Tim Robinson
Innhold:
Storstreiken som rystet Norge mellom 3. og 9. mai 2000 var den største streiken i landet siden 1921. Den fikk oppmerksomhet mange steder i verden og var en inspirasjon for arbeidere i andre land. Hva var bakgrunnen for streiken og hvilke konsekvenser får den?
Forventningene til tariffoppgjøret våren 2000 var høye blant grupper i offentlig sektor. De fleste var enige om at de hadde sakket akterut i lønnsutviklingen. De siste ukene i 1999 hadde lærere gjennomført en rekke lokale streiker. Mens disse formelt var i protest mot manglende bevilgninger til skolen, så aktivistene som ledet streikene lokalt på dem som forberedelser til vårens lønnskamp. Også sykepleierne forventet vesentlige lønnsøkninger. Derimot var det ikke ventet en reprise av det forrige hoved-tariffoppgjøret i 1998, da flere grupper i privat sektor streiket seg til brukbare lønnsøkninger. LO-ledelsen hadde sagt at de ville godta et moderat oppgjør, og det så ut som om medlemmene ville akseptere det uten entusiasme. Selv da LO og arbeidsgiverne i NHO forhandlet på overtid, på kvelden den 31. mars, regnet de fleste med at de ville komme fram til en avtale som LO-lederne ville få godtatt hos sine medlemmer. Resultatet som ble anbefalt var ikke bare moderat, det var et fullstendig knefall for sjefenes interesser. 75 øre timen i lønnstillegg, null i tillegg i 2001, en ekstra feriedag i 2001 og tre til i 2002, istedenfor innføring av den femte ferieuka med én gang. Avtaleperioden utvidet fra to til tre år. Og ingen etterutdanningsreform, som var kjepphesten til LO-leder Yngve Hågensen i hans siste tariffoppgjør. Fire av de 16 forbundslederne i forhandlingsdelegasjonen stemte nei til forslaget.[1] "Det ble et godt første oppgjør for NHO-sjef Finn Bergesen og et tilsvarende dårlig siste oppgjør for LO-leder Yngve Hågensen", konstaterte Dagens Næringsliv etterpå.[2]
Lederen i Norsk Transportarbeiderforbund, Per Østvold, ble en frontfigur for en "stem nei"-kampanje. Dagen etter at resultatet ble kjent deltok Østvold på arrangementet "Sosialisme nedenfra" i Oslo, der han lanserte parolen "ikke et øre mer i direktørenes lommer". Han påpekte at moderasjonspolitikken hadde vart i 14 år. Da Høyre-regjeringen falt etter den store lockouten i 1986, tok Arbeiderpartiet oppgaven med å holde lønnsveksten nede. Da Solidaritetsalternativet ble lansert i 1992 var dette en respons på misnøyen med - ikke en lansering av - moderasjonspolitikken. Østvold anbefalte å stemme nei til 75-øres-oppgjøret, men på møter og i avisintervjuer sa han at det ville bli vanskelig å få et nei-flertall.
Avstemningsresultatet den 28. april kom som et sjokk. Ikke minst på LO-ledelsen. 64,3% hadde avvist oppgjøret. I det største forbundet, Fellesforbundet, stemte 60% nei, mot sine lederes anbefaling. I noen sektorer var nei-flertallet mye større. Mellom 75 og 91% stemte nei i de ulike bygningsarbeiderforeningene. 85% i Transport, 96% i Oslo Grafisk. På Mack-bryggeriet i Tromsø stemte 94% nei. Bare ett lite forbund (for arbeidsledere) viste et ja-resultat. Flertallet av LO-medlemmene hadde stemt ned både Hågensen og sine egne forbundslederes anbefalinger. Andelen som deltok i avstemningen var høy - 65 prosent av de 225 000 arbeiderne som oppgjøret omfattet.
Da topplederne i LO satte seg på flyet til en konferanse i Sør-Afrika rett etter forhandlingene visste de at det ville være misnøye med det anbefalte resultatet. Men både de og alle andre undervurderte forbannelsen blant arbeiderne. Hva var bakgrunnen for denne massive avvisningen av LO-ledelsens autoritet?
Misnøyen og forbannelsen med 75-øres-oppgjøret kom ikke fra løse lufta. Det var et produkt av en langvarig utvikling, der misnøye med økende klasseforskjeller i Norge hadde utviklet seg som en del av en mye bredere misnøye internasjonalt med måten kapitalismen fungerer på.
Mellom 1986 og 1997 økte inntekten til de ti prosent rikeste i Norge med 34%. Inntekten til de ti prosent med lavest inntekt økte med 5,4%. I 1999 ble det betalt ut 34 milliarder kroner i skattefritt utbytte til aksjeeiere. Lønningene for ledere i bedrifter med over 500 ansatte økte med 16%. Arbeiderne i de samme bedriftene hadde en lønnsøkning på 4%.
I avstemningsperioden ble det kjent at den tidligere Statoil-sjefen Harald Norvik hadde en pensjonsavtale som ga ham 1,4 millioner i året resten av livet. Selv dette var lite i forhold til fallskjermen til Kværner-bossen Kjell Almskog på 169 millioner kroner. Den 28. april, da nei-flertallet ble kjent, ga Jens Stoltenberg lederlønningene skylda for streiken. "Det går an å være rik uten å vise det fram hele tiden", kommenterte Orkla-sjef Jens P. Heyerdahl under streiken.[3] Yngve Hågensen mente at fallskjermene var "helt jævlige". Aftenposten poengterte at Hågensen hadde interesse av å fokusere på høye lederlønninger som årsak til streiken for å "fjerne oppmerksomheten fra at han selv totalt mistolket stemningen i egne rekker".[4] "Vi føler faktisk at LO-ledelsen tar noe lettvint på nei-grunnlaget når de legger skylden på utenforstående forhold. De bør ta inn over seg at det var tilbudet som lå til avstemning som var for dårlig. Vi reagerer på at LOs ledelse er såpass i utakt med medlemmene at de ikke oppdaget misnøyen før de anbefalte sitt forslag," sa en transportarbeider ved Linjegods i Kristiansand.[5] En av unnskyldningene for den enorme veksten i lederlønningene er at lederne må konkurrere med utenlandske bedrifter. Men det norske borgerskapets håndtering av lønnsoppgjøret tyder ikke på at de er blant verdens dyktigste kapitalister. Mens avstemningen pågikk på arbeidsplassene og ble diskutert i fagforeninger bestemte Norges Bank å sette opp renta. Dette var ikke bare en provokasjon og en stadfesting av at tilbudet på 0,75 kroner representerte et lønnsnedslag, men slo også beina under det sentrale argumentet om at lønnsøkninger fører til renteøkninger.
Andre, som oftest folk trygt plassert innenfor LO-systemet, bortforklarte det sjokkerende resultatet ved å si at det var å forstå som en "refs til Yngve". Underforstått at medlemmene var stort sett fornøyde, men at de forventet noe igjen for årene med lave lønnsøkninger. Problemet var ikke LO-ledelsens moderate politikk, men at arbeidsgiverne ikke holdt sin del av avtalen og at arbeiderne ikke ville ha en så åpenlyst tafatt ledelse. De 75 ørene hadde "nærmest blitt et skjellsord de siste dagene", ifølge Aftenposten.[6] Men en annen kommentar i samme avisa påpekte at "den ideologiske kampen er hardere og mer betydningsfull enn på mange år".[7]
Lederlønningene, renteøkningen og misnøyen med egne ledere - alt dette påvirket resultatet. Men verken alene eller tilsammen er disse faktorene hele forklaringen. Det har tross alt vært avsløringer om kaksenes luksus og stadig økende inntekter i flere år. Det finnes fortsatt mange gjeldsslaver fra slutten av 80-tallet da husprisene skjøt i været. Og det har aldri vært spesielt vanskelig å finne grunnplansmedlemmer som er kritiske til LO-pampene. Storstreiken, den norske massestreiken i mai 2000, må forstås som en del av en utvikling av styrkeforholdene mellom klassene og av politiske idéer, både i Norge og andre land.
I desember 1995 streiket flere franske fagforeninger i noe som lederne hadde tenkt skulle bli markeringer mot høyre-regjeringens nedskjæringer. Streikene fortsatte langt utover dette i både tid og omfang, og markerte et viktig skifte. I Frankrike førte de etterhvert til regjeringens fall og valg av det tidligere avskrevne Sosialistpartiet til regjeringsmakten. Viktigere var det at det var startskuddet for en ny militanse blant franske arbeidere. En militanse som de siste fem årene har sett en rekke streiker og aksjoner og vunnet viktige seire. Lastebilsjåfører, flyplassarbeidere og bilfabrikkarbeidere er blant de som har gjennomført meget militante aksjoner. Lærerne som streiket i 2000 tvang utdanningsministeren til å gå av, og det har vært enkelte fabrikkokkupasjoner. Bevegelsen i klassen har hatt dramatiske og positive politiske konsekvenser. Solidariteten med innvandrere og kravet om at "de papirløse" får legal status har styrket seg samtidig som fascistene rundt Jean Marie le Pen har blitt splittet i to partier. Men Frankrike betydde mer enn dette. De franske streikene satte arbeiderklassen - i et av Vestens rikeste land - tilbake i sentrum av begivenhetene. Klassens egen aktivitet var igjen noe regjeringer og arbeidsgivere måtte ta på alvor. "Slaget i Seattle" i november 1999, der 80 000 arbeidere og aktivister stoppet møtet til Verdens Handelsorganisasjon (WTO), representerte et nytt skifte. Dette var en aksjon som forente organiserte arbeidere med miljøaktivister og en rekke andre. For første gang kom disse gruppene sammen og identifiserte en felles fiende i form av den globale kapitalismen. Det voksende gapet mellom de rike og alle andre i de rike land ble nå sett på som en del av den samme prosessen som har ført Afrika ut i økonomisk katastrofe og skapt synkende levestandard (og levealder) i mesteparten av den gamle østblokken.
Begrepet "antikapitalist" entret språket i aviser som Dagbladet og Financial Times. "De betrakter McDonalds som et symbol på den globale kapitalismen som de kjemper imot", skrev Dagbladet da demonstranter gikk løs på en hamburgerrestuarant under et toppmøte i den sveitsiske alpinbyen Davos i januar 2000.[8] I Washington den 16. april var det en ny demonstrasjon mot møtet til Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet (IMF).
Seattle var et produkt av klassekampens utvikling i USA. Verdens rikeste land er også det landet der arbeidsgivernes offensiv har vært mest vellykket. Amerikanske arbeidere jobber nå en måned lengre per år enn de gjorde for 25 år siden, og reallønna har falt. I 1997 streiket 170 000 arbeidere i transportbedriften United Parcel Service (UPS) og vant den første seieren i en konflikt på denne størrelsen på 25 år. Den streiken ble fulgt av en seier i General Motors (GM), da et fåtall arbeidere viste at de kunne lamme produksjonen til mange tusen flere. En voksende kampvilje blant amerikanske arbeidere har også sett en historisk seier for hovedsaklig latin-amerikanske rengjøringsarbeidere i Los Angeles. Også tilstede i Seattle var mange kanadiske arbeidere. De har vært involvert i en rekke byomfattende generalstreiker de siste tre årene. Canada er i likhet med Norge et rikt og tynt befolket land der herskerklassen liker å presentere levekårsundersøkelser som viser hvor heldige innbyggerne er. Disse streikene er eksempler på en ny kampvilje som kan være innledningen til en periode med et generalisert oppsving i klassekampen. Men stort sett har idéene om at noe må forandres vært mer framskredne enn arbeidernes evne og vilje til selv å gjøre noe med det. En illustrasjon av dette er valgseirene for sosialdemokratiske partier over mesteparten av Vest-Europa de siste fire årene. I likhet med de franske sosialistene var britiske Labour avskrevet så seint som 1992, da de tapte sitt fjerde strake valg, men sto likevel for tidenes valgskred i 1997. Reformistenes ansvar overfor systemet og deres bånd til fagbevegelsen har bidratt til å holde militansen på arbeidsplassene nede. I Storbritannia for eksempel er det en enorm bitterhet og politisk misnøye kombinert med rekordlave streiketall. I Tyskland må Schröders sosialdemokratiske regjering balansere mellom en fagbevegelse som i motsetning til den britiske ikke har blitt svekket gjennom store nederlag, og en kapitalistklasse som hyler etter "modernisering" av arbeidslivet for å øke profittene sine.
Antikapitalisme er en presis beskrivelse av den stemningen - og bevegelsen - som utviklet seg den siste halvdelen av 90-tallet. Den er mer enn de reformistiske idéene som vanligvis dominerer innenfor klassen. Idéer som aksepterer kapitalismen men ikke alle konsekvensene av systemet - og dermed krever forbedringer for arbeiderklassen innenfor systemets rammer. Med antikapitalisme mener vi at det finnes et stort mindretall som føler at det er noe feil med måten systemet fungerer på. Blant disse er det en betydelig gruppe som mener systemet som helhet er grunnleggende urettferdig uten å se at det kan avskaffes, og en mindre gruppe som er bevisst antikapitalistiske, som mener at det må føres en kamp mot systemet. Det er derfor ikke en reformistisk stemning men heller ikke en revolusjonær stemning - der arbeidere ser på sosialisme skapt gjennom sine egne kamper som det nødvendige alternativet til kapitalisme. Det ville være vanskelig å forklare storstreiken i mai 2000 uten et begrep som antikapitalisme. Men utviklingen av antikapitalismen er en variert og veldig ujevn prosess.
I Norge vokste misnøyen gjennom hele 90-tallet. I begynnelsen av tiåret fikk vi en massearbeidsløshet (200 000 ledige) som var større enn på 30-tallet. Økonomien tok seg opp etter 1993, men klasseskillene økte raskere. Arbeidere som hadde fått beskjed om at lave lønnsøkninger måtte til for å få folk i arbeid ble nå fortalt at lønningene måtte holdes nede for å unngå inflasjon og dermed arbeidsløshet. Politikken var den samme under Ap-lederne Brundtland og Jagland, som under Bondeviks sentrumsregjering fra høsten 1997. På arbeidsplassene og i fagforeningene fikk LO-ledelsens moderasjonspolitikk overleve i mangel av en utfordring fra venstre. Resultatet av denne politikken ble tydelig fra midten av 90-tallet og framover - en gedigen overføring fra arbeiderne til sjefene og papirflytterne på børsen. Arbeidsløsheten falt, men det hadde med internasjonal økonomi og oljeprisen å gjøre. Den amerikanske økonomien er fortsatt inne i en periode med rekordvekst, og dette har hindret utviklingen av en fullkommen krise på slutten av 90-tallet.
Det er imidlertid også en annen og viktig konsekvens av samarbeidet mellom LO, de ulike regjeringene og arbeidsgiverne. Den er at vi ikke har hatt store direkte konfrontasjoner mellom arbeid og kapital. Sist arbeidsgiverne forsøkte seg på noe slikt gikk de på trynet, under lockouten i 1986. Deres avhengighet av LOs pampevelde for å sikre fred med et fikenblad i form av "Solidaritetsalternativet" har også sikret at fagforeningene er sterke og ikke svekket av demoraliserende nederlag.
Tariffoppgjøret i 1998 illustrerte disse forholdene. Flere grupper vant betydelige lønnsøkninger langt over hva Solidaritetsalternativet la opp til. Allerede i 1996 hadde hotell-og restaurantarbeiderne vunnet fram gjennom en veldig aktiv streik. Men i media og på Folkets Hus ble 1998 utropt til å være et "unntaksår". Moderasjon var fortsatt tingen. LO-ledelsen sa til og med at de nå ville lansere det "fornyede solidaritetsalternativet". Dette kunne de gjøre nettopp fordi det ikke ble reist noe ideologisk alternativ til moderasjonspolitikken. Det såkalte Arntzen-utvalget ble nedsatt for å finne en ny innpakning for den samme politikken. Selv blant kampvillige arbeidere var forståelsen ofte at moderasjon var riktig, men at den ikke skulle gjelde for akkurat dem. I hvert fall ikke akkurat da. Streikene og tariffoppgjøret i 1998 var et uttrykk for en prosess som allerede var i gang, til tross for LO-ledelsens skryt av å holde medlemmenes lønninger nede. I løpet av første halvdelen av 90-tallet økte eierinntektene massivt, mens lønningene ble holdt nede. Den gjennomsnittlige reallønna økte med 0,75 prosent mellom 1989 og 1995. I 1996 økte den med 3 prosent og i 1998 med 4 prosent. "I siste halvdel av 90-tallet tok arbeidstakerne tilbake mye av det de hadde tapt i første halvdel".[9] Årsaken var ikke at Solidaritetsalternativet hadde fungert, men at økonomien hadde gått fra krise til rekordoppgang og at arbeiderklassen hadde brukt sin styrkede posisjon til å bryte med moderasjonspolitikken i praksis.
Da Bondevik-regjeringen lanserte sine budsjettplaner i september 1998 utløste det et ramaskrik. De foreslo å kutte en fridag. Med Arbeiderpartiet i opposisjon og et mer aggressivt grunnplan måtte LO-ledelsen reagere. De utlyste en to-timers generalstreik i oktober. Bare trusselen om dette var nok til at feriekuttet forsvant. Men streiken ble gjennomført, og det var tydelig at den handlet om mer enn en fridag. Streiken var det første organiserte masseutrykket for et økende sinne med det som var i ferd med å bli kjent som "Forskjells-Norge".
Norske arbeidere har hatt små men viktige smakebiter på sin egen makt. De har ikke blitt påført noen direkte nederlag selv om det har vært mange indirekte angrep i form av offentlige nedskjæringer, privatiseringer og så videre. Da storstreiken startet den 3. mai var det ingen i Norge som trodde at vår side ville lide nederlag. Om arbeiderne er sterke og velorganiserte nok til å hindre at de profesjonelle pampene som leder fagbevegelsen inngå dårlige komprommisser er en annen og mer komplisert sak, som vi kommer tilbake til. En kombinasjon av internasjonal antikapitalisme, forbannelse over økte klasseforskjeller og en LO-ledelse som logret med halen for kapitalen, pluss en selvtillit født av mange år uten nederlag, la forholdene til rette for det historiske nei-flertallet i 2000. "Oppslutningen om moderasjon har nærmest kollapset som ideologi," skrev forsker Paul Bjerke. I 2000 var det "ingen opinionsledere rundt de tusen kantinebord som forsvarte Hågensens forhandlingsresultat på 75 øre timen. Snarere tvert imot".[10] Streiken var et produkt av, og ga liv til, en ny militanse i den norske arbeiderklassen. Utviklingen av denne er ujevn, og den går ikke bare gradvis framover. Men at en sterkere kampvilje er tilstede kunne vi se under de seks dagene som rystet Norge i mai.
LO-ledelsen måtte tilpasse seg. De hadde opprinnelig varslet streik for 21 000 arbeidere, men tok ut 84 500 og sa at det ville bli opptrapping. På streikens første dag, 3. mai, offentliggjorde Aftenposten resultatene av en meningsmåling som viste at LO-ledelsen var ute av takt, ikke bare med egne medlemmer, men med folk flest. 54 prosent mente det var riktig å forkaste avtaleutkastet (64 prosent hvis man ikke regner med usikre). 68 prosent av LO-medlemmene svarte det var riktig å si nei. Når det gjaldt spørsmål om hva som måtte forbedres få å få til enighet, så var høyere lønn den suverene vinneren med 42 prosent. 19 prosent sa at den femte ferieuka måtte innføres raskere.[11] At lønn var det viktigste var et uttrykk for misnøye med økte klasseforskjeller og den voksende forbannelsen mot de rike. Streiken ble også omtalt som "en streik mot rikingene" i aviser som Dagens Næringsliv. Denne stemningen kom til uttrykk i et høyt aktivitetsnivå under streiken.
"De forsøkte å smugle Høyre-folk inn gjennom alle innganger som fantes, men svingdøra var totalt på vår side," fortalte Natasha Alijeva, en ung stuepike fra Clarion Admiral Hotell i Bergen.[12] Hun ledet streikevaktene på hotellet som Høyre, taktisk kloke som alltid, hadde valgt å bo på under landsmøtet sitt. Hotelledelsen hadde truet med å holde åpent for enhver pris. Ikke bare deltok andre arbeidere på streikevaktene, men støtten fra forbipasserende og gjester var overveldende. Etter streiken krevde klubben at seks streikebrytere skulle sparkes. Også på Hotell Bristol og Rainbow Hotel Slottsparken i Oslo sentrum drev ledelsen med streikebryteri og ble møtt med blokader. Det var aksjoner på Quality Airport Hotel på Gardermoen også. Flere steder ble streikevakter filmet av ledelsen ved hotellene. NHO sa at dette ikke var overvåking, men "sikring av bevis", i tilfelle det ble begått ulovligheter. Dessverre valgte hotellarbeidernes ledere de fleste stedene ikke å blokkere dørene fysisk.
Selvtillit var det også blant transportarbeiderne, som organiserte mobile streikevakter som raskt kunne dirigeres der det foregikk streikebryteri. På Oslo Varedistribusjon satte ledelsen igang streikebryteri og truet med erstatningskrav for tapte fortjenester. Under blokaden ved OVD, som etter noen dager hadde stoppet all virksomhet ved bedriften, fikk Dagsrevyens seere en liten illustrasjon av hvordan en storstreik forandrer forholdene i samfunnet. En skråsikker politimann marsjerer, med en gange som bare visse machotyper får til, opp til den blokkerte porten og sier med en veldig skråsikker politimann-stemme: "Hvem er det som er leder her?". Han blir møtt av lederen for Dagbladets transportarbeidere som ber ham pelle seg ned til Hågensen i Folkets Hus hvis han har tenkt å blande seg i en lovlig konflikt. Politimannens stemme og holdning forandres umiddelbart, og han stammer fram forsonende ord. Bare for å bli avvist igjen.
Transportarbeidere i Narvik demonstrerte sin makt da de satte opp veisperringer på E6 den 7. mai. De kontrollerte at ingen varetransport tok turen til en streikerammet fergeforbindelse i nærheten. Aktiviteten gjorde at de fleste bedrifter som hadde vurdert å bryte streiken kom på bedre tanker, og det var få forsøk på å holde åpent. Da Nor-Cargo i Drammen gjorde det, ble det organisert billaster med vakter fra Oslo og omkring som sørget for å få bedriften stengt. 50 transportarbeidere deltok i en blokade av danskeferga "Petter Wessel" i Larvik 3. mai. To uorganiserte meldte seg inn der og da," fortalte tillitsmann Lindulf Laksmark. [13] Dagens Næringsliv, som trykkes på Dagblad-Trykk likte dårlig å bli rammet av streiken og trykket en utgave den 4. mai på trykkeriet som produserer SøndagSøndag. Grafiske arbeidere fant fort ut hvor avisa hadde kommet fra og bestilte buss for å blokkere trykkeriet dagen etter. Trusselen om dette var nok til at Dagens Næringsliv ikke kom ut mer under streiken.
Ringnes-bryggeriet på Grünerløkka er en arbeidplass der det jobber 200 mennesker (hovedbryggeriet er utenfor byen). Det var ingen forsøk på streikebryteri. Vanligvis ville man forventet en symbolsk streikevakt med to-tre arbeidere. Det var ofte seks eller ni streikevakter tilstede, og de hengte gjerne opp politiske plakater mot de rike og mot moderasjon.
Spesielt imponerende var hvordan streiken inspirerte og ga selvtillit til nye grupper av fagorganiserte arbeidere. Vektere ved Securitas i Oslo visste at ledelsen hadde sendt ut et internnotat der det sto at de ville "holde alarmsentralen i drift med ledere og uorganiserte så lenge streiken varer". [14] Vekterne, mange av dem unge og nylig organiserte ble også truet med sparken etter streiken om de åpent kritiserte bedriften. De svarte med å holde massemønstringer utenfor Securitas-kontoret. "Dette er historisk for oss. Det er første gang noen i vaktbransjen er tatt ut i streik. Dette viser viktigheten av å være organisert," sa en streikevakt.[15]
Vekterne organiserte også nattlige, mobile streikevakter. Blant annet en vellykket aksjon mot Norsk Sikkerhetstjeneste den 5. mai. Selskapet hadde tilbudt seg å utføre streikerammet arbeid hos kunder til Securitas og Falken. Etter at 150 vektere demonstrerte utenfor sjefens kontor ved midnatt, skrev han under en protokoll der han lovet ikke å drive streikebryteri. Securitas-ledelsen ble tvunget til å trekke truslene sine og garantere at det ikke ville bli noen represalier etter streiken. En illustrasjon av voksende selvtillit fikk vi dagen streiken ble avblåst. Klokka seks om morgen den 9. mai var det en ny storblokade ved Securitas. Den samme vekteren som ville være anonym da hun ble intervjuet i Sosialistisk Arbeideravis fem dager tidligere ga nå kommentarer til avisa med fullt navn. "Dette var en prøveklut, neste gang blir det beintøft", sa hun.[16]
Mange arbeidere var veldig aktive på streikevakter, men streiken ga også opphav til flere demonstrasjoner som var åpent rettet mot "Forskjells-Norge" og stilte politiske krav langt utover selve tariffoppgjørets rammer. Det var planlagt en demonstrasjon mot NHOs kontor i Trondheim, som LO i byen stilte seg bak. I Bergen ble det en sint markering utenfor Høyres landsmøte. Mest imponerende var den historiske demonstrasjonen som Oslo Grafiske fagforening arrangerte mot Norges Bank og Børsen.
Daværende leder i Oslo Grafisk, Sven Hugo Johansen, uttrykte den politiske stemningen rundt streiken:
I forhold til den siste storkonflikten i 1986 så er det mye mer politikk denne gangen. I 1986 var folk mer opptatt av kroner og øre. Det er de selvfølgelig i dag også, men det er også mye mer.[17]Johansen tok konsekvene av sine egne ord da foreningen arrangerte demonstrasjonen mot sentralbanken og børsen 8. mai. At streikende arbeidere skulle marsjere mot den norske kapitalismens bastioner var i seg selv en historisk begivenhet. Parolene for marsjen var følgende: "Vi vil ha reell fordeling - Bedre tariff på alle punkter", "É...n megler er én for mye", "Renta ned - banksjefen ut", "Skvis snylterne - skattlegg aksjeutbytte", "Forsvar velferdsstaten - nei til privatisering".
En tillitsvalgt fra et trykkeri i Oslo forklarte hvorfor disse veldig politiske og militante parolene fikk oppslutning fra medlemmene:
Folk er forbanna på den økende offentlige fattigdommen i Norge. Jeg har en mor på sykehjem, og å gå på besøk dit er ikke noe hyggelig opplevelse.[18]Medlemsmøtet i forkant av demonstrasjonen var fullstappet og ivrig. 700 arbeidere marsjerte gjennom byen og ropte slagord som "Norges bank og NHO - til helvete med begge to".[19] Her var ånden fra Seattle i Oslo. Parolene gikk utover vanlige reformkrav. De angrep deler av systemet heller enn å kreve forandringer. For hver dag streiken varte ble arbeiderklassens makt demonstrert. "Tomme trusler - tyske arbeidere stopper BMW-strategien", var forsideoverskriften i Dagsavisen den 6. mai. Bakgrunnen var at den tyske bilgiganten hadde blandet seg inn i den norske storstreiken i solidaritet med sjefene. BMW sa at de ville finne andre leverandører i andre land dersom mangel på bildeler fra norske fabrikker førte til produksjonsstans i Tyskland. I tillegg til BMW kunne Ford, Opel, Volkswagen og Daimler/Chrysler bli rammet. Opptil 60 000 bilarbeidere i Tyskland kunne bli permittert fordi 700 arbeidere ved Raufoss ASA, 1300 ved Hydro Raufoss Automotive og 600 ved Kongsberg Automotive var i streik. Ledelsen på Raufoss fulgte opp og sa at streiken kunne fort føre til tap av arbeidsplasser i Norge. At 2600 arbeidere i Norge kan lamme produksjonen i en sentral del av verdens tredje største økonomi er verdt å huske på når politikere og fagforeningsledere snakker om den allmektige globale kapitalismen. Responsen fra de tyske metallarbeiderne er også verdt å huske på.
Dette er et forsøk på å bruke tvang. Når bilproduksjonen i Tyskland stopper, vil våre klubber passe nøye på at bedriftene ikke erstatter leveransene fra Norge med andre leverandører. Vi er ikke håndlangere for streikebrytere.[20]Dette sa Klaus Zwickel, lederen for Euroaps største fagforening IG Metall. SAAB og Volvo i Sverige kunne også rammes av mangelen på norske deler. Det svenske metallarbeiderforbundet støttet sine norske kamerater og sa de ville nekte å behandle streikerammede varer.[21]
Aktiviteten og solidariteten blant arbeidere i Norge og i utlandet sto i sterk kontrast til tafattheten hos lederne på begge sider av bordet. NHO-leder Finn Bergesen jr. kan ikke ha gitt selvtilllit til medlemmene sine da han startet streiken med å sutre. Det bør bli slutt på avstemninger, og lederne i de store organisasjonene må bare bli enige om tariffoppgjør uten utidig innblanding fra medlemmene deres, var Bergesens budskap. Streiken kostet NHOs medlemsbedrifter 400 millioner kroner per dag. Det overveldende nei-flertallet var også et nederlag for LO-ledelsen, som nå befant seg i en posisjon der de måtte lede en streik som de absolutt ikke ville ha. I sin første-mai-tale på Youngstorget sa Yngve Hågensen at NHO måtte komme med et bedre helhetlig tilbud. Han var nødt til å utrykke noe av forbannelsen fra grunnplanet og lovte å "kjempe hardt", men unnlot å nevne noe som helst i form av nye krav.
LO-ledelsen holdt en lav profil under streiken. Yngve Hågensen holdt pressekonferanser hver dag, men talte ikke til sine egne medlemmer under noen del av streiken. Først den 10. mai, en hel uke ut i den største konflikten siden 1986 skulle LO-lederen tale til et medlemsmøte. Ledelsen så an utviklingen og vurderte hva som måtte til for å få en slutt på streiken. De innså at med en aktiv og sint medlemsmasse var dét å vente på noen smuler ekstra fra sjefene for lite. NHO-ledelsen, som på fredagen hadde sagt at noe nytt tilbud var uaktuelt, møtte LO-toppene på søndag 7. mai. Bildel-produsentene, som ikke hadde fått gjennomslag for sine trusler hos arbeiderne, hadde sannsynligvis nå begynt å mase på sine egne ledere for å få slutt på streiken. Etterpå offentliggjorde LO sine nye krav. Disse var to kroner i generelt tillegg med to kroner ekstra til dem som tjente under 87,1% av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn (d.v.s. under 210 000 kroner) og 1,50 ekstra til dem som hadde mellom 87,1% og 92% av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. En avtaleperiode på to - ikke tre - år. Innføring av to feriedager fra 2001 og løfte om arbeidsgivernes vilje til å være med på finansiering av etterutdanningsreformen. En ny runde med mekling fortsatte utover mandagskvelden og natt til tirsdag. Klokka 4 natt til tirsdag 9. mai kom man fram til et resultat, og streiken ble avblåst fra klokka 6.
Resultatet var 1,50 i generelt tillegg i 2000 og én krone i 2001. Krav om lavtlønnstillegg gikk igjennom og gjaldt også for 2001. Det ble to feriedager i 2001 og to i 2002. Løfter fra regjeringen sikret at arbeidsgiverne gikk med på å delfinansiere en etterutdanningsreform. Avtaleperioden ble kortet ned til to år, så det blir et nytt hovedoppgjør i 2002. Lønnsøkningen representerte 4,56%, mens Arntzen-utvalgets anbefaling var 3,5% maksimum. Sjefene fikk beholde den delen av avtalen som åpner for fleksibilisering av arbeidstid.
Denne gangen var innstillingen fra LOs forhandlingsutvalg enstemmig. De fire forbundslederne som hadde stemt nei i første runde anbefalte det nye forslaget. Den nye avstemningen ga et solid ja-flertall på 78,6 prosent. At nesten 20 prosent likevel stemte nei viser dybden på forbannelsen som lå bak nei-flertallet i den første avstemningen. På avispakkeriene, der noen av transportarbeiderne som hadde vært blant de mest aktive under streiken befant seg, var det 40 prosent nei, i Grafisk var det 28% nei. Grunnen til at det ble et stort ja-flertall var at det store flertallet oppfattet streiken som en stor seier. Grupper som vekterne stemte nå nesten enstemmig ja fordi de hadde følelsen av å ha tatt enorme skritt framover.
Da en bygningsarbeider ble intervjuet i NRK Radio dagen etter at streiken var slutt, ble han spurt om ikke han hadde streiket forgjeves. Resultatet var tross alt en lønnsøkning på mindre enn tre tusen kroner i året, da en renteøkning på en prosent ville koste ham det dobbelte. "Slett ikke," svarte han, "vi har vist at arbeidsfolk kan stå sammen og at vi ikke finner oss i hva som helst". Renteøkningen som ekspertene forventet den uka, uteble. Banksjefen hadde denne gangen valgt å vise "sosial intelligens", som Dagens Næringslivs redaktør sa det i det samme radioprogrammet. "Du mener han har blitt presset?", spurte programlederen. "Ja".
Dersom det opprinnelige tilbudet hadde vært på 1,50 kroner ville man vanskelig kunne påstått at det var et brudd med moderasjonspolitikken. Men Aftenpostens overskrift den 10. mai var "Farvel moderasjon". Høyreavisa uttrykte at storstreiken handlet om mye mer enn kroner og øre. Den var en massiv, seks dager lang protest mot det som mange kalte "Forskjells-Norge" og som et voksende mindretall kalte kapitalisme. Og derfor var streiken langt mer bekymringsfull for borgerskapet enn at de måtte gi avkall på noen promiller ekstra av eventyrprofittene sine.
Dagsavisens redaktør Steinar Hansson skrev midt under streiken:
Formelt dreier LO-streiken seg bare om tariffoppgjøret. Som sådan har den ikke noen direkte betydning for den ideologiske debatten. Men streiken har allerede fått helt andre symbolske dimensjoner. Den er et oppgjør med elitetenkning og grådighetskultur.Hansson påpekte at streiken var en oppvekker og en skremsel for de på toppen av det norske samfunnet:
Grunnen brister under alle de nyrike som trodde at de hadde lagt Norge passivt og evig beundrende for sine føtter.[22]
Med andre ord viste streiken at arbeiderklassen fortsatt er en mektig kraft i samfunnet, at dens organisasjoner er inntakte og kan slåss, at medlemmene i økende grad er forbannede og at denne forbannelsen ofte er av en veldig ideologisk karakter. I statistikkene blir en streik omtalt i antall dager eller "tapte" arbeidstimer. I historien er konsekvensene av en streik som regel mye større. Aftenposten bekymret seg over dette i en lederartikkel etter streiken:
Av erfaring vet man at det er vanskelig å særbehandle enkelte grupper uten at det får en smitteeffekt over til andre grupper. Derfor kan virkningene av årets oppgjør bli større enn noen i dag kan forestille seg.[23]
Den tyske revolusjonære Rosa Luxemburg tegnet opp det samme bildet med større pensel da hun analyserte massestreikene som dannet bakteppet for den første russiske revolusjon i 1905.
Denne første generaliserte direkte aksjon virket desto kraftigere fordi den for første gang vekket klassefølelsen og klassebevisstheten hos millioner og millioner som om den var et elektrisk støt.[24]
Luxemburg påpekte at det ikke finnes noen "kinesisk mur" mellom arbeidernes kamper om lønn og arbeidsforhold - økonomiske kamper - og den bredere kampen om hvordan samfunnet organiseres - politiske kamper. Hun viste hvordan kamper om for eksempel akkordordninger kunne føre arbeiderne ut i konflikt med statsapparatet - politiet, domstolene og så videre - og gi opphav til en politisk kamp mot selve staten. Politiske demonstrasjoner ga ny selvtillit til arbeiderne som de brukte i nye kamper om kortere arbeidstid eller for betalte ferier. Ved første øyekast er det noe rart ved det norske systemet som tillater politiske streiker hele tida, mens økonomiske streiker er ulovlig med unntak av under de sentrale tariffoppgjørene. Et sentralt poeng med det norske systemet er å ivareta og forsterke skillet mellom politikk og økonomi som sosialdemokratisk reformisme bygger på, og som Luxemburg påpekte er et falskt skille.
Samarbeidet mellom regjeringen, staten, arbeidsgiverne og fagbevegelsen ble nedfelt i hovedavtalen i 1935. Hovedavtalen sikrer arbeiderne retten til å være med i og drive fagforeninger, men krever en høy pris tilbake. Denne tar form av ansvarliggjøring av tillitsvalgte helt ned til laveste nivå. Mellom tariffopgjørene (som regel annethvert år) er alle bundet av fredsplikten, som er et pent ord for streikeforbud. Sjefene kan (fordi de har styringsrett, som hovedavtalen også anerkjenner) legge ned bedrifter som de vil, men arbeiderne kan ikke på lovlig vis streike mot nedleggelser. Da lærerne streiket vinteren 1999-2000 var meldingen fra ledelsen "ikke nevn lønna". Politiske markeringsstreiker mot falleferdige skoler er lov, men dersom lærerne hadde streiket for lønn utenom tariffoppgjøret ville det vært ulovlig. Systemet sikrer at politiske streiker er avskåret fra arbeidernes økonomiske krav og makta til å vinne fram med dem, overfor den enkelte bedriften. Systemet er skreddersydd for å gi mer makt til byråkratene på toppen av fagbevegelsen på bekostning av grunnplanet på arbeidsplassene. Pampene er sikret mektige posisjoner i det offisielle samfunnspparatet. Grunnplanet kan til syvende og sist bare bygge opp styrke gjennom kamp der de måler seg opp mot egne sjefer.
Med skillet mellom politiske og økonomiske streiker ønsker man å oppnå det motsatte av den prosessen Luxemburg beskriver. Istedenfor at arbeiderklassens økonomiske kamp med kapitalen fører til at arbeiderne bruker sin økonomisk makt til politiske formål (slik kapitalistene alltid gjør), vil man avlede denne makten ved å kanalisere politisk militans mot Stortinget og vekk fra arbeidsplassene. Arbeiderpartiet tar seg av det politiske på Stortinget, der en streikemarkering av og til i utgangspunktet bare er en mindre forstyrrelse. LO-ledelsen nede på Youngstorget passer på det økonomiske.
Dette skillet kjennetegner all reformistisk tankegang fordi man aksepterer at kapitalistene har kontroll over produksjonen. Men i Skandinavia (og Tyskland) er klassesamarbeidet mer utviklet. Det har tjent norsk kapital i 65 år. Men det er en annen side ved samarbeidsmodellen som ikke er så gunstig for borgerskapet eller for fagbyråkratiet. Systemet fungerer bra for kapitalismen så lenge arbeiderne er under kontroll. Lov- og regelverket som binder arbeidernes organisasjoner til systemet som utbytter dem ivaretar samtidig fagforeningenes posisjon og i en viss grad styrke. Prinsipper om solidaritet og avsky for streikebryteri står sterkt. Innenfor klassesamarbeidets rammer er politiske streiker ment å fungere som sikkerhetsventiler. Men de skaper også en tradisjon for kollektive politiske aksjoner innenfor klassen som er en styrke for vår side dersom den kommer ut av byråkratiets kontroll.
Systemet som er bygd for å ivareta skillet mellom politikk og økonomi kan under visse omstendigheter bidra til å utviske det skillet. Dette så vi under storstreiken. De fleste kommentatorene og aktørene var enige om at det formelle, økonomiske grunnlaget var bare en del av bakgrunnen. Streikene i 1998 var begrenset både til enkelte bransjer i omfang og til kronekrav. De var "økonomiske" streiker. Selv om mange vant betydelig mer i 1998 enn i 2000, var storstreiken i år mer bekymringsfull for borgerskapet fordi det var i all hovedsak en politisk streik. Ikke en markering adskilt fra arbeidernes makt ved produksjonen, men en videreføring av den daglige kampen på et høyere nivå. Tariffoppgjøret 2000 ga opphav til en politisk massestreik. Men hvem kontrollerte den?
I 1986 - da arbeidsgiverne trodde det var på tide å etterape kolleger i andre land og angrep fagforeninger for å skvise mer ute av arbeiderne - visste LO-ledelsen at deres troverdighet var avhengig av en klar respons. Med 102 000 LO-medlemmer rammet av lockouten var det om å gjøre å gjøre lockouten om til en streik og sikre at kapitalistenes profitter ble rammet. Riktignok måtte streikevakter gå med bind på armen med skriften på insida fordi LO ikke offisielt drev med streikevakt, men det var LOs offisielle apparat som sørget for at arbeidsgivernes store offensiv ble slått tilbake.
Pampene på toppen av fagbevegelsen ser på aktivitet nedenfra som en trussel. De ser jobben sin som å megle på vegne av sine medlemmer, ikke å lede dem i kamp. Men deres posisjon overfor sjefene er til sjuende og sist avhengig av at de har noe å slå i bordet med. Derfor vil de i noen situasjoner igangsette og lede reelle massekamper. De vil alltid, slik de gjorde i 1986, akseptere mindre enn de kunne ha vunnet og inngå kompromiss, men de vil slåss. Slike kamper har Tony Cliff betegnet som byråkratiske massestreiker. Kamper som involverer titusener av arbeidere men som er under kontroll av byråkratiet.
I den andre enden av skalaen er de klassiske massestreikene som Luxemburg skriver om. Disse er produkter av arbeidernes spontane kamper i hverdagen. Men, påpeker Cliff:
[D]et er mange massestreiker som har lite til felles med Rosa Luxemburgs beskrivelse. Der hvor arbeiderne er godt organiserte er graden av deres uavhengighet fra det konservative fagforeningsbyråkratiet et produkt av deres selvtillit overfor kapitalistene. Jo høyere nivå på organiseringen og selvtilliten hos grunnplanet, jo større evne har de til å bryte byråkratiets lenker, og omvendt. I hvilken grad en streik er et produkt av grunnplanets initiativ avgjør hvor nært den er massestreiken som beskrevet av Rosa Luxemburg.[25]Initiativet til storstreiken 2000 kom nedenfra. Avstemningsresultatet var et slag mot byråkratiet. Alle visste at Hågensen og LO-ledelsen måtte lede en streik de ikke ville ha. Derfor var veien åpen for en alternativ ledelse til å ta initiativet og gi retning til forbannelsen og kampviljen som lå bak streiken. En retning som kunne ha gått utover tariffoppgjørets rammer og begynt å slåss for de politiske endringer som arbeiderne ville ha.
En slik ledelse kom ikke fram. Storstreiken var ikke fullstendig under kontroll av LO-ledelsen som i 1986. Muligheten for at den kunne blitt noe kvalitativt annerledes var tilstede. Denne muligheten ble forspilt. For å forstå hvorfor må vi se på rollen til opposisjonen på LOs venstreside.
Med én gang avtalen ble sendt ut til avstemning ble det lansert en nei-kampanje bestående av forbundsledere som Per Østvold og en rekke tillitsvalgte med gode kontaktnett og respekt i bevegelsen. Veien var åpen for å bygge opp en virkelig utfordring til LO-ledelsen. Utover april ble det mer og mer sannsynlig at det ville bli nei-flertall. Nei-kampanjen hadde grunnplanet med seg og kunne nå ha fremmet nye krav som ville ha mobilisert mange. Det var åpenbart et behov for et slikt fokus. "...medlemmene har helt andre forventninger enn det LO har lagt opp til. Forbannelsen er stor og uhåndterlig", sa Egil Mongstad, leder for Fellesforbundet region Oslo og en sentral figur i nei-kampanjen.[26] Men verken han eller noen andre i nei-kampanjen lanserte nye krav.
Den uhåndterlige forbannelsen som Mongstad så som et problem ville blitt en styrke dersom den hadde fått et fokus. Først under streiken kom nei-kampanjen fram til et nytt krav - 3 kroner i timen i generelt tillegg. På møter der de diskuterte strategien ble disse radikale tillitsvalgte ofte lammet av seksjonalisme - det vil si at de framhevet ulike gruppeinteresser og ble til slutt enige om en minste felles multiplum, istedenfor å finne et klart fokus som kunne samle på tross av ulik vektlegging på andre punkter. Nei-aksjonen innkalte til en ny pressekonferanse bare en time etter at avstemningsresultatet var offentliggjort. Dette var et bra taktisk trekk som kunne ha sikret opposisjonen en solid posisjon ved streikens start tre dager seinere. Igjen unnlot de å fremme konkrete krav. "Noe lett så det heller ikke ut til å være å få noen prioriteringsliste fra Nei-aksjonen", var en lett ironisk kommentar fra en journalist.[27] Da de ble presset til det satte nei-lederne avtaleperiodens lengde som det viktiste punktet og lønnsøkning som nummer to. I Aftenpostens meningsmåling som vi refererte til tidligere var det bare 6 prosent som så på avtaleperiodens lengde som det viktigste.[28]
Fagforeningslederne - byråkratiet - har andre interesser enn medlemmene på arbeidsplassene. Hverdagen deres er ikke masete sjefer og stemplingsurets disiplin, men drift av fagforeninger fra tryggheten av et kontor. De lever ikke av kampen mot kapitalen men av sin posisjon som meglere - kompromissmakere som forhandler på vegne av arbeiderne. Det foregår en kamp innenfor fagbevegelsen mellom høyre- og venstrefløyen innenfor byråkratiet. Sosialister tar klart side for venstrefløyen i denne kampen. For eksempel ville vi støtte aktivt opp om kampanjen dersom Per Østvold stiller som venstresidas kandidat for vervet som LO-leder i valget i mai 2001. Østvold, ikke minst på grunn av oppmerksomheten rundt storstreiken, har blitt en frontfigur ikke bare i fagbevegelsen men for antikapitalisme i Norge. Hans kandidatur ville bety et ansikt for sosialisme og ville gi store muligheter for politiske diskusjoner rundt om på arbeidsplassene og ellers. Det ville reise spørsmål om klasseforskjeller og moderasjonspolitikken og bidra ytterligere til den politiseringen som streiken var en viktig del av. Det viktigste skillet i fagbevegelsen er imidlertid det mellom byråkratiet som helhet og grunnplanet på arbeidsplassene. Byråkratiets rolle som ansvarlige meglere mellom arbeid og kapital er en enorm bør selv på de mest radikale individer. De som ledet nei-kampanjen var heltidstillitsvalgte på venstrefløyen i LO. Selv om disse er oppriktig forbannet på hvordan systemet fungerer eller er aktive sosialister vil de bli påvirket av byråkratiets tilværelse. Så når de skulle lage alternative krav var utgangspunktet ikke forbannelsen nedenfra men elendigheten på toppen av LO-systemet. At de først valgte avtaleperiodens lengde som det viktigste gjenspeiler deres posisjon som forhandlere. Det er riktig at en tre-årig avtale ville vært en svekkelse av arbeidernes mulighet til å få mer ut av bedriftene. Men i en situasjon der halve folket raste mot forskjeller, millionlønninger og den feilslåtte moderasjonspolitikken, måtte det en byråkratisk tankegang til for ikke å se at det var lønn som kunne samle.
Venstrebyråkrater kan være motstandere av kapitalisme, men de er - i kraft av sin posisjon - likevel bundet til dette systemet. For eksempel er Sven Hugo Johansen som ledet demonstrasjonen mot Børsen tilhenger av Solidaritetsalternativet. Mens han gikk foran hundrevis av arbeidere med krav om å "skvise snylterne" var han samtidig sterkt imot å kreve mer enn tre kroner. Her kommer det reformistiske skillet (Johansen er Arbeiderparti-medlem) mellom politikk og økonomi til uttrykk i en annen variant. Fagforeningslederen er meget militant på den politiske fronten, men samtidig moderat og ansvarlig på den økonomiske. Men også en motstander av moderasjonspolitikken som Transport-leder Per Østvold, som kom med noen kraftige utsagn både før, under og etter streiken, holdt seg til trekronerskravet. Østvold var faktisk fraværende, opptatt med en rettssak i Nord-Norge, under streiken. Saken var et erstatningskrav fra bedrifter som ble rammet av streik i 1998. At ingen stilte spørsmål ved om han ikke burde trosse loven for å lede sine medlemmer og mange andre som kunne ha sett på ham som et alternativ til LO-ledelsen gjenspeiler styrken til samarbeidssystemet og respekten for loven som preger arbeiderbevegelsen. Oslo Grafiske fagforenings medlemsmøte rett før børsdemonstrasjonen var et klassisk eksempel på hvordan venstrebyråkratene i noen situasjoner kan være langt mer effektive i å holde grunnplanet under kontroll enn sine kolleger på høyresida.
Forbundslederen Finn Erik Thoresen, som satt i LOs forhandlingsdelegasjon og som hadde anbefalt 75-øres-avtalen, hadde en noe begrenset autoritet i den fullpakkede Samfunnssalen. Han fortalte at forhandlinger var igang og sa ikke så mye mer. Han fikk høflig men dempet applaus. Neste taler var Kleiv Fiskvik, lederen for LO i Oslo og kjent som en sosialist på Arbeiderpartiets venstrefløy. Fiskvik fortalte forsamlingen at det var helt feil å stille krav midt under en streik! Han ville ha folk til å tro at det var taktisk klokt å være en bevegelse uten mål. Han var opptatt av å hindre at det kom fram nye krav og ville sørge for at bevegelsen forble innenfor byråkratiets kontroll mens Hågensen og kompani koblet sammen en ny avtale. I denne situasjonen hadde forsamlingen ikke noen særlige forventninger til sin egen leder, men de kunne forvente noe fra venstrefløyen. Fiskviks tale forårsaket hoderysting i salen, men han lyktes i å signalisere at det ikke ville komme noen utfordring til Hågensen fra folk oppe i LO-systemet. Da Sven Hugo Johansen talte til slutt og sa at nå var ikke tida for å inngå kompromiss, eksploderte salen i trampeklapp. Han traff stemningen og ga en retning til den forbannelsen og den styrken som folk følte. Men som vi har sett ville heller ikke han fremme konkrete krav som virkelig utfordret LO-ledelsens autoritet. I 1998 brøt mange grupper i praksis med Solidaritetsalternativet mens de aksepterte det på det ideologiske planet. I 2000 ble moderasjonspolitikken forkastet av hundretusener på det ideologiske plan, men det kom ikke fram en ledelse som kunne sørge for at den ble smadret i praksis. Den politiske, den ideologiske og den økonomiske kampen må føres samtidig. Om den politiske bevisstheten er på et høyere plan enn bevisstheten omkring hva man kan vinne konkret, må det eksistere en ledelse som tar utgangspunkt i det første for å høyne det andre. Et høyere kronekrav på vei inn i streiken kunne ha lagt et stort press både på LO-lederne og på sjefene. Da medlemmer av Internasjonale Sosialister argumenterte for å "flytte komma" og kreve 7,50 istedenfor de 75 ørene, ble vi møtt av ulike negative reaksjoner fra LO-opposisjonelle. Noen var rett og slett forbannede fordi vi "ødela enigheten" om tre kroner. Andre sa de var enige i at vi burde stille høye krav, men at medlemmene ikke hadde forståelse for et så stort brudd med moderasjonspolitikken og ikke hadde selvtilliten til å slåss for det. Denne konservative holdningen blant de mest radikale tillitsvalgte er ikke noe som særpreget den norske storstreiken. Den kommer av at de har organisert og holdt fagforeningene gående i lange perioder da det har stemt at mesteparten av medlemmene er passive. Det er vanskelig å omstille seg når det plutselig kommer en eksplosjon av aktivitet. Også den politiske tilhørigheten til de fleste radikale tillitsvalgte, enten de er preget av maoisme/stalinisme eller sosialdemokratisk reformisme, er en variant av sosialisme ovenfra, der arbeidernes egen aktivitet alltid kommer etter ledernes manøvring. Posisjonen som forhandlere på vegne av medlemmene gjør at man baserer sine krav på en oppfatning av hva man realistisk sett kan oppnå. Realisme blir veldig fort en ekstrem konservatisme i perioder der klassen slåss.
Oppførselen til partiene på venstresida viser hvordan de aksepterer skillet mellom politikk og økonomi. Hos sosialdemokratene er dette skillet forsterket av "moderniseringen". Mens Arbeiderpartiet tidligere kunne ha brukt partiets disiplin og strukturer til å påvirke nøkkelgrupper av arbeidere under streiken, er skillet mellom grunnplanet i LO og partiets politiske opptreden som forvaltere av Forskjells-Norge sterkere enn før. Tusener av tillitsvalgte er fortsatt partimedlemmer, fra forbundsledere som Kjell Bjørndalen i det mektige Fellesforbundet til lokale aktivister på klubbnivå. Men partiet hadde ikke noen organisert intervensjon blant LOs medlemmer. Fagforeningsaktivister i SV har lenge vært misfornøyde med partiets ferd vekk fra klassepolitikk. Partiledelsens intervensjon i streiken var at de sendte et brev til NHO der de anbefalte sjefene å tone ned fallskjermbruken. I diskusjoner omkring det nye partiprogrammet omtaler SV konsekvent fagforeningsarbeid som et spørsmål om partiets forhold til LO og andre forbund - ikke et spørsmål om hvordan sosialister skal organisere seg som en kraft innenfor fagbevegelsen. Mange av de radikale tillitsvalgte i Nei-aksjonen er i kretsen rundt Rød Valgallianse. Derfor hadde RV anledning til å ha en innflytelse som overgikk partiets beskjedne størrelse. Men de hadde ikke noen synlig intervensjon med klare handlingsalternativer. Partiets "faglige fløy" drev på med sitt mens "politikerne" sendte ut støtteuttalelser.[29] Internasjonale Sosialister er for små og har for få medlemmer på arbeidsplasser til å kunnepåvirke streiken i noen vesentlig grad. Men åpenheten for politiske idéer og viljen til å gå lengre enn den offisielle LO-opposisjonen som vi traff rundt om på streikevaktene og i de fagforeningene der vi er tilstede ga en indikasjon av hvordan et større parti som tok oppgaven alvorlig kunne ha uttrettet mye.
Streikeuka i mai var den perfekte anledningen til å styrke selvtilliten på arbeidsplassene. Noe man kunne ha gjort rundt konkrete krav knyttet til den politiske bakgrunnen og forbannelsen som lå bak streiken. At LO-ledelsen var i sjokk etter at 64 prosent stemte dem ned og arbeidsgivernes vaklende oppførsel ga gunstige betingelser. Da opposisjonen likevel bare krevde tre kroner må det ha forårsaket et lettelsens sukk på toppen av Folkets Hus. Da kunne Hågensen kreve to kroner, levere 1,50 og 3,50 (!) til lavtlønnede, og si at han ikke var så langt unna kravene.
Under storstreiken fantes det ledere som traff stemningen og som forsto streikens politiske karakter. Men det fantes ikke et alternativt lederskap som kunne bygge videre på denne og knytte den til konkrete krav som virkelig ville blitt uhåndterlige for LO-ledelsen. Hadde streiken tatt en slik kurs ville det for eksempel ha gjort det mye vanskeligere for staten og oljeselskapene enda en gang å kneble oljearbeiderne. Streiken over pensjonsrettigheter blant denne potensielt mektigste gruppa i den norske arbeiderklassen ble stoppet gjennom lønnsnemnd i juni.
Streiken representerte likevel et viktig skifte i styrkeforholdene mellom arbeid og kapital. Aftenpostens frykt for "smitteeffekten" var begrunnet. Streiken "sådde frø", som Luxemburg i sin tid uttrykte det. Det er verdt å merke seg at catering-arbeiderne på Gardermoen vant sin kamp mot Lufthansa som ville innføre usosiale arbeidstidsordninger, mens den samme kampen i London omtrent samtidig led nederlag. Storstreiken påvirket også oppgjøret i offentlig sektor.
Lønnsoppgjørene og streikene i offentlig sektor krever en mer omfattende behandling enn det er plass til her, men det var tydelig at arbeidsgiverne anser brukbare lønnspålegg som nødvendig for å unngå nye storstreiker. Forhandlingene ble utsatt mens man så an storstreiken, og etterpå fikk både lærerne og sykepleierne lønnsøkninger på over 20 000 kroner. Lærerlagets ledelse aksepterte betingelser om effektivisering og et lønnstillegg langt under de 50 000 kroner det lenge var snakk om. De var også aktive pådrivere for seksjonalismen som preger fagforeningene i offentlig sektor spesielt sterkt. Det vil si en aksept av idéen om at det finnes en begrenset pott som de ulike gruppene må knive om. Lærerlaget inngikk et dårlig kompromiss for å få slutt på førskolelærerstreikene som varte i tre måneder fram til midten av august, og som dermed var de lengste i offentlig sektor på 30 år.
At staten kjøpte seg unna konflikter med de største gruppene som hadde stilt høye krav, etterlot mindre organisasjoner som Fellesorganisasjonen (FO) og hjelpepleierne til å slåss alene. Begge disse ble møtt med lønnsnemnd. Men ikke før også de hadde vist at de også var forbannet og kunne slåss.
FO organiserte en rekke demonstrasjonstog - hver uke i Oslo, og førskolelærerne hadde også flere markeringer. I likhet med storstreiken var aktivitetsnivået høyere enn i mange tidligere streiker. Kommuneforbundet (NKF) - det største forbundet i offentlig sektor og i LO - stilte i utgangspunktet krav i tråd med LO-ledelsens moderasjonspolitikk (cirka 5000 kroner i året). De justerte opp kravene til 7000 etter storstreiken og endte opp med å få 5000, som de altså anbefalte. "Anbefalte" er å ta sterkt i, siden strategien til NKF-ledelsen syntes å være å si minst mulig og håpe at medlemmene holdt seg i ro. At ledelsen seinere kunne klage over den lave deltagelsen på 36% var et tegn på at strategien deres lyktes i stor grad.
Der hvor medlemmene ikke holdt seg rolig ga det uttelling. Til tross for 76% ja-flertall i avstemningen på landsplan stemte 40% nei i Oslo der et fåtall tillitsvalgte og grunnplansaktivister hadde agitert for et nei. (Også lærernes nei-kampanje ga uttelling i Oslo der 25,2% stemte nei, mot 17,2% på landsplan.) Dette var til tross for at det, i motsetning til privat sektor, ikke var noen ledere som gikk ut og argumenterte mot avtalen. Det er mulig det hadde blitt nei-flertall i privat sektor selv om Østvold og de tre andre forbundslederne ikke hadde anbefalt nei. Men det er sikkert at flertallet ville vært mindre. Arbeidere bryter ikke med sine ledere over natta selv når de er misfornøyde med dem. Blant lærere og i kommunene klarte man ikke å bygge kampanjer store nok til å presse lederne. Avstemningsresultatet fra Akershus NKF illustrerer hvorfor det er nødvendig å jobbe med byråkratiet og mot dem samtidig. På medlemsmøtet i Akershus stemte alle unntatt lederen mot det anbefalte forslag og foreningen anbefalte sine medlemmer å stemme nei. 60 prosent fulgte rådet.
Med god hjelp fra fagbyråkratiet klarte arbeidsgiverne å holde oppgjøret i offentlig sektor innenfor rammer som de kunne tåle.
Den norske storstreiken var en del av den antikapitalistiske bevegelsen og en ny vekkelse av kampvilje i arbeiderklassen. Vi er ennå ikke i en periode som i årene etter 1968, da man så et oppsving i klassekampen over hele den industrialiserte verden. Men på slutten av 60-tallet reagerte arbeiderne mot de første krisetegnene i en kapitalistisk økonomi som hadde vært i oppgang i over 20 år. Nå 30 år seinere er systemet eldre og dets tvang til å angripe arbeidernes levekår sterkere. Konsentrasjonen av stadig mer rikdom på færre hender som gjør folk forbannet i Norge foregår over hele verden. Privatiseringer og nedskjæringer likeså. Det er et mye mer politisk utgangspunkt for streiker og arbeiderkamper i dag enn det var forut for oppsvinget på 60- og 70-tallet. Vi vet ikke om vi vil få et slikt oppsving, men vi vet at dersom det skjer, ville det mye fortere få en politisk karakter. Selv små konflikter blir fort politiserte. Dette gjelder kanskje mer i Norge enn mange andre land. Ola Storeng i Aftenpostens politiske redaksjon uttrykte bekymringene om dette på den første streikedagen:
På vei inn i det nye årtusenet er det ingen som hjelper Stoltenberg og Hågensen med å holde sannheten om den norske samarbeidskapitalismen diskret skjult. Bedrifter blir slaktet og solgt for å få fram verdiene eller kapitalen flyttes fra bedrift til bedrift via større utbytte og ledelsen synes de har krav på sin del av verdiene [...] Det er ikke sikkert at LOs medlemmer vil akseptere en ny LO-leder som går til valg på fortsatt moderasjon.[30]Det norske borgerskapet er relativt svakt og vil ønske å fortsette med "samarbeidskapitalisme". Men de trenger også å angripe arbeiderklassen og øke profittene sine. De kan ta en hardere konfrontasjonslinje. Det er mer sannsynlig at de vil se på modeller som gir byråkratiet i fagbevegelsen enda mer kontroll i håp om at de kan unngå nye storstreiker. De vil også bruke staten til å flytte verdier til dem selv og til å riste kontroll over en større del av økonomien vekk fra det offentlige. Det er dette debattene i Arbeiderpartiet omkring privatisering av Statoil og helsetjenester gjenspeiler. Det er på grunn av norsk kapitals behov og den norske arbeiderklassens styrke at Arbeiderpartiet kan på en og samme dag si at lederlønningene er for høye og umoralske og at de vil innføre nye skattelettelser på aksjeopsjoner. Sven Hugo Johansen antydet i et intervju under streiken at storstreiken kan være den første av mange politisk motiverte massekamper: "Den politiske delen blir mer og mer viktig for fagbevegelsen. Det må gå an å ha et rettferdig samfunn hvor alle har det rimelig bra. Vi er forbannet på måten kapitalismen fungerer. Vi må ha mye mer styring enn i dag".[31]
På den enkelte arbeidsplass vil sjefene ønske å gjøre nytte av deres nyvunne rett til å leie inn og ut arbeidskraft og fleksibilisere arbeidstidsordningene. Om de får det til er et spørsmål om styrke lokalt. Vi står ikke ovenfor noe offensivt borgerskap som strutter av selvtillit. Tvert om vi ser nå en kapitalistklasse, nasjonalt og internasjonalt, som vet at den har troverdighetsproblemer og at det er en voksende motstand mot systemet deres. "Vi må høre på demonstrantene", sa Clinton i Seattle. Et sentralt spørsmål de kommende årene er om arbeiderklassen kan bevege seg fra å forsvare velferd og sikre sine arbeidsforhold til å føre en offensiv kamp der målet er å reversere utviklingen som vi har sett de siste 20 årene. Det forrige århundret endte med framveksten av den antikapitalistiske bevegelsen. En bevegelse som bringer sammen grupper som tidligere så sine interesser som seperate eller til og med i motsetning til hverandre. Den gir enorme muligheter og reiser helt sentrale spørsmål om hva som er alternativet og hvem som kan realisere det. Tusenvis av nyradikaliserte ser på arbeiderne som en av mange grupper, ikke den ene gruppen som har kraften til å vinne kampen mot kapitalismen. Marxismen tar utgangspunkt i samfunnets økonomiske basis og hvem som kontrollerer denne. Arbeiderklassens plass i produksjonen, som kilden til profitt, gjør den til den sentrale kraften som har evnen til å ta kontrollen fra mindretallet som styrer i dag. Storstreiken viste behovet for et nettverk av aktivister innenfor klassen som kan gi en alternativ ledelse. Et nettverk av militante arbeidere organisert på tvers av bransjer og fag ville være et nødvendig og viktig framskritt i dagens situasjon. Men også dette vil være sårbart overfor mange av de problemene vi har vært inne på. Seksjonalisme, samarbeidskapitalismens ansvarliggjøring av tillitsvalgte og byråkratiets konservative innflytelse påvirker også de klareste motstanderne av systemet. Borgerskapets kontroll over den fysiske og den ideologiske produksjonen betyr at det alltid er behov for en ideologisk kamp fra vår side. Det sier seg selv at en offensiv arbeiderklasse som ikke er i stand til å bekjempe rasistiske, sexistiske eller nasjonalistiske idéer vil møte veggen før heller enn siden. Konsekvent bekjempelse av idéene som splitter den internasjonale arbeiderklassen er en forutsetning for å vinne kampen mot kapitalismen.
Derfor må arbeidere organiseres ikke bare som kampvillige arbeidere men som sosialistiske arbeidere som alltid knytter det konkrete til det generelle - lønnskampen til kampen mot kapitalismen. Og som også er i stand til å gjøre det omvendte. For, som vi har sett, er det noen ganger lettere å være mot verdenskapitalismen enn det er å slåss for 7 kroner. Hvilket håp kan arbeidere ha om en framtid uten undertrykking om ikke de kan slåss for skikkelig lønn? Hvordan orker man å slåss år etter år på samme grunn hvis man ikke har en visjon om at det går an å organisere verden på mer fornuftig vis?
Et revolusjonært sosialistisk arbeiderparti kan bare bygges som en del av klassen. Men for å være effektivt må det ikke være det samme som klassen. Partiet må organisere det mindretallet som er overbevist om at kapitalismen må avskaffes og at dette er mulig. Da revolusjonslederen Lenin snakket om en "fortropp" mente han ikke - slik det framstilles i karikaturen - en gruppe av allvitende mennesker stilt foran alle andre. En organisasjon som kjemper for innflytelse og forsøker å påvirke historien gjennom å delta i enhver kamp, er tvert om forutsetningen for å lære. Det trengs en organisering som kan ta antikapitalisme inn i klassens organisasjoner og argumentere for arbeiderklassens sentrale posisjon overfor resten av den antikapitalistiske bevegelsen og som trekker lærdommene av sine efaringer.
Det er mange grunner til å vente nye kamper i Norge i årene som kommer. Motsetningene som har vært holdt godt under kontroll gjennom det utstrakte klassesamarbeidet bryter fram til overflaten. Disse motsetningene vil ikke bli mindre fordi Norge er et rikt land.
Hvis kapitalen vokser raskt kan lønningene øke; profitten til kapitalen øker enda mye raskere. Arbeiderens materielle posisjon har blitt forbedret, men på bekostning av hans sosiale posisjon. Den sosiale avgrunnen som skiller ham fra kapitalisten har blitt bredere.[32]
Motsetningene, klasseforskjellene og misnøyen vokser. Utfallet av kampene som disse motsetningene avler er ikke gitt. Det vil komme an på hvordan vår side er organisert og forberedt.