpeter hevdet at imperialismen kun var en irrasjonell overlevning fra tidligere historiske epoker.[8] De mange forsøkene på å forklare nazismens aggressive imperialistiske trekk ut fra spesielle kollektive kulturelle trekk ved tyskere baserer seg på en lignende forståelse.
    Den tradisjonelle fremstillingen av den norske nasjonalismen som "snill", folkelig og ikke-imperialistisk baserer seg på en tilsvarende idealistisk forståelse, men da med positivt fortegn. Det er vanlig å forklare den spesielle norske nasjonalismen som et produkt av kampen mot dansk og svensk undertrykkelse, ikke som en følge av de norske kapitalistenes interesser. Her handler det på ny om myter som må avlives.
    Det er åpenbart stor forskjell mellom Norge og land som Storbritannia og Frankrike. De store europeiske nasjonene hadde sikret seg kolonier allerede på 1700-tallet - uten at dette ble begrunnet med en imperialistisk ideologi. Den endelige oppdelingen av verden ble gjennomført på slutten av 1800-tallet. Dette var en periode da kapitalister i de rikeste landene investerte store beløp i fattige, gjerne råvareproduserende land. Denne gangen ble imperialismen begrunnet med en aggressiv, selvforherligende ofte rasistisk ideologi.
    Med ett viktig unntak, så man ingen tilsvarende aggressiv vending i den norske politikken i denne perioden. Som andre stater var det viktig for den norske staten å sikre seg fullstendig herredømme over områdene som falt innen for grensene. I store deler av Nord-Norge var dette et problem i og med at den norsktalende befolkningen flere steder var i mindretall. Den samiske og finsktalende befolkningen ble derfor utsatt for en aggressiv fornorskningskampanje. I 1852 gjorde samene i Kautokeino opprør. Det hele startet som en fredelig protest mot brennevinssalg i Alta i begynnelsen av november 1851. Representantene fra den norske øvrigheten, det vil si brennevinshandlerne, politifolk og prestene, svarte med å arrestere samene. Arrestasjonene og rettssakene som fulgte førte til omfattende protester. Opprøret ble etter hvert voldelig. I følge norske rettsprotokoller skal samene i Kautokeino ha brent ned b! utikker og prestekontor samt drept to handelsmenn. Opprørerne ble til slutt tatt til fange. En samisk kvinne ble slått i hjel under tumultene. To samer ble henrettet. Mist syv andre døde under opprøret eller i fangenskap.[9] Det er verd å merke seg at det var norske representanter fra øvrigheten og det norske rettsystemet som dømte de opprørske samene, ikke den svenske staten.
    Nå kan man hevde at undertrykkelsen av samene og finnene foregikk innenfor den norske statens grenser, og dermed ikke kan karakteriseres som ekspansjonistisk eller imperialistisk. Man finner paralleller i nesten alle land der nasjoner ble etablert og befestet. For den samiske befolkningen som i store deler av Nord-Norge hadde rådd grunnen alene, og som ikke hadde vært med da stormaktene tegnet grenser mellom nasjonene, framsto den norske politikken som identisk med de store imperialistenes ekspansjoner i andre deler av verden. Når den norske staten ikke var mer ekspansjonistisk i forrige århundre skyldes det to forhold. Som en følge av unionen med Sverige var Norge avskåret fra å bedrive utenrikspolitikk, enn mindre etablere kolonier rundt om i verden. Viktigere enn de formelle begrensningene var det faktum at den norske økonomien ikke var stor nok til å støtte opp om slike initiativer. På! 1800-tallet hadde den nye nasjonen nok med å sikre kapitalakkumulasjon innenfor landets egne grenser.
    Enkelte historikere har framstilt Norges historie på 1800-tallet som en vellykket utvikling fra U-land til I-land.[10] Ut fra en slik forståelse kan man hevde at den politiske utviklingen var preget av en kamp mot dominerende imperialistiske makter, altså det motsatte av imperialistisk ekspansjon. I historiebøkene legges det for eksempel stor vekt på hvordan den nye selvstendige norske staten i årene etter unionsoppløsningen i 1905 gikk til kamp mot utenlandsk storkapital ved de såkalte "fosselovene" (konsesjonslovene).[11]
    Det er riktig at Norge ikke fikk noen omfattende industriell utvikling før i tiårene rundt århundreskiftet. Norge hadde imidlertid et utviklet handelsborgerskap allerede på slutten av 1700-tallet. Sammen med danske handelsmenn var også nordmenn involvert i den innbringende slavehandelen. Dansk-norske skip fraktet årlig mellom 1000 og 1500 slaver fra vestkysten av Afrika til Amerika før denne farten ble forbudt i 1803.[12] Norske skip forsatte med slavetrafikk etter dette forbudet. Roald Amundsens far hadde et arr fra øret og ned til munnviken fordi han som skipper hadde vært med på å slå ned et opprør blant kinsesiske slaver på den norske fullriggeren "Constantin". Slavene ble fraktet fra Asia til de karibiske øyer. Året var 1866. Norske skip var involvert i tilsvarende trafikk både før og etter dette.     Etter en svært vanskelig periode etter Napoleonskrigene opplevde den norske kapitalismen en kraftig vekstperiode fra 1830-tallet og fram til 1870-tallet. Det som finnes av beregninger tyder på at nasjonalproduktet pr. hode var større i Norge enn i Sverige ved unionsoppløsningen. En meget omfattende innvandring fra den svenske landsbygda til norske byer bekrefter det. Ved århundreskiftet var minst 10 prosent av Kristianias befolkning svensker.
    Det norske borgerskapet bygde seg opp på tre pilarer: Fiskerieksport, trelasteksport og skipsfart. Så lenge skipsfarten var dominert av seilskip forutsatte ingen av disse næringene noen omfattende moderne industriell utvikling. Næringene var imidlertid svært inntektsbringende. I takt med den industrielle utviklingen i Europa bare økte markedene for de norske produktene. Situasjonen var dobbelt gunstig fordi den industrielle utviklingen i andre land førte til at importerte industrivarer ble stadig billigere.
    Den politiske forutsetningen for at norske kapitalister fikk slippe til på verdensmarkedet var opphevelsen av den britiske "Navigation Act" som tidligere hadde gjort det vanskelig for andre enn britiske skipsredere å seile varer til og fra verdens industrielle sentrum. Rammen for det britiske frihandelssystemet var britisk militær dominans på havene og britisk industriell overlegenhet. Man kan med rette si at det norske borgerskapet bygde seg opp under det britiske imperiets paraply. Så lenge frihandel dominerte og norske skip kunne seile til og fra kolonier så vel som viktige sjøfartsbyer som Liverpool, Hamburg, Amsterdam og New York hadde ikke Norge behov for selvstendige imperialistiske eventyr. Norge var likefullt en del av den imperialistiske verdensordenen. Norske redere og trebaroner var fornøyd med å kunne operere innen rammen av de andre imperialistiske nasjonenes verdenshegemoni. Sterkest! var naturligvis tilknytningen til Storbritannia. Rent kulturelt var da også det norske borgerskapet tett knyttet til sine klassefrender i det øvrige Europa.
    Rundt århundreskiftet fikk man en endring. Flere tendenser trakk i ulike retninger. Den norske skipsfarten hadde opplevd flere år med krise som en følge av overgangen fra seil til damp. Kapitalister som Fred Olsen, bestefar til våre dagers Fred Olsen, var i ferd med å bygge opp den første norskproduserte dampskipsflåte. Samtidig fikk man en rekke etableringer basert på utenlandsk kapital. Franske, britiske og tyske kapitalister reiste Norge rundt på jakt etter interessante investeringsobjekter. Ikke minst var de norske vannkraftreservene lokkende. De utenlandske investeringene var utvilsomt et produkt av den imperialistiske impuls som gjorde seg gjeldende i de mest utviklede landene på denne tiden. Den norske staten var imidlertid sterk nok til tvinge de utenlandske selskapene til å underordne seg et lovverk som hadde til hensikt sikre en nasjonal kontroll over etableringene. Det ble da heller ik! ke utøvet noe omfattende politisk press på den norske staten fra selskapenes hjemland for å styrke sine respektive selskaps posisjon i Norge.
    Norge var ikke noe stakkarslig offer for imperialistisk ekspansjon. Tvert i mot. Ved århundreskiftet gjennomførte det norske borgerskapet selv for første gang betydelige framstøt utenfor landets grenser. De norske skogene var blitt for små for ekspanderende trebaroner som Jonas Lie, PC. Solnes, Chr. Mathisen og Elias Kjær.[13] Nordmennene etablerte seg først i Sverige og Finland. På begynnelsen av 1900-tallet ble det investert meget store summer i Russland og Sibir. Nå framsto det tsaristiske Russland i mange sammenhenger som en mektig stat, til tross for sin økonomiske tilbakeliggenhet. I de avsides områdene der de norske selskapene etablerte seg opptrådde de som småkonger - akkurat som andre multinasjonale selskaper (Standard Oil, Shell m.fl.) som samtidig etablerte seg rundt omkring i verden.
    Men det norske imperialistiske framstøtet mot øst fikk en brå slutt. Samtlige norske etableringer ble konfiskert under den russiske revolusjonen. Norske investorer krevde erstatninger for hele 35 millioner gullkroner for et anlegg i Dobrowxa, bare ett av mange prosjekter. Da den russiske staten en stund så ut til å gå i oppløsning som følge av revolusjonen, ble det med utgangspunkt i enkelte borgerlige kretser stilt krav om at "Nordfjellet" (Kolahalvøya) skulle legges inn under Norge. Det ble det aldri noe av. Borgerskapet hadde imidlertid avslørt sitt sanne vesen.
    De første tiårene av 1900-tallet var preget av en mer aggressiv norsk nasjonalisme. Norge hadde verken muligheten til eller interesse av å ekspandere i de tradisjonelle koloniområdene. Hva var da mer naturlig enn å ekspandere mot nord og i de polare områdene i sør? Ingen var fokus for så mye nasjonal entusiasme og engasjement som de norske polfarerne. Den fremste av dem, Fridtjof Nansen, var en vitenskapsmann. Han symboliserte med sine instrumenter og målinger "sivilisasjonens" inntog i ugjestmilde omgivelser. Både Nansen og Amundsen hadde med seg det norske flagget til beplanting i de områdene de nådde. Dette var ikke bare uttrykk for at "tidsånden" krevde at en moderne nasjon skulle ha avtegnet sine farger på verdenskartene langt utenfor sine egentlige områder - for å kunne regnes med. Som fangstnasjon hadde Norge betydelige økonomiske in! teresser i de områdene det her var snakk om. Hval- og selfangst var vekstnæringer - inntil ressursene nesten var utryddet på slutten av 30-tallet.[14]

Varesammensetning av norsk utenrikshandel 1866-1975 (prosent)

Den norske ishavsimperialismen bar visse frukter, i hvert fall i skoleatlasene. Norge fikk tegnet inn en ikke ubetydelig stripe i Antarktis. I 1918 sikret Norge seg en slags overhøyhet over Svalbard.[15] Denne overhøyheten var høyst uklar, og er det den dag i dag. Så uklar at selv når 141 mennesker dør i en grusom flyulykke utenfor Longyearbyen, ser norske myndigheter det som viktigere å markere Norges overhøyhet enn å bidra til et best mulig redningsarbeid.
    Da NATO-landene Tyrkia og Hellas i 1996 nesten gikk til krig på grunn av en holme i Middelhavet, forsøkte deler av den norske pressen å latterliggjøre det hele. Under den konservative Bondeparti-regjeringen i 1931 hadde man imidlertid en parallell hendelse. Nasjonalistiske kretser hadde i lengre tid agitert for at deler av Øst-Grønland egentlig tilhørte Norge.[16] Akkurat som noen tyrkere "på friviilig basis" plantet sitt flagg på en grsk øy, gjennomførte en norsk ekspedisjon en privat okkupasjon. Forholdet mellom Danmark og Norge ble tilspisset. Konflikten ble ikke avklart før Norge tapte i domstolen i Haag og ga seg på alle punkter. Det var ingen tilfeldighet at aksjonen ble gjennomført midt under Stor-lockouten, sommeren 1931.
    Ikke uten grunn er aksjonen på Øst-Grønland blitt stående i et pinlig teatralsk skjær i norsk historie. Det som først og fremst kjennetegner norsk utenrikspolitikk i den første halvdelen av 1900-tallet er et iherdig forsøk på å bevare en nøytral posisjon i forhold til datidens kapitalistiske blokker.
    Som en følge av den nøytrale posisjonen under første verdenskrig kunne norske redere og kapitalister handle med både den tyskdominerte og den britisk/amerikansk-dominerte blokken. Hadde det ikke vært for den tyske okkupasjonen hadde Norge etter all sannsynlighet også forblitt nøytrale, som Sverige, under andre verdenskrig. Med okkupasjonen ble man tvunget til å velge. Det norske borgerskapet delte seg i to. Rederkapitalen valgte å støtte de allierte. Det var ikke så rart da Storbritannia og USAs dominerte verdenshavene. Landindustrien innordnet seg lojalt i det tyske produksjonssystemet. Dette skyldtes ikke bare det faktum at det var umulig å flytte fabrikkene ut av landet. Den norske eksportindustrien hadde i tiårene etter århundreskiftet gradvis rettet seg mer mot kontinentet og Tyskland.

USA-imperialismen

På samme måte som norsk kapitalisme var tjent med en "nøytral" utenrikspolitisk linje fram til andre verdenskrig, var det like naturlig at Norge valgte å innordne seg i den amerikanske imperialistiske paraplyen som skulle dominere verden fram til 1990-tallet.
    Andre verdenskrig etterlot seg to mektige supermakter. USA hadde de mest utviklede våpen. Men også Sovjet hadde utviklet en massiv militær slagkraft. Begge utnyttet sin nye stilling politisk og økonomisk. I Øst-Europa bygde Sovjet opp lydige stalinistiske partier. Under sovjetarmeenes bajonetter innførte disse statskapitalistiske regimer, der økonomiene ble tilpasset Moskvas behov. I vest fryktet USA at kommunistpartiene kunne komme til makten gjennom demokratiske virkemidler. Med Marshall-hjelpen som lokkemiddel og NATO som jernhanske forberedte USA sammen med reaksjonære krefter i de respektive landene kupplignende tiltak. Etter en del arbeideruro de første årene rett etter krigen ble det klart at kommunismen ikke var noen umiddelbar trussel i Vest-Europa.
    Både i mellomkrigstiden og under andre verdenskrig hadde USA posisjonert seg for å sikre amerikanske selskap bedre tilgang til råvarer i koloniene. Etter krigen åpnet det seg nye muligheter for amerikanske multinasjonale selskaper. Store deler av den tredje verden var fremdeles kolonier. I samtlige kolonier fikk man anti-kolonialistiske frigjøringsbevegelser. USA hadde et ambivalent forhold til disse. Amerikanske storselskap så med misunnelse på de særfordeler franske og britiske selskap hadde i de respektive landenes kolonier. I flere tilfeller ga USA en viss indirekte støtte til anti-imperialistiske eller antikoloniale frigjøringsbevegelser. I den grad slike bevegelser befant seg i USAs bakgård, Latin-Amerika eller truet med å bringe vedkommende land over i Sovjet-blokken forholdt det hele seg anderledes.
    Da Frankrike kom til kort i Vietnam var det USA som tok opp den militære kampen mot et regime som truet med å bringe lande inn i den "kommunistiske" blokken. Iran er kanskje det mest illustrerende eksempel på hvordan det imperialistiske styrkforholdet i verden var forskjøvet. Iran hørte til det britiske imperiets interessesfære. Oljefeltene i landet ble drevet av det statlige britiske oljefeltet BP. I 1949 gjorde arbeiderne i Iran opprør. Et radikalt regime under Mossadegh nasjonaliserte oljefeltene. Storbritannia maktet ikke å slå tilbake militært. Etter noen år med aktiv destabililsering fra imperialistmaktene klarte imidlertid Sjahen med støtte fra CIA å tilrive seg makten. Nå var det de amerikanske oljeselskapene Esso, Gulf, Chevron, Mobil og Texaco som tok over de rike oljefeltene. Det vil si, også BP fikk en bit, 20 prosent.[17] BP fant seg imidlertid til rette med det. 20 prosent med den amerikanske militærmakten som garanti, var bedre enn ingen ting.

Norge under USAs paraply

Norge ble medlem av NATO i april 1949. Det vil være feilaktig å hevde at NATO-medlemsskapet kom som et produkt av omfattende press fra den norske borgerskapet. Det var en arbeiderpartiregjering som meldte Norge inn i NATO.
    Det norske borgerskapet var svakt i etterkrigstiden. For det første sto markedsliberalisme som ideologi svakt. Erfaringene fra krisene i mellomkrigstiden hadde satt sine spor. Svært mange arbeidsgivere var politisk diskredittert som en følge av samarbeid med tyskerne. Rederinæringen hadde i realiteten vært nasjonalisert under krigen. Hvis Arbeiderpartiet noen gang skulle ha bestemt seg for å gå inn for et brudd med kapitalismen lå betingelsene godt til rette, i hvert fall hva angår borgerskapets muligheter til å slå tilbake. Arbeiderpartiregjeringen valgte i stedet den motsatte veien. Regjeringen gikk inn og tok ansvar for nasjonalproduktet, det vil si den norske kapitalismen. Dermed var retningen lagt for utviklingen i årene som fulgte.
    Som en følge av kostnadene til gjenreisingen fikk Norge snart et betydelig valutaunderskudd i forhold til utlandet. Amerikanerne, som både av politiske (frykt for kommunister) og økonomiske (markeder for egne produkter) grunner ønsket at veksten i Europa skulle komme i gang så fort som mulig, kom da med tilbud om den såkalte Marshall-hjelpen. Arbeiderpartiregjeringen tok i mot etter en viss nøling. Det var klare betingelser knyttet til Marshall-hjelpen. Bl. a. måtte det gjennomregulerte produksjonssystemet fra krigen liberaliseres. Marshall-hjelpen var utvilsomt også viktig da Arbeiderparti-ledelsen gikk inn for norsk NATO-medlemskap.
    En betydelig del av Arbeiderpartiet var skeptiske til NATO-medlemsskap. Opposisjonen mot medlemsskap brøt imidlertid sammen da planene om et nordisk forsvarssamarbeid gikk i oppløsning. Verken blant tilhengerne eller motstanderne av NATO-medlemsskap ble det fokusert på at man var i ferd med å tilslutte seg en imperialistisk allianse. De fleste var opptatt av de militære konsekvensene hvis det ble konflikt mellom øst og vest. Når Arbeiderpartiet definitivt ikke ville bryte med kapitalismen og når verden gikk mot en blokkdeling, valgte man den vestlige blokken. Det var her de tradisjonelle markedene for norske produkter lå.
    Arbeiderpartiregjeringen hadde allerede i 1946 vist at handelspolitiske interesser var viktigere enn sosialistiske prinsipper. Mens både tyske og italienske fascistene led nederlag, ble Franco-regimet i Spania sittende etter krigen. Norge fordømte Franco-regimet i FN. Spania svarte med trussler om sanksjoner mot norske skip. Den norske regjeringen ga da umiddelbart etter. Det ble opprettet diplomatiske forbindelser med Madrid. Norske redere fikk lov til å seile på spanske havner som de ønsket.
    Selv om det ikke var rederne som hadde presset Norge inn i NATO fant de seg usedvanlig godt til rette i den amerikanskledede alliansen. Forholdet mellom Arbeiderparti-regjeringen og de norske rederne er svært illustrerende både for det innenrikspolitiske og det utenrikspolitiske regimet som ble bygd opp i Norge etter krigen.
    Ved utgangen av krigen var rederne avgjort den viktigste kapitalistgruppen i Norge. Under det statlige selskapet Nortraship hadde norske skip seilt inn 2,7 milliarder kroner under krigen. Mange, også medlemmer av regjeringen, mente at disse pengene tilhørte staten. Skipene var etter gjeldende lover ekspropriert. Bruksretten og derfor også inntektene skulle da tilhøre staten. Det var ingen hjertelig sympati mellom Arbeiderpartiets finansminister og senere handelsminister, Erik Brofoss, på den ene siden og rederne på den andre. Brofoss mistenkte med rette rederne for å gjemme unna store formuer fra lysskye forretninger både under og etter krigen.
    Men i og med at Arbeiderpartiet definitivt ikke ønsket noe endelig brudd med kapitalismen, var man avhengig av rederne for å sikre seg sårt tiltrengt valuta. I en situasjon der resten av befolkningen måtte finne seg i stramme rasjonaliseringer, fikk rederne usedvanlig gode betingelser til å bygge opp sine flåter. Regjeringen kjøpte etter avtale en rekke skip på billigsalg fra den amerikanske regjeringen. Disse ble så solgt videre til norske redere. Av de 2,7 milliarder som var seilt inn under krigen fikk rederne 1,7 milliarder. Staten fikk 800 millioner, mens bare 200 millioner gikk til sjømannsformål.[18] Det var sjøfolkene som hadde båret byrdene under krigen. (Behandlingen av krigsseilerne ble ikke bedre av det faktum at de måtte vente over 20 år før de fikk deler av den erstatning de var lovet.[19] ) Først i 1949 ble det innført restriksjoner på kontrahering av nye skip. Rederne protesterte høylytt, og i 1951 ble kontraheringsstoppen opphevet. Ekspansjonen i den norske flåten kunne dermed fortsette. En vesentlig del av den nye norske flåten var tankskip. Norske redere var ettertraktede som befraktere sett med de store oljeselskapenes øyne.
    Rederne kom også til å spille en helt spesiell fordekt rolle i norsk utenrikspolitikk. Lund-kommisjonens rapport bekrefter at rederne og ledelsen i Sjømannsforbundet samarbeidet aktivt for å fjerne kommunister og kommunistsympatisører fra norske skip.[20] Dette var en politikk som ble aktivt oppmuntret av USAs myndigheter, blant annet ved å forby all innreise for kommunister til USA. USA skal dessuten ha truet med aksjoner over for den norske skipsfarten hvis ikke kommunister ble jaget ut av flåten.[21]
    Kanskje var amerikansk press en utløsende årsak. Under Håkon Lies svært velvillige og entusiastiske ledelse ble radikale sjøfolk rensket ut av den norske flåte. Det dreide seg om "yrkesforbud" for tusener av norske arbeidere. En flåte dominert av anti-kommunistiske og USA-vennlige redere, fri for kritiske tillitsmenn må ha gjort norske skip til perfekte baser for ulike CIA-aksjoner omkring i verden. Mye tyder dessuten på at norske redere har drevet "anti-kommunistisk" virksomhet på si, om det nå har vært ut fra "idealisme" eller rene profitthensyn eller mest sannsynlig begge deler.
    Omfanget av norske rederes engasjement for CIA på verdenshavene vet vi lite om. En av få episoder der det ble avslørt at norske redere redere har drevet hemmelige aksjoner skjedde trolig uten at CIA var involvert. På grunn av et politisk vedtak om militær boikott av Israel var Frankrike forhindret fra levere fem bestilte kanonbåter. Direktøren i det Fred Olsen-eide Aker, Martin Siem, stilte imidlertid opp i en "cover up"-aksjon. Aker kjøpte båtene. I følge papirene skulle disse bygges om til kjøleskip i Oslo. Men det hastet tydeligvis med å få levert dem. Skipene var ikke en gang innom Oslo før de få dager senere befant seg kampklare i Middelhavet.[22] Den viktigste årsaken til at leveransen ble oppdaget skyldes hastverket.
    Aker og Siems støtte til Israel framstilles som en "privat" operasjon. Hvis det er riktig at norske sikkerhetstjenester ikke var informert, var nok Siem like fullt overbevist hvor han hadde norske myndigheter i denne saken. Både Hilde Henriksen-Waage og Odd Karsten Tveit har demonstrert hvor tette bånd som eksisterte mellom norsk stat og kapital på den ene siden og staten Israel på den andre.[23] Håkon Lie og den norske E-tjenesten stilte opp på det Israel ba dem om "uten å spørre". Israel ble forsynt med tungtvann fra Norsk Hydro. De israelske Mossad-agentene som drepte norsk-marokkaneren, Ahmed Boutchikhi, på Lillehammer i 1973, trodde tydeligvis at aksjonen ble gjennomført i deres egen bakgård.[24] Kort tid etter attentatet ble de israelske morderne sluppet ut av Norge.
    Tveit og Henriksen-Waages bøker forteller oss mer enn at Norge hadde et godt forhold til Israel. Norges forhold til Israel er et godt eksempel på en hvordan den norske tilknytningen til USA-imperialismen ikke var uttrykk for noen konspirasjon eller et umiddelbart knefall for en sterkere makt, men en situasjon der idealisme, næringsinteresser i motspill og samspill med hverandre gradvis plasserte Norge som en lojal pillar i USA-imperialismens nettverk. Norges posisjon i forhold til Sovjet og kommunismen ble entydig definert på slutten av 1940-tallet. I forholdet til Israel hadde ledelsen i Arbeiderpartiet en linje som til tider sto i motsetning både til USA og norske næringslivsinteresser.
    Israel hadde sympati i Norge som en følge av jødenes behandlig under krigen. Sosialister og kristenfolk fant hverandre i sin støtte til en stat som bygde på en blanding av sosialistisk og religiøs retorikk. Det er lite tvil om at den sterke norske støtten til Israel, spesielt i ledende AP-kretser, var preget av en viss idealisme. Staten Israel var et produkt av vestlig imperialisme, men ikke USA-imperialisme. Under det britiske kolonistyret i Palestina fikk jøder systematisk nøkkelstillinger i statsapparatet. Den sionistiske staten ble imidlertid til i opposisjon til britiske interesser. Fram til slutten av 1960-tallet spilte Israel aktivt på indre motsetninger mellom de store imperialsitiske landene. Når staten Israel over tid fikk opprettholde en aggressiv imperialistisk politikk overfor araberstatene hadde det sammenheng med at den vestlige imperialismen så seg tjent med det.
    Selv om Norge lå langt unna Midtøsten var norske kapitalister svært opptatt av begivenhetene der. Da Egypts leder Nasser i 1956 nasjonaliserte Suez-kanalen var norske redere en god nummer to på listen over skip som årlig passerte kanalen. Norges Rederforbund hadde da anført av skipsreder Leif Høegh gjennom flere år agitert for at at Norge skulle støtte en britisk plan om en felles vestlig okkupasjon av kanalområdet.[25] Planen innebar at også norske soldater skulle delta i aksjonen. Planen ble til slutt avvist av utenriksminister Halvard Lange. Men ikke før den hadde vært gjennom en omfattende behandling. Prosjektets imperialistiske karakter var tydelig. Norske soldater skulle ut og slåss for redernes interesser.
    Mens de norske rederne var entydige i sin antipati mot Nassers Egypt var de på ingen måte kritikkløse støttespillere for Israel. Rederne var ikke overbegeistret for en stat som truet stabiliteten i et område som var av vital betydning for næringen. Ved siden av gjennomfarten i kanalen fraktet norske tankskip store mengder olje fra nesten samtlige arabiske havner. Heller ikke Norsk Hydro som ble bedt om å selge tungtvann presset på for en Israel-vennlig politikk. Hydro var i ferd med å etablere seg i Egypt. Da Hydro ble bedt om å selge tungtvann til Israel, var selskapet motvillig.
    På 1950- og 1960-tallet bidro norske kapitalister gjennom gode kontakter i UD ofte til å "frisere" enkelte av de villeste utspillene fra Israelvennene. Men aldri mer en frisering. Med agenter på norske skip kunne Israel kartlegge utviklingen i arabiske naboland. Israel bygde atomvåpen basert på Hydros tungtvann. Fra slutten av 60-tallet hadde man imidlertid oppnådd balanse mellom ideologi, næringsinteresser og blokktilknytning gjennom NATO. Sosiale opprør med påfølgende angrep på vestlige økonomiske interesser og eventuell tilknytning til Sovjetblokken truet i en rekke arabiske land. Fra slutten av 60-tallet har staten Israel vært avhengig av store overføringer fra USA. Fra da var Israels rolle som den vestlige imperialismens lojale politimann befestet.
    Sør-Afrika var et annet område der norske redere spilte en aktiv politisk rolle. Den sør-afrikanske apartheidstaten var avhengig av tilførsel av olje fra utlandet. Norske redere som Bergesen, Høeg og Mosvold toppet listen over tankredere som trosset sterke oppfordringer fra ANC om å boikotte leveransene.[26] Norges Rederforbund arbeidet aktivt med å forhindre at norske myndigheter innførte restriksjoner mot leveranser av olje til Sør-Afrika. I 1987 ga regjeringen etter for presset fra anti-apartheidbevegelsen og vedtok boikott. Bergesen som selv var utsatt for gjentatte demonstrasjoner utenfor sitt hovedkvarter stoppet sine seilinger til Sør-Afrika. Høgh og andre redere fortsatte imidlertid leveransene ved å utnytte smutthull i det nye lovverket.

"Med NATO og FN for fred": Den fordekte imperialismen

Redernes aktive "private" engasjement som håndlangere for den vestlige imperialismen og den lysskye norske støtten til Israel naturligvis ukjent for de fleste. I folks bevissthet dreide norsk utenrikspolitikk seg om to tilsynelatende annerledes forhold: NATO - på papiret en forsvarsallianse og FN.
    Selv i den radikale periode på 1970-tallet framhevet venstresiden FN som en positiv organisasjon. I Pax-leksikon fra 70-tallet blir FN fremhevet som en organisasjon som drev med fredsskapende arbeid, utviklingshjelp, menneskerettigheter, og miljøvern.[27] I virkeligheten har FN vært et underbruk av Vestens politiske og økonomiske interesser fra starten i 1945.[28] Typisk nok var det en nordmann og medlem av Arbeiderpartiet som ble FNs første generalsekretær. Trygve Lie kom fra et lite land, som ikke hadde Vestens synlige imperialistiske fortid klebet til seg - men var likevel lojal mot Vestens interesser. Med Sovjet i sikkerhetsrådet var FN lenge handlingslammet i kriger der supermaktene var bakspillere eller direkte aktører. Fra og med Sovjetunionens sammenbrudd i 1990 har imidlertid FN på ny spilt en mer aktiv rolle i milit&ael! ig;re konflikter. FN legitimerte den imperialistiske aksjonen mot Irak.
    Det mest interessante med Norges FN-tilknytning er den sterke ideologiske funksjonen medlemskapet har hatt i etterkrigstiden. Hvis målestokken for "snille" folkeslag skulle settes opp ut fra hvor store andeler av sitt nasjonalprodukt respektive land ga til u-hjelp, nødhjelp og FN, ville nordmenn trone høyt. Den menneskefiendlige norske innvandringspolitikken på 1980- og 1990-tallet demonstrerer tydelig at det er en dårlig målestokk. Like fullt har forestillingen av nordmenn som et særdeles generøst, fredselskende folk lojalt tilknyttet FNs verdensparaply vært et svært sentralt element i den norske nasjonale identitet i etterkrigstiden.
    Blant nordmenn, som hos andre, finnes det en genuin følelse av solidaritet overfor mennesker som har det vanskelig. Det selvtilfredse, "gode" element i den norske nasjonalisme vi her snakker om er imidlertid fremelsket av en helt bevisst kampanje fra myndighetenes side. Knapt i noe annet land har generasjon på generasjon i så omfattende grad vært flasket opp med idylliserte forestillinger om UNICEF, det "gode" FN osv. Hvorfor? Kanskje finnes svaret i det faktum at Arbeiderpartiets forhistorie. Selv blant NATO-tilhengerne i partiet så mange militæralliansen som et nødvendig onde. Med partiets sosialistiske og derfor også internasjonalistiske tradisjoner var det viktig å ha et positivt alternativ å vise til i utenrikspolitikken. FN egnet seg utmerket i så måte.
    Selv om Norges allierte i NATO til stadighet var involvert i aggressive militære prosjekter rundt om i verden, framsto norsk utenrikspolitikk med et uskyldspreg. Norske soldater aldri var involvert i åpne militære konflikter. Norske kapitalister hadde få eiendommer som måtte forsvares i aktuelle konfliktområder. Norge hadde riktig nok en rekke ambassader rundt om i verden. Disse var imidlertid konsentrert til verdens store havnebyer og fungerte først og fremst som kontaktsentraler for redere og sjøfolk i utlandet. Mens britiske, franske og amerikanske myndigheter rykket ut for å forsvare gruver, plantasjer, oljekilder eller fabrikkanlegg, eid av selskap som BP, Esso, ITT eller United Fruit, kunne norske redere enkelt seile sine skip ut av havnene i situasjoner med uro i gatene. Rederne kunne dessuten tjene seg rike på ulike skitne transaksjoner i krigssituasjoner.
    Den militære tilknytningen til USAs imperialistiske paraply var høyst konkret for folk flest. Mesteparten av den mannlige befolkningen i Norge har i etterkrigstiden brukt halvannet år av sitt liv i tjeneste for NATOs militære styrker. Mang en soldat har forbannet både den norske militærledelsen og NATO etter endeløse dager med meningsløs eksersis og kalde og våte øvelser. Men heller ikke dette var en virksomhet folk flest forbandt med imperialisme. "Det dreide seg jo tross alt om å forsvare landet". Sannheten er at det var nettopp det det ikke gjorde.
    Det norske militærapparatet ble i etterkrigstiden bygd opp for å forsvare flyplasser i Nord-Norge. Det dreide seg ikke om å forsvare folk. Med utgangspunkt i forskjellige lyttestasjoner tett opp til Sovjets grense ble det sendt en strøm av rapporter, fotografier, avlyttede radiokommunikasjoner.[29] Flyplassene i Nord-Norge ville være særdeles viktige hvis supermaktene USA og Sovjet braket mot hverandre i en altomfattende krig. En slik krig kunne utløses ved en tilfeldighet eller som en opptrapping av rivalisering om kontroll et eller annet sted i verden. Krigen ville like fullt være et produkt av imperialistisk rivalisering. Gjennom hemmelige forordninger, som den såkalte COB-avtalen, var flere nordnorske flyplasser klargjort for å ta i mot tunge fly som skulle kunne frakte atomvåpen, klargjort for utslettelse av russiske byer og militæranlegg.[30] Som en følge av disse avtalene var de samme flyplassene naturligvis viktige mål for Sovjets militære styrker på Kola. I tilfelle en krig ville norske soldater ha vært kanonføde. Målet var å holde flyplassene et par dager. Siden man forutsatte at det ville bli benyttet atomvåpen var det lite interessant hva som skjedde etter den tid.
    Hvis målet hadde vært å forsvare folk flest fra en undertrykkende invasjonshær hadde forsvaret naturligvis blitt bygd opp annerledes. En desentralisert forsvarstruktur basert på sabotasje, bakholdangrep og sivil ulydighet, ville gjort en eventuell full okkupasjon av Norge til et meget kostbart prosjekt for den som måtte forsøke.
    Nå fikk man heldigvis aldri en åpen krig mellom USA og Sovjet. Når flertallet av den norske befolkningen aldri ble bevisst den norske NATO-forsvarets egentlige imperialistiske karakter skyldtes det delvis at venstresiden i liten grad tok opp dette spørsmålet. NATO-motstanden som førte til dannelsen av SF i 1960 var først og fremst knyttet til frykten for atomkrig mellom supermaktene. Militærkuppet i Hellas, der NATO spilte en aktiv rolle fikk mange til å se på alliansen i en bredere sammenheng. Radikaliseringen i kjølvannet av Vietnamkrigen var enda viktigere.
    Men selv om sammenhengen mellom USAs imperialistiske krigføring og faren for atomkrig var åpenbar, tenderte venstresiden til å behandle de to spørsmålene separat. Dermed ble heller ikke den åpenbare konklusjonen; at det hele handlet om et imperialistisk system der Norge var en aktiv part, trukket.
    I den grad det politiske fokus ble rettet mot Norge i forbindelse med imperialistiske overgrep langt ute i verden, var det hovedsaklig som krav om at norske politikere skulle ta avstand fra de aktuelle hendelsene. Det ble i liten grad rettet fokus mot det faktum at det norske militærapparatet var en integrert del av det samme militærindustrielle kompleks som førte en krig mot et fattig folk. Norske soldater var aldri direkte involvert i Vietnam. Men helt fram til 1990-tallet viste norske offiserer til Vietnam når de skulle fortelle menige soldater om hvordan ulike våpensystemer fungerte. Vietnam-veteraner har flere ganger deltatt i militærøvelser sammen med norske soldater i Nord-Norge. For de britiske soldatene som ble sendt til Falklandsøyene i 1981, var øvelser under vinterforhold i Norge en viktig erfaringsbakgrunn.
    Tidlig på 80-tallet økte bevisstheten om faren for atomkrig betydelig. Mens europeisk kapital ønsket en viss økonomisk integrering med østblokken, ønsket USA, med Reagan i spissen, en ny runde kald krig. Millioner av europeere demonstrerte mot utplassering av amerikanske krysserraketter. I Norge demonstrerte titusener. Men også denne gangen ble fokuset rettet mot USA, mens man i liten grad tok opp hvordan det norske forsvaret og dermed også den norske staten ut fra imperialistiske egeninteresser hadde innordnet seg under den amerikanske militære paraplyen.

Norsk kapitalisme endrer karakter

På 70-tallet fikk man en kjede av begivenheter som endret den norske kapitalismens innretning fundamentalt. Det begynte høsten 1969 da det amerikanske oljeselskapet Phillips fant olje på Ekofiskfeltet. Snart var det klart at det fantes gigantiske oljereserver på den norske kontinentalsokkelen. Utenlandske oljeselskap, de fleste amerikanske, hadde sikret seg omfattende konsesjoner allerede på 60-tallet. Norske kapitalister ønsket å overta den lukrative virksomheten. Norsk Hydro og de statlige industrientreprenørene som sto bak dannelsen av Statoil spilte åpent på den allmenne skepsis som gjorde seg gjeldende overfor "imperialistiske" amerikanske oljeselskap. Man fikk en politisk konsensus som gikk ut på at man så snart som mulig skulle utvikle en nasjonal norsk oljeindustri. Norske selskap skulle både lære seg kunsten å finne og produsere olje, samt utvikle en teknologisk k! ompetanse til å kunne produsere utstyret som var nødvendig for å klare dette.
    I vintermånedene 1973/74 ble oljeprisene firedoblet. Verdien av den "norske" oljeformuen fortonet seg gigantisk. Men samtidig ble redervirksomheten, næringen som mer enn noen hadde lagt premissene for Norges forhold til omverdenen, kastet ut i en alvorlig krise. På slutten av 70-tallet rustet gigantiske tankskip på rekke og rad i norske fjorder. Ingen bygde nye skip. Dermed ble også de mange skipsverftene langs kysten rammet av krisen. I en periode grep staten inn og holdt liv i verftene ved hjelp av subsidier. Tidlig på 80-tallet gikk imidlertid det ene tradisjonsrike skipsverft etter det andre konkurs. Unntaket var de verftene som hadde siktet seg inn på oljevirksomheten.
    På 1980-tallet opplevde den norske kapitalismen en utvikling mer eller mindre parallell med utviklingen i andre kapitalistiske land. En kombinasjon av en liberalistisk politisk/økonomisk doktrine og generelt lave profitter i den tradisjonelle økonomien førte til en spekulativ boom der eiendomsprisene steg til himmels. I 1988 sprakk boblen, med påfølgende massearbeidsløshet. Men uavhengig av "jappeboomen" ble oljevirksomheten stadig mer dominerende i den norske kapitalismen. Det vil si, på grunn av bankkrisen i kjølvannet av den frenetiske oppgangen, bidro oljevirksomheten til at den norske staten fikk en unik sterk posisjon i norsk økonomi tidlig på 90-tallet. Statens sterke posisjon i norsk økonomi gjorde imidlertid ikke Norge mindre kapitalistisk.
    Det norske statsapparatet har, som vi har vært inne på, alltid vært nært knyttet til borgerskapets interesser. Næringslivsledere har drevet aktiv lobbyvirksomhet for sine interesser. Embetsmenn og kapitalister har pleiet sosial omgang med hverandre. Like fullt var skillelinjene mellom stat og privat lenge forholdsvis tydelige. I etterkrigstiden fikk Norge en forholdsvis stor statskapitalistisk sektor da deler av aluminiumsindustrien, Jernverket i Mo i Rana, virksomheten på Svalbard m.m. ble statlig. Den viktigste effekten av opprettelsen av Statoil i 1972 var ikke i seg selv at staten ble en stor aktør i norsk økonomi, men at skillet mellom myndigheter og selskap, stat og privat, gradvis ble visket bort.
    Da Arve Johnsen med "sitt" Statoil "tok opp kampen" mot de utenlandske oljeselskapene på 1970-tallet var den uttalte målsetting, å sikre "nasjonal styring og kontroll", ikke å øke statens andel i økonomien. Strategien for å oppnå nasjonal styring var å utvikle en norsk oljeidustri som var identisk med den internasjonale oljeindustrien. I utgangspunktet skulle Statoil være politikernes redskap og på vegne av "nasjonen" legge premissene for utviklingen. Det varte ikke lenge før det var Statoil selv og den øvrige norske oljeindustrien som ut fra egne interesser la premissene for oljepolitikken, ikke politikerne.
    I en selvbiografi går tidligere statsminister Kåre Willoch så langt som å antyde at Statoil på 80-tallet var blitt en stat i staten.[31] Han viser til hvordan Statoil ved å porsjonere ut prosjekter kunne sikre seg både forretningsmessige og politiske allierte. "...i Stortinget hadde Arve Johnsen en større tilhengerskare enn regjeringen." [32] Brodden i kritikken ble svekket fordi de fleste oppfattet Willoch som prinsipiell motstander av Statoil. Willochs politiske svar på Statoils mektige stilling var å gi Norsk Hydro og Saga bedre betingelser til å etablere seg som oljeselskap. Resultatet var at den norske oljelobbyen ble enda sterkere. I stedet for å appellere til borgerlige partier for å svekke et overmektig Statoil, begynte særlig Hydro, men også Saga å samarbeide med Statoil. ! Samtidig inngikk Arbeiderpartiet og Høyre inngikk en stiltiende avtale der oljepolitikken ble "fredet" på samme måte som utenrikspolitikken.
    På 1990-tallet har den norske oljeindustrien framstått som en blokk i alle viktige politiske spørsmål. Diskusjonene om utvinningstempo, CO2-utslipp, dumping av plattformer og etablering av gasskraftverk er eksempler. Dette var for øvrig politiske spørsmål der oljeindustrien har hatt full støtte fra "sitt" departement, Olje- og energidepartementet (i en periode Nærings- og energidepartementet). Norge hadde fått et oljeindustrielt kompleks med klare paralleller til det den amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower kalte et militær-industrielle kompleks.[33] I den kalde krigen hadde USA utviklet en permanent våpenindustri som i Eisenhowers periode aldri var lavere enn 9,3 prosent av landets bruttonasjonalprodukt.[34] Ved å bruke ordet kompleks antydet Eisenhower at det var vokst fram strukturelle! bånd mellom militære og industrielle interesser som ut fra egeninteresser urettmessig kunne legge premissene for den politiske utviklingen. Det dreide seg med andre ord om et kompleks som fremmet opprustning for opprustningens egen skyld, et kompleks som framsto som ugjennomtrengelig for den som ønsket en annen utvikling.
    Ved inngangen til 1990-årene hadde den norske oljevirksomheten relativt sett langt overgått det amerikanske militær-industrielle kompleks med hensyn til økonomisk tyngde. I 1992 utgjorde oljeinntektene alene [35] prosent av Norges totale eksportverdi. Staten mottok samme år 23,6 milliarder kroner i skatteinntekter fra petroleumsvirksomheten. På en liste over de største norske selskaper fra 1995 har selskaper knyttet til oljevirksomheten en dominerende posisjon.35 To av dem, Statoil og Norsk Hydro, har til sammen en omsetning som er større enn de tolv neste ikke-oljerelaterte selskap på listen over store norske selskap. Seks av Norges ti største selskap arbeider i direkte tilknytning til oljevirksomheten.[36] Knapt i noe vestlig land kan man finne et næringsliv der en industrigren er så dominerende posisjon i for! hold til landets øvrige virksomheter.
    Nærings- og energidepartementet og delvis også Finansdepartementet er aktive parter i "det norske oljeindustrielle kompleks". Det var statlig oljekapital som gjorde det mulig for embetsmennene i Finansdepartementet å ta over kontrollen over storbankene etter bankkrisen. Den norske statskapitalismen kontrollerte i 1994 25 prosent av all børsnotert virksomhet i Norge. Embetsmennene i Nærings- og energidepartementet forvalter en meget stor andel av petroleumsformuen gjennom Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE), statlige andeler som kommer i tillegg til Statoils eierandeler. Det samme departementet spiller en hovedrolle i forvaltningen av gassreservene. Departementet driver selv "business". Embetsmennene i Nærings- og energidepartementet har dessuten en klar egeninteresse av at petroleumsvirkomheten holdes oppe på et visst nivå. De har sine karrierer tett knyttet opp til oljev! irksomhet. Hvis virksomheten på norsk sokkel går ned, vil de bli rammet av det. Økt aktivitet fremmer muligheten både for å klatre internt i de statlige institusjonene og hoppe over til godt betalte jobber i selskapene. Personalovergang fra statlige institusjoner til selskap preger oljevirksomheten fra bunn til topp. To av de siste tre ministrene med ansvar for oljespørsmål, Finn Kristensen og Eivind Reiten har arbeidet i Norsk Hydro henholdsvis før og etter sin ministerperiode. Med internasjonaliseringen på 90-tallet ble også ansatte i utenrikstjenesten interessante for de norske oljeselskapene. Saga rekrutterte Norges ambassadør i FN, Tom Vraalsen mens Statoil knyttet til seg Norges sjefsforhandler i EU/EØS-sammenheng, Eivind Berg.
    Med oljen som dominerende næring i Norge har det blitt utviklet så sterke bånd mellom sentrale næringslivsledere og embetsmenn at det ofte er umulig å skille statlige og private initiativer fra hverandre. Dette var et utviklingstrekk som spilte en avgjørende rolle i den andre fundamentale endringprosessen som gjorde seg gjeldene i norsk kapitalisme på 80-tallet: Den mest omfattende internasjonaliseringsprosess noen sinne i den norske kapitalismens historie.

Internasjonalisering

Selv om Norge alltid hadde hatt en åpen økonomi med høy eksportandel var norske selskapers direkte utenlandsinvesteringer (DUI) svært beskjedene før 1980-tallet. Norske kapitalister, ikke minst rederne, har til alle tider lånt og plassert penger i utenlandske banker. Norske kapitalister og banker så vel som staten har til tider kjøpt aksjer i utenlandske selskap. Direkte utenlandsinvesteringer defineres som en investering der det investerende selskap sikrer seg aktiv kontroll. Det kan handle om et selskap som blir kjøpt opp eller virksomheter som blir bygget opp fra grunnen. I 1979 var antallet sysselsatte i norskeide selskap i utlandet ca. 21.000.[37] Til sammenligning sysselsatte svenske multinasjonale selskap i 1974 211.111 personer i utlandet.[38] Norske DUI økte imidlertid gradvis den første halvdelen av 80-tallet for s&! aring; og nå et meget høyt nivå på 1990-tallet. Mellom 1987 og 1991 investerte norske bedrifter et sted mellom 6 og 11 milliarder i utenlandske bedrifter.[39] 1992 var investeringene lave da store deler av verdensøkonomien var rammet av krise. Siden har direkte utlandsinvesteringer steget hvert år. I 1995 nådde norske DUI 15,5 milliarder. Tallet for 1996 ser ut til å bli enda større. Mer enn 200.000 mennesker utenfor Norges grenser er ansatt i norskeide bedrifter. I Europa er det bare Nederland, Sveits, Sverige og Storbritannia som i forhold til folkemengden er hjemland for multinasjonal kapital av et tilsvarende omfang. Ikke i noe annet land har veksten i UDI vært tilsvarende.
    En betydelig andel av norske DUI på 60 og 70-tallet var konsentrert i tradisjonelle tredje verden land. Norsk Hydro bygde i 1969 en gjødselfasbrikk i Qatar. Norcem produserte sement i Midt-Østen. Mange bedrifter var støttet av Garantiinstituttet for eksportkreditt som opererte i tilknytning til NORAD og norsk "utviklingshjelp". Garantiordningene viste seg å komme til nytte. Kværner opplevde at nigerianske myndigheter nasjonaliserte en fabrikk i Lagos. Borregaard ble kastet ut av Brasil. Også norskeide fiskeribedrifter i Peru og Ghana ble offer for den radikale bølgen som gjorde seg gjeldende i mange tredje verden land på 70-tallet.
    På 80-tallet var det Norsk Hydro som ledet internasjonaliseringsprosessen. Basert på milliardinntekter fra andeler på Ekofisk- og Frigg-feltet i Nordsjøen kunne Hydro ekspandere internasjonalt innen selskapets mer tradisjonelle områder. I løpet av 80-tallet bygget Hydro seg opp som ledende leverandør av gjødsel i Europa. Selskapets landbruksdivisjon hadde snart salgskontor i mer enn 100 land.[40] Hydro ble en av Europas største produsenter av aluminium og en av verdens to største magnesiumprodusenter. En del av Hydros internasjonale ekspansjon var også knyttet direkte til oljevirksomheten. Basert på olje fra Nordsjøen hadde selskapet på 1970-tallet bygd opp raffineringsanlegg og petrokjemisk industri på Mongstad og Rafnes. På 80-tallet gikk Hydro inn i raffinerings- og petrokjemisk virksomhet i Danmark og Sverige. Det ble o! gså bygd et omfattende nett av bensinstasjoner for å kunne selge selskapets oljeprodukter. Mens Hydro fram til 1970 bare hadde en håndfull ansatte bosatt i utlandet, var i alt 16.200 av selskapets 32.416 medarbeidere ansatt i utlandet i 1994.[41]
    En rekke andre selskap gikk gjennom en tilsvarende prosess. Basert på gigantinntekter fra Nordsjøen kunne Kværner ekspandere på samme måte i utlandet. I 1994 var i alt 14.765 av Kværners 24.145 ansatte ansatt i utlandet. I 1996 økte Kværners utenlandsaktivitet ytterligere som en følge av oppkjøpet av det britiske Trafalgar House. Det andre store tradisjonelle industriselskapet, Aker, har vært mer forsiktig i sin internasjonale ekspansjon enn Kværner. I 1994 var 4.647 av Akers 16.873 ansatte ansatt i utlandet. Mye tyder på at RGI med Gjelsten og Røkke, som i 1996 overtok kontrollen i Aker, vil utnytte selskapets pengebinge til en mer aggressiv internasjonal ekspansjon.
    Fra den øvrige listen over selskaper som har foretatt betydelige investeringer i utlandet kan vi nevne Dyno Industrier, Jotun, Elkem, Orkla, Hafslund-Nycomed, Det Norske Veritas, Smedvig og Statoil. Dyno hadde ved årskiftet 1995/96 6.926 ansatte.[42] Bare 1.752 av disse var ansatt i Norge. Hele 90 % av omsetningen foregikk utenfor Norge.
    Statoil startet sin internasjonale ekspansjon på samme måte som Hydro etablere seg i raffineringsvirksomhet og petrokjemi i Danmark, Sverige og Finland. Senere har Statoil etablert seg både på de britiske øyer og på kontinentet. På denne måten bidro Statoil til å forsterke det som var hovedtrenden i den norske internasjonaliseringsprosessen fram til rundt 1990; nemlig en sterk integrering i europeisk økonomi.
    Norges viktigste handelspartnere har vært nordiske og europeiske land. Fram til 1990 økte imidlertid den europeiske andelen av norsk utenrikshandel til et toppunkt. I 1990 utgjorde handelen med Europa hele 80 prosent av norsk eksport og 75 prosent av norsk import.[43] En gassrørledning fra Frigg-feltet og en olje- og gassrørledning til Tyskland koblet den norske petroleumsvirksomheten fysisk til europeiske markeder. Samtidig ble en overveldende del av norske direkte utenlandsinvesteringer foretatt i Europa. Av de samlede DUI mellom 1988 og 1994 var i alt 90,3 milliarder av 119,3 milliarder (75,6 prosent) investert i Europa.[44]
    Den norske økonomiske integreringen i Europa har fortsatt fram til i dag. I perioden mellom 1982-86 ble bare 5 prosent av totale norske investeringer i utlandet foretatt i U-land.[45] Tidlig på 90-tallet startet en norsk ekspansjon i Asia, Afrika og Latin-Amerika. I første omgang fulgte veksten økningen i andre verdensdeler. Så sent som ved utgangen av 1993 utgjorde Afrika og Asia bare 4.5 av norske selskaps samlede DUI. Mange av de aktuelle investeringsprosjektene var kun i en innledende fase. Utviklingen i 1995 da Asia, Afrika og Oceania mottok 14,5 prosent norske direkte utenlands investeringer, er trolig starten på en ytterligere vekst. Denne gangen var det Statoil i spissen for den norske oljeindustrien som ledet an.
    I 1996 var målet for Statoil å oppnå en utenlandsproduksjon på 200 000 fat olje i 2005. Det tilsvarer halvparten av hva Statoil på dette tidspunktet produserte i Nordsjøen. Slike mengder olje er det umulig å oppdrive i europeiske farvann. For å bli fullverdig deltager i det globale racet etter olje inngikk Statoil i 1990 en allianse med BP.[46] De to selskapene skulle lete etter olje sammen i en rekke tredje verden-land. For BP var Statoil den perfekte alliansepartner. Statoils gigantinntekter fra Nordsjøen bidro til å redusere risikoen. I mange land kunne dessuten BP som selv har en lang imperialistisk fortid ha bruk for et selskap som kunne vise til et mer positivt politisk "image" (BP ble for eksempel kastet ut av Nigeria på 1970-tallet.) Dels som en følge av alliansen med BP og dels som følge av selvstendige satsinger er Statoil 1! 996 involvert i letevirksomhet og produksjon i 12 land. Det største prosjektet er utviklingen av Azeri-Chirag feltet i Aserbajdsjan. I Nigeria har Statoil og BP funnet olje på dypt vann og er i ferd med å vurdere en eventuell produksjon. I Vietnam vurderer Statoil produksjon på gassfeltene Lan Tay og Lan Do. I Angola deltar selskapet i leteboring på dypt vann. I Kazakstans sektor i det Kaspiske Hav drives det seismiske undersøkelser. Allerede før alliansen med BP hadde Statoil involvert seg i leting på dypt vann i Namibia. Videre deltar Statoil ved mindre prosjekter i Mexico-gulfen. Gjennom oppkjøpet av det irske oljeselskapet Aran, har Statoil også fått tilgang til konsesjoner i Kina og Venezuela.[47] Statoil deltar også på britisk og dansk sokkel i Nordsjøen.
    Om enn noe mer forsiktig har også Norsk Hydro og Saga engasjert seg i internasjonal oljeleting tidlig på 90-tallet. Hydro gikk inn i et prosjekt med formål å kartlegge og bygge ut olje- og gassreserver i Timan Pechora-området i Nord-Russland. Prosjektet var et samarbeid mellom Hydro, Texaco, Exxon og Amoco. Prosjektet i Russland ble stoppet i en periode. Hydro og de amerikanske samarbeidspartnerne ble rett og slett kastet ut. I dag er imidlertid Hydro tilbake i Russland. Videre deltok Hydro i samarbeid med Mobil i fire blokker på dypt vann i Malaysia. Hydro fant våren 1995 mindre gassfelt på land i Egypt. Hydro har også deltatt sammen med Statoil og Saga i et leteprosjekt i Namibia.
    Ved siden av prosjektet i Namibia er Saga aktiv i Angola, Libya og Russland. Saga har utviklet en nær kontakt med internasjonal fransk oljekapital. De franske oljeselskapene har spesialisert seg på å engasjere seg i land der amerikansk oljekapital av politiske grunner er forhindret fra å delta. Det franske oljeselskapet Total hjelper i dag diktaturregimet i Burma med å finne olje. Saga samarbeider med Total i Libya der selskapet blant annet i 1994 kjøpte en 25 prosent andel i Mabruk-feltet. I Indonesias jungel, i den sørlige delen av Sumatra, overtok Saga lisenser fra franske Elf Aquitaine. I november 1996 trakk Saga seg ut av prosjektene i Indonensia. I Angola er Saga inne med 14 prosent i en blokk der Shell er operatør.
    Selskap som Aker, Kværner, Smedvig, Transocean og Geoteam har forsøkt å etablere seg i internasjonal oljeleting i tilknytning til de norske oljeselskapenes engasjement. Oljeindustrien var imidlertid ikke de eneste som satset utenfor Europa. Veksten i de asiatiske markedene lokket til seg en rekke andre norske industriselskap. I delegasjonene som fulgte med på Gro Harlem Brundtlands mange reiser til Asia fant man representanter fra alle typer industrier. For Dyno industrier sto for ekempel Asia og Oceania i 1995 for 23 prosent av selskapets omsetting.[48] Dyno har bygd limfabrikker i Malaysia og Indonesia. Selskapet er dessuten i ferd med å etablere seg i Vietnam og Thailand. Norsk Hydro planlegger et omfattende aluminiumsprosjekt i India.

Drivkrefter: Stat og kapital i internasjonaliseringprosessen

Drivkreftene bak internasjonaliseringen av norsk næringsliv finner man i kapitalismens logikk.[49] For mange selskapers vedkommende har internasjonaliseringsprosessen vært en videreføring virksomhet de allerede har bedrevet i Norge. Norsk Hydro engasjerte etablerte raffineringsanlegg og bensinstasjoner i Danmark og Sverige for å sikre seg markeder for sine oljeprodukter. Det samme Hydro produserte lettmetall og gjødsel i utlandet både for å sikre seg bedre tilgang til markeder og for å være innen for mulige proteksjonistiske murer.
    Ved påfallende mange anledninger har det imidlertid ikke vært selskapene selv, men statlige institusjoner som har vært pådrivere bak internasjonaliseringen. Allerede i 1981 konkluderte en offentlig utredning med at norsk industri i sterkere grad enn tidligere måtte etablere seg i utlandet.[50] En viktig bakgrunn for meldingen var tendenser til nye former for proteksjonisme i mange land. Utredningen var først og fremst opptatt av å oppmuntre til investeringer i tradisjonelle industriland. Norske bedrifter skulle komme seg utenom handelsbarrierer ved direkte investeringer innenfor de forskjellige landenes tollmurer.
    Der var under Brundtland-regjeringene fra 1986 at internasjonalisering for alvor ble satt på den politiske dagsordenen. Politisk og økonomisk liberalisering i en rekke land hadde skapt en intensivert internasjonal konkurranse. Ikke minst satte redernes massive utflagging en støkk den norske kapitalismens administratorer.[51] Et tett miljø av næringslivsledere som Jan Erik Landgangen, Harald Norvik, byråkrater i de mest sentrale departementene og politikere som finansminister Sigbjørn Johnsen og oljeminister Finn Kristensen satte seg ned for å utforme en strategi i forhold til det de oppfattet som en uungåelig utvikling mot mer internasjonal konkurranse. De bestemte seg for at norsk økonomi måtte åpnes ytterlig opp for internasjonal kapital. Gjennom EØS skulle norske bedrifter sikres fri tilgang til EUs indre marked.[52] Med EØS og andre liberaliseringstiltak ble norske bedrifter eksponert for utenlandsk konkurranse i langt sterkere grad enn tidligere. Noen ville bli tapere i denne prosessen. Men til gjengjeld skulle betingelsene legges best mulig til rette for at enkelte norske selskap skulle bli internasjonale "vinnere". Et selskap som var tiltenkt en slik rolle var Jan Erik Langangens eget UNI-Storebrand. Etter å ha sikret seg støtte i regjeringen forsøkte Langangen å kjøpe den svenske forsikringsgiganten Skandia.[53] Aksjeraidet endte med total fiasko. UNI-Storebrand var i realiteten konkurs og Langangen måtte gå av som leder i selskapet. Langangen var forøvrig også styreformann i Statoil da Olje- og energidepartementet tilsvarende ga grønt lys til Statoils internasjonale ekspansjon på letesiden.
    I to stortingsmeldinger tidlig på 1990-tallet ble det drevet aktiv propaganda for at norsk oljeindustri skulle etablere seg i utlandet.[54] Dette i en situasjon da mange selskap mente risikoen ved slike etableringer var for stor. For hovedaktørene i sentrum av det oljeindustrielle kompleks handlet det ikke bare om å sikre norske "vinnere" i det som ble oppfattet som en uungåelig utvikling mot en stadig mer internasjonal kapitalisme. Det handlet også om å overleve som næring. Produksjonen på norsk sokkel i Nordsjøen ville før eller siden falle. Et alternativ i en slik situasjon ville vært en gradvis nedtrapping av aktiviteten der oljeinntektene ble overført til fornuftige investeringer på land. De norske oljeselskapene ønsket imidlertid ingen langsom død - ikke minst var dette tilfellet for Statoil hvis eksistens er bunde! t opp i olje og gass.[55]
    Mediaoppslag om store næringslivsdelegasjoner med Gro Harlem Brundtland i spissen skaper et inntrykk av samordnet norsk utenriksapparat som entusiastisk støtter opp om alle internasjonaliseringsforsøk. Samordnet? Bare delvis. I de siste årene har ulike statlige institusjoner knivet med hverandre om hvem som skal operere som støtteapparat for industrien. Avgrensningen mellom Utenriksdepartementet, NORAD, Eksportrådet og Nærings og energidepartementets arbeidsfelt har vært uklar. Norske ambassader og konsulater har ofte fungert som salgskontorer for norsk industri og støtteapparat for norske bedrifter i utlandet. I Afrika har kontakten mellom norske selskap og lokale myndigheter ofte gått gjennom NORADs nettverk. Under Jens Stoltenbergs ministerperiode har Nærings- og energidepartementet fulgt med på lasset når oljeindustrien har etablert seg i utlandet. Departementet har i den forbin! delse inngått avtaler direkte med oljeadministrasjonen i land som Russland, Kazakstan (1993), Aserbajdsjan (1994) og Indonesia (1995). Videre hadde departementet en avtale med myndighetene i delstaten New Foundland i Canada.[56] I UD mener mange embetsmenn at Nærings- og energidepartementet tråkker langt over sitt kompetansefelt. UD har like fullt innsett at de nå er oljen og ikke skipsfarten som legger premissene for norsk utenrikspolitikk. En embetsmann i Utenriksdepartementet hevder lett ironisk at mens man tidligere opprettet norske ambassader og konsulater ved å telle antall skipsanløp i vedkommende land, er det i dag Statoils internasjonale etableringer som bestemmer utviklingen.[57] I 1995 tok både UD og Jens Stoltenberg separate initiativer som skulle samordne virksomheten.[58]
    På samme måte som ledelsen i de største norske oljeselskapene har mange sentrale embetsmenn egenintersse av at internasjonalsieringprosessen fortsetter.[59] Men når representanter for statsapparatet støtter opp om internasjonalsieringsprosessen skyldes det utvilsomt også at de er overbevist at det dreier seg om en utvikling som på sikt er lønnsom for A/S Norge.

Den nye norske imperialismen

Midt på 1990-tallet har hovedkvarterene til samtlige store norske selskap direkte kontroll over omfattende næringsvirksomhet langt utenfor Norges grenser. Dette har skapt grunnlag for en helt ny innretning for den norske imperialismen. På samme måte som i tidligere faser av norsk imperialisme, finner man ikke kjernen i den nye norske imperialismen ved å lete etter konspirasjoner. Det handler om ulike aktører som over tid, ofte uavhengig av hverandre, trekker utviklingen i en bestemt retning.
    Med unntak av den norske trelastimperialismen fram mot den russiske revolusjon og fremstøt for å fremme norske fiske- og fangstrettigheter, var innrettingen på norsk imperialisme knyttet til å skape best mulig rammebetingelser for norsk eksport og import. Men mens den norske imperialismen tidligere forholdvis passivt innordnet seg sterkere imperialistmakter, er både staten og næringslivet i ferd med å innta en langt mere aktiv rolle i den nye norske imperialismen.
    Imperialisme er som Alex Callinicos har uttrykt; et stadie i kapitalisme der stat og kapital smelter sammen i en felles anstrengelse for å kunne konkurrere om markeder, investeringer og råvarer på et internasjonalt nivå.[60] Imperialistisk politikk har to hovedformer. For det første dreier det seg om rivalisering mellom ulike imperialistiske blokker. Dernest handler det om direkte undertrykking av kolonier, svake nasjoner eller andre grupper som ikke kan møte imperialistiske framstøt med tilsvarende motmakt.
    Den nye norske imperialismen peker på samme måte som utenlandsinvesteringene i to retninger, mot EU og mot den tredje verden.
    Til tross for flertallets nei i folkeavstemningen i 1994 har Norge fra slutten av 1980 og fram til midt på 1990-tallet knyttet seg tett til EU som imperialistisk blokk. Denne europeiske tilknytningen markerer et klart skille fra etterkrigstidens tilknytning til USA. Rent institusjonelt er Norge medlem med i EUs indre marked (EØS) og tilknyttet Vestunionen, EUs uferdige militære arm. Den sterke tilknytningen til EU handler først og fremst om en reell økonomisk integrering. Rederne fant seg godt til rette under USAs imperialistiske paraply. Norsk industri på 90-tallet er på samme måte knyttet til EUs utvikling.
    Norske embetsmenn og næringslivsledere gikk inn for medlemsskap i EU fordi de ville påvirke rammebetingelser som var viktige for dem selv. Erfaringer både før og etter folkeavstemningen viser imidlertid at et slikt "påvirkningsarbeid" kan foregå uavhengig av om Norge er med i EU eller ikke. De største norske selskapene har alltid brukt store ressurser for å påvirke politikken som er blitt ført av den norske staten. Med halvparten av sin omsetning i EU-land vil Hydro og Kværner bruke tilsvarende ressurser for å påvirke politikken i de landene det et snakk om.
    Er så Hydro bensinstasjoner i Nord-Europa, Kværners oppkjøp av det britiske Trafalgar House og Statoils kjøp av det irske oljeselskapet Aran et uttrykk for norsk imperialistisk ekspansjon? De norske selskapene vil få kontroll over lokale arbeidsplasser. På samme måte som utenlandske og norskeide bedrifter i Norge, vil Statoil og Kværner skalte og valte med arbeidsplasser i Irland og Storbritannia. Men Irland og Storbritannia, for ikke å snakke om nasjoner som Frankrike og Tyskland er fullt utviklede kapitalistiske - imperialistiske land. Akkurat som Norge. Norske selskaper forsøker så godt de kan å trekke på tjenester fra den norske staten når de etablerer seg i Europa. I konfliktsituasjoner - forhandlinger om salg av gass er et typisk eksempel, kan det oppstå et spill med kompliserte allianser. Utfallet kan gå i forskjellige retninger. Norske kapitalister er imidle! rtid ikke i en posisjon der de basert på norsk politisk, økonomisk og militært press kan tvinge fram utfall som over tid er spesielt gunstig for norske interesser - med en tilsvarende undertrykkende effekt for de landene det er snakk om.[61] Den norske økonomiens integrering i Europa er imperialistisk først og fremst fordi norske økonomiske og politiske interesser på den måten knyttes til EUs imperialistiske interesser.
    Som økonomisk blokk er EU imperialistisk både i den forstand at EU står i et motsetningsforhold de to andre store imperialistiske blokkene i verden; USA og Japan. Samtidig forsøker EU på tradisjonelt imperialistisk vis å fremme medlemslandenes interesser overfor nabostater i sør og øst.
    Norske embetsmenn og sjefene i de største norske selskapene vet utmerket godt at hvis man får en verdensomspennende handelskrig så vil det være EU, ikke den tradisjonelt allierte USA, man må støtte seg til. En direkte væpnet konflikt mellom USA og Europa kan synes politisk umulig. Men både i USA, Europa og Japan posisjonerer statene seg for å stå sterkt i en mulig handelskrig.[62] I samtlige tre blokker er den offisielle politikken i dag at alle vil tape på en handelskrig. Likefullt er trusselen om en slik konflikt i høyeste grad en realitet. Når norsk laks ikke slipper inn på de amerikanske markedet og norskeid magnesium fra Canada ikke kan selges i USA er det en konsekvens av slike konflikter.[63]
    Selv om det meste av EUs samlede direkte utenlandsinvesteringer går til det rike USA er EU fremdeles svært opptatt av utviklingen i sør og øst. Det går fortsatt massive investeringsstrømmer fra rike til fattige land der etableringer blir fulgt opp med tradisjonelt politisk press fra investors hjemland eller imperialistiske alliansetilknytning.
    Midtøstens oljerike stater er midt på 1990-tallet utsatt for den samme imperialistiske rivalisering som har ført til så mange kriger i området - kriger der ulike vestlige imperialistiske makter har stått på hver sin side. Som en følge av Sovjetimperiets sammenbrudd har store områder åpnet seg opp for vestlig kapital i øst. Østblokklandene representerer betydelige markeder for europeiske selskaper, også for norskeide selskap med baser i Sentral-Europa. Det foregår i dag et intenst spill mellom ulike imperialistmakter for å befeste sitt hegemoni i Øst-Europa og tidligere republikker i det gamle sovjetimperiets ytterkanter. På tradisjonelt imperialistisk vis følges investeringene opp av politisk press fra selskapenes hjemland. Debatten om utvidelsen av NATO mot øst er en del av dette spillet.
    Til nå er det tysk kapital som har gått sterkest inn i nærmeste østeuropeiske landene. Problemet for EU har vært at tysk, fransk, britisk, italiensk og spansk kapital har vært konsentrert i ulike områder. Derfor har det vært vanskelig å meisle ut en felles politikk. For å sette makt bak EUs økonomiske interesser er det dessuten nødvendig å utvikle et tilsvarende sterkt militærapparat. Utviklingen av en EU-hær står høyt på den politiske dagsordenen i Europa. Det finnes imidlertid fremdeles mange politiske hindringer som må forseres om EU noen gang skal kunne bygge opp en militærmakt tilsvarende unionens økonomiske tyngde. Norske politikere og sjefer har på ingen måte forsøkt å bremse en slik militarisering av EU. Tvert imot.
    Riktig nok har de europeiske landene slitt med å utforme en felles politikk overfor fattige naboer. Enkelte tiltak er man enige om. Ett av dem er å bygge opp en mur rundt Europa som gjør det umulig for innvandrere fra fattige land å komme til Europa på annen måte enn som underbetalt, ubeskyttet arbeidskraft.

Ny vending mot 3. verden

Veksten i direkte investeringer i tradisjonelle tredje verden-land fra begynnelsen av 1990-tallet har ikke endret den norske kapitalismens tilknytning til Europa. Det dreier seg likefullt om en utvikling som i sterkere grad enn tidligere i norsk historie trekker norsk stat og kapital direkte inn i imperialistiske intrigespill.
    Investeringene i land som ikke er likeverdige medlemmer i de tradisjonelle imperialistiske blokkene har en dimensjon som kommer i tillegg til de allerede omtalte norske investeringene i Europa. Nå vil de politiske konsekvensene avhenge av hvor omfattende de norske investeringene er og hvilket land det er snakk om. Det er stor forskjell på India, som selv har imperialistiske interesser overfor sine nærmeste naboland, Aserbajdsjan som befinner seg i krysspunktet mellom rivalisering mellom en rekke imperialistiske interesser og Nigeria der regimet nylig har knust en arbeideroppstand. Hvis man tar investeringer oljeproduksjon kan man likefullt påpeke visse generelle trekk.
    Ofte kan det ta opp mot 10 år fra et oljeselskap investerer i leting etter olje, til eventuelle oljefunn er produksjonsklare med et transportnett som kan frakte oljen til markedene. I og med at det dreier seg om massive investeringer vil det aktuelle oljeselskapet ha klare interesser av at de politiske betingelsene er de samme den dagen oljen er klar for markedene som dagen en avtalen ble inngått. Denne forutsetningen gjelder i og for seg også hvis investeringen blir foretatt i et vestlig industriland. Her kan imidlertid selskapene forvente at en stat holder seg til en avtale, til tross for skifte av regjeringer. I potensielt ustabile regimer, dominert av et partidiktatur, en militærjunta eller en diktator, vil selskapene først og fremst være opptatt av stabilitet, det vil si at den diktatoren man har inngått en avtale med blir sittende ved makten. I den grad en diktator ser ut til å miste makten, vil selskapene ha! interesse av å alliere seg med de krefter som vil gi gunstige betingelser. En demokratisk utvikling vil ofte være negativt for selskapene da en undertrykt befolkning med god grunn vil se på selskapene som allierte med gamle undertrykkere. Det har sammenheng med at multinasjonale selskaper, uavhengig om de investerer i rike eller fattige land, alltid har som strategi at deres medarbeidere skal la seg assimilere i den lokale herskerklassen. Dette gjelder selv i de fattigste land. Tilknytning til elitens sosiale nettverk - det å bli bedt i de rette selskapene, vil alltid være avgjørende for å sikre seg konsesjoner og kontrakter.
    De utenlandske selskaper kan påvirke den politiske utviklingen i landet der de har investert på ulike måter. Den enkleste formen er å gi økonomisk støtte til bestemte politiske fraksjoner. Dernest kan selskapet på ulike måter utnytte politisk og militær støtte eller press fra sitt eget hjemland.
    Norske selskap er fremdeles bare i etableringsfasen hva angår investeringer i diktaturstater i tredje verden-land. La oss likevel se på noen konkrete eksempler.

Aserbajdsjan, et eksempel

Ved forrige århundreskifte var Aserbajdsjans hovedstad, Baku, verdens oljehovedstad. Ikke noe annet sted i verden ble det produsert mer olje. Under den russiske revolusjonen utgjorde Bakus oljearbeidere en kjernetropp. Oljekildene ble nasjonalisert. I Sovjet-tiden forfalt Aserbajdsjans oljeindustri. Sovjet konsentrerte seg om forekomster i Sibir. De resterende oljekildene befant seg i det Kaspiske Hav. I 1990 utnyttet Aserbajdsjans lokale herskerklasse oppløsningen av Sovjetimperiet til å erklære landet som en selvstendig stat. Etter flere turbulente år med krig med Armenia og flere militærkupp er Aserbajdsjan kontrollert av et regime med tidligere stalinist og Bresjnev-tilhenger, nå konvertert nasjonalist, Heydar Alyjev, i ledelsen.
    Regionen rundt det Kaspiske Hav er i dag det mest interessante uutforskede leteområde i verden, sett med den internasjonale oljeindustriens øyne. De politiske problemer som må løses før oljen for fullt kan selges på vestlige markeder synes imidlertid uendelige. For det første har statene rundt det Kaspiske Hav (Aserbajdsjan, Russland, Kazakstan, Turkmenistan og Iran) enda ikke blitt enige om hvordan delelinjen skal trekkes. Når Aserbajdsjan har inngått en avtale med det internasjonalt sammensatte oljeselskapet Aserbajdsjan International Oil Company (AIOC) har det vært med den klare politiske hensikt å sikre at vestlige selskap får egeninteresser i området. De amerikanske selskapene har sikret seg over 50 prosent i AIOC. Dette skyldes selvsagt det faktum at de amerikanske selskapene i sterkere grad enn europeiske selskap kan trekke på USAs overlegne militærmakt i eventuel! le konflikter i fremtiden. USA kvitterte da også på de gunstige tildelingene med å erklære Aserbajdsjan som et "most preferred country". Aserbajdsjans herskerklasse frykter at de under russisk imperialistisk kontroll ikke vil få noe igjen av oljerikdommene. Ved å alliere seg med vestlig imperialisme håper de i hvert fall på å sikre seg en liten andel.
    Prosessen som må til for at den kaspiske oljen skal nå fram til markedene er enda mer komplisert. En rørledning må passere et eller flere av følgende områder: Iran, Armenia, tyrkisk Kurdistan, Georgia, Tsjetsjenia og Russland. Både det georgiske, tsjetsjenske og russiske alternativet forutsetter at oljen fraktes med tankskip gjennom det trange Bosporusstredet. Dette nekter Tyrkia ved å vise til miljøtrusselen i området. Tyrkia ønsker i stedet at oljen fraktes over de kurdiske fjellområdene til Middelhavet. Av den grunn har Tyrkia gått på offensiven overfor kurdiske geriljabevegelser. På samme måte må russernes krigføring i Tsjetsjenia sees i sammenheng med en frykt for å miste kontroll i Kaukasus, et område som tradisjonelt har vært viktig i russisk imperialisme. For det første ønsker russerne selv en andel av de rikdomm! er det kan være snakk om. Like viktig er frykten for et sterkt vestlig eller tyrkisk-dominert Aserbajdsjan bevæpnet med hjelp av oljepenger - tett opp til viktige russiske interesseområder.
    Statoil eier en andel på 8,6 prosent i AIOC. Det dreier seg om en betydelig andel. Bare under utbyggingen av de tre feltene Azeri, Chirag og Gunashli planlegger AIOC investeringer, inkludert oljerørledninger, for nærmere 70 milliarder kroner. Statoils andel blir dermed i første omgang et sted mellom 4 og 6 milliarder. Statoil håper at dette er bare starten på et mer omfattende engasjement i den kaspiske regionen. Spørsmålet blir så: Er det mulig for Statoil å engasjere seg i Aserbajdsjan uten å bli trukket inn i ulike politiske intriger. Svaret er nei. Selv om Statoils engasjement i Aserbajdsjan fremdeles er i en tidlig fase har det fått "politiske" konsekvenser både for selskapet og det statlige norske støtteapparatet.
    Statoil fikk en "godkjennelse" fra det norske utenriksdepartementet før selskapet engasjerte seg i Aserbajdsjan. En slik godkjennelse var utvilsomt nødvendig da det å delta i AIOC i seg selv er en politisk handling. Statoil gikk inn i en avtale i et område som ikke er anerkjent som aserbajdsjansk av verken Russland eller Iran. Man ville ha hatt en parallell situasjon hvis BP, Esso og Shell med tillatelse fra Storbritannia hadde startet boring og produksjon i områder som den norske regjeringen definerte som norsk kontinentalsokkel. I 1996 foregår det et intenst diplomatisk spill om hvordan delelinjen i det Kaspiske Hav skal trekkes. I det spillet er det ikke bare de aktuelle kyststatene som er aktive. Samtlige regjeringer som har oljeselskap i området deltar, også Norge. Høsten 1996 vurderte Statoil å etablere seg i Tyrkia.[64] Omfattende investeringer i! Tyrkia vil definitivt være en politisk handling. For det første fordi det viser at Statoil arbeider for en rørledningløsning fra Kaukasus til Middelhavet. Dernest fordi kurdiske organisasjoner har oppfordret vestlige selskap å unngå investeringer i Tyrkia.
    Avtalene mellom de vestlige oljeselskapene og Aserbajdsjans regjering som ble skrevet under i 1994 inneholdt en umiddelbar overføring på 300 millioner dollar til den aserbajdsjanske regjeringen. En overføring av en slik størrelsesorden, uten at en dråpe olje var produsert var unik, selv i oljesammenheng. Det skal lite fantasi til for å forstå hva et korrupt regime i krig vil bruke en slik overføring til; våpen og luksus. Den eneste synlige byggevirksomheten man legger merke til i Baku er store villaer i utkanten av byen. Aserbajdsjan har foreløpig tapt konflikten med Armenia om Nagorno Karabakh. For aserbajdsjanske nasjonalister er det bare et spørsmål om tid og styrke før det er riktig å gå til motangrep. Hvordan vil Statoil og andre vestlige oljeselskap stille seg i en slik situasjon? Uavhengig av hvem som har "rettferdigheten" på sin side blir det n! eppe Armenia som får støtte.
    Oljeproduksjon handler lite om marked, mest om politikk. Statoil har lært nok både av BP og andre multinasjonale oljeselskap til å forstå at hvis man skal sikre seg konsesjoner må man komme på god fot med de som reelt har makten i landet. En metode er selvsagt korrupsjon. Som alle andre oljefolk i Aserbajdsjan blafrer representanter for norske oljeselskap med dollarsedler for å komme seg gjennom den byråkratiske jungel. Like viktig på sikt er det å bygge stabile personlige nettverk, etablere seg med folk i Baku som selv blir en del av den lokale herskerklassen.
    I mai 1996 var Aserbajdsjans president Heydar Alyjev på statsbesøk i Norge. Det dreide seg om et av Norgeshistoriens dårligst annonserte statsbesøk. Dette fordi besøket handlet om å knytte Alyjev og hans reisefølge av aserbajdsjanske oljebyråkrater til Norge, ikke knytte den norske befolkningen til Aserbajdsjan. Parallellen til "statsbesøk" fra koloniale nikkedukker i Storbritannia i kolonialismens tidsalder er slående.

Statoil i Nigeria

De politiske intrigene som følge av Statoils engasjement i Aserbajdsjan foregår fremdeles i det skjulte. Statoils engasjement i Nigeria har imidlertid fått stor oppmerksomhet.
    Nigeria er Afrikas mest folkerike land og får 95 prosent av sine eksportinntekter fra olje. På 1970-tallet var også Nigeria påvirket av den radikale strømningen som gjorde seg gjeldende i mange oljeproduserende land. Shell og BP som hadde dominert landets oljeproduksjon fikk i første omgang betydelige strammere betingelser. Det ble opprettet et nigeriansk statsoljeselskap. BP som for mange var forbundet med britisk imperialisme ble kastet ut av landet.
    På slutten av 1980-tallet forsøkte Nigeria på ny å lokke multinasjonal oljekapital til landet. For BP var denne gangen gunstig å kunne skyve Statoil foran seg. Statoil etablerte seg i Nigeria i 1992. I 1996 har selskapet 120 ansatte i Nigeria, hvorav 90 er nigerianske statsborgere. Statoil og BP har funnet olje til havs. Prosjektet er imidlertid foreløpig i en innledende fase. For å sikre seg konsesjoner med gode betingelser måtte Statoils representanter i Nigeria, på samme måte som i Aserbajdsjan, bygge opp gode relasjoner til bestemmende myndigheter.
    I 1993 underkjente Nigerias militære ledere et valg. Nigerias oljearbeidere gikk da til streik der det både ble stilt sosiale krav og krav om demokrati. Regimet klarte å stoppe streikene ved hjelp av en kombinasjon av blodig undertrykkelse og innrømmelser. Høsten 1994 gikk oljearbeiderne til generalstreik. Også denne gangen ble streikene stoppet etter blodige represalier fra regimet. Protestene mot militærdiktaturet fortsatte. I november ble ni menneskerettighetsaktivister henrettet, blant dem forfatteren Ken Saro Wiwa som hadde kritisert Shell for selskapets hensynsløse miljøødeleggelser ved oljefeltene i det sørlige Nigeria.
    Henrettelsen av Ken Saro-Wimba satte Statoils internasjonale engasjement på den politiske dagsordenen. Opposisjonen i Nigeria appellerte til at det ble satt i gang boikott-tiltak overfor Nigeria tilsvarende de tiltakene som på 80-tallet ble satt i verk mot Sør-Afrika. Det ble opprettet en kampanje som stilte krav om at Statoil måtte trekke seg ut av Nigeria. Statoil svarte umiddelbart at det ikke kom på tale å trekke seg ut.[65] Statoil var ikke en gang villig til å sende en formell protest til det nigerianske regimet forut for henrettelsene. Selv Shell, det største utenlandske selskapet i Nigeria, sendte en slik protest. Statoil begrunnelse var at selskapet "ikke ville engasjere seg i politiske prosesser".[66]

Utkal Alumina

I Orissa, øst i India, er det urbefolkningen som får lide som en følge av den nye norske imperialismen.[67] Utkal Alumina er et joint venture mellom Norsk Hydro, den indiske Tata-gruppen og Indian Aluminium Co. Hydro eier 33 prosent. Med sin teknologiske kompetanse innen aluminium er Hydro en dominerende aktør. Utkal planlegger allerede på et tidlig stadium av prosjektet investeringer for 6 milliarder kroner. Det skal bygges en bauxittgruve, transportbånd, kullfyrt kraftverk, en aluminiumsfabrikk m.m. Prosjektet blir støttet av den indiske staten. Befolkningen i området er ikke-hinduistiske stammefolk, som lever på sin tradisjonelle vis av svibruk.
    Hydros planer vil føre til at over 1000 husstander vil bli berørt. Mange må tvangsflyttes. I følge Hydro er dette et lite antall sammenlignet med andre utbygginger i India. Likefullt har urbefolkningen markert seg kraftig mot planene. De mener at prosjektet vil ødelegge deres tradisjonelle livsgrunnlag. Den 9. oktober 1996 demonstrerte over 10.000 mennesker mot prosjektet. Protestene hadde klar adresse til norske myndigheter. 5523 mennesker skrev et brev til næringsminister Jens Stoltenberg med sine fingeravtrykk som underskrift. Stoltenberg ble bedt om å legge press på Norsk Hydro.
    På et NHO-seminar i november 1996 ble Utkal-prosjektet presentert som et "etisk dilemma".[68] Prosjektet er i så måte et godt eksempel på hvordan den nye norske imperialismen pakker sine prosjekter inn i tiltalende, sivilisert innpakningspapir. For å få best mulig innsikt i lokale forhold engasjerte Hydro et stort team med norske antropologer. Antropologene ble sendt inn i de aktuelle områdene. De snakket med folk rundt leirbålene og fikk bo i lokalbefolkningens hytter. Forsamlingen av norske næringslivsfolk, embetsmenn, forskere og mediafolk som fikk presentert det hele av en av de aktuelle antropologene ble tydelig grepet av det eksotiske elementet i det hele. Antropologen forsøkte ikke å skjule at prosjektet ville føre til klare inngrep i urbefolkningens tradisjonelle levesett. "En gammel kone trakk meg inn i en hytte og sa: Ikke bygg! denne fabrikken".
    Men for Hydro handler ikke "etikk" om hvor vidt selskapet skal investere eller ikke, men om hvordan lokalbefolkningen skulle manipuleres til å flytte og hvordan en mulig kritisk norsk opinion skal forstummes. Et problem er for eksempel at hver landsby har en hellig stein plassert på gårdsplassen mellom jordhyttene. Hydro-antropologen kunne imidlertid triumferende opplyse at undersøkelsene viste at det var mulig å flytte steinen ved hjelp av ånder. Forutsetningen var at man ble venner med landsbyens åndelige ledere. Til sitt norske publikum kunne antropologen dessuten fortelle at lokalbefolkningen gjennom sitt svibruk hadde ført til betydelig erosjon i området. Hydros prosjekt ville dermed ikke skape vesentlig ny økologisk ubalanse, men sikre befolkningen utkomme i en situasjon der deres tradisjonelle levesett ville gå til grunne uansett. En slik besnærende, manipulerende logikk k! unne neppe blitt presentert hvis økonomer eller jurister var satt til å forsvare prosjektet. Ingen ting tyder på at Hydro har tenkt å trekke seg ut av prosjektet.
    På spørsmål om det i siste instans var profitt og ikke moral som avgjorde hvilke prosjekt Hydro skulle engasjere seg i svarte Hydros generaldirektør, Egil Myklebust: "Slike spørsmål er så dumme at jeg ikke gidder å svare på dem en gang!".

Nytt innpakningspapir

Den norske kapitalismens internasjonale ekspansjon utviklet seg lenge uten kritisk innblanding. Hendelsene i Nigeria bidro imidlertid til å sette internasjonaliseringsprosessen på den politiske dagsorden.
    Da norske myndigheter lenge var imot en full boikott av Sør-Afrika var begrunnelsen at man først måtte få andre land med. I Nigeria gjorde ikke norske myndigheter en gang et forsøk på fremme boikott-linjen i internasjonale organer. Tvert i mot. Norske myndigheter håpet inderlig at det ikke skulle bli snakk om slike tiltak. En ting var å presse norske redere som knapt betalte skatt i Norge, til å unnlate å seile på Sør-Afrika. Noe annet er det om Norges næringslokomotiv nr. 1, Statoil, skulle miste store fremtidige inntekter som en følge av moralske skrupler.
    Statoil har til nå vridd seg utenom kravet om å trekke seg ut av Nigeria. Men ikke uten betydelige riper i lakken. Selv om selskapet på overflaten var upåvirket, fikk begivenhetene alarmklokker til å ringe. I 1995 var ikke investeringene i Nigeria større enn at selskapet hadde hatt råd til å trekke seg ut. Statoil har gått på kostnadsoverskridelser i Nordsjøen som har vært mange ganger så store. Men hvis Statoil skulle trekke seg ut av Nigeria ville det få ødeleggende virkning for den viktige alliansen med BP. Hvis Statoil bøyde seg for en kritisk norsk opinion i forbindelse med hendelsene i Nigeria, hvordan ville da Statoil opptre i andre land? Diktatorer i de andre landene der Statoil og BP opererer sammen, ville fått med seg meldingen. Muligheten for nye lovende konsesjoner ville blitt redusert betraktelig.
    Både i Statoil, NHO og de oljerelaterte departementene ble i 1995 igangsatt arbeid for å finne fram til et konsept som kunne rettferdiggjøre et omfattende norsk engasjement i diktaturstater. Den nye norske imperialismen trengte en begrunnelse, en ideologi.
    Statoil og NHOs opprinnelige posisjon var å hevde at det var Utenriksdepartementet, ikke norske selskap, som skulle drive utenrikspolitikk. Statoils "ikke-politiske"-linje var lite kledelig etter hvert som overgrepene i Nigeria fikk større publisitet. Ikke minst ble det pinlig da selv Shell valgte å gå ut med en politisk kritikk av regimet i Nigeria.[69]
    Høsten 1996 la både NHO og INTSOK (en komite sammensatt av representanter for det oljeindustrielle kompleks) fram rapporter som tok for seg internasjonaliseringsprosessens politiske konekvenser.[70] Mens INTSOK-rapporten forsøkte å stille opp bestemte kriterier begrenset NHO seg til å levere fra seg en artikkelsammling. Av innleggene som ble presentert på en konferanse i november 1996 gikk det tydelig fram at selskap og stat er konsolidert på en rekke vesentlige punkter.[71]
    For det første var det allmenn enighet om at økonomisk boikott ikke lenger var noe hensiktsmessig virkemiddel. Da diskusjonen om Statoils engasjement i Nigeria kom opp innrømmet Statoil-sjef, Harald Norvik, at selskapet hans var aktivt i en rekke regimer"vi nordmenn ikke har noen særlig sans for".[72] "Faktum er likevel at norske myndigheter og bedrifter må forholde seg til land som dessverre krenker grunnleggende menneskerettigheter," heter det INTSOK-rapporten.[73] Rapporten anerkjenner riktig nok at politisk risikovurdering er like viktig som økonomiske, teknologiske og markedsmessige vurderinger for selskap som etablerer seg i utlandet.[74] I de kriteriene som blir satt opp av INTSOK er det ingen land det ikke riktig å satse av moralske grunner. Politisk risikovurdering betyr at ! norske selskap skal være forsiktig med å investere i land der det er fare for at inntektsstrømmen fra aktuelle prosjekter skal forstyrres av krig eller sosiale konflikter. En slik politisk risikovurdering må foretas før et norsk selskap gikk inn. Fra det øyeblikk en investering var foretatt, var det for sent. Det siste ble også understreket gjenntatte ganger på NHOs seminar.
    Men hvordan skal norsk kapitalisme unngå å framstå som kynisk og entydig profittorientert, når man ikke er villig til å ofre noe som helst i menneskerettighetenes navn? Både i INTSOK-rapporten og en redegjørelse fra utenriksminister Bjørn Tore Godal ga et svar på det. Norske selskapene skal gi utlendinger en langsiktig innføring i norske arbeidslivsverdier (!). "Langsiktig økonomisk samarbeid etter norsk mønster og verdier vil kunne være et bidrag til å fremme sosial rettferdighet, bedret arbeidsmiljø og respekt for demokratiske prinsipper ved siden av vekst og større selvstendighet."[75]
    Vi har allerede vist flere eksempler på hvordan ledere av norske bedrifter bevist knytter seg til den lokale herskerklassen for å sikre seg gunstige kontrakter. Det er utopisk å tro at norske bedriftsledere vil opptre anderledes overfor sine ansatte enn andre arbeidsgivere i det samme området. Nå understreket riktig nok deltakerne på NHOs seminar at de ville overføre norske standarder - bortsett fra lønnsnivået som selvfølgelig måtte følge lokale tariffer.[76] Men nettopp her ligger katten begravd. Lønnsnivået i en bedrift er en konsekvens av klassekamp, ikke et vedtak i hovedkvarteret til et norsk multinasjonalt selskap. For å holde lønnsnivået nede må norske sjefer i utlandet, akkurat som lokale sjefer, undertrykke arbeidergrupper som krever mer enn gjennomsnittet. I Indonesia betyr det for eksempel at uavhengi! ge fagforeninger må holdes utenfor bedriftsportene. Hvis norske bedrifter ikke klarer å holde linjen i den lokale arbeidsgiverfronten vil de fort bli uglesett av viktige beslutningstakere. Dette var for øvrig en erfaring de amerikanske oljeselskapene til fulle fikk erfare da de etablerte seg i Norge på 1970-tallet. Amerikanske oljeselskap ble lenge kritisert fordi de var fagforeningsfiendtlige og holdt et lavt sikkerhetsnivå - uten at det ble gjort så mye med det. Da de samme selskapene kjøpte seg fri fra en streikebølge ved å innrømme oljearbeiderne lønnstillegg langt over norske tariffer, ble det imidlertid tatt affære.[77] Mobil som hadde hovedansvaret ble mer eller mindre kastet ut av norsk sokkel.
    Rapporten fra INTSOK ble offentliggjort midt i oktober, to dager etter at det ble kjent at Carlos Belo og Jose Ramos Horta skulle tildeles Nobels fredspris. Samtidig reiste Jens Stoltenberg i spissen for en stormønstring av norske næringslivsfolk i Indonesia. På grunn av den offentlige oppmerksomheten ble Stoltenberg tvunget til å kritisere det indonesiske regimets politikk. I kjent frekk stil framstilte han det hele som et positivt eksempel på hvordan kamp for menneskerettigheter og forretningsvirksomhet kan gå hånd i hånd. Selv om det ikke ble sagt offentlig, var det liten tvil om at de norske selskapene som forsøkte å etablere seg i Indonesia likte fredspristildelingen dårlig. Indonesias utenriksminister Ali Alatas kom med følgende dårlig skjulte trussel mot norsk påpeking av brudd på menneskerettighetene:    

"Vi liker å samarbeide med Norge, men når visse grupper velger å framstille Indonesia som om det var helvete på jord, skaper det unødig irritasjon. Hvis Norge velger å bryte med Indonesia på et slikt grunnlag, kommer vi ikke til å komme krypende tilbake på våre knær. Ærlig talt - vi kan leve uten Norge".[78]

Soldater for Statoil

Konturene av den nye norske imperialismen er i ferd med å bli tydelige. Det er kapitalismens logikk, ikke personlige ønsker om verdenshegemoni som i dag driver det norske næringslivsledere, embetsmenn og politikere ut i verden. Samtidig med internasjonaliseringsbestrebelsene i næringslivet har vi også sett en prosess der det norske militærapparatet har "internasjonalisert" sitt virkeomåde. Det dreier seg heller ikke her om en imperialistisk konspirasjon, men heller ikke om et tilfeldig sammenfall.
    Med sammenbruddet av Sovjetimperiet i 1990 var den direkte militære trusselen mot vestlige land eliminert. Militære ledere har dels forsøke å benekte dette, dels sett seg om etter områder der de fremdeles kunne spille en rolle. Da de militære rådgiverne til USAs president, George Bush, endelig fant noe å slåss for, var et korrupt regime som sikret vestlige oljeforsyninger i Kuwait. Gulf-krigen handlet om olje. Men det var også en forestilling der USA forsøkte å demonstrere sin militærteknologiske overlegenhet overfor resten av verden. Samtlige europeiske land brukte imidlertid krigen til å flytte grensene for hvordan nasjonale "forsvarsstyrker" kunne operere. Norges bidrag var kystvaktskipet "KNM Andenes" med 80 mann ombord. Det var et beskjedent bidrag. Skipet ble ikke involvert i direkte trefninger. Det dreide seg like fullt om brudd på et viktig prin! sipp som var etablert i norsk forsvarspolitikk i etterkrigstiden: At norske soldater ikke skulle slåss annet enn i selvforsvar innenfor NATOs områder.
    Norge er i 1996 assosiert medlem i Vestunionen. Det betyr at Norge kan møte på alle møter og delta i militære øvelser. Norge er imidlertid ikke forpliktet til å delta hvis Vestunionen i dag skulle gå til krig. Så lenge Vestunionen direkte underordnet en sentralisert EU struktur der flertallsavgjørelser er tilstrekkelig for å gå til krig, er Norges status i realiteten den samme som alle andre land. Norge har dessuten på ingen måte vist seg som en bremse i utviklingen av Vestunionens militære slagkraft.
    Stortinget vedtok å opprette en spesiell avdeling som skulle knyttes til "NATOs utrykningsstyrke". 2000 soldater i den såkalte "Telemarkbataljonen" skulle rykke ut i aktiv kamp utenfor Norges og NATOs grenser i situasjoner tilsvarende den man hadde i Kuwait i 1991. I november 1995 orienterte forsvarsminister Jørgen Kosmo og utenriksminister Bjørn Tore Godal Stortinget om at man ville "melde" norske styrker, trolig Telemarkbataljonen, til eventuell militær innsats gjennom Vestunionen.[83] Selv Senterpartiet, som under EU-kampen hadde uttrykt skepsis til EUs imperialistiske aspirasjoner, godtok redegjørelsen. Bare SV protesterte.
    Når det har vært mulig for de norske militaristene å omdefinere hele innretningen på norsk forsvarspolitikk uten større protester, har det dels sammenheng med at prosessen har foregått i ly av krisen i Bosnia. Folk flest har vært rystet over den brutale nedslaktingen av mennesker. I mangel av en alternativ strategi har mange liberale idealister, mange av dem tidligere faste deltagere i fredsdemonstrasjoner, ropt på vestlig militær intervensjon. De grusomme TV-bildene har overskygget det faktum at konflikten både ble startet, drevet fram og midlertidig avsluttet som en følge av intens imperialistisk rivalisering. Idealismen til tross, det er svært nære paralleller mellom liberalernes rop om vestlig militær intervensjon i Bosnia og liberalernes rop om britisk militær intervensjon i "stammekonflikter" i koloniene på slutten av forrige århundre. I begge t! ilfeller gikk ideologien ut på at Vesten har et bestemt siviliserende ansvar.
    De aller fleste rundt om i Europa forbinder sikkert en eventuell Europahær først og fremst med en styrke som skal gripe "siviliserende" inn overfor "uro" i nærområdene i sør og øst. For dem som eventuelt vil treffe de avgjørende beslutninger om militære intervensjoner vil imidlertid "nærområder" være det samme som "interesseområder". I krigssituasjoner har de herskende alltid brukt radikale fraser som ideologisk overbygning, nettopp for å sikre seg støtte for idealistiske liberalere.[84] EU vil imidlertid aldri sette i gang noen militær intervensjon av ren idealisme. Det hele vil i så fall gjennomgå den samme form for utvelgelse som prosessen som "rettferdiggjorde" amerikansk militær intervensjon i det oljerike Kuwait. En krig må lønne seg for at europ! eisk storkapital vil støtte den. Dermed blir Vestunionen med sitt norske bidrag et imperialistisk sverd. Europeisk storkapital er ikke bare Siemens, Shell, Philips, Unilever og ENI, men også Statoil, Kværner og Norsk Hydro.
    Det er ikke klart for folk flest at Norge er i ferd med bli en aktiv part i en imperialisme der norske soldater kan bli sendt i krig for å forsvare Statoil, Aker og Kværners interesser. Brikkene av et bilde som viser en aggressiv norsk imperialisme er imidlertid i ferd med å falle på plass. Hvordan skal sosialister forholde seg til den nye norske imperialismen?

Sosialister og den nye norske imperialismen

Reaksjonene på Statoils engasjement i Nigeria og den mer eller mindre kollektive spontane skadefro mange delte da Stoltenberg måtte reise til Indonesia rett etter offentliggjørelsen av fredsprisen for 1996, vitner om at det skal bli vanskeligere for regjeringen å leve med den dobbeltmoral som til nå har preget den norske imperialismen. Det er imidlertid bare sosialister som konsekvent kan avsløre at ansiktet under den falske masken. Den nye norske imperialismen stiller internasjonale sosialister over for en rekke alvorlige utfordringer.
    1. Det må være en politisk oppgave i seg selv i alle mulige sammenhenger å bidra til å avsløre de ideologier som tilslører den nye norske imperialismen.
    2. Som sosialister kan vi ikke ha som politikk å gå i mot direkte investeringer i utlandet. I så fall vil vi lett ende i en situasjon der vi støtter proteksjonistiske tiltak for å forsvare norske arbeidere og kapitalister mot arbeidere og kapitalister fra andre land. I situasjoner der sentrale deler av arbeiderbevegelsen eller en demokratisk opposisjon argumenterer for økonomisk boikott, må også vi arbeide for at norske kapitalister ikke skal investere eller trekke seg ut av aktuelle områder. Kamp mot imperialisme vil alltid best kunne føres av de som selv er rammet av imperialisme. Kampanjer som "Statoil ut av Nigeria" bidrar likefult effektiv til å avsløre den nye norske imperialismens sanne karakter.
    3. Internasjonaliseringen av norsk kapitalisme fører til at norske arbeidere mer enn noensinne er avhengig av utviklingen i arbeiderbevegelsen i andre land. Dette er en positiv mulighet, snarere enn et negativt element ved internasjonaliseringsprosessen. Alle sosialister må arbeide aktivt for å opprette kontakt med arbeidere i datterselskaper og filialer i andre land. Norske arbeidsgivere må presses i situasjoner der norskeide bedrifter ikke tillater fagforeninger. Internasjonal streikestøtte må bli like viktig og naturlig som det var i perioden før og etter første verdenskrig.
    4. Anti-militarisme må hele tiden være en sentral del av kampen mot den nye norske imperialismen. Sosialister må gå i mot alle former for bevilgninger til et militærapparat som gradvis defineres om til bruk i åpne imperialistiske konflikter. Det blir en viktig jobb å avsløre sammenhengen mellom tilslutningen til Vestunionen og NATOs beredskapsstyrke og de økonomiske interessene til en stadig mer internasjonalisert norsk kapitalisme. I sammenheng med ulike militære sammenkomster i Norge må sosialister gjennom demonstrasjoner aktivt avsløre hva som egentlig foregår.
    5. Antimilitarisme betyr også arbeid blant soldater. Hvis utviklingen går slik mange i forsvarsledelsen ønsker, vil vanlige vernepliktige soldater om kort tid kunne sendes til konfliktområder utenfor NATO. Sosialister må derfor drive aktiv politisk propaganda inne i militærleirene. En viktig metode vil være å få soldater til å gjøre opprør mot kadaver disiplin som kun har til hensikt å gjøre soldater til ikke-tenkende lydige redskap i en militærmaskin.

Noter: