Fagbevegelsen i Norge på 80- og 90-tallet

Knut Øygard


Innhold:

  • Marxister, fagbevegelse og klassekamp
  • Fra reformer til "reformer i revers"
  • Økonomisk krise og klassekamp
  • Motstand og streiker
  • Solidaritetsalternativ og samarbeidspolitikk
  • "Nye" grupper - ny militans
  • Barnehagestreiken i Oslo
  • Lærerstreiken
  • Norge: Harmoni eller konflikt

  • Hågensen styrer landet. - Yngve Hågensen har altfor stor makt i det norske samfunnet.
        Per-Kristian Foss (Høyre) [1]
    Skulle man ha vurdert norsk fagbevegelse ut fra åpningen på LO-kongressen i 1997 og omtalen i avisene måtte man ha konkludert med at norsk fagbevegelse aldri har vært sterkere. LO-leder Yngve Hågensen tok utgangspunkt i hvordan LOs innflytelse på den økonomiske politikken hadde bidratt til redusert arbeidsløshet, lav inflasjon og lave renter. Det er ikke bare Hågensen som mener at LO har stor makt. Et av Høyres viktigste argumenter i valgkampen var behovet for regjeringsskifte for å "vingeklippe" LO.
        Dette bildet av en slagkraftig fagbevegelse står i skarp kontrast til hvordan de fleste fagorganiserte og tillitsvalgte oppfatter virkeligheten. I løpet av 1997 ble "Forskjells-Norge" et begrep de fleste kjente seg igjen i. Foran lønnsoppgjøret i 1998 var det bare 2% som trodde vi ville få et fredelig lønnsoppgjør.[2] I tariffoppgjøret fikk man reelle lønnsøkninger i de fleste områdene. NHOs forsøk på å underminere tariffavtalene ble stoppa. Tvert om fikk man viktige forbedringer i noen avtaler. Fasiten er likevel at resultatet er opphausa. Dette var ikke "tidenes lønnsoppgjør". Ledelsen i LO gikk aldri lenger enn de følte de var helt nødt til for å ikke miste kontrollen over oppgjøret. I offentlig sektor var heller ingen i stand til å utfordre det norske forbudet mot effektive streiker som lønnsnemnda utgjør.
        Uforstyrret av lønnsoppgjøret fortsetter arbeidsgiverne sin politikk for utskilling og oppsplitting, mens privatisering er en trussel for stadig nye grupper. Gjennom et tett samarbeid med staten og arbeidsgiverne har det sentrale LO-apparatet en posisjon som er mye sterkere enn faglige sammenslutninger i de fleste andre land. Dette samarbeidet har ikke vært til hinder for at Norge har blitt et av de landa der inntektsforskjellene har økt mest.[3] En tredobling av arbeidsløsheten fikk passere uten alvorlige problemer for Arbeiderpartiets regjering. Det har heller ikke vært noe synlig problem for LO at mens "solidaritetsalternativet" bygger på en forutsetning om at kapitalen kan styres, så kvitter regjeringa seg med de fleste redskapene de hadde for å styre kapitalen. EØS-avtalen og mer myndighet til Norges Bank er bare to tiltak som begrenser politikernes mulighet til å gripe inn i den økonomiske politikken. På begynnelsen av 80-tallet slo en internasjonal økonomisk krise inn i Norge, og for første gang etter krigen fikk vi massearbeidsledighet. Arbeidsgiverne benyttet den muligheten til å sette inn en serie med angrep mot fagbevegelsen. I denne artikkelen vil jeg forsøke å skissere den utviklinga som har vært i klassekampen i Norge de siste 20 åra. Hvordan radikaliseringa på 70-tallet forsvant, endringer i styrkeforholdet mellom klassene og endringer i arbeiderklassen. Jeg trekker fram noen konflikter jeg mener har vært av avgjørende betydning. Dette er først og fremst et innlegg for å fremme debatten om disse spørsmålene. Perioden vi har vært gjennom har vist at en klar forståelse av styrkeforholdene er en forutsetning for å meisle ut en korrekt politikk.

    Marxister, fagbevegelse og klassekamp

    Under kapitalismen pågår det en evig kamp mellom arbeidere og arbeidsgivere, mellom proletariatet og kapitalistene. Formen på denne kampen varierer. Marx skrev det slik: "Alle samfunns historie til nå er en historie om klassekamp ... Snart åpen - snart skjult".[4] Klassekamp tar forskjellige uttrykk. Kamp for demokratiske rettigheter, mot undertrykking og rasisme, for en meningsfull utdanning, er alle deler av en kamp om hvem som skal bestemme i samfunnet. Den grunnleggende motsetninga innenfor et kapitalistisk samfunn er imidlertid motsetninga mellom dem som produserer og dem som tjener på det som blir produsert - mellom arbeidere og kapitalister. Også kampen på arbeidsplassene tar forskjellige uttrykk. Bare sjelden dreier det seg om en utfordring av selve det kapitalistiske utbyttingssystemet. Derimot pågår det en evig kamp om fordelingen av det produserte overskuddet og kontrollen over arbeidssituasjonen.
        I denne kampen varierer styrkeforholdene. Både objektive og subjektive forhold er bestemmende for utviklingen av styrkeforholdet. Industriutvikling og den økonomiske situasjonen er blant de viktigste objektive forholdene. Subjektive forhold er saker som organisasjonsforhold, institusjoner og politiske holdninger og stemninger.
        Undertrykte har alltid slåss mot undertrykking og for bedre kår, men formen denne kampen har tatt under kapitalismen har viktige særtrekk. Kapitalismens gjennombrudd førte til en utplyndring av mennesker som historia knapt nok hadde sett. Fattigbønder ble drevet bort fra jorda og inn i umenneskelige arbeidsforhold. De første fagforeningene ble etablert for at arbeidere skulle kunne opptre som en enhet overfor sin arbeidsgiver. Arbeidere lever av å selge sin arbeidskraft. Gjennom fagforeninger kunne man danne monopoler av arbeidskraft og dermed sikre bedre pris på arbeidskrafta. Fagforeninger kan hindre arbeidsgiverne i å skalte og valte med sine ansatte, men de er som regel ingen trussel mot selve lønnsarbeidet - de er først og fremst opptatt av hvor store smuler arbeiderne skal få, ikke av en kamp om selve eiendomsretten til produksjonsmidlene. Fordi forholdet mellom arbeider og kapitalist alltid er et maktforhold, ble etableringa av fagforeningene fra første stund sett på som en trussel mot kapitalistenes maktposisjon. Marx beskrev dette slik:

    Det første målet med sammenslutningene var bare å opprettholde lønningene, men når kapitalistene slutter seg sammen for å knuse foreningene - blir det å forsvare foreningene viktigere enn det umiddelbare spørsmålet om lønna. Dette er så sant at økonomene er forbløffet over at arbeidere er villige til å ofre en stor del av lønna for å bygge foreningene - som økonomene trodde bare ble danna for å øke lønningene. Det er i denne kampen at alle de elementene som er nødvendige for en kommende borgerkrig utvikler seg. Når sammenslutningene har nådd dette nivået får de en politisk rolle.[5]

    Men hvilken politisk rolle? Fagforeningenes rolle og egenoppfatning forandrer seg over tid, avhengig av politiske svingninger og styrkeforholdet overfor arbeidsgiverne. Forløperne til de moderne fagforeningene ble etablert under radikaliseringsbølgen som gikk over Europa i 1848. I Norge organiserte Marcus Thrane den første bevegelsen bygd på arbeidere. Det var en bevegelse bygd rundt krav om politiske reformer og sosiale forbedringer - det var en bevegelse som direkte utfordra herskerklassens makt. Thranitterbevegelsen led nederlag. Dette nederlaget innledet en lang periode dominert av reaksjonær politikk.

    Da arbeiderklassen igjen begynte å organisere seg var det innafor fagbaserte foreninger, som bare tok sikte på å organisere et mindretall innafor arbeiderklassen. Fra første stund var det foreninger, spesielt håndverkerforeningene, som først og fremst ville ha rene interesseorganisasjoner. Hensikten var å ivareta medlemmenes interesser i snevreste forstand.
        Hele grunnlaget for en fagforening er at arbeidere er nødt til å stå sammen for å vinne. Fagforeninger verden over har skrevet "Enhet er vår styrke" på fanene sine. Like lenge som dette slagordet har eksistert har det stått strid om hva dette slagordet betyr. Hvem skal man ha enhet med? For det er ikke slik at fagforeninger bare forener arbeidere. De splitter dem også. De splitter arbeiderne etter fag, bransje - og ofte etter kjønn og nasjonalitet.
        Mange av de gamle fagforeningene var mer sneversynte enn flere av dagens profesjonsorganisasjoner. Et eksempel er Norges første fagforening, Oslo Typografiske forening. Det var en forening som bare organiserte fagarbeidere. Gjennom de første åra var det harde kamper om foreninga burde støtte andre grupper i kamp. Spørsmålet om foreninga skulle støtte bryggearbeiderstreiken i 1872 førte til splittelse i den nystifta foreninga. Striden var ikke mindre når det gjaldt om foreninga burde beskjeftige seg med politiske spørsmål. Oslo Typografiske forening meldte seg flere ganger inn og ut av Arbeiderpartiet i perioden fram til splittelsen av Arbeiderpartiet i 1923.
        Det var først med gjennomslaget av sosialistiske ideer i fagforeningene at forståelsen for klassesolidaritet vokste. Det hevet perspektivene til fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen. Fra dagskrav, begrenset til enkelte bransjer eller fag, utvikla de klassekrav. Sammensmeltningen av krav om allmenn stemmerett med økonomiske krav hevet klassekampen til en kamp for en revolusjonær forandring av samfunnet. (Om allmenn stemmerett ikke virker revolusjonært i dag, så må man ha i bakhodet at et krav kan være eksplosivt i noen situasjoner og ubetydelige i andre, avhengig av hvem som kjemper dem fram. En britisk høyesterettsdommer sa det slik i 1842: "Hvis dem som ikke har eiendom skulle få makt til å lage lovene , vil det med nødvendighet lede til ødeleggelse for dem som har eiendom".) Alle fagforeninger eksisterer for å bedre betingelsene for arbeiderne. Kort sagt for å heve prisen på varen arbeidskraft. Det betyr at de er innretta på å sikre reformer innafor kapitalismen. Lønnsarbeid som vi kjenner det er tett knytta til kapitalismen. Å skulle bryte med kapitalismen ville samtidig bety at fagforeningenes nåværende eksistensberettigelse ville forsvinne.
        I det øyeblikket fagforeningene var etablert ble det viktigste å sikre anerkjennelse og avtaler som regulerte forholdet mellom arbeidsgiverne og fagforeningene. Det betydde at man måtte inngå et kompromiss med arbeidsgiverne. Alle slike avtaleverk bygger på en forutsetning: Det er arbeidsgiverne som har eiendomsretten og styringsretten over bedriftene og dermed bestemmer hva de vil gjøre med overskuddet av det som blir produsert.

    Fagbyråkrati og grunnplan

    Sammen med fagforeningene vokste det fram en gruppe profesjonelle fagforeningsledere. Opprinnelig var de rekruttert fra de beste streikelederne og organisatorene, men utviklet seg raskt til en egen gruppe med andre interesser enn dem de var valgt av og representerte, et fagbyråkrati.
        Fagbyråkratiet er en gruppe som lever av å drive fagforeningene og lede forhandlingene med arbeidsgiverne og deres organisasjoner. Oppgaven er å komme fram til kompromisser med arbeidsgiverne. Uansett hvilken bakgrunn og politisk holdning en fagbyråkrat har, innebærer jobben at man fjerner seg fra dem man er valgt fra. De er ikke styrt av den samme disiplinen som på arbeidsplassen, står ikke i direkte konflikter med formenn, i et dårlig arbeidsmiljø - og er heller ikke del av fellesskapet på arbeidsplassen. De er stort sett skjerma mot oppsigelser og arbeidsgivernes skalting og valting med arbeidsfolk. Arbeidssituasjonen er prega av rollen som forhandler og kompromissmaker. Dermed bruker de mer tid til å omgås direktører, jurister og andre tillitsvalgte enn vanlige medlemmer. Å gå tilbake til sin gamle jobb vil de fleste oppleve som et lønns- og arbeidsmessig tilbakeslag.
        Fagbyråkratene vil nødvendigvis komme i konflikt med en offensiv arbeiderklasse. De forhandler om betingelsene for salg av arbeidskraft. En bevegelse som vil oppheve lønnsarbeidet er selvsagt også en trussel mot deres posisjon. Toppene i fagbevegelsen er ikke en del av borgerskapet. Mens borgerskapet har sin makt knytta til kontroll over produksjonsmidlene og det overskuddet arbeiderne produserer, baserer byråkratene seg på at arbeiderne hele tida kommer i et motsetningsforhold til kapitalistene. Selv om mange byråkrater vanker sammen med direktører, har de ingen posisjon uten at de kan vise til støtte blant flertallet av arbeidere. I noen perioder kan arbeidsgiverne se seg tjent med et tett samarbeid, i andre kan de være like oppsatt på å knekke de samme fagforeningslederne. Det tette samarbeidet med sjefene betyr at fagbevegelsen for mange fungerer som et springbrett inn i bedriftens ledelse. Det er vanlig at "dyktige" tillitsvalgte "hopper over bordet". Fagbyråkrater har en posisjon så lenge arbeidsgiverne tror byråkratene både representerer og kan kontrollere arbeiderne. For fagbyråkratene er det derfor viktig å holde alle konflikter innafor rammer de selv kan kontrollere. Det avgjørende er å holde organisasjonen intakt. Angriper arbeidsgiverne selve organisasjonsretten vil de faglige lederne måtte slåss - selv om de da også er så bundet av lov- og avtaleverket at kampene blir tafatte.[6]
        Alle aksjoner som kan true deres egen posisjon, eller som utfordrer forpliktelsene overfor lov- og avtaleverket vil de bekjempe. I denne sammenhengen er det ikke noen forskjell om fagbyråkratene er medlemmer av Arbeiderpartiet eller RV. Etterhvert som tidligere og nåværende RVere og SVere kontrollerer nøkkelposisjoner i fagbevegelsen er det tydelig at det ikke har endra en millimeter på hvilken rolle de tillitsvalgte spiller.

    Fagbyråkratiet i Norge

    Fagbyråkratiet har alltid hatt en sterk stilling i Norge. En sentralisert forbundsstruktur og tette bånd mellom Arbeiderpartiet og lederne i fagbevegelsen har gitt byråkratiet en sterk autoritet innad i bevegelsen. Autoriteten blir bare forsterket av et sett vedtekter og lover som forbyr organisering på tvers og overlater alle beslutninger om bruk av kampmidler til sekretariatet i LO.[7]
        Posisjonen er stadfestet gjennom et omfattende lov- og avtaleverk, konstruert for å unngå arbeidskonflikter og skyve uenigheter vekk fra arbeidsplassene og oppover i systemet.
        Hovedavtalen og Arbeidstvistloven er nøkkelelementene i det formaliserte klassesamarbeidet i Norge. Det bygger på et kompromiss der arbeidsgiver godtar organisasjonsretten og inngår tariffavtaler, mens arbeiderne aksepterer arbeidsgivernes styringsrett (eiendomsretten og retten til å lede og fordele arbeidet) og underlegger seg en omfattende fredsplikt. Alle tvister om inngåtte avtaler og oppsigelser skal løses gjennom forhandlinger eller rettsapparatet (rettstvister) eller gjennom forhandlinger og regulerte konflikter i forbindelse med landsomfattende avtaler (interessetvister).
        Som yppersteprester i dette systemet finner vi Arbeidsretten. Ganske riktig omtalt som en klassedomstol. Ikke fordi arbeidsretten alltid dømmer til arbeidsgivernes fordel, men fordi den opprettholder et system som garanterer arbeidsgivernes styringsrett.[8] Styrkeforholdet mellom byråkratiet og grunnplanet i fagbevegelsen endrer seg i takt med graden av militans og radikalisme på arbeidsplassene. Et eksempel: I tariffrevisjonen i 1982 ble den lokale forhandlingsretten innskrenket. Mens en rekke verkstedklubber hadde rett til å gjennomføre lokale forhandlinger fire ganger i året, ble den da innskrenket til én gang i året, etter at den hadde vært suspendert flere ganger etter 1979xxx. Den sterke lokale forhandlingsretten var en torn i øyet for dem som ønsket en kontrollert lønnsutvikling. En slik innskrenking i forhandlingsretten var bare mulig fordi klubbene i verkstedindustrien var blitt svekka som en følge av arbeidsløsheten.

    Fra reformer til "reformer i revers"

    Internasjonalt var 60- og 70-tallet den største radikaliseringsperioden i etterkrigstida. 1968 innebar et brudd med samarbeidspolitikk verden over. Politisk radikalisering slo inn på arbeidsplassene - og streiker og aksjoner forsterket den politiske radikaliseringa. Verdens til da største generalstreik, i Frankrike i mai 1968, var bare ett høydepunkt i denne bevegelsen som rystet herskerklassen - og som de senere har gjort alt de har kunnet for å ufarliggjøre.
        Også i Norge medførte den en økt militans. På arbeidsplassene foregikk det en radikalisering. Lærdommen fra en rekke streiker var at det gikk an å streike ulovlig. 70-tallet ga oss uttrykket "ville streiker". Det var ikke lenger selvsagt at arbeidere alltid gjorde som fagbevegelsens ledere ba dem.
        På begynnelsen av 70-tallet ble denne militansen generalisert. Avstemninga om medlemskap i EF - og ikke minst bevegelsen i forkant, bidro til å svekke sosialdemokratiets hegemoni i fagbevegelsen. Radikaliseringa i ungdoms- og studentmiljøene bare forsterka dette.
        På 60- og 70-tallet fikk verkstedklubbene en sterkere posisjon gjennom rett til dagtidsaksjoner (gå-sakte aksjoner) og en omfattende lokal forhandlingsrett. Denne lokale forhandlings- og aksjonsretten bidro til at klubbene ble mer selvstendige i forhold til byråkratiet. Holdningen var at man bare man var sterke nok på den enkelte arbeidsplass kunne man vinne stadige forbedringer. Det var ikke viktig å knytte bånd til andre arbeidere - var man sterke nok trengte man ikke støtte fra andre. Ofte var det ikke nødvendig å aksjonere for å få innfridd krav - trusselen om aksjoner var nok. Det var heller ikke nødvendig å generalisere erfaringene - eller trekke politiske lærdommer. Man kan kalle det en "gjør-det-selv-reformisme".
        Denne politiske begrensningen i bevegelsen gjorde det mulig for sosialdemokratiet å reise seg igjen etter nederlaget i EF-kampen i 1972. For å fange opp utålmodigheten gikk Arbeiderpartiet inn for omfattende reformer de påfølgende fem-seks åra. Det var i denne perioden vi fikk viktige sosiale reformer som arbeidsmiljøloven og sjukelønnsordninga og politiske reformer som retten til sjølbestemt abort. Arbeiderpartiet gjennomførte også reformer for å demokratisere økonomien. Mot massiv motstand fra Høyre og arbeidsgiverne fikk ansatte representasjon i bedriftenes styrer og politikere fikk plass i styrene for forretningsbankene.
        I andre land hadde sosialdemokratene ulike modeller for hvordan man skulle demme opp for kapitaleiernes makt og innflytelse ved å sikre bredere representasjon i styrene. I Sverige fikk vedtaket om "löntakarfond" direktørene ut i gatene i demonstrasjoner mot regjeringa.
        Venstresida argumenterte imot disse "demokratiseringsreformene". De ville ikke endre noe på de reelle maktforholdene. Konsekvensen ville først og fremst bli at tillitsvalgte ble mer ansvarliggjort og knytta til bedriftens og ikke sine egne medlemmers interesser. Erfaringa viste raskt at venstresida hadde rett: Representasjon i styrer gir sjelden mer innflytelse. I den grad man skal oppnå noe må man argumentere på sjefenes premisser: "dere vil tjene mer penger hvis dere gjør som vi foreslår". At sosialdemokratene gjennomførte disse reformene mot hard motstand fra sjefene viser at sosialdemokratiet stod for noe mer enn hva vi har sett fra dem de siste femten åra.
        I 1978 snudde Arbeiderpartiets regjering sin økonomiske politikk. Etter å ha ført en aktiv motkonjunkturpolitikk, sluttet man seg til den dominerende økonomiske politikken internasjonalt. En politikk for å jevne ut konjunktursvingningene i økonomien ble erstatta med markedsliberalisme. Arbeidsløshet ble et viktig virkemiddel i den økonomiske politikken.
        Mens man i oppgangstida etter krigen kunne vise til stadig nye reformer, krevde en hardere konkurranse nå innstramminger, arbeidsløshet og mer profitt til arbeidsgiverne. Det innledet en offensiv fra arbeidsgiverne. På begynnelsen av 80-tallet ble det satt i gang en vedvarende kampanje mot reformene fra 70-tallet.
        Det første politiske uttrykket for at det nå var slutt på reformer var at utvidelsen av den lovfesta ferien ble lagt på is i 1982 og den 5. ferieuka aldri ble mer enn en ekstra fridag, den såkalte "Grodagen". Siden den gang har det vært stillstand eller retrett når det gjelder lovfesta sosiale rettigheter. Samtidig har trygdeytelser (grunnlaget for folketrygden og betingelsene rundt sjukelønnsordninga) blitt svekka. (Et viktig unntak er omsorgs- og svangerskapspermisjoner. Det viser hvordan kvinnekravene har fått en viktigere rolle). Mens tidligere reformer skulle nedfelles i lovverket, ble det nå nesten et prinsipp at de kun skulle knyttes til tariffavtalene og ikke nedfelles i lovverket etterhvert. Reformer som kortere arbeidstid (37,5 timers uka) og lavere pensjonsalder (avtalefestet pensjon) er knytta til tariffavtalen, og LO har ikke gått inn for at arbeidsmiljøloven skulle tilpasses denne nye virkeligheten. (Ved den siste revisjonen av Arbeidsmiljøloven (AML) ville ikke LO endre arbeidstidsbestemmelsene før de fikk beskjed om at dersom de ville stramme inn på overtidsbruken måtte loven endres siden overtidsberegninger gjøres ut fra AML og ikke tariffavtalene. - Men da fikk de beskjed om at toget var gått.)

    Arbeidsløshet og motløshet

    I Norge kom krisa på begynnelsen av 80-tallet som et sjokk. Arbeidsløsheten kom som et spøkelse fra 30-tallet. Den kom i to bølger, en fra 1982 og en fra 1988. Dette fikk umiddelbart konsekvenser ikke bare for dem som mista jobben, men også for alle dem som sto igjen på arbeidsplasser de oppfatta som mye mer usikre.
        Spesielt hardt gikk det ut over industrien, der 20% av arbeidsplassene forsvant i perioden 1981-1994.[9] Effekten var verre enn tallene kunne tyde på. Verkstedindustrien var av dem som ble hardest ramma. Det fikk konsekvenser ettersom de store verkstedene var ryggraden i den lokale fagbevegelsen mange steder.
        Verkstedarbeiderne var politisk dominerende, og drivende i fagbevegelsen over store deler av landet. Nå ble investeringene overført til oljeindustrien. Noen verft ble bygd opp til å betjene den, mens en rekke av de andre storverftene langs kysten ble nedlagt. I løpet av ti år forsvant de store verftene fra Sarpsborg til Kristiansand.
        Arbeiderkollektiv, som hadde bygd seg opp gjennom aktivitet på egen arbeidsplass, merka at det ikke lenger var tilstrekkelig. Nå var man i en situasjon der militans på den enkelte arbeidsplass alene ikke lenger var nok.
        Arbeidsgivere utnytta denne situasjonen for hva den var verdt. Trusselen om nedleggelse var reell og mange arbeidsgivere begrunna nedleggelser nettopp med at arbeiderne på den aktuelle bedriften var for militante.[10] Det var ikke politisk styrke til at man kunne generalisere kampen for å forsvare egen arbeidsplass til en kamp mot selve det økonomiske systemet. I stedet for klassesolidaritet overtok bedriftslojalitet og resignasjon. Når man ikke trodde at det var mulig å slåss for å sikre jobbene begynte man i stedet å underby hverandres arbeidskraft. Et eksempel er den grafiske klubben ved Dreyer i Stavanger som møtte et vedtak om nedleggelse med å pålegge alle medlemmer å jobber 200 timer gratis overtid. Det hjalp ikke stort - da overtidsarbeidet var gjort ble bedriften likevel nedlagt.
        Arbeidsgiverne tilpasset seg også denne situasjonen. Mens de tidligere hadde støttet forslag om fjerning av den lokale forhandlingsretten, ville de nå at mer av lønnsfastsettelsen skulle foregå på den enkelte arbeidsplass - uten samtidig å tillate lokale aksjonsmidler.

    Økonomisk krise og klassekamp

    Sosialister har ofte blitt anklaget for å ønske kriser i kapitalismen, fordi det ville skjerpe motsetningene i samfunnet og radikalisere arbeiderklassen. Nå er det sånn at kriser er en følge av indre motsetninger i kapitalismen - ikke av sosialisters ønsker eller militante arbeideres aksjoner.
        Det har vist seg at temmelig like økonomiske skifter har fått ulike politiske konsekvenser - avhengig av det politiske klima og arbeiderklassens erfaringer på det tidspunktet krisa slo inn.
        Slutten av 1970-tallet var ikke første gangen en arbeiderklasse på offensiven har blitt tvunget på defensiven fordi krise og arbeidsløshet svekka militansen i arbeiderklassen. På 1920-tallet sto sosialister stilt overfor en tilsvarende situasjon. Den kommunistiske internasjonalen måtte legge om taktikken for å møte denne nye situasjonen. Trotski var en av lederene. Han formulerte problemet slik:

    I alle kapitalistiske land har arbeiderklassebevegelsen etter krigen nådd et høydepunkt og deretter endt ... i et mer eller mindre uttrykt feilslag og nederlag, og i splittelser innen arbeiderklassen. Med slike politiske og psykologiske utgangspunkt vil en langvarig krise bidra til å svekke aktiviteten i de arbeidende massene, fordi denne aktiviteten er uløselig knytta til arbeideres bevissthet om deres uerstattelige rolle i produksjonen - selv om krisa samtidig utvilsomt vil bidra til å styrke bitterheten (spesielt blant de arbeidsløse og halvveis arbeidsløse). ... et økonomisk oppsving vil først og fremst bidra til å øke selvtilliten i arbeiderklassen. Svekka av nederlag og splittelser, er den nødt til å sveise arbeidere i fabrikkene sammen og styrke ønsket om en enhet i militante aksjoner.[11]

    På 80-tallet sto arbeiderklassen uten politiske svar. Høyresidas ideer fikk derfor et gjennomslag. Når fagforeningene ikke kunne forsvare arbeidsplassene mista man troen på kollektive løsninger. Utviklinga ble forsterka ettersom arbeidsgiverne brukte muligheten til å underminere eller knuse alle kollektive avtaler og sterke.

    Denne fagforeningsknusinga gikk lengst i USA og Storbritannia, men Ronald Reagan og Margaret Thatcher inspirerte andre arbeidsgivere til å følge etter.
        Men det var ikke bare i økonomiske krisetider at fagforeningene ble svekka. Som en følge av høyresidas ideologiske hegemoni bidro også oppgangen fra 1983-87 til at kollektive avtaler forvitra. I en rekke bransjer var det tydelig at man kunne vinne mer på å gå utenom de kollektive avtalene, enten som selvstendige (kontraktører) eller uorganiserte. I Norge fikk dette spesielt betydning innafor bygningsfagene.[12] Jo mer tiltroen til det frie markedet og at "enhver er sin egen lykkes smed" vokste, jo vanskligere ble det å vinne forståelse for behovet for å slåss sammen. Det ble ikke lettere av at ledelsen i fagbevegelsen samtidig sa at lønningene måtte holdes nede.

    Motstand og streiker

    Tilsynelatende kan man bruke streikestatistikk for å vise hvilken stilling fagbevegelsen er inne i, ut fra resonnementet at jo flere streiker - jo mer militant er arbeiderklassen. Det viser bare halve sannheten. Konflikter kommer enten som en konsekvens av at begge parter mener at det er noe å kjempe om, eller fordi en av partene er pressa inn i et hjørne. Perioder der styrkeforholdet er uavklart er gjerne perioder med flere og lengre arbeidskonflikter.
        Mens konflikter på 70-tallet var kortvarige - ofte så korte at de aldri ble registrert i noen statistikk, har streikene på 80- og 90-tallet vært prega av mer prinsippielle spørsmål, og ofte av en defensiv karakter. Arbeidskonfliktene på 80 og 90-tallet kan grovt sett deles i tre grupper:
    1. Ulovlige konflikter for å forsvare arbeidsplasser.
    2. En ny militans i deler av offentlig sektor og blant oljearbeiderne.
    3. Konflikter initiert av forbundsledelsene i forbindelse med tariffoppgjør, flere ganger etter at anbefalte forslag var blitt nedstemt.
        Selv om et flertall av medlemmene har slutta opp om "moderasjonspolitikken" har utålmodigheten økt såpass mye at det har vært vanskelig for LO-ledelsen å få flertall for sine anbefalte avtaleforslag.

    Kampen for arbeidsplassene

    Med raseringa av arbeidsplasser ble "retten til arbeid" den viktigste kampsaken. Det ble en vanskelig kamp. Gang på gang så de tillitsvalgte at ledelsen la planer om nedleggelse eller bemanningsreduksjoner. Man mobiliserte til demonstrasjoner og korte politiske streiker - men ville ikke ta noen full konfrontasjon. Direktørene merka fort at hvis de ikke ga etter ville de få det som de ville.[13]
        Det var noen arbeidsplasser der det ble kamp. I Oslo var det særlig tre bedrifter: Nylands Verksted (der Aker Brygge ligger nå), Jøtul og Asea/Per Kure. På Nyland ble det argumentert for streik, men streiken ble ikke en realitet før det var for seint - de store oppdragene var allerede ferdige og levert. Man stod igjen uten maktmidler så lenge man ikke kunne trekke andre ut i sympatistreiker. På Jøtul tapte forslaget om streik - et flertall av medlemmene klamret seg til håpet om at ledelsen snakket sant når de sa at de ikke planla å legge ned bedriften. Nedleggelsen av Asea/Per Kure utløste en kortvarig okkupasjon, men de ansatte ga etter på et kompromiss der en del fikk nye jobber i Drammen.
        Omstruktureringa i forbindelse med krisa tidlig på 80-tallet innebar også et skifte for statens politikk i forhold til støtte til industrien i lokalsamfunn bygd rundt en stor bedrift. I 1983 leverte et eget offentlig utvalg som var satt ned for å vurdere statens støtte til slik industri sin innstilling.[14] Det såkalte Buvik-utvalget utløste en politisk protestbevegelse i de lokalsamfunnene som ble truet med nedleggelse, men den var ikke sterk nok til å slå hull på realiseringen av hovedmålene for denne politikken.
        Aksjoner for arbeidsplasser i Tyssedal, Sulitjelma og Sør-Varanger bygde på streiker, massiv støtte i lokalmiljøene og press på politikerne gjennom media og demonstrasjoner. I Sør-Varanger var foreningene i streik i flere uker med krav om fortsatt drift. I Tyssedal var det generalstreik og demonstrasjoner. Alle aksjonene hadde brei støtte. Ikke bare i lokalsamfunnet, men også i resten av landet. Likevel greidde ingen å vinne fram. Skulle det ha skjedd måtte sympatien blitt omformet til aksjoner som kunne ryste regjeringa. Uten sterkere bånd mellom klubber og fagforeninger på grunnplanet var det ikke styrke til slike aksjoner - all den tid fagbyråkratene gjorde det de kunne for å sabotere kampene.
        Det var ikke bare streiker og aksjoner på arbeidsplassene LO-ledelsen saboterte. Lokale aktivister i flere byer tok initiativ til organisering av arbeidsløse i Arbeidsløses foreninger og tillitsvalgte tok initiativ til en aksjon under parolen "Ja til arbeid". Dette var aktivitet byråkratene ikke kontrollerte - de gjorde det de kunne for å mistenkeliggjøre og begrense aktiviteten.

    Kan LO slåss?

    Arbeidsgivernes selvtillit vokste - de følte at de vant på alle fronter. På arbeidsplassene var det plutselig mulig å få til nedbemanninger og nye arbeidsavtaler uten for mye bråk, deres tradisjonelle støtteparti, Høyre, satt med statsministeren og internasjonalt var arbeidsgiverne virkelig på offensiven for å knuse fagbevegelsen som en politisk kraft.
        Som en følge av dette la de opp til en mer offensiv strategi. De hadde lenge levd godt med et samarbeid med LO. Nå så de muligheten for å få mer. De mente at tida var kommet for å få en grunnleggende endring av styrkeforholdet mellom arbeid og kapital. I tarifforhandlingene begynte arbeidsgiverne å stille motkrav. Flere forhandlinger endte i konflikt. Høsten 1985 og våren 1986 forberedte Norsk Arbeidsgiverforening (NAF, forløperen til NHO) seg på en storkonflikt. NAF hadde sine egne krav klare. Det viktigste var å fjerne lavtlønnsgarantien. Svake grupper skulle ikke få drahjelp fra de sterkeste. Tvert om, de ville ha større lønnsforskjeller. Dessuten ville de knytte lønnsutviklinga i den enkelte bedrift til økt produktivitet. NAF la en omfattende plan for hvordan de kunne provosere fram en konflikt.[15]
        Oppgjøret endte i lockout. Det var ikke gjort noe som helst fra LOs side for å forberede medlemmene på at det kunne bli alvor. Likevel ble lockouten et sviende nederlag for arbeidsgiverne. For mange var det et sjokk mange da meklingen brøt sammen og det ble en storkonflikt. Det tok likevel ikke lang tid før aktiviteten kom i gang.
        Spesielt på steder med svak organisering var det viktig å ha en offensiv linje i forhold til lockouten. Hvis ikke ville bare de organiserte ble utestengt, mens virksomheten kunne drives videre. Over hele landet ble det aksjonert mot at uorganiserte overtok lockoutrammet arbeid.
        På marinebasen Haakonsvern ble soldater satt til å gjøre jobben til jern- og metallarbeidere. Svaret var demonstrasjoner fra de utestengte til streikebryteriet ble stoppa.
        Etter et mønstringsmøte for bygningsarbeidere i Oslo gikk 200 arbeidere til nybygget til Norges Bank og appellerte til uorganiserte og utenlandske arbeidere om å delta i streiken. Det var innafor Hotell- og Restaurant man fikk den største mobiliseringa. Det var ikke rart, fordi alle så at her var de organiserte svakest. Hvis de ikke skulle bli overkjørt måtte de forsvare seg. Det kan virke som et paradoks, men gang på gang ser vi at streiker i svakt organiserte bransjer krever mer aktivitet for å vinne. Dermed får også grunnplanet en mye viktigere rolle.

    Fagbyråkratene holder tilbake

    Aktiviteten under lockouten ikke ledet ovenfra. Tvert imot. Ledelsen i forbundene gjorde det de kunne for å holde folk tilbake. I Oslo hadde ikke Jern og Metall ett mønstringsmøte så lenge lockouten varte. "Man skal ikke gjøre noe overilt mens sinnene er i kok", sa Jern og Metalls byråkrater, "det er best å la folk roe seg ned og tenke seg om noen dager".
        På TV slo lederen for Jern og Metall, Lars Skytøen, neven i bordet og skjelte ut NAF-direktør Pål Kraby. Alle skulle se at han skulle ordne opp. Aktivitet lokalt ville han ikke ha noe av. Ting skjedde uavhengig av byråkratene, og viljen til å fremme nye og mer offensive krav økte. NAF hadde spekulert i at regjeringa skulle gripe inn med tvungen lønnsnemnd dersom arbeidsgiverne fikk problemer med å kjøre konflikten videre. For å sikre et ekstra press for lønnsnemnd hadde de tatt med elektrokjemisk industri i lockouten. Ved tidligere streiker har arbeiderne alltid gitt dispensasjon slik at smelteovnene kunne holdes varme. Nå bestemte NAF at de skulle stenges. Trusselen om at man ville ødelegge sitt eget produksjonsutstyr for hundrevis av millioner skulle øke presset på regjeringa.
        Hele denne strategien slo tilbake. Motstanden mot NAF og Pål Kraby var så sterk at det ble politisk umulig for regjeringa å gi dem en så åpenlys håndsrekning. I stedet måtte forhandlerne krype til korset. Nå var det LOs forhandlere som kom dem til unnsetning. Det ble arbeidstidsforkortelse og lavlønnsgarantien ble ikke rørt. Men noe skikkelig generelt tillegg ble ikke krevd. Det endte på én krone timen. En av Jern og Metalls forhandlere sa det slik: "Vi har ikke tradisjon for å sparke folk som ligger nede". Nå var de først og fremst opptatt av å dempe forventningene blant dem som hadde vært i konflikt.

    Byråkratene styrket seg

    Innafor fagbevegelsen var det byråkratene som styrket sin posisjon. For første gang på lenge hadde de vist at de kunne kjøre en konflikt til seier. Samtidig varte lockouten så kort at den lokale aktiviteten ikke utfordret byråkratene.
        I en lang periode framover var det klart at arbeidsgiverne ikke uten videre kunne gå til angrep på de sentrale tariffavtalene.
        Lockouten var et sviende nederlag for arbeidsgiverne. Få dager etter sammenbruddet gikk Willoch-regjeringa av. På overflaten var det et spørsmål om økte bensinavgifter. Den virkelige grunnen var klar nok. Sjefene ville ha innstramminger. Etter lockoutnederlaget hadde ikke de borgerlige lenger autoritet til å stille seg i spissen for en slik politikk. Et nytt lag måtte på banen. Gro Harlem Brundtland "tok ansvar" for den hardeste innstrammingspolitikken Norge har opplevd etter krigen.

    Polstreiken: Arbeidsgivernes revansj

    Ut over høsten 1986 var NAF oppsatt på å komme på offensiven igjen. De hadde fått Gro Harlem Brundtland i spissen for en regjering som var i ferd med å gjennomføre mer høyrepolitikk enn Willoch hadde greidd. Likevel var det viktig å gjenvinne arbeidsgivernes egen autoritet.
        Det gjorde de gjennom en lang og bitter streik ved Vinmonopolet. Ledelsen på Polet hadde lenge drevet et råkjør mot de ansatte. Personalkontoret hadde ansatt flere jurister. Enhver forseelse ble møtt med skriftlige advarsler. Ledelsen gjorde det de kunne for å gjøre jobben sur for de tillitsvalgte. I mai 1986 meldte statsbedriften seg inn i NAF. Dermed fikk også NAF en bedrift som var villig til å ta en konfrontasjon. Koste hva det koste ville.
        Konflikten ble utløst da hovedtillitsvalgt Håkon Høst ble flytta vekk fra tapperiet. Det var en disiplinærstraff fordi han nekta å la seg fotfølge og trakassere. Ingen var i tvil om at det var en helt urimelig reaksjon. Forbundslederen i Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbundet (NNN), Einar Hysvær og daværende LO-sekretær Yngve Hågensen ba ham nekte å la seg bli flytta på - det ville umuliggjøre jobben som tillitsvalgt framover.
        Reaksjonen fra ledelsen var kjapp: Avskjed. Arbeiderforeninga svarte med streik. Det var en streik som hadde massiv sympati. De fikk kjempebevilgninger fra hele landet, og byråkratene holdt seg i ro. Streiken ble sett som en viktig prinsippsak i forhold til tillitsvalgtes rettigheter på en arbeidsplass. Derfor deltok 10 000 arbeidere i en to timers sympatistreik uka etter at streiken starta.
        For NAF var dette også en viktig streik. De kunne ikke tillate at en ulovlig streik vant. Da det ble klart at streiken var en styrkeprøve mellom militante arbeidere og NAF, snudde også media mot de streikende.
        Sentrale Arbeiderparti-medlemmer som satt i styret på Polet, gjorde det de kunne for å hindre støtte fra andre fagorganiserte. Tidligere forsvarsminister Rolf Hansen var den verste - han gikk så langt at lokallag i Arbeiderpartiet ville ha ham ekskludert.
        Polstreiken led nederlag. Den kunne vært vunnet dersom byråkratene hadde stilt seg bak oppfordringene om flere sympatiaksjoner. I stedet gjemte de seg og håpet hele problemet bare ville forsvinne.
        Effekten var tydelig blant andre fagorganiserte: Det nytter ikke å streike ulovlig. Spesielt radikale tillitsvalgte tok denne lærdommen innover seg. Det skulle gå flere år før den lammelsen ga seg.

    Solidaritetsalternativ og samarbeidspolitikk

    Ettersom arbeidsløsheten steg og motstanden mot Arbeiderpartiets innstrammingspolitikk vokste trengte LO-ledelsen en bredere argumentasjon for fortsatt å støtte denne politikken. Løsningen var "solidaritetsalternativet" - en forståelse mellom LO, NHO og regjeringa om at LO skulle arbeide for lave lønnstillegg under forutsetning av at staten sikra kronekursen og lave renter.
        "Solidaritetsalternativet" ble lansert og gitt en vitenskapelig innpakning gjennom Sysselsettingskomisjonen [16] som ble satt ned av regjeringa med Per Kleppe som leder og med representanter for partiene og bransjeorganisasjonene. De lagde et regnestykke for hvordan små lønnstillegg skulle styrke konkurranseevnen, redusere ledigheten og øke kjøpekraften. Arbeiderpartiet og LO har lagt ned mye arbeid på å selge "solidaritetsalternativet". Det hjalp på troverdigheten da en økonomisk høykonjunktur bidro til redusert ledighet. Åra som er gått siden "solidaritetsalternativet" ble lansert har vist at det ikke er mange av regnestykkene som stemte.[17] Derimot fungerte det glimrende som ideologisk bakteppe for en politikk for små lønnskrav.
        Kombinert med endringer i skattesystemet og liten sjølstendig kampevne på grunnplanet i fagbevegelsen er dette årsaken til etterkrigstidas største omfordeling av verdiskapninga fra arbeid til kapital. Midt i 1998 er vi midt inne i en høykonjunktur. Likevel er arbeidsløsheten på 85000 (arbeidsløse og personer på tiltak, 1.11.97, SSB). I valgkampen i 1989 var kamp mot arbeidsløshet "jobb nr.1". Da var det 110000 ledige. Nå blir bekymringen for ledigheten erstatta med hyling om at arbeidsmarkedet blir "for stramt" og NHO går ut og er bekymra fordi den lave ledigheten fører til høyere kostnader ved sjukefravær fordi "vi nå skraper i bunnen av arbeidsmarkedet".[18]

    NHOs nye strategier

    Ettersom arbeidsgiverne ikke greidde å svekke fagbevegelsen i en frontalkonfrontasjon, har de jobbet på andre måter. Nå jobber NHO etter to parallelle strategier. For det første er de tett knytta til et samarbeid med staten og LO. Dermed godtar de at de store hovedorganisasjonen fortsatt skal være intakt og ha evne til å utøve disiplin både overfor egne medlemmer og organisasjoner som står på sida.
        For det andre vil de ha overenskomster som bare er tomme rammeverk uten konkrete bestemmelser, der det meste overlates til partene lokalt og dermed - i siste instans - til arbeidsgivernes styringsrett.
        Et ledd i denne kampen er en vedvarende ideologisk kampanje for økt fleksibilitet og liberalisering. Gradvis har de fått gjennomslag for prinsipper om mer individuelle lønnsavtaler og arbeidsordninger - også i tariffavtalene.
        De har lært at det er på den enkelte arbeidsplass de har hatt størst gjennomslag. Med trusler om nedleggelse eller oppsigelser har de forskjøvet styrkeforholdet. Klubber og forbund har gått i spissen for rasjonaliseringstiltak, utvidet driftstid, o.s.v.[19] I løpet av ti år har arbeidere etterhvert godtatt at folk som ikke kan produsere maksimalt kan skvises ut fra bedriftene. Sentralt har NHO beklaga seg over pensjonsreformene, på bedriften har de skreddersydd ordninger der eldre arbeidstakere forsvinner ut. NHO er først og fremst opptatt av at slike pensjonsordninger ikke skal koste for mye, og at det ikke skal være en generell rettighet, men noe man må trygle om å få til i hvert enkelt tilfelle.

    Arbeidsrettsråd og sysselsettingsutvalget

    Forslaget til ny arbeidstvistlovgivning illustrerer NHOs holdning til fagbevegelsen. Mens arbeidsgiverorganisasjonen i Sverige ikke ville binde seg til noe samarbeid med staten, har NHO deltatt i en innstilling som sementerer dagens organisasjonsstruktur. Alle fagforeninger skal knyttes tettere til "ansvarlige" hovedorganisasjoner som sørger for at det ikke blir arbeidskamp. De som ikke vil innrette seg, skal miste både avtalerett og rett til å gå til lovlig arbeidskamp.
        Samarbeidet om det såkalte "solidaritetsalternativet" har vist NHO hvilken nytte de har av fortsatt samarbeid. Som gjenytelse for å samarbeide med LO-ledelsen har de fått etterkrigstidas største omfordeling fra arbeid til kapital uten konflikter. Det er en politikk de kommer til å fortsette så lenge det er høykonjunktur i Norge. Møter de ikke motstand vil mye av den lokale styrken i fagbevegelsen forvitrer, så det kan bli vanskelig å slå tilbake et mer offensivt NHO på et seinere tidspunkt.
        For byråkratene i LO passer NHOs politikk perfekt. De får hjelp i kampen mot de andre hovedorganisasjonene og slipper å bekymre seg for presset fra medlemmer som viser til at andre grupper får høyere tillegg - fordi deres organisasjoner ikke er bundet opp av moderasjonspolitikken.
        Arbeidsrettsrådets innstilling ble lagt død i første omgang. Arbeiderpartiet ble stående alene om å gi LO en så sterk posisjon. Likevel har innstillingen utløst et press for omorganisering blant grupper utafor LO. I den nye Hovedavtalen mellom LO og NHOhar de tatt med bestemmelser de ikke får til gjennom lovverket. En av de nye bestemmelsene begrenser mindre gruppers rett til å kreve egen tariffavtale på en bedrift. Sosialister har alltid vært for at alle arbeidere skal være organisert i samme fagforening - men vi er i mot at det skal gjøres gjennom tvangsbestemmelser fra toppen og ikke gjennom politiske kamper på grunnplanet.

    "Nye" grupper - ny militans

    80-tallet var også prega av at "nye" grupper gjorde seg gjeldende. Både oljearbeiderne og ansatte i offentlig sektor stilte seg i spissen for nye og militante aksjoner. Aksjoner som hver på sin måte satte viktige spor etter seg.

    Oljearbeidernes vekst og isolasjon

    Mens andre arbeidere var på defensiven, var slutten av 70-tallet og første halvdel av 80-tallet perioden da oljearbeiderne etablerte seg som en av de sterkeste arbeidergruppene i Norge. Gjennom flere militante streiker grunnla de en ny fagforeningstradisjon.[20] De første oljearbeiderne hadde ikke noen spesielt gode lønns- eller arbeidsvilkår. Lønnsnivået var omtrent som i industrien på land og arbeidsmiljøet var prega av dårlig sikkerhet, lange skift og autoritære ledere. Få arbeidere var organisert. De internasjonale oljeselskapene dannet egne husforeninger for å demme opp for reell fagorganisering.
        Det hjalp ikke mye at LO var opptatt av en strid mellom Arbeidsmandsforbundet og Sjømannsforbundet om hvem som skulle ha organisasjonsretten i Nordsjøen. Til slutt vant Sjømannsforbundet, blant annet fordi de overbeviste arbeidsgiverne om at de var best i stand til å sikre arbeidsfred. Rederne begrunnet sitt valg slik. "På grunn av de store kapitaler som er satset, ... er det av vital betydning for bransjen at betingelsene for kontinuerlig arbeidsfred er sikret fra starten".[21]
        Beslutningene ble fatta over hodet på dem det gjaldt. Ikke rart at de fleste arbeiderne på de faste installasjonene vendte LO ryggen. I stedet utviklet husforeningene seg til virkelige fagforeninger, og ble etter mange omorganiseringer til det som i dag er Oljearbeidernes Fellessammenslutning, OFS.
        Oppslutningen om disse fagforeningene kom fordi de kunne vise til resultater gjennom militante streiker. Sommeren 1978 eksploderte oppsamlet misnøye og frustrasjon i en serie ulovlige streiker og sympatistreiker. Streikene retta seg mot lønnsforhold, manglende sikkerhet og lederstilen. En av de første var en streik blant Brown Aker arbeidere med krav om fjerning av en amerikansk arbeidsleder. Streiken ble vunnet etter fire dager. Streiken var viktig fordi den viste oljearbeiderne at streik var den beste og raskeste problemløseren. Andre grupper brukte disse lærdommene de neste månedene. Loven om lønnsstopp la en midlertidig demping på aksjonene, men da den ble opphevet i 1981 var oljearbeiderne klare til å ta igjen. Da oppgjøret i 1981 endte i konflikt vedtok regjeringa tvungen lønnsnemnd. De ansatte på Statfjord fortsatte streiken selv om den nå var ulovlig. De tvang fram en splittelse mellom oljeselskapene som resulterte i lønnsøkninger på mellom 30% og 35%.
        Både for myndighetene og LO var dette uakseptabelt. De OFS organiserte hadde fått lønnstillegg som brøt rammene for moderate lønnsoppgjør - og det med metoder som undergravde byråkratenes kontroll. De var redde for at aksjonene og lønnstilleggene i Nordsjøen skulle smitte over på arbeidere på land. Fra nå av så de det som en prioritert oppgave å gå sammen om å vingestekke oljearbeiderne.
        Oljeselskap som ga lønnstillegg utover hva man var enige om i utgangspunktet ble truet med at de ikke ville få nye konsesjoner i Nordsjøen. Statsminister Kåre Willoch formulerte det slik i et brev til oljeselskapene 10. desember 1981:

    For regjeringen er det derfor maktpåliggende å forhindre at det finner sted en lønnsutvikling i oljevirksomheten som skaper så store ulikheter og reiser så store forventninger at det blir reist krav om inntektsforbedringer langt ut over det landets økonomiske situasjon gjør forsvarlig. Likeså er det nødvendig at det blir ordnede organisasjonsmessige forhold også i oljevirksomheten slik at lønnsoppgjørene kan skje gjennom en normal forhandlingsordning.
        Regjeringen er alvorlig engstelig for at det som allerede har skjedd vil vanskeliggjøre vårens lønnsoppgjør. I den sammenheng vil jeg særlig sterkt understreke det beklagelige i at den lønnsutvikling som har funnet sted i så sterk grad er koblet sammen med ulovlige aksjoner, og i at arbeidsgiverne har følt seg tvunget til å bøye av for slike aksjoner. (...) Regjeringen venter at oljeselskapene i sin virksomhet på norsk sokkel og område følger norske spilleregler. Konsekvensen ved å ikke gjøre det vil kunne bli meget store, både med hensyn til de problemer som vil kunne oppstå i det norske samfunnet og for selskapenes muligheter til en fremtid på norsk kontinentalsokkel.[22]

    Staten satte inn sitt tyngste skyts for å knekke oljearbeiderne. De skulle ikke lenger kunne sette selskapene opp mot hverandre og det skulle slås hardt ned på ulovlige aksjoner. Det ble lettere for staten å samordne lønnspolitikken etterhvert som de norske selskapene Statoil og Hydro overtok operatøransvaret på stadig flere plattformer. Der hvor de utenlandske selskapene ofte hadde vært mer skeptiske til LO enn til de uavhengige fagforeningene hadde ledelsen i de norske selskapene erfaring fra hvor nyttig et tett samarbeid med LO-ledelsen kunne være.

    Fra nå av endte de fleste lønnsoppgjørene i tvungen lønnsnemnd. Mens forhandlingene tidligere i stor grad var påvirka av aktiviteten på grunnplanet, ble de nå prega av et spill for å unngå tvungen lønnsnemnd. Naturlig nok økte frustrasjonen på plattformene. Lønnsnivået stagnerte og aksjoner ble kvalt i fødselen av lønnsnemnd. Det ble stadig klarere at man måtte være villige til å streike mot lønnsnemnd. Oljeoppgjøret i 1990 endte også i konflikt. Konflikten kom etter at LOs medlemmer i NHO-oppgjøret hadde avvist et forhandlingsresultat LO-leder Yngve Hågensen hadde lagt all sin prestisje i å få gjennom. Smittefaren fra en vellykka streik var derfor stor. Regjeringa vedtok tvungen lønnsnemnd etter at streiken hadde vart i 36 timer. På allmøter på plattformene ble det vedtatt å fortsette streiken selv om den nå var ulovlig. I 1981 hadde de vunnet ved å fortsette streikene. Denne gangen stod de overfor arbeidsgivere som var godt forberedt. Statoil satte i gang et massivt kjør mot de streikende. Flere steder ble kommunikasjonen til land og mellom plattformene brutt. Mange av de streikende ble oppsagt. Konsernsjef i Statoil, Harald Norvik, truet de streikende gang på gang over høyttaleranlegget med at de som "fortsatt deltar i ulovlige aksjoner, setter sitt ansettelsesforhold i fare".[23]
        Presset ble så stort at streiken brøt sammen. De var ikke forberedt på metodene arbeidsgiverne brukte. Samtidig kom også svakheten med organisasjonen til syne. Organisasjonskrigen mellom LO og OFS betydde at OFS ikke hadde bånd til arbeidere på land som kunne stille seg bak aksjonene i Nordsjøen. På land hadde et flertall av LO-organiserte sagt nei til moderasjonspolitikken til LO-ledelsen. Mulighetene for allianser kunne ha vært der. I stedet ble det en hetsstemning mot "høytlønte" oljearbeidere, og OFS ble ytterligere isolert.
        Nederlaget førte til interne splittelser i OFS. Forslagene fra Arbeidsrettsrådet om å frata organisasjoner som OFS avtaleretten har ytterligere tvunget dem på defensiven og til å innordne seg en annen hovedorganisasjon, YS.

    Offentlig sektor, lønnskrav og privatisering

    Mens privat sektor var prega av arbeidsløshet og usikkerhet var offentlig sektor prega av to hovedsaker: Kamp mot privatisering og nedskjæringer og for skikkelige lønnstillegg. På 80-tallet endra herskerklassen og de dominerende politikerne synet sitt på staten. Til nå hadde de brukt en sterk stat til å sikre industriutvikling gjennom storselskaper og utvikle en velutdannet og effektiv arbeidsstyrke med sosiale strukturer som garanterte arbeidsfred og stabilitet. Nå ble det en politisk målseting å fjerne sosiale sikkerhetsnett og å privatisere mest mulig av statens økonomiske virksomhet.
        Årsaken var klar. Den økonomiske krisa på 70-tallet hadde skjerpet den konkurransen. Når storselskapene ikke lenger tjente penger på virksomheten sin så de til nye områder nasjonalt og internasjonalt.[24]
        Med markedsliberalismen ble privatisering og konkurranseutsetting et nyttig verktøy for både politikere og kapitalister. Det var to hovedmål bak denne politikken: Å redusere kostnadene i offentlig sektor og sikre privat kapital tilgang til ny lukrativ virksomhet. Ved privatisering kunne de sørge for at arbeidere i offentlig sektor også ble prega av den samme angsten for arbeidsplassene som allerede prega dem som jobba i privat sektor. Bare trusselen var ofte nok til at ansatte aksepterte forverring av arbeidsvilkårene - en forverring som gjør virksomheten enda mer lønnsom etterhvert som private bedrifter kommer inn. I kommunene rammet den i første omgang arbeidere som jobbet med renhold, renovasjon, transport og teknisk sektor. I staten var Televerket den første store prøvesteinen. Det er først fra midten av 90-tallet at det har blitt åpenbart at alle deler av offentlig sektor trues med utskilling, anbud og privatisering.
        Kampen mot privatisering er ikke enkel. Det er en lang og strategisk kamp - der motstanderen kan gå mange omveier uten å miste målet av syne. Ettersom det i dag ikke er populært å privatisere offentlige tjenester, går myndighetene veien om "konkurranseutsetting". Dermed tvinger de fram både lønnsnedslag og fleksibilitet blant de ansatte - og undergraver tjenestene såpass at tilliten til de offentlige tilbudene svekkes.
        Hittil har ingen tatt en full kamp mot et konkret privatiseringsforslag. Det har vært kortvarige streiker og aksjoner. For en fagbevegelse som er vant til å inngå kompromisser, blir det ikke lett når hvert eneste kompromiss gjør at man underminerer egen posisjon. Kampen mot privatisering må pr definisjon være en åpen politisk kamp. Selv om tilliten til markedsideologien ikke er så sterk i dag som på 80-tallet, er det vanskelig å vise til alternativer - nettopp fordi ingen har ført en slik kamp til seier. Det har vært to ulike fokus. Det ene har vært forsvaret av fellesskapsløsningene og velferdsstaten, det andre forsvaret av arbeidsplasser og lønns- og arbeidsvilkår.
        Fagforeningene i offentlig sektor er enda tettere knytta til samarbeidsavtaler med arbeidsgiverne og at de både har påtatt seg mer av jobben med å utrede hvordan man kan spare penger. Det har også betydd at de har hatt mindre erfaringer med kamp mot egen arbeidsgiver, og dermed i første omgang blir overkjørt når sjefene plutselig sier: "Nei - vi trenger ikke noe samarbeid med dere lenger".
        Trondheim Trafikkselskap viste hvor mye arbeidsgiverne kan tjene på dette spillet. Ved å melde bedriften inn i NHO tvang de gjennom en ny tariffavtale som resulterte i lønnsnedslag på opptil 30000 kroner. De ansatte svarte med streik - men gikk tilbake etter muntlige forsikringer om at de skulle få beholde lønna. Løfter arbeidsgiverne raskt gikk bort i fra.
        I andre deler av offentlig sektor var det først og fremst lønnskrav som var i fokus. Med høye renter og små lønnstillegg var utålmodigheten stor. Spesielt blant de store gruppene med høyskoleutdanning. Det var grupper som sto utafor LO og derfor ikke hadde like sterke byråkratiske strukturer rundt seg. Dessuten var det kvinnedominerte yrkesgrupper som slåss mot en lønnsmessig diskriminering av kvinner. De kunne rettferdiggjøre kravene sine - også i en opinion som støtta opp om moderasjonspolitikken. Militansen muliggjorde også nye organisasjonsformer på tvers av gamle skiller. To viktige streiker viste at arbeidere i offentlig sektor var en kraft man måtte regne med: førskolelærerstreiken i Oslo i 1987 og lærerstreiken i 1988. Begge var ulovlige streiker med offensive krav. Begge streikene var prega av stor mobilisering på grunnplanet og ble gjennomført av kvinnedominerte yrkesgrupper.

    Barnehagestreiken i Oslo

    De ansatte i barnehagene i Oslo, førskolelærere og assistenter/barnepleiere, hadde lenge vært misfornøyd med sine lønns- og arbeidsvilkår. Bemanningen var nøkkelspørsmålet. 21. mai 1987 stemte bystyret ned et forslag om at det skulle være tre ansatte på hver avdeling i barnehagene.
        Oslo Førskolelærerlag (OFØ) og Barnehagepersonalets Fagforening (BPF, organisert i Norsk kommuneforbund) svarte med en fire timers politisk demonstrasjonsstreik. Det ble vedtatt å trappe opp aksjonene til høsten dersom forslaget ikke gikk igjennom i bystyret. Mot et forslag om full streik fra den 17. august, stilte styret i BPF et forslag om å stenge de avdelinger der grunnbemanningen ikke var fastsatt til tre faste stillinger. De ansatte skulle likevel være på arbeidsplassen. Dette forslaget fikk flertall i både OFØ og BPF.
        Enheten fra sommeren smuldret bort da BPF godtok et forhandlingsresultat som hovedorganisasjonen, Norsk Kommuneforbund, og Norsk Lærerlag hadde forhandlet fram med Oslo kommune. Forslaget innfridde ikke forventningene blant førskolelærerne og OFØ gikk ut i full streik, og kravene fra sommeren med "tre faste på hver avdeling nå" ble gjenopptatt. Streikeviljen og grunnplansaktiviteten var på topp. Streiken ble dømt ulovlig i arbeidsretten men i to ulike avstemninger var det flertall for fortsatt streik. Foreldre støttet streiken blant annet gjennom Oslobarnehagenes Foreldreforening. Foreldrene boikottet aktivt forsøk på streikebryteri fra kommunens side. De streikende mottok derimot lite penger fra fagbevegelsen. Den store oppslutningen om streiken skyldtes stor grunnplansmobilisering med daglige streikemøter og støttefester. Selv om flertallet av assistentene/barnepleierne støttet førskolelærerne, ble de stoppet av byråkratene i Kommuneforbundet. Streiken førte til grunnplansopprør og splittelse i BPF. Det ble organisert en egen aksjonskomite for å hindre at assistentene fungerte som streikebrytere. Barnehagekontoret fikk dispensasjon fra barnehageloven og innførte begrenset barnetilsyn. Hver assistent skulle ta imot 5 barn til oppbevaring, og de måtte selv bestemme hvilke barn som skulle komme. Vedtaket om fellesaksjoner hadde hatt stor oppslutning i BPF. Misnøyen og forbannelsen vokste, og på tvers av fagforeningen begynte de å arrangere distriktsvise møter. Den generelle holdningen gikk imot styret i foreningen og NKF, mot barnetilsyn og for aktiv støtte til førskolelærerstreiken.
        Til tross for aksjonsvilje hadde ikke assistentene den politiske og organisatoriske styrken som skulle til for å fortsette en kamp mot både Oslo kommune og NKF.
        Førskolestreiken oppnådde løfter om forhandlinger med kommunen tidlig i 1988. De oppfatta at de hadde fått gjennomslag for det viktigste kravet, og at det hadde vært riktig å gjennomføre streiken, selv om den var ulovlig. Disse erfaringene bidro til å øke militansen blant lærerne.

    Lærerstreiken

    Blant lærerne hadde frustrasjonen over lønnsnivået bygd seg opp gjennom en årrekke. I oppgjør etter oppgjør ble de møtt med lønnsnemnd. Per Wøien hadde blitt valgt til leder i Lærerlaget med løfte om å drive lønnskamp, det samme var tilfellet for ledelsen i Norsk Undervisningsforbund (NUFO, det nåværende Lærerforbundet). Da forhandlinger skulle gjenopptas i november 1987, som en del av oppgjøret for 1986, presenterte staten ei fredspliktserklæring overfor lærernes forhandlere. Lærerlaget nektet å underskrive. Staten brøt forhandlingene, og spontane streiker brøt ut over hele landet. Også medlemmer av NUFO og LO-forbundet Skolenes Landsforbund deltok i streikeaksjonen.
        Få regnet med at staten ville oppfylle lærernes krav. Signalene fra regjeringa var entydige. Finansminister Gunnar Berge gikk i januar 1988 ut i aftenposten og truet med statlige innstramninger dersom lønnsveksten ble mer enn 5%.[25] Å innfri lærernes krav ville bryte disse forutsetningene.
        Misnøyen blant lærerne var til å ta og føle på, og ledelsen forsto at noe drastisk måtte gjøres. Alternativet var at grunnplanet selv gikk til aksjon utenfor deres kontroll. Den 13. januar 1988 vedtok et klart flertall i NUFO å gå til streik på ubestemt tid. Dagen etter gjorde Oslo Lærerlag det samme. Rundt 10% av lærerne i landet - rundt 10000 - fortrinnsvis i Oslo-området, gikk ut i en slags spydspissaksjon. Resten av lærerne skulle drive aktivt støttearbeid og gi av lønna si. Utad skulle streiken framstå som en ukontrollert grunnplansaksjon. Det var imidlertid etablert en "hemmelig" ledelse med representanter fra de forskjellige organisasjonene som skulle styre streiken og kontrollere streikefondene. Denne streiketaktikken skapte mange problemer.
        Streikeviljen og aktiviteten var høy, og 50% av befolkningen i Oslo og Akershus støttet den ulovlige streiken. På mange skoler gikk også elevene ut med støtte til lærerne. Aksjonen "Solidaritet elev-lærer" ble til etter initiativ fra elever på forskjellige skoler i Oslo-området. Lærerstreiken vant ikke fram. Ikke fordi det manglet et aktivt grunnplan, men fordi lærerne ble dolket i ryggen av sine egne organisasjoner. På de første massemøtene ble streikelederne i både Norsk Lærerlag og NUFO tiljublet, men fire uker senere ble den samme streikekomiteen møtt med hånlatter. Hva hadde skjedd i mellomtida?
        Fordi streiken var begrenset først og fremst til Oslo-området, og det i realiteten var byråkratiet som kontrollerte informasjonskanalene og økonomien, kunne de også få slutt på streiken ved en "splitt og hersk"-taktikk. Rått press ble brukt for å hindre at flere lærergrupper gikk ut i streik. I uformelle møter (ved frokostbordet til Thorvald Stoltenberg) ble streikelederne lovt at kravene nok skulle bli innfridd hvis bare streiken ble avslutta. Byråkratiet og streikekomiteene hadde flertallet mot seg, men de brukte alle midler for å få slutt på konflikten. De trua med å holde tilbake pengene andre lærere hadde gitt i støtte. Ingen hadde tillit til vage løfter fra myndighetene, men det fantes ikke noen alternativ ledelse som kunne føre streiken videre. En streik er rå maktkamp, og da er det viktig å bruke den styrken en har. Det var nettopp det lærerne ikke gjorde. Ved å begrense streiken gir man motparten tid til å finne mottrekk. Det er viktig å unngå at ikke-streikende medlemmer i en fagforening brukes av byråkratiet for å bremse eller stanse streiken. De streikende og de ikke-streikende vil utvikle ulik bevissthet, noe som gir byråkratiet lettere spill. Grunnplansmobilisering og demokrati er grunnleggende. En streik der de streikende ikke har den reelle kontrollen fører gjerne til nederlag eller dårlige kompromisser. Barnehagestreiken og lærerstreiken var aksjoner der svært mange kvinner sto på barrikadene. Gjennom sin kamp for bedre lønns- og arbeidsvilkår høstet de verdifulle erfaringer om solidaritet og grunnplansaktivitet. Selvtilliten og den politiske bevisstheten i kvinnedominerte yrker ble utvilsomt hevet.
        I første omgang utløste byråkratenes svik bitterhet og oppgitthet. Mange trakk lærdommen at "kamp ikke nytter" og "fagforeningingsfolk tenker bare på seg selv". Streikene uttrykte likevel en ny fagforeningstradisjon og militans blant ansatte i offentlig sektor. Dette er ikke noe særnorsk fenomen. I hele Europa har ansatte i offentlig sektor blitt en stadig viktigere arbeidergruppe og har stilt seg i spissen for noen av de viktigste klassekonfrontasjonene. I påsken 1985 utløste et lønnsdiktat fra den danske regjeringen en spontan generalstreik som lammet Danmark i halvannen uke. I Frankrike har offentlig ansatte ledet kampen mot de forskjellige regjeringenes innstrammingspolitikk.

    Norge: Harmoni eller konflikt

    Det kan ikke være tvil om at det er slutt på tålmodigheten blant arbeidsfolk i Norge. Det begynte allerede i 1996 med hotellstreiken og et nei til verkstedoverenskomsten. Da greidde byråkratene å ro det hele i land. I 1998-oppgjøret er rammene for "solidaritetsalternativet" sprengt. Vi har ikke fått tillegg som kommer til å rokke ved "Forskjells-Norge", men troen på at arbeiderklassen kan avskrives er borte. Vi kommer fortsatt til å stå overfor privatiseringer, outsourcing og andre former for angrep, men i den kampen var det faktisk viktig at arbeidsgiverne innenfor en rekke overenkomster måtte akseptere tilstramninger og ikke økt fleksibilisering. Vi er litt bedre rusta til å ta de kampene nå enn vi har vært på lenge.
        Tilsynelatende skulle Norge ha alle forutsetninger for å styre klar av sosiale eksplosjoner. I motsetning til andre europeiske land forventer man massive overskudd på handelsbalansen og i statskassa. I stedet opplever vi at inntektsforskjellene i Norge eksploderer. De rike får skattelette, eierinntektene dobles mens lønnsinntekter holdes nede gjennom den strenge kontrollen med lønnsveksten som ligger i "solidaritetsalternativet". Dette skjer ikke i en økonomisk krise, men midt under en massiv høykonjunktur.
        Den norske økonomien er fullstendig integrert i den internasjonale. Bare et lite mindretall jobber i bedrifter knytta til oljeindustrien. Det betyr at Norge ikke kan bli noe nytt "Kuwait", som bare lever av oljeinntektene. Det er en illusjon å tro at oljeøkonomien kommer til å skjerme norsk økonomi fra nye kriser. Derimot vil gapet mellom lønningene til arbeiderne og inntektene til dem som har sugerør inn til oljeinntektene bare vokse og forskjellen mellom folks forventninger og den virkeligheten man opplever vil bare bli større.
        Det er nettopp dette gapet som vil legge grunnlaget for nye framtidige konflikter. De objektive kampbetingelsene er tilstede. Om arbeidsløsheten forsatt er høyere enn på store deler av 80-tallet, er ikke angsten for arbeidsløshet like lammende. Det viktigste problemet for kamp er de subjektive forholdene. Fagbyråkratiets fortsatte grep om bevegelsen, manglende sjøltillit til kamp nedenfra og et ideologisk vakuum som gjorde at selv om 25% vil ha en politikk til venstre for den Jagland-regjeringa førte, så så folk til høyre for å få politiske svar.
        Det er det samme politiske klimaet som gjorde at alle partier i valgkampen (unntatt Arbeiderpartiet) ville styrke offentlige tilbud og velferdsordninger. At det ble Fremskrittspartiet som fikk uttelling på dette sier mest om at venstresida ikke evnet å utfordre markedsideologien.
        Med Bondevik har vi fått en usedvanlig svak regjering. Sjelden har det vært større sprik mellom programformuleringer og konkret politikk. I dag er det en allmenn oppfatning at økonomien vil vokse inn i himmelen. Det er en oppfatning med liten rot i virkeligheten. Internasjonal økonomi balanserer på en knivsegg. Den amerikanske økonomien har hatt kraftig vekst i 6 år. Det har skjedd mens det har vært en lav vekst i produktiviteten, men profitten har kommet gjennom økt utsvetting og lavere lønninger. Børskrakket i oktober 1997 viste ustabiliteten og angsten i økonomien. I Europa har EU vedtatt en politikk som krever innstramminger, i en periode der Tyskland og Frankrike nærmer seg ledighetsrekordene fra 30-tallet. Det er ikke for ingenting at Financial Times kaller dette "en hodeløs politikk for økt arbeidsløshet".[26] Verdensøkonomiens 3. senter, Japan, opplever en reell økonomisk nedgang, som bare blir forsterket av sammenbruddet i "tigrene" i sørøst Asia.
        Helt uavhengig av valutareservene og børsinvesteringer, vil et tilbakeslag i amerikansk økonomi få alvorlige konsekvenser for norsk økonomi.

    Klassekampen i Europa

    Kampen om hvordan man skal slåss er også en politisk kamp. Nå er det tydelig for alle som vil se at arbeiderklassen i Europa og USA er i ferd med å våkne etter nederlagene. Europas herskere har lært av opprøret mot Juppé at de er nødt til å tenke seg om to ganger før de går til nye frontalangrep.
        Markedsideologien har mista auraen sin etter den internasjonale bankkrisa. Størstedelen av venstresida har fortsatt ikke kommet over at de regimene de mente var sosialistiske enten har blitt kasta av sine egne arbeidere, eller har innført markedsøkonomi l Sør-Korea.
        Vi er i en periode der arbeiderklassen vinner nye erfaringer og bryter gjennom barrierer. Planene om en felles pengeunion i EU var ment å skape en felles europeiske identitet. Men Euro-streiken vinteren 1997 viste at det var en annen identitet enn den statslederne hadde tenkt.
        Denne parolen i tyske demonstrasjoner om oppsigelser viste hva det dreier seg om: "Kohl: Jetzt lernen wir Französich!".
        Det tyske næringslivsmagasinet Wirtschaftwoche ga sin oppsummering av det politiske klimaet:

    Egg slår mot fortauene og kinaputter smeller. Tusener av gruvearbeidere beleirer regjeringsbygningene i Bonn for å forsvare subsidiene til sin industri ... Merkelige scener foregår foran de beleira kontorene til Fridemokratene. En liberal politiker viser seg i vinduet, holder opp champagneglasset og viser fingeren til gruvearbeiderne. Tyskland 1997, et nytt pust av klassekamp.
        Den søvnige republikken har aldri vært så livlig. Ikke en dag går uten at noen, et eller annet sted går i gatene for å demonstrere for eller imot noe! Først var det kjernekraftdemonstrantene, så gruvearbeiderne og deretter bygningsarbeiderne. Denne uka er det stålarbeidernes tur. ...
        Det er ingen tvil om at ting begynner å skje i dette landet. Stemmene som reiser seg i protest viser dette tydelig. Fest setebeltene, kjære lesere, det kommer til å bli svært turbulent! Ingen politisk kommentator har tatt så feil de siste åra som Francis Fukuyama, som, etter sammenbruddet at "den virkelig eksisterende sosialismen" i Øst-Europa, erklærte "slutten på historia", og hevdet at kapitalismen endelig hadde slått alle "konkurrerende ideologier". Sosialismen kan ha mislykkes økonomisk, men som et politisk ideal viser det seg at den blir ekstremt vanskelig å drepe.
    Enda mindre enn Norge kunne skjermes for rystelsene fra opprørene i 1968, vil man kunne skjermes fra en ny radikalisering i Europa. Tvert om vil økte motsetninger i Norge bidra til å skjerpe konfliktene.

    Behov for politikk

    80- og 90-tallet har vært en gullalder for arbeidsgiverne. Det har ikke skjedd uten protester. Det har også skjedd viktige ting på vår side. Mens verkstedarbeiderne var toneangivende på 70-tallet har nye arbeidergrupper satt sitt preg på klassekampen i dag.
        Tydeligst er de kvinnedominerte fagforeningene i offentlig sektor. Gjennom aksjoner og mobilisering har de satt både egne lønns- og arbeidsforhold og forsvaret for velferdsordningene på dagsorden. De har stått bak den mest effektive opposisjonsorganiseringen i fagbevegelsen gjennom "Kvinner på tvers"-konferansene og nettverket.[27]
        De fleste forsøk på å bygge kontaktnett, opposisjoner eller alternativer har vært dominert av de frustrasjonene som preger radikale tillitsvalgte. En viktig grunn har vært at fokuset er på det som skjer i byråkratiet og korridorene - og ikke på konkret kamp og mobilisering på grunnplanet. Etter å ha tatt rundene om hvor jævlige arbeidsgivere og hvor tafatte LO-ledelsen er, så har man ikke vært i stand til å utvikle konkrete alternativer. Hverken for hvordan den konkrete kampen kan føres eller politiske argumenter for et alternativ til Klasse-Norge. Mens arbeiderklassen i en rekke land har gjort viktige nye erfaringer, har ikke radikale tillitsvalgte gjort mye for å gjøre disse erfaringene til sine. Franske arbeidere har vist at det ikke er antall fagorganiserte som bestemmer hvor sterk arbeiderklassen er. Det viktige er aktiviteten nedenfra. Byråkratene har aldri skremt arbeidsgiverne - de er bare redde for at byråkratene ikke skal greie å holde bevegelsen tilbake.
        I USA har både bilarbeidere og transportarbeidere vist at det går an å slåss mot outsourcing og fleksibilisering. Sommeren 1997 var 180000 arbeidere i UPS i streik der kravet om flere faste heltidsstillinger var det viktigste. I mai og juni 1998 har 9000 arbeidere på to fabrikker i General Motors stanset så godt som all bilproduksjon på det amerikanske kontinentet med krav om at konsernet må slutte med outsourcing og heller sikre flere arbeidsplasser innafor konsernet. Begge kampene viser at en arbeiderklasse, som tilsynelatende er mye svakere enn den norske, kan slå tilbake arbeidsgivernes offensiv. Sosialister må bruke disse erfaringene for hva de er verdt. Det er ingen lov som sier at arbeidsgiverne kommer til å vinne fram i tida som kommer.
        I denne sammenhengen er det vanskelig å overvurdere konsekvensene av venstresidas politiske sammenbrudd. Fordi størstedelen av norsk venstreside identifiserte seg med statskapitalistiske regimer, være seg Sovjet eller Kina, ble de ideologisk forvirra og uten argumenter mot borgerlig liberalisme når regimene smuldra eller åpenbart retta seg i mot egen befolkning.
        Som en følge av dette har ikke venstresida vært i stand til å utnytte de politiske åpningene som har kommet de siste åra. SV lanserte begrepet "Forskjells-Norge", men det er Carl I. Hagen som står først i køen for å presentere hva det betyr i konkrete politiske utspill.
        Skal man kunne bryte gjennom byråkratenes dominans trenger man mer enn kontakter mellom tillitsvalgte og støtte til konkrete aksjoner. Reformistenes politiske hegemoni må utfordres. Det holder ikke å avvise "solidaritetsalternativet" og omsorgen for konkurranseevnen uten å sette fram et politisk alternativ som ikke tar utgangspunkt i markedsøkonomien, en sosialistisk politikk. Denne politikken vil bare kunne bli et reellt alternativ hvis den også er organisert i en sosialistisk organisasjon som kan kombinere politiske ideer med konkrete handlingsalternativer.


    Noter

        [1] Dagbladet, 8. juli 1997.
        [2] Sosialistisk Arbeideravis, nr. 1/98.
        [3] Den beste oppsummeringen av inntektsutviklingen i Norge finnes i rapporten Forskjells-Norge 1997, utgitt av SV.
        [4] Marx og Engels: Det kommunistiske manifest, Oslo: I.S., 1999.
        [5] Marx: Filosofiens elendighet. Gjengitt i Cliff og Gluckstein: Marxism and Trade Union Struggle, s. 22. London 198[6].
        6 Jfr. Polstreiken i 1986, se under.
        [7] LOs vedtekter forbyr "fraksjonsvirksomhet", dvs. all annen kontakt mellom organer i fagbevegelsen som er på sida av den autoriserte. Samtidig slår de fast at ikke noe forbund kan iverksette arbeidskamp uten at det er godkjent av sekretariatet. I forslag til ny arbeidstvistlov er det foreslått at denne bestemmelsen skal lovfestes og gjøres gjeldende også for de andre hovedorganisasjonene, YS og AF.
        [8] En viktig årsak til at arbeidsgiverne taper såpass mange saker er at LO siler vekk en rekke vanskelige saker fordi de ikke ønsker å tape saker som kan skape presedens.
        [9] Statistisk Årbok 1995, s. 155.
        [10] Et eksempel et kampen for å forsvare arbeidsplassene ved Jøtul i Oslo. Norcem-direktør Gerhard Heiberg sa til Aftenposten (30.1.80) at "Dersom ikke den politiske uroen ved bedriften opphører vil "støperi-prosjektet" i Oslo bli droppet, gjengitt i notat av Rune Naustdal "Kampen om Jøtul".
        [11] Trotski: "Report on the World Economic Crisis and the New Tasks of the Communist International" holdt på Kominterns 3. kongress 23. juni 1923. Gjengitt fra International Socialism 2:20, s. 139.
        [12] Helge Ryggvik: Oslo Stein-, Jord- og Sementarbeideres Forening gjennom 100 år. Oslo 1995. Fagforeningene i den grafiske bransjen ble også svekka i denne perioden. Mange opplevde at det var lettere å få feite lønnstillegg på sida av de kollektive forhandlingene.
        [13] Etter demonstrasjonene for å forsvare Kværner i Lodalen sa en av direktørene det slik til Østlandssendingen: "Vi har fortsatt et godt samarbeid med de ansatte. Det er helt naturlig at de føler at de må avreagere, men produksjonen har gått bedre enn planlagt." [14] NOU: 1983:10. Problemer og muligheter på ensidige industristeder. [15] Jens Solli: Lockout og streik 1986, Tiden 1986. [16] NOU 1992:26: En nasjonal strategi for økt sysselsetting i 1990-årene [17] En gjennomgang av dette finnes i Roar Eilertsen: Moderasjonslinja - suksess for hvem? Oslo: De Facto, 1997.
        [18] Dagsavisen, 30.12.97.
        [19] Et NHO-utvalg ledet av tidligere adm. direktør i Teknologibedriftenes Landsforbund, Harald Rysst leverte en innstilling om "NHOs tariffstrategi mot år 2010", som la vekt på at flere beslutninger må tas på den enkelte bedrift, at det måtte bli lettere å avvike fra tariffavtaler og arbeidstidbestemmelser og at det ville være gunstig å etablere en tidskontoordning for økt fleksibilitet.
        [20] En grundig presentasjon av vilkår og kamp finnes i OFS: Opplæring for tillitsvalgte; Historie og regelverkutvikling. Se også Helge Ryggvik og Marie Smith-Solbakken: Norsk Oljehistorie, b.3, Blod, svette og olje, Ad Notam Gyldendal 1997.
        [21] OFS, s. 24.
        [22] Ryggvik 1997, s. 242-3.
        [23] OFS, s. 64.
        [24] Det betydde likevel ikke at staten fortsatt spiller en helt avgjørende rolle som garantist for private kapitalister, slik vi så det under bankkrisa på slutten av 80-tallet. En grundig analyse av statens rolle finnes i Chris Harman: The State and Capitalism Today, International Socialism, nr. 54.
        [25] Aftenposten, 20.1.88.
        [26] Financial Times, 23.11.97.
        [27] Derfor var det et viktig gjennombrudd når LOs nestleder Ester Kostøl på "opposisjonskonferansen" Fagbevegelsen mot år 2000 arrangert av Trondheim samorg.i Trondheim i 1995 velsignet etableringen av "nettverk" på tvers.


    [ Innhold ] [ Internasjonal Sosialisme nr. 2/1998 ]