"Stopp kristentvang i skolen" - en kritikk

To slags kritikker

Det nye kristendomsfaget har blitt møtt med skarp motstand i flere år. Human-Etisk Forbund, det største ikke-religiøse livssynssamfunnet i Norge, har stått for hundrevis av leserinnlegg i alle større aviser. For dem har det vært viktig å opprettholde retten til å få fritak for religionsundervisningen for å kunne opprettholde et livssynsfag som er mer nøytralt og som vektlegger noe annet enn salmesang og bønn.
    I den offentlige debatten har disse uttrykt de mest radikale holdningene.
    Fra motsatt side av det politiske spekter har vi hørt kristenfolket protestere. For dem har det vært viktig å utstøte andre religioner enn kristendommen fra faget. Dypt overbeviste kristendomslærere har med gråten i stemmen fortalt at de ikke ønsker å lære bort den islamske trosbekjennelsen. Men jeg tror at de i virkeligheten har ligget andre forhold til grunn for deres protest. Blant annet kan vi ikke overse at store deler av kristennorge er organisert i menigheter utenfor statskirkens kontroll. Motsetningene går på teologi, det går på etiske grunnregler - alt du kan tenke deg - fra abortloven til homofilt partnerskap. Det nye kristendomsfaget ville utfordre den kristne opplæringen mange av barna får hjemmefra - for disse foreldrene er ikke kristendomsfaget kristent nok.

Integrasjon som faktor

Jeg skal la disse tingene ligge her - men det viser spennvidden i den motstanden det nye kristendomsfaget vil få. Politisk sett er hele faget et kompromiss og fra statens hold tror jeg ikke at kristendommen er det viktigste punktet i faget. Bak skimter vi hoven til den norske statens rasistiske innvandringspolitikk.
    Mer og mer aktuelt i denne politikken blir spørsmålet om integrasjon av innvandrere - noe som for statens vedkommende blir et spørsmål om overholdelse av lover, regler, etiske normer og allmen moral. I den offentlige debatten har religion blitt framstilt som en viktig faktor for kulturkonflikter i Norge - spesiellt har mange sådd tvil om innvandrernes moralske standard. Mange myter blir brukt for å fremstille f. eks. islam som en religion for de skrupelløse. Svaret på dette har i stor grad vært å konsentrere krefter på å integrere innvandrere i det norske samfunnet.
    Dette er en politisk kampanje som slår igjennom på mange felt. Innvandrernes egne grupperinger har slett ikke vært uinteressert i dette og deltar gjerne i statens arbeid. Mye er sikkert riktig arbeid - informasjon om arbeidsmarked, om tilbud til mødre og lignende, men noe henger igjen i den middelalderske forestillingen om moralsk og etisk riktig livsførsel.
    Til alle tider har de fremmedes liv blitt framstilt i hvorvidt det er moralsk. Dette koloniale syspunktet henger fortsatt igjen i den norske staten. Skal man bli gode borgere i Norge, som er et kristent land må vite, så må alle innvandrerbarn og barn av innvandrere få innprentet det kristne livs dygder.
    Dette gjenspeiles i faget: Alle barn oppfordres til å ta opp til diskusjon de andres religiøse anskuelser. Dette betyr også å ta opp religiøse verdier til diskusjon og så vurdere hva som er "riktig" og "galt". Da er det viktig å huske på Karl Marx' ord om at "de herskendendes tanker er de herskende tanker". Det er ikke tvil om hva et norsk kristendomsfag med norske kristne lærere ville mene om Muhammed som Allahs profet.

Sosialistene og religionen

Som dialektiske materialister er ikke vi sosialister så veldig opptatt av religionen som seg selv. Vi er mer opptatt av hvordan religionen oppstår, hvilke behov den fyller i menneskenes liv og hvilken rolle den spiller i klassekampen. Religiøse splittelser har funnet sted på grunn av uenigheter om ett eneste ord, som for eksempel splittelsen i østkirken og vestkirken, og andre banale uenigheter. Bakenfor skuer de historiske materialister en dypere virkelighet: Hvordan økonomien tvinger mennesker til å gjøre valg og hvordan konkurransen mellom de herskende fører til åpne konflikter. I dette spillet er religionen bare et åndelig uttrykk for noe materiellt.
    Dette er sagt i all hurtighet - nyansene finnes, selvsagt, men dette handler bare om å skissere det store bildet. Detaljene i det lille bildet får bli til en annen gang.
    Sosialister tar selvsagt opp vrangforestillinger - det ville være utenkelig for oss å ikke utfordre Bibelens skapelsesberetning. Religionsfriheten vi ønsker består i å stille alle religiøse trossamfunn likt og gjøre en ende på den særstilling menighetene i statskirken har. I forlengelsen får dette én viktig konsekvens, nemlig at kristendommen må ut av skolen.

Andreas gjør en feil

Andreas forklarer det nye kristendomsfaget med den sterke norske nasjonalismen. På bakgrunn av OL 1994, norsk deltagelse i fotball VM og Høyre-Pettersens løfte om en skole som er minst like god, tegner Andreas opp en skisse av en Jesuselskende norsk skole. Det er mye som kan sies til det, likevel skal det meste skal ligge her, men det er kanskje verdt å minne ivrige antinasjonalister på at kristendommen kom før nasjonalismen, den har overlevd som statsreligion i tre samfunnssystem (slavesamfunn, føydalisme, kapitalisme) og vil etter all sannsynlighet bli dratt videre inn med oss i sosialismen.
    Forskjellen vil være at vi vil skille staten og kirken og gjøre religion til en privatsak. Dette betyr at undervisning i livssyn og religion blir lagt utenfor skoleverket. Derfor tar Andreas fullstendig feil, og det er trist at det kommer på trykk, når han reiser parolen om et religionsnøytralt livssynsfag. "Åpne likeverdige diskusjoner, vil være en illusjon så lenge kristendommen er storebror for alle filosofiske og etiske spørsmål." skriver Andreas (s. 17), "Det vil bli virkelighet, hvis faget er religionsnøtralt." Det hjelper oss sosialister svært lite om alle andre har fremmet et slikt krav. På kort sikt støtter vi selvsagt alle som kjemper for dette, men det her ingen plass i vår politikk.

En skole fri for fordommer

Hvorfor trenger vi ikke en erstatning for kristendomsfaget? Sosialister hevder at religion er noe foranderlig - som jeg har skrevet ovenfor. Det finnes ingen evige moralske sannheter. Vi kan ikke slå opp i en bok hvis vi lurer på hvordan menneskene bør leve - det er noe vi må kjempe for. Felles for alle livssyn og alle religioner er at de mener å besitte denne sannheten - vi trenger ikke kjempe, vi trenger bare å tro. Som om bønner skal fø de sultne! Når Andreas gir denne konsesjonen er det å gi lillefingeren til fordommene - nemlig det å tro at trosspørsmål er noe vi kan lære separat fra alle andre fag.
    Det Andreas beskriver minner meg litt om de middelalderske skolastikere - altså de munkene som var lærde og kunne føre spennende debatter om hvor mange engler som fikk plass på en knappenålshode. Det var en storartet syn: Hundre engasjerte evenukker som sto på hver sin side og hevdet det ene eller det andre - til slutt kom svaret, enten en nå hadde funnet en obskur passasje i Bibelen eller hos Aristoteles. Andreas er en av dem - har man en holdning så skal den diskuteres, rives vekk fra det praktiske grunnlaget den har oppstått under og finne fram til det logiske sammenbruddet som har ført til villfarelsen hos motstanderen.
    La oss ta et eksempel: Rettferdighet er et basisbegrep i sosialismen. Men å diskutere rettferdighet for seg selv er svært lite lærerikt. Når den erkereaksjonære biskopen Ole Hallesby i 1928 skriver at "en like fordeling av eiendommen er ikke et retferdig krav" så gir han en virkelig kristen begrunnelse: "Menneskene er ikke like begavet, ikke like vise, ikke like sterke, ikke like vakre, ikke like sjælelig, ikke like legemlig. Derfor ikke like skikket til at behandle eiendom". Uten den religiøse kodeks er Hallesbys læresetning fullstendig ubrukelig for herskerklassen.
    Men nettopp slike moralske teser kan virke forførende så lenge de ikke utfordres med faktisk kunnskap. I dette tilfelle for å vise at noen mennesker gjennom hele historien har utsugd andre, og at menneskene er like - med de samme muligheter, den samme verdi osv.
    Jeg kan ikke forestille meg den skole vi vil ha som skal lage et kunstig skille mellom moral og historie, mellom tro og vitenskap og mellom etikk og handlinger. Det typiske for filosofien er at den fortolker hele tiden, det sa Marx, det vi er ute etter er å forandre. Skal vi gjøre opp med fordommene så kan vi ikke la barn og unge fortsette å diskutere hvilke fordommer som er bedre enn andre. Vi må rive religionen og filosofien ut av den ensomme eksistensen de har hatt for seg selv, så må vi sette den inn i forhold de de fagene som faktisk er positiv kunnskap - basert på kunnskap om den virkelige verden.
    Og for dem som luerer på det: Det går uendelig mange engler på et knappenålshode - men det finnes ingen vitenskapelig begrunnelse for det...