Arbeiderråd og arbeiderklassens frigjøring

Arbeidermakt og arbeiderråd

Revolusjonens grunnlov...består i følgende: For revolusjonen er det ikke tilstrekkelig at de utbyttete og undertrykte masser innser umuligheten av å leve videre på det gamle vis og krever en forandring; for revolusjonen er det nødvendig at også utbytterne ikke lenger kan leve og styre på det gamle vis. Bare når de "lavere lag" ikke vil og de "øvre" lag ikke kan leve lengre på det gamle vis, - bare da kan revolusjonen seire.
    ...revolusjonen er ikke mulig uten en alminnelig nasjonal krise (som berører både de utbyttete og utbytterne). (Lenin 1946, s 70)

Hver gang arbeidermakt har utviklet seg har det hengt sammen med at det gamle statsapparatet mer eller mindre har mistet sin makt. Folk har fått mulighetene til å organisere seg nedenfra.

"Menneskene lager sin egen historie", skrev Marx. Men som materialist understreket han at de historiske og materielle forholdene i en gitt situasjon legger grunnlaget for hvilken vei historien kan gå. Men i en revolusjon er muligheten, friheten, til å skape vår egen historie større enn noen gang ellers. De materielle forhold, dvs organisering av samfunnet på mikro- og makro plan, er i ferd med å løse seg opp. Ideer og individers handlinger betyr mer enn noen annen gang i historien.
    Måten disse situasjonene oppsto, hvordan revolusjonen utviklet seg, og hvilken skjebne den fikk, var forskjellig fra gang til gang. Noen fellestrekk kan likevel skisseres.

Utviklingen av arbeiderråd - noen generelle punkter

Krisa bygger seg opp

En hver revolusjonær krise har sammenheng med en økonomisk krise. Den er ikke alltid oppstått brått, men den tvinger i hvert fall borgerskapet til å angripe arbeiderklassen. Samtidig ligger det en politisk krise i emning. Kapitalistklassen har ikke oversikt over hvilke tiltak de skal gjennomføre, og er dermed ikke enige om framgangsmåten for å komme over krisa. De vakler politisk, og arbeiderklassen oppfatter ikke den herskende klassens ideer som så sterke som tidligere. Kombinasjonen av politisk og økonomisk krise kan føre til valgseier for venstresida, kupp eller andre former for endring i samfunnets maktstruktur.
    Når borgerskapet innfører krisetiltak prøver det å endre strukturer i arbeidslivet. Slike strukturendringer endrer situasjonen for arbeiderklassen, som kan provosere motreaksjoner.
    Kapitalistklassens krise blir mer og mer total fordi den ikke kan følge opp selv de arbeiderklassens økonomisk krav. Kapitalistene prøver mange grep for å stoppe bevegelsen. Disse angrepene bare styrker arbeiderklassens organisering og selvbevissthet. Masseopprør blir mer og mer et realistisk alternativ for arbeiderne.

Utløsende hendelser

Klassekampsituasjonen tilspisses av krisa. En enkelt hendelse kan utløse en spontan masseaksjon utenfor statens og kapitalistenes kontroll. Slike hendelser kan være spontane eller forberedt, men de har i hvert fall følger som rekker lengre enn det som var planlagt i utgangspunktet.

Arbeiderklassen organiserer seg

Avhengig av hvilke erfaringer arbeiderklassen har så griper arbeiderne til den aksjonsformen de vet de kan bruke: Streikevåpenet. Streiken er den aksjonsformen arbeiderklassen kan bruke, fordi den angriper kapitalisten og staten der det merkes: I produksjonen. Streiken er kollektiv, fordi arbeiderne sammen må planlegge, vedta og gjennomføre en streik samlet. Arbeiderne kan ikke streike uten at de stoler på hverandre. Et flertall må gå inn for streiken, og mindretallet må i det minste la være å sabotere.
    Streikeaksjoner starter oftest med økonomiske krav, om bedre lønn eller arbeidsforhold. Kapitalistene svarer ofte med oppsigelser av streikeledere eller enkelte streikende arbeidere. Dersom streiken ikke blir knekt, er mottrekket å streike for å verne arbeidskamerater, enten mot oppsigelser, trakassering eller degradering. Slik blir streiken mer politisk, da den utfordrer kapitalistens rett til å styre over arbeiderne. Dersom kapitalistene viser svakhet, handler streiken nå om arbeiderkontroll i liten skala. Dersom aksjonene sprer seg, og arbeiderne er på offensiven, stilles det stadig mer politiske krav.
    Streiker kan også starte med politiske krav. Det er typisk der regimet og kapitalistene er ett og samme. Opprørene i det statskapitalistiske Øst-Europa, sjahens Iran og tsarens Russland startet med politiske krav. Slike bevegelser utvikler seg ofte raskere i revolusjonær retning fordi økonomi og politikk er knyttet sammen i maktstrukturen.
    Dersom streiken sprer seg kan det utvikle seg til en massestreik. Kjennetegnet på en massestreik er at den ikke er satt i gang av ledelsen i fagforeninger eller politiske partier. Generalstreiker er ofte streiker satt i gang fra toppen, og som lammer store deler av produksjonen. Massestreiken er satt i gang av grunnplanet. Slike streiker blir ofte motarbeidet av ledelsen i den etablerte arbeiderbevegelsen.

Samordning av aksjonene

Enhver streik på en enkeltbedrift må samordnes, det må velges en ledelse, en streikekomité. En massestreik må også samordnes for å være effektiv, det må organiseres en felles streikekomité. Streikekomitéer har oppstått helt spontant som har tatt mer og mer kontroll over ulike sektorer av samfunnet; på arbeidsplasser, landeiendommer, nabolag, skoler, universiteter og i det militære. En massestreik kan føre til en landsomfattende organisering av arbeiderklassen i aksjon.

I første rekke oppstår sovjetene som følge av streikekamper som gjør en revolusjonær utvikling mulig. Men på et gitt tidspunkt er kampene begrenset til økonomiske krav. Massene må føle og forstå mens de er i kamp, at sovjetene er deres organisasjon, at de fylker kreftene for kamp, for motstand, for selvforsvar og for en offensiv. De kan føle og forstå dette ikke gjennom en endags aksjon, eller fra en enkelt handling, men gjennom erfaringer fra flere uker, måneder, år, med eller uten avbrytelser... Sovjetene . . . (er) den brede og fleksible organisatoriske formen som er forståelig for massene som nettopp er våknet i det revolusjonære oppsvingets innledende fase; (sovjetene) er i stand til å forene hele arbeiderklassen, uavhengig av størrelsen på den delen som ... allerede er moden nok til å forstå makterobringens oppgaver. (Trotsky 1976)

Staten og kapitalen gjør det den kan for å stoppe utviklingen. Klassekampen tvinger arbeiderne til å ta mer og mer offensive skritt med okkupasjoner og samordning.

Ettersom massestreiken lammer samfunnet, og etterhvert begynner å ramme arbeiderklassen, må visse deler av samfunnet settes i gang. Slik er streikekomitéene kimen til arbeiderråd. Arbeiderråd har vi når arbeidernes aksjonskomiteer begynner å administrere deler av samfunnet. Fram til nå har aksjonskomiteene administrert streiker, nå oppstår behovet for å administrere arbeid. Noen må tømme søpla, sikre matforsyninger, holde sykehusene i gang.

Arbeiderråd er direkte demokrati

Det første arbeiderråd var Pariserkommunen. Engels skrev om den:

Mot denne... staten... brukte Kommunen to midler som ikke kunne feile. For det første besatte den alle poster i forvaltningen, rettsvesenet, folkeopplysningen, ved valg med alminnelig stemmerett, og dessuten innførte den retten til å tilbakekalle de valgte til enhver tid etter vedtak av velgerne. Og for det annet betalte den for alle tjenester, både høye og lave, bare samme lønn som andre arbeidere fikk. Den høyeste lønn som den overhodet betalte, var 6000 franc. Dermed var det satt en sikker stopper for beinjakten og streberiet, bortsett fra de representanter med bundne mandater til de folkevalgte organene som dessuten ble innført til overflod.. "
    (Lenin 1968, s114, siterer Engels' beskrivelse av Pariserkommunen)

Streikekomitéene er kamporganer. Arbeiderrådene likeså. En effektiv kamp må sikres gjennom at folk deltar og bestemmer. Dette samspillet mellom fullstendig deltakelse og at alle bestemmer krever fullt demokrati. Byråkratisering lammer kampen, og må dermed kontrolleres slik det ble gjort under Pariserkommunen, gjennom full rett til å trekke folk tilbake når som helst, og arbeiderlønn til de valgte.

Rådene tar ansvar gjennom å organisere større deler av samfunnet. Noen ganger er streik det viktigste, andre ganger er det mest revolusjonært å jobbe. Rådene tar stadig større kontroll over arbeidsplassene: Sjefene blir fratatt sin makt, eller blir rett og slett sparket ut.
    Rådene opparbeider sin makt gjennom arbeiderklassens deltakelse. Men likevel vil de først støtte den borgerlige staten. Et flertall i klassen er ikke bevisst sin egen makt. Gjennom klassekampens utvikling vil rådene kunne deretter utfordre statens rolle.
   

Den sosialistiske staten eksisterer allerede i kimeform.... Å knytte sammen disse institusjonene, ordne og samordne dem til et svært sentralisert hierarki av makt og myndighet, og samtidig respektere den nødvendige selvstendighet og fleksibilitet for hvert enkelt, det er å skape et ekte arbeiderdemokrati her og nå. Et arbeiderdemokrati som er i aktiv motsetning til den borgerlige staten, og som er forberedt på å erstatte den her og nå i alle dens vesentlige funksjoner (Gramsci 1977, s 65)

Dette nye apparatet er ikke noens oppfinnelse, det vokser ut av den proletære klassekampen når den kampen blir mer omfattende og intens. Dette nye statsapparatet, den nye typen statsmakt, er sovjetmakt. (Lenin 1974, s 264)

Arbeiderrådene opptrer som en alternativ statsmakt, som ofte kan presse den borgerlige staten. Denne dobbelmaktsituasjonen er en stund preget av at arbeiderrådene er på offensiven. Staten gir konsesjoner til arbeiderne, men dette bare driver kampen videre framover.

Makt betyr også våpenmakt

Arbeidermakt utvikler seg aldri så langt dersom ikke den borgerlige statens voldsapparat, politi og hær, hindres i å gripe inn. Krisa i den borgerlige staten fører ofte med seg at voldsapparatet vakler. Militærapparatet må være i oppløsning eller i ferd med å gå over til arbeidernes side. Dette henger ofte sammen med at arbeiderklassen blir bevæpnet, enten av desertører, eller med våpen fra arbeiderstyrte våpenfabrikker. Arbeiderne må utfordre statsmakten. All erfaring fra revolusjoner viser at det å overta staten er en lite voldelig hendelse, fordi arbeiderklassen i utgangspunktet viser overlegen styrke. Kontrarevolusjonen blir derimot en forferdelig affære.

En kamp om ideer

I en revolusjon vil kampen om ideer være helt avgjørende for hvordan revolusjonen vil utvikle seg eller ende. I en revolusjonær situasjon utvikler virkeligheten seg så raskt at folks ideer blir hengende etter. Folk trenger erfaring for å bryte med etablerte forestillinger, og utvikle nye ideer. Derfor er det så viktig å forstå hvilke muligheter som åpner seg i en revolusjon, og den uendelighet med problemstillinger en revolusjon stiller.
   

Hvorfor har arbeiderklassen ennå ikke kunnet erobre herredømmet, til tross for at den er bursjoasiet tallmessig overlegen og dessuten er økonomisk viktigere? Hvorfor har ...et lite utbyttende mindretall kunnet herske over den store utbyttete folkemasse? Fordi det dreier seg om mange maktfaktorer.
    Den første av disse maktfaktorene er den herskende minoritets åndelige overlegenhet.... Gjennom skole, kirke og den borgerlige presse forgifter den stadig vekk store deler av proletariatet med borgerlige meninger. Proletariatets åndelige avhengighet av bursjoasiet er en av hovedårsakene til dets svakhet.
    Den andre og viktigste maktfaktor til den herskende klasse ligger i dens faste, stramme organisering...statsmakten.
    Proletariatets kamp er ikke bare en kamp mot bursjoasiet om statsmakten som objekt, men en kamp mot statsmakten. Den sosiale revolusjons problem lyder i korthet: å øke proletariatets makt så sterkt at den blir statens makt overlegen, og innholdet i denne revolusjonen er å knuse og oppløse statens maktmidler ved hjelp av proletariatets maktmidler.
    (Pannekoek 1975)[2]

I revolusjonære situasjoner har store deler av arbeiderklassen raskt stilt spørsmålstegn ved kapitalens rett til å bestemme våre liv. En arbeiderklasse på offensiven utfordrer også systemet gjennom den økende bevisstheten om arbeiderkontroll på alle plan i samfunnet. Gjennom kampen oppstår nye ideer om arbeid, samfunn og maktstrukturer. Ofte fins det revolusjonære som får gehør for sine ideer. Arbeidermakt blir ikke lengre en idé blant et lite mindretall, men formes mer og mer i arbeiderklassen. En selvbevisst arbeiderklasse gjør at folk begynner å tro på seg selv, og mister mer og mer troen på borgerlig ideologi.

Denne ideologien forteller at vi trenger politi, dommere og statsministre. Hele tiden får vi vite at vi kan ikke stole på andre eller oss selv, så Staten må passe på oss. Når arbeiderklassen opplever at de kan ordne sine egne liv, blir denne troen på den borgerlige staten betydelig svekket.
    Borgerlig ideologi sier at vi trenger sjefer og kapitalister for at arbeiderne skal "gidde å jobbe", og for at samfunnet skal få utnytte ideene til "de kreative". Men arbeidermakt har hver gang vist at kreativitet og initiativ aldri har vært større.

Å erobre statsmakten

I enhver revolusjon vil den borgerlige staten eksistere i en eller annen form sammen med arbeiderrådene, arbeiderklassens nye statsliknende organisasjon. Dette kalte Lenin dobbelmakt.

Det nasjonale parlamentet har ikke lenger noen historisk rolle. Borgerskapet styrer nå gjennom bankene og de store kapitalistiske sammenslutninger.... Politiske regjeringer hviler alene på disse forhold, og er redusert til politivirksomhet og opprettholdelse av orden på gate og torg. (Trotsky 1976) Det er ikke den ringeste tvil om at en slik sammenfletting ikke kan vare lenge. To statsmakter kan ikke eksistere side om side....Dobbelmakten er bare uttrykk for en overgangstid i revolusjonens utvikling. (Lenin 1974)

Dobbelmaktsituasjonen er midlertidig, en side må vinne. Arbeiderklassen må forberede seg på å erobre statsmakten.

Uten parti ingen revolusjon

I en revolusjon utvikler arbeidernes ideer seg raskere enn ideene hos de arbeidervalgte parlamentarikerne og de politiske lederne. De etablerte borgerlige partiene, arbeiderpartier eller ikke, prøver hele tiden å holde igjen, kontrollere eller avspore klassen. Etablerte arbeiderledere vil bruke sine posisjoner til å holde bevegelsen tilbake.
    Arbeiderklassen frigjør seg til å begynne med fra manipulering fra sine tidligere ledere. Likevel er ideen om at reform er mulig, reformismen, sterk. De gamle partiene og fagforeningene må settes til side om revolusjonen skal vinne.
    Arbeiderne har makten, men flertallet i klassen oppfatter ikke automatisk at dette åpner mulighetene for et nytt samfunn. Arbeiderklassen kan vinne dersom det fins nok revolusjonære som kan argumentere for at veien fram er gjennom å avskaffe den borgerlige staten. Det revolusjonære partiet har vist seg å være redskapet de revolusjonære arbeiderne må bruke for å vinne flertallet i klassen for revolusjon. Partiet må argumentere for å erobre statsmakten, og jobbe fram taktiske alternativer for å nå dette målet.

Arbeiderrådenes nederlag

Dersom arbeiderklassen ikke tar det avgjørende skrittet for å ta statsmakten, vil den gamle eller nye borgerlige statsmakten styrke sin stilling. Arbeiderklassen mistet mer og mer kontroll. Enten blir revolusjonen underminert av byråkratisering, blir slukt opp i den borgerlige statsmakten, eller totalt knust med vold.
    En revolusjon som taper leder til en kontrarevolusjon, som er langt verre enn utgangspunktet. Da Rosa Luxemburg sa at valget sto mellom "sosialisme eller barbari", hadde hun smertelig rett.

Den russiske revolusjonen

Det russiske proletariatet ble forandret under den første verdenskrigen. Mange militante arbeidere ble utskrevet under krigens første måneder. Samtidig krevde krigen at hele industriproduksjonen ble brukt i krigsinnsatsen. På grunn av den sentrale rollen metallindustrien (stål-, verfts- og verkstedindustrien) hadde i våpenindustrien, gjennomgikk den en grundig forandring. Dette fikk to følger: Kvinner og bønder ble rekruttert til produksjonen, og produksjonen ble organisert på en ny måte. De faglærte som var igjen på fabrikkene fikk sine posisjoner undergravd av en massiv rekruttering av kvinner og tsjernorabotsje ("svarte arbeidere"- dvs. bønder) til den nye masseproduksjonsindustrien som ble skapt.
    I begynnelsen førte krigen og den følgende utvanning av arbeidsstyrken med seg en nedgang i kampen. Ledelsen angrep posisjonene til de faglærte. For å forsvare sine posisjoner måtte de faglærte arbeiderne føre en bred kamp mot krigsøkonomien. Derfor ble de gamle håndverkstradisjonene brutt ned. Alle arbeidere måtte trekkes inn i kampen, også de nye ufaglærte.

De (faglærte) hadde alltid vært en mangelvare, og dette skjerpet seg under krigen, lønnsforskjellene steg enormt under krigen. Nå kunne de faglærte også rekruttere et nytt og friskt grunnplan for sine "politiske" ambisjoner. Grunnlaget for deres makt var en gammeldags førkrigsteknologi (gammelt produksjonsutstyr, syv års læretid), mens det nye grunnplanet, kvinner og innflyttere fra landet, bare fikk syv ukers opplæring på elektriske og luftdrevne dreiebenker rett ved siden av. Dette undergravde grunnlaget for de faglærtes makt, samtidig som det ga dem en hær å organisere. (Goodey 1975 s 31)

Krigsindustrikomiteene ble opprettet. Produksjonsprosessen ble styrt med militær disiplin. Fabrikkrådene i Russland oppsto i stor grad ut i fra erfaringen fra kampen mot tsarstyrets krigsindustrikomitéer. Bolsjevikene førte en svært effektiv kamp mot krigsindustrikomitéene (Cliff 1976 s 40). Fabrikkrådene oppsto først i de fabrikker som ble styrt av tsaristiske departementer for krigsinnsatsen: de små, arbeidsintensive våpenfabrikkene. Her var arbeiderrådsideen mest utviklet i februar 1917.

Krisa utløses

Den nådeløse undertrykkingen fra militær og politi, den fordoblete utbyttinga, nederlag ved fronten, og industriens sammenbrudd, presset arbeiderne til kamp... I løpet av 1915 og 1916 måtte den nye arbeiderklassen gå gjennom en skole i kamp før de enkelte økonomiske streikene og demonstrasjonen av sultende kvinner i februar 1917 kunne smelte sammen i en generalstreik og trekke hæren inn i et opprør. (Trotsky 1977, s 43)

Den russiske revolusjonen ble utløst etter at 8.mars demonstrasjonene[3] vokste til kjempeprotester mot matmangel og krig. Sovjetene dukket umiddelbart opp blant arbeidere, soldater og bønder. Den russiske arbeiderklassen husket sovjetene i 1905:

De revolusjonære lederne trengte ikke å finne det opp; erfaringene fra sovjetene i 1905 var for alltid brent fast i arbeidernes bevissthet. Hver gang bevegelsen vokste...ble sovjet-idéen automatisk født på nytt. Selv om vurderingen av sovjetets rolle var forskjellig hos bolsjevikene og mensjevikene[4] (de sosialrevolusjonære hadde vanligvis ingen stabil vurdering), var selve organisasjonsformen hevet over debatt.(Trotsky 1977, s 176)

Tsaren gikk av og en provisorisk regjering utpekte seg selv som folkets representanter. Særlig var organiseringen av sterk i arbeiderklassen. Tre typer arbeiderorganisasjoner dukket opp straks etter februarrevolusjonen: Fabrikkrådene, arbeiderrådene og fagforeninger.

Sovjetene kom mange steder før fabrikkrådene. Det første arbeiderne og soldatene i Petrograd (St. Petersburg) gjorde var å danne et sovjet av arbeider- og soldatutsendinger. I dagene som fulgte spredte sovjetene seg over hele landet. Sovjetene vokste fram av arbeidernes kamp i produksjonen.
    Fabrikkomitéene og sovjetene var først streikekomitéer. Men da arbeiderne gikk tilbake på jobb, og beholdt sine komiteer og sovjeter, utviklet de seg fra å organisere streik mot kapitalistene til å bli arbeidermaktorganer.

Dobbelmakt

Dobbelmakten kommer tydelig fram ved at det fins to regjeringer: den ene er den reelle og aktuelle regjeringen til borgerskapet, den "provisoriske regjering". Den har alle maktorganer i sine hender. Den andre regjeringen kommer i tillegg og parallelt. Det er en "kontrollerende" regjering i form av Petrograd-sovjetet av arbeider- og soldatutsendinger, som ikke har noen statsmaktorganer, men hviler direkte på støtten fra et klart og udiskutabelt flertall i folket, på de væpnede arbeidere og soldater. (Lenin 1974)

De første månedene etter februarrevolusjonen utviklet det seg en situasjon med dobbelmakt. Dobbelmakt innebar at den provisoriske regjeringen satt med den formelle makten, mens den virkelige makten lå hos sovjetene og fabrikkomitéene.

Dobbelmaktsituasjonen kunne ikke vare lenge. Oktoberrevolusjonen kom fordi bolsjevikene skjønte at sovjetene måtte ta makten før de ble knust av de deler av voldsapparatet som regjeringen fremdeles hadde kontroll over.
    For at arbeiderklassen skulle vinne måtte den ha:

Arbeiderklassens organisering

Etter revolusjonen i Russland organiserte arbeiderne seg på tre nivåer: Fabrikkrådene (fabzavkomy), arbeiderrådene (sovjetene) og fagforeninger (profsoyozy). Fabrikkomitéene organiserte alle arbeidere i en bedrift. De var dannet på fabrikkene, deres oppgaver begrenset seg til klassekampen på arbeidsplassene. På hver fabrikk organiserte fabrikkrådene sine kommisjoner med ansvar for arbeiderne og produksjonen: Internkommisjoner sørget for å ordne produksjonen, militskommisjoner organiserte væpnet arbeidervern, matvarekommisjoner, kulturkommisjoner, lønnskommisjoner. På noen bedrifter var det over ti kommisjoner, og på Putilovverkene var opptil 400 arbeidere med i ulike kommisjoner.
    Ettersom stadig flere komiteer oppsto, meldte behovet seg for samordning og ledelse. Organiseringen av en sentral ledelse ble drevet fram fra grunnplanet (Smith 1983) s 83. Først forsøkte man å bygge en struktur basert på industrisektor, men det viste seg vanskelig. Fagforeningene organiserte seg slik. I september vedtok den tredje fabrikkkomite-kongressen å danne distriktskomiteer - altså ut i fra geografisk nærhet. Etterhvert organisert de seg i et landsomfattende nettverk, men tok sjelden strategiske beslutninger om revolusjonens gang. Det ble oppfattet som sovjetenes oppgave.
    Petrograds Sentrale fabrikkråd samordnet først kampen mot nedleggelser og for økte lønninger. Etterhvert ble hovedoppgaven å samordne arbeiderkontroll på bedriftene. Mange av lederne i rådet satt i diverse regjeringskomiteer, men nektet å ta i mot lønn for dette. De ønsket ikke å bli statsansatte byråkrater! Sovjetene var organisert etter geografi: Byer, bydeler, distrikter etc. Medlemmer av fagforeninger, fabrikkomiteer, nabolagsgrupper, folk som organiserte seg uten tilknytning til arbeidsplassene, alle kunne være representert. Det var sovjetene som utfordret statsmakten direkte, en helt annen funksjon enn fabrikkomitéene. (Reeds artikkel i dette heftet dekker sovjetenes funksjoner.) Fagforeningene var organisasjoner som i større grad forsvarte de faglærtes rettigheter, og organiserte ofte ikke flertallet i klassen. Russiske fagforeninger hadde en helt annen historie og funksjon enn fagforeningene i Vesten, der tiår med fagforeningsaktivitet hadde skapt en sump av fagforeningsbyråkrati. I Russland hadde de første fagforeningen blitt dannet under 1905-revolusjonen, og kun elleve eksisterte i februar 1917. Etter et par måneder dannet særlig arbeidere fra småbedrifter fagforeninger. I storindustrien var fabrikkrådene dominerende. Etterhvert kom også fagforeninger i disse bedriftene. Fagforeningene ble organisert etter industrisektor, og jobbet med lønningene. Alle på en arbeidsplass var organisert i samme forening, så fagskillet ble visket ut her også. Hva skulle man så med fagforeninger, når man hadde sovjeter og fabrikkomiteer? Lønnskamp var viktig. Fagforeningene organiserte tusenvis av streiker, og fikk gjennom kollektive avtaler. Dette reduserte lønnsforskjellene innen den enkelte industrigren, og var med på å styrke fellesskapet i arbeiderklassen. Men kollektive avtaler betydde at fagforeningslederne forhandlet på vegne av mange medlemmer, og fikk mer makt. Kapitalistene utnyttet en gryende byråkratisering. Veksten av fagforeninger førte også til at funksjonærer dannet egne foreninger, dvs en motsatt virkning av de kollektive avtalene.
    Politiske motsetninger lå bak denne motsigelsesfylte utviklingen, høyresiden i arbeiderklassen - mensjeviker og sosialrevolusjonære - forsvarte oftest fagskiller og lønnsforskjeller. Bolsjevikene sto for det motsatte. Fagforeningene og fabrikkomitéene var arbeiderklassens organisasjoner. Men i sovjetene kunne alle være representert. Bøndene dannet sine sovjeter under innflytelse av bolsjeviker og sosialrevolusjonære, de intellektuelle valgte også sine representanter.
    Det var nettopp sovjetenes spesielle struktur, som samlet forskjellige grupper og klasser under arbeiderklassens ledelse, som gjorde revolusjonen mulig. Sovjetene var den strukturen som var arbeiderklassens statsmakt.
    Gjennom sovjetene hadde arbeiderklassen den væpnede makten. Soldatene var organisert i sovjetene. Politiet var i oppløsning:

Politiets erstatning med en folkemilits er en omdannelse som springer ut av hele revolusjonens gang og som nå settes ut i livet på de fleste steder i Russland. Vi må forklare for massene at de fleste borgerlige revolusjoner av den vanlige typen har en slik omdannelse vist seg å bli ytterst kortvarig, og at borgerskapet, selv det mest demokratiske og republikanske, har gjenreist politiet av den gamle...typen, skilt fra folket, under kommando av borgere, i stand til å undertrykke folket på alle mulige måter.
    For å forhindre at politiet blir gjenreist, fins det bare ett middel: å skape en folkemilits som slås sammen med hæren (erstatning av den stående hær med alminnelig folkebevæpning). I en slik milits må alle medborgere, menn og kvinner, 15 til 65 år delta; (Lenin 1968, s 185)

Betydningen av at sovjetene kunne forsvare seg ble åpenbar i august da general Kornilov forsøkte et kupp, men ble slått tilbake av streikeaksjoner og bevæpnete arbeidere og soldater.

Arbeiderkontroll og statsmakt

Massenes livskraftige skaperevne - det er den fundamentale faktoren i det nye samfunnet. La arbeiderne gjennomføre arbeiderkontroll i verksteder og fabrikker, la dem forsyne landsbygda med industrivarer i bytte for brød....Sosialisme skapes ikke gjennom ordre ovenfra. Dens ånd er fullstendig i motsetning til statsbyråkratisk administrasjon. Sosialisme er vital og kreativ, den skapes av folkemassene selv. (Lenin, sitert i Smith 1983, s 156)

Arbeiderkontroll oppsto først for å unngå kaos i produksjonen, en rent praktisk målsetting. Kommisjonene, dannet av fabrikkomitéene, hadde først en rekke trivielle oppgaver: Hva skulle de gjøre med den råtne fisken de fikk til foredling? Hvor kunne de få tak i såpe uten parfyme? Matvareforsyning var derimot meget alvorlig, og kommisjonene organiserte innkjøp, transport og fordeling av mat. Slik ble kommisjonene arbeiderklassens egen måte for å organisere hverdagen.

Kapitalistene kunne ikke bare sitte og se på at arbeiderklassen utvidet sitt selvstyre. De prøvde med alle midler å stoppe denne utviklingen, bl.a. ved å prøve å vedta lover som innskrenket fabrikkrådenes makt. Smith (1983) skriver:

Etter at arbeidskjøperne hadde mislykkes i sitt forsøk på å gjenerobre kontrollen over fabrikkene med loven i hånd, ble de tvunget på defensiven. I september hadde arbeiderkontroll vokst opp fra å være en ren forsvarskamp for å opprettholde produksjonen til å bli et offensivt redskap til å holde fabrikkene åpne samme hva som skjedde. Den dominerende følelsen blant eierne ble kort summert opp av Torgovo-Promyshlennaya Gazeta: "Fabrikkeierens eneste drøm har blitt å gi opp firmaet og stenge fabrikken sin, om enn bare for kort tid. Grunnen til at det ikke skjer mange nedleggelser er bare fordi mobbens trusler regjerer og uroligheter henger over han". (Samme sted, s. 181)

Arbeiderne så et stadig sterkere behov for å kontrollere selve arbeidsprosessen. Kommisjoner ble satt opp for å kontrollere regnskap, innkjøp, salg, alt som hadde med drift å gjøre. Arbeiderne selv var overbevist om at arbeiderkontroll kunne hindre industrikrisa Russland var på vei inn i, som de mente skyldtes kapitalistenes sabotasje. Etterhvert ordnet fabrikkrådene med forsyninger til fabrikkene, forsyninger av råvarer og olje ble ordnet med andre fabrikkråd. Fabrikkrådene organiserte også produksjonen på enkelte bedrifter slik at den ble mer effektiv, med mindre sløseri av tid og ressurser.

Noen steder ble direktørene og fabrikkeierne kastet ut av fabrikkene. Overoppsynsmenn, formenn og avdelingsledere ble også valgt av arbeiderne. Andre steder ble kapitalistene sittende som gisler under arbeidernes kontroll.
    Med økt arbeiderkontroll oppsto et dilemma: Ettersom arbeiderne kontrollerte stadig mer av bedriftenes aktiviteter, kom også ansvaret for økonomien. Enkelte fabrikkomiteer ble trukket med i avgjørelser om oppsigelser og rasjonalisering. Der bolsjevikene var sterke, holdt komiteene seg borte fra dette. De så dette som en måte å gjøre komiteene ansvarlig for kapitalismen, helt riktig.
    Slik kom de lokale organene for arbeidermakt i konflikt med kapitalismen. Enten måtte arbeiderkontroll innføres fullt og helt i hele samfunnet, og kapitalismen avskaffes. Eller så ville arbeiderne bli medansvarlig for systemet. En annen grunnleggende konflikt var disiplin. Produktiviteten falt rett etter februar, fordi formenn og andre former for disiplin ovenfra mistet sin makt. Men det var ikke i revolusjonens interesse at produksjonen stoppet opp. Derfor måtte fabrikkrådene disiplinere arbeiderne som hadde valgt dem. Noen steder gjeninnførte rådene akkord og formennenes autoritet. Andre steder måtte udisiplinerte arbeidere være hjemme fra jobben i to uker, og navnene ble offentliggjort i pressa. Slike tøffe tiltak ble vedtatt i plenumsmøter. Fyll og fravær var de største problemene. Kommisjonene satte i gang kampanjer mot begge deler, og kulturkommisjonene satte i gang kultur- og utdanningstilbud for å bedre situasjonen.
    Bolsjevikene argumenterte for at disiplin bare kunne gjennomføres med økt arbeiderkontroll. Men selv etter oktober, da statsmakten var overtatt og bolsjevikene var det største partiet, var ikke disiplinproblemet løst. Det var et problem som ikke kunne løses så lenge matmangel og krise i industriproduksjonen var arbeidernes bitre hverdag.
    Selv om 74% av alle fabrikkarbeidere i Petrograd i september jobbet i fabrikker med arbeiderkontroll, gjaldt det stort sett de store fabrikkene. Bare 1 av 4 bedrifter var kontrollert av arbeiderne fordi flertallet av dem var små foretak.
    Etter oktoberrevolusjonen endret dette seg dramatisk. Da ble det fart i overgangen fra arbeiderkontroll til arbeiderstyre. Dekretet om arbeiderkontroll stimulerte utviklingen (se ramme). Fram til juli 1918, da all industri ble nasjonalisert, var det intens motstand mot arbeiderkontroll fra kapitalistenes side. De valgte, som nevnt, å legge ned framfor å bli kontrollert av arbeiderne. På veien mot nedleggelse sørget kapitalistene for å selge de kunne av produkter og råvarer for å hindre at arbeiderne kunne fortsette driften på egen hånd.

En kamp om ideer

Arbeidermakt utviklet seg både før og etter oktoberrevolusjonen, da sovjetrepublikken ble etablert. Men fram til oktober foregikk det en intens politisk kamp i alle rådsstrukturer, der bolsjevikene greide å vinne flertall for en oppstand.
   

Nøkkelen i bolsjevikenes intervenering i den revolusjonære prosessen lå i fabrikkomitéene. Partiet organiserte regionale og seinere landsomfattende konferanser. Hittil hadde det bare vært delegatkomiteer begrensa til hver enkelt fabrikk. Det var disse konferansene, og ikke bysovjetene, som diskuterte de viktige praktiske spørsmålene om arbeiderkontroll (mot arbeidskjøpernes sabotasje, spekulasjon i energimangel, osv. og utvidet kontroll over arbeidsledelse og styre av fabrikken), demilitarisering av industrien, organiseringen av røde garder, osv. Bolsjevikenes dominerte disse konferansene som så la grunnen for at de hadde flertall i arbeiderseksjonene av sovjetene, og til slutt i sovjetet som helhet. (Goodey 1975)

Tilsvarende politisk kamp skjedde i fagforeningene og sovjetene. Det var ikke slik at bolsjevikene alltid visste hva de skulle gjøre, og trakk revolusjonen i rett linje mot seier: Prosessen som skulle samle klassen i sovjetene under bolsjevikenes ledelse var svært ujevn. Som Trotski sier:

Lederskapet hang etter fabrikkrådene. Fabrikkrådene hang etter massene. Soldatene hang etter arbeiderne. Provinsene hang i enda større grad etter hovedstaden... Partiet hang også etter den revolusjonære dynamikken - den organisasjonen som har minst tid til å henge etter, særlig i tider med revolusjon. (Trotsky 1977, s 445)

Verken Lenin, de andre bolsjevikene eller andre partier så viktigheten av arbeiderkontroll i februar 1917. Presset forover kom hele tida nedenfra. Men bolsjevikene forsto det etter et par måneder, da arbeiderklassen selv tok kontroll i fabrikkene. Fra da av var partiet uforbeholdent i sin kamp for fabrikkrådene. Arbeiderkontroll var et skritt på veien til arbeiderstyre. Arbeiderstyre måtte være grunnlaget for sosialisme:

Det verken kan eller vil være noen konkret plan for organiseringen av det økonomiske liv. Ingen kan tilby noe slikt. Massene kan bare gjennomføre det nedenfra med sin egen erfaring. (Lenin, sitert i Smith 1983 s 156) Kampen om makt på arbeidsplassene er kamp mot kapitalistisk økonomi. Dette må følges opp av kamp mot den borgerlige staten. Senteret for kampen om staten var sovjetene. Fra Lenin kom til Russland i april og fram til Oktoberrevolusjonen kjempet bolsjevikene mot mensjevikene og de sosialrevolusjonære om kontrollen over sovjetet. De andre partiene klamret seg til statsmakt og nasjonalisering, både i fabrikkrådene og i sovjetene.
    Lenin selv måtte sette seg ned og skrive boka "Staten og revolusjonen" for å klargjøre sitt eget syn på staten og sovjetenes rolle. Ut i fra Marx og Engels ide om arbeiderklassens frigjøring konkluderer han med at den borgerlige staten må erstattes av sovjetmakt.

Sovjetenes oppgave er ikke bare å utstede oppfordringen til opprør, eller å utføre det, men å lede massene mot opprøret gjennom de nødvendige etapper. I begynnelsen mobiliserer sovjetene massene ikke rundt parolen om opprør, men rundt delkrav, slik at massene, steg for steg, seinere bringes mot parolen om opprør uten at de blir borte underveis, og uten å tillate at fortroppen blir isolert fra klassen.
    Sovjetene oppstår når den revolusjonære bevegelsen i arbeiderklassen, selv om den er langt fra væpnet opprør, skaper behov for en bred organisasjon med autoritet og evne til å lede de økonomiske og politiske kamper som omfatter ulike bedrifter og ulike fag på samme tid. (Trotsky 1973)

Endelig, i august og september 1917, stilte sovjetene i Petrograd, Moskva og andre viktige byer seg bak bolsjevikenes krav om "All makt til sovjetene". Dermed ga flertallet i sovjetene bolsjevikene mulighet til å sette i gang maktovertakelsen den 25. oktober.

Det spesielle ved bolsjevikrevolusjonen var at det lykkes å smelte sammen de ulike sjiktene i det russiske proletariatet - den "nye" arbeiderklassen som krigen hadde skapt, de fagutdanna håndverkerne, og det revolusjonære partiet - i en kamp for å ta makta. Sovjetene var rammene for denne prosessen fordi de forenet klassen som helhet. Sovjetene uttrykte hele tiden stemningen på arbeidsplassene, og de var uttrykk for arbeiderklassens direkte makt - de væpnede arbeidere og grunnplanet i hæren.
    I oktober greide bolsjevikene å samordne hele arbeiderklassens energi og forhåpninger til en maktovertakelse. At Bolsjevikpartiet klarte dette er fremdeles enestående, dessverre. En revolusjon kan ikke vinne uten et revolusjonært parti som er stort nok med røtter i arbeiderklassen. Det må i tillegg ha en arbeidsstil og teori som gjør det i stand til å fange opp og videreutvikle politikken til de mest revolusjonære delene av klassen. Partiet må nettopp bestå av disse mest revolusjonære arbeiderne. Bare da kan det legges opp en strategi for at arbeiderklassen kan overta makta.
    Revolusjonen i Russland led likevel nederlag, og arbeiderrådene mistet sin makt. En revolusjon i Russland alene kunne ikke overleve i lang tid, men det er et annet tema.

Tyskland: De tapte muligheter

Alle andre krigførende regjeringer styrte økonomien på tilsvarende måte som den russiske tsaren: rasjonalisering og arbeidsutskriving ble innført, nøkkelbedrifter ble overtatt eller startet, streiker ble forbudt. Priser og profitt føyk i været. I Tyskland støttet lederne for det sosialdemokratiske partiet og fagforeningene krigshisserene. Det sosialdemokratiske partiet var mot alle forstyrrelser av statenes krigsinnsats. Arbeiderklassens byråkrater forsøkte å legge klassekampen på is. Sovjetene i 1917 hadde blitt en del av den internasjonale arbeiderklassens hukommelse. For hundretusenvis av arbeidere representerte bolsjevikrevolusjonen den virkelighet som ga den daglige kampen for sosialister og fagforeningsaktivister en mening. Arbeidermakt var ikke lenger en drøm - den hadde seiret i ett land. Nå var det opp til dem selv å skape makt bygd på arbeiderråd i deres egne land, etter mønster fra sovjetene.
    I Tyskland smeltet også motstanden mot krigsøkonomien sammen med en spontan bevegelse for å opprette sovjeter. Arbeiderne organiserte seg etterhvert på nye måter. De gamle fagforeningene var bygd gjennom kampen for begrensede økonomiske krav, og var preget av seksjonalisme - dvs forsvar for én yrkesgruppes monopol på den jobben eller typen jobb.

Krisa utløses

Både i 1916 og i april 1917 hadde metallarbeiderne arrangert massestreiker mot krigen. I Leipzig hadde de streikende valgt en sentral streikekomité som knyttet krav om brød sammen med krav om fred, slutt på sensuren, frie valg og befrielse av politiske fanger. Berlin fulgte etter, men allerede dagen etterpå var lederene arrestert og bevegelsen ble kvalt for en stund.
    Selve revolusjonen startet som mytteri blant matrosene i Kiel. Halverte brødrasjoner kombinert med mistillit til krigshisserene, gjorde at revolusjonen spredte seg like raskt som matrosene kom til nye hjemsteder. I løpet av fire dager oppsto arbeider og soldatråd av en eller annen type i de fleste større byer i Tyskland.
    Hæren var i fullstendig oppløsning og general Hindenburg innså at rådene var kommet for å bli. For å innskrenke soldatens innflytelse, beordret han offiserene til også å danne råd!

Arbeiderklassen organiserer seg mot krisa

Selv om rådene oppsto over alt, var det bare i storbyene med militante arbeidertradisjoner at rådene var bygd på en demokratisk grunnplansstruktur. De andre stedene ble rådene manipulert slik at parti- og fagforeningsbyråkrater ble valgt til ledere. Der slikt skjedde i Russland hadde grunnplanet i fabrikkene straks reagert med nyvalg og utskifting av representanter. Sosialdemokrater i fagforeningene gjorde alt de kunne for å hindre slike initiativ.
    Revolusjonen nådde Berlin etter at rådene var opprettet de fleste andre steder. Igjen var det slik at arbeidere uten militante tradisjoner ikke nølte med å ta steget fullt ut. Mens i Berlin var det tusenvis av revolusjonære arbeidere, men de ventet på signalet fra sine ledere. Karl Liebknecht og en gruppe militante metallarbeidere var forberedt, og la planer for revolusjon umiddelbart. Arbeiderrådene var dannet på få timer.
    Den politiske krisa var akutt, og politi og sosialdemokrater var forberedt. Spørsmålet om statsmakt måtte løses straks, og keiseren ble avsatt etter en hektisk natt med storming av fengsler og politiets hovedkvarter. Riksdagen ble omringet. SPDs nestleder erklærte "leve republikken", noe som ble oppfattet som revolusjonens alternativ. Samtidig, foran keiserens palass krevde arbeiderne en "fri sosialistisk republikk". Dobbelmaktens dilemma var satt på dagsordenen: Det ble opprettet en provisorisk regjering, samtidig som arbeiderrådene etablerte seg.
    Tre tusen arbeider- og soldatdelegater samlet seg i Berlin den 10. november 1918, hver delegat hadde tusen arbeiderstemmer i ryggen, eller en bataljon. De vedtok at de skulle være ledelsen for alle arbeiderrådene i Tyskland. Men på det samme møtet godtok de sosialdemokratenes (SPD) Folkekomissærer, som var navnet SPD hadde brukt på representantene i den provisoriske regjering. Igjen underordnet arbeiderrådene seg en borgelig regjering. Rådsforsamlingens ledelse, eksekutivkomiteen, ble også kuppet av SPD. Eksekutivkomiteen la grunnlaget for opprettelse av parlamentarismen, i stedet for å organisere en grunnplansstyrt rådsbevegelse for hele Tyskland.
    Arbeiderrådene ble opprettet på fabrikkene, i lokalmiljøet og organiserte seg distriktsvis. Det fantes ingen skiller mellom "sovjet" og "fabrikkomité", og direkte demokrati gjaldt på alle plan. Kravet om arbeiderkontroll utviklet seg raskt. I kullindustrien i Ruhr, i Berlins maskinindustri og i våpenindustrien krevde arbeiderne kontroll. "Arbeiderne mener det ikke er noe poeng i å vente på at regjeringen skal kollektivisere industrien", kommenterte pressa (Gluckstein 1985, s. 131).

Rådene utfordrer ikke staten

Da den første Nasjonale Kongressen av Arbeider- og soldatråd møttes den 16. Desember, var flertallet enten intellektuelle eller fulltids byråkrater i partiet og fagbevegelsen. Mange steder var delegatene ikke valgt fra arbeidsplassene, men ved stemmegivning på partilister. Dette var til forveksling lik parlamentarisme. Rosa Luxemburg var klar over svakhetene:

Revolusjonens videre utvikling sliter med den grunnleggende feil som ble gjort 9. november: at det ble satt folk i spissen for den revolusjonære regjering som helt til siste minutt hadde gjort hva de kunne for å hindre at revolusjonen brøt ut, og som etter dens utbrudd hadde stilt seg i spissen for den med den klare målsetting å kvele den ved første passende anledning.
    Hvis revolusjonen skal gå sin gang og gjennomleve alle faser i sin utvikling for å kunne løse sin historiske oppgave: å avskaffe det borgerlige klasseherredømme og å virkeliggjøre sosialismen, - da må den mur som står i veien for den, regjeringen Ebert-Scheidemann ryddes av veien.

Rådkongressen vedtok, tvert imot, støtte til nasjonalforsamlingen. Utenfor bygningen demonstrerte 250 000 arbeidere for "all makt til arbeiderrådene". Uten å bli hørt.

Arbeiderrådene var bare delvis bevæpnet. De revolusjonære Spartakistene, rundt Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, hadde sine Spartakistgarder. En rekke arbeiderråd fikk våpen fra våpenfabrikkene. Men dette var ikke systematisk organisert. Derfor kunne regjeringstro væpnede grupper tvinge flere arbeiderråd til å gi opp sine planer om å overta fabrikkene. Men dette var ikke grunnen til at arbeiderrådene mislyktes. Årsaken var politisk, ikke militær.
    Det ble ikke flertall i arbeiderrådene for et opprør mot regjeringen. Reformistene dominerte arbeiderbevegelsen så sterkt at klassen ikke greide å frigjøre seg. For at det skulle kunne skjedd, måtte det ha eksistert et revolusjonært parti som var forberedt. Men det fantes ikke noe bolsjevikparti, selv om det var mange bolsjevik-sympatisører.

En kamp om ideer

Revolusjonen muligheter var åpenbare også i Tyskland.:

Det ligger i [revolusjonens] hele natur at streikene vil svelle mer og mer ut, at de stadig mer må bli revolusjonens midtpunkt, dens hovedsak. Den er da en økonomisk revolusjon og en sosialistisk revolusjon. Men kampen om sosialismen kan bare utkjempes av massene, umiddelbart i en konfrontasjon med kapitalismen, i hver eneste bedrift, av hver eneste proletar mot sin arbeidskjøper. Bare da kan det bli en sosialistisk revolusjon.
    Riktignok forestilte man seg at det bare var nødvendig å styrte den gamle regjering og sette en sosialistisk regjering i spissen, så skulle de innføre sosialismen. Dette var ikke annet enn en illusjon. Sosialismen blir ikke skapt og kan ikke skapes gjennom dekreter, heller ikke av en aldri så utmerket sosialistisk regjering. Sosialismen må skapes gjennom massen, gjennom hver enkelt proletar. Der hvor de er smidd til kapitalens lenker, der må disse lenker brytes. Bare dette er sosialisme, og bare slik kan sosialismen skapes. (Luxemburg 1973, s 85)

Men bare et mindretall i arbeiderklassen delte denne analysen.

Fagbevegelsens ledere vil prøve å kontrollere alle bevegelser på grunnplanet de ikke selv har satt i gang. De vet at slike initiativer er en trussel mot deres posisjoner, folk ser at de ikke har bruk for dem.
    Fagbevegelsen i Tyskland var meget sterk før revolusjonen. Arbeidernes selvstendige organisering ble i stor grad drevet fram i opposisjon mot fagbyråkratiet, flere år før denne organiseringen ble brukt mot kapitalistene (Gluckstein 1985, s. 93).
    De revolusjonære tillitsmennene i Berlins metallindustri, Obleute[5], utgjorde ledelsen i streikene i 1917 og 1918, og representerte grunnplansopposisjonen mot fagbyråkratene:

Hovedkjernen... opererte i streng hemmelighet, og rekrutterte systematisk folk de stolte på blant faglige aktivister på fabrikkene og innen de ulike fag. De utgjorde et nettverk der medlemmene forsøkte å sikre seg nøkkelposisjoner, de benyttet seg av det legale dekket av Dreiernes Forening, de opererte innenfor apparatet som en velorganisert fraksjon, men var alltid i kontakt med arbeidermeningen i fabrikkene og verkstedene, de var i stand til å kontrollere delegatsamlinger, de innførte overalt frihet til kritikk. Det var en enestående organisasjon, verken fagforening eller parti, men en hemmelig gruppe innenfor begge.
    Den ledende gruppen av revolusjonære tillitsmenn maktet i flere tilfelle å uttrykke arbeidernes motstand mot staten og partiapparatet, ved å omsette arbeidernes krav og kampvilje til konkrete aksjoner. Den indre kjernen besto aldri av mere enn femti aktivister... men de var godt plassert i alle fabrikkene. Med en liten disiplinert og sammensveiset gruppe basert på delegatmøter, var de i stand til, gjennom de par hundre menn de hadde direkte innflytelse på, å sette titusenvis, seinere hundretusenvis, av Berlins arbeidere i bevegelse ved å gi dem anledning til å vedta aksjonsforslag som stemte med egne målsettinger. (Broue 1971, s. 156)

Likevel ble de revolusjonære tillitsmennene ofte tatt på senga av massenes aksjoner. Revolusjonære tillitsmenn som Richard Müller i november 1918, nølte mens vanlige arbeidere, soldater og sjøfolk feide det gamle regimet til side gjennom streiker, mytterier og gatedemonstrasjoner. Likevel var det lederne av tillitsmannsbevegelsen som tok initiativet til å danne Arbeiterr”te.

Obleutes aktivtet var avhengig av ledernes initiativer. Da Müller ble arrestert, stoppet streikene opp. I tillegg var lederene med i flere partier, og sto for ulike syn. Ofte svingte Obleute sammen med dem i mange avgjørende situasjoner. En spontan fagbevegelses-tilknyttet gruppe som Obleute var udemokratisk og aldri i stand til å lede i en revolusjon. Et demokratisk sentralistisk parti som bolsjevikene fungerte selv om Lenin var i eksil. Lederene sto til ansvar for sine medlemmer, men medlemmene var ikke avhengige av sine ledere for å lede revolusjonen. De revolusjonære rundt Rosa Luxemburg var samlet i Spartakistforbundet, som først var en fraksjon innenfor SPD. Deretter ble de med da det uavhengige sosialdemokratiske partiet (USPD) ble dannet etter streikene i april 1917. USPD prøvde å kombinere radikalismen i arbeiderklassen med reformistisk teori. Enkelte ledere i USPD snakket om revolusjon, mens andre la vekt på parlamentsvalg og "de riktige kanaler" for politisk aktivitet.
    Da det tyske kommunistpartiet ble dannet to måneder inn i revolusjonen, var det mange år for seint. Ettersom den tyske revolusjonen umiddelbart dreide seg om kampen om statsmakten, måtte et slikt parti ha vært sterkt nok til å lede den ideologiske kampen mot de etablerte reformistpartiene fra første stund.
    Sosialistpartiets intriger knuste revolusjonen, til sist med statens våpenmakt. Weimarrepublikken ble opprettet fordi arbeiderklassen knuste keiserdømmet, men knuste selv rådbevegelsen den oppsto fra.

Italia: Selvbegrenset arbeidermakt

I Italia startet en masseoppstand i Torino i august 1917. De neste to årene var preget av sterk arbeiderorganisering og revolusjonære tilstander. Metallarbeiderne i Torino gikk lengst i utviklingen av arbeiderkontroll over produksjonen. Bevegelsen ble organisert gjennom internkommisjonene, grunnplanskomiteer som oppsto som talerør for grunnplanets motstand mot krigsinnsatsen.
    Under innflytelse av Gramsci og andre revolusjonære rundt tidsskriftet L'Ordine Nuovo, utviklet internkommisjonene i Torino seg fra å være de faglærtes motstandsgrupper til komiteer av fabrikkdelegater. I en av sine første artikler i L'Ordine Nuovo skrev han:

Internkommisjonene er organer for arbeiderdemokrati som må frigjøres for de begrensningene som arbeidskjøperne har lagt på dem, og gis nytt liv og energi. I dag begrenser internkommisjonene kapitalistenes makt i fabrikkene og driver forhandlinger og disiplinerende tiltak. I morgen, utviklet og beriket, vil de bli organer for arbeidermakt som erstatter kapitalisten i alle hans nyttige funksjoner innenfor ledelse og administrasjon. (Gramsci 1977, s 100)

Internkommisjonene var kimen til sovjeter, og at det også her måtte drives en intens kamp for å utløse potensialet i arbeidernes organisering.

Internkommisjonene satte arbeiderkontroll øverst på dagsordenen. Kampen om statsmakt var ikke like klar som i Tyskland. Derfor møtte de revolusjonære rådene de skrankene fabrikkomitéene i Russland møtte først etter måneders kamp: Økonomisk makt var ikke nok så lenge kapitalisme styrte produksjonen. Derfor ble kommisjonene dratt inn i forhandlinger med kapitalistene, der lederne lett ble gisler for ideer om produktivitet og disiplin.
    Av samme grunn ble fagforeningene trukket inn i ledelsen av kommisjonene. Fagforeningene i Italia var like bundet til kapitalismen som i Tyskland. Men arbeiderne innbilte seg at de gjennom de revolusjonære kommisjonene kunne "infisere fagbevegelsen med den nye kommunistiske ånd".
    Det var ikke helt feil, både årsmøtet og ledelsen i fagbevegelsen ga full støtte til internkommisjonene i sine uttalelser. Det gjorde også sosialistpartiet (PSI), som dominerte arbeiderklassen på samme måte som SPD.
    Verken internkommisjonene eller de revolusjonære rundt L'Ordine Nuovo så hvor sentralt kampen om statsmakt var i situasjonen. Selv Gramsci hadde en ide om at arbeiderkontroll betydde at arbeiderne skulle bygge opp industrien før staten kunne knuses. Et slikt skille mellom økonomi og politikk skapte forvirring i arbeiderrådene. Uansett om de var basis for den sosialistiske staten, så utviklet de seg aldri til det politiske nivået som en revolusjon krever.
    Derfor oppsto ikke motstykket til sovjetene, som skulle samordnet arbeiderklassen i hele Italia, og som ville være arenaen for kamp om statsmakten. Men hvem skulle ført denne kampen til arbeiderklassens seier? Bare anarko-syndikalistene hadde en organisasjon som brøt med fagbyråkrati og reformisme, men de var for svake til å stoppe en militær beleiring av Torino i 1920. Denne beleiringen førte til at ledelsen for fagbevegelsen bøyde av for kapitalistenes krav, og Torinos arbeidere gikk tilbake til jobben etter 24 dagers streik i en omringet by. Grunnlaget var lagt for at den revolusjonære bevegelsen ebbet ut i løpet av året.
    Høydepunktet på bevegelsen i Italia var okkupasjonen av fabrikkene i september 1920. Selv om disse var provosert fram av at arbeidskjøperne hadde avslått et lønnskrav satt fram av metallarbeiderforbundet, så førte de til en situasjon med reell dobbelmakt i sentra som Torino. Arbeiderne kontrollerte industrien og bygde opp avdelinger med væpnede røde garder som konfronterte statsapparatets styrker.
    Gramsci hadde også fullstendig oversett betydningen av å bygge en uavhengig organisasjon av militante, på siden av fagbevegelsen og rådsbevegelsen.
    Torino - arbeiderne ble slått ned to ganger, i april og september 1920, fordi bevegelsens nasjonale ledelse fremdeles var i hendene på reformistene. Første etter nederlagene rettet Gramsci på sin mekaniske reduksjonen av politikk til økonomi. Gramsci støttet nå et brudd med sosialistpartiet og ville stifte et kommunistisk masseparti for å forene de revolusjonære delene av arbeiderklassen. For seint.

Chile: Blodbad kunne vært unngått

Oppsvinget i klassekampen på 1960-tallet påvirket en hel verden. Arbeidere og studenter ble radikalisert av massestreiken i Frankrike 1968, borgerrettsbevegelsen i USA og frigjøringskamper mot imperialismen. I mange land ble 1970-årene et tiår med radikalisering av arbeiderklasse og venstreside. Revolusjonsforsøkene i Chile, Portugal og Iran var alle resultater av dette oppsvinget i arbeiderkamp og kamp mot imperialisme.
    Den chilenske eksempelet har utgangspunkt i 1970 da Folkets Enhet, UP, ledet av Salvador Allende, vant valget. UP var en koalisjon av blant annet sosialistpartiet og kommunistpartiet. Chile hadde en lang demokratisk tradisjon, der aktivisme i arbeiderklassen, særlig blant koppergruvearbeiderne, hadde spilt en viktig rolle det siste århundret.
    Arbeiderkontroll var en del av UPs valgkampprogram. UPs politiske manifest inkluderte nasjonalisering av viktige deler av økonomien. Arbeiderne skulle få være med på å bestemme. Denne plattformen ga i seg selv et ideologisk og legalt dytt i retning av å ta egne initiativer. Mer eller mindre uavhengig av regjeringen utviklet arbeiderklassen sin egen form for direkte aksjon.
    President Allende nasjonaliserte 52 selskaper, inkludert landets gigantiske kobberindustri. Han la også fram er forslag om å nasjonalisere 253 firmaer, men ble nedstemt (Levenson 1977). Arbeiderne tok derfor initiativet selv i mange bedrifter. Arbeiderne tok over kontrollen over en fabrikk, snart flere, og deretter dukket arbeiderråd opp rundt om i hele landet; i fabrikker, nabolag, slumstrøk og nasjonaliserte gårdsbruk.
    Arbeiderne selv eksproprierte rundt 300 bedrifter mellom 1970 og september -73. En ny type arbeideradministrasjon ble etablert: Administrasjonsrådet (Comites coordinadores) besto av 5-9 arbeidervalgte representanter, og 1-4 statsoppnevnte folk. Rådet sto for alt som hadde med investeringer, produksjon, markedsføring og alle arbeiderrelaterte spørsmål. Men fabrikkgulvet ble kontrollert av arbeidernes produksjonskomiteer. Stadig høyere grad av organisering og demokratisering ble utviklet. Forbrukerkooperativer, kantiner, gratis mat, videreutdanningskurs, idrett og kunstneriske aktiviteter, alt ble organisert av arbeiderne. (Levenson 1977)

Økonomisk og politisk krise

En bølge av overtakelser satte internasjonale selskaper i harnisk, som var fra seg av redsel for radikaliseringen av staten og arbeiderklassen. Utenlandsk kapital stoppet all aktivitet og stoppet alle kreditter, noe som skapte en økonomisk og finansiell flaskehals for regimet. Chilensk kapital kjørte konfrontasjonen ved å si opp folk og stenge bedriftene, hvilket igjen ble møtt med streiker og okkupasjoner av fabrikkene. Lastebileierne streiket i oktober -72, noe som forsterket krisa.
    En voldsom debatt oppsto i arbeiderklassen og i regjeringen. Det chilenske regimet var dominert av de moderate, Allende og kommunistpartiet (PCC). Disse tigget arbeiderne om mer produksjon for å styrke eksporten og skaffe utenlandsk valuta. Venstresida, bl a økonomiministeren og MIR[6], stresset videre nasjonalisering.
    Arbeiderklassen fulgte opp med å ta mer kontroll over bedriftene. De grep inn i statsbedriftene og stilte krav til regjeringens utpekte fabrikkbyråkrater. Videre okkuperte de og overtok stadig flere private bedrifter der eierne truet med nedleggelse. Arbeiderne opprettet Cordones Industriales for å samordne arbeiderkomiteene innenfor industrisektorer. Comites Coordinadores samordnet cordones over hele landet, og knytte forbindelser med nabolagskomiteer o.l. Los Comités Coordinadores spredte seg som ild i tørt gress etter lastebilstreiken, både i industrien og i boligområdene. Igjen brukte arbeiderklassen rådene til å løse de umiddelbare problemene den står over for i en skjerpet krisesituasjon; alt fra å samordne forsyninger, fordeling av ressurser, boligspørsmål, transport og rettslige spørsmål. I Chile betydde arbeidermakt derimot at produktiviteten økte med mer enn 20% (Zimbalist and Petras 1977). Økt selvdisiplin med mindre fravær, tjuveri fra jobben, og bedre produktkvalitet. Dette er innlysende, ettersom arbeiderne selv nå produserte for fellesskapet og ikke for kapitalistene. Rådene kom aldri så langt at de utfordret statens rolle. Tvert i mot ble Comites mer og mer en del av sosialistpartiet, som en fraksjon i partiet. Kommunistpartiet foreslo å legge arbeiderrådene inn under fagbevegelsen for å få kontroll. Men sosialdemokratene hadde skaffet seg kontroll på sin måte.

Sosialisme eller barbari

Rådsmaktbevegelsen ble et middel som politiske grupper brukte for å styrke sin makt i staten, og ble ikke utviklet som arbeiderklassens alternative statsform. I begynnelsen lovpriste regjering og partier bevegelsen på arbeidsplassene. En bevisst underminering begynte seinere.
    MIR var kritisk til regjeringspartienes reformisme, klassesamarbeid og manglende tro på arbeiderklassens muligheter. Men MIR var selv ikke en del av arbeiderklassen og handlet ikke som en del av den. MIR var rett nok en drivkraft for å få i stand Cordones, men illusjonene i UPs regjering gjorde at de ikke kunne ha hatt en riktig politikk i rådene, selv om de hadde vært større.
    Det som startet som en god ide, endte også ut i ingenting fordi Comites bare ble en fraksjon innafor sosialistpartiet, og brøyt dermed ikke med reformismen (Gonzales 1989).
    Nasjonaliseringen av industrien og fokus på produksjon var med på å holde igjen arbeiderrådene. Staten styrte bedriftene ovenfra og ned, og arbeiderne fikk ikke en gang informasjon om hva som var regjeringens politikk. Allendes regjering ga etter for borgerskapets press i alle sammenhenger, og arbeiderne samlet seg mot regjeringen. Det var i ferd med å bygge seg opp en dobbelmaktsituasjon utover sommeren 1973, arbeiderklassen hadde sine rådsmaktorganer og staten vaklet. Det ble aldri drevet en bevisst agitasjon overfor soldatene, med hensikt å bryte ned hæren. Hæren fikk tvert i mot utvidete fullmakter i Allendes siste måneder. Gjennom småprovokasjoner avslørte generalene at de hadde noe i gjære. Arbeiderklassen ba regjeringen bygge forsvarskomiteer, bevæpne arbeiderklassen. Allende saboterte. Allende og utviklingen av arbeidermakt ble knust gjennom et blodig kupp 11. August 1973.

Portugal: Parlamentarismens seier

Mindre enn ett år seinere raknet den portugisiske staten fordi koloniene var i ferd med å vinne frigjøringskampen, noe som førte til at hæren falt fra hverandre. En gruppe offiserer og soldater kalte seg De Væpnede Styrkers Bevegelse (MFA) og styrtet Caetanos diktatur[7]. Demokratiseringen etter kuppet skapte en revolusjonær atmosfære, og den provisoriske regjeringen eksisterte side om side med en bevegelse i arbeiderklassen som krevde, eller rett og slett bare gjennomførte, arbeiderkontroll i industri, offentlig sektor og på jordeiendommene.
    Organene for arbeiderkontroll, arbeiderkommisjonene, hadde dukket opp først tidlig på 70-tallet. Disse ble organisert spontant under diktaturet for å samordne kamper som illegale streikeaksjoner. Arbeiderkommisjonene ble gjenopprettet umiddelbart etter 25. April 1975. MFAs seier, og de tilsynelatende radikale frihetserklæringene, ga støtet til å gjenoppta kampen ved å stille krav som hadde blitt sabotert under diktaturet. Streiker i industrien spredte seg i hele Portugal til tross for at det sterkeste partiet i arbeiderklassen, kommunistpartiet (PCP), mente at regimet måtte få tid til å konsolidere seg. I utgangspunktet stilte arbeiderne økonomiske krav, høyere lønn. Etterhvert krevde de at det gamle regimets informanter skulle sparkes fra jobben. Etter en tid utviklet de kravet om arbeiderkontroll. (Hammond 1981) Svaret fra borgerskapet[8], enten det var nasjonalt eller internasjonalt, på denne uventete militante holdningen var både avventende og aggressivt. Sjefene enten sparket arbeidere eller bare la ned hele aktiviteten. Dette presset arbeiderklassen til å okkupere og ta kontroll over hele bedriften.
    Arbeiderkontroll var i Portugal best utviklet i landbruket, til forskjell fra de andre situasjonene. Konfrontasjoner var også sterkest her, og kampen varte lengre. Over 500 kooperativbruk ble dannet, som kontrollerte en firedel av all dyrket jord.
    Arbeiderkommisjonene var mest vellykkede i mindre private bedrifter. Dette skjedde til tross for at regjeringen og PCP gikk sterkt i mot disse arbeiderokkupasjonene. Men nettopp fordi arbeiderkontroll var begrenset til landbruket og små bedrifter, ble samordningen dårlig. Arbeiderne i disse bedriftene var uten samme erfaring med hele industriprosessen, slik tilfellet var i de oppstandene der de store arbeidsplassene ledet kampen.
    Rundt 30 000 (3 %) arbeidere utenfor landbrukssektoren tok del. Antall fabrikker under arbeiderkontroll økte til 400 fram til 1978. Dette skyldtes at sosialistpartiet brukte arbeiderkontroll som taktisk vri for å svekke PCP. Taktikken gjorde industrien mer rasjonell og profitabel, så når sosialistpartiet inviterte tilbake de gamle kapitalistene, kom disse til dekket bord.

Militæret og bevæpning

I Portugal fikk rådsbevegelsen støtte fra uventet hold: Ledelsen av MFA ble hele tiden presset fra høyresiden i militæret. For å eliminere høyresiden vedtok generalforsamlingen i MFA den 9. juli 1975 at staten skulle desentraliseres, at makt skulle overføres til arbeiderkomiteene, nabolagskomiteene, kooperativene og andre organer som hadde oppstått på initiativ nedenfra. Videre foreslo MFA at komiteene skulle bygges opp regionalt og nasjonalt, samlet i den Nasjonale Folkeforsamling. Ikke ulikt sovjetenes organisering. Men dette forble proklamasjoner.
    Likevel oppfattet soldatene seg som en del av revolusjonen. Menge steder var soldatene aktivt med og støttet arbeiderne når de okkuperte jordeiendommer og fabrikker. Denne situasjonen gjorde at selv de revolusjonære ikke automatisk så at statsapparatet måtte knuses.
    Deler av venstresida var også sterkt gerilja-inspirert, på samme måten som MIR i Chile. Mange av gruppene hadde også våpen som ble brukt for å forsvare streikende arbeidere. Men geriljatradisjonen har vært antiimperialistisk, men ikke antikapitalistisk. Aldri har denne tradisjonen forstått at arbeiderklassens masseaktivitet skaper de revolusjonære maktorganer som må erstatte den borgerlige staten. Selv om en av parolene i Portugal var "Aldri mer Chile", dvs ikke et militærkupp til, så hadde de revolusjonære ikke trukket den viktigste lærdommen: Uansett hvem som sitter ved roret i en borgerlig stat, så er den like fullt en borgerlig stat. Kapitalistklassens vakling er bare midlertidig, den borgerlige staten må knuses.

Samordning og splittelse

Arbeiderkomiteene hadde et organ for samordning av sin aktivitet: Inter-empresas. Denne var dannet av arbeiderrepresentanter fra 24 av de største bedriftene i landet. Organisasjonen var arbeidernes egen organisasjon, og ikke noe partis oppfinnelse. Akkurat som sovjetene var dette organer for samordning av arbeidermakt. I disse organene måtte partiene slåss om politiske linjer, som så skulle testes ut i praksis på arbeidsplassene. Bare på denne måten kunne parti og klasse utvikle revolusjonen.
    Men maoistene i MRPP, UDP hadde totalt misforstått hva sovjetene hadde vært, de brukte Inter-empresas i sin kamp mot PCP. For maoistene var det om å gjøre å bli valgt inn i posisjoner, uten å vise hvilket politisk standpunkt de hadde, og deretter bruke posisjonene til byråkratisk intrigekamp mot moskva-kommunistene (Mailer 1977 s 237). Gerilja-inspirerte PRP-BR prøvde riktignok å utvide Inter-empresas gjennom å bygge de revolusjonære arbeiderrådene (CRT). Men disse var ikke sprunget ut av behovet for å samordne kampen på arbeidsplassene, men definerte seg som "politisk oppklarende for arbeiderne". CRTs ledere hadde for store illusjoner i statsapparatet og MFA. MFA støttet opp om rådene, og dette lurte CRT. På den annen side eksisterte ikke CRT annet enn på papiret for arbeiderklassen. CRT ble bare en klubb for PRT og deres venner, og ikke en nasjonal organisasjon som forente klassekampen i Portugal.
    I 1975 ble det valgt en sosialdemokratisk regjering som etterhvert greide å ta krafta ut av grunnplansbevegelsen. Revolusjonen døde hen det neste året. Alle arbeiderstyrte bedrifter gitt tilbake til sine eiere etter 1975. Staten overtok kontrollen over de nasjonaliserte bedriftene. Sosialistpartiets kampanje for å opprette tilliten til parlamentarismen lyktes. Motstanden var sterkest i landbruket, der fremdeles en av tre kooperativer eksisterte i 1980.

Iran: Khomeini ble aldri utfordret politisk

Sjahen av Iran var forhatt som leder av alle deler av folket; borgerskapet, småborgerskapet, mullahene, arbeiderne, offentlig ansatte, alle var mot sjahen. Men den iranske revolusjonære kampen fikk ikke noe fart på seg før en massiv generalstreik startet. Oljearbeidernes streikeaksjoner i 1978 krevde slutt på undertrykkingen. Fabrikkene, bankene, offentlige kontorer, universiteter og skoler streiket i flere måneder før opprøret i januar 1979. Sjahen gikk av i februar 1979, og Khomeini fikk makta i fanget.
    Khomeini og mullahene hadde lært fra Chile at en revolusjon måtte bety oppløsing av det borgerlige maktapparatet. Parlamentet, rettsapparatet og politiet ble oppløst, hæren mistet sin makt. Et nytt politi, militær, skolesystem og en rekke paramilitære grupper ble opprettet av regimet.
    I industrien hadde streikene vært kontrollert av streikekomitéer. Ut i fra streikekomitéene oppsto shuras - arbeiderråd - i fabrikkene, hæren, jordgodsene og boligområder. Shuras var demokratisk valgte arbeiderkomiteer, men som etter maktovertakelsen bare stilte umiddelbare og økonomiske krav. Mange steder begynte disse også å organisere praktiske oppgaver i samfunnet. Stålarbeiderne organiserte transport av kull sammen med jernbanearbeiderne. Oljearbeiderne sørget under sin streik for at vanlige folk fikk olje, gjennom å ordne dette med jernbanearbeiderne.
    I flere byer i Nord-Iran oppsto det by-shuras som tok seg av styret av byen. I Teheran og andre storbyer oppsto nabolagskomiteer som tok seg av dagligdags administrasjon av samfunnet: Produksjon, kopiering og spredning av politiske løpesedler, ordne opp i konflikter mellom folk, samordne demonstrasjoner og andre former for politisk kamp (Avisa Kayhan 10. Jan -79) Men det var i liten grad kopling mellom shuras på arbeidsplassene og nabolagskomiteene. Og de ble aldri samordnet på nasjonal basis. Den iranske arbeiderklassen hadde ingen kamptradisjon som i Chile eller Russland. I gjennomsnitt hadde arbeiderklassen 7 års erfaring som arbeidere. Ideen om arbeiderkontroll oppsto gjennom følelsen av eiendomsrett og selvrespekt, og følelsen av ansvar for hele samfunnet. Den var ikke sterkt basert på en selvstendig klassebevissthet. (Bayat 1987 s 110-13.) Derfor var det heller ikke her noen klar ide om veien fram etter at sjahen hadde gått av. Iranske arbeidere i shuraene forsvarte revolusjonen gjennom å arbeide hardere og for å nasjonalisere industrien, slik at profitten kunne kontrolleres av regjeringen. Store deler av arbeiderklassen så regjeringen som sin egen.
    Arbeiderne i fabrikker med sterke shura var likevel i konstant konflikt med den statlige eller private ledelsen. Produksjonen ble sabotert av sjefene og statens som holdt igjen kreditter, hindret import av råvarer og hindret markedsføring. Islamske foreninger ble opprettet som politi på arbeidsplassene, og konkurrerende islamske shuras ble satt opp i konkurranse med arbeidermakt-organene. (Bayat 1987).
    Shuraene organiserte væpnede grupper for å sikre fabrikkene mot kontrarevolusjonær sabotasje. Dette var uttrykk for behovet for arbeiderkontroll, men etter Khomeinis maktovertakelse kom ikke bevegelsen lenger enn til å stille økonomiske krav. I og med at shura representerte alle arbeiderne på en arbeidsplass, slåss de for utjevning av lønnsforskjeller og opphevelse av fagskiller.
    Shuraene ble direkte valgt på allmøter i bedriftene, og var ansvarlige overfor disse allmøtene, og var aktive på fem felt: 1. økonomisk kamp for utjevning av lønner, bedre fordeling av arbeidsoppgaver og fjerning av rangordninger.
    2. Kamp mot autoritær maktutøvelse på arbeidsplassen, uansett hvem som var autoritær 3. kontroll over ansettelser og arbeidsmiljø 4. kontroll over bedriftens finanser 5. styring av produksjon og administrasjon Stort sett ble arbeiderkontroll gjennomført i store, moderne bedrifter der bedriftseierne og ledelsen hadde flyktet som følge av de revolusjonære tilstander. Oftest var det også utenlandsk eide bedrifter som ble tatt over. Arbeiderne fylte dermed ofte et maktvakuum, og hadde ikke slåss for å overta makten.
    Iransk venstreside var aktive i revolusjonen, men den hadde ingen basis på arbeidsplassene. Den besto av studenter og aktivister. Men ingen politisk organisasjon forsto hvor viktig shuraene var. Geriljastrategi var én retning, mens kommunistpartiet Tudeh var like reformistisk som sine søsterpartier. Den subjektive faktoren for en revolusjon basert på arbeiderklassens makt, partiet, eksisterte ikke.
    Selv om shuraene var arbeiderråd, utfordret de aldri den nye statsmakten. De var likevel organer for arbeidermakt som det tok Khomeini to år å avlede, terrorisere og sabotere før de var knust.

Norge: Institusjon uten arbeiderkontroll [9]

Det som startet arbeiderrådsbevegelsen i Norge var i første rekke mangelen på mat og det urettferdige rasjoneringssystem som utelukkende gikk ut over arbeiderne og småkårsfolket. Arbeiderne stilte krav til samfunnet og statsmyndighetene. Men erfaringene fra tidligere kamper hadde vært at arbeiderklassen ikke kunne stole på DNA og AFL (dvs LO) som sine representanter.
    Arbeiderklassen måtte se seg om etter kamporganer som de selv kunne styre, og ideen om arbeiderråd kom fra Russland. DNAs ungdomsforbund ble den ideologiske ledelsen av bevegelsen. Arbeider- og soldatrådene ble oppfattet som revolusjonære maktorganer i kampen for sosialisme, selv om det ikke var arbeiderklassens egen oppfatning.
    I mai 1917 kom det til store spontane demonstrasjoner foran Stortinget. Den 6. juni ble en felles demonstrasjonsdag med streik over praktisk talt hele landet. DNAs sentralstyre og AFLs sekretariat vedtok å ikke foreta noe for å gjennomføre de krav som var stilt.
    Arbeidernes mistillit til sine ledere økte. En mistillit som kom til skarpe uttrykk i lokalpresse og på folkemøter. I løpet av vinteren 1917-18 ble det dannet arbeiderråd rundt omkring i landet, noen steder også soldatråd. Bevegelsen begynte blant jernarbeiderne i Oslo. Selve gjennombruddet for rådene skjedde på meget kort tid.
    Som i Tyskland hadde sosialdemokratiets høyrefløy en taktikk for å dempe og avspore den spontane massebevegelsen. De mislyktes med dette, og disse kuppforsøkene tvang desto hurtigere frem en bevisst revolusjonær selverkjennelse. Lederne i Oslo arbeiderparti hadde straks fått nyss om det som var i gjære blant arbeiderne på de store verkstedene i jernindustrien og besluttet å ta affære. De kalte sammen alle organisasjonenes tillitsmenn i Oslo i Folkets Hus for å få nedsatt en komite til "varetakelse av arbeidernes interesser under rasjoneringen". Slik håpet de å bryte brodden av den nye revolusjonære bevegelsen.
    De reformistiske ledere led imidlertid nederlag både i Oslo og på en rekke møter og distriktskonferanser utover landet. Arbeiderrådet i Oslo sendte ut et manifest til den norske arbeiderklasse hvor linjene ble trukket opp for videre aksjon. Her ble reist krav om

beslagleggelse av alle levnetsmidler og deres salg til så overkommelige priser at hele befolkningen kan nyte godt av dem.
    våpenøvelsenes sløyfing og nøytralitetsvaktens hjemsendelse foranstaltninger til avhjelp av bolignøden, eksport- og importregulering m. v. (disse krav)...kan vi ikke ventes gjennomført ved parlamentariske midler, men bare ved en revolusjonær masseaksjon av hele det arbeidende folk....(Arbeiderrådsbevegelsens mål er)... dannelsen av et helt selvstendig og suverent aksjonsorgan, der er et fellesorgan for alle faglige og politiske organisasjoner og hele det arbeidende folk.

Konferansen besluttet følgende taktikk: De oppstilte krav søkes gjennomført ved henvendelser til myndighetene, ved opinions- eller demonstrasjonsmøter, ved faglig påtrykk eller ved masseaksjon på annen måte.... For det tilfelle at dyrtidskravene ikke innrømmes innen en rimelig frist vil konferansen anbefale at der iverksettes en politisk massestreik.
    Konferansens viktigste beslutning var uten tvil parolen om at arbeiderne selv skulle ta åttetimersdagen fra og med 2. mai. Motstand og eventuelle trakasseringer vil fra arbeiderne bli møtt med en planmessig gjennomført sabotasje eller streik. Rundt 25 000 arbeidere fulgte denne parolen. Dette offensive fremstøtet førte til en rekke langvarige og bitre arbeidskamper (f. eks. ved Krokstad Cellulose på Nedre Eiker). Det var den største direkte utenomparlamentariske masseaksjon gjennomført av norske arbeidere til da. Aksjonen var helt avgjørende for innføringen av åttetimersdagen.
    Seieren viste arbeiderklassen at en revolusjonær masseaksjon virket. Umiddelbart etter arbeiderrådenes landskonferanse holdt DNA sitt landsmøte, som besluttet å hilse arbeiderrådbevegelsen med glede. På dette landsmøtet ble høyrefløyen byttet ut med en mer radikal venstrefløy.
    Kort tid etter landsmøtet i DNA ebbet rådsbevegelsen ut. Heller ikke den nye radikale ledelsen i DNA var innstilt på å bruke arbeiderrådene i en avgjørende kamp om makten i samfunnet.
    Venstrefløyen hadde nå partiet, og denne fløyen var nå ikke mer radikale enn at de gjorde akkurat som sine reformistiske partifeller i andre land: De kvelte arbeiderrådene. Venstrefløyen var ikke interessert i at arbeiderrådene hevet massebevegelsen opp på et høyere politisk nivå, med målet å styrte borgerskapets klasseherredømme. At et slikt mål foresvevet de ledende og drivende krefter i bevegelsen, fremgår av dens egne beslutninger og av en rekke andre politiske dokumenter fra samme tidsrom:

Misnøyen med, ja raseriet, over den borgerlige regjerings politikk er nu så stor ute blant folkets masser at sosialismen bare behøver å organisere misnøyen og lede den inn i de rette kanaler for å bringe det borgerlige styre til fall.... Man må være oppmerksom på at landet nu har valget mellom to ting: hungersnød eller sosialisme. (klassekampen 1/1918)

I en uttalelse fra ungdomsforbundets distriktskonferanse for Bratsberg ved årsskiftet 1917-18 het det:

Det er blitt en sosialpolitisk nødvendighet at hele samfunnsmakten nu overtas av arbeiderklassens revolusjonære organer, en maktforskyvning som er den eneste vei for gjennomførelsen av det program, som ene og alene kan redde det arbeidende folk ut av dyrtidens, utbyttingens og hungersnødens vold. Dette er ensbetydende med etablering av proletariatets diktatur....

hvorfor det bl. a. blir nødvendig på hvert sted at ved agitasjon blant stedets vernepliktige å sikre disses og deres kameraters tilslutning til arbeiderrådets politikk.

Som utviklingen nu går kan vi også forutsette en ytterligere tilspissing av krisen, der gjør arbeidernes hele overtagelse av samfunnsmakten til en tvingende nødvendighet. En slik situasjon gjør det nødvendig for arbeiderrådene som representant for hele den arbeidende klasse å overta kontrollen av industrien, landbruket, fiskeriene, transportvesenet og omsetningen-likesom hele den sosiale og administrative forvaltning blir å legge i rådenes hender.

Andre klasser og arbeiderrådene

I eksemplene har vi sett at arbeiderrådene var resultatet av kampen mellom samfunnets hovedklasser under kapitalismen. Kapitalismen skaper også sin egen bøddel - den moderne arbeiderklassen. Men erfaringene viser at de andre klassene også er viktige i helhetsbildet. Allerede Marx og Engels advarer mot filleproletariatets reaksjonære rolle i Manifestet. Bøndene har også hatt en viktig rolle i de revolusjonene vi snakker om.
   

Jeg har forsøkt å påvise at revolusjonen av 9. november i første rekke var en politisk revolusjon, mens den når det kommer til stykket må bli en økonomisk revolusjon. Men den var også bare en byenes revolusjon, landsbygda er inntil nå forblitt nesten uberørt. Det ville være dårskap a ville gjennomføre sosialismen uten landbruk. Sett ut fra en sosialistisk økonomis standpunkt lar industrien seg overhodet ikke omforme uten en umiddelbar sammensmeltning med et sosialistisk omorganisert landbruk. Den viktigste tanken i en sosialistisk ordning av økonomien er opphevelse av motsetningen mellom by og land. Denne oppsplitting, denne motsetning er en rent kapitalistisk foreteelse som straks må oppheves, hvis vi skal stille oss på det sosialistiske standpunkt. Hvis den sosialistiske omveltning skal tas på alvor, må dere rette oppmerksomheten like så mye på landsbygda som på industrisentrene[10] (Luxemburg, 1973)

Rosa Luxemburg forsto hvor viktig dette var etter den russiske revolusjonen. Lenin brukte lang tid på å overbevise bolsjevikene om at de måtte sørge for å vinne bøndene for revolusjonen i 1917. Dette skulle bli helt avgjørende under borgerkrigen mot imperialistene og de "hvite". Uten støtten fra bøndene ville ikke den røde arme vunnet.

Rosa Luxemburg hadde i utgangspunktet kritisert Lenin på det sterkeste for hans flørting med bøndene, men skiftet altså mening. Og årsaken til det var klar:

uansett om vi har opptalt kontrarevolusjonens siste reserver, er det ennå en reserve som vi ikke har opptalt, nemlig bondestanden. Nettopp fordi denne hittil er forblitt uberørt, er den fremdeles en reserve for det kontrarevolusjonære bursjoasi.

Arbeiderråd og sosialisme

De lever marxismens teori... Denne teorien ser. som, den viktigste faktoren i historia... mennesket, mennesker i samfunn, mennesker i forhold til hverandre, som inngår avtaler med hverandre og utvikler gjennom disse forhold (sivilisasjonen) en kollektiv sosial vilje: mennesker som begynner å forstå økonomiske realiteter, bedømmer dem og tilpasser dem til deres vilje inntil dette blir drivkraften i økonomien og påvirker den objektive virkeligheten, som lever og beveger seg og begynner å likne en strøm vulkansk lava som kan styres i den retningen og på den måten menneskets vilje bestemmer. (Gramsci 1977, s 34)

den russiske revolusjonen er frihetens triumf... en sammenhengende og systematisk oppreising av et folk, som følger linjene i et hierarki, og skaper for seg selv ett etter ett av de organer som det nye sosiale livet krever" (Gramsci 1977, s 54)

Spontane arbeideroppstander har flere ganger gått så langt at arbeidermaktorganer har oppstått. Dette kan være kimen til en revolusjon.

En kapitalistisk bedrift utvikles av ledelsen, ingeniørene og direktørene på kapitalistenes ordre. Profitten er kapitalistenes motiv for utvikling, mens arbeiderklassen slåss for bedre levekår. Denne grunnleggende klassemotsetningen gjør at bedriftene ikke kan styres av arbeiderne under kapitalismen. Moderne kapitalistiske bedrifter i dag prøver å komme rundt denne motsetningen med å innføre nye ledelsesmetoder, internkontroll, kvalitetskontroll og ansattes representanter i styre og stell. Selv om slike metoder har gitt kapitalistene gode resultater, har det ikke fjernet den grunnleggende motsetningen mellom arbeid og kapital.
    Virkelig arbeiderkontroll har i revolusjonære situasjoner betydd at arbeiderklassens evner har kunnet utvikle seg. I alle bedrifter styrt av arbeiderråd har entusiasmen for fornyelse og utvikling vært stor. Nye maskiner, verktøy og arbeidsmetoder har blitt utviklet. En av tre arbeiderstyrte bedrifter i Chile gjennomførte minst en større forbedring av produksjonen (Bayat 1991 s 78). I Portugal satte arbeiderne i stand maskiner som kapitalistene hadde kassert.
    De iranske shuraene klagde over Khomeinis statsansatte ledere fordi de ikke kunne organisere produksjonen like fornuftig som arbeiderne. Arbeiderne i Tabriz traktorfabrikk og Caterpillar satte i gang med å legge om hele produksjonslinjen i fabrikken.
    Rådsmakt betyr at arbeiderne starter en prosess som betyr en fundamental omlegging av produksjonen. Gramsci satte opp arbeiderkontroll over produksjonen:

Proletariatets diktatur[11] kan bare finnes innenfor organisasjoner som er særegne for aktiviteten til produsenter, og ikke til lønnsarbeidere, som er kapitalens slaver. Fabrikkrådet er kjernen i denne organisasjonen, fordi alle sektorer av arbeidsprosessen er representert i rådet,.... Rådet tilhører hele klassen, en sosial institusjon. (Gramsci 1977, s. 100)

Hvorfor er arbeiderrådene glemt?

De historiske erfaringene med rådsmakt er lite kjent på venstresida i Norge. Dette skyldes at arbeiderbevegelsen har vært dominert av to politiske retninger som ikke er revolusjonære: Sosialdemokratiet eller reformistene (DNA), og de stalinistiske kommunistpartiene (NKP, AKP). Rådsstrategien avgrenser seg både fra stalinismens partidiktatur og reformismens parlamentarisme. Begge typene parti baserer seg på en passiv arbeiderklasse - som statister under partiets lederrolle og som stemmekveg i valgsirkus.
    Arbeiderpartiet (DNA) forlot den revolusjonære marxismen for godt på 1920-tallet. Revolusjon var ikke lenger nødvendig eller ønskelig. Kapitalismen kunne reformeres slik at arbeiderklassen ville få stadig mer makt (derav ordet reformisme). Etter den russiske revolusjonens nederlag utviklet byråkratiet i Sovjet seg til en ny klasse. Marxismen ble gjort om til en ideologi for disse herskerne i Kreml, for å rettferdiggjøre alt de gjorde. Ideene om arbeidermakt måtte tones ned, og partiets ufeilbarlighet og ubestridte lederrolle måtte bankes gjennom. De grunnleggende erfaringene fra 1917, Lenin og Trotski, ble visket ut.
    Et parti som "alltid har rett" vil aldri lede en revolusjon. Men det var heller ikke meningen med kommunistpartiene (KP), slik de nye herskerne så det. KPene skulle til enhver tid føre den politikk som sikret Sovjets interesser. I alle historiske situasjoner betydde det at KPene skulle støtte opp om den regjering eller maktkonstellasjon som ville være den minste trussel mot Kreml.
    En annen tendens på venstresiden er anarkismen. Anarkistenes ideer om rådsmakt likner mye på våre. Flere ganger har anarkistene vært marxistenes nærmeste allierte for arbeidermakt, i kamp mot reformisme (Italia) og stalinisme (Spania). Problemet for alle varianter av anarkisme er at de ikke ser en revolusjon som en kamp om makt.
    De russiske anarkistene var mot bolsjevikenes slagord "all makt til sovjetene" (Voline 1990) - fordi det handlet om at arbeiderklassen skulle gripe makten. Anarkisme er en utopi fordi den ikke ser at en revolusjon handler om å utøve kollektiv makt.
   

Vi er ingen utopister. Vi "drømmer" ikke om hvordan vi på røde rappet skal greie oss uten ethvert styre, uten enhver underordning; disse anarkistiske drømmeriene, som beror på manglende forståelse av oppgavene for proletariatets diktatur, er fullstendig fremmed for marxismen, de tjener i virkeligheten bare til a utsette den sosialistiske revolusjon til den tid da menneskene skal ha blitt annerledes. Nei, vi vil den sosialistiske revolusjon med mennesker som de er nå, de menneskene som ikke kan greie seg uten underholdning, uten kontroll, uten oppsynsmenn og bokholdere. (Lenin 1968, s. 85)

Lenins poeng er at vanlige mennesker skal gjøre en revolusjon. Anarkistenes ide om revolusjon krever at menneskene forandrer seg først, og deretter er full frihet mulig. Marxister, også Marx selv, poengterte at en revolusjon er en prosess der menneskene forandrer seg, fordi de materielle forholdene forandres i kampen, og dermed ideene vi har i hodet. Kun gjennom denne prosessen er en utvikling i retning av full frihet mulig:

Intet proletariat i verden, heller ikke det tyske, kan fra den ene dag til neste i en fart fjerne sporene etter årtusenlang undertrykkelse.... Proletariatet når ikke sitt høyeste politiske trinn på revolusjonens første dag, heller ikke åndelig. Først revolusjonens kamper kommer i enhver forstand til å løfte proletariatet til full modenhet. (Rosa Luxemburg, Die Rote Fahne, 3. desember 1918)

Den røde tråden gjennom den europeiske arbeiderbevegelsens historie i dette hundreåret er kampen for rådsmakt. Denne kampen har hatt sine høydepunkter- Russland 1917, Tyskland 1918, Italia 1920, Spania 1936- 37, Ungarn 1956, Frankrike 1968, Portugal 1975, Polen 1980- 81 - men røttene ligger i erfaringene og behovene til arbeiderklassen i selve produksjonsprosessen. Denne kampens historie er ikke ferdig.

Referanser:

Noter: