IS 4/99: Mellom krig og revolusjon

I 1903 diskuterte Kampen- og Vaalerengen-laget av det nystartede Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU) hvilke saker de skulle prioritere. Valget falt på kampen mot "militarismen med dens millionudgifter." De oppfordret ledelsen i NSU til å ta opp agitasjonen mot militarismen. [2]
Krig, eller forberedelse til krig, er noe av det mest skremmende og frastøtende det 20. århundre har hatt å by på. Mange ganger har betydelige befolkningsgrupper latt seg fange av nasjonalistisk propaganda. Unge menn har blitt mobilisert til krigsinnsats, ofte med forestillinger om at de skulle slåss for en rettferdig sak. Men samtidig, gang på gang, har kontrasten mellom militarismen "og dens millionudgifter" og det kapitalistiske systems manglende evne til å tilfredsstille grunnleggende menneskelige behov som mat, klær, husly, arbeid og utdanning vakt avsky hos millioner, i land etter land, i generasjon etter generasjon.
Norges medlemsskap i et NATO som markerer seg stadig mer agressivt utenfor sine kjerneområder gjør kampen mot militarisme mer aktuell enn noensinne. Med Balkankrigen i 1999 står ikke lenger krig som en fjern mulighet. Norge og NATOs krig mot Jugoslavia - i hjertet av Europa - er en kraftig påminnelse om hvilken ustabil og farlig verden vi lever i. Den norske militarismen lever i beste velgående. Men det finnes samtidig lange antimilitaristiske tradisjoner i Norge. De rikeste erfaringene og de mest avanserte diskusjonene om hvordan krig kan stoppes finner vi i de to første 10-årene på 1900-tallet. To helt avgjørende forutsetninger lå til grunn. For det første ble kampen mot militarismen uløselig knyttet til klassekampen. Kampen mot den ekstreme underdanighet soldater blir avkrevd innenfor militæret ble satt i sammenheng med kampen mellom arbeid og kapital i samfunnet ellers. Og kanskje viktigst: Den endelige avskaffelsen av militarismen ble knyttet til avskaffelsen av kapitalismen som system.
"Ingen annen enkeltsak fikk så mange til å marsjere under fanene og ble så ofte omtalt 1. mai som militærsaken." [3] skriver arbeiderbevegelsens offisielle historiker for perioden. Antimilitarisme var ikke bare en sentral kampsak, men må ses som en svært viktig faktor i radikaliseringen av norsk arbeiderbevegelse. [4] Og sett fra de ytre forutsetninger var ikke det så rart. Det dreide seg om en generasjon som først så krigen mellom Russland og Japan i 1904/5, så Balkankrigene i 1912 og 1913 og til slutt sto midt oppe i 1. verdenskrig.
Det skjedde en voldsom utvikling av sosialisters forståelse av krig i disse årene. At krig hang sammen med kapitalisme, ble tatt for gitt. Men med utbruddet av 1. verdenskrig ble det klart at for å stanse en krig mellom imperialistiske stormakter var det nødvendig å ta et oppgjør med hele det kapitalistiske systemet. Den polske revolusjonære sosialisten Rosa Luxemburg sa det slik i 1915: "For det internasjonale proletariatet, er kampen mot imperialismen samtidig en kamp om makten, det endelige oppgjøret mellom sosialisme og kapitalisme." [5]
Selv om Norge var nøytral under verdenskrigen så skjedde det en tilsvarende utvikling av forståelse innen arbeiderbevegelsen i Norge. Fra den spede begynnelse i 1903, da NSU tok opp sin agitasjon mot militarismen, til 1919 da Arbeiderpartiet tilsluttet seg den kommunistiske internasjonale som var dannet for å gjennomføre verdensrevolusjonen, hadde kamp mot militarisme blitt til kampen for sosialisme. Hvordan og hvorfor det skjedde, er temaet for denne artikkelen.

Det nasjonalistiske Norge

Et norsk borgerskap hadde allerede utviklet seg under dansk og svensk herredømme. Gjennom fiskerieksport, trelasteksport og skipsfart opplevde den norske kapitalismen en kraftig vekstperiode mellom 1830 og 1870. Selv om Norge hadde begrenset utenrikspolitisk selvstendighet under Sverige, var Norge ingen utbyttet koloni. Veksten i økonomien overgikk den som Sverige opplevde. Ved århundreskiftet hadde en omfattende innvandring fra svenske landsbygder gjort at minst 10 % av Kristianias befolkning var svensker. [6] Andelen av befolkningen som var bosatt i byer var 28% i 1900, mot Sverige som hadde 22%. [7]
Fra århundreskiftet skjedde det en endring fra at det norske borgerskapet bygde seg opp innenfor rammen av andre imperialistiske nasjoners verdenshegemoni, til at de fikk mer selvstendige imperialistiske ambisjoner. Trebaroner fant de norske skogene for små for sine ekspansjoner. Kapitalister som Fred. Olsen gjennomførte overgangen fra seil til dampskip og bygde opp en norskprodusert dampskipflåte. [8]
Et sterkere nasjonalt borgerskap gjorde i sin tur den norske staten sterk nok til å tvinge utenlandske selskaper som nå siklet etter vannkraftreserver til å underlegge seg et lovverk som sikret nasjonal kontroll over etableringene. Bare det svenske kongedømmet sto nå i veien for et ambisiøst norsk borgerskap.
Den nasjonalistiske stemningen som hersket i denne perioden var i stor grad rettet mot Sverige. Tvisten med Sverige ble også oppfattet som en krigstrussel. Opprustning ble en sentral del av det nasjonsbyggende prosjektet. Redaktører av borgerlige aviser og nasjonal-"helter" som Fridtjof Nansen og Roald Amundsen holdt offentlige foredrag som reklamerte for det norske forsvaret. Partiet Venstre hadde i 1880-årene tatt initiativ til en en folkelig "skytterlagsbevegelse". Dette skulle være en motvekt til det etablerte militærvesenet, som man trodde svenskekongen kunne bruke mot dem. Nå var det ikke lenger en "demokratisk" skytterlagsbevegelse, men et sterkt norskt offisielt militærapparat Venstre gikk inn for. [9]

Arbeiderpartiets første år

Etter at Thranebevegelsen ble slått ned i 1851 skulle det ta nesten 50 år før arbeiderklassen i Norge på ny framstod som en organisatorisk kraft som kunne true det etablerte samfunn. Særlig kom fagorganiseringen sent igang. Landsorganisasjonens forløper, Arbeidernes faglige Landsorganisasjon, ble først stiftet i 1899 og hadde i 1900 bare 5000 medlemmer. Arbeiderpartiet var dannet i 1887, men hadde problemer med å framstå som en selvstendig politisk kraft.
Partiets medlemmer spilte over hele landet en aktiv rolle i oppbyggelsen av fagbevegelsen. Partiet var imdlertid påvirket av nasjonalistiske strømninger og hadde etablert en parlamentarisk praksis. Svært lite bar bud om et parti som 18 år seinere skulle avvise parlamentarismen og virke for internasjonal revolusjon.
Kampen for stemmeretten og unionsstriden med Sverige overskygget nesten alle andre politiske spørsmål i perioden rundt forrige århundreskifte. Arbeiderpartiet så på Venstre som den viktigste kraften i disse sakene. I streikeåret 1889 hadde en av Arbeiderpartiets grunnleggere, Carl Jeppesen, hjulpet fyrstikkarbeiderskene med å organisere sin streik. [10]
Arbeiderpartiet fortsatte å støtte streiker. Men politisk opptrådte Arbeiderpartiet gjennom 1890-tallet som politisk haleheng for Venstre. Skulle alminnelig stemmerett bli innført kunne man ikke erte på seg Venstre gjennom å kjøre fram arbeidernes interesser for aggressivt. Det ville bare "splitte demokratiet". [11] Selv når stemmeretten gradvis ble utvidet, var det stor debatt om Arbeiderpartiet i det hele tatt skulle stille egne lister opp mot Venstres kandidater.
Arbeiderpartiet viste den samme ettergivenheten overfor Venstre i Unionsspørsmålet. Fra et arbeiderklassesynspunkt var retten til norsk løsrivelse fra Sverige viktig, fordi nasjonal suverenitet for Norge dannet et bedre grunnlag for arbeidernes internasjonalisme. Svensk herredømme var - om aldri så begrenset - et overgrep mot demokratiske rettigheter. Men som den russiske revolusjonære Lenin understreket måtte arbeiderne begrense seg til den "negative oppgaven" det var å slåss for den demokratiske retten til nasjonal bestemmelse. "Å gå lengre enn dette i sin støtte til nasjonalismen kan proletariatet ikke gjøre, for da kommer man over i den "positive" virksomhet borgerskapet vil drive for å styrke nasjonalismen." [12]
Dessverre gikk Arbeiderpartiet lenger. Carl Jeppesen satte fram forslag om "Unionens oppløsning" i 1892 "for å få den patriotiske glød på [vår] side." [13] Da striden mellom Norge og Sverige tilspisset seg i 1895, skrev Oscar Nissen som var redaktør av partiavisen Social-Demokraten en lederartikkel om "Socialismen og nationalismen" der han svarte på et angrep fra venstreavisen Dagbladet: "naar socialdemokratene har reist raabet: Ud af Unionen, da er det skeet ikke minst fordi vi mellem dem tæller adskillige af landets mest lidensskabelige nationalister." [14]
Dette knefallet for Venstres nasjonalisme ble ikke minst pinlig fordi de svenske sosialdemokratene på den andre siden av grensa gikk til frontalangrep mot den storsvenske nasjonalismen. Hjalmar Branting fikk en dom "for opfordring til vold" da han i sin 1. mai appell samme år antydet at svenske soldater med "en kula utan ordrer" kunne skyte de generaler som gikk til overfall mot Norge. [15]
Som den seinere Amerika-vennlige utenriksministeren Halvard Lange skulle skrive: "Mens de svenske sosialdemokratene gjorde front mot nasjonalismen hos borgerskapet i sitt land, lot de norske sig rive med av den ophissede nasjonalistiske stemningen." [16]

1905 og reaksjonen mot nasjonalismen

De første 7 årene av dette århundret ble det store gjennombruddet for arbeiderklassen i Norge. Arbeiderpartiet opplevde nesten en fordobling av medlemstallet. Samtidig fikk de valgt inn representanter på Stortinget og inntok flere kommunestyrer. I 1906 tok Arbeiderpartiet 28% av stemmene i byene, og lå dermed like bak Venstre som fikk 31%. [17] Samtidig begynte stadig flere å fagorganisere seg. Landsorganisasjonens medlemstall eksploderte fra ca. 5000 i 1900 til 39 000 i 1907. Likevel var det forholdsvis få streiker. I årene 1903 til og med 1906 streiket bare 9200 arbeidere tilsammen. [18] Lav streikeaktivitet hindret ikke høy politisk aktivitet, og i opptakten til 1905 fikk antimilitarismen i norsk arbeiderbevegelse sitt gjennombrudd.
Drivkraften i antimilitarismen skulle bli Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund som ble dannet i 1903 (heretter NSU). Fra første stund ble antimilitarismen NSUs viktigste kampsak. Ungdommene satte seg fore å få utgitt en antimilitaristisk brosjyre og hovedstyret i NSU sendte i mars 1904 ut et opprop til fagforeningene for å få økonomisk støtte til dette. De ba om beskjedne 5 øre fra hver fagforening. I oppropet ble det foretatt en kort historisk og ideologisk analyse av militarismens funksjon under kapitalismen før de ble konkrete: "Der har nu i aarevis vært talt og skrevet meget mod militarismen: nu er tiden inde til at optage en mere praktisk og virkningsfuld kamp mot dette systemet." [19]
Bakgrunnen for å ta opp kampen mot militarismen, skyldtes ikke bare skepsis til forsvarsiveren og krigshissingen fra det norske borgerskapet. Det var også på dette tidspunktet blitt klart at militærapparatet ikke bare var til for å forsvare landet, men også kunne brukes mot arbeiderklassen. I juni 1903 kalte myndighetene inn soldater fra Vardøhus og fra underoffiserskolen i Harstad for å slå ned et opprør av fiskere i Mehamn. Utgangspunktet var at fiskerne krevde stans i hvalfangsten som ødela for fisket. Avisa Nordlys beskrev hva som skjedde:

Anden pinsedag aften ved 12-tiden brøt det løs. Da affyrtes et skud og alle fiskerne som laa paa vaagen stormet iland. En stor kjele som laa udenfor fabriken blev styrtet i sjøen, vinduer ble ødelagt, smien revet ned. Folkemengden trengte ind i fabriken, ødela alt som de stødte paa og væltet en anden kjele paa havet. Med nød og næppe slap opsynsbetjenten unna. Fiskerne truet med at kaste ham paa sjøen. Tirsdag aften holdt fiskerne massemøder. Næste nat blev hvalfabriken aldeles jevnet med jorden. [20]

Det var etter at fiskerne hadde rasert hvalkokeriet at oppsynsskipet Heimdal ble sendt oppover. [21] Forbannelsen på militæret ble ikke mindre da en ny militærekspedisjon ble sendt til Dunderdalen like etter. En militærekspedisjon ble nå sendt for å slå ned en streik av uorganiserte anleggsarbeidere i Mo som jobbet på Dunderdalsanlegget. [22]
Med disse militærekspedisjonene friskt i minne kan vi forstå hvorfor oppropet NSU sendte til fagforeningene innbrakte hele 645,47 kroner. Vi skal imidlertid legge merke til at NSU så deres prioritering av antimilitarismen som en slags arbeidsdeling innen arbeiderbevegelsen: "Da fagbevegelsen uden tvil har nok med sine faglige kampe og vort parti har saa mange samfundsnedbrytende systemer at bekjæmpe, saa har vi fundet som en special opgave for de unge, at føre denne antimilitaristiske krig." [23]

Michael Puntervolds "Militarismen"

Med pengene fra fagbevegelsen kunne ungsosialistene trykke opp sin brosjyre, "Militarismen", skrevet av Michael Puntervold. Brosjyren dannet et viktig utgangspunkt for diskusjonene om antimilitaristisk strategi i årene som fulgte.
Puntervold slo fast at militarismen ikke var tilfeldig krigshysteri, men skyldtes kapitalismens imperialistiske karakter. Han henviste til at kapitalismens behov for nye markeder til avsetting av sine produkter og erverving av råvarer førte til konkurranse og krig imperialistene i mellom. Borgerskapet som klasse hadde ikke noen interesse av fred. "Frygten for at spænde ben under sin egen magtstilling er sterkere end kulturen og dannelsen hos bourgeoisiet." [24]
Militærvesenet kunne også bli satt inn for å bekjempe arbeiderklassen:

Deres [kapitalistenes] magt beror nemlig paa vold, paa udbytning af de arbeidende klasser, og i sidste instans kan disse faa magthavere kun vente at seire over de mange undertrykte hvis de har hærer og militarismen i baghaand som den kapitalistiske "ordens" oprætholder.

Mehamn og Dunderdalen ble nevnt som eksempler. Puntervold advarte dessuten mot den militærdisiplinen som var til for å hindre soldater i å tenke selv: "Fredrik den anden av Preussens motto for en militærhær gjælder den dag idag: "Hvis mine soldater begynder at tænke skal de straks ut av rækkene"." [25]
Sett under ett, ga brosjyren arbeiderne all mulig grunn til å hate militarismen. Puntervold var imidlertid oppmerksom på at militarismen bare var "én af de mange udvækster paa kapitalismens faldende samfund." [26] Mange seinere sosialister glemte å understreke dette, og isolerte kampen mot krig fra kampen mot kapitalisme.

Folkebevæpning

Arbeiderklassen måtte gå til kamp mot militarismen. Men hvordan skulle det gjøres og hva slags alternativ kunne arbeiderne sette fram? Puntervold gikk inn for folkebevæpning. Folkebevæpning var allerede tatt opp i Arbeiderpartiets program, som igjen var adoptert fra den 2. Internasjonalen. På den 2. Internasjonalens mange konferanser ble folkebevæpningen sett på som alternativet til den stående hær. Hvordan en slik folkebevæpning skulle se ut og hvilke klasser den skulle organisere forble uavklart. [27] Folkebevæpning for Puntervold var en overgangsform til "fredssamfunnet" og var ment for å kunne "forsvare et land, men ikke erobre." Dette skillet hang sammen med hans forståelse av nasjonen. Sosialdemokratene var ifølge Puntervold "tænkende fedrelandsvenner" som ikke ville se sitt verk, sitt hjem og sin kultur "trampet ned paa af erobringslystne regjeringers bud." [28]
Dette skillet mellom en urettferdig angrepskrig og en rettferdig forsvarskrig, plasserte Puntervold sammen med den 2. Internasjonalens mest kjente teoretikere.
"Militarismen" ble en suksess og en innledning til et langvarig fiendskap mellom forsvarsledelsen og sosialister i Norge. Brosjyren ble nemlig først og fremst spredd til soldatene. "Militarismen" ble delt ut i 20 000 eksemplarer ialt - fra Gardermoen i sør til Helgelandsmoen i nord. [29]
Der hvor brosjyren ble tatt velvillig imot av rekruttene ble Kommanderende general rasende. Han viste til en nær forestående straffelov der det sto at at en "fortsat agitation" ville være ulovlig "og der loves overtræderne af denne bestemmelse straf med arreste eller fængsel indtil 3 a 4 aar." [30] Dette var naturligvis gratisreklame for sosialistene. En uravstemning blant medlemmene ga flertall for å fortsette den antimilitære agitasjonen, på tross av trusselen om lange fengselstraffer.
Selv om antimilitær agitasjon var NSUs eneste utadrettede aktivitet, så uttrykte de også en ideologisk reaksjon mot partiet. Opp mot det sneversynte dag til dag-arbeidet i kommunestyrene ville NSU ha visjonene og de sosialistiske "rene linjer." Mottoet var Ellisif Wessels "himmelen stormes skal idag!" [31] og det var NSU som lanserte Arbeiderbevegelsens første tidsskrift "Det tyvende aarhundrede".
En mer aggressiv utadrettet antimilitaristisk virksomhet var for NSU samtidig et begynnende oppgjør med moderpartiets reformistiske politikk. Dette oppgjøret skulle bli mye større i kjølvannet av unionsoppløsningen.

1905 og Arbeiderpartiets landsmøte i 1906

1905 var et dramatisk år. Den japansk-russiske krig gikk mot slutten og et dundrende nederlag for russerne. 9. januar hadde tsarens soldater skutt mot demonstrerende arbeidere ledet av presten Gapon i det som ble kjent som den blodige søndagen. seinere samme år kom den første russiske revolusjon, der arbeidernes egne demokratiske organer, arbeiderrådene, så dagens lys for første gang.
Våren og sommeren 1905 var forholdet mellom Sverige og Norge på bristepunktet. Mens russiske sosialister flyktet vestover spurte mange seg om den neste krigen skulle stå i Norden. [32] I begge land ble tropper flyttet mot grensen. Fridtjof Nansen mante til krig i Venstreavisen Nidaros: "hvem står idag klare med MOT? Det fantes en gang i Norge" [33] I Sverige anklaget på samme måte de borgerlige avisene svenskekongen for feighet etter at den norske regjeringen med skipsreder Christian Michelsen i spissen hadde gått inn for et eget norskt konsulatvesen.
Krigshissingen på begge sider av grensen satte arbeiderbevegelsen i begge land på en alvorlig prøve. De to viktigste stridstemaene for Arbeiderpartiet var hvorvidt den såkalte Karlstadoverenskomsten i august 1905 skulle godkjennes og hvordan arbeiderbevegelsen skulle stille seg til regjeringens forslag om å invitere en dansk prins til å bli konge i Norge. Karlstadoverenskomsten innebar å legge ned noen norske grensefestninger mot Sverige. Skulle disse fredsbetingelsene godtas eller skulle den nasjonal-militære ære forsvares, om det så skulle bety krig?
I Sverige var holdningen klar. Den svenske arbeiderklassen var gjennomgående positiv til Norges løsrivelse, og tilsvarende negativ til å gå til krig mot Norge. I juni demonstrerte 30 000 - hovedsaklig arbeidere - for Norges rett til å tre ut av unionen. [34] Avisa "Arbetet" i Malm– skrev at heller enn å slåss mot broderfolket ville de svenske arbeidere gjøre felles sak med Norge og slå ned tyrannene i Sverige. Det svenske sosialdemokratiske ungdomsforbundet vedtok på sin kongress en oppfordring om allmenn arbeidsnedleggelse for å forhindre krig og antydet nok en gang at våpnene kunne rettes mot andre enn nordmennene. [35] Svenske sosialister husket at de hadde fått støtte av norsk fagbevegelse da de i 1902 gjennomførte en politisk storstreik for å få gjennomført stemmeretten. [36] Mange mente også at krigshissingen mot Norge var et påskudd til å styrke militærapparatet mot svenske arbeidere. Alt dette til sammen gjorde at det å bevæpne folket medførte en viss risiko for å "utløse en sosialistisk revolusjon." [37]
På norsk side var det større uklarhet. Det fantes stemmer i Arbeiderpartiet som avviste hele unionsspørsmålet som et overklassespørsmål som ikke vedkom arbeiderne. [38] Dette var den posisjonen Rosa Luxemburg hadde inntatt. Hun så retten til nasjonal løsrivelse som en avsporing for den internasjonale arbeiderklassen, og så derfor ingenting progressivt i Norges løsrivelse fra Sverige. [39] Det overveldende flertall av norske arbeidere var imidlertid for løsrivelse. [40] Samtidig var det en stor skepsis blant arbeiderne mot svenskehetsen. "De norske sosialdemokrater nekter å være med på det mest nasjonal-sjåvinistiske skrålet til Fridtjof Nansen." [41] Mange så unionsoppløsningen som sekundær og anklaget de borgerlige partiene for å bygge Norge opp militært samtidig som arbeidernes krav ble ignorert.
Holdningen blant de mest klassebevisste arbeidere var at man måtte få en rask avvikling av unionen slik at man kunne ta fatt på de viktige sakene. Det foregikk dessuten et tett samarbeid mellom norske og svenske sosialdemokrater. De dro på hverandres møter og NSU hadde kontaktet både det svenske og det danske ungdomsforbundet for få til en "fællesoptræden mot militarismen" i forbindelse med unionssaken. [42]
Etter at Norge hadde blitt selvstendig var solidariteten mellom de to landenes arbeiderklasser styrket. Lenin hadde helt rett da han i motsetning til Rosa Luxemburg slo fast at: "Den nære samhørighet mellom de norske og svenske arbeidere, deres fullstendige kameratslige klassesolidaritet har vunnet på de svenske arbeideres annerkjennelse av nordmennenes rett til løsrivelse." [43]
I Norge bidro imidlertid unionsoppløsningen til å avsløre problemene med den remormistiske forståelsen som gjorde seg gjeldende i Arbeiderpartiet. Flere ledende Arbeiderpartiet-politikere, og da særlig stortingsrepresentant Alfred Eriksen, hadde ikke bare latt seg rive med av nasjonalismen. De hadde framstått som krigshissere og som heiagjeng for den nye kongen. Eriksen hadde gått imot Karlstadoverenskomsten og mente Norge burde gå til krig framfor å oppgi grensefestningene. I tillegg hadde partiveteranen Christian Holtermann Knudsen begått den dødssynd å gjøre knefall for monarkiet. Stikk i strid med partiets prinsipielle republikanisme hadde Knudsen foreslått at fagforeningene i Kristiania skulle danne ordensvern for kongeinntoget! [44]
Slike utspill skapte raseri i partiorganisasjonene, og det var duket for en skikkelig oppvask på Arbeiderpartiets landsmøte i 1906.

Pasifisme

I oktober 1905 krevde Randolf Arnesen fra NSU at Eriksen skulle ekskluderes fra partiet, det første eksemplet på et slikt krav fra en partifelle i Arbeiderpartiets historie. [45] Kristiania-lagene av NSU gikk ut med en offentlig uttalelse i pressen som protesterte "paa det kraftigste" mot de som ikke hadde villet godkjenne Karlstadoverenskomsten. "Særlig gjælder vaar protest de mænd inden det socialdemokratiske parti, der offentlig optræder som de nationalistiske sabelrasleres haandlangere." [46] På landsmøtet i 1906 skulle det vise seg at NSU ikke sto alene i sin kritikk. Eriksen fikk et massivt flertall mot seg. Blant NSUs allierte var Martin Tranmæl. Han var på sitt første landsmøte, men markerte seg så sterkt at han ble valgt inn i landsstyret. Alliansen mellom Tranmæl og NSU ga de første tegn på den radikalisering av Arbeiderpartiet som skulle komme. Landsmøtet vedtok en støtteuttalelse til den russiske revolusjon, og krevde større partidisiplin fra reformistiske stortingspolitikere som Alfred Eriksen. Dessuten førte landsmøtet til en endring av partiets antimilitarisme. Arbeiderpartiet gikk nå inn for pasifisme.
Vage ideer om hvordan sosialister skal forholde seg til krig, blir først satt på prøve idet krigstrusselen blir virkelig. De svenske arbeidernes internasjonalisme, sammen med de nasjonalistiske strømningene i Arbeiderpartiet gjorde Puntervolds beskrivelse av sosialdemokratene som "tænkende fedrelandsvenner" uspiselig. Ragnvald Paulson fra Bergen snakket for mange da han på landsmøtet i 1906 beskrev fedrelandskjærlighet som "en frase - en fordom". Den samme Paulson tok til orde for en endring av partiets antimilitaristiske strategi. Den vage ideen om folkebevæpning - som rettferdiggjøring av forsvarskrig - hadde vist seg som ubrukelig som alternativ under krigshissingen i 1905. Paulson fikk nå flertall for å erstatte folkebevæpning og forsvarskrig med en pasifistisk avvæpningslinje. "Avvæpning - absolut tilbakebevisning og fordømmelse av al slags krig mellem jordens folk - er det skridt i utviklingen som vil føre os ind på helt nye veie." [47]
Avvisningen av folkebevæpningen var unik i europeisk sammenheng. Først med krigsutbruddet i 1914 ble det stilt spørsmålstegn ved folkebevæpningsparolen i de øvrige sosialdemokratiske partiene. Arbeiderpartiet var klar over deres spesielle posisjon. Johan Gjøstein sa etter landsmøtet at de nå hadde tatt "teten inden det internationale arbeiderparti i renlinjet kamp mod militarismen." [48]
Hvilke teorier lå så til grunn for den nye pasifistiske strategien? Puntervold hadde presisert at militarismen bare var én av kapitalismens utvekster. Nå skrev en av NSUs frontfigurer, Einar Li, at militarismen var kapitalismens grunnpilar. [49]
Blant marxistiske teoretikere er det slett ikke uvanlig å beskrive vold - enten det kommer fra militæret eller politiet - som grunnpilaren for kapitalismen. For Friedrich Engels og seinere for Lenin ble imidlertid denne voldsmakten forstått som et produkt av klassemotsetninger, og knyttet til etableringen av en stat som kunne ha monopol på bruken av militærmakt. [50] Med Einar Li forsvinner disse sammenhengene, idet kampen blir rettet mot krig og militarisme i sin allminnelighet. Einar Li var mot folkevæpning fordi det var "kun et nyt navn paa menneskeslagting." [51] Kampen mot krig ble av Li ikke forstått som arbeiderklassens kamp mot et kapitalistisk system som uunngåelig førte til krig, men som menneskehetens viktigste moralske oppgave. Pasifismen for Li skulle være absolutt, også i kampen mellom klassene.
Pasifismen var forståelig som en reaksjon på den krigsfaren man nettopp hadde opplevd. Likevel sto avvæpningslinja i konflikt med arbeiderbevegelsens erfaringer og teori. Det var Hjalmar Brantings skjulte trussel om å rette en "kule" mot egne generaler som hadde skremt det svenske borgerskapet fra å gå til krig. I Russland hadde den fredelige demonstrasjon den 9. januar 1905, ledet av presten Gapon, ført til masseslakt av arbeidere.
Det manglet da heller ikke motforestillinger mot en ren pasifistisk linje. Den ellers så forsiktige Christian Holtermann Knudsen hadde på landsmøtet minnet om at det kunne være nødvendig med våpen for å forsvare seg mot borgerskapet. [52]
Venstresiden i den 2. Internasjonalen trakk helt andre konklusjoner enn Li. Med revolusjonen i Russland i 1905 friskt i minne fremmet russerne Lenin og Martov i 1907 - sammen med Rosa Luxemburg - et forslag som understreket sammenhengen mellom krig og kapitalisme: "Skulle krig likevel bryte ut, [skal sosialistene] bruke alle midler for å avslutte den, og streve med alle krefter for å utnytte den økonomiske og politiske krisen skapt av krigen, til å vekke massene politisk, og fremskynde ødeleggelsen av det kapitalistiske styre." [53]
Rosa Luxemburg skrev i 1911 en artikkel som het "Fredsutopier" der hun kategorisk avviste illusjonene om avvæpning som borgerlige: "fredsvennene i borgerlige sirkler tror verdensfreden og avvæpning kan gjennomføres innenfor rammen av den nåværende sosiale orden, mens vi ... er overbevist om at militarisme bare kan avskaffes fra verden gjennom ødeleggelsen av den kapitalistiske klassestaten." [54]
Arbeiderpartiets avvæpningslinje representerte utvilsomt en klarere fordømmelse av militarismen enn den diffuse folkebevæpningslinja. Begrunnelsen som ble gitt av Li representerte likevel en borgerlig pasifisme preget av individualisme og moralisme. Sammenhengen mellom kapitalisme og krig var på mange måter klarere hos Puntervold. Nå fikk man ingen sterk pasifistisk ikkevolds-linje blant de norske sosialistene i årene som fulgte. Tranmæls og Fagopposisjonens trusler om "dynamitt i borehullene" og sabotasje mot arbeidsgivere og streikebrytere var et tydelig tegn på det. Man fra landsmøtet i 1906 og 10 år framover beholdt Arbeiderpartiet en avvæpningslinje som var pasifistisk i sin kjerne.

Militærnekting

Hvordan skulle så avvæpningslinja settes ut i praksis? Ragnvald Paulsen, Martin Tranmæl og NSU hadde såvidt begynt å diskutere generalstreiken som et våpen, men da som et fredelig våpen. Det viktigste midlet som NSU skulle agitere for de neste årene var individuell militærnekting. Dette selv om individuell militærnekting aldri ble slått fast som et middel i NSUs programmer. [55] På landsmøtet i 1907 ble til og med et forslag om militærnekting fra Eugene Olaussen avvist av flertallet. Men Olaussen og hans medsammensvorne rykket inn i ledelsen. Den posisjonen benyttet de i årene som fulgte til å oppmuntre storstilt til militærnekting, uten at det sto i samsvar med programmet. [56]
Det kan virke underlig at individuell militærnekting var den kampformen som ble valgt. Særlig fordi arbeiderklassen i disse årene i rekordtempo flokket seg om fagforeningene som et kollektivt kampmiddel. Militærnekting framsto imidlertid likefullt som et radikalt handlingsalternativ. Ifølge Olaussen var militarismen et så stort onde at det var nødvendig å bekjempe den med "alle midler, der staar til raadighet." Utfra dette så han det fullt konsekvent "at negte at stille seg under den idiotiske militærdisciplin og samtidig at opfordre andre til at gjøre det." [57]
I en tid hvor biskoper og statsministre framstilles som nestekjærlighetens støtter kan det være verdt å ta med et sitat fra "Luthersk Kirketidende". Her oppfordres prester og lærere til å bekjempe pasifisme med alle midler: "Ingen kristen maa i vek bløtaktighet eller naiv optimisme undra sig fra i opofrende fædrelandskjærlighet at gjøre sit yderste for fædrelandets forsvar." [58]
Militærnekting ble slått beinhardt ned på av forsvarsledelsen og myndighetene. For de som i dag velger å nekte militæret kan det obligatoriske politiforhøret nok virke ubehagelig. De første sosialistiske militærnektere ble møtt med raseri fra hele det borgerlige Norge.
Det var bare ti unge sosialister som faktisk nektet militæret i denne perioden. Av disse var det rettsakene mot Einar Li som ble best kjent. Han nektet tre ganger, og i 1907 ble han dømt til ett års fengsel. Ungdomsforbundet satte etter dette en aksjon i verk som kulminerte i en demonstrasjon på 5000 mennesker i Kristiania. 22 faner var tilstede hvorav sosialistenes egen lød "Til helvede med den militaristiske humbug." [59]

Antimilitarisme i praksis

NSU hadde i 1907 bare noen få hundre medlemmer. Likevel klarte de å få til en demonstrasjon på 5000 etter at én hadde nektet militæret. Årsaken var at Ungdomsforbundets generelle antimilitaristiske propaganda hadde en enorm gjennomslagskraft. De utallige løpesedler, brosjyrer og antimilitære folkemøter hadde en sterk bevisstgjørende effekt på arbeiderklassen i Norge. Med slike kampanjer fikk militærnektingen et visst kollektivt preg.
Det rustningsvillige, nasjonalistiske og borgerlige Norge reagerte voldsomt på NSUs agitasjon. Bare det å klistre antimilitære plakater skapte skandale. Ida Andersen fra Bergenslaget av NSU forteller om en klistrerunde for å mobilisere til et antimilitaristisk folkemøte:

Og der gik det paa klining, gate op og gate ned, fra Nordnæs til Turnhallen og utover Sandviken. En konstabel vi traf paa vor vei, var som alle andre uvant med at damer klistret plakater. Han undersøkte en nyopklistret plakat og rev den straks bort. Eg trur, gud hjælpe meg, vi er i Rusland, sa han, no begynder kvindfolket ogsaa. Vi blev enig om at bedre kompliment kunde vi ikke faa.

I 1908 opprettet sentralstyret i NSU en "militæragitasjonskomité". Et flygeblad med tittelen "Lad dig ikke kujonere" vakte stor oppsikt, ikke minst gjennom måten den ble spredd på. "Nettene til onsdag og fredag 27. november ble oppropet klistret opp på alle offentlige bygninger i Kristiania, noe som ble gjentatt få dager seinere i Skien og Drammen." Aftenposten prøvde å latterliggjøre aksjonen ved å døpe utøverne for "de bolde riddere af klisterpotten."
Igjen må det understrekes at selv om det konkrete i dette flyvebladet var en direkte oppfordring til alle rekrutter om å unndra seg militærtjeneste, så var den allmenne propagandaen sentral gjennom uttrykk som "din blodsuger af en arbeidsgiver." [60]
Borgerskapet arrangerte sine egne møter for å styrke forsvarsvennligheten i befolkningen. Det kunne fort slå tilbake. Eugene Olaussen skriver følgende om et folkemøte i Trondhjem i 1909:

Det store generalnummer som vi opplevde i Trondhjem var det berømte møte med daværende red. Håkon Løken. Han redigerte "Nidaros" og var venstres store lys nordenfjelds. Han hadde faat venstreforeningen til at utlyse til møte om "Forsvaret" og den Lowsowske [61] lov mot militærnegtelse, som dengang var aktuel. Da møtet blev sat var lokalet fuldstoppet med arbeidere og den ærede foredragsholder, der selvfølgelig optraadte i kjole og hvitt, blev mottat med den rene iskuld fra den mange hundre mand sterke forsamling. Kun nogen faa trofaste venstrefolk klappet. - Da foredraget var færdig vilde venstreforeningens formand avslutte møtet uten videre. Vi forlangte imidlertid diskussion og vedtok dette næsten enstemmig. Hr. Løken fortalte at han var saa træt, at han maatte hjem og lægge sig! Stakkars liten! Og han opfordret sine trofaste til at følge sig. Ca. 30 mand fulgte sin store høvding - av en forsamling paa over 500. Vi valgte saa Kalvaa som dirigent, og efter en times kraftig indlæg av Krogh, Tranmæl, undertegnede og flere andre vedtok vi enstemmig en resolution mto hr. Løkens foredrag og den Lowzowske tugthuslov. -For hr. Løken bleb det naturligvis en meget kjedelig historie. Hans feighet for at møte politiske motstandere i aapen diskussion svækket hans renomé sterkt og bidrog meget til at ribbe han for de sidste fjær. [62]

De såkalte forsvarsvennene var virkelig på defensiven. Det ble en dårlig skjult hemmelighet at militærapparatet skulle kunne brukes mot den indre fienden - arbeiderklassen. Det skulle bare en liten glipp av borgerlig takt og tone til, før katta ble sluppet ut av sekken. Arbeiderbevelsen gjorde stor bruk av en slik glipp da forsvarsminister Lowzow i 1908 uttalte at hæren skulle være et "ordensvern for indre uroligheter" og at det var "ikke udad, det er saa nøie, men det indad, at det er til klassekampen, de militære skal bruges og faa sin største berettigelse." Og bare i tilfelle det skulle være rom for misforståelser sa han "at socialdemokratiet maa man bekjæmpe, ja om saa skal være, med militærmagt." [63]

Soldatopptøyene i 1911

Selv om mange i NSU hadde som målsetting at arbeiderungdom skulle holde seg borte fra militærtjenesten må de ha påvirket soldatene inne i leirene mest. I 1911 bredte det seg en bølge av opptøyer på norske eksersisplasser. I Drammens bataljon, ved Akershus Dragonregiment, ved Gudbrandsdalens bataljon på Jørstadmoen, på Steinkjærsannan og på Gardermoen gikk menige soldater til aksjon mot forskjellige utslag av den kadaverdisiplinen som jo er selve livsgrunnlaget for Forsvaret. I mange tilfeller ser aksjonene ut til å ha vært spontane reaksjoner på overtramp fra befalet. På Steinkjærsannan var utgangspunktet tilsynelatende en bagatell. En soldat hadde mistet et par leirsko etter en utmarsj. For dette ble han fengslet. Rognes forteller hva som skjedde: "Hans medrekrutter reagerte med spontan forbitrelse og marsjerte mot fangebua under en fane med innskriften "I retfærdighetens navn kræver vi fangen fri". Men vaktmannskapene møtte demonstrantene med opp-plantede bajonetter, hvorpå rekruttene svarte med samme mynt, stormet bua og hentet ut fangen." [64]
Opptøyene bekymret regjeringen i den grad at de beordret utdeling av skarpe patroner til de militære vaktmannskapene som "uten nølen" skulle "anvende saadan ammunition overfor ethvert forsøk paa vold mot vakten." [65] De fire mest aktive i Steinkjær-saken fikk en samlet fengselsstraff på 3 år og 2 måneder.

Flåteplanen i 1912

Høydepunktet i den antimilitaristiske aktiviteten i arbeiderklassen før verdenskrigen kom i 1912. Dette året ble militære mannskaper igjen satt inn mot arbeidere. En maskiniststreik lammet kysttrafikken og statsminister Bratteli tok beslutningen om at staten skulle overta driften av de største dampskiprutene. Marinemaskinistene protesterte "paa det bestemteste mod at anvendes som streikebrydere", men risikerte krigsrett hvis de nektet. Aftenposten mente protesten vitnet "om en mangel på militær disciplin, som er utrolig". [66]
Aftenposten hadde i og for seg rett. Plakatklistring, massemøter mot militarismen og soldatopptøyer hadde ført til at respekten for den militære disiplin var minimal blant arbeiderne. Militæret var dessuten en del av livsfasen da unge mannlige arbeidere som menige soldater sto i samme situasjon som jevnaldrende fiskere og småbrukere. En felles opposisjon mot offiserkorpset, der mange enten hadde borgerlig bakgrunn eller kom fra rike bondeslekter, var naturlig. Dybden i antimilitarismen skulle regjeringen få merke idet de med flåteplanen av 1912 gikk inn for ytterligere opprustning.
Før og etter unionsoppløsningen var det Sverige som utgjorde "fiendebildet" i det norske borgerskapet, i deres partier og i militæret. Men fra 1911/1912 fikk kravene om opprustning en videre begrunnelse. Sjøforsvaret skulle ikke lenger bare være innrettet mot et eventuelt angrep fra Sverige, men skulle utvides til å kunne stå imot angrep fra stormakter som Storbritannia og Tyskland. For å sikre "nøytraliteten" skulle marinen brukes, og dermed lanserte regjeringen Bratteli Flåteplanen av 1912 med kostnader beregnet til 16,5 millioner kroner. [67]
Utenfor arbeidernes rekker kunne regjeringen regne med støtte. Bondeungdomslagene hadde sendt inn uttalelser til støtte for flåteplanen, som denne fra Norigs Ungdomslag i Hallingdal: "Kring 1000 menn og kvinnor samla til stemna i "Hallingdals fylkeslag" vil paa det sterkaste mæla mot det nedrivningsarbeid, som sume stader ovrar seg mot forsvaret vaart. Skal Norigs fred og framtid tryggjast, trur me enno, det lyt gjerast med sverd i hand." [68]
I arbeiderklassen førte imidlertid opprustningsplaner til enorme protester. Mellom 20 og 30 000 deltok i Kristianias 1. mai-tog. Med paroler som "Død over militarismen" endte hele toget opp på Festningsplassen på Akershus. Denne demonstrasjonen og det faktum at de hadde vanæret Festningsplassen fikk de borgerlige avisene, ikke minst venstreavisa Dagbladet, til å bokstavelig talt se rødt. Den 19. mai arrangerte Forsvarsforeningen en motdemonstrasjon på Festningsplassen med nasjonalhelten Fridtjof Nansen som en av talerne. Han karakteriserte arbeiderne som "nationernes avfald" og fikk stor applaus av aviser som Aftenposten for det. Det hindret ikke 30 000 arbeidere fra å stille opp i ny demonstrasjon på Tullinløkka den 6. juni, samme dag som Stortinget vedtok flåteplanen. [69] Oslo hadde i 1912 en befolkning i underkant av 250 000. Sammenlignet med i dag der Oslos befolkning er dobbelt så stor, og med et mobiliseringspotensiale hos ytterligere 300 000 som bor nært opp til Oslogryta, må man opp i mer enn 60 000 for å oppnå en tilsvarende sterk markering.

Antimilitarismens røtter

1912 ble også året NSU gjorde sitt gjennombrudd. Fra 1911 til 1912 økte NSU sitt medlemstall fra 650 til 3000. Deres nye avis av 1911 fordoblet opplaget sitt til 5000 i 1912. [70]
Klassekampens redaktør, Eugene Olaussen, var ikke i tvil om hvilken rolle antimilitarismen hadde spilt for forbundet. I en lederartikkel den 13. januar 1912 med tittelen "Militarismen og klassekampen" gjør han triumferende opp status for effekten av NSUs antimilitaristiske agitasjon: "den opgave som til enhver tid skaffer ungdomsbevægelsen den store og stedsbevarende eksistensberettigelse i alle partifællers øine - det er vor antimilitaristiske kamp." [71] Fortsatt ble det anerkjent en arbeidsdeling innen arbeiderklassen der NSU var tildelt rollen som antimilitaristisk propagandist. Olaussen skriver videre at: "Det hele sociale spørsmaal vil tilsidst utmunde i det enkle spørsmaal: hvem av klasserne har militæret på sin side." [72] Av dette fulgte behovet for å få menige soldater til å solidarisere seg med arbeiderklassen.

Men der er kun paa én vei at saa skal ske - og den gaar gjennem socialdemokratiets ungdomsforbund - Det alene formaar at sikre os de fysiske magtmidler som militæret er. Kun gjennem vort energiske, aldrig hvilende arbeide omdannes det proletariske menneskemateriell, der utgjør hæren, fra dumme, uvidende og som følge derav viljeløse mennesker til selvtænkende væsener, som forstaar sin egen stilling i klassekampen. [73]

Det er ingen tvil om at NSU hadde vært en sentral antimilitaristisk drivkraft. Men å forklare antimilitarismens gjennomslagskraft disse årene "alene" ut fra NSUs agitasjon er feil. Militærets tradisjonelle kadaverdisiplin er utvilsomt fordummende. Den gang, så vel som i dag. Men Olaussens beskrivelse av "det proletariske menneskemateriell" som "dumme", "uvidende" og "viljeløse" kan her tolkes som en kraftig undervurdering av menige soldaters evne til å handle spontant og selvstendig. Hele essensen i marxismen er at arbeidere gjennom sin egenaktivitet selv kan forandre verden. NSUs utdeling av brosjyrer og pamfletter hadde utvilsomt nådd flere av soldatene som deltok i opptøyene året før. Soldater, som arbeidere, kan imidlertid også gjøre motstand spontant, fordi systemet tvinger dem til det. Den kadaverdisiplin som eksisterer i hæren, er en forsterket og tilspisset variant av det hierarkiet som eksisterer på hver eneste arbeidsplass. I gitte situasjoner kan den oppdemmede misnøye bryte ut i opprør, slik vi så det på Steinkjærsannan. Det som skapte hodebry for offiserene etter soldatopptøyene i 1911 var at de ikke kunne spores tilbake til antimilitaristers agitasjon. Nå skal man ikke overdrive militærpolitiets evne til å spore opp antimilitarister som bevisst saboterte militæret innenfra. Men da Kavalleriklubben skulle oppsummere opptøyene slo det dem som underlig at "rolige og omtænksomme bondegutter" fra fjellbygdene i nordre Gudbrandsdal kunne gå ut kollektivt mot befalet. Skillelinja i opptøyene var mannskap mot befal og myndigheter, ikke antimilitarister mot forsvarsvenner. [74]
Soldatopptøyene av 1911 illustrerer et mer generelt poeng. Sosialistiske ideer får ikke økt oppslutning i et historisk vakum. Arbeiderklassens kamper, og framfor alt seire, er den avgjørende drivkraften. At soldatopptøyene brøt ut i 1911 hang sammen med at det var storkonflikt i arbeidslivet det året. Det var det året flest arbeidere var ute i streik i løpet av hele perioden fram til 1921. 44 000 arbeidere tok del i konflikter og 1 115 000 arbeidsdager gikk tapt. [75] Mange av rekruttene som var med på soldatopptøyene må selv ha vært lockoutet av arbeidsgiverne.
Arbeidsgiverorganisasjonen NAF håpet at uorganisert arbeidskraft ville holde hjulene igang, men denne taktikken mislyktes fullstendig. [76] De uorganiserte solidariserte seg med de lockoutede arbeidere og en omfattende mobilisering fra hele arbeiderklassen ble satt igang. "Imponerende og alvorlig var den kjempedemonstrasjon som Oslo Arbeiderparti arrangerte til Tullinløkka 24. juli. Det var den største som noensinne hadde gått gjennom byens gater, og det tok over en time før den kom helt inn på plassen." [77]
Frontalangrepet fra NAF led nederlag. Landsorganisasjonens medlemstall økte fra 47 453 i 1910 til 53 830 i 1911. [78] Til sammenligning hadde den svenske storstreiken i 1909 lidd et knusende nederlag. På under 3 måneder i 1909 gikk fagorganiseringen tilbake med 5,9%. [79]
Det 1911 viste, var at antimilitaristisk kamp hang uløselig sammen med kampen på arbeidsplassene. NSUs ensidige fokus på militærspørsmålet, og deres ide om en arbeidsdeling innen den organiserte arbeiderbevegelsen, gjorde det vanskeligere å tydeliggjøre disse sammenhengene. I tillegg led NSUs propaganda av å være for abstrakt. Opptøyene på Steinkjærssannan kom ikke - med Olaussens ord - fordi "de forsto sin stilling i klassekampen." De kom fordi et par leirsko manglet etter en utmarsj. Hadde NSU i større grad drevet agitasjon som tok utgangspunkt i soldater og arbeideres konkrete saker, ville det i sin tur ha økt klassebevisstheten. For å drive en slik agitasjon, måtte NSU være i intim kontakt med soldater og arbeidere, og lære fra dem like mye som de lærte til dem. Røttene til den antimilitaristiske praksis lå i arbeiderklassen, men det var nettopp her NSU manglet røtter. Derfor undervurderte NSU spontaniteten, og overvurderte sin egen propaganda.

Militærstreiken

NSU holdt sitt 10. landsmøte i Kristiania fra 29. til 31. desember 1912. Her ble en ny strategi i den antimilitaristiske kampen knesatt, nemlig militærstreiken. [80] Til forskjell fra den individuelle militærnekting skulle militærstreiken være en kollektivt organisert aksjon, der samtlige vernepliktige skulle nekte militæret samtidig. Militærstreikparolen ble innført samtidig med at NSU gjennom Martin Tranmæl knyttet seg til Fagopposisjonen.
Inntil 1911 var det bare NSU som hadde framstått som en organisert opposisjon til parti og fagforeningsledelse. I kjølvannet av storlockouten heiste Martin Tranmæl opprørsfanen med basis i fagbevegelsen. Der hvor det for NSU var den reformistiske partiledelsen som ble angrepet, var Tranmæl og fagopposisjonen først og fremst en reaksjon mot LO-ledelsen. Akkurat slik partiet hadde etablert en reformistisk praksis i Stortinget og kommunestyrene, hadde LO-ledelsen utviklet et stort byråkratisk apparat, som gjennom langvarige tariffavtaler hadde etablert en reformistisk praksis i fagbevegelsen. Fagopposisjonen var mot tariffavtaler fordi de svinebandt arbeiderne i lange perioder. Mer radikale kampmidler måtte tas i bruk. Tranmæl ville også at organisasjonsformen skulle endres. Opp mot sentralismen til LO ble det blant annet foreslått å opprette lokale samorganisasjoner. Fagopposisjonens program var en organisatorisk løsning og ble popularisert gjennom Tranmæls slagord "makten tilbake til medlemmene."
Fagopposisjonen var forbundet med syndikalismen. Virkelig forandring kom ikke gjennom Stortinget og heller ikke gjennom politiske partier. Det var fagbevegelsen som var "livsnærven i arbeiderbevegelsen". [81] Fagopposisjonen skilte seg fra den rene syndikalismen ved at de ikke kategorisk var imot parlamentarismen. Tranmæl var mot "hyperparlamentarismen", men deltok selv i partiets parlamentariske jobbing. Dessuten var fagopposisjonens strategi ikke først og fremst den daglige agitasjonen for arbeidernes interesser, men å få LO til å vedta fagopposisjonens kampmidler. Fagopposisjonen var mer programfetisjistisk enn syndikalismen.
Samarbeidet mellom NSU og Fagopposisjonen økte nedslagsfeltet for NSUs antimilitære agitasjon betraktelig. Sammen innledet de en langvarig agitasjon for militærstreiken. Militærstreiken ble fort Tranmæls hjertebarn. Han ville ha en militærstreik, etterfulgt av en faglig aksjon, eventuelt en generalstreik. Kombinasjonen av generalstreik og vernepliktstreik ville ifølge Tranmæl "skape det helhetsindtryk, som er en betingelse for et heldig resultat av en slik kraftprøve." [82]
Militærstreiken var både mer militant og mer kollektiv som strategi enn individuell militærnekting. Nye toner som sto i motsetning til avvæpning og pasifismeideologien kom også til. Sverre Krogh fra NSU hadde i kjølvannet av dommene mot soldatene sagt dette i et foredrag i Fredrikstad: "Hvis dere som soldater blir kommandert til at gjøre streikebrytertjeneste eller til at skyte paa streikende arbeidere, kanskje far og mor, sa skal dere negte. Hvis saa officerene med skarpladde revolvere vil tvinge dere til slik Judas- eller bøddeltjeneste, skal dere vende vaabnene mot officerene selv og gjøre dem hullet i kroppen." [83] Tranmæl uttrykte også i et foredrag ideen om at avvæpning var umulig. "Smaaborgerne gi vel med. Men ikke de store. Og det er de som styrer. De har økonomisk fordel av militarismen, den er deres sikreste vern mot arbeiderorganisationerne. Det vilde være selvmorderisk fra et kapitalistsynspunkt at afskaffe militarismen. Avvæbning er uforenelig med kapitalisme." [84] Argumentene her er nesten identiske med Rosa Luxemburgs i sin artikkel "Fredsutopier". Tranmæl markerte i dette foredraget også sin avstand til den borgerlige fredsbevegelse. "Da militarismen er et økonomisk spørsmaal, sier det sig selv at den borgerlige fredsbevægelse er ute av stand til at utrette noget, trods enkeltes gode vilje." [85]
På tross av slike uttalelser fra Krogh og Tranmæl ble likevel ikke avvæpningslinja forlatt. For Tranmæl ville en militærstreik, støttet av faglig aksjon, avvæpne herskerklassen. Det betydde at revolusjonen kunne skje uten blodsutgytelser. NSU og særlig Tranmæl skulle holde urokkelig fast på avvæpningslinja sammen med militærstreiken helt fram til "den nye retning"- fagopposisjonen og NSU tok over ledelsen i Arbeiderpartiet i 1918.
Selve ideen om militærstreiken kom fra anarkismen. Ideen om militærstreik var som ideen om generalstreik (med stor G) for anarkistene forstått som en diger forløsende aksjon som skulle feie all djevelskap vekk fra jordkloden i en fei. Den store tyske revolusjonære antimilitaristen Karl Liebknecht forklarte forskjellen på marxister og anarkisters antimilitarisme slik:

Anarkismen ser på militarismen som en ting i seg selv, bragt på bane på en vilkårlig og tilfeldig måte av de herskende klasser. Anarkisme fører en kamp mot den, akkurat slik som mot kapitalismen generelt, fra et ... ideologisk standpunkt som ignorerer lovene for sosial og økonomisk utvikling. Ved såvidt å berøre overflaten, forsøker anarkismen å sparke militarismen ut av sadelen ved å appellere til den individuelle vilje, som ikke er rotfestet i den sosiale og økonomiske utviklingen. (...) Det endelige mål for både anarkistisk og sosialdemokratisk (revolusjonær) antimilitarisme - hvis vi er fornøyd med et enkelt krigsropp - er det samme: fullstendig avskaffelse av militarismen. Sosialdemokratiet ser imidlertid, i tråd med dets oppfatning av essensen i militarismen, den fullstendige avskaffelsen av militarismen alene som umulig: militarisme kan bare falle sammen med kapitalismen (...) målet for den sosialdemokratiske antimilitaristiske propaganda, er ikke å slåss mot den som en isolert ting. [86]

Rosa Luxemburg hadde understreket de samme poengene i sin pamflett om massestreiken. Der trakk hun tråden tilbake til Friedrich Engels som allerede i 1873 hadde latterliggjort anarkisten Bakunin for hans abstrakte ide om generalstreik. "En fin morgen vil alle arbeidere i samtlige av landets industrier, eller kanskje i alle land, slutte å jobbe, og dermed tvinge de herskende klasser enten til å gi seg i løpet av ca. 4 uker, eller til å lansere et angrep på arbeiderne slik at de da har retten til å forsvare seg, og dermed utnytte muligheten til å styrte det gamle samfunnet." [87] Rosa Luxemburg mente at den russiske revolusjon I 1905, der massestreiken framsto som en levende dynamisk prosess, betydde "den historiske likvidasjonen av anarkismen." [88] Massestreiken var ifølge Luxemburg et historisk, ikke et kunstig produkt, d.v.s. den oppstår som en følge av den økonomiske og sosiale utviklingen, og ikke som en plutselig viljesytring:

For anarkisten finnes det bare to ting som materielle forutsetninger for hans "revolusjonære" spekulasjoner - Først fantasi, og så godvilje og mot for å redde menneskeheten fra den eksisterende kapitalistiske tåreflom. (...) Den samme tankemåten ga nylig det resultat at fagforeningskampen var den eneste "direkte aksjon fra massene" og også den eneste virkelige revolusjonære kamp - noe som er ... det siste begrepet fra de franske og italienske "syndikalistene". [89]

Liebknecht og Luxemburgs kritikk treffer både fagopposisjonens og NSUs politikk. Tranmæls ide om militærstreiken var tenkt som en forløsende enkeltaksjon. NSUs tilbøyelighet til abstrakt propaganda gjorde dem også mottagelige for militærstreiken. Samtidig var også deler av NSU sterkt påvirket av syndikalistiske og anarkistiske ideer. Allerede i 1906 hadde det kommet forpostfektninger om generalstreiken inspirert av norske anarkister som Kristofer Hansteen og Hans Jæger. Forfatterne av Den røde ungdom i kamp og seier påpeker også at generalstreikideen "fik ny næring inden ungdomsbevægelsn i Kristiania" for hver svenske syndikalist "som kom over grænsen." [90]
Med militærstreiken og samarbeidet mellom NSU og fagopposisjonen var linja lagt - både for den antimilitaristiske strategi og for en opposisjon mot den reformistiske parti og fagforeningsledelse. Motviljen mot krig og militarisme var formidabel i norsk arbeiderbevegelse. Tilliten til arbeiderklassens kampevne var også styrket. Alle de oppsamlede kamperfaringer og alle diskusjoner om hvordan krig kunne stoppes, skulle nå bli testet gjennom dette århundrets mest dramatiske begivenheter. Fra 1914 til 1920 ble først krig, så revolusjon, de to brennende politiske spørsmål for en hel verden.

Verdenskrigen

Verdenskrigen kom ikke som noen overraskelse. Erkjennelsen av at kapitalismen og den imperialistiske konkurransen om råvarer og markeder ville lede til krig var bred. Den 2. Internasjonalen hadde på kongress etter kongress diskutert krigstrusselen og utformet resolusjoner mot den krigen alle visste ville komme. Det uventede skjedde da den 2. Internasjonalens partier nærmest unisont sluttet opp om sine nasjonale borgerskap i støtte til krigen. Særlig sendte det tyske partiet SPD sjokkbølger i hele den sosialistiske verden, da partigruppa i riksdagen enstemmig stemte for krigsbevilgninger og erklærte: "Vi vil gjennomføre det vi alltid har lovt: i farens time vil vi ikke svikte vårt fedreland." [91] For mindretallet av internasjonalister var dette ufattelig. Det SPD og den 2. Internasjonalen "alltid" hadde lovet, var at de resolutt skulle sette arbeiderklassens internasjonale interesser først. Lenin trodde rapportene om SPDs krigsstøtte var en forfalskning fra den tyske generalstaben. [92] Rosa Luxemburg og Klara Zetkin fikk nervøst sammenbrudd og var nær ved å ta sine egne liv. [93] Klassekampens leder den 8. august 1914 var sikker på at det allerede var igang massestreiker mot krigen, men at borgerlige aviser nektet å rapportere det. "det er slet ingen usandsynlighet at i dette øieblikk masse-aktionen allerede er i fuld gang, (...) at streikens dødsstilhet har bredt sig ut over hele industriens verden paa størsteparten av det europeiske kontinent." [94]
Over natta var alt snudd på hodet i den 2. Internasjonalen. Den antimilitaristiske propagandaen var nyttig før verdenskrigen, men nå ble alle halvveisheter eller uklarheter ubønnhørlig avslørt. "Militærspørsmålet" måtte opp på ny i sin hele og fulle bredde. Det betydde i praksis for det første hvorvidt sosialister skulle støtte krigen. Forskjellen på de sosialdemokratene som stemte for krigsbevilgninger og de som stemte mot var forskjellen mellom de som kom inn i den nasjonale varmen og de som risikerte fengsel. For det andre satte krigen spørsmålet om hvordan arbeiderklassen kunne mobiliseres til å stoppe krigen og hvorvidt dette betydde å ta makta fra kapitalistene med voldelig revolusjon. For det tredje krevde utbruddet av verdenskrigen at arbeiderpartiene måtte organiseres på en helt ny måte, nasjonalt og internasjonalt. Det mindretallet av konsekvente internasjonalister som fantes begynte nå under ledelse av Lenin gradvis forberedelsen av en 3. Internasjonale.

Norge og krigen

Norge sto utenfor verdenskrigen og erklærte seg nøytralt. Norske soldater ble dermed spart fra skyttergravenes redsler. Krigen hadde heller ikke den samme opprivende økonomiske og politiske effekten i Norge som i de krigførende land. Ved krigsutbruddet hadde det riktignok oppstått panikk. Hamstring av matvarer, prisstigning og økt arbeidsløshet ga en sjokkeffekt. [95] Det var likevel først i 1916 at reallønna gikk ned for arbeidere og mangelen på forbruksvarer innledet det som har blitt kalt for dyrtida.
Likevel ble forholdet mellom klassene polarisert. Opprustningstilhengerne ble mer aggressive. Christian Theodor Holtfodt var forsvarsminister fra 8. august 1914 til februar 1919 og personifiserte både rustningsvilligheten og borgerskapets intense hat mot enhver antimilitær agitasjon. I ly av verdenskrigen hadde han for vane å stille kabinettspørsmål for å få igjennom økte militærbevilgninger - ved ett tilfelle stilte han ni kabinettspørsmål i løpet av en formiddag! [96]
Myndighetene strammet til lovene for å demme opp for antimiltær agitasjon. Det var i 1914 at den militære straffelovens paragraf nummer 47 ble innført. Den setter straff for alle "som offentlig søker at ophidse nogen, som hører til den væbnede magt, til uvilje mot tjenesten eller til hat mot militære foresatte eller overordnede." Det som ligger bak lovteksten finner vi i generalkrigskommisær Bratlie, som i en betenkning samme år mente det måtte være straffbart å forsøke å få vernepliktige til å mene at "landets militærvesen er arbeiderfiendtlig: et middel i de besiddende klassers haand mot arbeiderne." [97] Paragraf 47 ble innført som en midlertid ordning, men eksister den dag i dag, som et hinder for soldatenes ytringsfrihet og antimilitære agitasjon. Den står således som et levende vitnesbyrd om sosialisteres antimilitarisme fra denne perioden.
Samtidig trappet Venstre-regjeringen opp sin kamp for tvungen voldgift for å svinebinde fagbevegelsen fra å streike. Statsminister Gunnar Knudsen, som også var fabrikkeier i Borgestad ved Skien, sa han at "maalet maa være at avskaffe al streikeret." [98]
Polariseringen mellom nasjonalisme og internasjonalisme ble også mer uforsonlig, fordi det i 1914 var 100 år siden 1814 og dermed utpekt som et år med nasjonalistisk selvfeiring. "Fedrelandskjærlighet og sosialisme ble som ild og vann." [99] Hva det kunne bety kan illustreres med en historie fra industristedet Rjukan i mai 1914. Der hadde de borgerlige på stedet sett seg mektig lei på arbeidernes gjentatte 1. mai- markeringer mot militarisme. 1. mai 1914 hadde arbeiderne brukt "det brukne gevær" som fane. Dette var opprinnelig et brevmerke som Ungdomsforbundet hadde laget og som provoserte voldsomt, særlig under 100-årsjubileet. Merket hadde slagordene "Ned med militarismen - Leve Sosialismen" påført. Regjeringen gikk til det skritt å forandre postverkets regler for at det skulle bli forbudt å bruke merket. Hydroingeniørene og småborgerskapet på Rjukan var derfor i godt selskap da de forlangte at politimesteren skulle hindre arbeiderne fra å ha faner med "det brukne gevær". Tinn Forsvarsforening på sin side planla nå en storstilt nasjonalistisk feiring av 17. mai. Arbeiderne nektet å godta politimesterens forbud og arrangerte antimilitaristisk motdemonstrasjon samme dag:

Toget talte vel 1500 menn og kvinner. Omtrent like mange sto langs togruta. Politimesteren følte seg presset fra opphissede funksjonærer og forsvarsvenner. Grep han ikke inn overfor merkene, "vilde han bli anseet som en fattig lus, der ikke var værd fem øre." Tre steder forsøkte politiet og/eller forsvarsvennene å erobre merkene. Hver gang ble de trengt tilbake. Én gang ble en fane tatt, men arbeiderne erobret den straks tilbake. Ved politistasjonen hadde politimesteren samlet sine tropper. To funksjonærer viftet med pistol. Arbeiderne svarte med å kaste stein. Flere ruter i politistasjonen og i politimesterens leilighet ble knust.

Dagen etter at 17. mai var over ville politiet vise at de tross alt var verdt mer enn fem øre, og de arresterte i all stillhet sju mann. Ryktet om at arbeiderne ville befri fangene førte til at politiet påkalte militære. Tidlig om morgenen 19. mai ble 50 mann fra 2den brigades underofficersskoles øverste klasse sendt med tog fra Kristiania til Rjukan. Myndighetene så så alvorlig på hendelsene at telefon- og telegraflinjer til Rjukan ble sperret. [100]

Arbeiderpartiets reaksjon på krigen

Det Norske Arbeiderparti utmerket seg med å være det eneste massepartiet som gikk direkte inn i den 3. Internasjonalen da den ble opprettet i 1919. Betydde dette at Arbeiderpartiet hadde holdt sin internasjonalistiske fane høyt under krigen? På landsmøtet til Arbeiderpartiet i 1915 ble avvæpningsposten mer kategorisk. Partiet gikk nå inn for "fuldstændig avvæbning, gjennemført saa snart det har faat flertal, uten hensyn til hvordan avvæbningsspørsmaalet staar i andre lande, uten hensyn til om et eller flere av disse vil avvæbne eller ikke." [101] Denne tilstrammingen var ikke bare en reaksjon på selve krigen. Året før hadde stortingsmennene til Arbeiderpartiet stemt for krigsbevilgninger.
Rett etter krigsutbruddet hadde regjeringen foreslått å bevilge 15 millioner kroner i ekstrabevilgning for å styrke den væpnede nøytralitetsvakten. Arbeiderpartiets stortingsgruppe stemte samlet for forslaget. Bevilgning til "nøytralitetsvern" ble ikke oppfattet som en krigstilslutning på samme måte som hos de tyske sosialdemokratene. Likevel var dette et brudd med avvæpningslinja og pasifismen som tidligere landsmøter hadde slått fast. Aftenposten skyndet seg da også med å gratulere stortingsmennene: "Vi lykønsker socialisterne med, at de har tat denne beslutning. (...) Partiet har ... nu besluttet at værge landets neutralitet. Den forsvarsfiendtlige socialisme har spillet bankerot. Den internationale arbeidersammenslutning har vist sig avmægtig til at avværge krigen." [102] Fra både NSU og Tranmæl fikk stortingsgruppa hard kritikk for sin stemmegivning. Tranmæl ga imidlertid denne begrunnelsen: "Vi er vel klar over at vi ikke kan opta noge kamp med de krigsførende stormagter. Vor eneste styrke ligger i den moralske vegt vore protester vil ha, ikke i vor hær og flaate." [103]
Som et retorisk poeng var Norges begrensede forsvarsevne en effektiv måte å vinne bred oppslutning for krigsmotstanden. En historiker understreker dag også at: "I den sosialistiske agitasjonen var Norges manglende mulighet til å forsvare seg kanskje det argument som oftest ble ført fram." [104] Som strategi for å stanse krigen, var imidlertid avvæpningslinja - selv i en mer kategorisk form - utilstrekkelig.

Lenins svar til avrustningstilhengerne

Arbeiderklassen i Norge hadde en lang tradisjon for motstand mot krigsbevilgninger. Også Lenin mente at parolen "ikke et øre, ikke en mann" til det borgerlige militærapparatet var et krav arbeiderne måtte stille. For Tranmæl og Arbeiderpartiet var imidlertid avrustning og avvæpning selve målet for å stoppe krigen. Akkurat slik en militærstreik skulle avvæpne herskerklassen og muliggjøre en fredelig revolusjon, var avrustning av det norske forsvaret beste måten å hindre at de ble trukket med i verdenskrigen. Avrustning i denne forstand, som strategi, var Lenin nådeløst imot: "Hovedargumentet er at kravet om avrustning er det klareste, mest avgjørende, mest konsekvente uttrykket for kampen mot all militarisme og mot all krig. Men dette argumentet er nettopp hovedfeilen til tilhengerne av avrustning. Sosialister kan ikke være mot all krig uten å slutte å være sosialister." Det interessante i denne sammenhengen er at han også analyserte det objektive grunnlaget for hele avrustningstanken. Han så det som en ide som kunne springe ut fra små land som sto utenfor krigen:

Avrustning som samfunnsmessig ide, d.v.s. som en ide som springer ut av et bestemt samfunnsmessig miljø og kan virke på et bestemt samfunnsmessig miljø - og ikke bare er et eksentrisk innfall hos et individ - har åpenbart sprunget fram av de ytterst "rolige" leveforholda som hersker i viss små stater, som i ei ganske lang tid har stått på sida av den blodige verdenshovedvegen som krigen er og håper å bli stående på sida. For å bli overbevist om dette er det tilstrekkelig å tenke over de argumentene som blir lagt fram av de norske talsmennene for avrustning. "Vi er et lite land," sier de. "Vi har en liten hær, vi kan ikke gjøre noe mot stormaktene" (og er derfor også uten makt til å stå imot å bli tvunget med makt inn i en imperialistisk allianse med den ene eller den andre gruppa av stormakter) ... vi ønsker å få være i fred i avkroken vår og fortsette å føre den snevre bygdepolitikken vår, å kreve avrustning, tvunge voldgiftsdomstoler, permanent nøytralitet, osv. [105]

Lenin så de norske talsmennene for avrustning, ikke som et eksempel på internasjonalisme, men som provinsiell nasjonalisme:

Det småskårne strevet til små stater for å stå på sida, det småborgerlige ønsket om å holde seg så langt borte som mulig fra de store slaga i verdenshistoria, å utnytte sin monopolistiske stilling for å fortsette å være innskrenka passivitet - dette er det objektive samfunnsmessige miljøet som kan sikre avrustningsideen en viss grad av framgang og en viss grad av popularitet i noen av de små statene. Dette strevet er sjølsagt reaksjonært og fullstendig grunna på illusjoner, for på den ene eller andre måten trekker imperialismen de små statene inn i den malstrømmen verdensøkonomien og verdenspolitikken er. (...) Hvis en ser det objektivt er "avrustning" et ytterst nasjonalt, et særskilt nasjonalt program for små stater. Det er slett ikke det internasjonale programmet til det internasjonale revolusjonære sosialdemokratiet. [106]

Olaussen og verdenskrigen

Verdenskrigen bidro likevel til en radikalisering innenfor Arbeiderpartiets opposisjon. Klassekampens redaktør Eugene Olaussen var en av de som klarest begynte å skifte mening. [107] Hans bitende penn og spissformuleringer hadde allerede gjort ham svært kontroversiell, ikke minst innenfor partiet. I 1914 sa han at norges selvstendighet ikke var verdt "to sure sild." [108] I løpet av verdenskrigen skulle han flere ganger gi uttrykk for ideer som var framskredne og tidvis profetiske, ikke bare innenfor norsk arbeiderbevegelse, men også i internasjonal sammeheng. Knappe to uker etter krigens utbrudd skrev han "idag er det visselig krigen som har ordet - men i morgen er det revolutionen!" [109]
Enda mer oppsiktsvekkende er det at han én måned seinere forutså dannelsen av den 3. Internasjonalen. "Som en Fugl Fønix vil den nye røde Internationalen reise sig av verdenskrigen og verdensrevolutionens aske og grus." [110] En historiker understreker at Olaussens ide om den nye Internasjonalen kom før kontakten med bolsjevikene. [111]
Én ting var imidlertid spådommer. En annen ting var det å systematisk gå inn for å bygge grunnlaget for en slik Internasjonale. Lenin, som tidligere først og fremst hadde befattet seg med russiske spørsmål, satte nå igang en internasjonal kampanje for å samle sammen elementene til den 3. Internasjonalen. "Det gjør ikke noe at vi nå bare utgjør noen få individer. Millioner vil bli med oss!" [112]
Mange norske sosialister ble radikalisert fordi de reagerte moralsk på militarismens meningsløsheter. Med den ekstreme undertrykkelsen som foregikk internt i militærapparatet fikk samtidig agitasjon blant soldater nesten automatisk en klassedimensjon. Verdenskrigen satte imidlertid alt på spissen. Olaussen, Tranmæl og mange andre med tilknytning til NSU og Fagopposisjonen var blitt klar over at en endelig avskaffelse av militarismen var uløselig knyttet til spørsmålet om revolusjon. De norske sosialistene kastet seg inn i forsøkene på å bygge en internasjonal venstreopposisjon til den 2. Internasjonalen, som hadde kapitulert for nasjonalismen og militarismen.

En tredje Internasjonale?

I Norge hadde opposisjonen til den 2. Internasjonalen unike muligheter til å reorientere seg politisk i forvirringen som oppsto etter krigsutbruddet. I andre land sto de få revolusjonære sosialister som fra første stund gikk imot krigen uten kontakt med bolsjevikene og andre marxistiske kritikere av den 2. Internasjonalen. I England hadde den mest kjente revolusjonære krigsmotstanderen, John Maclean, ingen direkte adgang til Lenin eller Luxemburgs skrifter. [113] I Irland baserte James Connolly, en kompromissløs motstander av krigen, sine teoretiske analyser på metoder han hadde lært fra den 2. Internasjonalen. [114] I Norge derimot hadde opposisjonen og særlig NSU privilegiet av å være i personlig kontakt med ledende bolsjeviker som i lange perioder oppholdt seg i Norge som politiske flyktninger. De sentrale personene i NSU hadde tett politisk og ofte personlig kontakt med eksilbolsjeviker som Nikolai Bukharin, Georgii Piatchov, Alexander Shliapnikov og Aleksandra Kollontai. [115] Særlig var Kollontai viktig fordi hun påtok seg oppgaven å formidle Lenins argumenter overfor ungdomsforbundet i Norge (og Sverige). [116] Hun fikk anledning til å delta på Arbeiderpartiets landsmøte i 1915 og vakte "stor oppmerksomhet ... med sin hilsen fra de russiske sosialdemokrater der hun ikke la skjul på at bolsjevikene gikk inn for en ny Internasjonale." [117]
Klassekampen åpnet dessuten spaltene sine på vidt gap for bidrag fra bolsjevikene som NSU-lederne hjalp dem til å oversette. Bolsjevikene hadde en viss respekt på venstresida internasjonalt. Likevel ble de av de fleste ansett for å være for ekstreme. Klassekampens bidrag fra Kollontai, Bukharin, Radek, Trotski, Zinoviev og Lenin vitner derfor om en svært spesiell åpenhet fra NSUs side. To artikler er særlig viktige i vår sammenheng: "Socialisme og krig" av Lenin (og Zinoviev), som gikk som artikkelserie fra 8. januar til 4. mars 1915, og Bukharins "Imperialismen og proletariatet", som gikk som serie fra 24. juni til 17. oktober 1916. [118]

Sosialisme og krig

Lenins og Zinovievs artikkelserie "Sosialisme og krig" skulle seinere bli en brosjyre med samme navn som ble utdelt til konferansedeltakerne i Zimmervald sommeren 1915. Zimmervaldkonferansen var den første samlingen av internasjonale sosialister som forsøkte å utvikle en strategi for å stanse krigen. Klassekampens lesere fikk altså Lenins argumenter før deltakerne i Zimmervald. Det viktigste i denne artikkelen var ikke å påvise at krigen var imperialistisk. Det var ifølge Lenin noe "nesten alle" innrømmet. [119] Lenins viktigste bidrag var å forklare sammenhengen mellom en imperialistisk krig og arbeiderklassens revolusjon. Han understreket at verdenskrigen var "en krig for å befeste og forlenge lønnsslaveriet, for arbeiderklassen blir splitta opp og undertrykt, mens kapitalistene tjener, gjør formuer på krigen. Samtidig skjerper de de nasjonale fordommene og forsterker reaksjonen, som har reist hodet sitt i alle land, sjøl i de frieste og mest republikanske." Som en konsekvens av dette holdt det ikke å være mot krig i sin alminnelighet, fordi det var en krig som var tvingende nødvendig, nemlig arbeiderklassens krig mot borgerskapet. "Sosialister må utnytte kampen mellom røverne til å styrte dem alle sammen." [120]
Lenin anerkjente at ropet om fred hadde stor appell i arbeiderklassen etterhvert som skyttergravenes redsler ble kjent. Men sosialister måtte samtidig forklare at "alle som ønsker en varig og demokratisk fred må være for borgerkrig mot regjeringene og borgerskapet." [121] Slagordet måtte derfor være "Vend den imperialistiske krigen til borgerkrig." [122]
Artikkelen "Imperialismen og proletariatet" var viktig fordi den var "med på å tilrettelegge noe av det ideologiske grunnlag for Arbeiderpartiets medlemsskap i Den 3. internasjonalen". [123] Bukharins viktigste poeng i denne artikkelen var å forklare hvilken rolle staten har under imperialismen og hvordan sosialister skulle forholde seg til den. Arbeiderpartiets orientering mot parlamentet hvilte på ideen om at statsapparatet er nøytralt, og dermed like så vel kunne brukes til å fremme arbeidernes interesser som kapitalistenes. Bukharin argumenterte derimot med at gjennom det kapitalistiske systemets imperialistiske fase, skjedde det en sammensmeltning av kapitalen og statens interesser. Et samarbeid mellom klassene under en slik statskapitalisme ville bare innebære at arbeiderbevegelsen ble "opsuget av staten." Av dette fulgte at sosialistenes grunnholdning måtte være "det principielle fiendskap mot den nuværende statsmagt." [124]

Zimmervald og NSU

Den 5. september møttes de 38 delegatene av antikrigs-sosialister i den lille sveitsiske byen Zimmervald. Det ble utformet to manifester på denne lille konferansen som skulle bli forløperen til den 3. Internasjonalen. Mindretallet samlet seg om Lenins forslag med utgangspunktet i hans og Zinovievs brosjyre "Sosialisme og krig". Majoriteten mente Lenin var for ekstrem. For å vinne flere fra den gamle internasjonalens rekker avviste de parolen om å vende den imperialistisk krigen om til borgerkrig. Deres manifest nevnte heller ikke den 3. Internasjonalen med ord. [125]
NSU var representert i Zimmervald gjennom de svenske delegatene Høglund og Nerman. De stemte med Lenin. Dermed framsto NSU på den ekstreme europeiske venstre fløy. Noen måneder tidligere hadde imidlertid Olaussen selv deltatt på en internasjonal ungdomskonferanse i Bern. Denne konferansen sto lengre til høyre enn Zimmervald og ville ikke ha med noen kritikk av den 2. Internasjonalen i det hele tatt. Olaussen utmerket seg her ved å foreslå at hele Ungdomsinternasjonalen skulle gå inn for avvæpning. Olaussen fikk 13 stemmer for forslaget mens et motforslag fra Lenin bare fikk 3. [126] Å både gå inn for avvæpning og så for borgerkrig var - mildt sagt - forvirrende. Ikke så rart kanskje at Lenin i et brev til Kollontai kommer med litt av et hjertesukk. "Jeg klarer ikke å forstå disse folkene", skrev han om nordmennenes holdning til Zimmervald. [127]
Når det gjelder NSUs radikale posisjon i Zimmervald kan det forklares med at det var Kollontai som skrev NSUs innstilling til Zimmervald. [128] Likevel var store indre motsetninger gjennomgående i NSUs politikk . Det kommer kanskje best til uttrykk gjennom Eugene Olaussen. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på artikler fra Eugene Olaussen som plasserer ham helt på linje med bolsjevikene i denne perioden. Den 14. oktober 1916 er Lenins posisjon tydelig. "Den organisatoriske enhet med revisionistene bærer en god part av skylden for proletariatets nederlag mot verdenskrigen ... og det er vort inderligste haap, at proletariatets første handling, naar krigen har maatet vike plassen for revolten eller revolutionen, maa være at tilintetgjøre denne bande." [129]
I Klassekampen den 21. oktober 1916 skriver Olaussen at "vort maal er statens tillintetgjørelse og dens erstatning av det proletariske diktatur, representert av arbeidernes revolusjonære organisation. Og vi ser i statens overtakelse av bedriftene kun en statskapitalistisk tendens som styrker vor farligste motstander og som tjener til en fremtidig militarisering av den mest private industri." [130] Olaussen viser her ikke bare at han har forstått Bukharin. Det står også i krass motsetning til ideen om at statlig kontroll = sosialisme, en ide som sterkt dominerte det norske sosialdemokrati, den gang som nå. Hvis disse to artiklene hadde representert en konsekvent linje fra NSU sin side, ville de ikke bare vært entydig tilknyttet Zimmerwald venstre, men ha brutt ut av Arbeiderpartiet og dannet et nytt revolusjonært parti etter bolsjevikenes modell.
Dessverre var NSU alt for ideologisk sprikende på dette tidspunktet og Olaussens kime til bolsjevisme må kun ha framstått som en stemme blant flere. NSUs landsmøter forsterket fra 1914 samarbeidet med fagopposisjonen og adopterte mange av fagopposisjonens ideer i sine programmer. I 1916 gikk de for eksempel inn for at fagorganisasjonen skulle organiseres i føderativ retning. [131] En slik organiseringsinnretning var abstrakt og røper en manglende evne til å sette fram konkrete handlingsalternativer for arbeidere som var i ferd med å gå til aksjon for sine egne interesser.
Viktigere enn det ideologiske spriket var det at NSUs grunnleggende strategi i alle år gikk ut på å radikalisere Arbeiderpartiet innenfra, ikke på å slåss for sin politikk ute i klassen. Det kommer fram flere steder i Zachariassen, Hansen og Olaussens bok om NSUs historie, Den røde ungdom i kamp og seier. De begynner sitt minne om krigsutbruddet ved å uttrykke skuffelsen over "Det internationale socialdemokratis grænseløse forræderi og Det norske Arbeiderpartis like grænseløse passivitet for at vareta arbeidernes interesser" Men så skriver de: "hvad skulde vort lille ungdomsforbund gjøre paa egen haand? Det eneste vi kunde gjøre var selvsagt at opta kampen med øket kraft mot den reformistiske aand som var skyld i Landsorganisationens og partiets passivitet - vi maatte nøies med kampen paa den indre linje." [132]
Den indre linjes strategi måtte bety at NSU - selv i en så dramatisk situasjon som utbruddet av verdenskrigen representerte - begrenset ambisjonene sine til en nitidig bygging av en indre partiopposisjon. Hvis det innenfor NSU dukket opp en ide eller teori som partiet enda ikke var modent for, var det heller ingen vits i å agitere særlig for den. Dette var en grunnholdning Olaussen delte og som var vanskelig å rokke. Et helt sentralt eksempel på det er Olaussens brudd med avvæpningslinja.

Olaussens hemmelige bevæpningslinje

Som vi har sett var det Olaussen som hadde fått Ungdomsinternasjonalen til å vedta avvæpningslinja på kongressen i Bern 1915. Olaussen mente oppriktig at avvæpning (gjennomført med militærstreik) var den mest konsekvente og kompromissløse antimilitære strategien. De neste to årene rettet bolsjevikene beinhard skyts mot avvæpningslinja. Zinoviev, Kollontai, Trotski og Lenin tok opp spørsmålet. [133] Og i Klassekampens spalter tok Bukharin av seg hanskene og angrep NSUs aller mest kjente antimilitære symbol: "Vort symbol skal ikke være det brukne gevær, men geværet som er rettet mot vore klassefiender. Ikke "lev i fred" skal vor parole lyde, men vor parole er Liebknechts parole: "Sænk vaabnene, vend dem mot vore klassefiender"." [134]
Endelig, på vårparten i 1916, forandret Olaussen standpunkt. Ettersom så mye tid og energi hadde gått med på å agitere for en parole han nå så som utilstrekkelig, var det vel nå duket for et kraftig oppgjør, med Olaussens kvasseste penn, mot avvæpning og militærstreik? Olaussen uttrykker imidlertid sin nye posisjon på en diplomatisk for ikke å si tvetydig måte:

En militærstreik for avskaffelse av militærvæsenet er ... kun tænkelig og mulig i det øieblik at masserne er modne for de sidste kampe - og denne aktion indgaar da som et led i disse. Heller ikke da er det forøvrig sikkert, om ikke militærstreikens passive middel maa erstattes av det væbnede soldatorørs aktive kampmiddel. Dette sidste er efter min mening adskilling sandsynligere end det første.

Olaussen avslutter artikkelen med et fromt ønske: "Jeg haaber inderlig" at det nedsettes en "komite med repræsentanter fra alle soc. arbeiderorganisationer - hvis opgave skal være at utrede militærstreikens forutsætninger og muligheter. (...) Det vil være et første og kraftig skridt framover til klarhet - og klarhet er første betingelse for kamp." [135]
Det som ligger tykt mellom linja her, er at Olaussen ikke tror han får flertall for bevæpningslinja på dette tidspunktet. Hans forslag om å sette ned en komite er dessuten et eksempel på hvordan reformistiske og byråkratiske organisasjoner fungerer. Har man en uenighet man ikke ønsker en åpen fight på, så begraver man den i en komite. Motsetningen mellom Olaussens resignasjon og Lenins selvsikkerhet kunne ikke vært mer slående: "Det gjør ikke noe at vi nå bare utgjør noen få individer. Millioner vil bli med oss! " [136] Forskjellen mellom Olaussens pessimisme og Lenins optimisme er forskjellen mellom en som tviler på sitt parti og en som har tillit til klassen. Olaussen gir her nok en bekreftelse på at NSU ikke torte å satse på arbeidernes egenaktivitet som nøkkelen til forandring.

Tranmæl og Zimmervald

Tranmæl hadde mange av de samme holdningene til krigsutbruddet, Zimmervald og spørsmålet om en ny Internasjonale som NSU. Forskjellen er at det hos Tranmæl ikke finnes den samme tilnærmingen til bolsjevikene og at Tranmæls analyser klarere viser hans forankring i fagopposisjonen.
Selv om også Tranmæl var i tett kontakt med Kollontai, var det utviklingen i det tyske sosialdemokratiet som i størst grad vekket Tranmæls oppmerksomhet. Tranmæl beundret Karl Liebknecht for - som eneste representant i den tyske riksdagen - i desember 1914 å ha stemt mot krigsbevilgningene. Tranmæl presenterte Liebknecht på lederplass over halve førstsida på "Ny Tid". Tranmæl skrev at Liebknecht var "en av de dygtigste, skarpeste og mest ihærdige forkjæmpere for vor sak i Tyskland ... særlig bekjendt for sin kamp mot militarismen." [137]
Likevel tok ikke Tranmæl offentlig til orde for Liebknechts politikk. Tvert imot så nedtonet Tranmæl motsetningene i den tyske partiopposisjonen. Den revolusjonære fløyen, med Liebknecht og Rosa Luxemburg i spissen, fikk etterhvert som krigen skred fram også følge av en moderat gruppe krigsmotstandere. Foruten Karl Kautsky befant også den åpne reformisten Eduard Bernstein seg i denne fløyen. Tranmæl framstilte begge fløyene som en samlet venstreblokk mot den tyske partiledelsen. [138]
Hovedforklaringen på dette finner vi i at Tranmæl, i enda større grad enn Olaussen, delte strategien med den indre linje. Ettersom Tranmæl søkte å vinne flertall i partiet mot Arbeiderpartiets nøytralitetsbevilgninger - og mot deres reformistiske politikk generelt - kunne en tysk opposisjon som rommet slike størrelser som Kautsky og Bernstein, gi større legitimitet for den norske venstreopposisjonen. [139]
Den samme både-og-strategien inntar Tranmæl overfor Zimmervald. Tranmæl tar ikke stilling mellom Zimmervald-høyre og Zimmervald-venstre. Hans personlige sympati med Zimmervald tillempes det han anser som mulig innenfor Arbeiderpartiet. På et landsstyremøte i Arbeiderpartiet i 1916 nøyde Tranmæl seg med å sette fram et forslag som ga tilslutning til Zimmervalds prinsipper, uten å gå inn for at Arbeiderpartiet organisatorisk skulle tilslutte seg. Han framla også her Zimmervald som et forsøk på å gjenreise den 2. Internasjonalen og ikke som utgangspunktet for en 3. Internasjonale. [140]
Selv om dette nok var taktikk fra Tranmæls side, er det likefullt klart at Tranmæl så langt var forsiktig og forsonlig i sin kritikk av partiledelsen. Det var overfor den faglige ledelse Tranmæl rettet sitt skarpeste skyts. Den tyske fagbevelsens "kommando ... over masserne" skyldtes en "haandfast militaristisk disciplin" som hindret opprør. Tranmæl mente derfor hovedlærdommen måtte trekkes av den norske fagbevegelsen. Eksemplet fra Tyskland ga "stof til adskillig eftertanke. Vi kan risikere at komme op i en lignende bakevje om vi lar byraakratiet frit faa utvikle sig." [141]
Sammenligner vi Olaussen og Tranmæl i 1916, får vi en forsmak på utviklingen av opposisjonen i årene som skulle komme. Likheten er den indre linjes strategi. Begge tilpasset de sine lærdommer fra krigen, Zimmervald og de internasjonale impulsene til denne strategien. Samtidig ser vi en viktig forskjell. Olaussen kvesset til motstanden mot den reformistiske partiorganisasjon og orienterte seg mot bolsjevikene. Tranmæl tolket begivenhetene som en bekreftelse på fagopposisjonens program for å omforme den norske fagbevegelsen.

Antimilitarisme og revolusjon

I årene 1916 og 1917 skjedde det et stemningsskifte i Europa. Krigstrøttheten var stor i arbeiderklassen. Nød og sult for arbeiderne og eventyrlige rikdommer for krigsprofitører og spekulanter skapte grobunn for streiker og protester. I Norge ble reallønnssoppgangen for arbeiderne som hadde vart helt siden 1905 snudd til reallønnsnedgang i 1916 og 1917. [142] Prisene økte og matmangel oppsto; særlig manglet det poteter. Den såkalte "dyrtida" satte inn. Situasjonen var ikke så dramatisk i nøytrale Norge som i de krigførende land. Men fra høsten 1916 økte faren for at Norge skulle bli trukket inn i krigen, med den såkalte Ubåtkrisen. [143] Denne faren ble etterhvert overhengede, da USA gikk inn i krigen den 6. april 1917. Krigstrussel og matmangel var en eksplosiv blanding for arbeiderklassen i Norge. Antimilitarisme smeltet sammen med ideen om revolusjon.
Februarrevolusjonen i Russland i 1917 og oktoberrevolusjonen seinere samme året ble umiddelbart referanseramme for sosialisters diskusjoner om strategi og taktikk verden over. Ikke minst lot Tranmæl seg inspirere. Det kunne synes som om han ville forlate avvæpningslinja. Han berømmet soldatene i Russland: "De vender geværpiperne mot sine virkelige fiender, uskadeliggjør dem og slutter sig til folkets, det arbeidende folks sak. Det er en verdensbegivenhet som indvarsler en ny æra." [144]
I Sverige var det sultopptøyer, og i Norge begynte flere ulovlige og tariffstridige streiker i mars og april. [145] I april begynte en bølge av politiske massemøter, arrangert av de forskjellige arbeiderorganisasjonene. Våren og sommeren 1917 ble det holdt over 100 slike politiske protestmøter av arbeidere i Norge.
Møtene stilte krav om bedring av levekårene, men var også et direkte svar på krigstrusselen. Lærdommen fra krigsutbruddet i 1914 var at arbeiderne måtte stålsette seg for å hindre krig. Martin Tranmæl holdt taler på mange av disse protestmøtene. Han hadde allerede agitert for at noe måtte gjøres mot krigsfaren i flere måneder og forsøkt å få både parti og LO-ledelsen til å gjøre noe. [146] Han hadde gått til frontalangrep mot sydpolfarer Roald Amundsen, som var på foredragsturné i regi av Forsvarsforeningen for å "agitere for militarismen." [147]
På et møte i Drammen tok deltagerne til orde for "kraftige forholdsregler mot den forbryderske krigsaktivisme, det nyttesløse nøitralitetsvern og for en gjennemført aktion for bedre lønsvilkaar og effektive foranstaltninger mot dyrtiden." [148] Inspirert av disse massemøtene sa Tranmæl at den norske arbeiderklassens "sind og dens ønsker er med den voksende revolutionære gjæring i alle land." [149]
Han ble positivt overrasket på møte etter møte. Etter å vært i Fredrikstad utbrøt han: "For muligheter! Man behøvet ikke at sætte ut til næste generation med en social revolution." [150] Etter flere møter skrev han: "Det er overalt, selv i den graa-graa hovedstad, en grobund for revolutionære ideer som aldrig før. Militærvanviddet og dyrtiden har fylt bægret til randen. Det kan naar som helst flyte over. Den uro og gjæring som raader i de dypere lag, maa finde en utløsning. For tilstanden er uholdbar." [151]
Den revolusjonære gjæring fikk en utløsning, men i mye mindre grad enn arbeiderne hadde ønsket. Etter press nedenfra gikk LO-ledelsen inn for politisk endagsstreik den 6. juni. Foruten streiken gikk 300 000 i demonstrasjon denne dagen. I Kristiania var 40 000 i den største demonstrasjonen noensinne. På Hamar gikk folk visstnok 40 kilometer for å delta i demonstrasjonen. [152]
LO-ledelsen gjorde det de kunne for å begrense streiken til en demonstrasjon som kunne presse regjeringen til å gjøre noe med matknappheten. I det dyrtidsmanifestet som ble sendt ut, hadde LO-lederen Lian luket ut en uttalelse om rustningspolitikken. [153] Tranmæl skrev brev til Lian hvor han klaget over dette. Han visste at det var kombinasjonen av antimilitarisme og dyrtidskrav som bar fram protestmøtene. [154]
Viktigere var det at de mange protestmøtene hadde satt fram krav om en alminnelig arbeiderkongress, som kunne ta for seg alle arbeidernes krav. Arbeiderne ville ha mer enn en enkelt styrkemarkering, og noen av kravene som ble satt fram gikk ikke bare lenger enn LO-ledelsen, men overskred politikken til Fagopposisjonen og NSU.
Ett eksempel på dette kom fra "Greaaker samorganisation." Det de ønsket behandlet på arbeiderkongressen var 3 krav: "1. nedsættelse av komiteer i hvert distrikt til at fastsætte prisen paa livsfornødenheter. 2. Vedtat en henstilling til arbeiderne om at bevæbne si saa de med magt kan tvinge sine krav igjennem. 2. Kræver 50 pct. tillæg til den nuværende løn. Vi krever handling! Leve solidariteten!" [155]
Vi legger her mest merke til krav nummer 2. Kravet om arbeidernes selvbevæpning hadde ikke en eneste ledende sosialist i Norge agitert åpent for på dette tidspunktet! Greaakers resolusjon ble da også kalt for "opsigtsvækkende" av Klassekampen. Den posisjonen som Olaussen brukte flere år på å finne ut av, dukket opp naturlig ved første anledning arbeiderne øynet for å slåss for egne interesser.
Det var liten tvil om at en arbeiderkongress nå kunne ha utløst flere slike radikale krav. Tilliten til parti og LO-ledelsen var på et lavmål. På mange møter krevde arbeiderne at bare de mest radikale skulle velges som representanter på en arbeiderkongresss. [156] Etterhvert som det ble klart at LO-ledelsen først trenerte, og så avlyste arbeiderkongressen, ble protestmøtene flere, større og ytterligere politiserte.
Lenge så det ut som om opposisjonen ville innkalle en kongress utenom LO-ledelsen. Men da LO-ledelsen på høsten framskyndet sin ordinære LO-kongress, ble Tranmæl og fagopposisjonen tatt på senga. Tranmæl vaklet mellom tilliten til arbeidernes egen aktivitet og krav - uttrykt gjennom protestmøtene, og fagopposisjonens programlinje innenfor LO. En artikkel i Ny Tid fra 14. august viser hva han hadde lært de siste månedene: "Ved at reise kampen nedenfra, reiser man selve masserne og gjør dem direkte ansvarlig for sin egen sak. Hvis ordet demokrati skal ha nogen mening, maa det netop passe på denne kampform." [157] Utfordringen fra Lian var nå denne: skulle Tranmæl og fagopposisjonen fortsatt sette sin lit til protestmøtene og "kampen nedenfra", eller skulle fagopposisjonen nå rettes inn mot LO-kongressen?
Fagopposisjonen valgte å mobilisere til LO-kongressen, og ved at den mest rotfestede delen av opposisjonen gjorde dette valget, var grunnlaget for egenaktiviteten borte. Protestmøtene døde hen i september. Tranmæls ord fra den 25. juli rammet nå ham selv:

Ivaar og isommer var det kamplyst som aldrig før. Hvis dette psykologiske øieblik hadde været utnyttet, kunde mange ting ha været utrettet, store begivenheter kunde ha fundet sted. - Men organisationsledelsen saboterte arbeidernes krav om en kongres hvor der kunde træffes bestemmelser om en aktionslinje. Den gunstige anledning blev forsømt og arbeiderne følte sig snytt av sine egne. [158]

Arbeiderrevolusjon i Russland

Verken krigstrusselen eller den revolusjonære gjæring var dermed over. Dyrtida fortsatte. Antimilitarisme og ideen om revolusjon smeltet sammen på ny. I oktober 1917 skjedde akkurat det som Lenin hadde agitert for gjennom hele verdenskrigen. Den imperialistiske krigen ble gjort om til borgerkrig. Med oktoberrevolusjonen i Russland fikk verden det første eksemplet på at arbeiderklassen - med bolsjevikene i spissen - kunne ta makten. Samtidig trakk de seg ut av krigen med umiddelbar virkning.
Entusiasmen over oktoberrevolusjonen var stor i den norske arbeiderklassen. Da de første meldingene kom om at bolsjevikene ville miste makten ble det arrangert støttemøter. 3000 i Kristiania og 4000 i Trondheim vedtok i desember resolusjoner til støtte for sovjetstaten. [159] Igjen førte revolusjon i Russland til at sosialistene i Norge endret sine ideer. Tranmæl støttet entusiastisk revolusjonen og bolsjevikene.
Etter at bolsjevikene i januar 1918 oppløste den konstituerende forsamling og plasserte all makt hos arbeiderrådene - sovjetene - ble mange vest-europeiske sosialister skeptiske til bolsjevikene. Selv Rosa Luxemburg begynte å tvile. [160] Ikke Tranmæl. Han mente oppløsningen av den konstituerende forsamling viste at bolsjevikene tok konsekvensen av sitt standpunkt. "Socialismen er for dem ikke bare en fremtidsdrøm eller et slagord, men en virkelighet som bør og kan gjennomføres idag. Derfor tillater de heller ikke institusjoner som har sin rot i borgerlige eller kapitalistiske samfundstilstande, at forstyrre frihetsverket." [161]
Uttalelser som denne plasserer Tranmæl langt utenfor Arbeiderpartiets politiske tradisjon, som verken da eller nå ville finne på å beskrive parlamentariske institusjoner som forankret i "kapitalistiske samfundstilstande." Dessverre var det et stort gap mellom slike revolusjonære uttalelser og de praktiske konklusjonene Tranmæl trakk for den norske arbeiderbevegelsen. Han skulle i flere år forsvare bolsjevikenes politikk, samtidig som han insisterte på de særegne norske forhold. Tranmæls antimilitarisme viste seg å være urokkelig: "i Rusland ... har arbeiderne gjort soldaterne og hærene til sine tjenere, og har paa den maate tat brodden av militarismen. Her i Norge har vi valgt avvæpningslinjen." [162]
I NSUs rekker var det annerledes. Bolsjevikrevolusjonen ga støtet til at "store deler av den norske sosialdemokratiske ungdomsbevegelsen [forlot] den pasifistisk fargede militærstreiktaktikken til fordel for bevæpningslinjen i militærspørsmålet." [163] Det var også NSU - med Olaussen i spissen - som tok initiativet til arbeiderrådsbevegelsen i Norge. Rett etter oktoberrevolusjonen sendte Klassekampen ut følgende oppfordring: "Opræt overalt soldat- og arbeiderraad som deres organ i kampen for freden!" [164]

Arbeiderråd

Det var ingen virkelige arbeiderråd i Norge. I Russland, Tyskland og Italia hadde rådene tatt kontrollen over hele produksjonen. I Norge begrenset arbeiderrådene seg til forsøk på regulere distribusjonen av varer. De kan best karakteriseres som lokale dyrtidskomiteer. Det direkte demokratiet, der arbeidernes representanter velges fra arbeidsplassen, var svakt utviklet i Norge. De fleste rådene baserte seg på det eksisterende tillitsmannsapparatet. I andre land, der et gjennomført direkte demokrati eksisterte, og der kontrollen over produksjonen var fullstendig, oppsto det en dobbelmaktsituasjon. Arbeiderrådene dannet basisen for en sosialistisk samfunnsordning og truet det borgerlige statsapparatet. En slik dobbelmaktssituasjon oppsto ikke i Norge. [165]
Idéen om arbeiderråd var likevel utbredt og populær blant arbeidere. Særlig hos NSU. Olaussen mente det var en "socialpolitisk nødvendighet at samfundsmagten nu overtages av arbeiderklassens revolutionære organer". [166] I en resolusjon han utformet for Porsgrunn arbeiderråd slo han også fast at arbeidernes erobring av makten "forutsætter herredømmet over og eventuelt anvendelsen av den væbnede magt." [167]
Militærspørsmålet dominerte imidlertid fortsatt hos NSU. Klassekampen oppfordret til dannelsen av soldat- og arbeiderråd som organ for freden. I Russland var bolsjevikenes parole "all makt til arbeiderrådene" og kravene var fred, land og brød. Tendensen til å se antimilitarisme løsrevet fra kampen mellom klassene vedvarte. Uavhengig av NSUs antimilitarisme viste utviklingen av arbeiderrådene likefult sammensmeltingen av klassekamp og antimilitarisme. Det kom klarest til uttrykk hos jernarbeiderne.

Jernarbeiderne

Initiativet til arbeiderråd kom nemlig også fra en annen kant. Jernarbeiderne i Kristiania tok i desember initiativet til dannelsen av arbeiderråd fordi flere mente det var "altfor liten aktivitet blandt arbeiderne." Montøren Sigurd Simensen, som snart ble den ledende talsmann for jernarbeiderne, forklarte hvordan de forsøkte å bygge opp arbeiderrådene "mest mulig paa repræsentation fra arbeidsplasserne". [168] 700 tillitsmenn i Jern- og metal- og formerforbundet i Kristiania sluttet seg enstemmig til forslaget om å danne arbeiderråd. Forløperen til jernarbeidernes initiativ kom allerede i mai 1917. Da hadde 7000 jernarbeidere lagt ned arbeidet og dro rett fra verkstedene i samlet flokk til Stortinget der de la fram sine dyrtidskrav. [169]
At det var nettopp jern- og metallarbeidere som tok ledelsen i dannelsen av arbeiderråd, var ikke tilfeldig. Donny Glucksteins bok om de vesteuropeiske arbeiderrådene bekrefter dette: "Omtrent uten unntak var metallindustrien i hvert land de første som satte igang [en] revitalisering av arbeidernes militans. (...) Krigen, med dens utømmelige tørst for våpen, tvang fram en utvidelse av våpensindustrien [og] ga metallarbeideren ny betydning." [170] At det også i Norge var jernarbeiderne som tok initativet bekrefter de like sosiale motsetninger under verdenskrigen, også for nøytrale Norge.
I Trondheim, Tranmæl og fagopposisjonens hjemmebane, ble arbeiderrådene en farse. Rådet ble konstituert den 8. mars 1918 med formannen for Trondheim samorganisasjon utnevnt som formann for "arbeiderrådet". Ideen om at fagbevegelsen utgjorde "livsnerven" i arbeiderklassen, gjorde at navnet arbeiderråd bare ble påklistret den allerede eksisterende samorganisasjonen.
Tranmæl ønsket ikke noe "verv" i det "arbeiderrådet" (som leserne nå skjønner virkelig fortjener sine anførselstegn), "overbebyrdet" som han allerede var. Han hadde jo til og med gitt avkall på sin gamle formannsposisjon i Uttrøndelag Arbeiderparti, etter at han ved kommunevalget i 1917 var valgt til viseordfører i Trondhjem. [171] For en gigantisk motsetning mellom den nasjonale og den internasjonale Tranmæl! På den ene side berømme bolsjevikene for å oppløse den konstituerende forsamling i Russland. På den andre side nekte å ta "verv" i Trondheims arbeiderråd fordi han er opptatt som viseordfører! Tranmæl spilte imidlertid en mye viktigere rolle i dannelsen av soldatråd i Norge.

Soldatråd

Den 2. februar 1918 sto en annonse i Tranmæls avis Ny Tid som sa at "Alle vernepliktige i hær og flaate som vil arbeide for militarismens avskaffelse ved masseaktion inbydes til møte i Folkes hus onsdag kl.8. De som tilhører infanteriet i A-salen og de øvrige vaabenarter i B-salen." 172 500 soldater meldte seg inn I de tre soldatforeningene som ble dannet. Sivile politifolk og militære offiserer ble nektet adgang av Tranmæl i døra. Uka etter kom enda flere til på ett nytt møte, og foreningene opprettet et felles arbeidsutvalg som skulle utgjøre det formelle soldatrådet. [173] Også i Kristiania var oppslutningen stor. Soldatforeningen der fikk helt fra starten i februar 700 medlemmer. [174]
At hundrevis av soldater meldte seg inn i soldatforeninger med det formål å avskaffe militarismen, vitner om et enormt potensiale. Der hvor arbeiderrådsbevegelsen ebbet ut etter at opposisjonen tok over ledelsen av Arbeiderpartiet i april 1918, fortsatte opprettelsen av soldatråd og -foreninger. I 1919 ble foreninger opprettet og konsentrert rundt militærstrategiske viktige sentra, som på panserskipene "Tordenskjold" og "Frithjof", eller i nærheten av militære stasjoner eller øvelsesplasser. [175]
Med soldatrådene fikk Tranmæl en anledning til å prøve ut sin strategi. Tranmæls utgangspunkt var at "kapitalistklassen og borgerskapet, som støtter sig til politi- og militærmagten og klassejustisen" var "en stadig trussel overfor arbeiderbevægelsens frihetsbestræbelser." Det var for soldatrådene nå "magtpaaliggende at nøitralisere" herskerklassen. [176] Gjennom militærstreiken - støttet av arbeiderbevegelsens andre organer - kunne ifølge Tranmæl dette gjennomføres.
De soldatråd og foreninger som fulgte formelen avvæpning og militærstreik støtte imidlertid på to problemer. Det ene problemet var at for å lamme hele militæret måtte samtlige soldater trekke seg vekk fra sine leire samtidig. Det andre og viktigste problemet var at selv om alle gjennomførte militærstreiken samtidig, ville kontrollen over våpnene fortsatt være i militærledelsens hender. Så snart soldatrådene ble etablert, gjennomførte myndighetene og forsvarsledelsen sikkerhetstiltak. De silte ut pålitelige militære mannskaper som kunne kontrollere våpendepotene. Akershus Kommandantskap planla i februar å beskytte hele vestkanten og laget detaljerte planer for hvilke gater som skulle avskjæres fra arbeiderne. [177]
Begge disse problemene forble uløselige for soldatrådene. Til tross for stor tilstrømning fra soldatene var det umulig å få organisert alle til en felles aksjon. Politisk bevissthet utvikler seg ujevnt, hos soldater såvel som hos arbeidere. I flere soldatforeninger var ikke engang menige soldater med i det hele tatt, og de måtte drives av lokale lag av parti- og fagbevegelsen. Alt de kunne gjøre var å drive antimilitaristisk propaganda og tidvis agitere for militærstreiken. Noen steder kunne til og med en komite bli nedsatt som skulle forberede militærstreiken, men overgangen til "masseaktion" forble uoverstigelig.
For at soldater skal øyne muligheten til å avskaffe hele militærvesenet må en strategi som kan lede til seier være synlig. Militærstreiktilhengerne manglet det helhetlige klasseperspektivet forsvarsledelsen hadde, der kontroll over våpnene hang sammen med kontroll over vestkanten i Kristiania. Riktignok lå det en ide om at arbeiderrådene skulle komme de vernepliktige til unnsetning, så snart de iverksatte sin streik. Men så lenge arbeiderrådene ikke hadde blitt til organer for maktovertagelse tydet lite på at dette ville skje.
Militærstreik hørtes forlokkende og radikalt ut, men var uhåndgripelig som handlingsalternativ. Bare hvis strategien hadde vært maktovertagelse, og ikke avvæpning, kunne soldatrådene ha formulert krav som hadde begynt å bryte ned militærapparatet og dets kadaverdisiplin. Lenin mente soldatene måtte slåss for konkrete reformer. "Vi kan kreve at offiserer skal bli valgt av folket, oppheving av alle militærlover, like rettigheter for utenlandske og innfødte arbeidere." [178]
Hadde soldatene fremmet og slåss for konkrete krav som dette, eller bare for å hindre avstraffelse av en soldat som mistet noen leirsko, ville soldatrådene blitt kjempende og virkelig demokratiske råd. I stedet ble rådene til propagandaforeninger for den abstrakte ideen om militærstreik. Konsekvensen av det ble at soldatrådene ble byråkratiserte foreninger som gradvis ble tatt over av den etablerte parti- og fagforeningsledelsen.

Våpenøvelsene

Den begrensede utviklingen av arbeiderråd og soldatråd i Norge hindret ikke en sterk politisk polarisering mellom klassene. I februar og mars 1918 nådde revolusjonsfrykten i det norske borgerskapet et toppunkt. [179] "Hærledelsen hadde ikke lenger tilstrekkelig tillit til hæren." [180] Forsvarsminister Holdtfodt mottok bekymrede og rasende brev som forlangte at det ble slått ned på sosialistene. En offisersfrue spurte: "kan der ikke peges paa et eller andet forræderisk mod land og rige og [Tranmæl] faa en kugle." Litt seinere tok da også Norsk Arbeidsgiverforening direkte kontakt med statsminister Knudsen for å forvisse seg om at regjeringen hadde den nødvendige militærmakt for hånden dersom utviklingen i arbeiderbevegelsen skulle føre til "uroligheter." [181]
Forsvarsminister Holdtfodt var også primus motor bak det militære tiltak som kanskje skapte den mest dramatiske situasjonen mellom klassene i perioden, da han insisterte på at våpenøvelsene for 1918-19 skulle holdes som normalt. Disse våpenøvelsene innebar at man skulle innkalle militære mannskaper til rekruttskoler og repetisjonsøvelser. Midt under dyrtiden var dette en provokasjon:

Mange hadde det trangt, og det ble hevdet at noen, særlig i Nord-Norge, sultet. Nedskårne brødrasjoner rammet særlig arbeiderne. Det var akutt behov for å bedre matforsyningen, men jordbruket og fiskeriene manglet både arbeidskraft og driftsmidler, særlig petroleum. Behovet for å avvikle normale våpenøvelser syntes på den annen side ikke presserende etter flere års kraftig satsing på forsvaret. Spørsmålet om våpenøvelsene ble derfor av mange oppfattet som et spørsmål om "matproduktionen kontra militarismen". [182]

Kravet om å sløyfe våpenøvelsene vant derfor enorm oppslutning. Både partiledelsen og en mengde arbeiderråd hadde satt fram dette kravet. Denne gangen sluttet også en nær samlet landbefolkning opp om arbeiderne. Både fra sosialistisk og borgelig hold ble debatten om våpenøvelsene den 4. mars 1918 sett på som en veritabel styrkeprøve mellom klassene. Med det konkrete kravet om sløyfing av våpenøvelsene fikk soldatrådene et fokus for sin agitasjon. Et par hundre soldater fulgte en oppfordring fra klassekampen om at "Ikke en mand maa møte fram til aarets våbenøvelser." [183]
Mye større motstand kom utenfor militærforlegningene. Mens debatten om våpenøvelsene pågikk hadde 10 000 samlet seg utenfor Stortinget til demonstrasjon. I stortingskjelleren lå gardister parat væpnet med maskingevær! [184]
Situasjonen var så dramatisk at selv Lian, som deltok i stortingsdebatten, sa at "nogen hver kan begynde at tvile paa, om at kjæmpe paa den linje, at man skal holde sig til de rent parlamentariske midler". Lian sa at det å trumpe gjennom våpenøvelsene kunne føre til at nordmenn kom til å stå "med våpen i haand mod hverandre."
Mens Stortinget likefullt vedtok gjennomføringen av våpenøvelsene, var Tranmæl til stede på demonstrasjonen utenfor. Tranmæl var i Kristiania ved en tilfeldighet. Han skulle møte i Arbeiderpartiets landsstyre som skulle behandle forslag og dagsorden til det forestående landsmøtet i april. Like tilfeldig var det at han nå kom til å holde tale foran demonstrasjonen. "Talen kom i stand helt spontant ved at noen ble oppmerksom på Tranmæl i mengden og uttrykte ønsker om at han skulle tale." [185]
Disse tilfeldighetene kaster lys over et paradoks. Tranmæl hadde nå vendt blikket mot den forestående fraksjonskampen på Arbeiderpartiets landsmøte. Samtidig blir han kastet opp på talerstolen for en stor demonstrasjon som i sitt vesen var en styrkeprøve mellom arbeidernes egenaktivitet og de borgerlige partienes handlekraft.
Hva om Tranmæl i stedet selv hadde forlangt den talerstolen? Sceneskrekk var intet kjennetegn ved Tranmæl. Hva om han hadde brukt all sin talekraft på å oppfordre til politisk streik mot våpenøvelsene? Med et storting som trosset det overveldende flertallet i befolkningen, med hele dyrtiden og antimilitarismen konsentrert i ett spørsmål, med arbeiderråd, soldatråd, revolusjonsfrykt og gardister i stortingskjelleren, var ikke nå tidspunktet for å kalle til kamp? Ja kanskje til og med Tranmæl kunne pekt på Stortinget og sagt "derfor må arbeiderrådene nå ta kontroll over hele butikken!" [186] Problemet for Tranmæl, såvel som resten av partiopposisjonen, var at de bevegelser som skjedde i arbeiderklassen var underordnet deres viktigste prosjekt, å ta over ledelsen i Arbeiderpartiet.

Opposisjonen vinner

Som vi har sett var det forskjeller innenfor partiopposisjonen. Fram mot landsmøtet hadde store deler av NSU fulgt Olaussen og beveget seg mot bolsjevismen. Fagopposisjonen hadde, på tross av Tranmæls støtte til bolsjevikene, beholdt mye av sin syndikalisme. Begge fløyene delte imidlertid den indre linjes strategi. Det betydde at "foran landsmøtet ble all uenighet satt til side." [187] Opposisjonen vant flertallet ved å innta en både-og-posisjon i spørsmålet om forandring skulle komme gjennom parlamentet eller gjennom arbeidernes egen aktivitet. De understreket at "Det norske arbeiderparti ... i første række bør virke for at samle arbeiderklassen til arbeidet for gjennem valgene at erobre den politiske magt." På den annen side kunne ikke partiet "forholde sig likegyldig overfor den kamp, som føres av andre arbeiderorganisationer. Landsmøtet hilser derfor med glæde dannelsen av arbeider- og soldaterraad." [188]
Spørsmålet som "tvilerne" på landsmøtet ble stilt overfor, var ikke hvorvidt partiet skulle gi revolusjonær ledelse til klassen, men "om partiet ... vil stille sin moralske autoritet og sin intellektuelle kraft til raadighet for arbeiderne i det øieblikket revolutionen er unndgaaelig." [189]
Taktikk, arbeiderklassens radikalisering og eksistensen av arbeider- og soldatrådene sørget tilsammen for at 159 mot 126 stemmer nå erklærte Arbeiderpartiet for revolusjonært.

Antimilitaristisk høydepunkt: Sulitjelma

For borgerskapet ble partiovertagelsen sett på med skrekk. Den største utfordringen mot borgerskapets makt kom imidlertid like etter landsmøtet, i gruvebyen Sulitjelma. Sulitjelma ble høydepunktet i den antimilitaristiske kampen og viste at noen kinesisk mur mellom antimilitarisme og revolusjon ikke fantes.
Johan Medby, journalist i Tromsø og sosialist skulle arresteres for å sone en dom på fem måneder for å ha drevet antimilitaristisk propaganda året før. Medby kan ses på som en seinere versjon av Einar Li, pasifisten som nektet militæret i NSUs tidligere dager. "Hele mit inderste væsen blev en inkarnation av hat mot det samfundssystem, som med staten i sin venstre haand og militarismen i sin høire, skaper storbyenes og industricentrernes skarer av fillete og forsultne huløiede smaabarn" [190] Hans moralske indignasjon over kapitalismen hadde sitt motstykke i en romantisk revolusjonslengsel. [191] Som agitator var han så harmløs som tenkes kan. Han avsluttet et innlegg i Klassekampen i januar 1918 med å si "Unge kamerater! søk oplysning og kundskaper! (...) Tilegn dig alt hvad der er skjønt og klassisk." [192] Medby hadde absolutt ingen plan om å motsette seg arrestasjon.
Medby befant seg imidlertid i gruvebyen Sulitjelma da arrestasjonen skulle gjennomføres. Arbeiderne der nektet å utlevere han til politiet, først i februar, så i mars, og så den 5. april 1918. I Nord-Norge var antimilitarismen meget sterk. Minnet om Mehamn og Dunderdalen fra 1903 var ikke borte. [193] Militærdisiplinen var kronisk lav i Nord-Norges militærleire, og så mange som 1/3 av rekruttene stilte ikke opp på sesjon i 1918. Matmangelen i 1918 hadde fått Sulitjelma-arbeiderne til å true med å ta over matlagre i februar. [194]
Da politimesteren i Bodø tok med seg fem mann den 5. april for å arrestere Medby, ble de fullstendig ydmyket av en forsamling på opptil 2000 arbeidere. Politimesteren forteller selv om hva som skjedde etter at politiet hadde pågrepet Medby: "arrestanten blev ... fratat politiet idet vi samtlige politmænd ble revet overende og derefter under stenkasting drevet opunder en berghammer. situationen var saa alvorlig at vi trak vore revolvere". Arbeiderne sørget etterhvert for at "revolverne under stadige trusler der gik paa livet løs blev os fratat og vi tilslut fik tillatelse til at gaa ombord i det ventende extratog, hvormed vi forlot sulitjelma. politibetjent sandnes fik sin trøie sønderflænget og jeg skulderstropperne av uniformskappen avrevet." [195] Ved å aller nådigst la politimennene forlate Sulitjelma, ble det klart for alle hvem som bestemte i gruvebyen. Myndighetene satte derfor igang et enormt apparat for endelige å få arrestert Medby.
Et 330 mann sterkt militært personell, med sju mitraljøser og fire maskingevær, ble sendt mot Sulitjelma. Hele området ble satt under militær kontroll. Telegraf og telefon ble sperret. Representanter fra verksledelsen, militærets eneste lojale samarbeidspartnere på stedet, sto på togstasjonen og pekte ut hvem som fikk lov å reise til Sulitjelma. Alle sosialistaviser ble forbudt adgang, bare de borgerlige VG og Tidens Tegn slapp inn på området. De sosialistiske avisene i Nord-Norge som viste så mye som moderat sympati for arbeiderne ble sensurert. [196]
[21] personer, inkludert Medby selv, ble arrestert og bortimot like mange utenlandske arbeidere som jobbet i Sulitjelma ble kastet ut av Norge. Et interessant intervju med en av de utkastede gir oss forøvrig et talende eksempel på datidas "asylpolitikk". Tyskeren Naumann hadde fått jobb som mekaniker i Sulitjelma etter å ha vært i fangenskap i Sibir i Russland. Etter at norske myndigheter nå ville sende ham ut av landet spurte han: "Hvorfor kan de ikke sende meg til Russland? Dit reiser jeg gjerne." [197]
Myndighetene og militæret møtte imidlertid massiv motstand. Militærekspedisjonen var helt avhengig av å ha med seg egne tekniske fagfolk. Ikke en jernbanearbeider var villig til å jobbe for dem. Mest oppsiktsvekkende er likevel at så mange som 30 000 arbeidere ble mobilisert i Trondheim for å stanse militærekspedisjonen. En sosialistisk konduktør i Kristiania hadde tipset sine meningsfeller i Trondheim om at militæret var på vei med toget. Natten til den 13. april tvang tusener av arbeidere seg inn på jernbanestasjonen i Trondheim. Dessverre tok de feil av tida og hadde dratt da militærtoget kom! [198]
Sulitjelma holdt seg såvidt innenfor rammen av den tidligere antimilitarismen. Verken Johan Medby eller de nordnorske sosialistavisene godkjente noen bevæpning fra arbeidernes side. Det ble heller ikke løsnet et skudd fra militæret. Sulitjelma-arbeidernes aksjon skjedde på tross av ledernes politikk. Antimilitarismen begynte her å nærme seg sin logiske konklusjon: arbeidermakt.

Antimilitarisme og partiet

Antimilitarisme gjennomsyret arbeiderklassen i Norge. Høydepunktene i arbeidernes kamp mot militarisme og krig kom enten idet krigstrusselen var akutt, som i 1905 eller med verdenskrigens utbrudd, eller sammen med oppsving i klassekampen, som i 1911 og fra 1917. Arbeiderklassens organisasjoner, og da spesielt NSU, hadde antimilitarisme øverst på dagsordenen i disse årene, og var helt sentrale i å utvikle en bevissthet fylt av hat mot alt som hadde med det militære stell å gjøre.
Effekten av antimilitarismen, og koblingen til arbeidernes kamp for et sosialistisk alternativ, kom an på hvilken teori, praksis og strategi sosialistene valgte. Siste del av denne artikkelen ser på Arbeiderpartiets antimilitaristiske politikk etter at opposisjonen tok over i 1918, og hvilke lærdommer sosialister kan trekke for kampen mot krig i dag.
Arbeiderpartiet var i 1918 større enn noensinne. De hadde det siste året opplevd sin største medlemstilvekst noensinne og var nå oppe i 94 165 medlemmer. Året etter nådde de toppunktet med 105 348 medlemmer. [199] Arbeiderrådene derimot, ebbet ut i tur og orden etter landsmøtet. Årsaken lå delvis i at den verste varenøden ble avhjulpet gjennom en handelsavtale med USA. Men det var også et uttrykk for at arbeidernes forventninger var rettet mot partiet. [200]
Motsetningene innen partiopposisjonen, som var neddempet på landsmøtet i 1918, brøt nå ut med full styrke. Den mest opprivende debatten mellom fagopposisjonen og NSU ble innledet i Klassekampen sommeren 1918. Med Sulitjelma-debatten friskt i minne gikk Olaussen her til frontangrep mot Tranmæls hjertebarn, militærstreiken. Olaussen stilte det enkle spørsmålet om hvorfor militærstreiken, på tross av årevis med intense debatter ikke hadde vært mulig å omsette i praksis. Det skyldtes at militærstreiktilhengerne ikke hadde kunnet "løfte spørsmaalet ut av den agitasjonsmessige abstraktion og placere det paa konkret grund. Aarsaken til denne magtesløshet er at søke i den utopiske karakter av dens taktik. De har befaat den kardinalfeil at isolere militærspørsmaalet fra sin sociale sammenheng og dette skaper forvirring." [201]
Olaussen traff spikeren på hodet. Tranmæl hadde aldri hatt noen begrunnelse for sin tro på at militærstreiken kunne lykkes. Tranmæl hadde bare sagt at en slik aksjon ville lykkes, hvis bare "arbeiderne vil." [202] På utfordringen om at en militærstreik bare ville stille arbeiderklassen våpenløs og sjanseløs over statsmakten hadde Tranmæl sagt: "Det er dog ikke saa sikkert. Men selv om [statsmakten] i første og endog i anden omgang skulde ha overtaket, er dermed ikke arbeidernes magt brutt. Tvert imot. De fleste, om ikke alle, revolutionære bevegelser har maattet kjæmpe sig gjennem nederlag til seir." [203] Dette var et lettvint syn på muligheten for seier, som Olaussen ikke aksepterte. Han mente borgerkrig var uunngåelig og at avvæpning først kunne skje etter at arbeiderne hadde tatt makten.
Denne debatten rev opp partiet innenfra. Både NSU og Arbeiderpartiet delte seg i Tranmæl- og Olaussenfløyer, de som var for avvæpning og de som var for bevæpning. Blant bevæpningstilhengerne kom det argumenter som kunne ha forandret fullstendig den antimilitære strategi, særlig i soldatrådene. Det ble understreket at propaganda ikke var nok uten at det ble fulgt opp i handling: "vi kan dog ikke agitere for en tanke [militærstreiken] bare fordi den vækker bevægelse og aktivitet, da vil let bevægelsen bli alt og maalet noget uvæsentlig." Alternativet var å erobre "hær og flaate indenfra, gjennomsyre rækkene med socialistisk aand og derved gjøre det som nu er et vaaben mot arbeiderklassen til et vern om den." [204]
Foruten noen få måneder i Klassekampen ble imidlertid denne diskusjonen aldri tatt offentlig, verken i soldatrådene eller i de øvrige partiavisene. Tranmæl fikk etterhvert Olaussen med på at dette var en diskusjon som var skadelig for partiet og som burde legges lokk på. Resultatet ble at en ny komite ble satt ned. [205]
Årsaken til at Tranmæl og Olaussen ble enige om å begrave uenigheten var at den indre linjes strategi fortsatte, også i posisjon. For å bevare husfreden i partiet, ble arbeiderklassen ikke bare snytt for revolusjonær ledelse. De ble snytt for muligheten til selv å vurdere spørsmålet. Dette var et gjennomgående problem som ble forsterket da partiets "sentrum", med Ole Lian i spissen, snart ble tatt inn i varmen igjen. Partiet ble snart karakterisert av en evig søken etter formuleringer som var spiselige for alle. Det førte til passivitet. "Enheten innen den radikale ledelse lot seg bevare sålenge det ikke ble utformet konkrete retningslinjer for aksjon." [206]
Det eneste eksemplet på et vellykket handlingsinitiativ i denne perioden kom i juli 1919. Da ble det gjennomført en streik som i europeisk sammenheng er unik. Den 21. juli ble det gjennomført en demonstrasjonsstreik til støtte for Sovjet-staten! Særlig i Kristiania og Trondheim var det nær full oppslutning om streiken. I Trondheim streiket politiet til støtte for Russland! [207] Dette vitner om et ekstremt radikalt bevissthetsnivå i den norske arbeiderklassen. Å streike til støtte for Sovjet-staten, samtidig som 14 hærer fra de største nasjonene på kloden kriget med bolsjevikene for å knuse verdens første eksempel på arbeidermakt og arbeiderdemokrati, er rett og slett oppsiktsvekkende. I andre land hadde Kominterns oppfordring om en slik streik hatt minimal oppslutning.
I Norge var imidlertid partiet med Tranmæl i spissen paralysert. Gapet mellom utilstrekkeligheten i den antimilitaristiske strategien og bevegelsen i klassen ble enormt utover på 20-tallet.

Storstreik kontra militærstreik

De virkelige store arbeidskampene i Norge kom på 20-tallet. I 1921 ble det storstreik. Staten satte inn da inn streikebrytere fra militæret i et omfang som overgikk alt som hadde skjedd før. Bare i Oslo og i områdene rundt Oslofjorden ble det beregnet at 6552 vernepliktige var innkalt til ekstraordinær tjeneste. Hærene hadde da brukt 1 296 000 kroner på ekstraordinære sikkerhetstiltak under streiken, og marinen ca. 68 000. Det er likevel verdt å merke seg en uttalelse fra dampskipkonsulen James Pedersen i Handelsdepartementet som forklarer hvorfor marinemannskaper ikke ble satt inn til å drive skipstrafikk slik som de gjorde i 1912: "Så sterke som fagorganisasjonene er, måtte skibene i tilfelle stilles under militær kommando; likeledes antas kull- og kaiarbeiderne å måtte være militære og til beskyttelse av disse arbeidere og de som transporterer varene til og fra kaierne måtte der innkalles en betydelig militærstyrke. Man har ingen sikkerhet for at innkallelsen vil lykkes og nekter et større antall, vil landet være på kanten av revolusjon." [208]
I 1921 hadde borgerskapet og regjeringen hatt flere år med erfaringer både med bruk av militære mot arbeiderne, samtidig som de hadde utviklet strategier for hvordan de skulle demme opp for revolusjon.
Arbeiderpartiets handlingslammelse gjorde dem ute av stand til å utvikle motstrategier. Gradvis begynte det nye Arbeiderpartiet og LO-ledelsen på ny å etablere en parlamentarisk og reformistisk praksis. LO-ledelsen forholdt seg såpass passiv under storstreiken at bekymringen for å bringe landet på kanten av revolusjon var ubegrunnet. Også Tranmæl understreket at streiken var en faglig-økonomisk forsvarskamp, ikke "en politisk streik i og for sig. Langt mindre en revolutionær streik. Til det er tiden ikke moden." [209]
Aftenposten kunne under overskriften "En enestaaende seier for samfundet" triumferende oppsummere nederlaget i streiken ved å si at "samfundet har seiret stort. (...) Der er ikke løsnet et skud, og der har ikke været den svageste antydning til sammenstøt mellom militær og de streikende." [210] Tranmæl inntok imidlertid samme holdningen til nederlag og seier som vi så i forhold til militærstreiken, og oppsummerte streiken som en "moralsk seier" for arbeiderne. [211]
Som for å sette et virkelig punktum for Tranmæls antimilitære strategi, ble det satt igang en militærstreikeaksjon, tre år etter storstreiken. I 1924 hadde Norges Kommunistiske Parti (NKP) nettopp splittet ut fra Arbeiderpartiet. Den nyetablerte ungdomsorganisasjonen til Arbeiderpartiet, Venstrekommunistisk ungdomsfylkning (VKUF), ville markere at de var mer revolusjonære enn NKP. På sin stiftelseskongress pusset de derfor støv av militærstreiken og sa den var måten "å påvise hva store masser av folket ennu ikke er klar over, at den almindelige vernepliktsarmés misjon ikke er å forsvare "Fedrelandet" men at den er et redskap mot den "indre fiende", det arbeidende folk." [212]
Sammen med en liten gruppe syndikalister fikk VKUF ca. 40 stykker til å følge oppfordringen om militærstreik. Ingen fagforeninger støttet opp om aksjonen. Tranmæl hadde oppfordret til militærstreiken og ble for det idømt fem måneders fengsel. [213] Bortsett fra medieoppmerksomheten Tranmæl fikk med fengselsdommen var militærstreikeaksjonen en fullstendig fiasko. Den strategien som på tragisk vis hadde lammet soldatrådene tidligere, endte sitt liv som farse.

Lærdommer for i dag

Den norske arbeiderbevegelsens historie i tidsrommet 1903-1924 er en historie om en verden mellom krig og revolusjon. Det er en historie sosialister i dag bør kjenne til, fordi vi ved slutten av århundret står ved innledningen til en epoke med mange av de samme fellestrekkene.
Balkankrigen i 1999 understreker at kapitalismen fører til krig, også i dag. Den økonomiske krisa - som kom til dramatisk uttrykk da Asia-syken kom til Vesten høsten 1998 - fører til tiltagende konkurranse. Omleggingen til et mer aggressivt nytt NATO viser at imperialisme ikke er gårsdagens nyheter. Vi lever i en verden der - fra Taiwan til Tsjetsjenia - eksemplene på krigsfarer øker daglig. Forlengst inne i atombombens tidsalder så er endepunktet for krig i det neste århundre ikke skyttergravens redsler fra 1914, men total utslettelse av alt liv på planeten. Samtidig så vi med revolusjonen i Indonesia våren 98, at revolusjon, såvel som krig, følger av kapitalismen. Revolusjonen i Indonesia, må ses på som begynnelsen på en prosess, ikke bare i Indonesia selv, men i verden forøvrig
Historien om antimilitarisme i norsk arbeiderbevegelse fra 1903 til 1924 viser, at kampen mot krig ikke kan vinnes sålenge antimilitarisme blir løsrevet fra kampen for sosialisme. Samtidig har antimilitarisme og revolusjon aldri seinere i norsk historie vært nærere å smelte fullstendig sammen enn i denne perioden. Sosialister og krigsmotstandere i dag har derfor ikke råd til å la være å trekke lærdommene.
1. En effektiv antimilitarisme må ledsages av en klar marxistisk teori. De to viktigste bestanddelene i marxismen er internasjonalisme og arbeiderklassens egenaktivitet som nøkkelen til forandring.
Som både unionsoppløsningen og verdenskrigen vitner om, er nasjonalismen den giften som kapitalistene bruker for å ta brodden av krigsmotstanden. Arbeidere i alle land - forén dere, er den eneste holdbare motgiften. Internasjonalismen må være kompromissløs, ikke bare i festtalene, men i alle politiske spørsmål. Bare slik kan arbeidere vaksineres mot det nasjonalistiske hysteriet, som er enhver krigs uunngåelige tvillingbror.
Den eneste sosiale klassen som har felles interesser internasjonalt, og som har makt til å hindre det fullstendige barbari i neste århundre, er arbeiderklassen. Bare etter at de russiske arbeiderne tok makten i sine egne hender, klarte man å sette en stopper for 1. verdenskrig. I de landene hvor arbeiderne bare hadde parlamentarisk innflytelse, gjorde de reformistiske partiene knefall for kapitalistenes prioriteringer. Heller ikke her holder det med proklamasjoner. De ledende sosialister i Norge nølte ikke med å ta i bruk ord som "klassereisning nedenfra" eller "revolusjon", men vek i de avgjørende øyeblikk bort fra den nødvendige agitasjonen som kunne styrke arbeidernes tro på egne krefter.
2. Militærapparatet er en del av klassekamparenaen. Den samme motsetningen som finnes på hver eneste arbeidsplass eksisterer i forsterket form i militærapparatet. NSUs budskap om ikke å la seg "kujonere", er det derfor avgjørende å fremme i dag. Foruten den obligatoriske kadaverdisiplinen foretas det nå daglige endringer av Forsvaret over hodene på menige soldater som ikke har noe de skulle ha sagt. Soldatopptøyene fra 1911 viser med all tydelighet hvor viktig kollektiv bevisstgjøring og aksjoner innenfor militærleirene er. Men i motsetning til militærnekting, som definitivt spilte fallitt som virkemiddel for å avskaffe militarismen, er kamp blant soldater en uunnværlig strategi for å ufarliggjøre og overta militæret, for så å kunne avskaffe alt krigsmaskineri. De soldater og sosialister som under Balkankrigen delte ut soldatavisen "Hærverk" på flere militærleire er derfor på rett spor. Sosialistiske vernepliktige bør gå inn i militæret og agitere for sosialistisk antimilitarisme.
3. Pasifisme må bekjempes. Problemet med NSUs og Tranmæls antimilitarisme var at kampen mot krig overskygget alt annet. Det førte blant annet til den spesielle situasjon at soldatrådene varte lengre enn arbeiderrådene i Norge. Det førte også til at spørsmålet om bruk av vold ble tatt ut av sin sammenheng. En seierrik revolusjon kommer ikke først og fremst an på soldatene. Først når den politiske bevisstheten hos arbeiderne er så godt utviklet at de er villige til å bevæpne seg selv, kan soldatene ha tro på seier og gå til det skritt å overta kontrollen over militærapparatet. Tranmæl ønsket med militærstreiken å overlate spørsmålet om makterobring til soldatene, samtidig som han argumenterte for pasfisme. Det var en nederlagsstrategi. Kristin Halvorsens uttalelse om at Sosialistisk Venstreparti "aldri har vært pasifister" som unnskyldning for sin støtte til NATOs krig på Balkan illusterer hvordan den prinsipielle voldsmotstand avsløres når virkelige dramatiske situasjoner - krig og revolusjon - oppstår.
4. Revolusjonære sosialister må slåss for reformer. Som vi så, vant Tranmæl og NSU makten i Arbeiderpartiet ved å stille spørsmålet "om partiet ... vil stille sin moralske autoritet og sin intellektuelle kraft til raadighet for arbeiderne i det øieblikket revolutionen er uundgaaelig." Sosialister i dag kan ikke innta en slik fatalistisk holdning, der de ser seg selv som en slags velkomstkomite for revolusjonen. De må tvert om gå i spissen for forandring her og nå, i å slåss for reformer. Det betyr å drive en systematisk agitasjon mot bevilgninger til forsvaret, for mer demokrati i militærleirene og mot NATOs nye strategi. Men det betyr også å slåss for enhver liten forbedring for arbeiderklassen, for skoler, helse, utdanning og boliger. Ethvert forsøk på å splitte arbeiderklassens interesser, nasjonalisme, rasisme, sexisme eller homofobi må nådeløst bekjempes. Samtidig må alle små kamper forstås og forklares som et ledd i kampen for et sosialistisk samfunn. Et samfunn der de virkelige verdiskapere, den internasjonale arbeiderklassen, har demokratisk kontroll over rikdommen og fordeler den etter behov, ikke profitt. "Kampen for sosiale reformer er midlet - den sosiale revolusjon målet", for å si det med Rosa Luxemburg. [214]
5. Bygg et revolusjonært arbeiderparti. Den aller viktigste lærdommen for i dag er likevel denne: Revolusjonære arbeiderpartier må bygges opp, i Norge såvel som i resten av verden. Et parti som har sin antimilitarisme forankret i en klar marxistisk teori, og med en revolusjonær praksis som kan bekjempe krig og militarisme mest mulig effektivt her og nå, kan imidlertid ikke bare erklæres. Et slikt parti må bygges. SVs støtte til Balkankrigen viser at reformistiske organisasjoner i dag, såvel som i 1914, ikke består den testen krig er. De sosialister som velger å jobbe innenfor slike partier, vil oppleve den samme handlingslammelse og ende opp med den samme pessimisme som opposisjonen til Arbeiderpartiet opplevde. Den indre linjes strategi tapper arbeiderklassen for sosialister som bør bruke sin tid på organiseringen av motstanden i arbeiderklassen, ikke på interne partistridigheter.
Selv om revolusjonære organisasjoner per definisjon vil være små sålenge en revolusjonær situasjon ikke eksisterer, betyr ikke det at man er dømt til å være ubetydelige. Å ha tillit til arbeidernes egenaktivitet betyr å samle den minoriteten av arbeidere som er åpne for revolusjonære ideer, for derigjennom å trekke arbeiderklassen et skritt videre. Chris Harman sier det bra: "Slutt å snakke om hva klassen som helhet kan oppnå, og begynn å snakk om hvordan vi som en del av dens utvikling skal handle." [215] Internasjonale Sosialisters prosjekt er å bygge et revolusjonært arbeiderparti som kan spille en avgjørende rolle i kampen mellom arbeidere og kapitalister. Konkurransen mellom de imperialistiske røvere som ødelegger kloden i sin jakt på profitt, kan utnyttes til å styrte kapitalismen gjennom en sosialistisk revolusjon.

Noter

[1] Sitert etter Odd-Bjørn Fure, Mellom reformisme og bolsjevisme, Doktoravhandling, Universitetet i Bergen, 1983. Olaussen var redaktør av Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbunds avis Klassekampen.
[2] Åke Trond Rognes, Den sosialdemokratiske ungdomsbevegelse i Norge 1900 - 1911/12, Hovedoppgave, Universitetet i Bergen 1974, s. 61.
[3] Øivind Bjørnson, På Klassekampens grunn, Arbeiderbevegelsens historie i Norge Bind 2, Tiden, Oslo 1990, s. 323.
[4] Jorunn Bjørgum, Martin Tranmæl og radikaliseringen av norsk arbeiderbevegelse 1906-1918, Universitetsforlaget, Oslo 1998, s. 173.
[5] Rosa Luxemburg speaks, Pathfinder, New York 1970. Sitatet er hentet fra "Juniuspamfletten" som Rosa Luxemburg skrev mens hun var i fengsel i 1915. Min oversettelse.
[6] Helge Ryggvik, "Statoil, Stoltenberg og norsk imperialisme", Internasjonal Sosialisme #1 Oslo 1996, s. 14.
[7] Flemming Mikkelsen, Arbejdskonflikter i Skandinavien 1848-1980, Odense Universitetsforlag, 1992, s. 70.
[8] Ryggvik 1996, s. 15.
[9] Ottar Strømme, I tilfelle Opprør, det norske militæreapparatet fra 1814 til 1905, Oktober, Oslo 1979, s. 171/172 Det var særlig etter det tilspissa forholdet mellom Norge og Sverige i 1895 at Venstre gikk inn for dette.
[10] Edvard Bull (d.y),Arbeiderklassen blir til, Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind 1,Tiden, Oslo 1985, s. 436.
[11] Halvard Lange, Fra Sekt til Parti, Universitetsforlaget, Oslo 1962, s. 28.
[12] Lenin, Nasjonal politikk og proletarisk internasjonalisme, Ny Dag, Kragerø 1971, s. 35
[13] Bull (d.y.) 1985, s. 481.
[14] Lange 1962, s. 60.
[15] Lange 1962, s. 60: "Skulle det f–f”rliga verkligen bli allvar, at man ville låta de svenske gev”ren marschera v”sterut, så må den som b”r ansvaret också kunna såaga sig, att måh”nda nere i samh”llets breda lager någon kan falla på den tanken att upph”va si sj”lv til domare och med en kula uten order s–ka f–rebygga att tiotusenden kulor på order avfyras f– att leml”sta och slakta v”nner och br–der."
[16] Lange, 1962, s. 60. Lange understreker også at ettergivenheten overfor venstre hadde sørget for lavere oppslutning om Arbeiderpartiet. Det var Venstre og ikke Arbeiderpartiet som hadde vunnet på nasjonalismen, og Arbeiderpartiet hadde heller ikke klart å utgjøre noen "virkelig kraft" mot den "rustningslinje" Venstre hadde slått inn på." Se også s. 212.
[17] Bjørnson 1990, s. 225.
[18] Per Maurseth, "Arbeidskonflikter i Norge", Tidsskrift for Arbeiderbevegelsen historie, s. 26
[19] Rognes, 1974, s. 63.
[20] Nordlys, 12. juni 1903. Sitert i Dag Skogheim, Klassekamp under nordlysflammer, Pax, Oslo 1973, s. 63.
[21] Nils Ivar Agøy, "Militæretaten og "den indre fiende" fra 1905 til 1940", Avhandling, Oslo 1994, s. 49 Som en følge av aksjonen stanset Kommanderende General i området det offentlige salget av geværer i Nord-Norge et tiltak som i følge Agøy "neppe styrket nasjonalfølelsen i landsdelen."
[22] Det ble også sendt militære til Dunderdalen i 1902.
[23] Sitert i Rognes 1974, s. 63
[24] Rognes 1974, s.115
[25] Hansen, Olaussen, Zachariassen, Den røde ungdom i kamp og seier, Norges Kommunistiske Ungdomsforbunds Forlag, Kristiania 1923, s. 55
[26] Rognes 1974, s 117
[27] Sidsel Margrethe Seim, Det Norske Arbeiderpartis taktikk og strategi i militærspørsmålet - program og virkelighet, Hovedoppgave UiB 1976, s. 5
[28] Rognes 1974, s. 116
[29] Rongnes 1974, s. 64
[30] Rognes 1974, s. 65
[31] Hansen, Olaussen, Zakariassen 1923, s. 106
[32] Det desidert beste kapitlet i Bengt Calmeyers bok Hundreårsromanen er det kapitlet som tar for seg Trondheim i 1905. Gjennom den halvt fiktive og halvt dokumentariske historien omden unge sosialisten Bertram Jansen, gis et svært levende bilde av hvordan arbeidere oppfattet unionsstriden.
[33] Bengt Calmeyer, Hundreårsromanen, Aschehoug, Oslo 1997, s. 66
[34] Calmeyer 1997, s. 73
[35] Calmeyer 1997, s. 74
[36] Mikkelsen 1992, s. 64-69. Streiken hadde stor oppslutning, men stemmeretten ble ikke innført.
[37] Calmeyer 1997, s. 73.
[38] Lange 1962, s. 14. Det var partiforeningen i Bergen som hadde tatt til orde for dette allerede i 1892.
[39] Rosa Luxemburg sitert i V.I. Lenin, "Nasjonal politikk og proletarisk internasjonalisme", 1971, s. 87.
[40] I folkeavstemningen den 13. august stemte 368 208 for avvikling av unionen mens bare 184 stemte for å oppretteholde den! Calmeyer 1997, s. 79.
[41] Calmeyer 1997, s. 61.
[42] Rognes 1974, s. 77.
[43] V.I. Lenin 1971, s. 91 .
[44] Aksel Zachariassen, Fra Marcus Thrane til Martin Tranmæl, Tiden, Oslo 1977, s. 124. Mange arbeidere var skuffet over at Norge i 1905 endte opp med nytt monarki. I Calmeyers kapittel om 1905 uttrykkes det sterk kritikk over at spørsmålet som ble sendt ut til folkeavstemningen ikke ble formulert prinsipielt som et spørsmål om Norge burde ha republikk eller monarki. I stedet var det følgende spørsmål som regjeringen utsendte: "Er den stemmeberettiged enig i Stortingets bemyndigelse til Regjeringen om at opfordre prins Carl av Danmark til at lade sig vælge til Norges Konge?" Til tross for at 3/4-deler av befolkningen i november svarte ja på dette spørsmålet, betegner hovedpersonen i dette kapitlet kongevalet som et "monarkistisk statskupp".
[45] Rognes 1974, s. 79.
[46] Rognes 1974, s. 79.
[47] Bjørnson 1990, s. 328.
[48] Halvard Lange, Det Norske Arbeiderpartiets historie 1887 - 1937, Bind 2, Arbeidernes Aktietrykkeri, Oslo 1939, s. 10.
[49] Sitert i Rognes 1974, s. 119. Dette skrev Li i en artikkel i "Det tyvende aarhundre"
[50] Se F.Engels, Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse og V.I. Lenin Staten og revolusjonen.
[51] Rognes 1974, s. 118.
[52] Lange 1939, s. 7. Knudsen så riktignok behovet for bevæpning som en mulighet først etter at sosialdemokratiet hadde fått parlamentarisk flertall. Dessuten var det ikke arbeiderklassens bevæpning han snakket om, men at det var behov for "skytterlagene" som en del av folkevæpningen. Likefult var Knudsens utspill en forløper på den diskusjonen som skulle fortsette de neste 10 årene. De åpne reformistene skjønte at pasifisme var utopisk, mens mange av de "revolusjonære" så pasifisme som et ufravikelig prinsipp.
[53] Seim 1976, s. 9.
[54] Rosa Luxemburg speaks 1970, s. 344
[55] Rognes 1974, s. 127-129.
[56] Rognes 1972, s. 127-129
[57] Rognes 1974, s. 127-129
[58] Bjørnson 1990, s. 359.
[59] Rognes 1974, s. 137.
[60] Rognes 1974, s. 132.
[61] Lowsow var forsvarsminister. .
[62] Sitert fra Bjørgum 1998, s. 652/653.
[63] Agøy 1994, s. 42.
[64] Rognes 1974, s. 264/265.
[65] Agøy 1994, s. 70.
[66] Agøy 1994, s. 47.
[67] Seim 1976, s. 28.
[68] Bjørnson 1996, s. 323.
[69] Bjørnson 1996, s. 343-347.
[70] Fure 1983, s. 272.
[71] Klassekampen 13.1.1912.
[72] Klassekampen 13.1.1912.
[73] Klassekampen 13.1.1912.
[74] Agøy 1994, s. 72.
[75] Tallene er fra Per Maurseths artikkel "Arbeidskonflikter i Norge", Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie 1/1977.
[76] Mikkelsen 1992, s. 220.
[77] Gunnar Ousland, Fagorgansiasjonen i Norge, Bind 2, Tiden, Oslo 1949, s. 331.
[78] Mikkelsen 1992, s. 220.
[79] Mikkelsen 1992, s. 152.
[80] Hansen, Olaussen og Zachariassen 1923, s. 191.
[81] Bjørnson 1990, s. 408.
[82] "Kampen mot militarismen. En enquÍte om arbeiderklassens antimilitære aktionslinjer", Kristiania 1916, s. 32. Denne "enquÍte" var en brosjyre som ble utgitt av Arbeidernes Aktietrykkeri og som spurte ledende partimedlemmer om deres syn på antimilitære kampmidler, og særlig deres syn på militærstreiken.
[83] Hansen, Olaussen, Zachariassen 1923, s. 175.
[84] Bjørgum 1998, s. 176/177 .
[85] Bjørgum 1998, s. 177.
[86] Karl Liebknecht sitert i Bjørgum 1998, s. 564.
[87] "Massestreiken, det politiske partiet og fagforeningene" sitert fra Rosa Luxemburg speaks 1970, s. 215. Min oversettelse.
[88] Rosa Luxemburg speaks 1970, s. 217. Min oversettelse.
[89] Rosa Luxemburg speaks 1970, s. 220. Min oversettelse.
[90] Hansen, Olaussen, Zachariassen 1923, s. 78/79.
[91] Fra "Juniuspamfletten", Rosa Luxemburg speaks 1970, s. 371.
[92] Tony Cliff, All power to the soviets, Bookmarks, London, 1985, s. 2.
[93] Cliff 1985, s. 2.
[94] Hansen, Olaussen, Zachariassen 1923, , s. 219.
[95] Bjørnson 1990, s. 482/483.
[96] Agøy 1994, s. 81.
[97] Agøy 1994, s. 78.
[98] Bjørnson 1990, s. 372.
[99] Bjørnson 1990, s. 359.
[100] Bjørnson 1990, s. 352-358 Da militæret kom diskuterte arbeiderne om de skulle gå til streik, men det hele ebbet ut med rettsaker.
[101] Bjørgum 1998, s. 210 Legg forøvrig merke til at det her er et parlamentarisk utgangspunkt som ligger i bunn. Det er når partiet har fått flertall i stortinget at de vil gå inn for fullstendig avvæpning.
[102] Hansen, Olaussen, Zachariassen 1923, s. 221.
[103] Bjørgum 1998, s. 199.
[104] Bjørnson 1990, s. 333. "En opplysning fra et hemmelig stortingsmøte om at kystfestningene bare hadde kuler og krutt for noen få timer, ble ofte sitert. Begynte de å skyte klokken 0700, ville alt være oppbrukt klokken 1200, kunne Emil Stang fortelle til allmenn munterhet under 1. mai-demonstrasjonen i Bergen i 1916. "Hvad er saa forskjellen paa fædrelandskjærligheten og fædrelandsløsheten?" Hva er forskjellen mellom sosialdemokratene og de andre spurte han. Jo, vi vil lægge landet aapent klokken 7 om morgenen, de andre først klokken 12 om middagen."
[105] "Sosialisme og krig", s. 47. Artikkelen "Krigsprogrammet til proletarrevolusjonen" som disse sitatene er hentet fra, ble først skrevet på tysk i september 1916. Den var spesielt ment for offentliggjøring i den venstresosialdemokratiske pressa. Den er trykt opp i pamfletten "Sosialisme og krig", Oktober forlag 1976.
[106] "Sosialisme og krig" s. 47/48.
[107] Olaussen skulle seinere skifte mening på en annen måte, da han fullstendig hoppet av fra den sosialistiske bevegelsen og ble nazist. Det er imidlertid ikke mulig å spore slike tilbøyeligheter hos han i disse åra.
[108] Bjørnson 1990, s. 360.
[109] Fure 1983, s. 211.
[110] Fure 1983, s. 213.
[111] Fure 1983, s. 215. Blant de revolusjonære internasjonalister var det i utgangspunktet bare en liten krets rundt Lenin som så tidlig så behovet for en ny Internasjonale.
[112] Cliff 1985, s. 18.
[113] Dave Sherry, John Maclean, utgitt av Socialist Workers Party, London 1998, s. 52.
[114] Kieran Allan, The politics of James Connolly, PlutoPress, London 1990, s. 128.
[115] Fure 1983, s. 195.
[116] Bjørgum 1998, s. 249. Kollontai skriver i sin dagbok 22. juli 1915: "Lenin...ber meg mobilisere de venstreorienterte skandinaver. Det er nødvendig å hjelpe fram en venstreorientert internasjonale..." Seinere samme sted skriver hun "Jeg arbeider med å overtale, å mobilisere mine norske venner, for å få dem inn på bolsjevikenes vei."
[117] Zachariassen s. 168.
[118] Fure 1983, s. 199. Jeg er stor takk skyldig til Odd-Bjørn Fures Mellom reformisme og bolsjevisme for det som må nå følger.
[119] "Sosialisme og krig", s. 12 Lenin skulle seinere skrive boka Imperialismen, der han i mer detalj forklarte hva imperialisme betydde. Se Dag Marcus Eides artikkel i Internasjonal Sosialisme nr 1for mer om styrker og svakheter i Lenins imperialismeteori.
[120] "Sosialisme og krig" s. 14.
[121] "Sosialisme og krig", s. 23.
[122] " Sosialisme og krig", s. 21.
[123] Fure 1983, s. 210. Bukharins artikkel skulle seinere bli utvidet til boken Imperialismen og verdensøkonomien. Den er behørig tatt for seg i Dag Marcus Eides artikkel om imperialisme i Internasjonal Sosialisme #1.
[124] Klassekampen 7.10.1916 sitert i Fure 1983, s. 204. Fure sier at denne artikkelserien "representerer den første inngående analysen av statsmaktsproblematikken fra et marxistisk perspektiv innen norsk arbeiderbevegelse." Fure viser også at Lenin faktisk først var uenig med Bukharin og mente at staten kunne bli brukt som "en spesifikk form for overgang fra kapitalisme til sosialisme." (s. 209) Kontroversen med Bukharins artikkel bidro til at Lenin gikk igang med sin bok Staten og revolusjonen, der han kom fram til at Bukharin likevel hadde rett, og inntok samme posisjon i februar 1917 som Bukharin hadde i 1916. Derimot så var Lenins ide om hvordan arbeiderstaten skulle se ut - med utgangspunkt i de russiske arbeiderrådene - ny (se s. 209).
[125] For mer om Zimmervaldkonferansen. Se Cliff 1985, s. 11-14.
[126] Fure 1983, s. 179/180.
[127] Sitert i Fure 1983, s. 193/194. "Når det gjelder Høglund og nordmennene er jeg fremdeles ute av stand til å finne ut hvorvidt -- de offisielt har tilsluttet seg Zimmervaldvenstre. (..) Vær snill å finn det ut, få ting gjort, gi dem din hjertens mening, få dem til å gjøre det, se til at de fullfører det!" Dette brevet er svært typisk fra Lenin i sin utålmodighet og frustrasjon over at noe ikke blir gjort.
[128] Fure 1983, s. 185/186.
[129] Fure 1983, s. 213 For de som synes dette høres ut som et vel fiendtlig angrep på medsosialister er det på sin plass å minne om at det var sosialistlederne og tilhengere av den 2. internasjonale Ebert, Scheidemann og Noske i 1919 som sendte den kontrarevolusjonære militærenheten Freikorps mot arbeiderne og drepte Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg i 1919.
[130] Fure 1983, s. 219.
[131] Fure 1983, s. 173.
[132] Hansen, Olaussen, Zachariassen 1923, s. 220.
[133] Fure 1983, s. 191.
[134] Hansen, Olaussen, Zachariassen 1923, s. 267.
[135] "Kampen mot militarismen" 1916, s. 5.
[136] Cliff 1985, s. 18.
[137] Bjørgum 1998, s. 227/228.
[138] Han lot for eksempel Ny Tid trykke en artikkel av Bernstein. Se Bjørgum, s. 233.
[139] Dette er det Jorunn Bjørgum som har påpekt og hun tar for seg flere eksempler på dette i sitt kapittel om Zimmervald. Bjørgum deler imidlertid ikke min kritikk av "den indre linje" og ser derfor Tranmæls nedtoning av motsetningene i det tyske sosialdemokrati som "taktisk klokt." se s. 229.
[140] Bjørgum 1998, s. 260.
[141] Bjørgum 1998, s. 230/231.
[142] Bjørnson 1990, s. 121.
[143] Med u-båtkrisen "hadde den norske regjeringen svart på en opptrapping av u-båtkrigen med en så skarp ubåtforordning at krig hadde meldt seg som en aktualitet." Bjørgum, s. 318
[144] Bjørgum 1998, s. 274.
[145] Mikkelsen 1992, s. 220. Se tabell som viser både utviklingen av streiker og politiske protestmøter våren og sommeren 1917.
[146] Allerede i november 1916, under u-båtkrisa, hadde Tranmæl skrevet i Ny Tid: "Hvis vore skamløse jobbere ved sin forbryderske krigskontrabandetrafik og regjeringen ved sin klodsethet fører os op i krigerske forviklinger, kan da arbeiderklassen ikke blindt la sig bruke til kanonføde. Den maa ta bestemmelse om hvordan den skal forholde sig." Bjørgum, s. 318.
[147] Bjørgum 1998, s. 323-325. Tranmæls argument var at ved å ruste opp Norge, ville faren for krig bli enda større, det samme argumentet vi så han brukte tidligere. Tranmæls frykt for krig og hans hardnakkede agitasjon for aksjon mot krigen var likevel oppriktig og skiller han helt klart fra seinere sosialdemokrater. Det er en fornøyelse å lese Tranmæl skjelle ut Amundsen som en "feig og hjerterå pøbel."
[148] Bjørgum 1998, s. 335.
[149] Bjørgum 1998, s. 329. Tranmæl var foruten Russland også inspirert av hungersrevolter i Sverige som pågikk samtidig.
[150] Bjørgum 1998, s. 331.
[151] Bjørgum 1998, s. 341.
[152] Bjørnson 1990, s. 502.
[153] Bjørgum 1998, s. 352.
[154] Bjørgum 1998, s. 614 "Hr. Ole Lian. Kjære partifælle! Proklamationen er all right som dyrtidsproklamation. Men jeg synes de antimilitære krav burde ha været tat med. De vinder like saa stor gjenklang blandt befolkningen, likesom det er meget paaliggende at faa folk til at forstaa at militærbevilgningene stænger for en effektiv dyrtidspolitikk. De to ting hænger saaledes sammen."
[155] Klassekampen 9. 6. 1917.
[156] Hansen, Olaussen, Zachariassen 1923, s. 286.
[157] Sitert i Bjørgum 1998, s. 391.
[158] Bjørgum 1998, s. 618.
[159] Bjørgum 1998, s. 283/284.
[160] Den konstituerende forsamling ble et forsøk på å gjennopprette et nytt maktorgan utenfor arbeiderrådene. Da det ble klart at den konstituerende forsamling ble et forsøk på å skape en plattform for en kontrarevolusjon, oppløste bolsjevikene den. Der hvor dette skapte stor strid i vesten, og ble innledningen til Karl Kautskys fordømmelse av revolusjonen, gikk dette udramatisk for seg i Russland. For Luxemburgs analyse se Rosa Luxemburg speaks s. 523-528. Luxemburgs tvil gjorde henne likevel ikke til en motstander av den russiske revolusjon, som Kautsky. Luxemburg avsluttet sin artikkel om den russiske revolusjon med å si at ved å ha turt å ta makten hadde bolsjevikene gjort arbeiderklassen en "udødelig historisk tjeneste" og at i den forstand "tilhører fremtiden overalt bolsjevismen." s. 540. Mine oversettelser.
[161] Bjørgum 1998, s. 286.
[162] Klassekampen 3. november 1917.
[163] Agøy 1994, s. 88.
[164] Bjørgum 1998, s. 433.
[165] En mye mer utførlig beskrivelse av arbeiderråd kan leses i Dag Marcus Eides artikkel, "Arbeiderråd og arbeiderklassens frigjøring" Internasjonal Sosialisme #2.
[166] Bjørgum 1998, s. 434. I Klassekampen 5. januar 1918 sto det også at " man maa gjenneføre socialismens maksimumsprogram. Man maa følge det russiske eksempel og overta magten og med jernhaand organisere landets økonomi paa socialistisk grundlag."
[167] Fure 1983, s. 219.
[168] Simensen intevjuet av Klassekampen, sitert i Den røde ungdom...s. 209.
[169] Bjørnson 1990, s. 508.
[170] Donny Gluckstein, The Western Soviets, Bookmarks, London 1985, s. 51/52. "Det var ingenting innebygd radikalisme i å behandle metallprodukter. Det var den kapitalistiske konteksten som denne industrien befant seg i, som åpnet veien til revolusjon. En kombinasjon av av industriell konsentrasjon og teknologisk dynamisme tvang de som jobbet i industrien til kontinuerlig å revurdere deres posisjon og slåss for å bevare sin stilling." s. 223.
[171] Bjørgum 1998, s. 440.
[172] Bjørgum 1998, s. 633.
[173] Bjørgum 1998, s. 441.
[174] Seim 1976, s. 33.
[175] Seim 1976, s. 39.
[176] Bjørgum 1998, s. 441.
[177] For mer om "februartiltakene" se Agøy 1994, s. 108-116.
[178] Lenin, "Sosialisme og Krig" s. 47.
[179] Agøy 1994, s. 91.
[180] Agøy 1994, s. 109.
[181] Agøy 1994, s. 92/93.
[182] Agøy 1994, s. 119.
[183] Seim 1976, s. 31.
[184] Agøy 1994, s. 121.
[185] Bjørgum 1998, s. 448.
[186] Det må sies at Tranmæls tale nok måtte ha vært ganske militant, i og med at han seinere ble tiltalt for den. Se Bjørgum, s. 448.
[187] Bjørnson 1990, s. 529.
[188] Bjørnson 1990, s. 532/533.
[189] Bjørgum 1998, s. 470. Bjørgum ser determinismen denne uttalelsen vitner om i tråd med den "determinismepregete marxismen som ideologisk preget storparten av den internasjonale sosialistbevegelsen." Hun mener denne var "mest uttalt på venstresiden." (s. 471) Bjørgum nevner imidlertid ikke at denne determinismen først og fremst preget den 2. internasjonalen. De revolusjonære som nå dannet grunnlaget for den 3. internasjonalen var derimot mye mindre deterministisk. Bjørgums forsøk på å plassere Tranmæl i den revolusjonære tradisjonen fører tidvis til billige paralleller mellom Tranmæl og Lenin, Tranmæl og Luxemburg eller Tranmæl og Liebknecht. Hun sier for eksempel at Tranmæls både-og holdning til parlamentarismen hadde "et godt forbilde i Lenins bolsjevikparti." (s.466) Bolsjevikene stilte imidlertid bare til valg i spesifikke historiske situasjoner, og da alltid for å bruke parlamentet som en talerstol for revolusjonær propaganda.
[190] Skogheim 1973
[191] "Revolutionens livgivende morgenrøde lyser allerede opover horisonten." Bjørnson 1990, s. 562.
[192] Leserinnlegg i Klassekampen 5. januar 1918. "Nytaarsbetragtninger."
[193] Ett innlegg fra Fr. A. Strøm i Nordlands Socialdemokrat 10. april 1918 viser dette. Mehamn og Dunderdalen "er de ting som til dagligdags har næret folkets, arbeidernes hat til de styrende i årtier." Skoheim 1973, s. 169.
[194] Agøy 1994, s. 125.
[195] Ibid., s. 125. Mangelen på store bokstaver er fra politimesteren selv.
[196] Disse avisene tok gjennomgående avstand fra arbeidernes aksjon, men syns likevel den militære reaksjonen var drøy. Når vi vet at dette skjedde etter at Arbeiderpartiet var erklært revolusjonært, sier selvsagt avisenes fordømmelse av arbeidere som satte seg ut over loven, mye om begrensningene i Arbeiderpartiet. Se kapitlet om Sulitjelmaaffæren i Klassekamp i Nordlysflammer .
[197] Intervju i Nordlands Social-demokrat, 26. april 1918. Sitert fra Klassekamp i Nordlysflammer s. 185.
[198] Agøy 1994, s. 128.
[199] Tall fra Fure 1983, s. 561.
[200] Gjennom erobringen av partiledelsen hadde "de revolutionære faat et politisk agitasjonsapparat i sine hænder, som naturligvis maatte bevirke at interessen for raadsbevægelsen blev svekket." Hansen, Olaussen, Zachariassen, 1923, s. 318.
[201] Klassekampen 7. september 1918 sitert fra Fure, op.cit., s. 229 Desverre så gikk Olaussen delvis i samme fella. Han gikk inn for bevæpning, men så det først og fremst som et spørsmål om våpentrening for soldatene, og ikke som et spørsmål om arbeidernes bevæpning. Dette pekte framover mot NKPs politikk på 20-tallet.
[202] "EnquÍte" s. 32, se note 82.
[203] "Militærstreiken. Indstilling fra den av Arbeiderpartiet og landsorganisasjonen nedsatte felleskomite". s. 22. Det var denne komiteen som Olaussen i 1916 hadde håpet skulle bringe "klarhet" i militærspørsmålet.
[204] Seim 1976, s. 61.
[205] Fure 1983, s. 236.
[206] Seim 1976, s. 74.
[207] Fure, 1983, s. 554-55. Det var to andre bakgrunner for streiken. Den ene var utvidelsen av valgordningen som - typisk nok - var forlangt tatt med av Lian. Den andre var krav om sosialisering. I mangelen på en agitasjon for arbeiderråd i Norge hadde Arbeiderpartiet satt igang en stor utredning og opplysningskampanje om sosialisering av arbeidsplasser. Selv om teorien var mangelfull og abstrakt, særlig med ideen om "bedriftsråd" som en overgangsform til arbeiderrådene, ble det den 21. juli holdt massemøter som gikk inn for sosialisering, bl.a på Hydro. Fure understreker likefult at "det viktigste mobiliseringsgrunnlaget for flertallet av de som deltok i streiken var støtte til Russland og sosialisering"
[208] Agøy 1994, s. 169 (fotnote).
[209] Per Maurseth, "Gjennom kriser til makt.", Arbeiderbevegelsens historie i Norge, Bind 3, Tiden, Oslo 1990, s.214.
[210] Maurseth 1990, s. 217.
[211] Maurseth 1990, s. 218.
[212] Kari Foss Halvorsen, Militærstreikeaksjonen i 1924, Hovedfagsoppgave UiO, 1976, s. 43.
[213] Halvorsen 1976, s. 72.
[214] Tim Robinson, "Hva sto lenin for?", Internasjonal Sosialisme 3/1999, s. 34. Denne artikkelen kan anbefales, for mer om det revolusjonære partiet,
[215] Hallas, Cliff, Harman og Trotski, Party and Class, Bookmarks , London, 1996, s. 27. Min oversettelse.

[ Innhold ] [ Internasjonal Sosialisme nr 4/1999 ]