Sovjetene i aksjon

Det er system i løgnen

Som alle virkelige sosialister vet, og som vi har fått bekreftet av den russiske revolusjonen, er det i dag i Moskva og i alle byer og tettsteder i Russland en meget kompleks politisk struktur. Denne strukturen blir båret oppe av det store flertall i befolkningen og fungerer bedre enn noe "nyfødt" folkestyre noen gang har gjort. De russiske arbeiderne har utfra sine behov og krav skapt en økonomisk organisasjon som utvikler seg mot et virkelig industrielt demokrati.
    Den sovjetiske staten er basert på sovjeter - eller råd - utgått fra sovjetene til arbeiderne og bøndene.
    Disse rådene, som er så karakteristiske for den russiske revolusjonen, har sin opprinnelse i 1905. Den gang, under arbeidernes første generalstreik, sendte Petrograd-fabrikker og faglige organisasjoner delegater til en sentralkomite. Denne streikekomiteen ble kalt Rådet av arbeiderutsendinger. Mot slutten av 1905 utløste den generalstreik nr. 2 og sendte ut organisatorer over hele Russland. For en kortere periode ble denne streikekomiteen ansett av tsarens regjering for å være den autoriserte talsmann for den revolusjonære arbeiderklasse.
    Etter 1905-revolusjonens nederlag flyktet en del av rådsmedlemmene, mens resten ble sendt til Sibir. Denne typen forening hadde imidlertid vist seg å være så effektivt som politisk organ at alle revolusjonære partier inkluderte arbeiderråd i sine planer for det neste opprøret.
    I mars 1917 var Russland som en opprørt sjø. Tsaren gikk av, storhertug Mikhail forlot tronen, og dumaen (tsarens kvasiparlament) ble motvillig tvunget til å stable på beina en ny regjering. Da vokste Sovjetet av arbeiderutsendinger ut i full blomst. I løpet av noen få dager ble det utvidet med delegater fra hæren og ble nå kalt Rådet av arbeider- og soldatutsendinger. Bortsett fra Kerenski var dumaens regjering sammensatt av borgere, og det hadde ingen forbindelse med de revolusjonære massene i det hele tatt. Krigen måtte føres videre, ro og orden opprettholdes, fronten voktes. Dumaens medlemmer hadde ingen mulighet til å sette sine plikter ut i livet. De ble nødt til å appellere til representantene for arbeiderne og soldatene, mao. til Rådet. Rådet tok ansvaret for gjennomføringen av revolusjonen, for koordineringen av massenes aktiviteter og for å gjenopprette ordnede tilstander. I tillegg tok det på seg å forsvare revolusjonen mot svik fra borgerskapet.
    Fra det øyeblikket at dumaen ble tvunget til å henvende seg til Rådet, eksisterte det to regjeringer i Russland. Disse to regjeringer kjempet om overtaket fram til november 1917 da sovjetene, med bolsjevikene i ledelsen, veltet koalisjonsregjeringa.
    Som jeg sa, fantes det sovjeter med både arbeider- og soldatutsendinger. Senere ble det dannet sovjeter av bondeutsendinger. I de fleste byene møtte arbeidere og soldater sammen. De holdt også den Allrussiske kongress i fellesskap. Bondesovjetene ble imidlertid holdt i øra av reaksjonære elementer og deltok ikke sammen med arbeiderne og soldatene før revolusjonen i november og etableringen av sovjetregjeringa.

Hvem var medlemmer i sovjetene?

Sovjetet bygger direkte på arbeiderne i fabrikkene og bøndene på markene. Til og begynne med ble delegater til arbeider-, soldat. og bondesovjetene valgt etter regler som varierte med behov og befolkning de ulike stedene. I noen landsbyer valgte bøndene en delegat pr. 50 stemmeberettigede. Soldatene i garnisonen fikk et visst antall delegater for hvert regiment, uavhengig av dets styrke. Soldater i felt hadde derimot en annerledes måte å velge sovjeter på. De fant ut, akkurat som arbeiderne i de store byene, at deres sovjeter ble ubrukelig store hvis ikke delegatene var begrenset til en pr. fem hundre. På samme måte var de første to allrussiske sovjetkongressene basert på ca. en delegat pr. 25 000. Men i virkeligheten lå det forskjellige antall stemmer bak hver delegat.
    Fram til februar 1918 kunne alle stemme på delegater til sovjetene. Til og med borgerskapet ville fått representanter til sovjetene hvis de hadde organisert seg og krevd det. I perioden med den provisoriske regjering var det f eks. borgerlig representasjon i Petrograd-sovjetet-en delegat fra Yrkesmannsforeningen, som besto av leger, advokater, lærere, osv.
    Forrige mars (1918, o.a.) ble oppbyggingen av sovjetene fastlagt i detalj til å gjelde:

Fratatt stemmeretten var: Arbeidskjøpere, personer som levde på penger de ikke sjøl hadde tjent, handelsmenn, ledere for religiøse samfunn, tidligere medlemmer av politiet og offiserkorpset, det tidligere herskeveldet, de mentalt tilbakestående, de døve og stumme (sic!), og de som hadde blitt straffet for egoistiske og uærlige forbrytelser.
    Når det gjaldt bøndene, skulle ett hundre bønder i en landsby velge en delegat til volost, eller bysovjetet. Disse volost-sovjetene sendte delegater til vjezd, eller fylkessovjetet, som i sin tur sendte delegater til oblast. eller provinssovjetet, hvor det også var valgt delegater fra arbeiderrådene i byene.
    Petrograd-sovjetet av arbeider- og soldatutsendinger, som var i virksomhet når jeg var i Russland, kan brukes som eksempel på hvordan bystyre-enheter fungerer i en sosialistiske stat.
    Det besto av ca. 1200 utsendinger og holdt vanligvis plenumsmøter hver 14. dag. I mellomtida valgte de en sentral eksekutivkomite med 110 medlemmer basert på partiproporsjonalitet, og denne eksekutivkomiteen supplerte seg selv med invitasjoner til delegater fra sentralkomiteen til alle politiske partier, fra den sentrale ledelse i fagforeningene, fra fabrikk-komiteene og andre demokratiske organisasjoner.
    Ved siden av det store bysovjetet, var det også distriktssovjeter. Disse besto av delegatene fra hver bydel til bysovjetet og de administrerte hver sin bydel. Selvfølgelig fantes det områder i byen hvor det ikke var noen fabrikker, og som derfor vanligvis ikke hadde noen representasjon verken i bysovjetet eller i de respektive distriktssovjeter. Men sovjetsystemet er ekstremt fleksibelt, og om kokkene og kelnerne, eller gatene, eller gardstjenere eller drosjesjåførene i bydelen organiserte seg og krevde representasjon, fikk de sende delegater.
    Valg av delegater baserer seg på proporsjonal representasjon, noe som betyr at de politiske partier er representert i nøyaktig _ . .
    forhold til sin andel av stemmene totalt. Og det er politiske partier og programmer det stemmes på, ikke kandidater. Kandidatene utpekes av sentralkomiteene i de politiske partiene og kan erstattes av andre partimedlemmer. Delegatene velges heller ikke på bestemt tid, men kan tilbakekalles når som helst.
    Det er aldri skapt noe politisk organ som er mer følsomt og i større samsvar med folkeviljen. Og dette var nødvendig, før i revolusjonstider forandres folkeviljen raskt. For eksempel, første uka i desember 1917 var det parader og demonstrasjoner til støtte for den konstituerende forsamling-dvs. mot sovjetmakta. En av paradene ble beskutt av noen ansvarsløse røde gardister, og flere mennesker ble drept. I løpet av tolv timer hadde sammensetninga i Petrograd-sovjetet forandret seg. Mer enn ett dusin bolsjeviker ble tilbakekalt og erstattet av mensjeviker. Og det tok tre uker før folkemeningen igjen skiftet, før mensjevikene ble avsatt og bolsjevikene gjeninnsatt.

Sovjetstaten

Minst to ganger i året blir delegater valgt fra hele Russland til den Allrussiske sovjetkongress. Teoretisk er disse delegatene valgt direkte fra folket: Fra provinsene, en pr. 125 000 stemmeberettigede; fra byene, en pr. 25 000. I praksis er de imidlertid vanligvis valgt av provins- og bysovjetene. En ekstraordinær kongress kan bli sammenkalt ved krav fra sovjeter som representerer en tredjedel av den arbeidende befolkning i Russland, eller på initiativ av den allrussiske sentrale eksekutivkomite.
    Dette organet, som består av ca. 12 000 delegater, møtes i hovedstaden i form av et stort sovjet, og tar seg av hovedsakene i den nasjonale politikk. Det velger en sentral eksekutivkomite som, liksom sentralkomiteen i Petrograd-sovjetet, inviterer delegater fra sentralkomiteene til alle demokratiske organisasjoner.
    Denne utvidede sentrale eksekutivkomiteen til det Allrussiske sovjetet er den russiske republikkens parlament. Den består av omtrent tre hundre og femti personer. Mellom de Allrussiske kongressene er denne komiteen landets høyeste myndighet, men den kan ikke handle på tvers av linjene trukket opp av siste kongress og er strengt ansvarlig i alle handlinger overfor neste kongress.
    For eksempel kunne den sentrale eksekutivkomiteen bestemme at fredsavtalen med Tyskland skulle undertegnes (hvilket den også gjorde). Men den kunne ikke gjøre denne avtalen bindende for Russland. Bare den Allrussiske kongress har makt til å godkjenne avtalen.
    Den sentrale eksekutivkomiteen velger fra sin midte 1[1] kommissærer. Disse er ledere for komiteer med ansvar for ulike saksområder i regjeringa og fungerer istedenfor ministrer. Kommissærene kan tilbakekalles når som helst. De er strengt ansvarlige overfor den sentrale eksekutivkomiteen. Kommissærene velger en leder. Helt siden sovjetregjeringa ble dannet har denne lederen-eller "statsminister"-vært Nikolai Lenin. Hvis hans lederskap ikke var tilfredsstillende, kunne Lenin når som helst tilbakekalles av delegatene til de russiske massene, eller etter noen få uker direkte av massene selv.
    Hovedfunksjonene til sovjetene er forsvar og konsolidering av revolusjonen. De uttrykker den politiske viljen til massene, ikke bare i de Allrussiske kongressene for hele landet, men også i sine egne distrikter hvor deres autoritet er praktisk talt suveren. Denne desentraliseringen eksisterer fordi det er de lokale sovjetene som skaper den sentrale regjering og ikke omvendt. Til tross for lokal uavhengighet gjelder imidlertid avgjørelser fra d en sentrale eksekutivkomiteen og fra kommissærene over hele landet. Dette fordi det under sovjetrepublikken ikke er noen regionale eller private interesser å tjene, og fordi revolusjonens sak er overalt den samme.
    Dårlig informerte tilskuere, de fleste fra middelklasseintelligentsia, er glad i å understreke at de er for sovjetene; det eneste de er mot er bolsjevikene. Dette er absurd. Sovjetene er riktignok de mest perfekte organer for representasjon av arbeiderklassen, men de er også våpenet til proletariatets diktatur, et diktatur som alle anti-bolsjevikiske partier bittert opponerer mot. Graden av folkets støtte til proletariatets diktatur blir derfor ikke bare målt gjennom bolsjevikpartiets medlemstall - eller kommunistpartiets, som det nå heter. Det blir også målt gjennom veksten og aktiviteten i lokale sovjeter i hele Russland.

Bondesovjetene

Det mest slående eksempel på dette er å finne blant bøndene. De var ikke i ledeisen av revolusjonen, og deres primitive og så og si eneste målsetting i revolusjonen var konfiskering av de store landeiendommene. Sovjetet av bondeutsendinger hadde til og begynne med praktisk talt ingen annen funksjon enn å befatte seg med jordspørsmålet. Det var mangelen på en løsning på dette spørsmålet under koalisjonsregjeringa som rettet oppmerksomheten til de store bondemassene mot problemets sosiale årsaker. I tillegg ble de påvirket av den kontinuerlige propagandaen til de venstre sosialrevolusjonære, til bolsjevikene, og til de tilbakevendende revolusjonære soldater.
    Det tradisjonelle bondepartiet er Det sosialrevolusjonære partiet. Den store passive bondemassen var bare interessert i sin egen jord og eide verken kampvilje eller politisk initiativ. Til og begynne med nektet de å ha noe som helst med sovjetene å gjøre. De bøndene som etterhvert deltok i sovjetene ble imidlertid trukket mot ideen om proletariatets diktatur. Nesten alle gikk med i Det venstre sosialrevolusjonære partiet og ble kjempende partisaner for sovjetregjeringa.
    I kommissariatet for landbruk i Petrograd henger et kart over Russland fullt av røde nåler. Hver av disse nålene representerer et bondesovjet. Da jeg først så kartet, hang det i det gamle hovedkvarteret til bondesovjetene i Fontanka 6. De røde punktene var i liten grad spredd ut over det store landet og antallet økte ikke. I løpet av revolusjonens åtte første måneder (fra februar til oktober 1917) var det voloster (byer), vjezaer (fylker), ja faktisk hele provinser med bare en eller to store byer som hadde bondesovjet, og kanskje en håndfull landsbyer. Etter oktoberrevolusjonen kunne du imidlertid se Russland bli rødt rett foran øynene dine. Landsby etter landsby, fylke etter fylke, provins etter provins våknet og dannet sine bondesovjeter.
    På det tidspunktet som bolsjevikene grep makta, var det fortsatt mulighet for at det ble valgt en konstituerende forsamling med antisovjetisk flertall. En måned senere ville dette ha vært umulig. Jeg så tre Allrussiske bondekonferanser i Petrograd. Delegatene ankom og et klart flertall var høyre sosialrevolusjonære. De holdt stormfulle møter under ledelse av konservative typer som Avksentiev og Pesjekhanov. I løpet av noen få dager ville de bevege seg mot venstre, og komme til å bli dominert av pseudoradikale som Tsjernov. Enda noen dager senere ville flertallet ha blitt meget radikalt, og Maria Spiridonova ville blitt valgt som leder. Deretter ville det konservative mindretallet splitte ut og lage en "rest-konferanse" som etter noen dager ville smuldre opp i ingenting. Hovedkonferansen ville sende delegater til sovjetene i Smolny. Dette hendte hver gang.
    Jeg kommer aldri til å glemme den bondekonferansen som foregikk i slutten av november. Hvordan Tsjernov sloss for å beholde kontroll og mistet den, og det vidunderlige toget av værbitte jordarbeidere som marsjerte til Smolny gjennom snøhvite gater, syngende, og med blodrøde flagg som fløt i den bitre vinden. Det var midt på svarte natta. Ved inngangen til Smolny ventet hundrevis av arbeidsfolk for å ta imot sine bondebrødre, og i det svake lyset beveget de to folkemengdene seg, den ene oppover og den andre nedover, de omfavnet hverandre, gråt og ropte hurra.
    Sovjetene kan beslutte grunnleggende økonomiske endringer, men disse må settes ut i livet av de lokale folkeorganisasjoner. Beslaglegging og fordeling av jord ble f.eks. overlatt til bøndenes jordkomiteer.
    Disse jordkomiteene ble valgt etter forslag fra prins Lvov, statsminister i den provisoriske regjering. En eller annen løsning på jordspørsmålet var uunngåelig, og den ville innebære at de store godsene ble stukket opp og fordelt blant bøndene. Prins Lvov ba bøndene velge jordkomiteer som ikke bare skulle finne ut av sine egne landbruksbehov, men også skaffe oversikt over og taksere verdien til landeiendommene. Men da disse jordkomiteer forsøkte å fungere, ble de arrestert av godseierne.
    Da sovjetene grep makta, var deres første handling å utstede et dekret om jorda. Dette dekret var ikke noe bolsjevikprosjekt i det hele tatt, men programmet til Det høyresosialrevolusjonære parti. Det avskaffet en gang for alle den private retten til jord eller naturressurser i Russland, og ga jordkomiteene i oppgave å fordele jorda blant bøndene, inntil den konstituerende forsamling skulle foreta den endelige behandling av spørsmålet. Etter at den konstituerende forsamling ble oppløst, ble dekretet gjort endelig.
    Utenom disse få hovedbestemmelsene, samt bestemmelsen om støtte til forflytning av overskuddsbefolkning fra overbefolkede områder, ble detaljene rundt beslaglegging og fordeling fullstendig overlatt til de lokale jordkomiteene. Kalagajev, den første landbrukskommissæren, satte opp et detaljert system med regler til veiledning for bøndene. Men Lenin, i en tale til den sentrale eksekutivkomiteen, overtalte regjeringa til å la bøndene sjøl ordne saka på en revolusjonær måte og nøye seg med å oppfordre de fattige bønder om å gå sammen mot de rike bøndene. ("Sett ti fattige bønder opp mot hver rik bonde," sa Lenin.) Selvfølgelig skulle ingen bonde eie jord, men fortsatt kunne han ta det som tilfalt ham og behandle det som privat eiendom. Regjeringas politikk er imidlertid å bekjempe denne tendensen gjennom de lokale jordkomiteene. Bønder som ønsker å leie ut jorda si må gjerne gjøre det, men da får de ikke støtte av regjeringa. På den andre sida får bønder som driver kollektivt kreditt, såkorn, maskiner og opplæring i moderne teknikk.
    Landbruks- og skogeksperter er knyttet til jordkomiteene. For å koordinere virksomheten til de lokale komiteene, er det valgt et sentralt organ, kjent som Hovedjordkomiteen. Den holder til i hovedstaden og arbeider nært sammen med landbrukskommissariatet.

Fabrikkrådene

Da februarrevolusjonen brøt ut forsvant eierne og bedriftsledelsen fra mange industrielle anlegg. De forsvant enten av fri vilje eller ble drevet ut av arbeiderne. Dette skjedde spesielt i statsfabrikkene hvor arbeiderne hadde lenge vært offer for ansvarsløse byråkrater utpekt av tsaren. Uten direktører, formenn og i mange tilfeller ingeniører og bokholdere, ble arbeiderne satt overfor alternativet å holde arbeidet i gang eller sulte De valgte en komite, en delegat fra hver avdeling, som skulle forsøke å drive fabrikken... Til og begynne med synes selvfølgelig denne planen å være håpløs. Funksjonen til de forskjellige avdelingene kunne koordineres på denne måten, men mangelen på teknisk utdannelse hos arbeiderne ga en del groteske resultater.
    Til slutt skjedde det på et komitemøte i en av fabrikkene at en arbeidsmann reiste seg og sa: "Kamerater, hvorfor er vi bekymret? Problemet med teknisk ekspertise er ikke vanskelig. Husk at sjefen ikke var noen teknisk ekspert, sjefen visste ingenting om ingeniørarbeid eller kjemi eller regnskap. Alt han gjorde var å eie. Når han ønsket teknisk hjelp, ansatte han folk til å gjøre det for ham. Vel, nå er vi sjef. La oss ansette ingeniører, bokholdere, osv - til å arbeide for oss!" I statsfabrikkene var problemene relativt enkle. Revolusjonen fjernet der automatisk alle sjefene og satte ikke inn nye. Men da fabrikkrådene spredde seg til den privateide industrien, ble de bekjempet av fabrikkeierne som for det meste hadde inngått avtaler med fagforeningene.
    Men rådene ble tvunget fram av situasjonen også i de private fabrikker. Under revolusjonens første tre måneder arbeidet middelklassen og proletariatets organisasjoner sammen i utopisk harmoni. Etterhvert begynte imidlertid industriherrene å bli redde for arbeiderorganisasjonenes voksende makt og økte ambisjoner-på samme måte som godseierne fryktet jordkomiteene, og offiserene fryktet soldatenes komiteer og sovjeter. I begynnelsen av juni startet en mer eller mindre bevisst kampanje fra hele borgerskapet for å bremse revolusjonen og bryte ned de demokratiske organisasjonene. Ved å begynne med fabrikkrådene, planla industriherrene å feie bort alt, inkludert sovjetene. Hæren løste seg opp, mat og forsyninger ble sendt i feil retning. Aktuelle posisjoner ble forrådt til tyskerne-som i tilfellet Riga. Bøndene ble overtalt til å hamstre og provosert til å lage uro. Dette ga kosakkene påskudd til å "gjenopprette freden". Viktigst av alt: I industrien ble maskineriet og de ulike fabrikkfunksjonene utsatt for sabotasje. Transportsystemet ble enda mer skadet, og kullgruvene, metallgruvene og andre råvarekilder ble ødelagt så mye som mulig. Alle anstrengelser ble gjort for å stenge fabrikkene og sulte ut arbeiderne for å få dem til å overgi seg og gå tilbake til det gamle industrisystemet.
    Dette tvang arbeiderne til motstand. Fabrikkrådene vokste fram og tok ledelsen. De russiske arbeiderne gjorde selvfølgelig en del latterlige feil til og begynne med, noe som verden har blitt fortalt igjen og igjen. De krevde umulige dønninger og de prøvde å drive komplisert, vitenskapelig masseproduksjon uten tilstrekkelig erfaring. I noen tilfeller, spurte de til og med den gamle sjefen om han ville komme tilbake på hans betingelser. Men slike tilfeller er i klart mindretall I de fleste fabrikkene har arbeiderne vært ressurssterke nok til å drive produksjonen uten sjefer.
    Eierne prøvde å forfalske ordrebøkene for å skjule bestillingene. Dette førte til at fabrikkrådene måtte finne ut måter å kontrollere ordrebøkene på. Eierne prøvde å stikke av gårde med produksjonsutstyret, slik at rådene måtte bestemme at ingenting skulle gå inn eller ut av fabrikkporten uten tillatelse. Hvis en fabrikk skulle stenges pga. mangel på brennstoff, råmaterialer eller ordrer, måtte fabrikkrådet sende folk rundt halve Russland til gruvene, eller ned til Kaukasus etter olje og til Krim etter bomull. Arbeiderne sendte også ut agenter for å selge produktene. Da jernbanen brøt sammen, måtte utsendinger fra rådene gjøre avtaler direkte med jernbanearbeidernes fagforening for å få transportert varer. For å beskytte seg mot streikebrytere måtte rådene ta kontrollen over ansettelser og oppsigelser av arbeidere.

Arbeiderinitiativ

Slik ble fabrikkrådene skapt ut av kaoset i Russland, tvunget fram av behovet for å lære hvordan industri drives. Da tida var inne, var de russiske arbeiderne i stand til å overta hele kontrollen uten særlige problemer.
    Et typisk eksempel på hvordan massene arbeider sammen, er det som hendte under kullmangelen. I desember ble 200 000 poods med kull tatt fra lagrene til den baltiske flåten og overlevert fra sjømennenes råd for å holde Petrograds fabrikker gående.
    Obukhov var et stålverk som leverte til marinen. Formannen i Obtukov-rådet var en russisk-amerikaner som het Petrovski. Han er kjent som anarkist. En dag fortalte formannen for torpedo-avdelinga Petrovski at avdelinga måtte legges ned. Dette fordi det var umulig å få tak i noen spesielle små rør som ble brukt i produksjon av torpedoer. Rørene ble produsert av en fabrikk på andre sida av elva, men den hadde alt kontrakter for produksjonen i de neste tre månedene. Nedleggelsen av torpedo-avdelinga ville bety at fire hundre ville være uten arbeid.
    "Jeg skal få tak i rørene," sa Petrovski.
    Han gikk direkte til rørfabrikken, men i stedet for å ta for seg direktøren, oppsøkte han formannen i det lokale fabrikkråd.
    "Kamerat:" sa han, "hvis vi ikke får rør innen to dager, må vi stenge torpedo-avdelinga vår, og fire hundre av våre gutter vil være uten jobb" Formannen forlangte å se fabrikkens ordrebøker og fant ut at omtrent tusen rør var bestilt av tre private fabrikker i nabolaget. Han og Petrovski besøkte deretter de tre fabrikkene og oppsøkte formennene i fabrikkrådene. I to av fabrikkene viste det seg at rørene ikke trengtes med en gang, og den neste dagen ble rørene levert til Obukhov. Torpedo-avdelinga ble ikke lagt ned...
    I Novgorod var det en tekstilfabrikk. Da revolusjonen startet sa eieren til seg sjøl: "Her kommer der bråk. Vi kommer ikke til å klare å lage noen profitt så lenge denne revolusjonen holder på. La oss stenge hele produksjonen til vinden blåser en annen vei" Dermed stengte han fabrikken og han, kontoristene, kjemikerne, ingeniørene og direktøren tok toget til Petrograd. Den neste morgen åpnet arbeiderne fabrikken alene.
    Disse arbeidere visste kanskje enda mindre enn arbeiderne flest. De visste ingenting om de tekniske prosessene ved produksjonen, om bokholderi, om arbeidsledelse eller markedsføring. Arbeiderne valgte et fabrikkråd og fant en del brennstoff og råmaterialer på lageret. Dermed satte de i gang å produsere bomullstøy.
    Til og begynne med produserte de tøy bare til sine egne familier fordi de i liten grad visste hva som ellers skulle gjøres med det ferdigproduserte tøyet. Så gikk flere av vevene i stykker. Arbeiderne sendte delegater til et maskinverksted i nærheten og tilbød å bytte tøy mot teknisk hjelp. Etter at det var gått i orden, inngikk de en avtale med samvirkelaget i byen om å bytte tøy mot mat. Byttehandelen gikk etterhvert så langt at den omfattet bytte av tøy mot brennstoff fra gruvearbeiderne i Kharkov, og mot transport fra jernbanearbeidernes forening.
    Til slutt mettet de imidlertid det lokale markedet med bomullstøy. Men da sto de overfor et krav som bytte av tøy ikke kunne tilfredsstille-husleie. Dette var i dagene til den provisoriske regjeringa og det var fremdeles godseiere. Husleien måtte betales med penger. Arbeiderne lastet derfor opp et tog med tøy og sendte det, under oppsyn av et medlem av fabrikkrådet, til Moskva. Rådsutsendingen forlot toget på stasjonen og gikk nedover gata. Han kom til et skredderlokale og spurte skredderen om han trengte tøy.
    "Hvor mye?", spurte skredderen.
    "En toglast", svarte utsendingen.
    "Hva koster det?" "Jeg vet ikke. Hva betaler du vanligvis for tøy?" Skredderen fikk sitt tøy. Rådsutsendingen, som aldri hadde sett så mye penger på en gang, dro høystemt tilbake til Novgorod...
    Slik fikk arbeiderne over hele Russland den nødvendige opplæring i de viktigste prinsippene i industriproduksjon, og til og med. i distribusjon. Da novemberrevolusjonen kom kunne de ta sine plasser i arbeiderkontrollsystemet.

Fagforeningene

Det første møtet med delegater fra fabrikkrådene ble holdt i juni 1917. På denne tida hadde rådene knapt spredt seg utafor Petrograd. Møtet var en begivenhet. Det var sammensatt av delegater fra grunnplanet, de fleste av dem bolsjeviker med en del anarkosyndikalister. Det ble protestert mot politikken til fagforeningene. Bolsjevikene gjentok gang på gang at sosialister ikke skulle delta i koalisjonsregjeringa med borgerskapet. Møtet mellom delegatene fra fabrikkrådene inntok den samme holdningen overfor industrien. Mao.. arbeidskjøperne og arbeiderne har ingen feiles interesser. Ingen klassebevisst arbeider skal være medlem av noen meklings- eller forliksråd, unntatt for å legge fram arbeidernes krav. Ingen overenskomster mellom arbeidskjøpere og arbeidere. Arbeiderne skal ha fullstendig kontroll med industriproduksjonen.
    Til og begynne med kjempet fagforeningene bittert mot fabrikkrådene. Men fabrikkrådene, som var i den stilling at de kunne gripe inn overfor industriens hovedfunksjoner, konsoliderte og utvidet sin makt. Mange arbeidsfolk kunne ikke forstå vitsen med å bli med i fagforeningene. Men de innså behovet for å delta i valg til fabrikkrådet som kontrollerte deres arbeidsforhold. På sin side skjønte fabrikkrådene verdien av fagforeningene, og nye arbeidere ble ikke ansatt hvis de ikke hadde fagforeningsboka i orden. Lokalt var det fabrikkrådene som satte de ulike fagforeningenes bestemmelser ut i livet. På det nåværende tidspunktet arbeider fagforeningene 0g fabrikkrådene: sammen i perfekt harmoni, hver på sitt område.
    I Russland er ennå ikke privat eie av industri avskaffet. Eierne holder fremdeles stand i mange fabrikker og får lov til å ta en begrenset profitt av sine investeringer. Betingelsene er at de arbeider for å styrke bedriftene. Eiernes kontroll er borte. De bedriftene hvor eierne prøver å si opp arbeidere eller sabotere produksjonen, blir umiddelbart beslaglagt av arbeiderne. Arbeidsforhold, arbeidstid og lønninger er de samme for hele industrien, enten den er privat eller statseid.
    En slags halv-kapitalisme har altså overlevd i den proletariske staten. Årsaken til dette ligger i Russlands meget tilbakeliggende økonomi, det at landet er omringet av høyt organiserte kapitalistiske land, og nødvendigheten av umiddelbar industriell produksjon i Russland for å stå imot presset fra utenlandsk industri.
    Staten kontrollerer industrien, både arbeid og produksjon, gjennom Rådet for arbeiderkontroll. Dette sentrale organet holder til i hovedstaden og er satt sammen av delegater valgt fra de lokale råd for arbeiderkontroll . Disse er i sin tur satt sammen av medlemmer av fabrikkrådene og Forbundet for yrkesmennene, ingeniører og tekniske eksperter. En sentral eksekutivkomite styrer produksjonen i hvert lokalsamfunn. Denne komiteen består av arbeidere, men flertallet utgjøres av arbeidere fra andre distrikter. Dette for å forhindre at styringa blir dominert av regionale særinteresser. Det lokale rådet anbefaler til det Allrussiske rådet beslaglegging av bedrifter, holder oversikt over behovet for brennstoff, råvarer, transport og arbeidskraft i sine distrikter, og bistår arbeiderne i å lære hvordan de ulike industriene drives. Det allrussiske rådet har makt til å beslaglegge bedrifter og å fordele de økonomiske ressursene mer likt mellom de forskjellige distriktene Hvis det ikke hadde vært for de demokratiske organisasjonene som eksisterte før revolusjonen, er det liten tvil om at den russiske revolusjonen allerede for lenge siden hadde vært sultet i kne.
    Før revolusjonen var det mer enn 1[2] millioner medlemmer i samvirkelagene i Russland. Det var for russerne en naturlig måte å gå sammen på, fordi det hadde mye til felles med den primitive kooperasjonen som har blitt drevet i russiske landsbyer i århundrer.
    I Putilov-fabrikken er det ansatt mer enn 400 000 arbeidere. Der skaffer samvirkelaget mat, hus og til og med klær (som skaffes helt fra England) til mer enn 100 000 mennesker.
    Det er slike egenskaper hos de russiske arbeiderne som blir glemt av folk som tror at Russland ikke har noe styre fordi det ikke finnes noen sentral kraft. Bildet som disse har av Russland er av Lenin og Trotski som råder over en underdanig komite i Moskva, og som holdes ved makta av leiesoldater i den røde hæren.
    Det motsatte er tilfelle. De organisasjonene som jeg har beskrevet, er å finne på nesten hvert eneste sted i Russland. Hvis en betydelig del av den russiske befolkningen gikk sterkt imot sovjetstyret, ville ikke sovjetene kunne overleve så mye som en time.

Denne artikkelen ble første gang trykt i det amerikanske tidsskriftet The Liberator for oktober 1918.