Innhold: Kapitalismens krise
Arbeiderklassen, reform og revolusjon
Historien har ikke stor respekt for den menneskelige kalenderen. Som regel ordner den ikke hendelser sånn at de passer med ti- og hundreårsskifter. Men fra tid til annen opplever vi slike sammentreff.
"Slaget i Seattle" er et eksempel på et slikt sammentreff. Nesten på dagen ti år etter at Berlinmuren falt ble et møte mellom de mektigste menneskene innenfor verdens politiske og industrielle lederskap stoppet av en massiv bølge av sinne og misnøye. Det var et glimrende svar til alle de kapitalistiske propagandistene, med Francis Fukuyama som den mest profilerte, som for ti år siden insisterte på at det aldri mer ville finnes et alternativ til kapitalistisk ideologi. Uansett hva framtidas historikere kommer til å skrive om det 20. århundret, vil de nå være nødt til å ta med at den siste store demonstrasjonen på de 100 årene fant sted i hjembyen til noen av de største internasjonale selskapene i verden. Og de må også ta med at denne demonstrasjonen fullstendig forkastet alle idéene som slike selskaper og deres politiske tilhengere står for.
Den største seieren fra "Slaget i Seattle" er at den har forandret hvordan mennesker ser på seg selv. Før Seattle var det sosialister som brukte betegnelsen "antikapitalistisk" for å beskrive alle de som var mot "tønsethismen", ville skattlegge de rike, var mot privatiseringer eller velferdskutt, for regulering av prisene på boligmarkedet og liknende. Etter Seattle har begrepet "antikapitalistisk" blitt kjent for overraskede journalister og nyhetsopplesere som sikkert ville brukt mindre provoserende uttrykk hvis de kunne. "Antikapitalistisk" er tross alt betegnelsen som demonstrantene brukte om seg selv. Demonstrasjonen i Seattle falt ikke fra en klar Høyre-blå himmel. Den er en del av utviklingen som startet med massestreikene i Frankrike i 1995. Massestreikene ble etterfulgt av en rekke sosiale kamper som har forandret perspektivene for venstresida. Seattle var inspirert av det samme klimaet som den seierrike UPS-streiken i USA for få år siden. Den utviklet seg i det samme miljøet som har ført til endags-generalstreiker i 11 byer i Canada de siste årene. Den er en del av den samme stemningen som ga valgskredene for venstresida i Storbritannia, Frankrike og Tyskland.
Framfor alt viser "Slaget i Seattle" at den antikapitalistiske stemningen ikke er en døgnflue, noe som kan avvises som en forbigående misnøye fordi den enda ikke har vunnet tilbake alt man tapte på 1980-tallet. Den antikapitalistiske stemningen er et markert skifte i arbeiderklassens bevissthet, like virkelig som en streikebølge eller en massedemonstrasjon. Men hvordan bygger vi en slik bevegelse til å gi flere demonstrasjoner og streiker? Hvor går vi fra skiftet i arbeiderklassens bevissthet til å bygge en bevegelse som kan beseire den herskende klassen?
Kapitalismens krise
"Slaget i Seattle" og stalinistlandenes fall henger sammen på en mer grunnleggende måte enn datoenes tilfeldige sammentreff. Utviklingen i økonomien knytter dem sammen. Den økonomiske forutsetningen for 1989-revolusjonene var måten militær og økonomisk konkurranse med Vesten undergravde de statskapitalistiske regimene. Først ble de tvunget til å forsøke å finansiere industriell gjenopplivning gjennom å ta opp vestlige lån. Deretter måtte de plutselig integreres i verdensmarkedet gjennom en "sjokkterapi".
Ved slutten av 90-tallet representerte Verdens Handelsorganisasjon (WTO) et forsøk på å tillate "kreativ ødeleggelse", som en nyliberalistisk kommentator beskrev det, å fare gjennom nylig forente verdensøkonomiens minste avkroker. Det ble opplest og vedtatt at enhver vare og tjeneste - fra neper til skolebøker, fra ideer til helsetibud - skulle være konkurranseutsatt. Alle statlige subsidier på disse områdene kunne erklæres som et hinder for frihandel. De nyliberalistiske økonomene argumenterer tross alt for at de store farmasøytiske firmaene ikke bør møte på sånne hindringer som det statlige helsevesenets subsidierte monopol.
Dette argumentet blir selvfølgelig brukt på en selektiv måte. Det virker usannsynlig at de store subsidiene som blir gitt til privatiserte jernbaneselskaper vil bli fjernet av frihandelshensyn. På samme måte vil våpenindustrien på internasjonalt plan beholde sine massive statlige subsidier, uansett om de blir tildelt skjult eller i åpenhet. Sammenbruddet i WTO-forhandlingene skjedde nettopp fordi at det som for noen stater er en absolutt nødvendig beskyttelse av industri som ikke kan tillates å bukke under for frihandel, er uholdbare hindre av frihandel for andre stater. Denne dynamikken har skapt en forvirring i den vestlige herskerklassen. Det må være en trist, ironisk opplevelse for dem i de øst-europeiske statene som har mistet levebrødet som en følge av denne prosessen det siste tiåret. En gang i tida virket det som om det bare ville være i øst-Europa at konflikten mellom integrering i den internasjonale økonomiske konkurransen og nasjonalstaten ville føre til at samfunnet brøt sammen. Nå viser det seg at det bare var første fase i en verdensomspennende krise.
Kanskje burde nyliberalistene sett denne krisa komme. Den indonesiske revolusjonen var en advarsel. I Indonesia var tross alt staten en mektig økonomisk aktør, uten å være av øst-europeisk "proteksjonistisk" støpning. I Indonesia fulgte staten alle de nyeste nyliberalistiske vidunderkurene. Den spilte en rolle som tilrettelegger for internasjonal kapital, ikke en støtpute mellom verdensmarkedet og lokalbefolkningen. Den indonesiske staten jobbet aktivt med å integrere økonomien i verdensmarkedet i 20 år. Den sugde til seg utenlandske investeringer og tilpasset produksjonen til verdensmarkedet. Men det var akkurat denne integrasjonen i verdensøkonomien som resulterte i et kraftig økonomisk sammenbrudd i 1997. Sett fra denne vinkelen kan man si at den indonesiske revolusjonen ikke var den siste revolusjonen i det 20. århundret, men den første revolusjonen i det 21. århundret.
Den industrielle kapitalismens bastioner er selvfølgelig forskjellig fra Indonesia. De er for det meste mektige økonomier. Herskerklassene deres har for lengst lært seg til hvordan man styrer gjennom institusjoner som parlamentarisk demokrati (selv om fascismen på 1930-tallet kan minne oss på at det som blir sett på som har blitt tildelt også kan tas fra oss i perioder med krise). Derfor har man reformistiske partier og fagforeningsbyråkratier med mye sterkere røtter enn det som finnes i dårligere utviklede økonomier. I tillegg var Reagan/Thatcher-æraen en serie nederlag for arbeiderklassen som man tildels har kommet seg fra på 90-tallet. "Slaget i Seattle" markerer nok et avgjørende skritt framover. Den internasjonale krisa i systemet og den globale ustabiliteten mellom kapitalistiske økonomier og statsstrukturene i de kapitalistiske statene vil føre til Seattle igjen, Indonesia igjen og også flere kriger som Balkankrigen. Hvordan beholder vi det vi har vunnet og forbereder oss på å gå på offensiven igjen?
Arbeiderklassen, reform og revolusjon
Noe av det mest fantastiske med Seattle-demonstrasjonene var hvordan organiserte arbeidere var direkte involvert i dem. Stålarbeiderne og transportarbeiderne var til stede i stort antall. Canadiske arbeidere dro sørover for å gå sammen med dem. Havnearbeiderne streiket i solidaritet.
Selvfølgelig hadde mange av arbeiderne motsetningsfylte ideer - selv om proteksjonistiske ideer som tidligere har stått sterkt var til stede i mye mindre grad enn før. Mange av demonstrantene ble mobilisert av "enkeltsaker" som u-landsgjeld eller miljøsaker - men disse parolene var koblet til en generell kapitalismekritikk i mye større grad enn bare få måneder tidligere.
Det som dominerte denne gangen var et rått sinne mot det kapitalistiske systemet. Spørsmålet som nå må besvares er følgende: er arbeiderklassen bare et offer, eller den sentrale krafta som kan skape forandring. Sosialister må vinne diskusjonen for at arbeiderklassens frigjøring av seg selv er det som vil utfordre den globale kapitalismen. Det er uunngåelig at denne diskusjonen vil bli ført gjennom intervensjon fra politiske partier. Ingen bevegelser kan overleve på bare en parole eller som en løs koalisjon, særlig en som har en motstander som er så altomfattende som det globale kapitalistiske systemet. Det må utvikles et lederskap, en strategi og en organisatorisk kjerne hvis bevegelsen skal være effektiv.
Enkelte av de som deltok på de antikapitalistiske demonstrasjonene foretrekker å unngå dette temaet. Men konsekvensen av å unngå spørsmålet om partiorganisering er at det dukker opp igjen i andre former. Vi har allerede sett at den antikapitalistiske stemningen kan gavne sosialdemokratiske partier internasjonalt. I Storbritannia var det Blairs New Labour som trakk veksler på stemningen mot høyresida i valget i 1997 - på tross av at flesteparten av Labour-velgerne sto for ideer som sto i direkte motsetning til Blairs. De franske streikene i 1995 var resultatet av helt andre ideer enn politikken til Jospins sosialistparti eller Hues kommunistparti - men det var disse partiene som dro de politiske fordelene av streikene.
Massebevegelser får ikke den politiske representasjonen de fortjener dersom ikke et mindretall av aktivister forsøker å skape et politisk lederskap - et politisk parti som deler visjonen om politisk makt nedenfra. Et slikt parti vil være mye mindre enn bevegelsen i antall, men mye mer enn bevegelsen ideologisk og organisatorisk. Den antikapitalistske stemningen betyr ikke at reformismen er død eller at reformistiske organisasjoner er i ferd med å dø ut. Reformistiske organisasjoner vil finnes helt til de blir erstattet av revolusjonære organisasjoner. Valget står ikke mellom revolusjonær organisering eller ingen organisering: det står mellom reformistisk organisering og revolusjonær organisering.
Mange av de som var på de antikapitalistiske demonstrasjonene eller sympatiserte med dem er også organiserte reformister, tilhengere av "enkeltsaksbevegelser" og liknende. De er åpne for revolusjonære sosialistiske ideer - mer åpne enn på mange år - men de er ikke overbeviste. Noen vil bli overbevist i dag eller i morgen. Noen vil ønske å jobbe side ved side med revolusjonære og erfare i praksis hvordan våre ideer og vår handling gir bedre lederskap til bevegelsen enn selv de beste reformistene. Den første forutsetningen for å påvirke framtidas kamper er å involvere seg i dem - å være dypt, organisatorisk involvert. Bare sekterister kan avvise en så dyptgående bevegelse som den som er i ferd med å utvikle seg på bakgrunn av at den er "proteksjonistisk", "tredjeverdenistisk" eller liknende. Som om en slik bevegelse noensinne har stått fram fullt utviklet med Det kommunistiske manifest trykket til brystet.
Bevegelsen er fortsatt under utvikling og sosialister kan forme den så fremt de deltar helhjertet i den. I dette arbeidet er en revolusjonær organisasjon av usannsynlig stor verdi - ikke bare for medlemmene, men for alle aktivister i arbeiderklassen. Et revolusjonært parti er aktivt på mange fronter - i kampanje for å stoppe Fremskrittspartiets rasistiske valgkamp, mot Balkankrigen, for å stoppe nazivolden, å bygge støtte for lærernes lønnskrav og liknende. Hvilken annen organisasjon kan tilby aktivistene fra disse kampanjene en mulighet for å involvere seg i alle kampene? Hvilken annen organisasjon kan utvikle en helhetlig verdensforståelse som forklarer sammenhengen mellom alle disse? Hvor ellers kan aktivistene møtes for å diskutere spørsmålene blir kastet fram av kampanjene?
Bevegelsen vil fortsette å gå framover bare i den grad revolusjonære tar i bruk alle fordelene med deres egen organisasjon. Bare dersom revolusjonære arbeider sammen med andre aktivister, diskuterer hvordan man skal handle framover og vinner dem for idéen om revolusjonær organisering, vil den antikapitalistiske stemningen føre til et alternativ til reformismen og dermed også et alternativ til kapitalismen.
Artikkelen er oversatt fra John Rees, "The Battle after Seattle", Socialist Review 237 (2000).
[ Innhold ] [ Internasjonal Sosialisme nr. 5/2000 ]
|