Colombia og den globale kapitalismen

Colombias evige krig

Colombia har siden 1940-tallet vært preget av en blodig borgerkrig, en borgerkrig som har sprunget ut av motsetningsforhold mellom klassene i det colombianske samfunnet. Men som i andre latinamerikanske land har Colombia gjennom hele dette århundret vært et offer for urettferdige rammeforusetninger lagt av den internasjonale kapitalismen. Som de fleste andre latinamerikanske land har Colombia siden løsrivelsen fra Spania i 1810 vært dominert av et oligarki av rike landeiere (latifundistas). De rike landeierne har vært spilttet mellom en del som ønsket en moderne sentralisert kapitalistisk stat (de liberale) og en annen fraksjon som klamret seg til etablerte strukturer preget av regionalisme (de konservative).
    Allerede på slutten av 1800-tallet etablerte multinasjonale selskaper seg i Colombia. De fleste av dem var amerikanske og de var ute etter råvarer som frukt, kaffe og olje. Den colombianske overklassen og dens stat hadde et ambivalent forhold til de utenlandske selskapene. Et gigant-selskap som United Fruit var så stort at det kunne kjøpe seg politisk støtte. Deler av overklassen profitterte både på salg og utleie av eiendom. De utenlanske selskapenes investeringer førte utvilsomt også til en del ringvirkninger. I hovedsak dreide det seg om enklavepregede aktiviteter der målet var å få de aktuelle råvarene fortest mulig ut av landet. I middelklassen og blant enkelte liberale kapitalister ble det derfor argumentert for en større nasjonal kontroll over investeringene.
    Det var imidlertid ingen tvil om hvor statsapparatet sto da Colombias bananarbeidere streiket på slutten av 1920-tallet. Politiet og militære styrker drepte mer enn 1000 bananarbeidere. I etterkant av de militante streikene på 1920-tallet ble Colombias kommunistparti stiftet. Kommunistene fikk raskt hegemoni blant de mest militante arbeiderne. Påvirket av Stalins teori om folkefronten forsøkte kommunistene aldri å etablere en selvstendig arbeiderklasseenhet som kunne stå som et selvstendig alternativ i forhold til Colombias to kapitalistiske partier. Kommunistpartiet forsøkte tvert i mot å knytte den framvoksende fagbevegelsen til det liberale partiet. Kommunistpartiet betraktet det konservative partiet som en reaksjonær kraft på linje med Europas fascister, mens det forsøkte å bygge en allianse med de liberale.
    Og på 1940-tallet oppnådde en liberal fraksjon under ledelse av Jorge Eliecer Gaitan massestøtte for en populistisk politikk rettet mot de rike oligarkiene. Oligarkiene slo tilbake. I 1948 ble Gaitan drept. I en påfølgende oppstand i hovedstaden Bogota ble mer enn 2000 drept. Den påfølgende borgerkrigen har fått betegnelsen "La Violencia". Den sosiale uroen skremte det liberale borgerskapet. Det ble viktigere å skape ro og orden i byene og i fabrikkene en å konfrontere de rike landeierne. De militære grep makten. I 1957 etablerte de liberale og de konservative en allianse som langt på vei var et topartidiktatur. Lederne i de to partiene skulle skifte på å ha presidentvervet. Fagforeninger skulle være tillatt, men kun hvis de var knyttet til et av de to partiene. Sosiale konflikter som kom til uttrykk utenfor den etablerte partistrukturen ble hardt undertrykt. Til og med moderate sosialdemokrater ble slått hardt ned på hvis de forsøkte å organisere seg uavhengig av de to partiene.
    "La Violencia" som startet som en konflikt mellom de liberale og de konservative var fra 1960-tallet en konflikt mellom Colombias elite og venstresida. I 1966 ble Colombias revolusjonære væpnede styrker (FARC) dannet som en allianse mellom undertrykte bønder, desillusjonerte liberalere og kommunister. Omtrent samtidig ble den nasjonale frigjøringshæren (ELN) dannet etter inspirasjon fra den cubanske revolusjonen. Colombia fikk også en maoistinspirert gerilja.
    Men mens borgerkrig og terror rådet på landsbygda bidro den harde undertrykkelsen til å skape ro på arbeidsplassene. Når situasjonen var forholdsvis stabil i byene hadde nok det også sammenheng med at Colombia som mange andre nasjoner i den samme perioden opplevde en kraftig økonomisk vekst. Bare mellom 1948 og 1953 økte industriproduksjonen med 56%. Veksten fortsatte ut over 1960-tallet. Parallelt med den harde undertrykkelsen av venstresida valgte det colombianske borgerskapet en forholdsvis selvstendig linje vis a vis utenlandsk kapital. Amerikanske gruveselskaper, frukt og kaffegiganter slapp framdeles lett til. Det ble imidlertid lagt vekt på å utvikle en selvstendig nasjonal industri. Colombias store vannkraftsreserver ble overtatt av staten. Staten tok etter hvert også over betydelig deler av Colombias oljeproduksjon. Fra 1970-tallet var all raffineringsaktivitet og petroleumsindustri overtatt av staten.
    Den proteksjonistiske økonomiske politikken som ble ført av Colombia i denne perioden var en del av en internasjonal trend. Det er all grunn til å tro at den amerikanske imperialiststaten i nord hadde grepet inn hvis Colombia hadde gått for langt, som Chile i sør eller Cuba og Nicaragua i nord. Beskyttelsestiltakene for utenlandsk kapital var imidlertid moderate sammenlignet med naboland som Brasil og, fra tidlig på 1970-tallet, Venezuela. Colombias elite oppfattet den amerikanske staten som allierte.
    På slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet opplevde imidlertid Colombia det samme traumet som så mange andre land i fattigere deler av verden. Som følge av krise, overkapasitet og lav avkastning i de rike landene dumpet vestlige banker lån ut i den tredje verden. De aktuelle prosjektene var ofte tvilsomme og investeringene kom bare sjelden lokalbefolkningen til gode. Tidlig på 1980-tallet var gjeldskrisa et faktum. Utenlandsk kapital trakk seg ut. Renta gikk i været. Det fattige landene ble tvunget til å låne til blodrente for å betjene de lånene de allerede hadde. På vegne av alle dem som hadde lånt ut penger trådde derfor IMF og Verdensbanken fram med sine krav til de nasjonene som var rammet. Den globale kapitalen hadde tatt nakketak på Colombia.
    Den økonomiske krisa som slo inn i Colombia fra slutten av 1970-tallet bidro til å polarisere de sosiale konfliktene i Colombia på nytt. Etter press fra grunnplanet fikk man i 1977 en landsomfattende streikebølge. I 1986 ble den uavhengige fagforeningsføderasjonen CUT dannet etter en ny omfattende streikebølge. Parallelt med den tiltagende klassekampen i byene vokste også oppslutningen om geriljabevegelsene. Det mest dramatiske uttrykket for dette var M-19-geriljaens okkupasjon av nasjonalforsamlingen i 1985. M-19 representerte en rekke venstrestrøminger, fra trotskister til radikale liberalere. Det viktigste kravet var retten til å operere som et legalt parti i demokratiske valg.
    Konfrontert med en tiltagende sosial uro valgte den konservative presidenten, Belisario Betancour, å gi etter for noen av kravene. Det ble innledet forhandlinger både med FARC og M-19. Både FARCs parti, Union Patrotica (UP) og M-19 fikk status som legale politiske partier mot at geriljaen la ned våpnene. Men partiene på venstresida skulle snart få erfare hvor vanskelig det var å stå åpent fram. M-19s presidentkandidat Carlos Pizarro, ble drept rett før presidentvalget i 1988. FARCs parti ble utsatt for en regelrett utrydding. To av partiets presidentkandidater og mellom 2000 og 3000 av partiets ledende medlemmer ble drept av dødsskvadroner. For mange framsto dermed væpnet kamp på ny som det eneste realistiske alternative veien for et mer sosialt rettferdig Colombia. I løpet av 1990-tallet vokste FARC og ELN fra å være mindre grupper med militær kapasitet til å gjennomføre spredte aksjoner, til å kunne mobilisere hæravdelinger på henholdsvis 17 000 og 5 000 soldater.

Voldens politiske økonomi

Volden knyttet til borgerkrigen har tiltatt kontinuerlig gjennom hele 1990-tallet. Reaksjonære krefter i Colombia og deres støttespillere gjør det de kan for å gi geriljaen skylda for denne voldsspiralen. De militære konfrontasjonene mellom geriljagruppene og militære krever kontinuerlig menneskeliv. Til sammen ble mer enn 35 000 mennesker drept som følge av borgerkrigen på 1990-tallet. Samtlige uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner er imidlertid tindrende klare på at et overveldende flertall av disse er sivile, drept av høyreorienterte paramilitære grupper, ofte med sterke forbindelser til Colombias militære. Venstreorienterte politikere og tillitsmenn i fagforeninger har vært spesielt utsatt. Siden 1986 har 3650 medlemmer av CUT blitt drept av paramilitære grupper. Mer enn 120 av medlemmene i oljearbeiderfagforeningen Union Sindical Obrera (USO) er blitt drept i attentater. Bare i 1999 ble nærmere 40 fagorganiserte lærere drept i ulike attentater.
    Krigshisserne i Pentagon og Clinton-administrasjonen framstiller konflikten mellom de paramilitære og geriljaen som en konflikt mellom to likeverdige bandittgjenger der hæren, colombianske og utenlandske kapitalister står som en slags nøytral tredjepart. Sannheten står klart for enhver colombiansk arbeider. Man står midt oppe i en ekstremt tilspisset klassekamp. De paramilitære har svært mange fellestrekk med fascismen i Europa på 1920- og 30-tallet, spesielt den italienske fascismen. De rike jordeierne ved storgodsene i områdene rundt Milano brukte fascister til å slå ned alle forsøk på å organisere landarbeiderne i fagforeninger. Rasisme ble aldri det mest sentrale elementet i den italienske fascismen.
    Det finnes et utall paramilitære grupper i Colombia. I noen tilfeller dreier det seg om små leiehærer med dødsskvadroner som blir finansiert av og opererer på vegne av en rik rancheier, narkotikabaron eller andre private foretagender. Den økte oppslutningen om geriljaen på 1990-tallet har fått de paramiltitære til å samordne sin virksomhet. AUC under ledelse av Carlos Castano er en regulær hær på mer enn 5000 mann. AUC hevder at den har som mål å bekjempe geriljaen. Den colombianske hæren har akkurat det samme formålet. AUC er imidlertid sjelden i direkte konfrontasjoner med geriljaen. Castanos styrker retter sine angrep på det den kaller for "geriljaens sivile nettverk", det vil si helt vanlige mennesker som står opp for en eller annen sosial sak. AUC har konsentrert sine styrker i et bestemt område i Magdalena-dalen og hæren har ikke gått til motoffensiv. Tvert i mot. Det finnes sterke beviser på et tett samarbeid mellom deler av hæren og AUC. Det finnes et utall eksempler der AUC har gjennomført massakrer uten at hæren har grepet inn. I mange tilfeller har medlemmer av hæren deltatt i massakrene. Spør du en arbeider eller en fattig bonde i Colombia om forholdet mellom paramilitære og hæren er svaret entydig. "Overalt hvor hæren etablerer seg, dukker også de paramilitære opp. De paramilitære gjennomfører om natten de aksjonene hæren synes det er vanskelig å gjennomføre i åpenhet om dagen." Selv om forbindelsen mellom hæren og de paramilitære både velkjent og godt dokumentert er det gjort minimalt for å gripe inn mot dette. Selv i tilfeller der saker har vært helt åpenbare har ikke offiserer blitt tiltalt. Når USA nå trapper opp sin støtte til det colombianske militærapparatet vises det samtidig til press mot den colombianske staten for å få den til å gripe inn mot de paramilitæres tilknytning til hæren. Sammenlignet med USAs fokus på kampen mot geriljaen dreier det seg imidlertid om et mildt press. Med kjennskap til CIA og USAs militæres forhistorie i Colombia og andre latinamerikanske land er slikt tilsynelatende press lite troverdig. USA har gjennom 1900-tallet gjentatte ganger grepet militært inn når interessene til selskaper som Coca-Cola, United Fruit, gruveselskaper eller oljeselskaper har blitt truet i Latin-Amerika. Der amerikanske styrker ikke har grepet inn direkte selv har de mest råtne lokale militærapparatene fått all mulig støtte. Tidligere utenriksminister i Colombia, Alfredo Vasguez Carrizose, har skrevet om hvordan Kennedy-administrasjonen tidlig på 1960-tallet aktivt bidro til å omforme deler av den regulære hæren til dødsskvadroner. Nesten 10 000 colombianske offiserer har fått opplæring ved Fort Benning i Georgia, den notoriske militære skolen der de aller verste av Latin-Amerikas militære undertrykkere har vært innom. President Clinton har vært i tvil om hvorvidt USAs engasjement var riktig. Til det spanskspråklige TV-selskapet Telemundo uttalte Clinton i november 1999 at USA måtte vokte seg for:

...å bli dratt direkte inn i den colombianske konflikten, fordi jeg tror det kan bli en bumerang... Hvis vi blir direkte involvert kan tror jeg det kan få katastrofale konsekvenser for den colombianske regjeringen og folk vil beskylde oss for å være imperialister.[1]

USA, kokain og olje

USAs rolle som internasjonalt politi for verdens narkotrafikk er lite troverdig. Nå finnes det avgjort krefter i USA som ut fra moralske kriterier ønsker et militært engasjement for å stoppe flommen av narkotika som pøses inn i alle amerikanske byer. På samme måte eksisterte det utvilsomt også krefter i USA som var genuint opptatt av vanlige kuwaiteres demokratiske rettigheter etter den irakiske invasjonen i 1990 og de albanske flyktningene fra Kosovo i 1999. Det skal imidlertid mer til for at den amerikanske imperialismen mobiliserer til krig. Det er et veldokumentert faktum at CIA under Vietnamkrigen jevnlig finansierte diverse operasjoner gjennom skitne narkotikatransaksjoner. Hvis man tar utgangspunkt i det reelle innholdet og graden av dobbeltmoral blekner både Nixons Watergate og Clintons Lewinsky-affere mot den skandalen som ble avslørt da det kom fram at Reagan og Bush-administrasjonen hadde finansiert militære operasjoner mot Iran og Sandinistene i Nicaragua gjennom salg av narkotika. USA invaderte Panama i 1989 under påskudd av å bekjempe narkotikatrafikk. Like fullt var nettopp Panama bare et år seinere en hovedbase for import av kokain fra Cali-kartellet i Colombia.
    USA har selvfølgelig ingen langsiktig egeninteresse av de mektige narkotikakartellene som har vokst fram i Latin-Amerika. USAs rolle i bekjempelsen av Medellin og Cali-kartellet i Colombia på 1980-tallet var avgjørende. Kokain ble for alvor et viktig eksportprodukt i Colombia fra slutten av 1970-tallet. Ifølge anslag var veksten i narkotikaproduksjonen så stor at den i løpet av 1980-tallet utgjorde rundt 30% av Colombias samlede eksport. Cali-kartellet og Pablo Escobars Medellin-kartell sikret seg etterhvert kontroll over det meste av produksjonen og distribusjonen. Kartellene var så mektige at de opererte med egne hæravdelinger. Gjennom omfattende korrupsjon kjøpte de seg politisk støtte. Betydelig deler av det colombianske borgerskapet, også det militære, var infisert. Men ikke alle. Colombia produserte og eksporterte fremdeles store mengder frukt, kaffe og mange andre råvarer. Narkotikakartellene var blitt så mektige at de undergravde den colombianske statens autoritet. Kaffeeksportører og fruktdyrkere hadde ingen garanti for at narkokartellene utnyttet sin makt til å fremme deres interesser. Tvert i mot opplevde de gjentatte gnager at de ikke kunne stole på narkobaronene. Escobar spilte til og med ved enkelte anledninger på lag med geriljaen. Det var avgjort et forhold som framskyndet USAs engasjement. Med støtte fra USA og med fotfeste hos borgerskapet i Bogota gikk derfor den colombianske staten til motoffensiv. Det colombianske borgerskapet var i krig med seg selv. Man fikk flere regelrette militære trefninger. Med Cali og Medellin hadde narkokartellene kontroll over millionbyer. Men også i disse byene var deler av borgerskapet misfornøyde med utviklingen. Resultatet av konfrontasjonene var at kartellene ble sprengt.
    Den eneste virkningen dette hadde på narkotrafikken var at man utover 1990-tallet har fått et mer desentralisert distribusjonssystem. Mange av de samme familiene som på 1980-tallet tjente seg søkkrike på narkotika gjør fremdeles det. De har fremdeles sine nettverk inn til nøkkelpersoner i det colombianske statsapparatet, inklusive generaler i hæren og påtalemyndighetene. De er imidlertid i mindre grad enn tidligere samordnet i landsomfattende organisasjoner.
    Selve produksjonen av kokainplanten blir som regel foretatt av relativt fattige bønder. Når geriljaen er blitt beskyldt for å stå bak narkotikaproduksjonen har det sammenheng med at geriljaen (spesielt FARC) i økende grad har tatt kontroll over områder hvor man har produsert narkotika. Til en viss grad har nok også geriljaens militære beskyttelse skapt stabile betingelser som har gjort det lettere for enkelte bønder å ekspandere sin produksjon. Geriljaen har på sin side sikret seg betydelige inntekter gjennom å skattelegge bøndene. Det er imidlertid i distribusjonsleddet at de virkelig store verdiene blir tatt ut. Ved siden av tidligere narkobaroner er det her de paramilitære som dominerer. De siste årene har man dessuten fått gjentatte avsløringer av hvordan høytstående militære har vært involvert. Castano, som er allment kjent for sin tidligere tilknytning til Medelin-kartellet, innrømmer åpent at hans organisasjon er direkte involvert i narkotikatrafikk. "Et nødvendig onde for å bekjempe kommunismen", sier han, og framtrer med en argumentasjon som er identisk med den CIA og Reagan-administrasjonen brukte for å forsvare seg under "Iran gate"-skandalen.
    Hvis USA virkelig skulle ramme eksporten av narkotika fra Colombia, hadde det vært et logisk skritt å slå hardt ned på Castanos paramilitære. Sett med USAs øyne representerer imidlertid Castano i dag en viktig motvekt mot geriljaen. Når USA-imperialismen retter sitt fokus mot geriljaen er det altså helt andre motiver enn narkotika som gjør seg gjeldende. Under tidligere utenriksminister Kissingers regime ble den såkalte dominoteorien grunnfestet i hodene hos sentrale amerikanske imperialistiske aktører. En kostbar intervensjon overfor et lite fattig land kunne forsvares ut fra at et lite land som klarte å bryte ut av USAs økonomiske og politiske hegemoni kunne rive med seg mange andre. Med de sosiale spenningene som i dag gjør seg gjeldende i Latin-Amerika er en slik dominoteori mer aktuell en noensinne. I Venezuela har den populistiske Chavez med overveldende flertall blitt valgt på et program fylt av antiamerikansk og antiimperialistisk retorikk. Europeiske og amerikanske kapitalister har fortsatt forhåpninger om at de skal "sivilisere" Chavez gjennom samkvem i en åpen økonomi. Usikkerheten er imidlertid stor. Chavez besøkte nylig Saddam Hussein, en handling som hadde stor symbolsk betydning i og med USAs politiske hegemoni. I Ecuador så man i januar 2000 et folkelig opprør som tvang presidenten til å gå av. Opprøret i Ecuador ble slått ned fordi man ikke hadde noen organisatorisk kraft som kunne bringe det videre. Amerikanske strateger ser på den colombianske geriljaen som en kraft som faktisk kan utfordre det colombianske statsapparatet.
    Når USA opptrer som verdenspoliti overfor Colombia kan det klart knyttes til den globale kapitalismens massive ekspansjon på 1990-tallet. På samme måte som Chavez i Venezuela og indianerne i Equador er geriljaen og uroen blant colombianske arbeidere et sterkt uttrykk for en gryende motstand mot den internasjonale kapitalismen. Symbolske demonstrasjoner mot de kapitalistiske organisasjonenes maktsentra er viktige. Kapitalismen og imperialismen frykter naturligvis enda mer at hele land på ny skal sette seg opp mot deres dominans. Med den sterke antikapitalistiske stemningen som råder i store deler av Latin-Amerika i dag har USA og deres imperialistiske allierte all grunn til å frykte spredningseffekten av et eventuelt seierrikt opprør i Colombia. Den økte amerikanske intervensjonen i Colombia er imidlertid ikke bare motivert ut fra en langsiktig strategisk tankegang. Multinasjonale selskaper som allerede har en sentral posisjon i Colombia har høyst konkrete grunner til å ønske seg et sterkere amerikansk militært engasjement. Nok en gang spiller olje en avgjørende rolle når imperialismen ruster til krig.

Colombia, USA og olje

Colombias oljeproduksjon kom i løpet av 1990-tallet opp mot 700 000 fat per dag. Til sammenligning produserte nabolandet Venezuela fem ganger så mye olje, omtrent like mye som Norge. Med en befolkning på rundt 40 millioner, hvorav langt over 70% bor i byer, er Colombia selv en storforbruker av oljeprodukter. Selv om Colombias oljeproduksjon er beskjeden sammenlignet med Venezuela og Norge, produserte landet i 1998 likefullt i alt 38,9 millioner tonn olje.[2] Det er på ingen måte ubetydelige mengder. For det første er det viktig for Colombias egen del at landet slipper å importere dyr olje fra verdensmarkedet. Mot slutten av 1990-tallet var produksjonen blitt så stor at nærmere halvparten av produksjonen, ca. 300 000 fat per dag, ble eksportert.[3] Kanskje har narkotika vært Colombias viktigste eksportprodukt også på 1990-tallet. I 1996 sto imidlertid olje for ca. 25% av Colombias samlede legale eksport. Det meste av denne oljen gikk til USA. I år 2000 er Colombia den 8. største eksportør av olje til USA.[4] Det meste av oljen fraktes til raffinerier ved kysten i Texas og Louisiana.
    Selv om oljeproduksjonen allerede per i dag er stor nok til at amerikanske sikkerhetseksperter følger nøye med i utviklingen, er det Colombias potensiale som storleverandør av olje som gjør landet så viktig for USA. For å forstå betydningen av dette er det nødvendig å se Colombia i et større historisk og regionalt perspektiv. De første tiårene av 1900-tallet var USA verdens overlegent største oljeprodusent. USA har imidlertid drevet en intensiv rovdrift på sine historiske reserver. Resultatet er at det finnes mindre og mindre olje. Mellom 1986 og 1996 falt USAs samlede produksjon fra 482,9 millioner tonn per år til 367, 9 tonn. I den samme perioden økte konsumet fra 749 millioner tonn til 852 millioner tonn.[5] I lys av disse tallene er det lett å forstå hvorfor USA under Gulfkrigen var villig å stille store deler av sitt militære arsenal til rådighet for å vise verden at stater som truer oljeforsyningene må tåle alvorlige konsekvenser. USA importerer i dag nærmere 60% av sitt oljeforbruk. Importandelen, og dermed sårbarheten, vil bli større og større for hvert år som går.

Oljeimperialismen og den globale kapitalismens strupetak på regnskogene

Imperialismens fokus i forhold til olje har vært rettet mot Midtøsten. I Midtøsten finner man mer enn halvparten av verdens påviste oljereserver. Men bare en liten andel av oljen som produseres i Midtøsten går til USA. Det finnes et globalt oljemarked. Det er lå frakte oljen til USA enn til markeder i Europa og Asia. Av økonomiske og strategiske grunner henter USA det aller mest av sin olje fra Latin-Amerika. Gjennom de siste tiårene har Venezuela vært den overlegent største enkeltleverandøren. At populisten Chavez på et antiimperialistisk grunnlag med overlegent flertall ble valgt til president i Venezuela har det fått alarmklokkene til å ringe i alle avdelinger av USAs statsapparat som forholder seg til "landets sikkerhet". Irritasjonen ble ikke mindre da Chavez i august 2000 trosset alle advarsler fra USA og som verdens første demokratisk valgte statsoverhode reiste til Bagdad på offisielt besøk.
    Venezuelas store oljereserver er utrolig viktige for USA. Utenlandske oljeselskaper, de norske inkludert, higer etter at Venezuela skal privatisere deler av sin i hovedsak statlige oljeindustri, sånn at de kan sikre seg en andel av grunnrenta og profittene. De fleste interessante områdene i Venezuela er godt utforsket. Men potensialet for helt nye funn er likefullt stort. Strategene i ledende oljeselskaper som BP Amoco og Esso ser dessuten Colombia som et viktig skritt mot et annet langsiktig mål: de indre områdene av Amazonas, verdens økologiske lunge.
    Når multinasjonale oljeselskaper som Gulf og Esso tidlig på 1900-tallet etablerte seg i Venezuela og sørover, skyldes det mere bekvemmelighetsgrunner enn strategiske vurderinger av hvor potensialet for funn var størst. Oljefolkene som kom til Maracabo-sjøen, lengst nord i Venezuela, syntes det var vanskelig nok der. Mange ble rammet av malaria og andre tropiske sykdommer i det varme, fuktige klimaet. Dessuten ble oljeinstallasjonene utsatt for gjentatte angrep fra indianere. Etter at en oljeborer ble drept av en indianerpil beordret Esso at all jungelvegetasjon i en avstand som tilsvarte en pillengde fra installasjoner med mange oljearbeidere skulle hogges ned. Med slike erfaringer er det ikke rart at oljeselskapene vegret seg mot å trekke lenger inn mot regnskogen ved Orinoco og Amazonas. Oljeindustriens teknologiske evne til å produsere og frakte olje fra avsidesliggende steder har forbedret seg kraftig siden 1920-tallet. Men mens oljeindustrien kunne sette i gang med oljeproduksjon ugjestmilde områder som Nordsjøen og Alaska, bidro politiske forhold til å begrense tilgangen i verdens største uutforskede sedimentære område i Amazonas. I Venezuela hadde oljeindustrien i løpet av 1950- og 1960-tallet allerede tatt et viktig skritt mot Amazonas ved sitt engasjement i tilknytning til Orinoco-floden. Som OPEC-medlem var imidlertid Venezuela sterkt påvirket av den nasjonalistiske bølgen som gjorde seg gjeldende i oljeindustrien fra slutten av 1960-tallet. De utenlandske selskapene ble kastet ut av landet tidlig på 1970-tallet. I Brasil bidro en tilsvarende proteksjonistisk politikk til å holde de utenlandske selskapene ute av landet. Brasil startet sin egen oljevirksomhet, men konsentrerte seg om havområdene ved utløpet av Amazonas. Med moderne offshore-teknologi framsto kontinentalsokkelen som lettere tilgjengelig enn områdene inne i regnskogen. I Brasil ble tilgangen til Amazonas innerste områder også begrenset som følge av flere lokale bevegelser, ikke minst kampen som ble ført av gummiarbeideren og fagforeningslederen Chico Mendes.[6] Tilgangen til Amazonas ble dessuten ytterligere begrenset på 1980-tallet som en følge av miljøbevegelsens fokusering på regnskogens betydning i et globalt klimaperspektiv. Dermed ble de sedimentære områdene som utgjorde et naturlig sentrum for alle oljefunn i det sentrale Sør-Amerika liggende urørt.
    Men i stedet for å nærme seg potensielle oljeforekomster i Amazonas-regionen fra utløpet av Amazonas-floden i Brasil, har internasjonale oljeselskap på 1980- og 1990-tallet valgt den motsatte veien: Amazonasbassengets ytterkanter ved foten av Andes i vest. Amazonas-floden utgjør et gigantisk geografisk område i en halvsirkel fra Bolivia i sør,[7] nordvest mot Peru, Ecuador og til Colombia i nord. I samtlige av disse landene har en rekke av verdens største oljeselskaper forsert sine aktiviteter, spesielt fra midten av 1980-tallet. I tillegg til BP Amoco og Occidental dreier det seg blant annet om selskaper som Shell, Texaco, Occidental, Total-Fina og Mobil. Oljeindustrien beveger seg gradvis inn mot stadig mere sårbare regnskogsområder og den starter opp i de områdene hvor den slipper lettest til. Når de multinasjonale selskapene på 1980- og 1990-tallet har forsert sin tilnærming mot Amazonas bakveien, er det fordi den globale kapitalismen har åpnet veien. Samtlige av de fire Andeslandene ble hardt rammet av gjeldskrisa på 1980-tallet. De fikk dermed alle et akutt behov for å finne fram til eksportprodukter som kunne sikre dem utenlandsk valuta, som igjen kunne brukes til å nedbetale gjeld. Det å ekspandere oljeproduksjon ble dobbelt viktig i og med at man på den måten kunne forhindre valutalekkasjen gjennom oljeimport. Peru, Ecuador og Colombia hadde allerede nasjonale, statlige oljeselskaper som i prinsippet kunne lede en ekspansjon av produksjonen. Som i Norge på 1970-tallet var befolkningen opptatt av at produksjonen skulle skje under nasjonal kontroll. Men i motsetning til i Norge kunne verdenskapitalismen gjennom IMF og Verdensbanken stille krav: "Privatiser den nasjonale oljeindustrien og slipp de multinasjonale oljeselskapene til, ellers blir det ingen lån." Men selv om korrupte regjeringer i samtlige av de aktuelle landene har bøyd seg for den globale kapitalismen møter de aktuelle prosjektene omfattende folkelig motstand - ikke minst fordi oljeindustrien presser seg på stadig mere sårbare områder. Slettelandet ved foten av Andes og regnskogen rett innenfor er sårbar for alle industrielle inngrep. Med oljeleting og produksjon står disse områdene for det første overfor forurensingsfaren som er forbundet med all oljeindustri verden over. Det kan være brenning av gass, utslipp av kjemikalier i forbindelse med boring og utslipp av olje og kondensat i selve produksjonsfasen. Samtidig representerer fysiske anretninger som borerigger, produksjonsanlegg, rørledninger og den infrastruktur som må bygges opp i tilknytning til slike anlegg i seg selv miljøtrussel. Oljeindustriens inngrep rammer spesielt hardt fordi det dreier seg om området til en betydelig andel av verdens urbefolkning som lever på tradisjonelt vis.
    I Ecuador truer Occidental og Elf Tagaeri-indianerne. Mashco-Piro, Nahua og Kugapakori-indianerne har protestert kraftig Shell og Mobils aktiviteter i Peru fått stor oppmerksomhet. I Bolivias regnskog truer et prosjekt ledet av Total-Fina og Petrobras livsgrunnlaget til flere lokale indianerstammer på tilsvarende vis. I juli 2000 forårsaket trolig Petrobras den største miljøkatastrofen i Amazonas noensinne da store mengder olje rant ut mot de kjente Iguacu-fallene.[8] I Colombia er det spesielt U'wa-indianerne som blir truet av de multinasjonale oljeselskapene. Men i Colombia har oljeindustriens ekspansjon en spesiell karakter i og med at geriljaen kontrollerer store deler av de områdene de multinasjonale oljeselskapene har kastet sine øyne på. Derfor er det ingen tilfeldighet at de multinasjonale oljeselskapene, verdenskapitalismens ledende økonomiske institusjoner og den globale kapitalismens verdenspoliti opererer som én familie i Colombia.

Occidental og BP i Colombia

Amerikanske myndigheter vil neppe innrømme at olje er det viktigste motivet bak den militære opptrappingen, også i Colombia. Man trenger imidlertid ikke grave alt for dypt i offisielle dokumenter før man finner en bekreftelse på at dett likevel er tilfellet. Taleskriverne og "spinn-doktorene" til amerikanske presidenter er verdensmestre når det gjelder pakke politiske kampanjer inn i moralistisk menneskerettighetsretorikk. Ekstraordinære bevilgninger må imidlertid igjennom kongressen,. På grunn av det amerikanske valgsystemet er det nesten umulig å bli valgt uten tette forbindelse til en eller flere deler av amerikanske storkapital. En av de mektigste lobbygruppene i Washington er nettopp oljeindustrien.
    I en utredning fra en kongresskomite i tilknytning til forslaget om ekstraordinære militære bevilgninger i Colombia fra november 199[9] ble det som vanlig understreket at opptrappingen skyldtes den omfattende narkotikaproduksjonen. For å understreke at USA har rent mel i posen ble det også vist til at USAs overordnede målsetting var å sikre menneskerettigheter. Som andre punkt i en utlegging om hva som menes med å sikre menneskerettighetene kan man lese følgende:

Det skal være USAs politikk [...] (2) å insistere på at den colombianske regjeringens presserende reformtiltak, som er ment å skulle åpne økonomien fullstendig for utenlandsk investering og handel, i sær i petroleumsindustrien med sikte på økonomisk gjenoppbygging og selvforsyning, blir gjennomført.9

I diskusjonene om Colombia blir den strategiske betydningen av de økonomiske og kommersielle relasjonene mellom USA og Colombia ofte oversett. Colombia er den 5. største økonomien i Latin-Amerika. Colombia er også den 5. største handelspartneren til USA i regionen, med en toveishandel i 1998 på nesten 11 milliarder dollar. [...] Colombias olje er av vital strategisk interesse for USA fordi det reduserer vår avhengighet av usikre tilførsler fra Midt-Østen. Colombias oljeproduksjon er i dag på 820 000 fat, og potensialet for å øke produksjonen er meget stort fordi store områder er uutforskede. Colombia et attraktivt marked for amerikanske selskaper på grunn av en kombinasjon av kulturelle, demografiske og geografiske faktorer - til tross for at det stadig blir vanskelige å operere i landet på grunn av borgerkrigen. Colombias strategiske beliggenhet på nordvest-tuppen av Sør-Amerika med bare to timers flytur mellom Miami og den nordlige havnen Cartagene. Med en kystlinje som både berører Atlanterhavet og Stillehavet er landets 40 millioner mennesker like varierte som landets topografi.[10]

Når CIA og Pentagon trekker med seg Occidental for å overbevise kongressen om at de må trappe opp den militære intervensjonen i Colombia, skyldes det at Occidental er den overlegent største amerikanske investoren i landet. Occidental fant olje ved Cano Limón-feltet, like ved den lille byen Arauca i 1984. Det California-baserte Occidental, som på 1950-tallet ble startet opp av den legendariske Armand Hammer, er i Norge best kjent for sin rolle som operatør på den britiske Piper Alpha-plattformen der 167 oljearbeidere i 1988 omkom i en tragisk ulykke. Rapporten som ble laget i ettertid viser at Occindental hadde brutt alle tenkelige sikkerhetsregler. Som medeier i Cano Limón hadde Occidental med seg Shell. Cano Limón-feltet var en gigant, nesten på størrelse med Statfjordfeltet i Nordsjøen. På 1990-tallet produserte Occidental mer enn 200 000 fat olje per dag. For å få oljen til verdensmarkedene leide Occidental inn den multinasjonale tyske entreprenørselskapet Mannesmann for å lede byggingen av en 77 mil lang rørledning mot kysten. Ledningen strekker seg fra Llanons-sletten, over Amdesfjellene og ut til den karibiske kystbyen Convenas.
    Den andre store multinasjonale oljeoperatøren i Colombia er BP, som i 1990 fant enda større mengder olje i Cassanare-provinsen, helt ved foten av Andes, litt lenger sør på Llianos-sletten. For å sikre seg tilgang til internasjonale markeder måtte også BP sørge for at det ble bygget en rørledning over Andes og fram mot den karibiske kysten. BP produserte midt på 1990-tallet mer enn 300 000 fat olje per dag. Som utenlandske medeiere hadde BP det franske Total og det amerikanske Triton.
    Da Occidental og BP fant olje i Colombia var borgerkrigen allerede et faktum. Det betyr imidlertid ikke at de to selskapene egentlig er uskyldige tredjeparter til de voldelige begivenhetene. For det første går selskapene inn i en tradisjon der andre multinasjonale selskaper allerede i betydelig grad har satt sitt avtrykk på den colombianske konflikten. Hvis man tar for seg et kart over Colombia og plotter inn politiske attentater og områder der utenlandske gruve-, olje- eller fruktselskaper har vært aktive, finner man et klart sammenfall. Paramilitære grupper har ryddet veien for de multinasjonale selskapene gjennom skremsler og drap. Småbrukere og lokale indianere som på ulike måter har blokkert for selskapenes prosjekter, bananarbeidere og gruvearbeidere som har forsøkt å organisere fagforeninger og menneskerettighetsaktivister som bare har forsøkt å fortelle verden sannheten; alle har de på en tragisk måte fått erfare konsekvensene.
    Når utenlandske selskaper konfronteres med realitetene benekter de alltid at de har hatt befatning med slike paramilitære grupper. Selv om befolkningen i de områdene som er berørt aldri er i tvil om hvem som er de egentlige oppdragsgiverne, er det ofte vanskelig å bevise en direkte forbindelse mellom multinasjonalene og morderbandene. I mange tilfeller handler det nok om grupper som på selvbestaltet vis handler på vegne av de multinasjonale. Faktum er like fullt at selskaper som går inn med massiv tyngde i så sårbare og sosialt polariserte samfunn som det her er snakk om vanskelig kan gjøre det uten å blande seg inn i konflikten på alle nivåer. Dette har vært tilfellet for Occidental, BP og den øvrige multinasjonale oljeindustrien. Occidental og BPs måte å forholde seg til den colombianske konflikten på er imidlertid noe forskjellig. På et vis representerer de to erketyper som på hver sin måte er typiske uttrykk for multinasjonal kapital anno 2000.
    Mens FN og flere land forsøker å få til fredsforhandlinger der geriljaen blir betraktet som et legitimt uttrykk for deler av den colombianske befolkningens interesser presenterte Occidental en oppfatning av konflikten som klart viser at selskapet har tatt stilling. I sitt innlegg overfor kongressen omtaler selskapets visepresident Meriage bare såvidt volden fra paramilitære rettet mot sivile. Han har derimot en entydig i sin holdning til geriljaen:

Opposisjonen av marxistiske opprører er drevet av deres mål om å styrte den colombianske regjeringen. De angriper utenlandske oljeinteresser ved gjennom ideologisk argumentasjon vise til at landet og regjeringen blir tappet for ressurser. Men geriljaen vet at oljeprosjekter i avsidesliggende områder vil føre til en sterkere tilstedeværelse fra en sterkere sentralregjering i deler av Colombia hvor de lenge selv har dominert.[11]

Occidental og U'wa-indianerne

Samoré-blokken ligger i kjernelandet til U'wa-indianerne. U'wa-indianerne er en av få indianerstammer i Colombia som har opprettholdt sitt tradisjonelle levesett.[15] U'wa-indianerne befolket opprinnelig et stort område i det nordøstlige Colombia og det sørvestlige Venezuela. Da conquistadorene ankom Colombia i sin jakt på gull og slaver ble u'waene trengt opp i fjellene. Ifølge et muntlig sagn skal en stor gruppe u'waer ha begått kollektivt selvmord ved å kaste seg ut fra en fjelltopp etter å ha blitt presset opp dit av conquistadorer. Rundt 1940 besto U'wa-stammen av rundt 20 000 mennesker. På dette tidspunktet ble den første veien inn til området åpnet. Fram mot 1970-tallet ble U'waenes område gradvis redusert. I dag er området deres som er anerkjent av colombianske myndigheter rundt 100 000 hektar. Dette området er delt mellom et stort reservat og flere mindre områder som hver for seg er for små til å opprettholde indianernes tradisjonelle levesett. Indianerne er redusert til ca. 5000 i antall.
    U'wa-indianerne motsatte seg oljeutvinning i deres område straks planene var kjent. Den kategoriske motstanden var basert på flere forhold. Etter å ha blitt trengt inn i et stadig trangere område fryktet indianerne at hele deres tradisjonelle levesett nå sto i fare. Indianerne viste dessuten til at med oljen ville deres områder for alvor trekkes aktivt inn i Colombias borgerkrig. U'waene var lenge forskånet fra borgerkrigens voldsspiral. På 1990-tallet har imidlertid flere internflyktninger slått seg ned i tilknytning til deres områder. Utfra erfaringer med oljevirksomhet i andre deler av Colombia hadde u'waenes ledere god grunn til å frykte en voldeliggjøring av deres nærområder. U'waene begrunnet imidlertid også deres motstand mot oljeutvinning ut fra religiøse forestillinger. Indianerne hadde kjennskap til forekomstene av olje fra langt tilbake. Olje var en viktig bestanddel av deres kosmologi, som for øvrig besto av jord, vann, fjell og himmel. Oljen blir regnet som hellig fordi den ble regnet som en levende ressurs. Den befinner seg dessuten i verdens hjerte. Ut fra slike forestillinger mener dagens u'waer at en utvinning vil ødelegge deres verden.
    I den colombianske konstitusjonen fra 1991 finnes det flere paragrafer som understreker behovet for vern om landets naturressurser og kulturelle mangfold. Det oppsto en reell politisk og juridisk drakamp i Bogota da U'wa-indianderne markerte en såpass klar motstand mot Occidentals utbyggingsplaner. En utbygging ble lenge blokkert av Colombias miljøverndepartement. Occidental har imidlertid klart å manøvrere seg effektivt gjennom Colombias gjennomkorrupte administrasjon. I februar 1995 fikk selskapet den siste formelle godkjennelsen av prosjektet. U'wa-indianerne reagerte på dette vedtaket ved å true med å gjenopplive tradisjonen om kollektivt selvmord. Truslene om aksjoner fra indianerne i tillegg til internasjonale reaksjoner fikk Occidental til å utsette en utbygging. Shell, som slet med ettervirkningene fra hendelser i Nigeria, signaliserte at selskapet vurderte å trekke seg ut av prosjektet. I mai 1998 lanserte så Occidental en plan som gikk ut på at selskapet skulle gi fra seg rettighetene til boring i deler av blokken. Indianerne motsatte seg imidlertid også denne løsningen. I januar 2000 gikk den colombianske hæren inn i de aktuelle områdene. Occidental startet rett etter arbeidene med en anleggsvei inn til området hvor selskapet planla boring. Indianerne svarte med en sivil ulydighetsaksjon. Det ble opprettet en leir på et strategisk område. Om morgenen den 11. februar angrep halvmilitære styrker støttet av regulære militære styrker. Indianerne gjorde ikke motstand. Mange kastet seg derimot ut i en elv like i nærheten. I tumultene som oppsto ble tre barn drept. I alt 11 indianere forsvant i forbindelse med aksjonen. U'wa-indianerne selv frykter at disse er drept av paramilitære som har operert i tilknytning til politiaksjonen. Kampen mot Occidentals utbygging av Samoré har blitt et samlende fokus for alle Colombias indianerstammer. Sammen med Katios-indianerne, som slåss mot et damanlegg lenger vest i Colombia, okkuperte U'wa-indianerne fra høsten 1999 plassen foran Miljødepartementet i Bogota. Indianerne fikk også støtte fra indianerdelegatene i den colombianske kongressen. U'wa-indianerne har sympati for sin sak, ihvertfall i deler av den colombianske opinionen. Blant annet har oljearbeiderne og den nasjonale fagforeningssammenslutningen CUT uttrykt sin sympati. CUTs avdeling i Arauca forsøkte i slutten av mars å få fagorganiserte i hele Colombia til å streike til støtte for U'wa-indianernes krav.[16] Når Occidental har fått gjennomslag for å starte letevirksomhet i Samoré skyldes det ikke minst at selskapet har sikret seg en alliert hos lederen i det statlige colombianske oljeselskapet Ecopetrol. Ecopetrol er presset av IMF og Verdensbanken til å overlate stadig mer operativ aktivitet til utenlandske selskaper. Selskapets toppledere blir imidlertid sittende igjen som administratorer av eierandeler i de områdene hvor de utenlandske selskapene er aktive. Ecopetrol og den colombianske regjeringen håper at Samoré-blokken inneholder et funn som kan forhindre et fall i Colombias oljeproduksjon fra 2005. På direkte spørsmål svarte en sentral Ecopetrol-direktør at indianerne burde være fornøyd med den begrensede boreløsningen man har kommet fram til. Han viste til at indianerne fremdeles har 220 000 hektar som vil forbli deres område. Han understreket at Ecopetrol ikke var imot U'wa-indianerne, men mente at indianerne ble brukt av geriljaen for å hindre utbygging.
    Occidentals aktiviteter i Samoré har etterhvert fått betydelig offentlig oppmerksomhet, spesielt i USA. Flere NGOer har engasjert seg for å støtte U'wa-indianernes sak. Våren 2000, inspirert av demonstrasjonene i Seattle, demonstrerte canadiske aktivister mot en verdenskongress for oljeindustrien. I demonstrasjonene var Occidentals behandling av U'wa-indianerne et hovedfokus. Meriages vitnesbyrd for den amerikanske kongressen forteller alt om hvordan lederne i de multinasjonale selskaper skaper sitt eget forvrengte bilde av virkeligheten:

Opposisjonen fra disse NGOene er en del av deres globale mostand mot utvikling og bruk av fossilt brensel. Disse gruppene har bevisst og uansvarlig gitt feilinformasjon i deres kampanje for å stoppe dette prosjektet. På den måten framstår de som de facto allierte med de illegale styrkene som angreper oljeinstallasjoner, elektriske kraftstasjoner og ande legitime forretningsvirksomheter som er vitale for colombias sivile samfunn.
    Ja, disse ikke-colombianske organisasjonene har presset fram sin smale egeninteresse uten på noen måte å ta hensyn til interessen til 40 millioner colombianere [...] Geriljaen og de radikale USA-baserte NGOene er begge engasjerte i en kynisk manipulasjon av U'wa-indianerne, den lille urbefolkningsgruppen. Det er et faktum at U'wa-indianerne lever i et geriljainfisert område som har sett en sterk vekst i produksjon av illegal narkotika ment for de amerikanske markedene. Indianerne har vært under et sterkt press fra geriljaen for å gå mot all oljeproduksjon i regionen. Heller enn å innrømme sannheten, nemlig at u'waene ikke er i stand til å snakke åpent om hva de mener, fortsetter NGOene å angripe Occidental - ikke geriljaen og ikke narkotikasmuglerne - for å true u'waenes eksistens.[17]

BP og den "etiske kapitalismen"

BP gikk på mange måter i Occidentals fotspor i Colombia. Produksjonen fra BPs Cusiana-felt startet opp i oktober 1994. Da nabofeltet, Cupiagua, startet produksjonen tre år seinere sto BP for mer enn halvparten av Colombias oljeproduksjon. De to feltene lå begge ved foten av Andes-fjellene i Cassanare-regionen. Ingen av dem lå imidlertid slik til at BP kom i konflikt med lokal urbefolkning. Til gjengjeld var konfliktene med lokale fattigbønder mange. Og på samme måte som Occidental, ble hæren brukt for å "rydde vei" når borerigger, produksjonsanlegg, pumpestasjoner og rørledninger skulle anlegges. Også BPs aktiviteter ble erklært som militært mål av geriljagruppene.
    Fram til midten av 1990-tallet opererte både BP og Occidental i Colombia uten kritiske blikk fra omverdenen. Drapet på Ken Saro-Wiwa og uroen i tilknytning til Shells rolle i Nigeria bidro imidlertid til å endre dette. Etter en studietur i Colombia høsten 1996 rettet den britiske EU-parlamentarikeren Richard Howitt en rekke alvorlige anklager mot selskapet. Howitt anklaget BP for å ha overlevert fotografier, videofilmer og informasjon om demonstranter og streikende til hæren. Han antydet at BP direkte eller indirekte kunne ha støttet opp om paramilitære styrker og på den måten bidratt til overgrep, til og med politiske drap. Howitt viste også til en liste med omfattende miljø-ødeleggelser. Det dreide seg om oljesøl, forurensning av vann, utslipp av kjemikalier og nedhogging av beskyttet skog. Howitt baserte sine anklager dels på egne samtaler og observasjoner og dels på en upublisert rapport utformet av ulike regjeringsorganer. Howitt antydet at den aktuelle rapporten forble upublisert fordi regjeringen i Colombia foretrakk oljeinntekter til å utkjempe en krig. På basis av Howitts uttalelser ble saken tatt opp i EU-parlamentet som henvendte seg til Colombias daværende president Samper og forlangte at den aktuelle rapporten skulle offentliggjøres.
    BPs toppsjef John Browne benektet alle anklager om at selskapet skulle ha bidratt til brudd på menneskerettighetene. Han hevdet at påstandene om at selskapet skulle stå i ledtog med paramilitære grupper var absurde. I 1997 og 1998 rettet imidlertid BBC gjennom to grundige reportasjer et søkelys på samspillet mellom BPs aktiviteter, de militære og paramilitære grupper.[18] Gjennom bruk av anonyme vitner fokuserte reportasjene på at BP hadde gitt informasjoner om egne ansatte til de militære. BBCs journalister førte ingen bevis for at BP hadde direkte relasjoner til paramilitære grupper. Programmet viste derimot hvordan fagforeningsaktivister, kritiske lokale politikere og menneskerettighetsaktivister som arbeidet opp mot BPs aktiviteter enten var blitt drept eller truet på livet av paramilitære. Representanter fra paramilitære grupper som uttalte seg i programmet uttrykte dessuten klart at de så det som sin oppgave å forberede at BP og oljeindustrien skulle kunne operere mest mulig effektivt i de aktuelle områdene.
    Den kritiske offentlige oppmerksomheten rundt aktivitetene i Colombia skapte panikk i BPs ledelse. BP var livredd for å bli slått i hartkorn med Shell. Men selskapet hadde gjennomført omfattende investeringer i Colombia. Funnene i Cassanare var de største BP til da hadde gjort på 1990-tallet. BP anså dessuten at det var gode utsikter for å gjøre nye store funn i Colombia. På ett punkt verken kunne eller ville BP benekte kritikerne. BP ønsket en størst mulig tilstedeværelse fra den colombianske hæren. Den spesialtrente gruppen som drev vakthold av anleggene telte flere tusen mann. BP bidro til å finansiere denne styrken gjennom en såkalt krigsskatt. Våren 1997 krevde BP at colombianske myndigheter måtte intensivere det militære vaktholdet i området. Phillip Mead som ledet BPs aktiviteter i Colombia uttalte følgene til en oljeavis:

Det BP trenger er flere soldater. Det som gir mine gutter trygghet er at de får se at hæren plager geriljaen der ute. I forhold til våre sikkerhetstiltak blir vi fordømt både om vi gjør noe og om vi ikke gjør noe. Vi er omringet av volden. Det var ikke vi som startet den. Den er det siste vi trenger. Hvis vi kunne operere uten gjerder, uten geværer ville vi selvsagt gjort det."[19]

Et godt selskap bør være både konkurransedyktig og en kraft for det som er bra [...]

Vi vil gjennomføre arbeidet vårt med integritet, ved å respektere forskjellige kulturer og individers verdighet og rettigheter i alle land hvor vi opererer.
    Vi tilslutter oss prinsippene som er lagt fram i FNs Menneskerettighetsdeklarasjon, og forstår regjeringers rolle og ansvar for å håndheve disse.[21]

Noter