Christian Ringdal og Aslak Orre
|
Innhold:
I september 2000 blir Praha møtested for 20 000 av kapitalismens fremste forsvarere. Det internasjonale valutafondet (IMF) og Verdensbanken skal ha et av sine jevnlige fellesmøter - når sentralbansjefer, toppolitikere og ledende kapitalister fra hele verden kommer sammen for å diskutere den globale kapitalismens framtid. Behovet for en stadig økende avsetning for sine produkter jager borgerskapet rundt hele kloden. Overalt må det slå seg ned, overalt sette seg fast, overalt knytte forbindelser.[1]I dette systemet gjør et ørlite mindretall av verdens befolkning store penger på flertallets arbeid. Et internasjonalt borgerskap - fra USA til Mosambik, Fra Norge til Bolivia - beriker seg på utbytting av en internasjonal arbeiderklasse: Den vesentlige forutsetningen for borgerklassens eksistens og herre dømme er at rikdommen hopes opp på private hender, at kapitalen skapes og økes; kapitalen betinges av lønnsarbeidet.[2]For å forsvare verdiene sine og skape markeder for produktene sine opprettet borgerskapet sentraliserte nasjonalstater på 1800-tallet: [Borgerskapet] har klumpet befolkningen sammen, sentralisert produksjonsmidlene og konsentrert eiendommen på få hender. Uavhengige, bare løst forbundne provinser med ulike interesser, lover, regjeringer og tollavgifter ble trengt sammen til en nasjon, en regjering, en lov, en nasjonal klasseinteresse, en tollgrense[3]Det kan være fristende å tro at nasjonalstatenes betydning i dag er i ferd med å bli mindre viktig. Men hvis vi ser på realitetene, er produksjonen og salget av varer fortsatt i overveldende grad konsentrert rundt organiseringen av nasjonalstater. Selv ikke utviklingen av større frihandelsområder står i motsetning til Marx og Engels klassiske analyse. Frihandelsområder som EU og NAFTA[4] er uttrykket for den samme utviklingen i større skala, ikke statens bortfall. Frihandel er ikke noe nytt. De britiske globaliseringskritikerne Hirst og Thompson påviser hvordan forholdstallet på internasjonal handel i forhold til brutto nasjonalprodukt i 1913 var omtrent likt med tallet i 1995.[5] Tabell 1:
Verdenshandelen vokste med 900% siste halvdel av 1800-tallet og fram til utbruddet av første verdenskrig - med en gjennomsnittlig vekstrate på 3,4% i året fra 1870-1913. På 1880- og 90-tallet ble rundt halvparten av alle britiske investeringer foretatt utenlands. Marx' og Engels' innsikter i den globale kapitalismens dynamikk er svært viktige. Innenfor rammene av sentraliserte nasjonalstater kunne nasjonale kapitalister bygge seg opp i (relativ) fred. Etter 1870 oppsto imidlertid en ny tendens i kapitalismen: en sterk internasjonalisering av økonomien gjennom investeringer gjort av "statifiserte" kapitalister. En tendens til at kapitalister, med en nasjonalstat i ryggen, gjorde sine økonomiske investeringer utenfor de nasjonale grensene. Kapitalismen hadde gått inn i imperialismens fase, det Lenin betegnet som "kapitalismens høyeste stadium".[6] Samspillet mellom tendensen til "statskapitalisme" og internasjonaliseringen av kapital har vært et sentralt kjennetegn ved kapitalismen helt fram til i dag. Et trekk ved denne utviklingen har vært en økt tendens til kriger som følge av konfliktene mellom konkurrerende kapitalistiske selskaper med forskjellige nasjonalstater i ryggen. Av mangel på plass skal vi ikke gå nærmere inn på tendensen til kriger i denne artikkelen. Borgerskapet står i stadig kamp: til å begynne med mot aristokratiet, seinere mot de delene av borgerskapet selv som med sine interesser har kommet har kommet i motsetning til industriens framskritt, og alltid mot borgerskapet i alle andre land.[7]Marx og Engels beskriver hvordan kapitalismen ledes av en gruppe "krigende brødre". l dag finnes det også uenigheter mellom de største kapitalistiske nasjonene, mellom EU og USA, USA og Japan, og så videre. Men fra 1980-tallet har det vært en bemerkelsesverdig samstemmighet dem imellom som følge av en felles tilslutning til en økonomisk teori, en "uangripelig" nyliberalisme. Diskusjonene om gjennomføringen av denne økonomiske teorien finner sted i en rekke institusjoner, hvor lederne for flesteparten av verdens nasjonalstater kommer sammen for å diskutere hva slags retningslinjer som skal legges for internasjonal økonomisk kontakt. Disse institusjonene har kommet sterkt i fokus de siste årene, WTO, IMF og Verdensbanken G8,[8] med flere. En ny generasjon av aktivister benytter enhver mulighet til å sette fokuset på hvordan slike institusjoner er en integrert del av måten verden er organisert på. Disse institusjonenes innflytelse kan ses over nesten hele verden. Den sentrale rollen de har spilt i etterkrigsøkonomiens internasjonalisering av kapital viser hvor viktige de er. Denne artikkelen vil i hovedsak fokusere på IMF og Verdensbankens rolle. Vi vil forsøke å gi en lett tilgjengelig beskrivelse av de mest sentrale begrepene i diskusjonen om disse institusjonene, og vi vil gi noen eksempler på hva slags konsekvenser deres avgjørelser får for den globale arbeiderklassen. IMF, Verdensbanken og GATT (General Agreement on Tariffs and Trade) ble opprettet rundt 1945 for å danne en verdensorden der imperialistenes interesser var ivaretatt. Disse institusjonene har satt dagsorden på den internasjonale økonomiske arenaen i etterkrigstida (GATT skiftet navn til WTO i 1994). Gjennom å være dominert av amerikanske og vest-europeiske interesser har disse 3 institusjonene på hver sin måte "åpnet opp" økonomier over hele kloden for de største og mektigste selskapene i verden. Fram til den økonomiske krisa i 1973 var de med på å integrere "vestblokken", før "Bretton Woods"-systemet brøt sammen. Gjennom blant annet de notoriske "strukturtilpasningsprogrammene" har de i løpet av de siste 20 årene spilt en stadig mer aktiv rolle i å gjøre gjeldsrammede land mer åpne for utenlandsinvesteringer. Etter murens fall i 1989 har de fleste landene i verden blitt medlemmer av disse 3 globale aktørene. Til ministermøtet i WTO i Seattle i 1999 presenterte de tre lederne for IMF, Verdensbanken og WTO en felles erklæring hvor de forpliktet seg til å stå sammen for å "integrere de fattigste landene mer fullstendig i verdensøkonomien".[9] IMF, Verdensbanken og WTO har vært sentrale aktører i den intense internasjonaliseringen av kapital som har foregått i etterkrigstida. Tendensene til statskapitalisme nådde sitt foreløpige høydepunkt i Vesten med militariseringen av industriproduksjonen under andre verdenskrig. Men mens tendensene til statskapitalisme fortsatt er vesentlige har det andre trekket ved imperialismens utvikling - internasjonaliseringen av kapital - vært mer framtredende etter 1945. Denne internasjonaliseringen har IMF, Verdensbanken og WTO vært helt sentrale tilretteleggere for. Vi kan dermed si: Gjennom å være organer for å strømlinjeforme mulighetene for internasjonalt finansvesen, internasjonal handel og gjøre den industrielle utviklingen i fattige land tilgjengelig for multinasjonale selskapers investeringer er det en riktig betegnelse å kalle IMF, Verdensbanken og WTO for imperialismens økonomiske organisatorer.
Fra 1930-tallets proteksjonisme til andre verdenskrig For å forstå hvorfor IMF, Verdensbanken og GATT ble opprettet må vi se på den økonomiske situasjonen i verden umiddelbart før andre verdenskrig. På 1930-tallet hadde en sterk proteksjonisme funnet sted. Denne proteksjonismen medførte at den mest industrialiserte delen av verden delte seg i handelsregioner. Hirst og Thompson beskriver det på følgende måte: [...] det var på 1930-tallet at regionalismen sannsynligvis hadde sitt høydepunkt. Det fantes en åpenbart diskriminerende sterling-blokk, som omfattet det britiske imperiet/samveldet og litt til. Så var det en gruppe land som forble knyttet til gullstandarden, og en underseksjon av land i sentral- og øst-Europa som knyttet seg til Tyskland. USA satte opp handelsbarrierer og formet en halvveis dollar-blokk med de spansktalende landene som grenset opp til Nord-Amerika.[10]Andre verdenskrig førte til at økonomien i de industrialiserte statene nærmest ble underlagt statlig styring. I 1943 ble for eksempel 90% av alle investeringer i USA utført av staten.[11] Seieren over Nazi-Tyskland betydde at en ny oppdeling av verden kunne foretas. Europa ble delt på midten: dette var begynnelsen på den kalde krigen, hvor konflikten mellom to militære blokker bestående av supermaktene USA og Sovjet-Unionen ble dominerende på den storpolitiske arenaen. Utfordringen de industrialiserte landenes politiske ledere følte de sto overfor var altså et forsøk på å integrere verdensøkonomien på en måte man ikke hadde sett siden før første verdenskrig, 30 år tidligere. Alle mente nok at man hadde noe å tjene på det: i Europa ville man gjerne ha mulighet til å låne penger til gjenoppbygging, USA ville gi amerikanske selskaper større muligheter til å etablere seg utenfor den amerikanske statens grenser. USAs produksjonskapasitet hadde økt som følge av krigsøkonomiens store investeringer og det store produksjonsoverskuddet trengte eksportmarkeder. President Roosevelt hadde derfor allerede før USAs intervensjon i krigen stilt som betingelse overfor Churchill at handelsavtalene i det britiske samveldet måtte opphøre. Storbritannia hadde i realiteten ikke et valg. "President Roosevelt," sa Churchill ved en anledning "jeg tror De ønsker å avskaffe det britiske imperiet [...] alt De har sagt bekrefter dette."[12] I en av sine radiooverførte taler under krigen bekreftet Roosevelt på mange måter Churchills anklage: "Vi skal vinne krigen, og vi skal vinne den påfølgende freden."[13]
Fra Bretton Woods-konferansen til økonomisk krise 1973 Dette var var bakteppet for at amerikanerne inviterte til Bretton Woods-konferansen i 1944. Bretton Woods-konferansen ble avholdt for å forberede økonomien etter krigen, ledere fra 44 stater møttes for å diskutere dette. Den britiske økonomen John Maynard Keynes var en av deltakerne i Bretton Woods. Hans idé var opprettelsen av en verdensbank som skulle bidra i gjenoppbyggingen av Europa - Det internasjonale valutafondet ble også dannet. Disse to har blitt kjent som Bretton Woods-institusjonene (BWIene) i ettertid. Mer enn halve jordens befolkning lever på en måte som kan kalles elendighet [...] Det vi ser for oss er et utviklingsprogram basert på tanken om rettferdig, demokratisk handel. [...] Mer produksjon er nøkkelen til velstand og fred.[18]Verdensbankens utlånsprosjekter ble knyttet til to områder. Det ene var utvikling av infrastruktur - en helt vesentlig faktor som kapitalister vurderer for hvor enkelt de kan tjene penger når de etablerer seg et nytt sted. Det andre var å gi lån til prosjekter som ga vestlige selskaper muligheten til å etablere seg i låntakerlandet. GATT ble opprettet noen år etter Bretton Woods-konferansen, i 1947. Opprettelsen fant sted som en følge av at den amerikanske kongressen motsatte seg opprettelsen av en "International Trade Organisation" - de ville ikke ha frihandel på jordbruksprodukter. GATT regulerte den delen av verdensøkonomien som ikke ble inkudert i IMF og Verdensbankens arbeidsområder - verdens varehandel. Opprettelsen av disse tre institusjonene - IMF, Verdensbanken og GATT - skapte et marked for amerikansk-produserte varer og gjorde nye investeringsområder tilgjengelige for amerikanske kapital. Men som vi skal se, skapte dette systemet også muligheten for konkurrerende land til å ta opp kampen med USA. Fra 1945-1973 vokste økonomien i Vesten relativt jevnt. Dette var en historisk lang vekstperiode. Vi skal ikke gå grundig inn på årsakene til denne veksten her, bare konstatere at denne oppgangen muliggjorde en enorm ekspansjon og internasjonalisering av kapitalismen.[19] Den lange etterkrigsboomen ble muliggjort ved at USA var i stand til å etablere en internasjonal orden som hadde manglet i mellomkrigstiden. Amerikanske direkte utenlandsinvesteringer økte enormt - fra 11 milliarder dollar i 1950 til 30 milliarder i 1960, 70 milliarder i 1970 og til 133 milliarder dollar i 1976. Men det fantes store motsetninger innebygd i denne oppgangen. Især japansk og vest-tysk kapital dro nytte av at de ikke trengte å bidra til å finansiere et like stort militærvesen som i USA. De opplevde høyere vekstrater. Den britiske marxisten Chris Harman har beskrevet hvordan utviklingen fra oppgang til økonomisk krise i 1973 skjedde: Motsetningene ble forsterket av Vietnamkrigen. Krigen betydde at den amerikanske økonomien ble overopphetet - en prosess som ble forverret av hvordan krigen ble finansiert - underskuddsbudsjettering i steden for skatteøkninger (på grunn av krigens upopularitet). Internasjonalt førte den til en vesentlig reduksjon i amerikanske handeloverskudd. Likevel fortsatte amerikanske investeringer utenlands å vokse, helt til de andre økonomiske maktene mente at dollaren var overvurdert og at de i praksis subsidierte den amerikanske økonomien tilsvarende 2 milliarder dollar i året.[20]Spekulasjon mot dollaren i tillegg til faktorene Harman viser til over førte til at president Nixon devaluerte dollaren i 1971. Fram til da hadde avtalene fra Bretton Woods sikret at verdens valutaer ble målt opp mot dollaren, men ordningen brøt nå sammen. Denne krisa i amerikansk økonomisk hegemoni, kombinert med USAs militære katastrofe i Vietnam førte til at en ny ustabilitet oppsto: politisk, økonomisk og militært. Resultatet ble blant annet at de oljerike statene i Midtøsten kunne samarbeide om å presse opp oljeprisene i 1973.
Fra keynesianisme til Reagans og Thatchers nyliberalisme Verden gikk inn i økonomisk krise for første gang siden 1930-tallet. Denne krisa markerte et viktig skille i IMFs og Verdensbankens historie. Bretton Woods-systemet som hadde vært en sentral del av økonomisk organisering i Vesten i nesten 30 år falt sammen. IMF og Verdensbanken ble stilt på sidelinja. Under Bretton Woods-institusjonenes første regime var økonomisk liberalisme av heller liten betydning som teoretisk retning innen økonomisk politikk. I de fleste nye statene skapt av kolonienes frigjøring på 1950- og 60-tallet ble staten brukt aktivt for å fremme økonomisk vekst, og menneskelig utvikling innen helse og utdanning. Innen de rådende teoriene for utvikling, fra ulike varianter av keynesianisme til statskapitalismen i de "kommunistiske" landene, hadde det vært enighet om at staten måtte være en sentral aktør i økonomien fordi markedet hadde vist seg å ha store mangler. De vanligste formene for statlig "intervensjon" var store statlige investeringer i infrastruktur, industri og utdanning. Sentralbankene og pengetrykking ble om nødvendig aktivt brukt for å finansiere dette, eller store lån ble tatt opp. For å sikre markeder til lokale industri-, jordbruks- og andre produkter ble importrestriksjoner og toll viktige virkemidler. Det var et kapitalistisk system også den gang, med stadige kriger og undertrykking, men det var en periode der store deler av verdens befolkning likevel så en forbedring av levestandarden sin. Susan George har beskrevet hvordan datidas tanker om utvikling var: Hvis du for alvor hadde foreslått noen av ideene eller politikken som ligger i dagens standard, nyliberalistiske verktøykasse i 1945 eller 1950, ville du ha blitt ledd av scenen eller sendt på galehuset. I de vestlige landene var alle på den tiden en keynesianer, sosialdemokrat, kristen-sosialdemokrat eller en eller annen type marxist. Idéen om at markedet skulle tillates å ta avgjørende sosiale og politiske beslutninger, idéen om at staten frivillig skulle begrense sin rolle i økonomien, at storselskapene skulle bli gitt totalt fritt spillerom, at fagforeningene skulle få begrenset spillerom og at vanlige folk skulle få mye mindre heller enn mer sosial beskyttelse, det var idéer som var totalt fremmede i tidsånden.[21]Beskrivelsen virker fremmed for oss som har vokst opp i en tidsalder der markedet angivelig gir svar på alt. Det store skillet i det intellektuelle klimaet kom med den verdensomspennende økonomiske krisa på begynnelsen av 1970-tallet. Kapitalistene var ikke lenger villige til å betale for såkalt "offentlig stimulering av økonomien". Ideene om "det frie markedet" passet dem perfekt. Det ble bygd en ideologisk overbygning som passet de sterkeste kapitalistene i Vesten: hvis bare markedet fikk operere fritt, ville "dets usynlige hånd" sørge for at ressurser ble effektivt anvendt til beste for alle uansett om man var fattig eller rik. I hele den vestlige verden dukket det på 1970- og 1980-tallet opp et enormt nettverk av "forskningsfond", institutter, forskningssentre, tidsskrifter, journalister, akademikere og reklamebyråer som utviklet den "ideologiske pakken" som nyliberalismen var. Det hele var sponset med millioner, for ikke å si milliarder, av dollar fra næringslivet. Denne renessansen for økonomisk liberalisme skyldtes ikke at frimarkedsteoretikerne plutselig hadde fått "bedre løsninger", men at teoretikerne som til da hadde levd i skyggen av keynesianismen pekte på krisa og sa: "se hva som skjer når staten blander seg i økonomien". Tidligere "ekstremistiske" frimarkedsøkonomer som Friedrich von Hayek og Milton Friedman og deres idéer ble tatt inn i varmen, og idéene ført til topps i politikken med valgene av Reagan og Thatcher i USA og Storbritannia. Nyliberalismen ga kapitalistene et politisk redskap og en teoretisk "innpakning" for å åpne opp verdensøkonomien. På få år ble nyliberalismen den "herskende ideen" blant et stort flertall av politikere og økonomer verden over. "Oljekrisa" i 1973 hadde (i tillegg til at en gammel økonomisk teori ble dratt fram fra obskuritet) to effekter: oljeimporterende land fikk problemer med betalingsbalansen og OPEC-landene (OPEC - Organisation of Petroleum Exporting Countries) gikk kraftig i pluss - pengene ble satt inn i vestlige banker. I tillegg skiftet de vestlige bankene fokus for hvem de lånte ut penger til. En stagnasjon i økonomien i Vesten gjorde at færre investorer ville satse i de industrialiserte landene, penger ble nå nærmest "kastet etter" de fattigste landene. Det gjennomsnittlige realrentenivået i USA i perioden 1960-1969 hadde vært 2,6%. Det sank nå - til 1,0% i perioden 1970-1979.[22] De lave rentene gjorde lån billige for u-landene å ta opp i denne perioden. Oljeprisen doblet seg nok en gang i 1979, etter den iranske revolusjonen som kastet den amerikansk-støttede sjahen. De oljeimporterende utviklingslandene som i sin tid hadde tatt opp lån, opplevde nå at den vedvarende stagnasjonen i Vesten gjorde det umulig for dem å tjene inn nok penger på eksport til å betale tilbake lånene. Rentenivået som vestlige banker krevde på u-landsgjelda ble mangedoblet. I perioden 1980-1989 var det gjennomsnittlige realrentenivået i USA på 7,0%.[23] Det var i denne prioden at Bretton Woods-institusjonene og "strukturtilpasningsprogrammene" ble hentet fram og oppbygd som angrepsvåpen for vestlige banker som tok skyhøye renter fra land i den 3. verden. IMF og Verdensbanken økte sin makt enormt på 1980-tallet.[24] De ble "hentet fram fra glemselen" - med nyliberalismen som retningsviser for all sin virksomhet. Disse institusjonene ble nå enda tettere knyttet til interessene til de mektigste bankene, storselskapene og statene i Nord-Amerika og Vest-Europa. IMF og Verdensbanken ble utstyrt med en hærskare av økonomer og byråkrater som var "trent" i de nyliberale teoriene. I tillegg ble de utstyrt med penger og gull (bokstavelig talt, IMF har en av de største gullbeholdningene i verden) for at de skulle sikre seg en posisjon i forhold til de gjeldstyngede landene hvor de kunne stille betingelser og diktere politikken som skulle føres i disse landene. Dette for å sikre at deres "venner" i bankene fikk igjen lånene sine. Mexico annonserte i 1982 at de aldri ville være i stand til å betjene lånene sine, siden har "gjeldskrisa" vært i fokus. Siden 1982 har u-landsgjelda vokst år for år - den har blitt en økonomisk hengemyr for de landene som er en del av den. IMF ble i forbindelse med gjeldskrisa en "siste instans" som var villig til å låne ut penger for å dekke renter og avdrag til andre banker.
IMFs og Verdensbankens nye rolle: Stadig sterkere tilretteleggere for kapitalen IMF fikk plutselig mye mere makt som følge av gjeldskrisa, fordi de tok på seg å kreve inn gjeld for kreditorene. Uttrykket "torpedo" om IMFs gjeldsinnkreving er berettiget: gjennom trusler om represalier tvinges gjeldstyngede land til å godta IMFs krav. Ironisk nok er det første IMF gjør når et medlemsland trenger hjelp til gjeldsbetjening å sørge for at landets gjeld nasjonaliseres (nasjonalisering er jo ellers svært så upopulært i nyliberalistiske kretser): Siden tidlig på 1980-tallet har store deler av gjelda til store konserner og kommersielle banker i de utviklede landene bliit omgjort til statlig gjeld. På samme måte har det blitt gitt multilaterale og bilaterale lån til utviklingsland for å gjøre dem i stand til å tilbakebetale gjelda til de kommersielle bankene - dvs. at kommersiell gjeld ble omgjort til statlig gjeld (bilateral og multilateral) på en bekvemmelig måte [...] Denne prosessen for "konvertering av gjeld" er et sentralt trekk ved krisa: selskapers og bankers tap [...] har systematisk blitt overført til staten. Den mexikanske "redningsaksjonen" er bare et eksempel på denne prosessen.[25]IMFs politikk har sørget for at gjeld har blitt overført til statsbudsjettene i både fattige og rike land. I den mexikanske "redningsaksjonen" i 1995 som det vises til, la det amerikanske finansdepartementet, IMF og Verdensbanken ut milliarder av dollar for å sikre at Mexico ikke skulle gå "konkurs". Denne pakken innebar blant annet at den mexikanske statens eksportinntekter fra salg av olje skulle settes på konto i en bank i New York og administreres av internasjonale kreditorer. I Norge ble store deler av bankvesenet tatt over av staten på slutten av 1980-tallet - massive konkurser i det private bankvesenet ble unngått av statlig overtakelse. Det er arbeiderklassen som må bære byrdene av slike redningsaksjoner når de blir finansierte av kutt i statsbudsjetter og renteøkninger. IMF har fått i oppdrag av kreditorene å gjøre de forgjeldede landene betalingsdyktige: å sørge for at de betaler. Følgelig kan ikke de landene som skylder penger spille kreditorene opp mot hverandre. På denne måten må de forgjeldede landene forholde seg til IMF som "hovedkreditor" selv om IMF egentlig ikke er det, men statene i Vesten. De fleste land skylder relativt små summer til IMF. Det kreditorene gjør er å sørge for at ingen land kan få noe støtte hvis de ikke forplikter seg til å betale tilbake til alle kreditorene samtidig. Med IMF som "torpedo" er det vanskelig for de landene som skylder penger å stille kreditorene opp mot hverandre. I tillegg kommer forpliktelser om økonomiske reformer. Disse IMF-lånene gis på betingelse av at man godtar å gjennomføre økonomiske reformer. IMF samarbeider tett med Verdensbanken om hva slags økonomiske reformer medlemsland bør gjennomføre. Verdensbanken har de siste 20 årene utstedt det de kaller strukturtilpasningslån, lån som gis på betingelse av at landet som mottar dem gjennomgår IMFs strukturtilpasningsprogrammer. I løpet av etterkrigstiden gikk Verdensbanken fra å være en relativt marginal institusjon til å bli en sentral aktør i kampen om økonomien. Denne transformasjonen skjedde på slutten av 1960-tallet og framover. Robert McNamara[26] - USAs forsvarsminister under første del av Vietnamkrigen - var hovedmannen bak denne forvandlingen. Han var president i Verdensbanken i perioden 1968-1981. To vesentlige forandringer fant sted i løpet av hans presidentperiode. For det første økte bankens utlån dramatisk: mens 708 prosjekter til en total kostnad av 10,7 milliarder dollar hadde blitt finansiert i perioden før McNamaras inntreden, ble det på de første 5 årene av hans presidentperiode brukt 13,4 milliarder på 760 prosjekter! For det andre ble begrepet strukturtilpasning innført. Det var under Robert McNamara at Verdensbankens prosjekter sluttet å ha fokus på kun industriell utvikling og at man begynte å gi ut generelle lån hvor strukturelle forpliktekser var blant kravene. Det blir stadig mindre interessant å snakke om forskjellene på IMF og Verdensbanken. De arrangerer årlig et felles møte for tusenvis av sine ansatte. Begge har hovedkontor i Washington D.C., faktisk rett over gata fra hverandre. Her deler de bibliotek og har uformelle møter med hverandre. De utveksler jevnlig økonomiske rapporter og annen informasjon, de arrangerer felles seminarer og sender ofte sine ansatte samtidig til konferanser i medlemslandene. Et land kan ikke være medlem av Verdensbanken uten å være medlem av IMF først. IMF og Verdensbanken står side om side i innføringen av økonomiske reformer i medlemslandene.
WTO - ny aktør på 1990-tallet Den tredje av etterkrigstidens internasjonale økonomiske institusjoner var GATT. I utgangspunktet fungerte GATT mindre som en formell institusjon enn som et diskusjonsforum for internasjonale forhandlinger om handel. Det ble avholdt forhandlingsrunder - 8 i alt - hvor landene som denne løse avtalen inkluderte forhandlet seg fram til gjensidige reduksjoner i tollbarrierer. Avslutningen på den siste forhandlingsrunden - Uruguayrunden - førte til opprettelsen av en permanent handelsorganisasjon: WTO. Meltzer-kommisjonen - en kommisjon nedsatt av den amerikanske kongressen vinteren 1999 for å vurdere de globale økonomiske institusjonene - skriver følgende om GATT og WTO: På tross av mangelen på en formell avtalestruktur spilte GATT en svært nyttig rolle i verdensøkonomien. Ved å opprette [...] et reglement for handel, oppmuntret den til utvidelse av handelen. [...] Etter nesten et tiår med forhandlinger ble GATT-medlemmene enige om å utvide rollen og rekkevidden til, formalisere konstitusjonen og skifte navn på handelsorganisasjonen. [... WTO-avtalen] fikk to viktige tillegg [til GATT-avtalen]: General Agreement on Trade in Services [GATS] og Dispute Settlement Understanding. [...] General Agreement on Trade in Services [...] dekker områder som bankvesen, forsikring, telekommunikasjon, turisme, hoteller og transport.[27]GATS er altså en betydelig utvidelse av de tidligere handelsavtalene. I tillegg har man formalisert muligheten for å dømme land som ikke vil godta de andres vilje. Den tidligere statsministeren i Tanzania, Julius Nyerere, sa en gang: "Å vite at det er felles regler innefor boksing er en beskjeden trøst når man føres inn i ringen for å møte Muhammad Ali"[28] Dispute Settlement Understanding er en slags domstol hvor medlemsland kan klage inn andre medlemsland for brudd på WTO-avtalen. Etter en dom kan motparten iverksette handelssanksjoner mot den dømte parten. Meltzer-kommisjonen skriver: Når avgjørelser i WTO nå blir mer omfattende, finnes det en risk for at WTO-dommer vil overkjøre nasjonal lovgivning omkring temaer som helse, sikkerhet, miljø og annen regulerende politikk.[29]Det er ikke vanskelig å se for seg at reformer som arbeidere har slåss seg fram til kan bli fjernet av nasjonale regjeringer under henvisning til at man vil tape en eventuell rettssak i WTO. WTO ser for seg en internasjonal nyliberalistisk "grunnlov" som skal håndheves av WTOs interne organer. Det har allerede kommet til konflikter hvor denne instansen har blitt brukt til fordel for mulitinasjonale selskaper. EU ble dømt for å ha en avtale om import av bananer med land i Afrika og Karibien uten å gi de samme vilkårene for bananeksportører i sentral-Amerika og Ecuador. Denne rettssaken ble ført av USA på vegne av et av verdens mest brutale selskaper - Chiquita. USA vant. Susan George beskrev "biffkrigen" mellom USA og EU i 1999 slik: [En] veldig viktig dom er dommen om hormonbehandlet kjøtt, som forteller oss i Europa at vi er nødt til å importere biffkjøtt som stammer fra hormonbehandlet storfe og meieriprodukter fra Canada og USA. [...] USA kan velge fritt hvilke produkter de vil innføre 50 eller 100% avgifter på [...] Umiddelbart etter bananavgjørelsen la USA fram 11 nye saker som de ville ha vurdert i denne instansen. Fram til nå - ikke inkludert de nye 11 sakene - har USA lagt fram 44 saker, hvorav dom har blitt avsagt i 22 av dem. Merkelig nok har 20 av dommene gått i favør av USA.[30]Denne syrlige sluttkommentaren viser hvem som har mest nytte av organisert frihandel. Verdens mektigste selskaper bruker i dag WTO som en brekkstang for å få gjennom sitt syn om verdenshandelen.
Udemokratiske institusjoner IMF, Verdensbanken og WTO er veldig udemokratiske institusjoner. Eksistensgrunnlaget deres er som vi har sett å tilrettelegge for økt utbytting av verdens arbeiderklasse - økt kapitalmakt. Arbeiderklassen har ingen formell påvirkning på forhandlinger og avgjørelser som blir gjort i disse institusjonene. IMF domineres av de rikeste medlemslandene. Makten i IMF og Verdensbanken organiseres ut fra hvilke land som bidrar med mest penger. De 5 statene som er mest dominerende i verdensøkonomien kontrollerer rundt 40% av stemmene.[31] Det er bare noen få land som har kontinuerlig stemmerett: de fleste av medlemslandene er plassert i "blokker", hvor man veksler om å ha lederskapet for "blokken". Faktisk er Norges representant til IMF ikke engang en folkevalgt politiker. Han heter i august 2000 Svein Gjedrem - sentralbanksjefen. Norge har i utgangspunktet ikke engang en egen, fast representant i IMF. Vervet går på rundgang blant de nordiske og baltiske landene. Men ingen betrakter vel Gjedrem som en av våre talsmenn uansett. I WTO skal saker formelt avgjøres ved "konsensus" - at det er enighet når ingen av medlemslandene motsetter seg et vedtak. Men USA, Canada, EU og Japan møtes jevnlig for å avgjøre hvilke saker som skal opp til diskusjon og hva slags vedtak som bør fattes. Mindre mektige stater har ikke særlig valg når disse statene er enige seg i mellom.
Termer for økt kapitalmakt Det finnes en mengde forkortelser og begreper som man havner borti hvis man begynner å lese om IMF og Verdensbankens virksomheter. I USA finnes det en tradisjon for å lage fikse forkortelser og "catch-phrases" i alle mulige sammenhenger. For utenforstående kan det derfor være ganske kryptisk å skjønne hva slags "språk" forhandlinger og rapporter er skrevet på.[32] Vi vil forsøke å gi en lettfattelig innføring i noen av de mest sentrale begrepene som stadig brukes. [Strukturtilpasning er] et rammeverk for økonomiske reformer som omfatter en liberal handels- og investeringspolitikk, åpen prisfastsettelse og valutahandel, en jordbrukspolitikk som fremmer konkurranse, et reformert skattesystem og større vektlegging av markedskreftene.[33]Statene i de fattigste delene av verden har ofte en statlig subsidiert økonomi. Strukturtilpasning betyr avregulering av økonomien. Tiltakene i typiske strukturtilpasningsprogrammer er som hentet direkte fra et nyliberalistisk økonomisk program:[34] 1) Reduksjon av budsjettunderskudd gjennom utgiftskutt: a) Kutt i offentlige utgifter/investeringer og b) innføring av brukeravgifter på offentlige tjenester som helse og utdanning. c) Kutt i matvaresubsidier. 2) Reduksjon av budsjettunderskudd gjennom "økte inntekter": a) Privatisering av statseide foretak. b) Skatteøkninger (for eksempel moms). 3) Liberalisering og frimarkedstiltak: a) Privatisering av statseide foretak. b) Avskaffelse av tollbeskyttelse på varer produsert innenlands. c) Avskaffelse av prisreguleringer. d) Liberalisering av investeringspolitikk overfor utenlandsk kapital. 4) "Montetaristiske" tiltak for å dempe inflasjonen: a) Høyere renter. b) Innstramming av finans- og pengepolitikken (kredittpolitikk). c) "Fristilling" av sentralbank fra regjering og politikere. 5) For å skaffe hard valuta (for gjeldsbetaling) gjøres også følgende grep: a) Devaluering av valuta for å gjøre eksportvarer billigere for utenlandske kjøpere. b) Eksportorientering av landbruks- og industriproduksjon. Strukturtilpasningsprogrammene er laget av nyliberalister for å gjøre økonomiene i verdens fattigste land mer tilgjengelige for etableringer fra verdens rikeste selskaper og stater. Motkonjunkturpolitikk - statlig intervensjon i økonomien for å forhindre økonomiske kriser - blir umulig for de landene som strukturtilpasses. Av denne grunn er det ikke engang alltid sikkert at landene er mer betalingsdyktige etter innføringen av frimarkedstiltakene. Strukturtilpasningsprogrammene er resultatet av dogmatisk nyliberalisme og virker ofte mot sin offisielle hensikt: den å stabilisere økonomier, bekjempe fattigdom, og gjøre landene betalingsdyktige. Men bak de fine ordene skjuler det seg hensynsløs og kynisk imperialisme som vi skal se i eksemplene under. Flere av de som tidligere har administrert innføringen av slike programmer er nå ekstremt kritiske. Ett eksempel: tidligere sjeføkonom og visepresident i Verdensbanken, Joseph Stiglitz trakk seg fra stillingen sin i november 1999. I en oppsiktsvekkende artikkel han skrev i forbindelse med toppmøtet i april 2000 i Washington sa han følgende om de som lager programmene: Det er kjent at slike land-grupper lager utkast til rapporter før de reiser dit. Jeg har hørt historier om et uheldig tilfelle da disse økonomene kopierte store deler av teksten fra et lands rapport og rett og slett overførte det uredigert til rapporten om et annet land. De kunne kanskje sluppet unna med det, bortsett fra at "søk-erstatt"-funksjonen på tekstbehandleren deres ikke virket ordentlig og navnet på det landet de hadde kopiert rapporten til sto igjen på enkelte steder. Oops.[35]Stiglitz la ikke noe komme i veien for å fornærme økonomene som planlegger strukturtilpasningsprogrammene: han kalte dem blant annet "tredjerangs økonomer fra førsteklasses universiteter". Arrogansen som Stiglitz kritiserte i denne artikkelen kommer også til uttrykk i følgende sitat fra en ansatt i Verdensbanken før han skulle på et oppdrag: Jeg vet hva vi burde gjøre i Tanzania. Jeg har riktignok ikke vært der, men jeg skal snart ned dit, og da blir jeg der lenge nok til å lære alt jeg trenger å vite. To uker tenker jeg.[36]Den enorme arrogansen som IMF og Verdensbanken legger for dagen kommer også til uttrykk gjennom programmet de har lansert for sletting av gjelda til verdens fattigste land - HIPC-initiativet. HIPC-initiativet (HIPC - Heavily Indebted Poor Countries) ble lansert i 1996, som IMFs og Verdensbankens spesielle program for gjeldsslette i de 41 fattigste av fattige land (HIPC-landene). I virkeligheten var det bare 4 land (Mosambik, Bolivia, Guyana og Uganda) som fikk slettet gjeld under dette første HIPC-programmet. De andre kvalifiserte ikke til gjeldsslette etter betingelsene stilt av IMF. Mye på grunn av Jubilee 2000 og økende internasjonalt press mot kreditorene og IMF ble det originale HIPC-initiativet fra 1996 "forsterket". I det nye programmet er det bare 9 land som har kvalifisert til nå (august 2000). Men selv dette "forsterkede" initiativet har den moderate målsetningen å redusere gjelden til disse landene med kun 70%. Mange av de fattigste landene er i dag redde for at eventuell gjeldsslette skal finansieres med tilsvarende kutt i bistanden fra i-landene.[37] For det meste dreier gjelda seg om penger som kreditorene innser aldri noen gang vil bli betalt. Gjelda til for eksempel Mosambik står i år 2000 på 8,3 milliarder dollar, det høyeste noensinne. Gjelden har fordoblet seg bare siden 1993. Gjeldsslettingen har faktisk redusert pengemengden Mosambik må sende til Vesten hvert år noe. På midten av 1990-tallet var tilbakebetalingen verd 150 millioner amerikanske dollar årlig. Etter det første HIPC-initiativet sank tallet til 98 millioner dollar per år. Med det nye skal tallet falle til 73 millioner dollar. Men også gjeldssletten under HIPC knyttes til harde krav om strukturtilpasning. I 1999 oppfylte Mosambik kravene til det første gjeldsslette-initiativet. Men dette var ikke bra nok: IMF kokte straks sammen nye betingelser for videre gjeldsslette.[38] Som om ikke det er nok: selv den reduserte summen for nedbetaling av gjeld overgår hva myndighetene kan bruke hvert år på helse og utdanning tilsammen.[39] Det overgår også hele den samlede summen av inntektene fra salget av 1200 privatiserte bedrifter siden 1989 - hele privatiseringsprogrammet innbrakte kun 72 millioner dollar.[40] Det er en illustrasjon på hvor mye kreditorene egentlig gir blaffen i Afrika at de nøler med å betale summen som skal til for å gjennomøre hele dette programmet: IMF har anslått kostnadene til rundt 28 milliarder dollar[41] - mye mindre enn det norske oljefondet. For sammenlikningens skyld: IMF og G7-landene mobiliserte på få måneder 100 milliarder dollar for å redde seg ut av den asiatiske finanskrisa i 1998, eller 3,6 milliarder dollar bare for å redde børsspekulantene i selskapet Long Term Capital Management (LTCM) samme år. Vestlige kreditorer tilslører sin ubarmhjertighet bak snakk om gjeldslette. Av og til må man bare flire av hvor fjernt fra virkeligheten lederne for disse landene er. I juli 2000 møttes topplederne for verdens mektigste stater (G8) i Japan. De var skjønt enige om strategien for utviklingen av fattige land: verdens mest gjeldstyngede land skulle satse på IT! Den norske sosialisten Tore Linné Eriksen kommenterte dette forslaget på følgende måte: G8-lederne snakket under toppmøtet i Japan om at håpet for verdens fattige ligger i Internett. Hvor nærsynt en slik digitaloptimisme er, ser man av fordelingen av teknologi. Bulgaria alene har flere nett-tilkoblinger enn hele Afrika. New York har flere telefonlinjer enn Afrika.. I Norge er det mulig å få seg en PC for en halv månedslønn. I Bangladesh koster en PC 8-10 årslønner. I det høyteknologiske India er det bare 3 PCer per 1000 innbyggere, mens det i Norge er 400.[42]Den første bølgen av kritikk mot IMF og Verdensbanken nådde sitt høydepunkt i 1987 da UNICEF ga ut rapporten Adjustment with a Human Face.[43] Kritikken har kommet fra akademikere, fra statsledere i den 3. verden, men først og fremst fra ulike aktivistiske og politiske organisasjoner som har tilknytning til "grasrota" i landene som er rammet av strukturtilpasning. Men helt fram til nylig har IMF og Verdensbanken vært lite villige til å forholde seg til andre enn myndighetene i de landene de handler med. Frivillige organisasjoner og fagbevegelsen har vært holdt utenfor i de fleste land inntil ganske nylig. Etter demonstrasjonene i Seattle i 1999 har den nye IMF-direktøren, Horst Köhler, vært på flere rundturer i verden, på det IMF kaller "listening tours" - lytteturneer. På en av disse, i juli 2000 i Sør-Afrika, uttalte han på en pressekonferanse at IMF ikke var i Afrika for "å belære, tvinge noen, eller dominere med noe regjeringer ikke vil ha".[44] I alle tilfelle har IMF og Verdensbanken nå integrert en ny type betingelse til strukturtilpasningsprogrammene, nemlig at landet i konsultasjon med Verdensbanken og IMF, "sivilsamfunnet" og bistandsgivere utarbeider et Poverty Reduction Strategy Paper (PRSP) - et strategidokument for fattigdomsreduksjon. Et slikt dokument er også en nødvendig betingelse for å kvalifisere til gjeldsslette under HIPC-initiativet. Dokumentene skal i følge IMF: [...] oppdateres årlig, og beskrive et lands planer for makroøkonomisk og strukturell politikk samt sosialpolitikk for at et treårig økonomisk tilpasningsprogram skal fremme vekst og redusere fattigdom.[45]At IMF og Verdensbanken nå har vært nødt til å innrømme at det må fokuseres mer på fattigdomsreduksjon i sin samhandling med forgjeldede land er i utgangspunktet bra. Men tanken bak PRSP tar for gitt at strukturtilpasningen skal fortsette, og er ment å "tvinge" et lands regjering til å ta hensyn til de fattige innen rammene for klassiske strukturtilpasningsprogrammer. Midt under flomkatastrofen våren 2000 fikk Mosambik 2 måneder på å utarbeide et PRSP-dokument. Både regjeringen og grupper fra sivilsamfunnet (frivillige organsiasjoner, kirker, Jubilee 2000) protesterte. De mente at en meningsfull og demokratisk konsultasjon ikke var mulig på 2 måneder. "Da blir det heller ingen gjeldsslette", repliserte IMF og Verdensbanken. Etter sterkt press godtok IMF at regjeringen la fram et "midlertidig" PRSP-dokument. Dessverre er ikke dette dokumentet noe å rope hurra for. Det har den begrensede målsetningen å redusere "absolutt fattigdom" i landet fra dagens offisielle 70% til 50% av befolkningen. Målsetningene skal i følge dokumentet nås gjennom økonomisk vekst. Dette må skje gjennom "liberalisering i internasjonal handel, reform i skattepolitikk, mer effektiv kostnadspolitikk...". IMF og Verdensbanken har altså sikret seg at sine viktigste saker kommer med i dokumentet. Det nytter det lite at et dokument blir sirkulert og diskutert i sivilsamfunnet, så lenge den nyliberalistiske politikken ligger fast.[46] Den massive kritikken som Bretton Woods-institusjonene har fått de siste åra har ført til at de har lagt om språkbruken noe. Som vi har sett har de lansert spesielt tilpassede gjeldsslette-programmer for de mest gjeldstyngede fattige landene, de har fokusert endel på fattigdomsreduksjon og de snakker for tida mye om Good Governance (godt styresett) og lokalt eierskap for økonomiske reformer - land som "samarbeider" med IMF og Verdensbanken skal ha et oversiktlig styresett, og de skal ha større kontroll over hva slags økonomiske reformer som innføres. Problemet er selvfølgelig at de økonomiske programmene uansett bryter grunnleggende med muligheten for fattigdomsreduksjon - et nyliberalistisk program er et nyliberalistisk program samme hvem som innfører det. Uttalelsene om krav til "godt styresett" er bare fraser. Joseph Stiglitz har kommentert IMFs rolle i forhold til oppbygging av demokrati i fattige land slik: I teorien støtter fondet [IMF] demokratiske institusjoner i landene som de hjelper. I praksis undergraver de den demokratiske prosessen ved å pålegge tiltak. Offisielt "pålegger" selvølgelig ikke IMF noenting. De "forhandler fram" vilkårene for bistand. Men all makten er konsentrert på en side av forhandlingsbordet - IMFs - og fondet tillater sjelden nok tid til å kunne bygge en bred enighet eller særlig konsultasjon med verken parlamenter eller andre sivile instanser.[47]Den forrige IMF-sjefen, Michel Camdessus, avslørte hva som i realiteten ligger i kravet om godt styresett i en tale han holdt i 1997: Godt styresett er viktig for alle land uansett utviklingsnivå [...]Vår tilnærming er å konsentrere oss om de delene av et godt styresett som er nært knyttet til vår overvåking av makroøkonomisk politikk - nemlig åpenhet i regjeringens regnskaper, effektiv forvaltning av offentlige ressurser og stabilitet og åpenhet i økonomien og rammevilkårene for aktivitet i privat sektor.[48]Det er ingen tvil om at nyliberalisme og brutal utbytting også ligger i bunnen av frasen "godt styresett".
Mosambik: økonomisk vekst og bunnløs fattigdom Afrika er verdensøkonomiens periferi, et marginalisert område under kapitalismen. Afrikas økonomiske og politiske betydning ble mindre og mindre på slutten av forrige århundre og fram til i dag. Mens Afrikas del av verdenshandelen på 1960-tallet utgjorde 3%, er den nå nede på 1%. For enkelte store multinasjonale selskap og for politikere i Vesten er kontinentet av stor betydning. Mengder av billige naturressurser framskaffet av verdens billigste arbeidskraft og strategiske posisjoner i internasjonal politikk lokker. IMF og Verdensbanken har i snart 20 år hatt over 30 afrikanske land under administrasjon. Et av dem er Mosambik. Mosambik er et av de fattigste landene i Afrika. Likevel trekkes Mosambik stadig fram som en suksesshistorie. Suksesser er noe IMF og Verdensbanken sårt trenger. Inflasjonen har siden 1996 gått ned fra 47% per år til 2%, mens bruttonasjonalprodukt har vokst nesten 10% i året - blant de høyeste vekstratene i verden. Veksten i landet kan i hovedsak tilskrives byggingen av et smelteverk, en rekke nye luksushoteller i hovedstaden og lignende prestisjeprosjekter, det meste av det foregår i hovedstaden Maputo. Men dette har dessverre lite å si for levestandarden til folk flest.[49] Verdensbankens og IMFs utvikling er en utvikling for et lite sjikt av mosambikanske og sør-afrikanske nyrike. De velter seg i "spillovereffekten" fra utenlandsk kapital som gjør raske penger gjennom slakting av privatiserte bedrifter, boligspekulasjon, og import av luksusvarer som kun et fåtall har råd til i de store byene. Maputo er spekket med dyre biler og fasjonable villaer. Likhetstrekkene med Russland på 90-tallet er slående: den største vekstindustrien er innen privat vakthold og bodyguards. De rike lever luksusliv mellom hoteller og restauranter, der det skåles i importert whisky. Noen få steinkast unna ligger slumområdene, der folk dør av fattigdomssykdommer som malaria og kolera.
Hvordan Mosambik havnet i IMF og Verdensbankens klør Mosambik ble uavhengig i 1975 etter en lang frigjøringskrig under ledelse av partiet Frelimo. Portugiserne som forlot landet saboterte så mye infrastruktur de klarte. Frelimo tok over styret i et land hvor produksjonen var fullstendig formet av kolonialistenes ønsker om uutdannede undersåtter og eksport av ubehandlede råvarer.[50] Satsing på helse, ernæring og utdanning de første årene etter uavhengigheten førte til viktige framskritt for befolkningen. Den påfølgende borgerkrigen i landet varte fra slutten av 1970-tallet til 1992. Over en million mennesker omkom og nær sagt resten av infrastrukturen ble ødelagt. Sør-Afrikas apartheid-regime var tungt inne i denne krigen, med økonomisk støtte fra antikommunister i USA, og stilltiende støtte fra Reagans regjering.[51] Borgerkrigen skapte et dårlig utgangspunkt for utvikling av landet. Industrien var ødelagt og Mosambik var avhengig av import av investeringskapital, deler og teknikere. Omkostningene skjøt i været, samtidig som eksportinntektene sank fordi prisene på råvarene landet produserte falt drastisk i denne perioden.[52] Mosambik opplevde det samme som andre fattige land i den samme perioden. De billige lånene som ble "kastet" etter Mosambik på 70-tallet ble umulige å tilbakebetale. Myndighetene vil tilrettelegge forhold for ekspansjon i privat sektor ved at markedskreftene gjennom økt konkurranse tillates å allokere ressurser effektivt.[54]Gjennom devalueringer skulle eksporten økes, hvilket ville bringe inn sårt tiltrengt utenlandsk valuta, som så skulle brukes til gjeldsbetaling. Import skulle unngås for å holde inflasjonen nede og handelsbalansen i pluss. Ettersom IMFs hovedfiende nummer en er inflasjon, måtte inflasjonsdrivende forhold som underskudd på statsbudsjettet hindres. Det ble kuttet drastisk i både offentlige investeringer og løpende utgifter. Salg av statens eiendommer og økt skattlegging og inndriving av avgifter for offentlige tjenester i helse og utdanning skulle øke inntektene. Resultatet av den dogmatiske frimarkedspolitikken i Mosambik står som et eksempel på irrasjonaliteten i IMFs og Verdensbankens politikk. Strukturtilpasningen i Mosambik har ført til stagnasjon og produksjonsstopp heller enn vekst. Den har virket direkte mot sin hensikt selv i forhold til målsetningen om å gjøre Mosambik i stand til å betale tilbake gjeld gjennom økt vekst og produksjon.[55] De svenske bistandsarbeiderne Hans Abrahamsson og Anders Nilsson konkluderte etter 10 år med Verdensbanken: [strukturtilpasning] ødela landets langsiktige muligheter for utvikling. Den lille delen av den nasjonale produksjonsstrukturen som ikke var ødelagt av krigen krympet ofte ytterligere på grunn av liberaliseringer og den i mange tilfeller illegale internasjonale konkurransen som oppsto med strukturtilpasningen. [56]Jordbruk: Strukturtilpasningsprogrammene var katastrofale. Produksjon og markedsnettverk falt sammen. Banker ble privatisert eller nedlagt slik at handels- og landbrukskreditt forsvant. Dette rammet jordbruksøkonomien spesielt hardt. Samtidig som lånemulighetene falt bort ble statens innkjøpsmonopol for småbønders produkter - for eksempel mais - fjernet. Dermed var det fritt fram for oppkjøpsspekulanter som kunne kjøpe mais av småbønder til spottpris og deretter selge det videre dyrt i byene. Liberalisering førte til økt import av matprodukter fra andre land (spesielt Zimbabwe, Sør-Afrika og Portugal). Mulighetene for å drive kommersielt landbruk i Mosambik ble redusert. IMF og Verdensbanken tillot ingen form for proteksjonistiske tiltak for å skjerme jordbruksproduksjonen. Millioner av småbønder valgte på 90-tallet å senke produksjonen av jordbruksvarer til markedet og i større grad satse på selvberging. Den samlede jordbruksproduksjonen på 1990-tallet er på et mye lavere nivå enn under toppåret i 1981, og langt lavere enn i kolonitida. Dette fallet førte til økt behov for matimport til byene, noe som igjen har skapt problemer for handelsbalansen. IMF har hele tiden reagert med å kreve ytterligere innstramminger for å hindre etterspørsel og import! Industri: Industriproduksjonen falt dramatisk på begynnelsen av 90-tallet. Hovedårsaken til fallet skyldes krigsødeleggelsene, men i 1995 - etter 10 år med strukturtilpasninger - var industriproduksjonen bare 37% av hva den var i toppåret 1981, og langt under kolonitidas produksjon. I dag er den trolig enda lavere. Verdensbanken har med sitt privatiseringsprogram forårsaket massiv avindustrialisering i Mosambik. Den nest største eksportindustrien i Mosambik er cashew-nøtter. Verdensbanken har hele tiden forlangt at regjeringen skulle fjerne eksportbarrierene på ubehandlet cashew. I dag er er så godt som alle av landets 31 cashew-foredlingsfabrikker stengt - ikke fordi det ikke fantes et marked for produktene, men fordi Verdensbanken forlangte at cashew skulle eksporteres uforedlet. Siden uforedlede cashew-nøtter ikke kan spises, eksporteres de nå til India hvor barnearbeidere gjør det helseskadelige arbeidet med å rense cashew. Handel: Eksporten fra Mosambik var i 1994 ikke en gang halvparten av det den var i 1981. Dette skyldtes ikke større satsing på innenlands markedsføring. Tvert imot skyldtes det at produksjonen av eksporterbare varer sank, og at prisene på landets fremste eksportvarer (for det meste råvarer) falt på verdensmarkedet.[57] I 1995 "beregnet" IMF at eksporten ville øke med 16% i året de ti neste årene, noe det overhodet ikke var utsikter til.[58] For eksempel "beregnet" IMF i 1986 at eksporten ville øke med 25% i året de tre neste årene. I stedet økte eksporten med gjennomsnittlig 12% fra 1987 til 1993.[59] I strukturtilpasningsprogrammet for perioden 1994-96 ble forventningene redusert til en gjennomsnittlig årlig eksportvekst på 16%.[60] Men den årlige eksportveksten forble på gjennomsnittlige 12% helt til 1998 i følge deres egne tall.[61] Utrolig nok har dette "resultatet" legitimert krav i strukturtilpasningsprogrammet for 1999-2002 om en fornyet satsning på eksport, helst av råvarer. Helt siden IMF og Verdensbanken virkelig begynte å øve innflytelse over politikken i Mosambik har økonomien krympet på de fleste offisielle mål.[62] Likevel fortsetter Verdensbanken og IMF å hevde at politikken deres har vært en suksess. Dette kan de gjøre fordi de for tiden kun tar med tallene fra 1990-tallet når de viser økonomiske endringer.
En fattigere befolkning Etter 13 år med strukturtilpasning - som angivelig skulle redusere fattigdommen - lever fortsatt flertallet i bunnløs fattigdom. I 1998 manglet 54% av befolkningen tilgang til trygt drikkevann.[63] 58% av den voksne befolkningen kunne fortsatt ikke lese eller skrive. FNs utviklingsfond anslår at det gjennomsnittlige kaloriinntaket til mosambikanere er 77% av det anbefalt nødvendige. Det er lavt selv for gjennomsnittet i Afrika, som er på 93%. Andelen av offentlige utgifter som går til helsevesenet er nesten halvert på 1990-tallet takket være IMFs krav. Midt under borgerkrigen i 1983 brukte Mosambik fire ganger så mye på helse per innbygger som de gjør i dag. De kan ikke prioritere helse og utdanning under IMFs strukturtilpasningsprogrammer. Resultatene er dødelige. I 1998 manglet 70% tilgang til grunnleggende helsetjenester. Den forventede levealderen synker. Tabell 2:
Strukturtilpasningsprogrammene har bidratt til at antallet kvinner som får grunnskoleutdanning synker. I perioden 1980-85 - en periode under borgerkrigen med utvidelse av utdanningssystemet - fikk 47% av kvinnene gå i grunnskolen. Men i perioden 1992-97 - etter borgerkrigen - var tallet nede i 34%. I Afrika dreper dårlig utdanning. I en undersøkelse gjort av UNICEF i 2000 var tre av fire jenter ute av stand til å navngi en måte å unngå HIV-smitte på. Rundt 13% av befolkningen er smittet: flere millioner vil dø av Aids i tida som kommer.
Albania: fra Stalin-stat til NATO-base, gjennom IMFs og Verdensbankens programmer Michel Chossudovsky[66] har studert virkningen av IMF og Verdensbankens intervensjon i den albanske økonomien på 1990-tallet. Særlig sett i lys av NATOs imperialistiske krig i Kosovo våren 1999 er erfaringene verdt å nevne. Hele Balkan er en del av et strategisk spill hvor Vesten har ønsket en ekspansjon inn i Russlands tidligere hegemoniske områder.[67] IMF og Verdensbanken har vært en integrert del av dette prosjektet.
Norge - samarbeid med IMF for økt utbytting av arbeiderklassen Av og til kan man få inntrykket av at IMF og Verdensbanken bare er viktige for politikken som føres i den fattigste delen av verden. Dette er ikke riktig. Spesielt IMF er en veldig viktig premissleverandør for hvilken økonomisk politikk de såkalt "rike" medlemslandene fører. For å få et inntrykk av hvilken rolle IMF spiller vil vi gi et eksempel fra hvordan de samarbeider med Norge i å legge føringer for Norges økonomiske politikk.
Norge og fattige land Norske politikere ynder å framstille seg som "verdens beste bistandsytere". Et eksempel på hvor tomt dette er, er hvordan NORAD for et par år siden hadde en reklamekampanje for hvor fortreffelig norsk bistand var. De skrøt av at Botswana - som hadde mottatt 1,8 milliarder bistandskroner over 25 år - ikke lenger var et "bistandstrengende land". U-hjelpen fra Norge ble derfor stoppet. I annonsen sto det blant annet: Botswana har nådd det stadiet som er målet for alt vårt bistandsarbeid - at bistand skal bli overflødig. Gjennom samarbeidet har Norge særlig bidratt til: Tore Linné Eriksen poengterte imidlertid at alt ikke var rosenrødt i landet, i en artikkel han skrev i Tredje verden magasinet X. Selv om Botswana ikke var blant de fattigste landene i Afrika, påpekte han at halvparten av befolkningen levde under fattigdomsgrensa og at analfabetisme var dominerende fortsatt. Arbeidsledigheten var på nesten 25% og på grunn av Aids var forventet levealder i landet blitt justert betraktelig ned. Det var altså en sannhet med meget store modifikasjoner NORAD brukte i sin skrytekampanje[69] Vi gir full støtte til Verdensbankens initiativer for koordinering av utviklingssamarbeid [...] Koordinering er også sentralt for OECDs utviklingskomité [...] som utarbeider retningslinjer for fattigdomsreduksjon for medlemslandene.[70]Norge er trofaste tilhengere av IMF og Verdensbanken både når det gjelder frimarkedspolitikk og gjeldsinnkreving. Av og til setter politikere spørsmålstegn ved strukturtilpasningens konsekvenser for det fattige, men slik kritikk kan effektivt treneres av Norges Bank, som forvalter Norges forhold til IMF.[71] Sjefen i Norges Bank, Svein Gjedrem, er ikke en folkevalgt politiker. Likevel har han mandat til å forvalte Norges forhold til IMF. I sin hovedtale på et IMF-møte i 1999, ga han full støtte til den eksisterende politikken i IMF, med det unntak at han tok til orde for strengere strukturtilpasningsprogrammer: Lån bør bare gis til land som tar på seg å gjennomføre genuine og kraftige tiltak for å løse sine økonomiske problemer. Kondisjonaliteten må ikke svekkes, selv om konsekvensen i noen tilfeller kan bli at lån ikke gis til land som er i store vanskeligheter. [...] Vi bør strebe etter [...] mer tilpasning og lokalt "eierskap" for programmene.[72]Det hjelper ikke mye at statsråder uttrykker sin solidaritet med de fattige på PR-turer i utlandet. Så lenge norske myndigheter støtter opp om Bretton Woods-institusjonenes frimarkedspolitikk, undergraver de enhver utvikling oppnådd på ett område med mer menneskelig lidelse på et annet.
Konklusjon Erfaringene fra IMF og Verdensbankens arbeid i etterkrigstiden viser de mest barbariske trekkene ved det kapitalistiske systemet. Offisielt er de organer for "utvikling" - de er organer for utbytting. I store deler av Afrika og Øst-Europa har utviklingen gått i revers de siste tiårene. Stadige kapitalistiske overproduksjonskriser oppstår internasjonalt. Kapitalismen har blitt til hinder for videreutviklingen av produktivkreftene. Denne prosessen rammer arbeiderklassen og småbøndene. Marx og Engels beskrev hvordan denne prosessen førte til føydalismens fall i Det kommunistiske manifest: De produksjons- og samferdselsmidlene som dannet grunnlaget for borgerskapets oppkomst, ble til i føydalsamfunnet. På et visst stadium i utviklingen av disse produksjons- og samferdselsmidlene svarte ikke lenger de forholdene som føydalsamfunnet produserte og fordelte under, den føydale organiseringen av jordbruk og manufaktur, kort sagt de føydale eiendomsforholdene, til de produktivkreftene som allerede var utviklet. De hemmet produksjonen i stedet for å fremme den. De måtte sprenges, og de ble sprengt.[73]Kapitalismen er det første samfunnssystemet noensinne som produserer et overskudd av varer. Det er ikke nødvendig med sult og fattigdom. Men fordi produksjonen av varer er organisert etter profitthensyn i en konkurranseøkonomi blir fordelingen av varene slik den er i dag. Det er imidlertid mulig å organisere økonomien på en annen måte. Vareproduksjonen har aldri vært så sentralisert som den er i dag. De tusen største selskapene i verden produserer over halvparten av alle varene. Dette betyr at det er noen få tusen mennesker som tar de strategiske avgjørelsene om hva som skal produseres hvor, og hvor mye som skal produseres av det. Hvis noen få tusen mennesker kan organisere vareproduksjonen etter profitthensyn i en konkurranseøkonomi, er det ingenting i verden for at disse menneskene kan erstattes av noen tusen andre - demokratisk valgte - mennesker som planlegger produksjonen etter behov. Det er det som er en revolusjon: Proletarene har ikke noe eget å bevare; de skal ødelegge alt som hittil har sikret og garantert den private eiendommen [...] Proletariatet, det laveste sjikt i det nåværende samfunn, kan ikke reise seg, kan ikke rette seg opp, uten at hele overbygningen av lag som danner det offisielle samfunn blir sprengt i luften.[74]En antikapitalistisk bevegelse har vokst fram det siste tiåret, en bevegelse som har sett sitt foreløpige høydepunkt med WTO-toppmøtets sammenbrudd i "Slaget i Seattle". Dette slaget - og den påfølgende turneen av antikapitalistiske maktdemonstrasjoner i Washington, Millau, Okinawa og (forhåpentligvis) Praha - viser at bevegelsen står opp mot en sterkt sentralisert fiende som er villig til å ta alle midler i bruk for å beholde makten. Det som var så fantastisk i Seattle var samarbeidet som oppsto mellom organiserte arbeidere og antikapitalister. Som Tim Robinson viser et annet sted i dette nummeret av Internasjonal Sosialisme, var Norge i mai 2000 rystet av den samme bevegelsen - da arbeiderklassen gikk til aksjon. "Anti-IMF-opptøyer" har blitt stadig vanligere i såkalt "fattige" land - land som Argentina, Nigeria og Indonesia og så videre. Det er aksjoner som dette som vil skape et bedre organisert samfunn - sosialismen. Det er arbeiderklassens potensiale til å lamme kapitalismen i hjertet - profittjaget - som er avgjørende framover. Ved at vår klasse tar over organiseringen av produksjonen og innfører en demokratisk planlagt økonomi, vil IMFs, Verdensbankens og WTOs barbariske verdensorden bli historie. Vi har en verden å vinne. Noter[1] K. Marx og F. Engels, Det kommunistiske manifest, Oslo: Internasjonale Sosialister, 1999, s. 21.[2] Marx og Engels, Det kommunistiske manifest, s. 29. [3] Marx og Engels, Det kommunistiske manifest, s. 22. [4] European Union og North American Free Trade Association. [5] P. Hirst og G. Thompson, Globalization in Question, London, 1999, s. 27. [6] For en diskusjon av de to russiske marxistene Lenins og Bukharins bidrag til forståelsen av imperialisme, se A. Callinicos, "Imperialism today", i A. Callinicos, J. Rees, M. Haynes og C. Harman, Marxism and the new imperialism, London, 1994. [7] Marx og Engels, Det kommunistiske manifest, s. 26. [8] Jevnlige møter avholdes mellom lederne for verdens 7 største økonomier (USA, Japan, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Canada og Italia) + en av verdens sterkeste militære stater, Russland. [9] ForUMs IMF-hefte, Oslo, 2000, s. 8. [10] Hirst og Thompson, Globalization in Question, s. 31. [11] A. D. H. Kaplan, The Liquidation of War Production, New York, 1944, sitert i C. Harman, "The Crisis in Bourgeois Economics", International Socialism 71, 1996, s. 23. [12] Churchill sitert i S. George og F. Sabelli, Bankenes Bank: Verdensbankens imperium gjennom 50 år, Oslo, 1994, s. 26. [13] Roosevelt sitert i H. Brogan, Longman History of the United States, Kent, 1987, s. 584. [14] R. Kiely, "The crisis of global development", i R. Kiely og P. Marfleet (red.), Globalisation and the Third World, London, 1998, s. 26. [15] Fra de offisielle referatene fra konferansen. George og Sabelli, Bankenes Bank, s. 25. [16] Denne "semi-gullstandarden" blir kalt Bretton Woods-systemet (BWS) i faglitteraturen. Gullstandarden - hvor de fleste valutaer kunne veksles direkte i gull - ble forlatt ved utbruddet av første verdenskrig og hadde en kort renessanse i perioden 1925-31, se for eksempel Hirst og Thompson, Globalization in Question, s. 32ff. [17] Tallene er referert i E. Toussaint, Your Money or Your Life!, London, 1999, s. 117. Man kan fristes til å tenke at Marshall-hjelpen var en av drivkreftene bak oppgangen i etterkrigsøkonomien. Marshall-hjelpen var imidlertid bare småpenger sammenliknet med summene investert under våpenkappløpet mellom NATO og Warszawa-pakten: i 1962 ble det laget en FN-rapport som viste at det ble brukt 120 milliarder dollar i året på militære investeringer, se Michael Kidron, A Permanent Arms Economy, London, 1989, s. 4. [18] Truman sitert i Kiely og Marfleet, Globalisation and the Third World, s. 25. [19] På 1950-tallet utviklet de to marxistene Tony Cliff og Michael Kidron teorien om en permanent våpenøkonomi som årsaken til veksten. I korthet er forklaringen at konstant høye investeringsnivåer i våpensektoren - en permanent "krigsberedskap" - tok en vesentlig andel av kapitalistenes profitter. Dermed ble beløpene som var tilgjengelige for nye investeringer mindre og tendensen til at profittraten falt ble svekket. Våpeninvesteringer ble på denne måten en slags "sikkerhetsventil" for en ekspanderende kapitalisme. Tendensen til en synkende profittrate forsvant imidlertid ikke og dermed heller ikke økonomiske kriser - de ble bare forsinket. For en mer utfyllende analyse, se T. Cliff, Trotskisme etter Trotski, Oslo: Internasjonale Sosialister, 1999. [20] C. Harman, Explaining the Crisis, London: Bookmarks, 1984, s. 138. [21] S. George, tale ved "Conference on economic sovereignty in a globalising world", Bangkok, 24-26. mars 1999. Kan leses i sin helhet på www.zmag.org/crisescurevts/globalism/george.htm. [22] World Bank, "World Debt Tables", International Financial Statistics Yearbook, Washington 1990. [23] Samme sted. [24] Mens de samlede summer til strukturtilpasningslån fra BWIene i perioden 1980-82 utgjorde gjennomsnittlige 190 millioner dollar i året, kom de i 1983-1985 opp i 468 millioner dollar, i 1986-88 ble det gjennomsnittlig 1,24 milliarder dollar og endelig i perioden 1988-91 var beløpet oppe i hele 10 milliarder dollar per år. Mohan, Brown, Milward og Zack-Williams, Structural Adjustment: Theory, Practice and Impacts, London, 2000, s. 25. [25] M. Chossudovsky, The Globalisation of Poverty, London, 1997, s. 21-22. [26] En god beskrivelse av Verdensbankens historie kan finnes i George og Sabelli, Bankenes Bank. Tallene på økningen i aktivitet hos Verdensbanken under McNamaras presidentperiode er hentet herfra. [27] Sitatene er hentet fra Meltzer-kommisjonens (International Financial Institution Advisory Commision) rapport til den amerikanske kongressen. [28] Nyerere sitert i T. L. Eriksen, "Global Apartheid", i F. Gustavsen og I. M. Thorkildsen (red.), Markedets vidunderlige verden, Oslo, 1998, s. 95. [29] Meltzer-kommisjonens rapport. [30] S. George, "Trading Places", Socialist Review 233, 1999. [31] Detaljene finnes på www.imf.org og www.worldbank.org . [32] RORG-samarbeidet har utgitt en god "strukturtilpasningsordbok" som tar for seg flere begreper enn de vi tar med her. Se . [33] www.imf.org/external/pubs/ft/fabric/gloss.htm. [34] Det finnes en mengde bøker og artikler som tar opp konsekvensene av strukturtilpasningsprogrammer. En god artikkel på norsk er Eriksen, "Global Apartheid", i Gustavsen og Thorkildsen, 1998. Ellers anbefales Chossudovsky, 1997. [35] J. Stiglitz, "The Insider. What I learned at the world economic crisis", . Deler av denne artikkelen ble brukt av Mike Haynes for å lage et "liksom-intervju" med Stiglitz, se M. Haynes, "Verdensbanken: En sjeføkonom snakker ut", Sosialistisk Arbeideravis, 11-2000. [36] Amon J. Nsekela sitert i George og Sabelli, Bankenes Bank, s. 113. [37] United Nations Development Programme (UNDP), Overcoming Human Poverty, 2000, s. 48. [38] For eksempel har det nå kommet til konflikt mellom IMF og den mosambikanske regjeringen om den spede sukkerindustrien i landet. Sørafrikanske investorer har truet med å trekke seg ut av Mosambik og legge ned sukkerindustrien dersom regjeringen ikke opprettholder tollbarrierene mot import av sukker. Men ideologene i IMF hater enhver idé om proteksjonisme og har satt avregulering av sukkermarkedet som en forutsetning for å kvalifisere til HIPC. [39] UNDP, Overcoming Human Poverty, s. 47. [40] Fra Mosambiks største avis, Noticias, 12. august 2000. [41] Fra IMFs informasjonssider om HIPC-initiativet. www.imf.org/external/np/hipc/2000/041400.htm. [42] V. Velle, "Motstand mot globalisering - globalisering av motstanden", intervju med Tore Linné Eriksen, Sosialistisk Arbeideravis 15-2000. [43] G. Cornia, R. Jolly og F. Stewart, "Protecting the Vulnerable and Promoting Growth", Adjustment with a Human Face, bind 1 og 2, Oxford, 1987. [44] Daily Top News: Top stories on Mozambique, Southern Africa, East Timor, Human Rights and Solidarity, e-mail edition, 10. juli 2000. [45] Fra IMFs informasjonsside om PRSP. www.imf.org/external/np/prsp/prsp.asp. [46] Republic of Mozambique, Interim Poverty Reduction Strategy Paper, www.imf.org/external/NP/prsp/2000/moz/01/index.htm. [47] Stiglitz, "The Insider". [48] Camdessus sitert i RORG, "strukturtilpasningsordbok", www.solidaritetshuset.org/rorg. [49] Offentlig statistikk viser også at næringsveien i hurtigst vekst er hotell og restaurant, samt serviceproduksjon. IMF, Republic of Mozambique - Selected Issues, Washington, 1998. [50] Se for eksempel J. Hanlon, Mozambique - The revolution under fire, London, 1984. [51] Omtrent umiddelbart etter uavhengigheten startet først den rhodesiske og siden den sør-afrikanske destabiliseringen av landet. De utnyttet intern opposisjon mot Frelimos etterhvert stalinistiske politikk, og støttet den høyreorienterte geriljaen Renamo. Sør-Afrika ønsket å holde ANC på avstand ved å destablisere et "svart" styre i nabolandet. Vanlige mosambikanere havnet nå i kryssilden mellom Sovjet-støttede Frelimo og Renamo som var støttet av Sør-Afrika, med skjult støtte av Reagans regjering i USA. [52] Prisen på reker, den viktigste eksportvaren, falt fra 1986 til 1989 med 25%. Inntektene fra den nest viktigste, cashew-nøtter, økte med bare 12% selv om produksjoen økte med 81%. Tall fra C. N. Castel-Branco, Mozambique - Perspectívas Económicas, Maputo, 1994. [53] IMF, Enhanced Structural Adjustment Facility: Policy Framework Paper for April 1999-March 2002. Utarbeidet av IMF og mosambikanske myndigheter. [54] World Bank, IMF, Policy Framework Paper 1994-96. [55] For detaljert dokumentasjon om BWIenes politikk i Mosambik, se for eksempel H. Abrahamsson og A. Nilsson, The "Washington Consensus" and Mozambique, Gøteborg, 1996. Se også J. Hanlon, Peace Without Profit - How the IMF blocks rebuilding in Mozambique, Oxford, 1996. [56] Abrahamsson og Nilsson, The "Washington Consensus" and Mozambique, s. 44. [57] Abrahamsson og Nilsson, The "Washington Consensus" and Mozambique, s. 42. [58] IMF, Policy Framework Paper 1994-96, for Mosambik. [59] Castel-Branco, Maputo, 1994, s. 19 og 142. [60] IMF, Policy Framework Paper 1994-96, for Mosambik. [61] Se Enhanced Structural Adjustment Facility: Policy Framework Paper for April 1999-March 2002, utarbeidet av IMF og mosambikanske myndigheter. Se også H. Falk, "Mozambique in a post-Washington Consensus perspective", Country Economic Report, 1999. [62] I et land som Mosambik kan man ikke feste mye lit til målingene av økonomisk aktivitet, noe som skyldes en stor "svart" økonomi og korrupsjon - en tiltakende tendens på 90-tallet. Likevel bygger IMF og Verdensbanken alle sine råd for økonomien på de svært usikre opplysningene de selv stort sett er de eneste som har ressurser til å innhente. [63] Tallene er hentet fra UNDP, Overcoming Human Poverty, Human Development Index, Human Development Report 1991-2000. [64] M. Espling, Women's Livelihood Strategies in Processes of Change: Cases from Urban Mozambique, Gøteborg, 1999, s. 233. [65] Intervju med Pedro Joaquim Manjaze, Secretary of International Relations OTM-CS (Mosambikansk LO). [66] Mye av denne delen er hentet fra M. Chossudovsky, "The Criminalization of Albania", i T. Ali (red.), Masters of the Universe? NATO's Balkan Crusade, London, 2000. [67] For en grundigere analyse av hva Kosovo-krigen handlet om se C. Ringdal, "NATO, Kosovo og Imperialisme", Internasjonal Sosialisme 4, Oslo, 1999. [68] Det lages et skriv som er tilgjengelig for alle for rapporter fra slike møter, se for eksempel "Norway: Staff Report for the 1999 Article IV Consultation", www.imf.org. [69] T. L. Eriksen, "Reklame for bistand", Tredje verden magasinet X 2, 1999. [70] Bistandsminister Anne Kristin Sydnes, "Utviklingspolitisk Redegjørelse 2000". odin.dep.no/ud/norsk/aktuelt/taler/innlegg_stortinget/032001-090028/index-dok000-b-n-a.html. [71] I 1995 gikk en gruppe donorland til det eksepsjonelle skritt å kritisere IMFs manglende forståelse av at finansiell stabilisering ikke nødvendigvis betyr sosial stabilitet. Utenriksdepartementet instruerte norske diplomater, som var enige i innholdet i brevet, om å la være å signere. Norges Banks lojalitet til IMF forble "offisiell" norsk holdning. [72] Sentralbanksjef Svein Gjedrem i en tale til IMF og Verdensbankens Joint Annual Discussion i 1999. Talen er tilgjengelig på www.imf.org/external/am/1999/speeches/PR55NOe.pdf. [73] Marx og Engels, Det kommunistiske manifest, s. 23. [74] Marx og Engels, Det kommunistiske manifest, s. 28. |