Noter - Noter i eget vindu
Ta del i en debatt eller diskusjon om sultproblemet, verdensfattigdommen eller verdenskapitalismens virkning på de fattigste landene, og på et eller annet tidspunkt vil navnet Susan George bli nevnt. George er av sjeldent merke. Hun er en av disse uavhengige akademiker-aktivistene som har skrevet om og kjempet mot det globale systemets uhyrligheter i 25 år, uten å ha blitt avsporet verken av makthavernes ondsinnede angrep eller av andre akademikeres lovprisninger. Det som skinner gjennom i alle hennes utgitte arbeider er et lidenskapelig sinne rettet mot ulikhetene i et system som tvinger hundrevis av millioner mennesker til et liv der de har nok med å overleve, og mot hykleriet til dem som tjener på tingenes tilstand. Det vil være galt å kalle henne en "utviklingsteoretiker" eller "økonom" i tradisjonell forstand. Hun er isteden en forkjemper for sosial og økonomisk rettferdighet. Som hun sier om seg selv:
Jeg har alltid prøvd å forstå og beskrive hvordan makt utøves. Fra dette utgangspunktet har jeg tatt for meg temaer som verdens sultproblemer og fattigdom i den tredje verden, virkningene av gjeldsproblemet til den sørlige halvkule, nord-sør-forhold, transnasjonale firmaer og institusjoner som Verdensbanken.[2]
Hun er en amerikaner som har slått seg ned i Frankrike, og er for øyeblikket underdirektør i Det Transnasjonale Instituttet basert i Amsterdam, en løs forbindelse av radikale akademikere som arbeider for sosiale forandringer. Hun har også sittet i styret i Greenpeace International (1990-1996), og er tilknyttet det venstreorienterte franske tidsskriftet Le Monde Diplomatique, samt kampanjer som Jubilee 2000, som har stått i spissen for bevegelsen for å slette u-landsgjelda. Skrytelista kunne ha fortsatt.
George har med rette vært svært innflytelsesrik. Hennes publikum vokst med framveksten av en stadig mer radikal bevissthet i både i-land og u-land om spørsmål rundt verdenshandel, misbruk av vitenskap og økologisk ødeleggelse. Hun manet oss til aksjon mot Verdens Handelsorganisasjon (WTO) på slutten av 1999, og mange av demonstrantene i Seattle må ha kjent til hennes arbeid.
I hennes første bok, How the Other Half Dies (1976), avslørte hun kompromissløst hvordan kapitalismen ødelegger livene til de fattigste på planeten vår. Det viktigste formålet med boka er å forklare at fattigdom ikke er et forferdelig men uunngåelig fenomen, men snarere at det er et resultat av systemets egenlogikk. I tillegg beskriver George hvordan systemets ulikheter holdes ved like med overlegg. Hun gjør dette på flere måter. Hun avkler forsøkene til systemets forsvarere på å bortforklare fattigdom som et fenomen som ikke er et uttrykk for kapitalismens normale virkemåte. Hun ser på de politiske og sosiale mekanismene som gjør at en rik elite i de fattige landene bringes inn i Vestens maktfolder. George argumenterer også for at teknologiske "løsninger" i seg selv, påtvunget uten hensyn til lokale økonomier og kulturer, skaper elendighet for dem som skyves til side av denne typen utvikling. Endelig ser hun på hvordan store "agro-business"-firmaer fungerer og på politikken rundt matvarebistand.
Det første George imidlertid gjør er å presentere leseren for faktaene rundt datidas problemer. Man bør huske at på den tida George skrev boka si, midten av 70-tallet, så hadde prosessen med nasjonal utvikling for mesteparten av den til da "utviklende" verden fått kjepper i hjulene. Den kapitalistiske oppgangstida etter krigen hadde forlengst gått over, og verdensøkonomien var i dyp krise. Det var på denne tida at land i den tredje verden først begynte å henvende seg til Det internasjonale valutafondet (IMF) og Verdensbanken for å ta opp lån som skulle finansiere utviklingsprogrammene deres. De første IMF-inspirerte innstrammingstiltakene skulle snart bli innført i land så langt fra hverandre som Egypt og Jamaica. Dette var øyeblikket i historien da kimen til den lammende gjeldsbyrden til den sørlige halvkule vi ser i dag ble sådd. Det George beskriver i boka si, selv om det ikke var opplagt for de fleste på den tida, er opplevelsen av økonomisk reversering for befolkningen i den tredje verden. Realitetene rundt, og størrelsen på, problemet var overveldende (og er verre i dag): [...] i de asiatiske, afrikanske og latin-amerikanske landene der godt over 500 millioner mennesker lever i det Verdensbanken har betegnet som "absolutt fattigdom".[3]
På den tida betydde dette at disse menneskene strevde med å leve på cirka 2 kroner dagen. George forklarer at i noen områder kunne halvparten av alle barn regne med å dø før de ble fem år gamle, og i verden under ett var over en femtedel av alle barn feilernærte. En av åtte mennesker bokstavelig talt sultet, og halvparten av verdens befolkning led av feilernæring i en eller annen form.[4] I den tredje verden hadde et barn 15 ganger større sannsynlighet for å dø før dets første fødselsdag sammenlignet med i Vesten. Faktisk var barnedødeligheten i slike land den samme som den var i Europa rundt 1750. Hun undersøker også de fattiges sykdommer: struma, som rammer 300 millioner; pellagra, som skyldes en ensidig maisdiett; beri-beri, forårsaket av jernmangel; blindhet, forårsaket av mangel på vitamin A; de parasittiske sykdommene, malaria, gulfeber, bilharzia. Alle disse kan både unngås og behandles, dersom de rette sosiale forholdene og medisinsk støtte er tilstede, men alle ødelegger livene til hundre millionvis av verdens fattigste. For å komplettere lista i dag vil vi måtte legge til tuberkulose, HIV/Aids, kolera, tropefeber, og mange andre sykdommer som enten har oppstått etter at George skrev sin banebrytende bok, eller som har gjenoppstått etter å nesten ha blitt utryddet av medisinske og sosiale framskritt på 1960-tallet.
Etter å ha tegnet et bilde på mengden av menneskelig lidelse som er involvert, vendte George seg nå mot årsakene til problemene. Hun hevdet at disse ikke hadde noe å gjøre med "naturlige" katastrofer. Som hun påpeker: "tørke, et hyppig fenomen i det sør-vestre USA, er på ingen måte det samme som tørke i Sahel".[5] Ei heller, som noen hadde begynt å hevde i kjølvannet av Paul Erhlichs apokalyptiske spådommer, skyldtes problemet "overbefolkning". Når vi ser hvor innflytelsesrik denne skadelige idéen skulle bli, ikke bare på høyresida, men også på venstresida og innenfor miljøbevegelsen på 1980-tallet, er Georges klarsyn i dette spørsmålet imponerende. Som hun påpeker så finnes det ikke noe samsvar i det hele tatt mellom et lands befokningstetthet og sultnivået i det samme landet: [...] hungersnød eksisterer både i Bolivia, med fem innbyggere per kvadratkilometer, og i India, med 172, men det eksisterer ikke i Nederland, der det er 326.[6]
Som hun understreker, er det ikke store familiestørrelser som fører til fattigdom, men snarere fattigdom som skaper det økonomiske behovet for å få flere barn: For en fattig familie betyr et ekstra spedbarn en ekstra munn å mette, hvilket kun utgjør en marginal forskjell. Men når barnet har blitt fire eller fem år vil det tilføre hele familien viktige bidrag; henting av vann fra brønner som ligger langt unna, forsyning av mat til far og bror i felten, fôring av dyr [...] barn er en økonomisk nødvendighet for de fattige.[7]
Et annet tema der George skilte seg ut fra mengden var den "grønne revolusjonen". Dette begrepet ble kastet fram av populærpressa på midten av 1970-tallet for å beskrive de nye kornsortene som ga økte avlinger og som hadde blitt utviklet av amerikanske vitenskapsmenn som arbeidet for Rockefeller-stiftelsen i Mexico. Det ble hevdet at disse "mirakelavlingene" kunne fjerne sult og hungersnød en gang for alle. I realiteten var disse kornsortene ofte utsatt for lokale plantesykdommer og manglet de nødvendige genene som gir motstandsdyktighet overfor lokale klimaforhold. Avtalene som bøndene måtte inngå for å få tilgang til disse kornsortene innebar at de også måtte importere kostbar amerikanskprodusert gjødsel samtidig som langt billigere lokalprodusert gjødsel var tilgjengelig. Men av mer grunnleggende betydning var at disse nye kornsortene aldri kom til å ende opp hos de fattige som trengte dem mest. Isteden var avlingene til denne moderne jordbruksrevolusjonen myntet på verdensmarkedet og spesielt de vestlige markedene. Det var u-landenes prioritering av eksport som i siste instans skulle ta maten fra de sultne. Resultatet var at mens risproduksjonen i India økte dramatisk, gikk risforbruket faktisk ned. George mente av den grunn at det var systemet som måtte forandres: [...] dersom det hadde eksistert et annet sosialt system og dersom det ble gjort felles anstrengelser for å la den nye teknologien komme alle til gode, så kan revolusjonen bli akkurat det den ble framstilt å være, en vei til selvberging og utryddelse av sult. Det trenger ikke å være en forgiftet gave.[8]
Men det George foraktet mest var de store politiske og økonomiske institusjonene i Vesten. Hun pekte på hvordan mat og "matvarebistand" hadde blitt til et våpen for politisk og økonomisk makt i verden. Hun refererte blant annet til eksemplene med at matbistand ble nektet til Chile i den perioden da Folkelig Enhet med Allende i spissen satt med regjeringsmakt, og med bortfallet av bistand til Kambodsja, Laos og Vietnam som nylig hadde blitt uavhengige etter USAs militære nederlag der i 1974.
I mellomtida annonserer CIA... at økende kornmangel kunne gi "Washington... makt til nærmest å bestemme på liv og død over skjebnen til den store hop av trengende". Dette er nettopp hva mat har blitt til: En kilde til profitt; et verktøy for økonomisk og politisk makt; et middel til å sikre dominans over verden som helhet, og spesielt over "verdens elendige".[9]
På 1980-tallet fokuserte Susan George på de strukturelle mekanismene som på en ufordelaktig måte bandt land i den tredje verden til resten av verdensøkonomien. Med karakteristisk skarpsynthet siktet hun seg inn på et tema som i dag har blitt et fokus for mobilisering over hele kloden, nemlig u-landsgjelda. I sin bok fra 1988, En skjebne verre enn nøden, kartla George virkningene av IMFs og Verdensbankens innblanding i de fattige landene og skadene som de strukturtilpasningsprogrammene som ble pålagt dem medførte.
De enorme lånene som ble innvilget av de viktigste långiverne i denne perioden var ikke øremerket velferd. Effektene av økte investeringer i boligbygging, helse og utdanning som hadde fulgt med den industrielle utviklingen på 1960-tallet var allerede et fjernt minne. En vanhellig allianse hadde dukket opp mellom IMF, Verdensbanken og lokale herskere, der økonomisk redelighet hadde blitt satt til side. George beskriver hvordan de høyeste anbudene på byggingen av for eksempel sukkerraffinerier, ville vinne, på grunn av de betydelige bestikkelsene som disse inkluderte. Enorme byggeprosjekter uten særlig strategisk formål ble igangsatt. Hun gjengir eksemplet med atomkraftverket Morong (Batan), som ble bestilt av president Ferdinand Marcos på Filippinene til en pris av 15 milliarder kroner. Kraftverket var ubrukelig siden det hadde blitt bygd i et område med høy vulkanaktivitet, men det bidro betraktelig til Marcos-familiens personlige formue! Dette var de "hvite elefantenes" epoke.
Lån ble også bevilget til militært forbruk. Innen 1982 hadde den tredje verdens forbruk av våpen kommet over 140 milliarder kroner: Det er nettopp de fattigste landene, spesielt de i Afrika med stor gjeld å betjene, som har en tendens til å bruke mest på nasjonal sikkerhet... Sluttresultatet for tiåret 1972-1982 [...] er at "verdien av våpen overført til de ikke-oljeproduserende u-landene mer enn doblet seg i realverdi mellom 1972 og 1982, og deres andel av verdens totale våpenoverføringer økte fra 31 prosent til 41 prosent i den samme perioden". Ikke overraskende var dette perioden der gjeldsbyrden hopet seg opp.[10]
I mesteparten av resten av boka kartlegger George skadene og de menneskelige kostnadene som har fulgt i kjølvannet av IMF-påtvungne betingelser i store deler av den tredje verden og den tidlige virkningen av strukturtilpasningsprogrammer. I Afrika kunne virkningene av IMFs politikk bli sett på sitt mest ekstreme, og dette er fortsatt tilfelle i dag. Hvis man ser på verdenshandelen var Afrika i beste fall en marginal aktør, og sto for kun 4 prosent av totalen. Med IMFs finansielle regime på toppen av dette ville resultatene vært forkrøplende. Som George kommenterte: Denne doktrinen skaper nå perverse virkninger hinsides det man kunne forestille seg for noen få år siden. IMF kan lede et helt kontinent til ruin, og i mange år framover.[11]
Hun hadde rett. Selv da hun skrev på slutten av 1980-tallet var alle de klassiske målene på levestandard på vei nedover og svingte mot ytterkantene. Da den kenyanske regjeringen utarbeidet sin "Ernæringsundersøkelse for Barn i Utkantstrøk" i 1982, fant de at 28 prosent av barn under fem var hemmet i sin utvikling sammenlignet med 24 prosent ti år tidligere. Den avslørte også kronisk sykelighet i nesten halvparten av alle barn. I Zaire hadde reallønnsnivået sunket til en tiendedel av det det hadde vært ved uavhengigheten, og 80 prosent av menneskene levde i absolutt fattigdom.
Feilernæring har blitt mer utbredt siden 1983; tilfeller av kwashiokor (syndromet som gir oppblåst mage) har økt markant; i noen områder "sier folk at halvparten av barna nå dør før de når fem års alder". En undersøkelse viser at i de to største byene, Kinshasa, hovedstaden, og Lubumbashi, er det gjennomsnittlige daglige kaloriinntaket 1450 og 1425. Ifølge FNs Matvare- og landbruksorganisasjon (FAO), er det daglige kaloriinntaket som trengs for et noenlunde aktivt liv 2300; nivåene i Zaire indikerer dermed et sakte økende sultproblem.[12]
Det var Georges unike bidrag idet bekymringer rundt miljøet ble et utbredt tema at hun knyttet u-landsgjeld til økologisk ødeleggelse. For George på denne tida var temaet i første rekke hvordan store byggeprosjekter, igangsatt med lite omtanke for langsiktige økologiske konsekvenser, påvirket folks liv innen enkelte land. Virkningen av slike ting som fjerningen av overflatejord, avledningen av elver, omsetningen av naturressurser til kontanter for å betjene gjeld og tvangsforflytningen av millioner av innfødte er alle analysert. Hun diskuterer også virkningen av nedhugging av regnskogen og legger vekt på utryddelsen av tusenvis av plantearter med ukjent og uutnyttet potensiale. I dag er vi også klar over at dette er ting som påvirker planeten som helhet.
Gjeldsbumerangen (1992) var et samarbeid med andre fra Det transnasjonale instituttet, men der George hadde det overordnede ansvaret. Boka utforsker hvordan u-landsgjelda påvirker økonomien og samfunnet i Vesten. Enkelte steder gir den også velkomne motargumenter mot idéen om at arbeidere i Vesten på noen måte har fordel av utbyttingen av befolkningen i de fattige landene.
Ved å fortsette på temaet om miljømessige konsekvenser av utbyttingen av den tredje verden, illustrerer George forbindelsen mellom gjeld og avskoging: Av de 24 største debitorene har åtte aldri hatt eller ikke lenger har skogsreserver å snakke om i verdensmålestokk. Av de 16 gjenværende hoveddebitorene... er alle funnet å være på lista over de som avskoger mest. Samsvaret er særlig sterkt for mega-debitorer som Brasil, India, Indonesia, Mexico og Nigeria, som alle rangerer blant de ti verste når det gjelder avskoging.[13]
For land med tunge gjeldsbyrder er regnskogen enten en kilde til profitt i seg selv gjennom eksport av hardved, eller så må den hugges ned for å bane vei for gresseområder for fe eller for å dyrke moderne inntektsbringende kornsorter. Det at skogsrydding er en hovedbidragsyter til global oppvarming er ikke noen alvorlig bekymring for de kapitalistiske selskapene som er fanget inn i konkurransen om kortsiktig profitt. Hvis hensynsløsheten til selskapene innvolvert i ødeleggelsen av regnskogen trenger ytterligere illustrasjon, skal vi huske mordet på Chico Mendes, som organiserte gummitapperne i Brasil i et forsøk på å samordne deres behov for et levebrød med behovet for å vedlikeholde regnskogen selv.
George kartlegger også virkningen av gjeldskrisa på arbeidsmarkedet i Vesten. Idet forbruksnivået har falt i Latin-Amerika, for eksempel, så har markedet for varer fra USA også blitt mindre. I 1983 hadde kvartalsrapporten til Federal Reserve Bank notert et fall i eksporten til Latin-Amerika som skulle føre til et tap av en kvart million arbeidsplasser i USA. Faktum er at ved utgangen av påfølgende år hadde USA 560 000 færre jobber forårsaket av eksporttap siden 1980. George anslår at ytterligere 800 000 jobber ville ha blitt skapt dersom 1970-årenes vekst hadde fortsatt etter 1980.
Dermed har nesten 1,4 millioner arbeidplasser forsvunnet på grunn av nedgangstidene i den tredje verden. I tillegg til tapene hvert år siden 1980 har de dårlige tidene for amerikansk eksport til u-landene kostet totalt 3,2 millioner årsverk, gjennomsnittlig 8,4 prosent av offisiell arbeidsledighet i løpet av perioden.[14]
Arbeidere i Vesten har også betalt for gjeldskrisa i en annen forstand ved at vestlige banker har ført kostnadene og risikoen ved utlån over på skattebetalere og småsparere. De store kredittbankene beskytter seg selv mot tap på et vell av måter. É...n er gjennom skattereduksjon på misligholdte lån. George oppgir tall som viser at skattevesenet i Storbritannia etterga omkring 7 milliarder dollar av de 20 milliardene som var utestående på den tida. Andre tap ble spredt over lange tidsperioder og kompensert gjennom bankgebyrer.
Fra det ovenstående kan vi trekke slutningen at vestlige arbeidere, langt fra å ha tjent på utbyttingen av den tredje verden, har direkte tapt på ustabiliteten og ujevnheten som gjelda har skapt. Mens bankene har tjent drømmebeløp på å låne til u-land, så har arbeiderne i Vesten betalt. Men på den annen side er det her berører man her et av Georges mer problematiske emner. Dette er idéen om at det er en interessekonflikt mellom finanskapital og produktiv kapital, hvorigjennom man kan appellere til den "rasjonelle" siden av systemet. Vi skal komme tilbake til dette etter å ha sett på hennes seineste arbeid, The Lugano Report.
The Lugano Report (1999) er en ironisk og polemisk bok. George skriver som om hun er stemmen til en "arbeidsgruppe" som har fått i oppdrag av regjeringene i de ledende vestlige landene å undersøke spørsmålet om hva som er de største truslene mot det kapitalistiske systemet, og hvilke tiltak som må settes i verk for å bevare kapitalismen i det neste århundret. Bildet som George tegner fanger opp noe av pessimismen som preger enhver spekulasjon om kapitalismens framtid i dag. Men alt i alt er resultatet en mosaikk av noen viktige innsikter, en porsjon konspirasjonsteori, og en god porsjon fantasiflukt.
George begynner med å vise til de store motsetningene i kapitalismen som ble identifisert av Marx for 150 år siden; at på den ene side er kapitalismen det mest produktive system i historien til nå, og har likevel skapt den mest ekstreme rikdom side om side med de største ytterlighetene i menneskelig elendighet. Som George sier, verden produserer nå i løpet av to uker det som tilsvarer den samlede fysiske produksjon i året 1900. Til tross for dette er prognosene til "arbeidsgruppa" for systemets framtid dårlige. Økologisk sammenbrudd er sannsynlig, hevder de, i overskuelig framtid. Drivhuseffekt og mer ekstreme værmønstre vil nå et kritisk, irreversibelt nivå og vil ha katastrofale følger for menneskelig liv. Økonomisk utvikling vil forvrenges av økende negative og irrasjonelle faktorer. "Gangsterkapitalisme" vil bli utbredt i store deler av verden. Narkotikabaroner og våpenhandlere som opererer utenfor enhver regulering, eller nasjonal eller internasjonal lov, vil bli mektigere og mektigere. Korrupsjon i det offentlige vil bli det normale. Finansielt sammenbrudd, fortestter de, til tross for deres urokkelige tiltro til det frie markedet, er en allestedsnærværende fare. Disse systemets orakler oppnår også å skjønne at klassekamp kan bli et problem for dem i framtida.
Skarpe sosiale skiller og "klassekamp", som marxister kanskje fortsatt kaller det, utgjør en reell fare. Over en viss terskel er forskjeller farlige for sytemet og må overvåkes nøye.[15]
Rapportens apokalyptiske konklusjon, hevder de, kan kun unngås med en viss mengde regulering. Overstadig konkurranseatferd mellom multinasjonale selskaper må stagges, i tillegg til farene ved "skadelig" vekst som fører til overproduksjon og kollaps. Nasjonalstaten må ikke spille noen rolle i dette. Det ville stride mot selve prinsippene for det frie markedet. De mener at noen av den globale kapitalismens institusjoner kan spille en slik regulerende rolle isteden. Verdens Handelsorganisasjon, foreslår de, er en "lovende kandidat for internasjonal suksess" på dette feltet.
"Arbeidsgruppa" er spesielt, for ikke å si sykelig, opptatt av "befolkningsproblemet". De hevder at systemet ikke kan tåle den nåværende befolkningsveksten. Systemet, hevder de, har blitt polarisert til en én tredjedels/to tredjedels deling der tredjedelen som har det best har noe å tape i form av rikdom, sikkerhet, karriere, jobber, og så videre, og der de øvrige to tredjedelene i realiteten er utestengt fra verdenssystemet. Slutningen som trekkes er at de liberale demokratiske samfunnene i Vesten bare er bærekraftig for en tredjepart av menneskeheten. "Arbeidsgruppa" kommer nå "uten å blunke" til sin mest sjokkerende konklusjon, nemlig at de andre to tredjedelene må gå. Med "gå" mener forfatterne rett og slett at de må elimineres. De foreslår ikke, forsikrer de, en endelig løsning ý la Holocaust. De vil ikke komme i vanry. Befolkningsreduksjonen vil snarere oppnås gjennom både forebyggende og helbredende tiltak. Forebyggende tiltak vil redusere fødselsraten. Bortfallet av reproduktiv frihet vil spille en rolle i en ny "biopolitikk". Det 20. århundres mentalitet må endres og det må utarbeides et nytt verdigrunnlag.
Bio-makt og bio-politikk må fra nå av ikke fokusere på vitalitet, men på dødelighet, man må ikke fremme reproduksjon men reduksjon, ikke søke etter å forlengelse av livet men forkortelse. Oppgaven er historisk, filosofisk, ja metafysisk i omfang. Tankegangen som har dominert Vesten i to århundrer må omvandles; den må bli "inverteres", bli til det motsatte av det den var tidligere. Den må ha forståelse for og ønske velkommen nødvendigheten av død og forsøke å forhindre liv.[16]
Idet du forsøker å trekke pusten, driver forfatterne det videre. Behandlende tiltak, å "takle" dem som allerede er født, vil bety en framdyrking av menneskehetens plager. Krigføring og etniske konflikter vil oppmuntres gjennom salg av stadig rimeligere våpen og politisk destabilisering. Hungersnød vil spille en rolle som "befolkningshinder", i likhet med stadig mer begrenset tilgang til jord og drikkevann. Pest og fattigdomssykdommer vil også gjøre sitt. Matvarebistand vil ta slutt, og markedet vil stenge ute dem som ikke er kjøpedyktige. Historiens opplysningsprosjekt for å forbedre vilkårene for hele menneskeheten vil ta slutt. Ekspertene som utgjør denne arbeidsgruppa er ondsinnede malthusianere.
Alt dette får fram følelsen av dyp pessimisme og fortvilelse som mange som ikke ser noe alternativ til det nåværende systemet føler. Man får banket inn de kalde fakta rundt kapitalismen grufullheter. Men George overdramatiserer ikke. Hun antyder at slike tenkemåter faktisk eksisterer i maktens sirkler i de ledende i-landene, og at hun ikke i det minste ville være overrasket dersom et slikt dokument faktisk hadde blitt produsert av en tilsvarende arbeidsgruppe.
Det er ofte vanskelig i The Lugano Report å skjønne på hvilke steder George sier det hun faktisk tenker og hvilke steder hun isteden ser for seg hvordan en slik arbeidsgruppe kunne ha tenkt. Dette gjør det problematisk å komme med kritiske bemerkinger rundt argumentene hun kommer med. Men det som er klart er at hun tror at kapitalister, eller i det minste mektige elementer innen kapitalistklassen, er i stand til, faktisk eller potensielt, å utøve en stor grad av kontroll over systemet sitt. Å forutsette et slikt nivå av samarbeid mellom de ledende kapitalistiske maktene glatter over den intense rivaliseringen som gjør deres allianser mellom dem ustabile. Ganske nylig kan vi peke på gnisningene innen Verdens Handelsorganisasjon mellom den amerikanske regjeringen og europeiske regjeringer over bananimport til Europa. Dette var et mye omtalt tilfelle som bare er en del av et større problemområde med genetisk modifiserte produkter og amerikanske bioteknologiske firmaers ønske om å få innpass med disse nye matvarene på lukrative europeiske markeder. Den mislykkede WTO-konferansen i Seattle i november 1999 og de tilstedeværende regjeringenes mangel på evne til å komme til enighet om handelsavtaler kan neppe ha bidratt til å styrke de kapitalistiske stormaktenes tro på sin egen evne til å regulere sitt eget system, selv på deres egne premisser.
Et tema som gjennomsyrer alle Georges arbeider er idéen om at systemets barbari som hun har så glimrende beskrevet har med kapitalismens deformerte utvikling å gjøre. Problemet blir da hvordan verdenskapitalismen styres, eller snarere feilstyres. For George blir den enorme økningen i finanssektorens aktivitet et hovedbidrag til forstyrrelsene i verdensøkonomien. Finanskapitalens påvirkning blir dermed ansett som en årsak til systemets syke prioriteringer istedenfor å være en virkning av den lange perioden med kapitalistisk krise som dekker den perioden der George har vært mest aktiv og innflytelsesrik. Den kvalitative veksten i banksektoren og finanskapitalens aktivitet har sine røtter i perioden med lav profittrate og stagnasjon på 1970-tallet. Store bedrifter som ikke hadde råd til de nødvendige kapitalinvesteringer til fornyelse av maskineriet for å konkurrere på verdensmarkedene valgte isteden å bruke profittene til å spekulere på verdens pengemarkeder. De finansielle og produktive sektorene av verdenskapitalismen blir dermed to sammenfiltrede sider ved det samme systemet. Det finnes ingen "mer rasjonell" side ved verdenssystemet som representerer et potensial for "utvikling". Dette er noe George ikke innser i tilstrekkelig grad.
Svakheten ved Georges analyse av den økonomiske basisen for verdenskapitalismens krise fører til en usikkerhet om hvem hennes publikum virkelig er. Det hun skriver virker ofte som en appell til opinionspåvirkere og folk innen regjerings- og utviklingshjelpskretser. Dette er spesielt tydelig i En skjebne verre enn nøden. Gjennom et løsningsforslag bestående av tre elementer (gjeld, utvikling og demokrati) og som innebærer en kombinasjon av en opplyst gjenbetalingspolitikk knyttet til strategiske investeringer og kontrollerte import-eksport-opplegg med Vesten, mener hun at land i den tredje verden vil begynne å komme gradvis tilbake på riktig vei. Igjen appellerer hun til interessene til én seksjon av kapitalismen (den produktive delen) framfor en annen (bankvirksomheten). Dette er en slags alternativ økonomisk strategi for den tredje verden. Det er også litt av dette i The Lugano Report, der hun peker på Tobin-skatten, en foreslått skatt på valutavekslingsgevinster på ca. en halv prosent, som en måte å kontrollere de verste utslagene av pengemarkedene samtidig som den vil skape midler til investeringer i den tredje verden. Dette er et forsøk på å reformere de internasjonale finansmarkedene. Hun har nylig kommentert betydningen av Seattle-protestene, og her legger hun for dagen en nærmest utopisk tro på at det finnes en humanitær fornuft hos elementer innen de kapitalistiske styresmaktene: Anta at ILO [den internasjonale fagorganisasjonen, o.a.] og FNs Miljøprogram skulle klassifisere all land, inkludert de mest ledende, på et gitt utviklingsnivå i henhold til respekten de viser for arbeidsrett og for naturen. De beste på hvert nivå ville få innvilget avgiftsfordeler eller til og med fritak for tollavgifter, mens andre lands produkter ville bli skattlagt i henhold til deres klassifisering.[17]
Det er denne troen på at progressive elementer kan appellere til en del av kapitalismen som fører George til en "styringsløsning" på problemet. Men hvorfor har ideologien til det frie markedet blitt så sterk det siste tiåret, undrer hun. Når det ikke ligger noen virkelig oppfatning av den organiske krisa i 1970-årene til grunn for analysen, konkluderer hun med at det må ha vært resultatet av en rent ideologisk geriljakampanje fra det frie markedet sin side gjennom hele denne perioden: Hvorfor har vi ikke lært av høyresidas ensidige tenkning? Hvorfor kan vi for eksempel ikke skjønne at nedbyggingen av velferdstilbud i USA eller truslene mot det fagbevegelsen har oppnådd i Europa ville ha vært umulig uten at det ble skapt et intellektuelt klima der slike angrep ikke virket moralsk forkastelige, men naturlige og uunngåelige?[18]
Hun sier at det som trengs er et tilsvarende prosjekt fra dem som vil ha endring til det bedre. Dette prosjektet må bevege seg hinsides "høyre og venstre", hevder hun. Det hun mener med dette er at noen deler av kapitalismen kan vinnes over til den humanitære sida: Noen ganger kan de allierte til og med, utrolig nok, være [...] transnasjonale firmaer. Forsikringsindustrien, for eksempel, er ekstremt bekymret over drivhuseffekten fordi den øker hyppigheten av tropiske stormer. Man behøver ikke være enige om alt for å kunne enes om noe, selv om jeg mener det går en grense ved de store plyndrerne og forurenserne.[19]
Dette innebærer en langsiktig strategi for å endre den intellektuelle konsensus innen de rette kretser. George mener at de som bevilger penger til utviklingsforskning og ikke-statlige organisasjoner (NGOer) burde støtte opp om forskning på disse feltene. Strategien her er en intellektuell beleiring av systemet for å bane vei for en ny opplysningstid innen internasjonale relasjoner. Dette er en direkte appell til progressive akademikere.
Men George vingler. På den ene side er hun opptatt med å se etter brekkstenger innenfor utviklingsorganisasjonene. På den annen side er hun klar over et slikt oppleggs selvbegrensede natur og heller isteden mot aktivisme. Det er her hun er på sitt beste. Alle bøkene hennes har det beundringsverdig ikke-akademiske kjennetegnet med å ende med spørsmålet "Hva kan vi gjøre?". Og faktisk er det steder i bøkene hennes som kan tolkes som at hun maner til våpen: [...] byrden "vi" må bære i det kommende århundret er ingen mindre enn en intervensjon fra det internasjonale demokratiet. Alternativet er totalitarisme og The Lugano Report: Valget står mellom deres herskere og våre.
Vi er i en tilsvarende situasjon som den amerikanerne eller franskmennene var i på midten av det 18. Århundret [...] Jeg vet ikke om vårt århundre er mer modent, om vi kan finne opp ikke-voldelige løsninger og lykkes uten blodsutgytelser - jeg håper det - men jeg vet at dette ikke er historiens slutt og at vi må prøve å avlive det transnasjonale tyranniet før det avliver oss. Som våre forfedre må vi gå fra å være subjekter til å være borgere, fra å være ofre til å være aktører som bestemmer vår egen skjebne.[20]
Det er en revolusjonær undertone her, men for George er "vi" et uklart begrep. Utøverne av radikal forandring innbefatter for henne alt fra grunnplansaktivister som er involverte i nærmiljøkampanjer, forbrukerboikotter og generell bevissthetsheving, til de som er involverte i samfunnsinitiativer som arbeideres selvhjelpsorganisasjoner og kooperativer, utviklingsorganisasjoner og NGOer, fagforeninger, folk innen forvaltingen, og til og med enkelte transnasjonale bedrifter. George er en forfatter som er opptatt av spørsmålet om makt, men hun identifiserer ikke noen sosial kraft som er i stand til å utfordre makten til selve kapitalismen. Det er ingen antydninger i Georges forfatterskap om det revolusjonære potensialet til arbeiderklassen i den tredje verden og i Vesten.
Når alt kommer til alt er dette den alvorligste svakheten med Georges perspektiv. Hun er sterk til å avdekke problemene, men svak når det gjelder spørsmålet om politisk strategi, og George ser ingen sentral rolle for arbeiderklassen i endringen av den økonomiske verdensorden. Faktum er at arbeidere har ytt motstsand i alle deler av verden der virkningene av IMFs nedskjæringstiltak har blitt følt på kroppen. Fra anti-IMF-opptøyene mot Sadats regjering i Egypt på 1970-tallet og utover, så har påleggene fra Verdensbanken og IMF ført til opptøyer, streikebevegelser og oppstander. Det er imidlertid ikke bare arbeiderklassens rolle i den tredje verden som vi burde være opptatt av, men også rollen som den vestlige arbeiderklassen spiller.
I sin diskusjon om Seattle i januarutgaven av Le Monde Diplomatique snakker faktisk George om engasjementet til AFL-CIO [amerikansk LO, o.a.] og den organisatoriske rollen disse forbundene spilte denne dagen. Men for George er dette kun ett element i en bred og sammensatt koalisjon av krefter. George går glipp av det mest spennende og viktige faktum, det at 40000 amerkanske arbeidere (Teamsters, stålarbeidere, og så videre) gikk sammen med Seattle-protestantene, og strakte på denne måten ut den autentiske arbeiderklasseinternasjonalismens hånd til sine brødre og søstre i verdens undertrykte land. Den nye bevisstheten som manifesterte seg i Seattle har potensialet til å sveise sammen slike handlinger og deres gjenytelser med forskjellige nasjonale arbeiderklassers oppstand rundt om i verden for å forberede grunnen for internasjonal solidaritet og revolusjon.
Til tross for de kritiske bemerkningene som er anført her ville det være upassende å avslutte med det negative. George har gjort et viktig arbeid, og mange har blitt radikalisert gjennom måten hun har fått fram det virkelige omfanget av den moderne kapitalismens barbari. Etter tre tiår med radikalt vitenskapelig arbeid og aksjonisme forblir hun en optimist når det gjelder kampen framover: Hvis du er fatalistisk sier du at kapitalismen bare ruller framover som en ustoppelig kjempemaskin som tilintetgjør store deler av menneskeheten og miljøet. Men systemet er sårbart, med mange sprekker. Vi må bare komme oss ut med hakkene våre og arbeide langs svakhetspunktene. Jeg har noen ganger blitt kritisert for å være pessimist, men jeg må si at jeg er mer optimistisk nå enn på lenge. Jeg tror virkelig det er enorme muligheter nå.[21]
Noter
[1] Denne artikkelen er oversatt fra Mark O'Brien, "In Perspective: Susan George", International Socialism 86, 2000.
[2] S. George, The Lugano Report, London, 1999, s. 189.
[3] S. George, How the Other Half Dies, London, 1986, s. 23.
[4] George, How the Other Half Dies, s. 31.
[5] George, How the Other Half Dies, s. 44.
[6] George, How the Other Half Dies, s. 58.
[7] George, How the Other Half Dies, s. 59.
[8] George, How the Other Half Dies, s. 130.
[9] George, How the Other Half Dies, s. 16.
[10] George, En skjebne verre enn nøden, Oslo: Cappelen, 1989, s. 23-24.
[11] George, En skjebne verre enn nøden, s. 87.
[12] George, En skjebne verre enn nøden, s. 108.
[13] S. George et al, Gjeldsbumerangen, Oslo: Cappelen, 1992, s. 10.
[14] George et al, Gjeldsbumerangen, s. 97.
[15] George, The Lugano Report, s. 9.
[16] George, The Lugano Report, s. 92.
[17] Le Monde Diplomatique, januar 2000.
[18] George, "How to Win the War of Ideas: Lessons from the Gramscian Right", Dissent 44:3, 1997.
[19] George, The Lugano Report, s. 184.
[20] George, The Lugano Report, s. 184.
[21] Intervju i New Internationalist 320, januar-februar 2000.