Reformisme og klassepolarisering i Europa

Tredvetallet i sakte film

For noen år siden, på et tidligere stadium i denne fortsatt pågående prosessen, uttalte Tony Cliff at en observasjon av 90-tallet var som å se en film om 30-tallet i sakte film. Vi husker 30-tallet i dag hovedsaklig for tre hendelser: starten på Depresjonen i 1929-31, Hitlers maktovertakelse i januar 1933 og utbruddet av andre verdenskrig på slutten av tiåret. Disse begivenhetene hang selvfølgelig tett sammen, men de var på ingen måte knyttet sammen av en slags "jernlogikk" som betydde at økonomisk krise uunngåelig ledet til fascisme og imperialistisk krig.
    Krakket på Wall Street i oktober 1929 skapte den mest alvorlige krisa i kapitalismens historie. Verdens bruttonasjonalprodukt (BNP) falt med 15%. I de to største økonomiene, USA og Tyskland, falt BNP med henholdsvis 29,6% og 16,9%.[3] Økonomisk krise og massearbeidsløshet la et enormt press på borgerlige politiske strukturer som allerede var blitt svekket av første verdenskrig og påfølgende revolusjoner. Resultatet var sosial og politisk polarisering hvor store deler av både middelklassen og arbeiderklassen var rede til å tilslutte seg mye mer ekstreme politiske løsninger både på venstresida og høyresida enn de ville overveid tidligere.
    Den gangen var det høyresida i form av fascistene og de mer tradisjonelle autoritære konservative kreftene som seiret i kampen. Borgerlig-demokratiske regimer falt som kjegler, spesielt i sentrale og østlige deler av Europa.[4] Men dette var et resultat av en innbitt og langtrukken kamp mellom krefter fra høyre og venstre over hele Europa. Det viktigste eksemplet er hvordan nazistenes maktovertakelse i 1933 ikke var en forutbestemt begivenhet, men resultatet av at ledende krefter i den tyske herskerklassen gamblet med å bruke den nazistiske massebevegelsen til å knuse den tyske arbeiderklassen. Trotski påpekte at nazistene kunne blitt slått hvis de dominerende organisasjonene i arbeiderklassen - sosialdemokratene og kommunistene - hadde alliert seg mot fascistene.[5]
    Til og med etter det grusomme nederlaget som den tyske arbeiderbevegelsen led slo arbeidere i Europa tilbake i kamper som kunne ha tatt tilbake overtaket fra fascistene og sjefene. I februar 1934 ble en massiv protestbevegelse i Frankrike skapt etter et kuppforsøk fra høyresida. Ut av denne bevegelsen kom impulsene som førte til valget av en folkefrontregjering i mai 1936. Dette valget ble snart etterfulgt av en bølge med massestreiker og fabrikkokkupasjoner. Samme sommer oppsto revolusjonære oppstander i Spania da spanske arbeidere konfronterte general Francos forsøk på å kaste folkefrontregjeringen som hadde blitt valgt der også.
    Det som forhindret disse fantastiske arbeiderkampene fra å vippe balansen til venstre var de politiske valgene man tok for å etablere folkefrontene. Spesielt valgene som kommunistpartiene gjorde, man måtte legge bånd på klassekampen fordi man fryktet at man skulle skremme vekk den "progressive", "demokratiske" fløyen av borgerskapet. Resultatet var at framskrittene man gjorde i okkupasjonene i juni 1936 ble skuslet bort. Den spanske revolusjonen ble knust og general Franco og hans fascistiske allierte styre Spania en hel generasjon. Etter at nazistene tok Frankrike i juni 1940 stemte det samme parlamentet som hadde blitt valgt med flertall for folkefronten for fullstendige fullmakter for Vichy-regimet, marskalk Petains kollaboratørregime.
    Å si at Europa på 1990-tallet minnet om 30-tallet i sakte film er ikke det samme som å si at historia er i ferd med å gjenta seg: det mest åpenbare er hvordan den økonomiske stagnasjonen som fastlands-Europa har opplevd det siste tiåret er mye mindre alvorlig enn Depresjonen. Det er heller ikke å spå at den nåværende sosiale og politiske krisa vil få samme utfall som på 30-tallet. Det er riktigere å si, som jeg uttrykte det i 1994:

De samme ingrediensene (som var til stede på 30-tallet) finnes i dag - dyp økonomisk krise som legger økende press på de sosiale strukturene som ble bygget opp i oppgangskonjukturen, politisk krise, klassepolarisering som inneholder vekst både for det fascistiske høyre og økt militanse i arbeiderklassen. Tempoet i utviklingen av disse tendensene langs disse aksene er imidlertid - inntil videre - langsommere enn det var på 30-tallet.[6]

Tyskland og begynnelsen på krisa

Da denne analysen først ble framsatt tidlig på 90-tallet, skjedde de viktigste begivenhetene som støttet opp under den i Tyskland og Italia. Gjenforeningen i 1990 viste seg paradoksalt nok å være både tidspunktet da Tyskland gjenoppsto som en verdensmakt og samtidig begynnelsen på den mest alvorlige økonomiske krisa landet har opplevd siden 30-åra. Årsaken til krisa lå imidlertid et annet sted enn i gjenforeningen. Tyskland og resten av de store europeiske økonomiene måtte tåle en krise i lønnsomhet og konkurranseevne på 80-tallet som ble gjenspeilt i svak økonomisk vekst og høy arbeidsledighet. Gjenforeningen sørget for å skjule disse underliggende problemene idet massive statlige innsprøytninger for å innlemme Øst-Tyskland i den føderale republikken stimulerte økonomien til en kortvarig oppgang. Men sent i 1991 hevet Bundesbank rentene brått, bekymret som de var over den sterke veksten i statlige lån som var påkrevd for å finansiere de økte utgiftene. Dette tok knekken på oppgangen.[7]
    Gitt den sentrale økonomiske stillingen som tysk kapitalisme har hatt i Vest-Europa siden slutten av 40-tallet, var konsekvensen at Tyskland gjennomgikk en forandring fra å være en stabiliserende pillar til å bli et forstyrrende element innenfor EU. De destabilliserende effektene ble først synlige med valutasvingningene i 1992-3 i den europeiske vekslingsmekanismen (ERM)[8] og deretter i de strengt monetaristiske konvergenskriteriene som Bundesbank fikk gjennomslag for mot at tyske mark ville bli byttet ut med euro. Gjennom hele 90-tallet har Tyskland og med dem resten av fastlands-Europa opplevd svak vekst, om ikke regelrett konjunkturnedgang. Dette bidro til et utbredt ubehag, såkalt "eurosklerose". Mange kommentatorer og næringslivstopper følte at EU var i ferd med å kaste bort muligheten for å holde posisjonen mot en restrukturert og tilsynelatende styrket amerikansk kapitalisme. Resultatet av denne kontinentale økonomiske krisa var klassepolarisering i de respektive landene. Kansler Helmut Kohl satte ord på frykten som næringslivet hadde for den økende konkurransen fra rivalene i nord-Amerika og øst-Asia da han fortalte den tyske Bundestag i april 1993: "Med stadig kortere arbeidstid, høyere lønnskostnader og flere feriedager er konkurranseevnen vår i fare. Det enkle faktum er at en industrialisert stat som ønsker suksess ikke kan tillate seg å være organisert som en kollektiv feriekoloni."[9] Med andre ord måtte de godene som tyske arbeidere hadde opparbeidet seg i den lange konjunkturoppgangen på 50- og 60-tallet ofres for å gjenopprette tysk kapitalismes konkurranseevne.
    Denne offensiven undergravde sterkt den institusjonaliserte strukturen hvor sosialpolitiske forhandlinger mellom stat, kapital og arbeiderorganisasjoner som hadde vært kjennetegnet ved "Rhinlands-kapitalismen" siden andre verdenskrig. Kohls kampanje for å få arbeidere til å betale de enorme kostnadene forbundet med gjenforeningen ved å holde lønninger nede utløste en nasjonal streik i offentlig sektor i april og mai 1992 og en farsott av mindre konflikter i den viktige metallindustrien i 1992-4.[10] Men denne prosessen med klassepolarisering inneholdt ikke bare økende militanse i arbeiderklassen. Regjeringskoalisjonens asylpolitikk pisket opp et rasistisk klima som oppmuntret diverse fascistiske grupper til å forsøke å vinne støtte fra områder med høy arbeidsledighet i både vest- og øst-Tyskland. Resultatet var en rekke naziaksjoner mot utlendinger i Rostock, Mölln og Solingen i 1992-3.
    Det var ikke bare Tyskland som ble hjemsøkt av fascismens spøkelse tidlig på 90-tallet. Francois Mitterands korrupte og miskreditterte regime i Frankrike gjorde det mulig for Jean-Marie Le Pens Front National å vokse. Og enda verre var det i Italia, da etterkrigstidas parlamentariske regime kollapset i "Tagentopoli"-skandalen og førte til at mediamogul Silvio Berlusconi ledet en høyrekoalisjon inn i regjeringsposisjon i mai 1994. Til stede i Berlusconis koalisjon fantes 5 statsråder fra Nasjonalalliansen, som fascistene i MSI hadde skiftet navn til. Økonomisk og politisk krise var i ferd med å skape en polarisering på høyrefløyen så vel som på venstrefløyen.

Frankrike 1995: vendepunktet

Utviklingen over de siste fem årene har bekreftet denne analysen. Siste halvdel av 90-tallet har faktisk prosessen blitt videreført og klassepolariseringen har utviklet seg og blitt dypere på to essensielle områder. For det første har arbeiderklassen vunnet flere viktige seire. For det andre, og dette er delvis et resultat av det første, har det politiske bildet i Europa skiftet til venstre med sosialdemokratiske partier i regjeringsposisjon i hele EU.
    Den avgjørende begivenheten i denne prosessen er utvilsomt streikene i offentlig sektor i Frankrike i november og desember 1995. Høyre-regimet til president Jacques Chirac og hans statsminister Alain Juppé forsøkte å tvinge gjennom en pakke bestående av nyliberalistiske "reformer" som skulle forberede fransk økonomi på skiftet til euroen. Dette provoserte fram den største streikebølgen i fransk arbeiderklasse siden mai 1968. Som Jim Wolfreys har vist i den glimrende artikkelen hans i det britiske tidsskriftet International Socialism nummer 84, dreide streikene og Juppéplanens nederlag det franske samfunnet betydelig til venstre.[11]
    De følgende kommentarene fra tre sosiologer på venstresiden poengterer hvordan streikene i 1995 ga arbeiderklassen muligheten til å gjenvinne selvtilliten og troen på at kollektive aksjoner nytter etter Mitterrand-årenes atomisering og fortvilelse:

Det første som kom ut av kampene var ikke det å beholde godene, men at man nå betraktet den politikken som var blitt ført de siste to tiårene som mindre uunngåelig, troen på at man kan slåss mot den med hell ble gjenopprettet. Med andre ord, streikebevegelsens første seier er streiken selv...I løpet av prosessens utvikling erfarte aktørene sin egen styrke, de innså at det er mulig å gjøre "noe annet": de diskuterte temaer som sosial trygghet, temaer som sies å være "kompliserte"og som til vanlig overlates til spesialister. Dette var et massivt frontalangrep på nyliberalismens definerende og underforståtte antagelser, et angrep som overrasket alle men som styrket seg i takt med at følelsen av å være et kollektiv vokste. I de streikendes generalforsamlinger sirkulerte ordet fritt, eller bedre, det frigjorde seg: "Streiken er som champagne, den fjerner hemninger."[12]

Europa svinger til venstre

Frankrike var høydepunktet, men det var viktige kamper andre steder også. Berlusconi-koalisjonen, for eksempel, provoserte fram et sterkt svar fra den italienske arbeiderklassen. I desember 1994 ble landet stengt i en generalstreik og en enorm fagforeningsdemonstrasjon dominerte Roma. Regjeringen tålte ikke denne motstanden og gikk i oppløsning.
    I Tyskland mislyktes Kohl-regjeringens offensiv. I september 1996 tvang den regjerende koalisjonen av konservative og liberale gjennom en nedskjæringspakke i Bundestag, hvor et av kuttene var redusering av sykelønna til 80%. Dette var å erklære kamp mot arbeiderklassen. Vest-tyske arbeidere hadde vunnet retten til 90%, og senere 100%, sykelønn gjennom en 114-dagers stålarbeiderstreik i 1956-57.
    Kohl-regjeringens initiativ ga grønt lys til en aggressiv gruppe arbeidsgivere ledet av Jürgen Schrempp, sjefen for Daimler-Benz. Schrempp ønsket en ledelsesstrategi som lignet mer på den anglo-amerikanske deregulerte frimarkedskapitalismen. Strategien hans for Daimler inkluderte globalisering av investeringene (reflektert i firmaets påfølgende fusjon med Chrysler) og maksimering av "aksjeeierverdier" - aksjemeglernes navn på kortsiktig profitt. Han banket gjennom kuttene i sykelønna umiddelbart (Kohl hadde lovet at forandringen bare skulle gjelde for nye kontrakter). Men Schrempp feilvurderte. Sinnet blant arbeidere grunnplanet tvang fram en krass reaksjon fra IG Metall, metallarbeidernes fagforening. En streikebølge med sentrum i Daimlers fabrikker i Bremen tvang sjefene til retrett.
    Denne seieren var den mest avgjørende i en bred motstandsbølge mot Kohl-regjeringen. For eksempel organiserte DGB [tysk LO] en gigantisk demonstrasjon mot Kohls nedskjæringer i den føderale hovedstaden Bonn i juni 1996. Forsøk på å flytte atomavfall forårsaket massive konfrontasjoner mellom opprørspoliti og tusener av demonstranter. Høsten 1997 gikk studentene ut i okkupasjoner og demonstrasjoner over hele landet.
    En artikkel i Wirtschaftswoche, det tyske bladet som tilsvarer Economist, beskrev stemningen under Kohl-regjeringens siste dager slik:

Egg knuses på fortauet og fyrverkeri eksploderer. Tusener av gruvearbeidere okkuperer regjeringskvartalet i Bonn for å forsvare statlige subsidier til deres industri... Oppsiktsvekkende scener finner sted i FDPs beleirede hovedkvarter [FDP var liberal koalisjonspartner i Kohl-regjeringen]. En liberal politiker åpner et vindu, holder fram champagneglasset og gir gruvearbeiderne finger'n. Tyskland 1997, igjen en antydning til klassekamp. (...)

Denne søvnige republikken har aldri før vært så livlig. Ikke en dag uten at noen et eller annet sted tar til gatene for eller mot noe! Først var det anti-atom demonstrasjonene, deretter gruvearbeiderne og så bygningsarbeiderne. Denne uka er det stålarbeidernes tur...Det er ingen tvil om at ting er i ferd med å skje i dette landet. Protestenes høylytte rop demonstrerer dette tydelig. Fest sikkerhetsbeltene, kjære lesere, dette kommer til å bli ekstremt turbulent! (...)

Ingen politisk kommentator de senere årene har tatt så grundig feil som Francis Fukuyama, som erklærte "Historiens slutt" etter den reelt eksisterende sosialismens fall i øst-Europa. Han proklamerte at kapitalismen hadde seiret en gang for alle og slått alle "konkurrerende ideologier". Sosialismen har kanskje slått feil økonomisk, men som et politisk ideal viser det seg nå at den er ekstremt vanskelig å ta livet av.[15]

Det massive sinnet som oppsto i landet høsten 1992 kunne ført til et oppsving i arbeiderkamper. Da kollapset Toryenes økonomiske politikk og det britiske pundet ble stengt ute fra ERM, samt at regjeringen annonserte at flesteparten av de gjenværende gruvene skulle stenges. Denne muligheten forsvant da gruvearbeidernes leder Arthur Scargill stilte seg sammen med sekretariatet i TUC [britisk LO] for å hindre enhver form for direkte aksjoner. 1992 markerte likefullt et stemningsskifte. Desillusjon med Thatchers feilslåtte "folkelige kapitalisme" drev millioner av arbeidere inn i den reformistiske leiren. Det var dette og ikke Tony Blairs personlige utstråling eller politikken til New Labour som la grunnlaget for Labours enorme valgseier 1. mai 1997.[16]

Lafontaines fall, Schröders krise

Det siste året har avslørt den grunnleggende motsetningen i den nye veksten for europeisk sosialdemokrati. De er bragt i posisjon av en massiv avvisning av nyliberalistisk politikk, men partiene fører fortsatt nyliberalistisk politikk. Denne motsetningen er mest åpenbar i Storbritannia, hvor for eksempel Blair og finansminister Gordon Brown bare dager etter at de tok over innfridde et grunnleggende monetaristisk krav gjennom å gi den engelske sentralbanken kontroll over rentepolitikken.
    Men motsetningen er mye mer fundamental. Sosialdemokratiets ønske om å administrere det eksisterende systemet ble vist krystallklart under Balkankrigen våren 1999 da de franske og tyske regjeringene var like entusiastiske tilhengere av NATOs bombing som Tony Blair eller Bill Clinton. Blair kunne skryte av at dette var en krig som var igangsatt av "en ny generasjon ledere i USA og Europa...som kommer fra politikkens progressive side."[22] Og til tross for Blairs posering var franske fly mer involvert i bombingen enn Royal Air Force. Joschka Fischer proklamerte til og med at krigen var en antifascistisk kamp på linje med den spanske borgerkrigen.
    Kort tid før Balkankrigen brøt ut 11. mars 1999, trakk Lafontaine seg plutselig fra stillingene som finansminister og leder for SPD. Avgangen hans banet vei for at den rød-grønne regjeringen kunne skifte til en dagsorden på linje med New Labour. Symbolsk nok var Schröder på vei til lanseringen av den tyske utgaven av Anthony Giddens blairistiske traktat The Third Way da han fikk høre om Lafontaines avgang. Ikke før var krigen over så lanserte Blair og Schröder et dokument med tittelen The Third Way/Die neue Mitte. Dokumentet var skrevet av Blairs "spin-doctor" Peter Mandelson og hans tyske likesinnede Bodo Hombach og etterspurte en nyliberalistisk pakke "velferdsreformer", "fleksibelt" arbeidsmarked og liknende.
    Schröder fulgte opp med et forsøk på å vise næringslivet at han ville redusere den massive statsgjelden på 1500 milliarder tyske mark som Kohl etterlot seg. I juni 1999 la Hans Eichel, Lafontaines etterfølger som finansminister, fram en pakke kutt i thatcheristisk ånd i størrelsesorden 30 milliarder deutschemark. Pensjoner skulle ikke lenger heves i takt med lønnsøkninger men i takt med inflasjonen. Lønn for offentlige tjenestemenn skulle følge samme modell, mens selskapsskatten (skatt på selskapenes overskudd) skulle senkes fra 35% til 25%. Dette skiftet kom etter press fra herskerklassen. Helt fra begynnelsen hadde sjefene og høyrepartiene stått samlet mot viktige reformer. Det første eksemplet var da den nye regjeringen forsøkte å forandre en rasistisk lov om statsborgerskap fra keiser Vilhelms tid. Denne loven knyttet nasjonalitet til spørsmål om tysk avstamning. Regjeringens forslag om å utvide retten til statsborgerskap også til de med utenlandsk avstamning ved å tillate dobbelt statsborgerskap møtte spesielt motstand fra Edmund Stoiber, delstatsleder i Bayern og leder for CDUs ultrakonservative bayerske søsterparti CSU.
    Ved å slå mynt på den nasjonalistiske trenden vant CSU absolutt flertall i delstatsvalget i Bayern i 1998 med slagordet: "Tyskland er ikke et land for innvandrere". Stoiber iverksatte en hatsk kampanje mot lovendringen for dobbelt statsborgerskap. Han truet med en "marsj mot Berlin" og appellerte snedig til misnøyen rundt økonomiske spørsmål som arbeidsløshet. Slik angrep Stoiber det han kalte "kaviarfraksjonen" som støttet lovendringen og ga blaffen i vanlige folk og deres problemer.
    I februar 1999 tapte den rød-grønne koalisjonen delstatsvalget i Hessen (som inkluderer det viktige finanssenteret Frankfurt). Dette markerte begynnelsen på en katastrofal runde nederlag i valglokalene. Snart etter snudde regjeringen i spørsmålet om dobbelt statsborgerskap, ledet an av Lafontaine. Schröder erklærte at regjeringen måtte unngå "minoritetsspørsmål". Like etterpå brøt man løftet om avvikling av kjernekraft. Schröder overkjørte miljøvernministeren sin, De Grønnes Jürgen Trittin, i all offentlighet.
    Men mer spektakulært og avgjørende var Lafontaines fall. Financial Times påpekte engstelig da han ble finansminister at dette markerte "nykeynesianismens tilbakekomst".[23] Det første Lafontaine gjorde etter innsettelsen var å lansere en offentlig kampanje for å overbevise Bundesbank og den europeiske sentralbanken om å kutte rentene i Europa. Den rød-grønne koalisjonen fikk regjeringsmakt på et avgjørende tidspunkt - finanskrisa høsten 1998 og euro-lanseringen januar 1999. Den stramme pengepolitikken som Bundesbank hadde ført og som hadde blitt generell i Europa på grunn av euroens konvergenskriterier holdt Tyskland, og med det resten av fastlands-Europa, i en nedgangskonjunktur gjennom mesteparten av 1990-tallet. President Wim Duisenburg i den europeiske sentralbanken ga løfter om fortsettelse av en slik pengepolitikk. Reaksjonen hans til panikken høsten 1998 var å nekte for at det var krise: "Vi får se hva vi gjør med en krise hvis noe slikt skulle inntreffe."[24] Lafontaine kjempet hardt for rentekutt for å gjenopplive den europeiske økonomien, i tråd med hans keynesianistiske verdensanskuelse. Han argumenterte for at målsetninger for vekslingskurser for å knytte sammen de sentrale valutaene - dollar, yen og euro - ville sikre større stabilitet på det globale finansmarkedet. På tross av at sentralbanker overalt fulgte den amerikanske sentralbankens (Federal Reserve Board) ledelse og senket rentene så gjorde Duisenburg og Bundesbank sterk motstand mot Lafontaines krav. Den påstått "nøytrale" og "uavhengige" euopeiske sentralbanken gjorde et politisk poeng ved å vente til april 1999, etter Lafontaines avgang, med å senke rentene med et halvt prosentpoeng.
    Lafontaine ertet på seg britiske euroskeptikere i torypartiet ved å ønske harmonisering av skatter i EU. Dette provoserte fram The Suns berømte forside: "Er dette Europas farligste mann?" Tyske sjefer ville utvilsomt svart: "Ja". Det som gjorde dem rasende var Lafontaines planer om å senke skattetrykket på lønnsarbeiderne og gjennom dette fremme et høyere forbruk og dermed vekke økonomien til live. Som en del av denne pakken foreslo han å fjerne skatteletten for næringslivet.
    Dette forslaget gjorde den tyske storkapitalen fly forbannet. Ledende selskaper truet med å flytte produksjonen utenlands. En bemerkelsesverdig artikkel av Financial Times-veteranen John Plender tidlig i mars 1999 hadde overskriften: "Sjefer på barrikadene". Plender siterte en undersøkelse som Institute for Fiscal Studies hadde gjort. Denne undersøkelsen viste at skattetrykket på tysk storkapital var relativt lett: "i midten av tiåret hadde Tyskland den laveste andelen skatteinntekter fra næringslivet i prosent av BNP blant gruppen av de sju ledende industrinasjonene". Sinnet var et uttrykk for en stemning blant tyske sjefer om at de var under press - derfor hadde mange blitt forbannet av den relativt store 3,6%-lønnsøkningen som metallarbeiderne hadde vunnet i februar. Plender forklarte:

Opprøret handler i realiteten like mye om å vingeklippe Lafontaine som det handler om skatter. Næringslivet og aksjemarkedet er bekymret for at han er i ferd med å svekke næringslivs-Tyskland og ødelegge den europeiske sentralbankens troverdighet med sin ineffektive økonomiske politikk og vulgære lobbyisme for lavere rente. Et brev som ble lekket denne uken avslørte at en gruppe på 22 sjefer har forsøkt å overbevise Gerhard Schröder om...å tøyle denne uortodokse og umoderne statsråden.[25]

Polarisering innenfor den reformistiske leiren

Denne utviklingen i Tyskland er et eksempel på en mer generell trend i Vest-Europa - polarisering innenfor den reformistiske leiren. De nye sosialdemokratiske regjeringene har i all hovedsak latt være å bryte med sine høyrevridde forgjengeres nyliberalistiske politikk. Men fordi disse regjeringene fikk posisjonene sine etter et massivt skifte til venstre i samfunnet ellers - oftest som et resultat av en oppblomstring av arbeiderkamper - har den desillusjonen som politikken deres har ført til ikke forårsaket at pendelen entydig har svingt tilbake til høyre eller ekstrem-høyre. Fascistiske og ultranasjonalistiske partier har hatt noe framgang - særlig i valgene i Østerrike og Sveits. Men dette er heller en advarsel om farene som kan ligge foran oss enn en overhengende trussel.
    Det mest dominerende kjennetegnet i den nåværende perioden er en oppdelingsprosess som er i ferd med å finne sted blant de reformistiske regjeringenes tilhengere, hvor deler av arbeiderklassen begynner å se lenger til venstre. Dette kan ses til og med i Storbritannia. Selv om toryene vant EU-valget var ikke dette på grunn av at de var i ferd med å gjenvinne popularitet (William Hagues lederskap har snarere ført dem mot å bli et ultra-thatcheristisk, nasjonalistisk parti for skrullinger). Denne valgseieren kom på grunn av at tradisjonelle Labour-velgere uteble fra valglokalene i stor skala. I de skotske og walisiske valgene i mai 1999 merket New Labour presset fra nasjonalistiske partier som framstilte seg som lenger til venstre enn regjeringen: i tidligere sikre Labour-seter i gruveområdet Rhondda i Wales tilfalt Plaid Cymru mens Scottish Socialist Party fikk en representant i det nye skotske parlamentet.
    Den samme prosessen finer sted på kontinentet, men i en mye mer utviklet form. Vi har sett at desillusjon med Schröder i Tyskland har ført til polarisering både innenfor SPD og i form av økende støtte til PDS. Men de sosiale og politiske gnisningene har kommet sterkest til uttrykk i Frankrike, hvor masseradikaliseringen har vært størst. Jospins politikk har i praksis ikke ligget langt unna Schröder eller Blair til tross for hans radikale språkbruk. En svakt keynesianistisk økonomisk politikk har økt den offentlige pengebruken og hevet etterspørselen innenlands for å motvirke effektene av krisene i Asia og Russland. Men i juni 1999 kunne Financial Times melde: "Jospin-regjeringen har vært i stand til å privatisere mer i løpet av to år enn noen av dens forgjengere, de har til og med solgt ut flaggskip som Air France og France Telecom".[30]
    Når det gjelder den franske regjeringens flaggskipsreform - 35-timers arbeidsuke - så kommenterte journalisten Robert Graham det reviderte lovforslaget som ble lagt fram samme sommer av sosialminister Martine Aubry slik: "den nye loven gir store konsesjoner til næringslivet." For eksempel, med et tak på 1600 arbeidstimer i året per arbeidstaker "kan selskaper forhandle med fagforeninger om hvordan disse timene skal fordeles hvert år. Dette er allerede i ferd med å bli en brekkstang for å innføre forandringer i arbeidsmønsteret." Den største supermarkedskjeden, Carrefour, har for eksempel brukt loven til å innføre slike "anglo-saksiske" arbeidsformer som "teamwork" for å heve produktiviteten. "Selskapet ønsker ikke å understreke begrepet, men 35-timers uka har gjort dem i stand til å innføre fleksibilisering uten å kalle det ved navn."[31]
    Jospin - en mye smartere politiker enn både Schröder og Blair - har vært nøyere med å bruke tradisjonelt sosialdemokratisk språk for å blidgjøre tilhengerne sine. Han nektet demonstrativt å tilslutte seg Blair&Schröder-dokumentet. Varsomheten hans gjenspeiler stemningen av de sosiale konfliktene som hersker i dagens Frankrike. Kampene som ble utløst i kjølvannet av 1995 har ikke tatt slutt under Jospin. Han hadde knapt blitt valgt innen han måtte hanskes med en pinlig okkupasjonsbølge igangsatt av arbeidsløse aktivister og deres sympatisører.[32] Ulike kamper og bevegelser har vokst fram raskt. To ganger i løpet av det siste halvåret har hundretusenvis studenter fra videregående skoler demonstrert.
    Denne sosiale gjæringen har ført til en revitalisert og flerfoldig venstreside. En statsviter identifiserte ikke mindre en fire venstresidemiljøer rundt regjeringen. Det første miljøet, det sosial-liberale, består av høyresida i sosialistpartiet som aksepterer den nyliberalistiske pensée unique: dette er det nærmeste man kommer Blairs Third Way i Frankrike. Men denne tendensen står mye svakere og er mer isolert enn sine britiske og tyske meningsfeller. Det andre, nykeynesianistiske, miljøet står for Jospins politikk og slagordet: "Ja til markedsøkonomien, ikke markedssamfunnet". Nummer tre er "nasjonal-republikanerne", som innenriksminister Jean-Pierre Chévènement (lederen av Mouvement des citoyens) og filosofen Régis Debray. Disse står for fransk uavhengighet mot USA, EU og multinasjonale selskaper (de gikk mot Balkankrigen selv om Chévènement ikke trakk seg fra regjeringen). Til slutt kommer det "radikale" venstre - kommunistpartiet, Bourdieu, de store organisasjonene på ytre-venstre (Lutte Ouvrière og Ligue Communiste Revolutionnaire) den militante fagforeningsgrupperingen SUD (Solidaire, Unitaire, Democratique) og diverse aktivistgrupper som driver kampanjer for les sans papiers, de arbeidsløse og liknende.[33]
    Som denne beskrivelsen viser finnes det langt mer enn formelle politiske grupperinger på den revitaliserte venstresida. Et vell av forskjellige en-sakskampanjer har vokst fram i løpet av de siste årene. Det finnes også en megde tidsskrifter - særlig verdt å merke seg er det månedlige Le Monde Diplomatique - og intellektuelle grupper, for eksempel Raisons d'agir (Argumenter for handling) som ble opprettet i desember 1995 av Bourdieu. Alle disse miljøene har bidratt til å opprettholde og utvikle en kritikk av nyliberalistisk "globalisering". Dette er et klima hvor motstand mot det som blir betraktet som det USA-dominerte Verdens Handelsorganisjon (WTO) vokser. Støtten for tiltak som skal regulere globale finansmarkeder - for eksempel den såkalte Tobinskatten på spekulative pengeoverføringer - øker også. Grupperinger som Attac (Association pour la taxation des transactions financières et l'aide aux citoyens)[34] , driver kampanjer mot enhver utvidelse av WTOs makt. Disse grupperingene støttes av både reformister, ytre-venstreorganisasjoner og noen fagforeningsledere. Samtidig er franske kapitalister i ferd med å hevde seg i større grad. Selv om større kapitalister kan benytte seg av la loi Aubry (loven som innførte 35-timers arbeidsuke) til sin fordel, er det ikke like enkelt for små og middels store arbeidsgivere. Stemningen i samfunnet som er beskrevet over skaper et press for å innføre reformer som legger uvelkomne hindringer i veien for handlefriheten til de franske sjefene. Derfor ignorerer de franske sjefene de parlamentariske høyrepartiene som er i villrede etter å ha blitt overkjørt i valgene, og tyr til direkte aksjoner. De arrangerte en demonstrasjon 4. oktober 1999 mot 35-timers-loven hvor 25000 sjefer etter sigende marsjerte gjennom Paris.
    Jospin er klemt inne mellom et stadig mer forbannet og militant borgerskap og de diverse venstresidemiljøene og arbeiderorganisasjonene. Dette har tvunget ham til å vri og vrenge på seg. I begynnelsen av september skapte Michelin furore da de annonserte 7500 oppsigelser. 13. september fortalte Jospin i et TV-intervju at regjeringen ikke kunne gjøre noe med oppsigelsene som Michelin hadde kunngjort: "Dere kan ikke forvente alt fra staten," sa han.[35] Før to uker var gått hadde arbeiderbevegelsens sinte reaksjon tvunget Jospin til å trekke denne innrømmelsen av handlingslammelse. Han avslørte et nytt handlingsprogram og erklærte: "Globalisering gjør ikke staten impotent. Økonomisk politikk kan spille en avgjørende rolle for økonomisk utvikling ... Staten må væpne seg med nye reguleringsverktøy, tilpasset til dagens kapitalistiske virkelighet."[36]
    Seinere samme høst ble de sosiale og politiske gnisningene over la loi Aubry overført til gatene, først med sjefenes demonstrasjon 4. oktober. Venstresidas svar kom 16. oktober da 60 000 deltok i kommunistpartiets demonstrajon mot arbeidløshet. Denne demonstrasjonen var et resultat av gambling fra Robert Hue, PCFs leder, sin side. Financial Times har hyllet ham som "samarbeidsåndens fremste eksempel", men PCF hadde likevel behov for å holde kontrollen over grunnlaget sitt i arbeiderklassen.[37] PCF mistet stemmer i EU-valget og fikk rett under 7% mens De Grønne fikk 10% og felleslista til Lutte Ouvrière og Ligue Communiste Révolutionnaire fikk 7% av stemmene.
    PCF måtte vise muskler opp mot denne utfordringen fra venstre - spesielt fordi CGT, fagforeningsføderasjonen som i lang tid har vært forbundet med partiet, nektet å støtte dem ved valget. Det som skjedde var at Hues gambling ga resultater. PCF-tilhengere dominerte den store og selvsikre arbeiderdemonstrasjonen som også inneholdt seksjoner fra andre organisasjoner på ytre-venstre. Men den andre siden av Hues strategi viste seg dagen før demonstrasjonen. PCFs representanter i nasjonalforsamlingen stemte for en revidert versjon av la loi Aubry som ga minimale konsesjoner til venstresida. En propagandist for Aubrys reviderte utgave sa: "Forandringene er ikke et resultat av pruting siden balansen i teksten er intakt."[38]
    Polariseringen i kjølvannet av la loi Aubry antyder at det ligger flere sosiale konfrontasjoner i vente. I etterkant av at de har tatt til gatene kan det kanskje forventes at sjefene vil planlegge en bredere offensiv. Det er mulig at det blir forhindret av den organiserte arbeiderklassens reaksjon. Det anslås at den franske økonomien kommer til å vokse med 2,8% det neste året, etter at statlig pengebruk har fyrt opp under veksten. Ifølge Financial Times: "vil dette være mer enn i Tyskland og Italia, de to andre hovedøkonomiene i eurosonen, som ble hardere rammet av Asia- og Russlandkrisene og som har vært tregere til å komme seg etterpå."[39] Forholdsvis kraftig vekst vil sannsynligvis bli en vitamininnsprøytning for selvtilliten i en arbeiderbevegelse som har vunnet anseelige seire de siste årene. Det franske borgerskapet vil få det vanskelig med å få overtaket tilbake.
    Venstrereformistiske utfordringer til de store sosialdemokratiske partiene har presentert seg også andre steder i Europa. I Italia fikk Rifondazione Communista 8,6% av stemmene ved parlamentsvalget i 1996. Kjernen av tilhengerne til Rifondazione Communista stammer fra tidligere aktivister i kommunistpartiet som motsatte seg dannelsen av PDS.[40] Costas Simitis ble valgt til statsminister i Hellas i 1995. Lenge før Blair bosatte seg i Downing Street nr. 10 førte Simitis en politikk som lignet på New Labours. Ved EU-valget i 1999 reagerte velgerne skarpt mot PASOK. Stemmeandelen falt til 32,9%, lavere enn det konservative Nytt Demokratis andel på 36,3%. Tre venstrereformistiske opplevde vekst. Kommunistpartiet fikk 8,5%, DIKKI (et venstrereformistisk utbryterparti fra PASOK) fikk 6,9% og den eks-kommunistiske Venstrekoalisjonen 5% av stemmene.Disse tre partiene har nå 7 representanter i Europaparlamentet tilsammen, mot 9 fra PASOK.[41]

Konklusjon

Det er ingen grunn til å være tilfreds med veksten for venstrereformisme. Uansett om venstrereformismen styrker seg innenfor etablerte sosialdemokratiske partier eller i organisasjoner uavhengige av dem, er det likefullt uttrykk for tradisjonell sosialdemokratisk politikk - det Tony Blair liker å fordømme som "Old Labour". Dette er en politikk som feilet da den ble satt på prøve i den nåværende krisas tidligere stadier på 1970- og 80-tallet, om den var ført av Harold Wilson og James Callaghan i Storbritannia, Willy Brandt og Helmut Schmidt i Vest-Tyskland eller Francois Mitterrand i Frankrike. Lafontaines plutselige avgang etter noen måneders angrep fra media kan knapt kalles heroisk når man tenker tilbake på bakvaskelseskampanjene Tony Benn måtte tåle i ti år. For ikke å snakke om Salvador Allendes skjebne. Allende som døde mens han forsvarte seg i presidentpalasset. Lafontaines avgang poengterte faktisk den reformistiske politikkens grunnleggende svakhet, nemlig at den er avhengig av et statsapparat som kapitalen er i stand til å snu i sin retning. Jospin og Lafontaines krav om "regulering" av kapitalismen er derfor neppe en seriøs utfordring av et økonomisk system som drives mot økt utbytting og kriser av sin indre logikk.
    Dette gjør ikke polariseringsprosessen som er beskrevet ovenfor noe mindre viktig. Erfaringene med nyliberalistisk politikk har fått arbeiderklassen over hele Europa til å bevege seg i retning av sosialdemokratene. De sosialdemokratiske regjeringenes manglende evne til å bryte med sine forgjengeres politikk har skapt en ytterligere reaksjon hvor deler av arbeiderklassen vil gå et skritt videre. Dette har pustet nytt liv i venstrereformismen. Selv om løsningene den har å tilby er utilstrekkelige, er debattene som reises av enorm betydning.
    På en måte kan man si at blairistene har hjulpet fram venstredreiningen ved å gå på den ideologiske offensiven og å tvinge fram et raskere tempo i "moderniseringen" på europeisk nivå. Nøkkeltekster for New Labour som Giddens' bok Den Tredje Veien og Blair&Schröder-dokumentet har blitt gjenstand for debatt over hele Europa. Sosial radikalisering har stimulert opprettelsen av mer militante venstre-reformistske strømninger - især den som forbindes med Bourdieu i Frankrike. Resultatet er framveksten av analyser og argumenter som i enkelte henseender - særlig kritikken av deregulert liberal kapitalisme - løper sammen med den klassiske marxistiske tradisjonen. Dette representerer en viktig åpning for at revolusjonære sosialister kan bryte ut av den intellektuelle isolasjonen som de har erfart de siste to tiårene - forutsatt at de går inn i diskusjoner med slike strømninger på en måte som er sympatisk men også kritisk når det trengs.[42]
    Det er derfor helt avgjørende at revolusjonære sosialister involverer seg i slike debatter. Dette krever mer enn å produsere teoretiske kritikker av den tredje veien, selv om dette er viktig nok. Mer konkrete initiativer er påkrevet, avhengig av styrken og omstendighetene for organisasjonen det gjelder. For eksempel intervenerte Linksruck i Tyskland i diskusjonen mellom Schröder og Lafontaine og ga sterk støtte til Lafontaine med slagordet "Oskar har rett". Socialist Workers Party (SWP) i Storbritannia driver en kampanje for å støtte Ken Livingstones kandidatur til vervet som borgermester i London: partiledelsens forsøk på å hindre ham i å stille har gjort ham til et fokus for misnøyen med New Labour.
    Utgangspunktet for slike initiativer må være enhet mot sjefene og mot høyresosialdemokratiet. Dette betyr imidlertid ikke at støtte til venstrereformistene kan være ukritisk (spesielt ikke sett i lys av at sistnevnte støttet Balkankrigen). Tvert i mot, så bør kameratslige argumenter reises om venstrereformismens utilstrekkelighet innenfor et rammeverk av enhet mot Blair, Schröder og deres likesinnede. Linksruck kritiserer således Lafontaine for å fremme regulering av kapitalismen framfor å erstatte den med en arbeiderstyrt sosialistisk planøkonomi. Der hvor situasjonen tilsier det bør revolusjonære sosialister være rede til å utfordre både høyre- og venstre-reformistene på valgkamparenaen. Det greske Sosialistiko Ergatiko Komma (Sosialistisk Arbeiderparti) stilte lister i EU-valget i juni 1999 og det britiske SWP stilte kandidater i det skotske og det walisiske valget: begge disse initiativene hadde suksess i en målestokk som rettferdiggjorde eksperimentet (SWP i Irland har også stilt til valg med suksess de siste årene).
    Uansett hvilken form man velger er det essensielt at revolusjonære sosialister drar fordel av mulighetene som polariseringen i den reformistiske leiren har å tilby. Bildet av "30-tallet i sakte film" sier underforstått at hastigheten på krisa er lavere enn under Depresjonen. I min opprinnelige analyse understreket jeg årsakene til denne forskjellen - i særdeleshet at krisa i dag fremdeles er langt mindre alvorlig enn på 30-tallet, det borgerlige demokratiet har mye dypere sosiale røtter i Europa nå enn da 30-tallet og de fascistiske partiene har foreløpig hatt mer suksess med å vinne stemmer enn å bygge paramilitære bevegelser.[43]
    Likefullt er filmen fra 30-tallet på vei framover, om enn i saktere tempo. Den kumulative effekten av lengre tids økonomisk stagnasjon og massearbeidsløshet, arbeidsløshetsraten i Tyskland og Frankrike virker som om den er kilt fast mellom 10% og 12%, dømmer millioner til fattigdom og fortvilelse og legger et enormt press på de eksisterende sosiale og politiske strukturene. Hvis et troverdig alternativ på venstresida ikke trer fram, så vil desillusjon med sosialdemokratenes kapitulasjon for markedet - spesielt dersom dette skulle inntreffe samtidig med neste verdensomspennende konjunkturnedgang - styrke det ekstreme høyre. Front National i Frankrike er svekket, men langt fra knust. Valgene i Østerrike og Sveits er en advarsel. Revolusjonære kan - og er nødt til - å spille en avgjørende forskjell for hvorvidt et reellt sosialistisk alternativ vil utvikle seg.

Noter