NATO, Kosovo og imperialisme

Christian Ringdal


Innhold:

  • Introduksjon
  • En rettferdig krig?
  • Kosovo - en dyrkjøpt seier for NATO
  • NATO-ekspansjon og strategisk posisjonering
  • Olje
  • "Nye NATO" - den handlekraftige alliansen
  • En mer ustabil verden
  • Hvem skal kontrollere det 21. århundret?
  • Noter

  •  

    "Nå skulle det ligge til rette for å få fred etter en altfor lang krigsperiode. Det er det først og fremst folket i Kosovo og på Balkan i det hele som fortjener." [1]
    Kjell Magne Bondevik - Norges statsminister

    "Vi har gitt flyktningene løfte om at de skal få vende hjem igjen, og det løftet vil vi holde." [2]
    Tony Blair - Storbritannias statsminister

    Kjell Magne Bondevik og Tony Blair var to fornøyde statsministre som i juni kunne konstatere at NATOs første angrepskrig var over. Offisielt var det ikke mye tvil om at krigen mellom NATO og Serbia våren 1999 var en humanitær aksjon. NATO skulle skape fred på Balkan og demokrati for kosovo-albanere. Serbias president, Slobodan Milosevic, skulle tvinges til å godta vestlige styrker på hans område for å sikre de humanitære idealene. Forsvar av kosovo-albanernes rettigheter var rammeverket for bombinga. NATO bombet Serbia i 78 dager før Milosevic skrev under en avtale som sikret NATO kontroll over Kosovo gjennom tilstedeværelsen av KFOR-strykene i provinsen. NATO-landene gjennomførte tilsynelatende en heroisk krig for å sikre en undertrykt nasjons rettigheter innenfor det serbiske diktaturets grenser. NATOs generalsekretær Javier Solana kommenterte det slik: "Det er en stor dag for alliansen. Men enda viktigere: det er en stor dag for rettferdighet og kosovoalbanernes sak." [3]

     

    En rettferdig krig?

    De politiske lederne i Vesten framstilte det som en seier for liberale og humanitære verdier at Milosevic måtte gi opp. De må enten ha løyet eller forspist seg på lykkepiller. Man skulle tro at en krig for menneskerettigheter ville få en lykkelig slutt hvis de som sloss for "det gode" vant. NATOs prioriteringer under og like i etterkant av krigen viser at det var noe annet enn dårlig samvittighet overfor en undertrykt nasjon som drev krigen framover.
         Mens krigen pågikk var ikke NATOs bekymring for de albanske flyktningenes velferd merkbar unntatt da Vollebæk og hans likesinnede skulle spille inn propagandafilmer i flyktningeleirene. USAs humanitære flyktningepolitikk besto i å tilby 20 000 plasser i militærleire på Cuba og Guam. Antakelig var det 800 000 albanske flyktninger på dette tidspunktet. Den makedonske innenriksministeren Pavel Trasjinov kommenterte NATOs humanitære hjelp slik: "De kritiserer hvordan flyktningene tas vare på. Samtidig kommer de opp med 300 unnskyldninger for hvorfor de selv ikke skal det [ta imot flyktninger]" [4] Justisminister Odd Einar Dørum sa på ett tidspunkt at å ta imot flyktninger ville være å oppfordre til etnisk rensing! [5]
         NATOs "liberale" bomber drepte tusener av serbere, albanere, romanifolk og andre. NATO bombet blant annet en konvoi med albanske flyktninger i april og drepte 80 mennesker. [6] De forsøkte å legge skylda på serberne. Bombene var ofte rettet mot sivile mål. Viktig infrastruktur som broer, veier og jernbaner ble ødelagt. Utallige fabrikker som Dijana-skofabrikken i Sremska Mitrovica og bomullsgarn-fabrikken i Pristina ble rasert. Sykehus, skoler, hoteller, bibliotek, kirker og postkontor finnes blant bombemålene. [7]
         Milosevic sin kapitulasjon resulterte ikke i en bedre hverdag for mennesker på Balkan. Byer i Kosovo og i Serbia ble lagt i ruiner. Krigen fikk ikke slutt på etnisk rensing, men sørget for at serbere ble jaget ut av Kosovo. Den engelske avisa The Guardian mente at de lange konvoiene med serbiske mennesker på flukt fra Kosovo i juni var et eksempel på "etnisk selvrensing". [8] Aftenposten siterte en nederlandsk diplomat: "70 000 serbere har forlatt Kosovo de seneste dager og uker [...] Samtidig som det er det internasjonale samfunns og KFORs oppgave å beskytte begge folkegrupper må vi være realistiske og innse at de i lang tid framover vil nekte å leve sammen." [9]
         NATOs krig mot Serbia var i realiteten ikke en aksjon for albanernes rettigheter i Kosovo. Det var helt andre faktorer som var årsak til at man valgte å ta til våpen. Framtidas historikere vil nok se med undring på det faktum at så få kommentatorer så en sammenheng mellom utvidelsen av NATO og krigen om Kosovo. Vesten har helt siden den kalde krigens slutt i 1989 ønsket å øke vestlig innflytelse i tidligere russiske områder. Å ta opp Polen, Ungarn og Tsjekkia som medlemmer av NATO er et ledd i dette. De tidligere jugoslaviske statene ligger nå som en kile mellom NATO-land i sørøst. I tillegg fikk man en situasjon hvor man kunne teste ut hvordan NATO kan være en handlekraftig allianse utenfor eget territorium.

     

    Kosovo - en dyrkjøpt seier for NATO

    Utvilsomt har Kosovo-krigen ført til et skifte i styrkeforholdene i verden. Forholdet mellom NATO og FN har blitt forandret. NATOs avgjørelse om å omgå FN og fullstendig ignorere regler om andre staters suverenitet har skapt en presedens for ettertida. Milosevic tapte Kosovo til KFOR-styrkene. Dette betyr at Vestens kontroll over Balkan er sterkere enn før krigen. Russland sto lengre ute på sidelinja enn de likte under krigen og var nødt til å tilkjempe seg en del av overvåkingsarbeidet i Kosovo. Krigen endte med et kappløp mellom NATO og russiske styrker om hvem som først kunne innta flyplassen i provinshovedstaden Pristina i Kosovo. For å ha forhindret russisk deltakelse i etterkant av krigen måtte NATO ha angrepet de russiske styrkene på flyplassen militært. Men Russland fikk ingen egen kontrollsone. Kosovo ble delt i flere sektorer som skulle kontrolleres av NATO-land. Russiske KFOR-mannskaper fikk patruljere innenfor sektorer kontrollert av henholdsvis USA, Tyskland og Frankrike, samt delta i styrken ved flyplassen i Pristina. Konflikten mellom NATOs ønske om å kontrollere hele Kosovo alene og Russlands ønske om delaktighet i KFOR var dramatisk.
         NATO undervurderte Milosevic. Først etter ti dager var intensiteten i bombinga på nivå med første dagen under Gulfkrigen i 1991. Det måtte lang tid med bombing til for å få Serbia til å underskrive en fredsavtale. NATO hadde forventet at noen dager med bombing skulle være tilstrekkelig. USAs utenriksminister Madeleine Albright uttalte på bombingas første dag at man ville oppnå målet "innen meget kort tid"10 Aftenpostens kommentator Per Anders Madsen skrev en spalte, få dager etter at bombinga begynte, hvor tittelen var: "Når ringer Milosevic?"[11]
         Krigsmotstanden i NATO-land var viktig. Det politiske signalet som krigsmotstandere sendte ut var sterkere enn NATO ønsket. I de fleste land i Vesten ble det arrangert demonstrasjoner hvor tusener av mennesker deltok i protest mot krigen. Sosialistisk Arbeideravis refererte ofte til Hellas som eksempel på militant krigsmotstand. Ett eksempel: 29. april ble et tog med britiske soldater og stridsvogner på vei til Makedonia stoppet av at greske jernbanearbeidere og andre antikrigsdemonstranter blokkerte jernbanelinja. 97% av befolkninga i Hellas var mot krigen i følge meningsmålinger.[12] I USA var stemninga etter Kosovo-krigen en helt annen enn etter Gulfkrigen, meldte Aftenposten 12. juni. Etter Gulf-krigen mente 80% av amerikanere at det var riktig å gå til krig mot Irak. Etter Kosovo-krigen svarte bare 47% på meningsmålinger at det var riktig å gå til krig mot Serbia, mens 53% mente det var riktig av USA å delta i KFOR-styrkene.[13] Politisk ble krigen et større problem for NATO-regjeringene enn de ønsket.
         Det skulle bare mangle at NATOs overlegne krigsmaskin ikke klarte å vinne over Serbia. Men tida det tok å tvinge Milosevic i kne, og kaoset som oppsto i etterkant av krigen, gjør at vi ikke kan betrakte denne krigen som noen knusende militær seier for NATO. Likefullt, med kontroll over SFOR styrker i Bosnia og KFOR-styrker i Kosovo kan man true Serbias tilgang til Adriaterhavet gjennom Montenegro fra to sider. NATOs posisjon på Balkan er styrket. Men uten å sette konflikten inn i et større perspektiv kan vi ikke forstå hvorfor konflikten oppsto. Det er underliggende strategiske årsaker til at NATO gikk til krig for å få kontroll over Balkan. På bakgrunn av det siste tiårets skifte i internasjonal politikk kan vi forstå hvorfor Kosovo kunne bli så viktig. NATO er i ferd med å ekspandere massivt inn i områder som tidligere har vært under russisk innflytelse. Viktige strategiske og økonomiske avgjørelser har blitt foretatt for å gripe sjansen som oppsto etter 1989.

     

    NATO-ekspansjon og strategisk posisjonering

    Imperialistene i USA og Europa strekker seg langt for å få kontroll over større deler av verden. Denne uttallelsen av Bill Clintons i februar 1999 burde illustrere hvor langt:

    "Det er enkelt [...] å si at vi ikke har noen interesse av hvem som bor i den eller den dalen i Bosnia, eller hvem som eier en stripe krattskog på Afrikas horn, eller et stykke uttørket jord langs Jordanelva. Men våre virkelige interesser ligger ikke i hvor lite eller fjernt et sted er, eller hvorvidt det er vanskelig å uttale stedsnavnene. Spørsmålet vi må stille er, hva er konsekvensene for sikkerheten vår hvis vi lar konflikter bli betente og spre seg. Vi kan ikke, og vi bør ikke, gjøre alt eller være overalt. Men der hvor verdiene våre og interessene våre er i fare, og der hvor vi kan spille en rolle, må vi være beredt til å gjøre nettopp det." [14]

    Verdiene og interessene han viser til er økonomiske investeringer i ustabile områder av verden. Mellom 1982 og 1992 vokste utenlandske direkte investeringer, foreign direct investment (FDI), i utviklingsland med 231%.[15] Clinton-sitatet viser hvordan USA ønsker å bruke sin enorme militære kapasitet; for å forsvare sine økonomiske interesser andre steder i verden. Militæranalytikeren Michael T. Klare kommenterte Clintons utsagn på følgende måte: "Ingen amerikansk president i nyere tid har uttalt en så ambisiøs og vidtrekkende politikk" [16] For å få gjennomført denne vidtrekkende politikken er NATO en organisasjon som de ønsker å bruke offensivt. Politisk, vil USA bruke muligheten for NATO-medlemsskap som et lokkemiddel for å knytte til seg land som tidligere har hatt andre samarbeidspartnere. Militært vil de ha en allianse som gjennom å gi seg selv mandat til å gå til angrep andre steder i verden er en trussel mot alle mindre stater som ønsker å utfordre dem.
         Da NATO feiret sitt 50-års jubileum i Washington i mars 1999 var det satt av tid til en egen seremoni for undertegning av GUUAM, en intensjonsavtale om tettere samarbeid mellom Georgia, Usbekhistan, Ukraina, Aserbajdsjan og Moldova. Fem tidligere Sovjetrepublikker kunne ikke annonsert klarere hvilken retning de ønsker å samarbeide. Tre av disse, Georgia, Usbekhistan og Aserbajdsjan, hadde trukket seg fra det russisk-leda Samveldet av Uavhengige Stater like før. Georgias president Edvard Sjevardnadse uttalte: "Da jeg møtte Javier Solana spurte jeg ham `Når skal dere endelig ta Georgia inn i NATO? Han hvisket i øret mitt, men det han sa kan jeg ikke avsløre."[17] Etter all sannsynlighet blir ingen av disse GUUAM-statene NATO-medlemmer med det første, fordi det geografiske området de representerer er mer økonomisk enn militært interessant for øyeblikket.
         I kjølvannet av GUUAM-alliansen annonserte Hviterusslands president Alexander Lukasjenko at : "Jeg har beordret utenriksdepartementet til å etablere varme relasjoner med alle våre naboer, inkludert vestlige land. Vi gjorde en stor feil ved å se østover for lenge."[18] Det har lenge vært spekulert i om Hviterussland og Russland vil gjenforenes. Utspillet tyder på at Lukasjenko vil vite hva NATO har å tilby først.

     

    Olje

    Den strategiske viktigheten av Kosovo og resten av Balkan i forhold til områder lenger øst er verdt å merke seg. Financial Times skrev om GUUAM-dannelsen at hovedformålet: "er å utvikle områdets rike olje- og gassforekomster for å holde Russland utenfor"[19] Sovjet-imperiets fall har ført til at vestlig kapital har etablert seg i de oljerike statene rundt det Kaspiske hav. Dette er et av de mest oljerike områdene i verden; i det Kaspiske hav og i områdene rundt inkludert områdene innover i Kasakhstan, er det mer olje enn i Nordsjøen. Ved forrige århundreskifte var Aserbajdsjans hovedstad, Baku, verdens oljeby nummer en. "Vet dere ikke hvordan man uttaler Baku på amerikansk? Det uttales olje!" [20] sa den amerikanske marxisten John Reed til forsamlingen på en kongress i Aserbajdsjan i 1920. Oljeselskaper fra hele verden, deriblant Statoil, har de siste åra gått sammen om å investere i Aserbajdsjan. Amerikanske oljeselskaper eier over 50% av det internasjonalt sammensatte oljeselskapet Aserbajdsjan International Oil Company (AIOC).[21]
         Oljen fra Kaukasus må fraktes vestover. For å transportere olje bygger man rørledninger. I april 1999 åpnet en rørledning for olje fra det Kaspiske hav gjennom Aserbajdsjan og Georgia. Denne oljen skal så transporteres over Svartehavet med tankskip, gjennom Bosporous-stredet og forbi den greske og tyrkiske kysten. Andre rørledninger kan legges gjennom Georgia og Tyrkia til Middelhavet. Uansett er Balkan ikke langt fra rørledningene.
         NATOs strategiske vurderinger i oppdelinga av verden i dag beskrives godt av dette sitatet fra den amerikanske energiministeren Bill Richardson i november 1998:

    "Dette dreier seg om Amerikas sikkerhet i forhold til energi [...] Det handler også om å forhindre strategiske passasjer fra de som ikke deler våre verdier. Vi forsøker å dreie disse nylig selvstendige statene vestover. Vi vil at de skal være avhengige av vestlige kommersielle og politiske interesser [...] Vi har gjort store politiske investeringer i det kaspiske området og det er viktig at både kartet over rørledningene og politikken blir gjort riktig."[22]

    "Kartet over rørledningene" kobler sikkerheten rundt Hellas, Tyrkia og de balkanske statene til oljeinvesteringene østover. Olje fra Kaukasus vil måtte gå i rør gjennom Kurdistan eller tankskip i Bosporous-stredet fra Svartehavet til Middelhavet. Man kan ikke risikere fiendlig innstilte stater rundt så viktige investeringer.

     

    "Nye NATO" - den handlekraftige alliansen

    "Truslene vi står overfor idag kommer fra en rekke forskjellige kilder, også fra områder utenfor NATOs umiddelbare grenser. NATO må bli bedre utstyrt til å reagere på kriser. Noen ganger er det bedre å ta seg av ustabilitet mens den fremdeles er på en armlengdes avstand."[23]

    Dette sa Madeleine Albright i desember 1998. Det illustrerer i hvilken retning USA har jobbet for å forandre NATO det siste tiåret. NATO ble opprinnelig opprettet for å sikre USAs innflytelse i Europa etter andre verdenskrig. Artiklene som lå til grunn for enigheten i alliansen forpliktet medlemslandene til økonomisk, politisk og militært samarbeid. "Formålet med NATO er å holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede" [24] sa NATOs første generalsekretær Lord Ismay i sin tid. I NATOs artikler som medlemslandene sa seg enig i var det klart definert at NATO skulle være en defensiv pakt for land i Vest-Europa og Nord-Amerika. Sovjetunionens oppløsning gjorde det nødvendig for NATO å skifte fokus. Den kalde krigens slutt skapte et hegemonisk tomrom i delene av verden som hadde ligget under sovjetisk innflytelse. Russland mistet sitt ytre imperium (østblokken), og sitt indre (statene i Sovjetunionen). Dette tomrommet har Vesten forsøkt å fylle det siste tiåret. Man har utvidet antall medlemsland og geopolitisk nedslagsfelt. Det har vært et uttalt ønske for NATO å inkludere land fra den tidligere østblokken i alliansen. I 1999 ble Polen, Tsjekkia og Ungarn medlemmer. Utvidelsen av alliansen har gjort behovet for en avklaring av de politiske forholdene på Balkan nødvendig. Romania og Slovenia står for tur for medlemsskap i neste omgang.[25] De tidligere jugoslaviske republikkene ligger som ei kruttønne i midten av NATO.
         For å sikre investeringene i ustabile områder av verden ønsker den vestlige herskerklassen at et militærvesen skal kunne reagere kjapt hvis interessene deres er truet. NATOs nye "out of area"-strategi betyr at NATO-styrker kan settes inn i konflikter utenfor medlemslandenes geografiske område, og dermed kunne forsvare medlemslandenes økonomiske interesser andre steder i verden. Krigen mellom NATO og Serbia var første gang "out of area"-strategien ble testet ut i praksis. "Dette er en test for det 21. århundrets NATO" [26] sa Madeleine Albright om Kosovo-krigen. For NATO ble denne krigen ansett som avgjørende for den videre betydninga av alliansen. En kommentar i den britiske avisa New Statesman i mai sa det slik:

    "Hva om kamper gjenopptas mellom Armenia og Aserbajdsjan, eller i nærliggende Abkasia eller Ossetia? [...] Og det trenger ikke være i Kaukasus, det kan være Gulfen, Kypros, nord-Afrika eller hvor som helst med en salig blanding av etniske konflikter og potensialet for bruk av masseødeleggelsesvåpen. Kosovo kommer ikke til å være NATOs siste fredsskapende operasjon; den er bare et forspill for alliansens nye rolle." [27]

    Utnevnelsen av Clinton-vennen og Blair-ministeren George Robertson til ny generalsekretær i NATO etter Javier Solano var et signal om hvilken del av NATO som kommer til å legge premissene for alliansen framover. De som ønsket krigen mest kommer til å styre NATO videre. Utenrikspolitisk rådgiver for republikanerne i det amerikanske Senatet, Jim Jafras, refererte i sommer til noe som ble sagt på en pressekonferanse ved Rambouillet-forhandlingene: "[...] vi la lista alt for høyt til at serberne skulle kunne imøtekomme oss med vilje. De trenger litt bombing, og det er det de skal få." [28] NATO kommer til å være en aggressiv part i konflikter i tida framover.

     

    En mer ustabil verden

    Tomrommet som oppsto etter 1989 ledet til NATOs strategiske omprioritering til å bli en mer aggressiv militærallianse. I konflikten mellom USA og Europas ønske om å kontrollere verden, Russlands ønske om å ikke sakke for langt akterut og regionale stormakters ønske om å øke sitt innflytelsesområde ligger et potensiale for flere konflikter. I diskusjonen om potensielle militære konflikter betegnes ofte stater med regionale interesser som "kjeltringstater" (rogue states). International Institute for Strategic Studies lagde i 1996 en oversikt over hvem de anså som slike stater. "Kjeltringene" inkluderte land som Iran, Irak, Libya, Nord-Korea og Syria, mulige "kjeltringer" ble presentert som Kina, Egypt, India, Pakistan, Sør-Korea, Taiwan og Tyrkia.[29]
         NATOs krig mot Serbia har gjort verden mer ustabil. Alle land har oppfattet signalet som ble sendt. NATO har gitt beskjed om at de er rede til å forsvare sine interesser. Men de har også rettferdiggjort å angripe et annet land uten å ta hensyn til FN. Daværende britisk forsvarsminister George Robertson forsvarte aksjonen slik i The Guardian 6.april: "[...] NATO handler innenfor internasjonal lov. Det juridiske forsvaret av luftkrigen hviler på det aksepterte prinsippet at makt kan tas i bruk uten Sikkerhetsrådets godkjenning for å forhindre humanitære katastrofer."[30] Enhver diktator kan bruke denne argumentasjonen for å forsvare sine handlinger. Hitler sa at nazi-Tyskland gikk til angrep på Tsjekkoslovakia for å redde Sudet-tyskerne fra undertrykking. En diplomat uttalte da kamper mellom India og Pakistan om Kashmir brøt ut i juni 1999: "Krigen i Kosovo sørger for en god bakgrunn for enhver aggressiv konflikt." [31] Konsekvensen av Robertsons argument ble med dette treffende poengtert.

     

    Hvem skal kontrollere det 21. århundret?

    NATOs strategi for det neste århundret er tuftet på ønsket om å kontrollere større deler av verden økonomisk, politisk og militært. Å sikre økonomiske investeringer og å knytte potensielle markeder nærmere Vesten innebærer at man må forberede seg på å forsvare disse områdene militært. USA leder an i denne utviklinga. Den amerikanske herskerklassens ønske er at det 21. århundret blir enda mer dominert av amerikansk kapitalisme enn dette århundret. Derfor brukte USA 278 milliarder dollar på militære utgifter i 1995. I følge International Institute of Strategic Studies er dette over 60 milliarder dollar mer enn utgiftene til de 14 andre landene på lista over verdens største hærer til sammen.[32] USA planlegger å øke de militære utgiftene til 331 milliarder dollar i år 2005.[33]
         Imperialismen, som analysert av Lenin og Bukharin i begynnelsen av det 20. århundret, er et stadium i kapitalismen hvor økonomisk konkurranse og ekspansjon fører til militære konflikter. Imperialismen har knyttet verden tettere sammen enn noengang tidligere. NATO og resten av den vestlige politiske ledelsen jobber for å styrke den imperialistiske lenken. Det siste tiåret har vist et potensiale for å kunne bryte den. Det mest åpenbare eksemplet er revolusjonen i Indonesia, som ikke trenger å slutte med opprettelsen et slags demokrati etter vestlig modell. Den russiske revolusjonære Leon Trotski skrev om den internasjonale økonomien allerede i 1905:

    "Gjennom å knytte alle land sammen med sitt produksjonsforhold og sin handel, har kapitalismen omvendt hele verden til en eneste økonomisk og politisk organisme. [...] [K]apitalens økonomiske og politiske innsats, verdenshandelen, de gigantiske statsgjeldene og nasjonenes politiske samarbeid, drar alle reaksjonens krefter inn i et slags verdensomspennende aksjeselskap som har stått mot alle individuelle politiske kriser, men samtidig lagt grunnlaget for en sosial krise av uhørte dimensjoner."[34]

    Den sosiale krisa som Trotski viser til var muligheten for at en revolusjon i Russland kunne sette arbeiderklassens maktovertakelse på dagsorden i resten av verden også. Hvis arbeiderklassen i dag tar kontrollen ett sted i et gigantisk politisk jordskjelv, vil imperialismens struktur sørge for at etterskjelvene merkes i alle andre land umiddelbart.


     

    Noter

    [1] Kjell Magne Bondevik sitert i Aftenposten Aften, 10.06.99.
    [2] Tony Blair sitert i Aftenposten Aften, 10.06.99.
    [3] Javier Solana sitert i Aftenposten Aften, 10.06.99.
    [4] Trasjinov sitert i The Independent, 16 april 1999, se Mike Haynes, "Theses on the Balkan War", International Socialism Journal 83/1999, s. 100.
    [5] Stopp krigen, utgitt av Internasjonale Sosialister, Tidsskriftssenteret, Oslo 1999, s. 13.
    [6] Charlie Kimber "NATOs skyld på Balkan", Sosialistisk Arbeideravis 13-99.
    [7] En lang liste over bombemål ble publisert i Socialist Review, nr. 231-1999.
    [8] Sitert i Kimber, Sosialistisk Arbeideravis, nr.13-99.
    [9] Max van der Stoel, tidligere nederlandsk utenriksminister, nå OSSEs høykommisær for nasjonale minoriteter, sitert i Aftenposten, 25.06.99.
    [10] Albright sitert i Haynes 1999, s. 97.
    [11] Aftenposten , 26.03.99.
    [12] Sosialistisk Arbeideravis, nr. 11-99.
    [13] Aftenposten, 12.06.99.
    [14] Clinton sitert i Michael T. Klare, "US aims to win on all fronts", Le Monde Diplomatique, mai 1999. Sitateter også benyttet i Lance Selfa, "From Cold War to Kosovo", International Socialist Review 8 (sommeren 1999), s.15.
    [15] Tabell fra UNCTAD (United Nations Conference on Trade and Development) i Phil Marfleet, "Globalisation and the third world", International Socialism Journal 81, (1998).
    [16] Michael T. Klare, Le Monde Diplomatique, mai 1999
    [17] Sjevardnadse sitert i John Rees, "Nato and the new imperialism", Socialist Review 231-1999
    [18] Lukasjenko sitert i "Slavic disunion?", The Economist, 24.07.99
    [19] Rees 1999
    [20] Reed sitert i Alfred Rosmer, Lenin's Moscow, Bookmarks, London 1971, s. 102
    [21] se Helge Ryggvik, "Statoil, Stoltenberg og norsk imperialisme", Internasjonal Sosialisme 1 (1996), s.41. Denne artikkelen er å anbefale for alle som vil forstå hvordan internasjonal kapital ekspanderer inn i østblokken. En analyse av hvordan imperialismen har utvikla seg siden 1875 er også tigjengelig i samme tidsskrift, se Dag Marcus Eide, "Imperialisme: Krig og utbytting". Begge artiklene anbefales for å forstå forskjellen på imperialisme under den kalde krigen og imperialismen i dag.
    [22] Rees 1999
    [23] Albright sitert i Stopp Krigen, s. 10.
    [24] Lord Ismay sitert i Haynes 1999, s. 91.
    [25] Slovakia, Makedonia, Baltikumstatene Estland, Latvia og Litauen, Bulgaria og Albania har også uttrykt et ønske om å bli vurdert for medlemsskap. For en drøfting om dette temaet se Todd Sandler & Keith Hartley, The Political Economy of NATO, Cambridge 1999, kap. 3.
    [26] Albright sitert i Peter Morgan "Testing to destruction", Socialist Review, 230-1999.
    [27] Bill Hayton sitert i Morgan 1999
    [28] sitert i Lindsey German "And they call this peace?", Socialist Review, 232-1999.
    [29] Sandler og Hartley 1999, s.184.
    [30] Robertson sitert i Haynes 1999, s. 90.
    [31] Sosialistisk Arbeideravis , nr.12-99.
    [32] Sandler og Hartley 1999, s. 185.
    [33] Selfa. 1999
    [34] Leon Trotski, "Results and Prospects" i The Permanent Revolution and Results and Prospects, New York 1969, s.49.


    [ Innhold ] [ Internasjonal Sosialisme nr 4/1999 ]