"De reiser seg og reiser seg. Bøndene reiser seg - og arbeiderbevegelsen reiser seg. Men de mobiliserer alltid bak paroler. Og parolene er alltid basert på ideer, utformet av noen..." Omtrent slik uttalte Rune Slagstad seg på et av mange fullsatte debattmøter i etterkant av utgivelsen av hans bok De nasjonale strateger. Bedre kunne han vel ikke formulere essensen i sin bok. Og skarpere kan han vel ikke uttale seg i opposisjon mot den historietradisjon som ut fra et sosialistisk synspunkt har gitt mange av de beste bidrag til norsk historieforskning, og som kan sammenfattes under betegnelsen: "Historie nedenfra". [1]
     Kanskje kunne man ha forventet seg at Rune Slagstad - forfatteren av avsnittet om marxisme i Pax Leksikon - i en bok om norsk politikk de siste 170 år skulle framstille visjoner om alternative samfunnsformasjoner. Rune Slagstads De nasjonale strateger kan imidlertid ikke leses på noen annen måte enn som et manifest for en liberal konstitusjonell politisk teori. Her ligger nok forklaringen på bokens fantastiske mottagelse. Mens 1980-tallet var markedsliberalismens tiår, har 1990-tallet på mange måter vært liberalernes tiår. Vi hadde Reagan og Thatcher og har fått Clinton og Blair. Skiftet illustreres best på den internasjonale arena. Mens Reagan og Thatcher gikk til krig mot kommunismen, for eget hegemoni og for olje, har Clinton og Blair - iført den liberale kapitalismens kappe - tatt på seg det som under den klassiske imperialismen var den "hvite manns byrde": å sivilisere verden. Det overordnede program er - i hvert fall i teorien - å fremelske opprettelsen av liberale konstitusjonelle demokratier. Slagstad var motstander av NATOs krigføring i Jugoslavia, og har trolig lite til overs for Clinton og Blair. Kanskje mener også Slagstad at underliggende økonomiske og strategiske interesser er viktigere enn politiske ideer når verdens dominerende militære makter først sanksjonerer hvilke "gode" saker man skal gå til krig for. Problemet med Slagstad er at han har skrevet en god bok om Norges politiske historie der all forandring forklares nesten utelukkende ut fra kampen for de "gode saker", ideer og institusjonelle bindinger.
     I et sent 1990-tall, preget av globalimania og tanken om at at økonomiske-teknologiske faktorer påtvinger oss én politisk utvikling, kan det i og for seg være befriende med en bok som legger vekt på hvordan handlende subjekter - strateger - har påvirket og kan påvirke historien. For alle kan vi jo bli strateger - eller i hvert fall som i Slagstads verden: bli en av "dem han samlet rundt seg".
     Slagstad bok bør leses av sosialister. Ikke bare fordi boken har blitt så viktig i samfunnsdebatten, men også fordi det er interessant og viktig å kjenne til hvordan nøkkelpersoner i byggingen av det norske prosjekt har tenkt og handlet. Med bokens tittel "De nasjonale strateger" signaliserer Slagstad hovedmålet med sitt prosjekt: Nemlig et forsøk på å skrive historien om og ideene til de strateger som han mener har hatt avgjørende betydning for den norske kapitalismens utvikling. Han tar for seg det han kaller "embetsmannsstatens" Stang og Schweigaard (perioden rundt midten av 1800-tallet), "venstrekapitalismens" Knutsen og Castberg (fra 1884-1935) og "arbeiderpartistatens" Tranmæl og Gerhardsen (fra 1935-1981). Slagstad viser dessuten tydelig at mange av de virkelige strategene sitter langt utenfor politikernes rekker. Menn som prisdirektør Wilhelm Thagaard (en mektig mann i statsbyråkratiet fra mellomkrigstiden og til perioden etter andre verdenskrig), helsedirektør Karl Evang og Statoilsjef Arve Johnsen har vært vel så sentrale i utformingen av 1900-tallets politiske virkelighet som de fleste stortingspolitikere. Også viktige professorer i nasjonens idéfabrikk, Universitetet, har fått sin plass i Slagstads fremstilling, fra Welhaven (som ikke bare var dikter, men også underviste i filosofi på Universitetet), Ernst Sars til Jens Arup Seip, Francis Sejersted og Gudmund Hernes.
     Selv om sosialister gjerne blir beskyldt for å stå for en mekanisk materialisme der all utvilking vil være bestemt av utviklingen i basis (produktivkrefter og produksjonsforhold) er vi på ingen måte fremmed for at enkeltpersoner kan ha stor betydning. Da Rune Slagstad skrev om marxisme på 1970-tallet var han en av dem som avgrenset seg fra den teknologisk-økonomiske determinisme som gjorde seg gjeldende både i Den andre internasjonale, spesielt hos marxismens "pave" Kautsky, og i den stalinifiserte kommunistiske internasjonalen. Det er verd å merke seg at den eneste generasjonen av marxister som virkelig har satt alternative sammfunnsformasjoner på dagsordenen var smertelig klar over aktørenes og ideenes betydning - fra Lenin, Trotski og Luxemburg, til Luk·cs og Gramsci. Ideer og strategier er naturligvis ikke bare avgjørende i en prosess der helt nye samfunnsformasjoner står på dagsordenen. De har til en viss grad også vært avgjørende for hva slags kapitalisme man har fått.
     Men selv om Slagstads tema er strateger med stor personlig påvirkningskraft, er hans gjennomgående "funn" hvordan de alle faller inn i en kontinuitet, en gradvis utvikling av en spesiell norsk modernitet - han bruker Sejersteds begrep, en norsk "demokratisk kapitalisme". I det overordnede perspektiv sniker det seg inn en slags underliggende determinisme. Slagstad uttrykker det aldri eksplisitt. Men vi kjenner forståelsen fra så mange andre sammenhenger. Det er noe spesielt og annerledes med Norge. Revolusjon eller fascisme, det kunne aldri ha skjedd her. Slagstads forsøk på å skape kontinuitet kommer best til uttrykk i hans behandling av overgangen fra "venstrekapitalismen" til "arbeiderpartistaten".
     Men i sine grep for å oppnå entydig kontinuitet begår Slagstad noen alvorlige metodiske feil. Han begrenser seg til å ta for seg de strateger som på ulike måter har satt spor i etablerte institusjoner. Han har med andre ord skrevet de seirende strategers historie. Hvis man skal forklare dynamikken i en utvikling, må seierherrene kontrasteres med de som ikke vant fram. Var det egentlig gitt at utviklingen ble som den ble? Det er påfallende at Slagstad ikke engang nevner Marcus Thrane i sin fremstilling. Thranetida representerte et omfattende sosialt oppbrudd, men det endte med nederlag. Kanskje var forutsetningene dårlige. Men i den grad Slagstad pretenderer å gi oss en fremstilling av den norske modernitet, skylder han oss en forklaring på hvorfor. Langt mere alvorlig er hans overfladiske behandling av det radikale oppbruddet i perioden rundt den russiske revolusjon. Her finnes det endog en omfattende historikerdebatt som han overhodet ikke berører (Bull d.e., Bull d.y., Bjørgum, Fure, Furre, Maurseth, Kjellstadli, m.fl.). [2] Dette var en periode da to naboland ble kastet inn i en revolusjon. I et av dem, Finland, vant de hvite etter en blodig borgerkrig. I Russland vant arbeiderne en stor, men dessverre midlertidig seier. Det fantes en rekke "strateger" som ønsket en tilsvarende utvikling i Norge. Hvorfor nådde ikke de fram? Slagstad diskuterer ikke røttene og grunnlaget for de ideer og strategier som blant andre Martin Tranmæl og Edvard Bull d.e. tok med seg inn i norsk politikk. Begge er selvfølgelig nevnt. Men Slagstad har typisk nok ingen henvisning til Jorunn Bjørgums omfattende doktorgrad som drøfter Tranmæls idégrunnlag i hans revolusjonære fase. Den ledende arbeiderpartiteoretiker og historiker Edvard Bull betraktes kun som en negativ kontrast til konstitusjonstro sosialdemokrater, og til historikeren Halvdan Koht, som tok over som en av Arbeiderpartiets ledende ideologer på 1930-tallet. Finnes det en viss skadefro hos Slagstad når han konstaterer at Bulls innflytelse endelig opphører? "To år seinere døde Bull og ble lagt i en anonym massegrav - og marxismen med ham. Da Koht året etter talte om en nasjonaldemokratisk sosialisme, var det med visshet om at han talte på vegne av partiet". [3]
     Slagstad forsøker ikke å skjule at det er Sosialdemokratene, gruppen som brøt med Arbeiderpartiet i den radikale perioden, som er hans helter i den turbulente perioden etter den russiske revolusjon. For Slagstad representerer Tranmæl og Bull et unorsk avvik. Sosialdemokratene var i motsetning til Arbeiderpartiet lojale parlamentarikere innenfor rammene som var satt i den "demokratiske kapitalismen". Dette i motsetning til Arbeiderpartiet, som i en periode la større vekt på den politiske makten uten for den parlamentariske arenaen. Og for Slagstad blir Sosialdemokratenes gjeninntreden i Arbeiderpartiet fra 1927 viktig for den naturlige kontinuiteten han ønsker å påvise. Slagstad behandler sosialdemokratene som agenter for den reformkapitalisme man fant blant venstrefolk knyttet til sosialliberaleren Johan Castberg.
     Det finnes likhetstrekk mellom Venstre og den politikk som ble ført når Arbeiderpartiet kom i posisjon. Dette er egentlig en logisk konsekvens av Arbeiderpartiets strategi. Så lenge Arbeiderpartiet kom til makten ved å overta det etablerte statsapparatet er det ikke annet å vente at Arbeiderpartiets politikk ville preges av de holdninger, regler, rutiner og tradisjoner som gjorde seg gjeldende i de mange statlige institusjonene. Når en revolusjonær som Lenin snakket om å "knuse staten" var det nettopp får å løsrive seg fra den snikende og ofte tilslørte makten som er innebygd i etablerte statlige institusjoner.
     Men selv om Arbeiderpartiet og sosialdemokrater til tider førte en politikk som tidligere var fremmet av enkelte venstremenn var det like fullt en fundamental forskjell mellom disse to partiene og Venstre. Dette er en forskjell som Slagstad tydeligvis ikke fanger opp med sin ovenfra og ned-tilnærming. Vel var sosialdemokratene "moderate" sammenlignet med de mest "revolusjonære" i Arbeiderpartiet. Vel var mange sosialdemokratiske ledere kommunepolitikere og parlamentarikere som drev en politisk praksis som til forveksling var svært lik radikale venstremenns. Men sosialdemokratene sprang på samme måte som Arbeiderpartiet, og i motsetning til Venstre, ut av en mobilisering i arbeiderbevegelsen. Den viktigste støttespillerne til Sosialdemokratene var ledene tillitsmenn i moderate fagforbund. Moderate ja, men det dreide seg like fullt om representanter for en selvstendig arbeiderorganisering. Gunnar Ousland, en av de ledende blant sosialdemokratene skrev rett etter krigen LOs historie. Her fremviser han en forståelse for klassekampens dynamikk som ville vært utenkelig fra en venstremann.
     Problemene med Slagstads forsøk på å fremvise entydig kontinuitet og hans tendens til å se på politiske strategier løsrevet fra de sosiale bevegelser de ble fremsatt i er like tydelig ved hans behandling av sentrale "strateger" på høyresiden i norsk politikk. Norge ble aldri fascistisk. Hvorfor? Slagstad behandler riktignok den Mussolini-inspirerte Joakim Lehmkuhl. Lehmkuhl må imidlertid sies å være en perifer figur i forhold til f.eks. Quisling og Nansen, som Slagstad bare så vidt nevner. Quisling oppfattet seg utvilsomt som en "nasjonal" strateg og fikk dessuten fem år ved makten der han satte varige spor i det norske statsapparatet.
     Men selv om Slagstad i sine bestrebelser på å skape kontinuitet utydeliggjør alternative utviklingsveier, finnes det mye god historie i hans behandling av Arbeiderpartiets assimilering i det etablerte norske statsapparatet. Deler av Slagstads fremstilling kan leses som en flengende kritikk av hvordan det går når "sosialisme" innføres "ovenfra". Beskrivelsen av hvordan statsbedriften Årdal utnyttet de verste sidene ved privatkapitalistisk drift og stalinistisk elitearbeiderdyrking (Strachanov-ånd) gir et utmerket innblikk i hvordan partiets strateger var fanget i kapitalismens logikk. Slagstad har funnet fram til et sitat fra forfatteren Agnar Mykle, som sylskarpt fokuserer både Arbeiderpartiets og stalinismens "ovenfrastyre":
     "Lenin sa en gang at "sosialisme er elektrifisering og sovjeter". Han mente vel fullstendig utnyttelse av naturkreftene til menneskets beste, under en demokratisk kontroll av arbeiderråd. Denne definisjonen har ikke Russland nådd fram til, den er heller ikke virkeliggjort i Årdal."
     God er også Slagstads beskrivelse av Evang og det norske helsevesenets rasistiske steriliseringspolitikk. Slagstad er på sitt aller beste når han viser hvordan Arbeiderpartiets strateger manøvrerte Norge inn i NATO. Her klarer han på en utmerket måte å vise hvordan individuelle aktører og politiske, økonomiske og internasjonale faktorer virket inn på hverandre. Denne delen av fremstillingen er historisk materialisme på sitt beste. [4] Men her er altså Slagstad utro mot sitt metodiske program.
     Man kan selvfølgelig ikke kritisere Slagstad fordi han ikke har skrevet en bok om teknologi, økonomisk historie eller sosial mobilisering og utvikling. Det handler om hvilke faktorer som må trekkes inn for å forklare forandring - og kontinuitet. Slagstad bestreber seg tydelig på å fremheve hvordan aktørenes handlingrom er bestemt av konstitusjonelle rammeverk og institusjoner. Økonomiske og teknologiske forhold, sosial mobilisering og klassekamp er ofte fraværende som rammeforutsetning for forandring. Her synes det å være et klart brudd med den Slagstad som skrev om marxisme i Pax Leksikon. Der legger Slagstad nettopp vekt på sammenhengen mellom utviklingen av ideer og aktivitet "nedenfra". Han viser bl.a. til hvordan samtlige av de mest fremtredende marxister tidlig på 1900-tallet kom fra områder øst for Berlin, og forklarte dette ved å henvise til streikebevegelsen i forbindelse med 1905-revolusjonen. Et godt svar. Lenin, Trotski, Hilferding, Bukharin, Luxemburg m.fl. fikk alle brynt sine ideer på den omfattende streikebevegelsen som bølget over det østlige Europa. Bevegelse nedenfra bidrar ikke bare til å definere det rent fysiske styrkeforholdet mellom klassene. For "nasjonale" så vel som for "internasjonalistiske" "strateger" er det sånn at ideer bare kan videreutvikle seg og vinne innpass hvis de knytter an til materielle realiteter så vel som de idémessige spenninger som gjør seg gjeldende i samfunn og befolkning som helhet.
     Trolig finner man springbrettet bort fra den historiske materialismen allerede i Slagstads 1970-talls radikalisme. I den generasjonen intellektuelle som Rune Slagstad tilhører, hadde den franske marxisten Louis Althusser stor innflytelse. Slagstad avgrenser seg riktig nok fra Althusser i sin artikkel i Pax Leksikon (Althusser var nært knyttet til et Moskva-vennlig fransk kommunistparti). Han ser likevel ut til å være påvirket av et sentralt element hos Althusser, nemlig en forståelse av at utviklingen i kapitalismens "overbygning" kan utvikle seg uavhengig av det som skjer i produksjonslivet (basis). Mange tidligere marxister har brukt Gramscis hegemonibegrep som et tilsvarende påskudd for å behandle utviklingen i et samfunns overbygning løsrevet fra den materielle virkelighet og den åpne konflikten mellom klassene. Den motsatte ytterlighet, den mekaniske materialismen som en gang ble holdt i hevd av Kautsky og stalinistene er i dag til fulle overtatt av globaliseringsteoretikere, gjerne på høyresiden. Sammenligner en Kautsky og dagens globaliseringsteoretikere finner en forbløffende fellestrekk. [5] Men like lite som det finnes mekanisk sammenheng mellom det Marx definerte som et samfunns basis og dets overbygning kan man løsrive de to delene. "Det er menneskene som skaper historien, men de gjør det ikke akkurat som de ønsker", skrev Marx. De gjør det ikke under forhold bestemt av dem selv. "The deadweight of the past hangs like a nightmare on the brain of the living". [6] Det er en slik spenning mellom materiell virkelighet, fortid og individ som må med for å virkelig forstå historien, og som Slagstad tydelig har forlatt.
     Intellektuelle i Norge anno 1999 benytter sjelden begreper som klasse og klassekamp. Når dette gjøres, er det gjerne som et ironisk eller nostalgisk tilbakeblikk på fortiden. Det er imidlertid umulig å forstå forskjellen mellom Blair, Jospin og Schr–der uten å trekke inn utfallet av den britiske gruvearbeiderstreiken anno 1985, det franske streikeopprøret i 1995-96 og den nye militansen i den sterke tyske fagbevegelsen. Man kan heller ikke forstå de spesielt sterke korporative trekk ved den norske staten uten å kjenne til arbeidsgivernes svært så mislykkede forsøk på å utfordre dette systemet med lockouten i 1986. Når det norske borgerskapet, i motsetning til for eksempel det tyske, valgte å inngå et kompromiss med arbeiderbevegelsen gjennom hovedavtalen av 1935, skyldtes det verken Arbeiderpartiets aner av fordekte venstremenn eller at det norske borgerskapet var preget av spesielt demokratiske holdninger. Det norske klassekompromisset kan ikke forstås uten at man studerer de omfattende streikebevegelsene i årene forut for dette. I mange land endte konfrontasjoner mellom arbeidere og arbeidsgivere under krisen tidlig på 1930-tallet med knusende nederlag for arbeiderbevegelsen. Stor-lockouten i Norge i 1931 endte uavgjort, eller kanskje riktigere 2-1 til arbeiderne. Når norske arbeidere i en viktig periode vant avgjørende konflikter, mens arbeidere i andre land tapte, må selvfølgelig også dét analyseres ut fra et komplisert sett av faktorer der både materielle forhold og individuelle strategiske valg har spilt en rolle. Poenget er at ideer og "strategier" aldri kan betraktes løsrevet fra den virkelighet og de tanker helt vanlige mennesker til enhver tid opplever. Francis Sejersted har i sin diskusjon med Seip om innføringen av parlamentarismen trukket inn den økonomiske krisen og den sosiale uroen som gjorde seg gjeldende i Christiania og andre norske byer tidlig på 1880-tallet. Slagstad berører ikke dette. Nå finnes det eksempler på at Slagstad inkluderer bevegelser "nedenfra" i sine forklaringer. I forbindelse med Gro Harlem Brundtlands rolle som internasjonal miljøstrateg omtales de mange aktivister som gjennom aksjoner og andre virkemidler har kjempet for å få miljø på den politiske dagsorden. Slagstads behandling av andre verdenskrig er mer typisk.
     Slagstads behandling av krigen er overfladisk. Greit nok. Når en i én bok skal ta for seg 170 år, må det prioriteres. Et av få temaer som har tilknytning til krigen, var den konservative prøvingsretten, som ifølge Slagstad viste seg å være en institusjonell beskyttelsesmekanisme som kunne benyttes også mot et okkupasjonsregime. Det underliggende her er en slags forståelse av konstitusjonen som et slags hellig overordnet prinsipp som vil verne nasjonen mot tilfeldig diskontinuitet, om den nå er i form av tilfeldige flertallskonstellasjoner eller påtvunget makt utenfra. Dette er en høyst tvilsom forståelse. I den grad man kan oppsummere noe om politikere, konstitusjon og stat i tilknytning til krigen, er utfallet definitivt ikke i konstitusjonen og statens favør. Statsministeren fra Arbeiderpartiet, Johan Nygaardsvold, flyktet tross alt for å ta opp kampen da Tyskland invaderte Norge i 1940. De tyske okkupasjonsstyrkene overtok statsinstitusjoner som i det vesentligste fungerte som et lydig apparat i hendene på nazistene. Krigshistorien er et stort felt. For å forklare hvordan strategien hos norske nøkkelaktører skiftet fra kapitulasjon og forsiktig tilpasning til ulike former for aktiv motstand, må en igjen legge størst vekt på aktivitet "nedenfra". Nevn "melkestreiken" for en arbeider som levde i Oslo i 1941, og du vil få høre omtrent følgende: "Melkestreiken glemmer jeg aldri. Lufta i Oslo var nesten elektrisk den gangen". Stemningen blant folk flest skiftet, og slike sterke stemningsskifter påvirker naturligvis også aktører av den typen Slagstad betrakter som "nasjonale strateger".
     Slagstad har utviklet sin politiske tenkning i klar opposisjon til Arbeiderpartiets styringsstat og stalinisme. Tidlig på 1980-tallet forsøkte han gjennom en artikkelserie i avisen Ny Tid å lansere et venstrealternativ til dette under parolen "Sosialisme på norsk". Slagstad ville selv bli en nasjonal strateg. Enkelte internasjonale sosialister sa allerede den gang at sosialisme på norsk nødvendigvis ville være det samme som kapitalisme på norsk. Selv om Slagstad ikke har blitt internasjonal sosialist selv - i mellomtiden, har han vel med sin bok gitt oss rett der.
     Slagstads liberale kapitalisme på norsk kan av og til plasseres til venstre for en mer tradisjonell liberal variant. Men ofte framstår Slagstad som konservativ. Andre ganger bare som nostalgisk. Slagstad ser ikke noe negativt i de restriksjoner for menneskelig utfoldelse som ligger i Grunnlov og konstitusjon, som i sin kjerne er et forsvar for privat eiendom og dermed kapitalistisk utbytting. Konstitusjonen er hos Slagstad et nærmest hellig utgangspunkt for demokratiets siviliserende betydning. Demokratiet er den institusjonaliserte konflikt: Men der altså spillereglene er lagt på forhånd. Her er Slagstad konservativ og anti-revolusjonær. "Skal en vinne fram i det demokratiske system, må en sosialiseres til det". [7] Slagstad er ikke fremmed for at også sosiale bevegelser og klasser kan forandre demokratiets innhold. Som det viktigste organisatoriske uttrykk for den norske arbeiderklassen representerte Arbeiderpartiet avgjort et forsøk på dette. I Slagstads bok framstår imidlertid resultatet lite oppløftende. Hovedinntrykket er en degenerering både av parti og stat. Selv mener Slagstad å ha et alternativ til den maktarrogante, korporativpregede styringsfilosofien som oppstod i møtet mellom Arbeiderpartiet og det norske statsapparatet. Slagstad tror på Stortinget og kommunaldemokratiet, men savner den opplyste, fremsynte og idérike politikertype som Stang og Schweigaard representerte den gang systemet ble etablert. Med Jagland og Petersen som ledere for de to største norske partiene kan det kanskje være grunn til å gå inn for å høyne den norske politikkens intellektuelle nivå. Men her framstår Slagstad kun som en elitistisk nostalgiker. Den norske virkeligheten har forandret seg siden Stangs tid. Stortinget står overfor et embetsverk med ressurser som er mange ganger så store som Stortingets egne. Dette embetsverket er sterkt integrert i ulike nasjonale næringsstrukturer som igjen er integrert i en global kapitalisme.
     En ny generasjon av opplyste, demokratisk sinnede politikere er ikke tilstrekkelig i en slik situasjon. Slagstad hevder at arbeiderbevegelsen i en periode både befestet og beriket det norske demokratiet ved å "transformere systemkonflikt gjennom den demokratiske scene". [8] Men samtidig skriver han at arbeiderbevegelsen er uttømt som samfunnsreformerende bevegelse. Dét er ingen original, men like fullt en modig påstand ved et tusenårsskifte der over 50 prosent av jordklodens befolkning lever av å selge sin arbeidskraft. Andelen er stadig økende. Det er også en modig påstand i et tiår der forskjellene mellom folk øker eksplosivt - ikke bare mellom verdens Kjell Inge Røkker og de aller fattigste, men mellom de 10-20 prosent rikeste og de øvrige - mellom klassene. Abeiderklassen utgjorde under 10 prosent av verdens befolkning ved århundreskiftet - da arbeiderbevegelsen fikk sitt gjennombrudd på den internasjonale scene. Den utgjorde bare noen få prosent da Marx og Engels i 1848 skrev det kommunistiske manifest.
     Ideer er viktige. Stalinismens diskreditering av sosialismen og sammenbruddet i de stalinistiske statene i øst har svekket troen på at det finnes et alternativ til kapitalismen. I og med at sosialister alltid har vært de mest aktive og overbeviste forkjempere for arbeiderklassens interesser har dette i sin tur gitt markedsliberalistene et friere spill. Dette gjelder dessverre selv om mange aldri har ment at byråkratisk kommandoøkonomi og diktatur har hatt noe med sosialisme å gjøre. Motsetningene i den materielle virkelighet som en gang gjorde at sosialismen ble lansert som idé, er imidlertid ikke blitt mindre. Ingen ting skjer av seg selv. Slagstads forsøk på å konstruere en venstreorientert liberalt paradigme tilpasset en norsk intellektuell tradisjon har tydeligvis inspirert den samme tradisjonen. Slagstads manifest utgjør imidlertid ikke noe alternativ til en stadig mer aggressiv kapitalisme. Vi trenger nye globale strateger. Framfor alt trenger vi bevegelser nedenfra som bryter med de begrensninger nasjonale stengsler har satt på den sosiale kampen.
     

Noter

[1] I Norge står på mange måter Edvard Bull d.y. som inspirator for denne retningen. Internasjonalt har trolig E.P. Thompson med sin The making of the English working class, London 1963, gitt det viktigste bidraget.
[2] Odd-Bjørn Fure sammenfattet i 1976 diskusjonene som til da hadde gått om den norske arbeiderklassens radikale fase. I artikkelen fremhever Fure Edvard Bull d.e.s klare grensedragning mot både en mekanisk materialisme og en ren idealistisk posisjon. Fure mente Bulls metodiske tilnærming måtte stå som et forbilde for videre historieforskning i Norge. Selv om jeg ikke er enig i alle sider ved den såkalte Bull-tesen, er jeg enig i dette. Odd-Bjørn Fure, "Synspunkter og historieteoretiske tendenser i forskningen om den norske arbeiderklasse og bevegelse i den radikale fase 1918-1933". Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 1 1976.
[3] Rune Slagstad, De Nasjonale Strateger, Pax Forlag 1998, s. 201.
[4] For en ikke-mekanisk fremstilling av historisk materialisme se bl.a. Alex Callinicos, Making history: agency, structure and change in social theory, Polity Press, Cambridge 1987 og Chris Harman, Marxism and History, Bookmarks, London 1998.
[5] Karl Kautsky, "Ultra-imperialism" i New Left Review, 59, Jan/Feb 1970. Publisert for første gang på tysk i 1914.
[6] Marx-sitatene finnes i The Eigteenth Brumaire of Louis Bonaparte i Collected Works, vol 11.
[7] Slagstad 1998, s. 466.
[8] Slagstad 1998, s. 465.