Andreas Ytterstad
|
Innhold:
"Verdenslederne kan ikke ha lunsj sammen i disse dager uten at noen organiserer et mot-toppmøte."[1] Naomi Klein, en radikal canadisk journalist skriver dette i en bok som bør bli en klassiker for alle som sympatiserer med Seattle-demonstrantene. Klein begynte å skrive No Logo lenge før Seattle. Tidlig på 1990-tallet så hun hvordan en ny bevegelse var i ferd med å vokse fram. I løpet av dette tiåret vokste det fram en generell antikapitalistisk stemning over hele verden. [...]den neste store politiske bevegelsen, en diger bølge av motstand som konkret retter seg mot de multinasjonale konsernene.[3]Denne boka er et must for antikapitalister og sosialister som vil forstå mangfoldet, utviklingen og forklaringen på denne verdensomspennende bevegelsen.
Merkebumerangen Essensen i No Logo er hva Klein kaller for the brand boomerang (merkebumerangen). Multinasjonale konserner som Nike, McDonalds, GAP, Coca-Cola, Starbucks og Disney er svære foretak som ikke bare ønsker å selge produkter, de ønsker å selge et image om seg selv som brand (merke). Skoprodusenten Nike skal ikke lenger forbindes med noe så traust som sko, men som Nike-sjefen Phil Knight uttrykte det "verdens beste sport og sunnhetsselskap"[4]
Ingen gode jobber i Vesten "No jobs" - ingen jobber - er det som virkelig gir grobunn for bumerangen mot de merkede multinasjonalene og det gjelder ifølge Klein i høyeste grad også på den nordlige halvkule. Så mye av selskapets propaganda vil overbevise deg om at du ikke er arbeider, at det er noe annet, at du ikke tilhører arbeiderklassen [...] Alle tror de er middelklasse selv når de tjener 13000 dollar i året.[16]Dette sier Jason Chappel som jobber i en bokhandel på Manhatten i New York. Han er et av Kleins eksempler på at langt fra alle som får jobber utenfor den tradisjonelle industrien i vesten kjøper propagandaen. McDonald's kan kjøre reklamefilmer - slik de gjorde det i midten av 1999 - av arbeidere som serverer milk-shakes og pommes frites med underteksen "fremtidig advokat" eller "fremtidig ingeniør". Men stadig flere av de som blir tilbudt midlertidig, lavtlønt, ikke-organisert deltidsarbeid - Mcjobs - blir værende der. Klein kartlegger flere områder i arbeidslivet der "super-merkeselskapene" tilbyr drittjobber. Mediebransjen gjør bruk av gratis arbeidskraft med løfte om at unge arbeidere får viktig "erfaring".[17] Selv jobbene for Bill Gates i høyteknologiske Silicon Valley er usikre. Bare et lite mindretall av Microsofts ansatte har sikre stillinger og får aksjeopsjoner på kjøpet. Resten leies inn på deltid gjennom byråer. "Prosentandelen av arbeidere i Silicon Valley ansatt av vikarbyråer er nesten 3 ganger landsgjennomsnittet."[18] Så ingen gode jobber blir resultatet overalt. De sterkeste "merkene" skaper de dårligste jobbene, om det er i de eksportprosesserende sonene, i Silicon Valley eller på kjøpesenteret".[19] Legg da til toppsjefer som bytter toppstillinger seg i mellom idag, tjener seg svimlende rike og "fremstår som født inn i deres egen verden som konger." og du har mye av forklaringen på hvorfor raseriet også bygger seg opp i vesten.[20]
Et voksende hat mot systemet No Logo er en katalog for de forskjellige spirene av en bevegelse som fra Seattle har begynt å handle sammen. [Å] angripe et stort, rikt, allestedsnærværende multinasjonalt selskap er for det sene 90-tallet det samme som å redde hvalene var på 80-tallet. Det er populistisk og populært.[23]
Veien videre for bevegelsen Naomi Klein forteller om hvordan hun først var usikker på om alle de forskjellige kampene hun undersøkte virkelig kunne bli en bred politisk bevegelse. Men den 18. juni 1999 var "release-partyet" for denne nye globale aktøren. I anledning G8-ledernes toppmøte i Køln, ble det holdt samtidige aksjoner over hele verden i finansdistrikter og foran hovedkvarterene til multinasjonale selskaper. Kalt for "Global Carnival against Capitalism" viste den 18. juni: [...] alle bevegelsens løfter og kreativitet - og viste mer kraftfullt enn noensinne akkurat hvor mye antikorporativ forbannelse som bobler.[24]No Logo er på mange måter selve boka for den antikapitalistiske bevegelsens løfter og kreativitet. Spørsmålet etter Seattle er hvordan bevegelsen kan innfri. Naomi Klein uttrykte i et intervju i juli 2000 en skepsis over ferdige svar på dette spørsmålet: Jeg tror ikke det ideologiske rammeverket eksisterer som kan behandle den mangfoldigheten av spørsmål og saker som vi så i Seattles gater.[25]Skepsisen mot en ferdig sammesydd teoretisk pakke er sunn, fordi den gjør det lettere å lære av bevegelsen. Det betyr ikke at Naomi Klein frasier seg teori som et middel til å kritisere strategier og virkemidler innenfor bevegelsen. No Logo har sviende karakteristikker av den typen postmodernistisk relativisme som spredde seg over den akademiske verden på 80-tallet. Akademikere som lot seg fascinere ihjel over at "sannheten er relativ" gjorde det mulig for Nike og Coca-Cola å invadere utdanningsinstitusjonene uten motstand. For som Klein med ironi påpeker: [H]vem kan si at Platons dialoger har noe mer "autoritet" enn Fox' "Anastasia"?[26]Og No Logo nøler ikke med å påpeke begrensninger i strategien om å ramme de "merke-baserte" selskapene som Nike og McDonald's. I siste kapitlet, "Beyond the Brand" (Forbi Merket) understreker hun at kampen mot de mest kjente multinasjonale konsernene må utvides til bli en kamp mot hele systemet. Hun forteller for eksempel om Reebok, som etter at Nike har blitt kjent som "verstingen" har opprettet en egen menneskerettighetspris for å kunne tjene på Nikes upopularitet. Selv om Reeboks sko lages i akkurat de samme frisonene som Nikes.[27] Hun tar også direkte stilling til spørsmålet om hvorvidt multinasjonale selskaper kan tøyles ved at selskapene selv lager etiske retningslinjer som skal garantere minstelønn og rettigheter. Slike retningslinjer: [...] tåkelegger det faktum at multinasjonaler og folk ikke faktisk har de samme mål når det dreier seg om bestemmelser omkring overgrep på arbeidsvilkår og miljøet. Selv når det er en oppriktig enighet om å ta opp et spørsmål (for eksempel barnearbeid), er de to sidene bak snakket om etikk og partnerskap fremdeles engasjert i en klassisk maktkamp.[28]Dette er ganske uforsonlig og revolusjonært og står i motsetning til en mer kompromissvennlig, reformistisk innstilling. I spørsmålet om etiske retningslinjer, heller Klein selv derfor mot ett ideologisk rammeverk fremfor et annet. Hva slags rammeverk er det? Det klargjør hun ikke tydelig nok. Det gjør derimot Zernan Toledo, en av organisatorene på Workers' Assistance Center hun intervjuet i Cavita på Filipinene: Disse dokumentene er skrevet av de transnasjonale selskapene, så de vil bare tjene de transnasjonale selskapene - har du ikke lest Marx?[29]Det er et godt spørsmål, ikke minst fordi det er eneste gang i løpet av hele boken at Marx nevnes. Ikke sånn å forstå at bøker bør vurderes etter antall referanser til Karl Marx. (Det finnes elendige bøker som bare handler om Marx.) Men mye av innholdet i No Logo kretser rundt helt sentrale idéer i marxismen og boka hadde tjent på å gå mer i dialog med disse idéene. Klein er ingen innbitt antimarxist. Klein "syns det er flott at flere mennesker leser Marx"[30] Kanskje er hun enig i at de som vil ha klarere svar på hvordan bevegelsen kan gå fra å utfordre til å nedkjempe den globale kapitalismen vil få flere svar hvis de også gjør seg kjent med Marx. "Globalisering er ikke noe nytt. Vi har alltid hatt globalisering."[31] sier Arnel Salvador, en annen av organisatorene på Workers Assistance Center og han har helt rett. Behovet for estadig økende avsetning jager borgerskapet over hele jordkloden. Overalt må det slå seg ned, overalt sette seg fast, overalt knytte forbindelser. [...] Borgerskapet har gitt produksjonen og forbruket i alle land en kosmopolitisk karakter gjennom sin utnytting av verdensmarkedet.[32]"Vi er fremmede i fabrikkene", sier elektronikkarbeideren Liza i Cavita.[33] En forståelse av denne fremmedgjøringen kan i sin tur bidra til å forstå hvorfor nettopp arbeiderklassen - i det mangfoldet av motstandere som utgjør den antikapitalistiske bevegelsen - har et særlig potensiale til å rykke kapitalismen opp med rota. Arbeiderklassen har ingen moralsk førsterett, men de kan ramme de multinasjonale selskapene hardere enn det politiske paikastere kan. Marxister har ikke alle svarene og de som tror de har en ferdigssydd teoretisk pakke er ikke marxister. Hvorfor? Fordi Marx i likhet med Naomi Klein var opptatt av å lære av den bevegelsen som skapte egne kreative løsninger nedenfra. Men Marx' ideologiske rammeverk gir noen av svarene. Det er derfor litt overraskende at Naomi Klein i så stor grad styrer unna Marx. Alternativet til et utarbeidet og uttrykt marxistisk rammeverk er ikke at den antikapitalistiske bevegelsens utvikling forblir uten rammeverk. Det er tvert imot helt sikkert at en eller annen variant av et reformistisk rammeverk, som ikke baserer seg på at multinasjonale selskaper og folk står overfor en "klassisk maktkamp" i så fall vil vinne frem. Uten et aktivt og teoretisk forsøk på å vinne folk ideologisk til at bevegelsen må utfordre og knuse staten og de globale kapitalistiske organene, vil reformistiske prosjekter vinne gehør. Fra første til siste side egger Naomi Klein deg til handling. Det eneste problemet i No Logo er at alle motstandsbevegelsene blir sett på som kun forskjellige nyanser av den samme kampen. Selv om Klein siterer fagforeningsorganisatorer i "sweatshop"-fabrikker og av og til gjør et poeng av at klasse er et sentralt tema, gjør hun ofte et større poeng av å beskrive forbrukerboikotter, PR-stunts eller juridiske diskusjoner. Dette er svakheten med boka. Men det Klein gjør på en glimrende måte er å uttrykke den forbannelsen som så mange føler i forhold til hva som skjer i verden. I denne boka finnes det massevis av ammunisjon mot sjefene og de regjeringene som oppfører seg som lojale undersåtter for kapitalen. Noter[1] N. Klein, No Logo, London: Flamingo, 2000.[2] Se også T. Robinsons analyse "Storstreiken, antikapitalisme og arbeiderklassen" i dette nummeret av Internasjonal Sosialisme. [3] Klein, No Logo, s. xviii. [4] Klein, No Logo, s. 51. [5] Klein, No Logo, s. 11. [6] En typisk kommentar fra Jon Hervig Carlsen og Kjell Kristian Rike, NRKs langrennskommentatorer. [7] Klein, No Logo, ss. 53-54. [8] Klein, No Logo, s. 89. [9] Klein, No Logo, s. 95. [10] Michael Wolf sitert i Klein, No Logo, s. 152. [11] Maquiladoras: Kommer fra maquillar som betyr "å lage, sette sammen". [12] Klein, No Logo, s. 205. [13] Lønningene er omregnet i kroner på basis av tabell i Klein, No Logo, s. 474. Denne sida kan med fordel kopieres og brukes som materiale for aksjonister som vil ha fakta om hvordan selskaper som for eksempel Adidas eller Ralph Lauren behandler arbeiderne sine. [14] Klein, No Logo, ss. 215-216. [15] Klein, No Logo, s. 217. [16] Klein, No Logo, s. 233. [17] Klein, No Logo, ss. 245-246. [18] Klein, No Logo, s. 249. [19] Klein, No Logo, s. 275. [20] Klein, No Logo, s. 271. [21] Klein, No Logo, s. 347. [22] Klein, No Logo, s. 260. [23] Klein, No Logo, s. 382. [24] Klein, No Logo, s. 444. [25] Sosialistisk Arbeideravis 14-2000. [26] Klein, No Logo, s. 104. [27] Klein, No Logo, s. 421. [28] Klein, No Logo, s. 435. [29] Klein, No Logo, s. 439. [30] Sosialistisk Arbeideravis 14-2000. [31] Klein, No Logo, s. 439. [32] K. Marx og F. Engels, Det kommunistiske manifest, Oslo: Internasjonale Sosialister, 1999, s. 21. Chris Harman bruker sitatet i sin glimrende kritikk av globaliseringsideologien "Globalisation: a critique of a new orthodoxy", International Socialism 73, 1996. [33] Klein, No Logo, s. 221. |