Socialistisk Arbejderavis
Nr. 329 – 18. juni 2013 (Kun online)
Sverige 2010
Kampen mot nazisme og fascisme
Alex Tarkan Sen + Amanda Dübeck
Dagen etter det svenske valget i september 2010 gikk titusener av mennesker over hele Sverige ut i uvanlig store spontane protester. Mange følte instinktivt at noe urovekkende, alvorlig og fundamentalt annerledes hadde skjedd.
Valgresultatet viste at et fascistisk parti hadde kommet inn i det svenske parlamentet, riksdagen, for første gang noensinne. Med 5,7% av stemmene fikk Sverigedemokraterna (SD) 20 plasser – like mange som Vänsterpartiet (SVs søsterparti).
Sverigedemokraterna – en nytenkt nasjonalsosialisme
På den politiske venstresiden i Sverige råder det mye forvirring om hva SD er og derfor om hvordan de best bør bekjempes. Å ha en klar analyse av SD og hvilket slags parti det er, er avgjørende for att venstresiden skal kunne formulere en fremgangsrik strategi for å slå dem tilbake.
SD ble startet av personer fra ulike nazistorganisasjoner med en uttalt strategi om å vinne parlamentarisk makt gjennom å skjule nazismen utad. Denne strategi er verken noe nytt, eller noe SD er alene om. Den fascistiske bevegelsen har alltid vært basert på at på den ene siden late som de følger de demokratiske spillereglene, og på den andre siden bygge opp voldelige gjenger som terroriserer og bruker politisk vold mot venstresiden og svake grupper i samfunnet. Dette ser vi nå tydelig skje i England der personer fra British National Party har startet gatebevegelsen English Defence League som har knust butikker og angrepet innbyggerne i muslimske og asiatiske områder i flere britiske byer.
SD har samme konsept som resten av eurofascistene; man har innsett at det ikke er noen valgvinner å åpent støtte Hitler og folkemordrasisme, og i stedet fokuserer man på å vise uro over innvandring og flerkultur. Rase har altså blitt erstattet med kultur i retorikken. I de siste par årtier tilbake har flere slike partiet blomstret opp i Europa. Den fremste hjernen bak den eurofascistiske strømningen er Jean-Marie Le Pen, lederen for det beryktede Front National i Frankrike. Den eurofascistiske strategien går ut på å bytte uniformer og boots mot slips og dress som en måte å vinne masseoppslutning gjennom valg. For å oppnå denne masseoppslutning er det nødvendig å vaske vekk naziststempelet, som de aller fleste har grusomme assosiasjoner til. Veien dit er å bete seg som ett respektabelt, “normalt” parti samtidig som man ivaretar rasismen og den ekstreme nasjonalismen.
Mats Lindberg, professor i statsvitenskap ved Örebro Universitet, er en av de som mener at SD er fascistisk og peker på mange felles trekk med Hitlers nasjonalsosialistiske parti. Lindberg viser at SDs politikk ikke er noe annet enn en nytenkt og parlamentarisk nasjonalsosialisme, med andre ord en fascisme for vår tid[i]. Allerede på 1970-tallet ble det ideologiske grunnlaget for dagens SD lagt av Per Engdahl, en av de mest ledende svenske fascistene gjennom historien. Engdahl argumenterte i en av de svenske nazistiske tidskriftene for att man nå burde gi opprasebiologien og utpekte innvandrerne, istedetfor jødene, som den nye store trusselen mot Sverige og “svenskheten”.
Det finnes en tydelig kontinuitet i SD fra disse dager frem til i dag. Det som blitt forandret er fasaden og at det i dag er muslimer som blir hardest angrepet. SD er fortsatt samme parti i dag som på 1990-tallet da de arrangerte uniformerte nazistmarsjer og det var vanlig å gå med naziuniform på partimøtene. De som tilhører kjernen i partiet har alle vært med siden dette foregikk åpenlyst. Det er vanlig både at aktivister kommer fra andra nazistorganisasjoner til SD, og omvendt. Først i 2005, ett år etter att Jimmie Åkesson tiltrådte som leder for SD og i god tid før valget 2006, avskaffet de den nynazistiske fakkelen (lånt fra britiske National Front) som partisymbol til fordel for blåveisen og folkedrakten.
Sverigedemokraterna er ett nazistparti som ønskar seg ett homogent och etnisk renset Sverige. Mikael Jansson, som idag sitter i Göteborgs kommunfullmäktige, har for eksempel uttalt att “Vi är inte för något frivilligt återvändande. Vi är för att de här människorna ska repatrieras [deporteres], de som har asylinvandrat från främmande kulturer” [ii]. I partiprogrammet skriver SD selv: “Sverigedemokraternas ideologi är en förening av två tankeelement, sekelskiftets nationalkonservatism och delar av socialdemokratisk välfärdsideologi.” Det er vanskelig å uttrykke det spesielle ved å være nasjonalsosialist tydeligere enn som så.
Hva er fascisme?
Fascismen er en bevegelse som springer ut fra småborgerskapet. I tider med økonomisk krise og massearbeidsledighet kan deler av småborgerskapet føle at deres samfunnsposisjon blir truet. Småborgerne er utsatt i tider med økonomisk nedgang ettersom de savner både sjefenes økonomiske makt og arbeidernes kollektive makt. I ekstreme situasjoner kan det splittede småborgerskapet bygge sin egen bevegelse. Fascismen gir i disse situasjoner den "lille mannen" mulighet å uttrykke sin håpløshet, den lover beskyttelse mot ondene i samfunnet og lar ham vende sin bitterhet mot syndebukker. De få undersøkelsene som er gjort av klassetilhørighet blant SDs aktivister peker mot at deres klassebase ligner den som fantes i Mussolinis fascistparti og Hitlers nazistparti. Småborgere er sterkt overrepresentert og i likhet med klassisk fascisme følger også en hale av fortrinnsvis unge, mannlige, ofte arbeidsledige, arbeidere med dem.
En fascistisk bevegelse kan ikke analyseres ut fra sine egne utsagn i media. For å sitere Stieg Larsson: “ingen blir mer antirasist enn den rasist som plutselig får en mikrofon opp under nesen”. En forståelse av SD må skapes ut fra et helhetsbilde av deres handlinger og hvilken funksjon deres politikk fyller for kapitalistene. SD har, akkurat som alle fascister, ett arbeiderfiendtlig prosjekt der man mobiliserer støtte for en ekstrem form for nasjonalisme, i dette tilfellet “svenskhet” som trues av syndebukkene innvandreren og muslimen. Det å forstå fascisme som en bevegelse betyr også at vi ikke kan ha en statisk definisjon, men må se fascistiske bevegelser som foranderlige og under utvikling og at de preges av indre spenninger og motsetninger. Dagens fascistiske bevegelser har sett seg nødt til å snu på Hitlers strategi, de bygger først opp en velgerkjerne før de tar til gaten. De gjør dette av to grunner, dels på grunn av minnet om holocaust, og dels for att de har møtt mye motstand på gatene. De nye eurofascistenes strategi går ut på å utnytte misnøyen mot nyliberalismen og sosialdemokratenes mislykkede reformpolitikk. Blir krisen stor nok kommer de igjen å ta til gaten og det er dette de forsøker å posisjonere seg for.
Som argument mot å forstå SD som fascister sies ofte at de ikke marsjerer i gaten. Ikke akkurat nå, vil vi tillegge. Foruten at partiet som nevnt sto bak flere nazistmarsjer på 1990-tallet, har de fortsatt tette lenker til den øvrige fascistiske bevegelsen, inkludert noen av de mest voldsomme gruppene som f.eks. Svenska Motståndsrörelsen. Dessuten var Alan Lake fra English Defence League i 2009 på besøk hos SD i Malmø og en svensk versjon har nå allerede blitt startet. “Swedish Defence League” er nært knyttet til den høyt oppsatte sverigedemokraten Kent Ekeroth, som også har tette kontakter med tyske nynazister. De som sier at SD ikke er en trussel for oss i gatene, virker også til ha glemt de mange voldsomme angrepene som skjer mot venstreaktivister, innvandrere og journalister i Sverige. Siden 1990-tallet har minst 15 personer blitt drept av nazister. SDs nær uhindrede fremmarsj gir også styrke til de nazister som utfører slike angrep. Det er altså ikke bare de dresskledde nazistene i parlamentet som den svenske venstresiden har å slåss mot, men også de mange små, men voldsomme nazistcellene som finnes over store deler av landet. Og når deres dresskledde venner gjør det bra i valg, gir det selvtillit til de mer voldelige elementene. Det er heller neppe tilfeldig at en mann i Malmø trappet opp sitt snikskytteri mot innvandrere og venstreaktivister ?i Malmø rett etter valget.
Ingen talerstol til fascister!
Den svenske antifascistiske og antirasistiske bevegelse har vært preget av splittelser og en mengde uklare ideer om hvilke SD er og hvordan vi kan bekjempe dem. Det har lenge vært en diskusjon om hvorvidt man skal debattere med SD eller ikke. Dette er ikke noen ny diskusjon. Også på 1930-tallet mente liberalere at fascismen kunne stoppes gjennom en fri debatt. I dag høres ofte argumentet “la de komme til orde, så får alle se hvor dumme de er”. Men istedenfor å gå i debatt med dem må sosialister organisere motstand samtidig som vi argumenterer for prinsippet om ingen talerstol till fascister.
De som sier at rasisme og fascisme kan overvinnes med debatt glemmer at fascismen er et spesifikt fenomen som har som mål å demontere demokratiet. Problemet er at hvilken som helst debatt med SD eller andre fascister blir på deres vilkår ettersom den alltid havner på spørsmålet om at syndebukker skal pekes ut – og de er ikke redde for å lyge og komme med falsk statistikk som støtte for sine rasistiske angrep. Deres mål er ikke å “vinne” debatten, men å bli akseptert som en normal politisk fraksjon. De vil se ut som et respektabelt parti blant alle andre, for på den måten kunne nå ut til flere med sin hatpropaganda. Dette gjør de ved å prøve å være synlige på så mange ulike arenaer som mulig, i media, i skoler, på gater og torg og i politiske debatter. Men istedenfor å gi dem den muligheten må den antifascistiske bevegelsen si nei til å gi dem noen talerstol – samtidig som vi stempler dem for det de faktisk er: fascister og nazister.
Dette handler ikke om fascistenes ytringsfrihet som de selv hevder, men om att vi må forsvare de grupper i samfunnet som utsettes for rasisme og fremmedfiendtlighet. Fascistene ønsker å utnytte sine øyeblikk i rampelyset til å spre hat og splid mellom ulike grupper i samfunnet. Dette gjør de f. eks ved å kalle islam for en sykdom og påstå at muslimer stjeler den svenske velferden. Av og til slipper også grovere uttalelser igjennom som f. eks “Ställ upp invandrarna här på filmen o sätt en kula mitt mellan ögonen, lägg dom sen i en påse o sätt frimärke o skicka dom dit där dom hör hemma”, uttalt av SDs Marie-Louise Enderleits noen dager etter at hun ble valgt inn i det svenske parlamentet. Vi må forsvare de som rammes av rasismen mere enn vi forsvarer nazistenes rett å basunere ut sitt hat.
Bygg en massebevegelse som kan konfrontere nazistene
Vårt veivalg står ikke mellom å ta debatten med fascistene eller tie dem i hjel. Det handler om at vi som sosialister må ta oppgaven om å bygge en antifascistisk bevegelse på største alvor og møte fascistene med store massemobiliseringer overalt hvor de viser seg. Vi må ikke være redde for å mobilisere “vanlige folk” i å konfrontere nazistene. Gjennom å mobilisere i hele arbeiderklassen, fra sosialdemokrater og fagforeninger, til trossamfunn, sosiale bevegelser og revolusjonære sosialister kan vi konfrontere dem overalt hvor de prøver å stikke seg frem. SD skal ikke få ta over gater og torg med sin propaganda, derimot må vi bygge en stor og bred organisert motstand. Gjennom å protestere mot fascistene når de forsøker å spre propaganda kan vi sette press på dem og øke de interne spenningene. Gjennom å konfrontere dem med massemobilisering sår vi også en splid mellom den harde nazistiske kjernen og de som bare sympatiserer med deres rasistiske budskap. Dermed vil vi isolere og marginalisere dem. På den måten hindrer vi dem ikke bare i å nå ut med sitt hat men vi hindrer dem også i å vokse og bygge sin organisasjon.
Denne strategien ble med hell flittig brukt i Norge i de store konfrontasjonene mot nazistenes organisering på 90-tallet. Gang på gang ble rasist- og nazistorganisasjoner som FMI, Stopp innvandingen, Fedrelandspartiet, og de mere voldelige gruppene, møtt med kontante enorme massedemostrasjoner med tusenvis av deltagere. Nesten hver gang de forsøkte stille i skoledebatter ble de konfrontert av elever. Til og med når de forsøkte sig på småsteder som Gjessheim og Hønefoss ble de møtt med store motdemonstrasjoner samtidig som lokale nettverk ble bygget for å motvirke deres organisering lokalt. Ytre høyre i Norge er idag langt svakere enn i Sverige. Dette fordi den antifascistiske bevegelsen i Norge har en tradisjon for militant massemobilisering, altså både å bygge en stor bevegelse og å konfrontere nazistene. Dette har gjort at nazistene har hatt vanskelig for å organisere seg åpent og har blitt isolert, noe som nedlegggelsen av "den siste naziorganisasjonen i Norge" Vigrid, ble et symbol på. På samme tid i Sverige unnlot store deler av den reformistiske venstresiden å agere mot disse de framoksende nazi-gruppene, mens ytterse venstre organiserte kampgrupper for å møte dem. Med noen få unntak ble det ikke gjort noen seriøse forsøk på å organiserte store massemobiliseringer for å møte nazistene. Nesten alle mobilieringer fra ytterste venstre var smale, og ofte hemmelige, som effektivt avskjærer kampen fra massene.
Hvordan kan sosialister agere, på bakgrunn av teorien om enhetsfront
Det som kan stoppe den fremvoksende fascismen er altså en samlet massebevegelse som ikke er uttalt “revolusjonær” eller “sosialistisk”, siden de fleste som har interesse av å bekjempe nazismen ikke idag oppfatter seg slik. Istedenfor trengs en bredere bevegelse som har en enkel og samlende parole som “Stoppa Sverigedemokraterna” men som ikke er redd for å konfrontere nazistene. Det må også være parolefrihet og plass til alle grupper som vil vise sin tilstedeverelse i anti-nazi kampen. Vi sosialister må ha våre paroler som linker rasismen til kapitalismen, og ved å ha en åpen atmosfære vil det kunne bidra til nødvendig debatt og meningsutveksling om hvordan bekjempe rasismen, noe som hele beveglesen har godt av.
For at en slik front skal kunne være sterk nok for å kunne drive tilbake fascismen trengs også at fagbevegelsen er aktiv og mobiliserer sine medlemmer til motstand. Vi som sosialister må aktiv forsøke å bygge allianser med fagforeninger, selv om vi er uenig av deler av deres politikk. Men vi bør også mobilisere de arbeidere som ikke identifiserer seg ut ifra klasse, men som er organisert i ulike typer av sosiale bevegelser, ulike trossamunn og kulturelle organisasjoner. Slike allianser fikk man til i Norge, og det var en slik allianse med det nye venstrepartiet Die Linke i spissen som stoppet den europeiske anti-muslim demonstrasjonen i Köln september 2008 og omringet og stoppet den årlige nazi-marsjen i Dresden i februar 2010. Andre eksempler på hvor en slik enhetsfront er blitt skapt på mer permanent basis er i Storbritannia hvor revolusjonære sosialister, sosialdemokrater, fagforeninger, trossamfunn, HBT-organisasjoner, handikapporganisasjoner m.fl. har samlet seg i Unite Against Fascism. Denne alliansen har drevet BNP og English Defence Legue vekk fra gatene i mange store demonstrasjoner, men også bedrevet kampanjer der de banker på dører og snakker med velgerne i de områder der BNP har vært sterke. Å få fagforeninger til å aktivt mobilisere mot SD er ikke så vanskelig som noen tror. Flere steder i Sverige har deler av LO handlet selvstendig i å motvirke SD, for eksempel i den kommunen der SD er sterkest; Landskrona i sør-Sverige. Der gikk en sammenslutning av LO-forbund kalt Jobbare mot rasism rundt og banket på dører i tusenvis av husstander før valget. I dette ligger sannsynligvis noe av forklaringen på hvorfor SDs stemmeandel der falt kraftig, fra 22% til 15%, istedenfor å stige som i resten av landet.
Klarer vi å få i stand en slik massebevegelse vil det fungere som en skjold for arbeiderklassen. Gjennom å være mange som sammen beskytter hverandre mot fascisters og rasisters forsøk på å splitte oss kan vi bygge oss sterke og vise at den overveldende majoritet i befolkningen er antirasister. Men man trenger ikke bare ett skjold, men også ett sverd – en kamp mot det system av fattigdom, krig og undertrykking som gir fascismen grobunn. Å delta i felles kamp med andre er det viktigste vi kan gjøre for å overbevise flere om at sosialistisk og revolusjonær politikk er nødvendig.
INFOBOKS:
Hva er en enhetsfront?
Enhetsfronten er uløselig knyttet til Trotskis navn, og til kampen mot fascismen i 1930-årene. Trotski advarte mot Hitlers fascistiske massebevegelse, men pekte på at fascismens fremvekst enkelt kunne stanses dersom bare sosialdemokrater og kommunister gikk sammen om det, altså gjennom klasse-enhet. I stedet benyttet så vel de kommunistiske som de sosialdemokratiske lederne enhver anledning til å bekjempe hverandre, og fascistene kunne relativt uhindret etablere sitt diktatur. Stedvis gikk det så langt at kommunistene inngikk valgsamarbeid med Hitler for å kaste sosialdemokratiske delstatsregjeringer.
For Trotski handlet enhetsfronten om at arbeiderklassens organisasjoner måtte bli enig om felles handling. Enhetsfronten måtte omfatte alle arbeidere som ville slåss mot fascismen. Men han påpekte at de revolusjonære ikke måtte gi opp sin uavhengighet.
Like klart hadde Den kommunistiske internasjonale (Komintern) uttrykt seg 10 år tidligere:
“Samtidig som man anerkjenner behovet for handlingsdisiplin, må kommunistene beholde både retten og muligheten til å gjøre kjent sin mening om politikken til alle arbeiderklassens organisasjoner uten unntak, ikke bare i etterkant, men om nødvendig mens aksjonen pågår.(...) Selv om vi støtter parolen om størst mulig enhet i enhver praktisk aksjon mot kapitalistene, kan aldri kommunistene unnlate å fremme sine egne synspunkter, som er det eneste konsistente uttrykket for interessene til arbeiderklassen som helhet.”
I 1931 snakket fremdeles kommunistene om enhetsfront, men det var en “enhetsfront” som forutsatte at de sosialdemokratiske arbeiderne avsverget sine egne ledere før de fikk være med. Om denne stalinistiske “enhetsfronten nedenfra” skrev Trotski:
“Det overveldende flertallet av sosialdemokratiske arbeidere vil slåss mot fascismen, men – i alle fall nå – bare sammen med sine egne organisasjoner. Vi kan ikke hoppe over dette stadiet. Vi må hjelpe de sosialdemokratiske arbeiderne til å prøve ut deres organisasjoners og deres lederes verdi i handling, i denne nye og spesielle situasjonen hvor det er spørsmål om liv eller død for arbeiderklassen. (...) Å si til de sosialdemokratiske arbeiderne: – Sett deres egne ledere til side og bli med i vår ‘uavhengige enhetsfront’, er bare å føye en ny hul frase til tusenvis av andre. Vi må skjønne hvordan vi i virkeligheten skal rive arbeiderne vekk fra deres ledere – og dagens virkelighet er – kampen mot fascismen.” [iii]
Enhetsfronten var altså ikke ny da Trotski mante sosialdemokrater og kommunister til å ta den i bruk for å stanse Hitlers fremgang. Trotski selv pekte på at idéen om enhetsfronten går tilbake til bolsjevikenes praksis i Russland i 1917, i forbindelse med revolusjonen der. Komintern generaliserte disse erfaringene i årene som fulgte. Enhetsfront-strategien ble klart formulert på Kominterns verdenskongresser i 1921 og 1922 i Teser om enhetsfronten
Så hadde det vært passe å oppgi noen nettadresser til de nettopp nevnte artikler
Teser om enhetsfronten: http://intsos.no/index.php?id=3379
For arbeidernes enhetsfront mot fascismen: http://intsos.no/index.php?id=3719 (Dansk udgave)
Frans-Arne Stylegar: Enhetsfronten http://intsos.no/index.php?id=3511
Man kan varken tiga ihjäl Sverigedemokraterna eller vinna över dem med debatt. Ett parti som medvetet och systematiskt ljuger kan man ikke føre en saklig debatt med. Hvordan kan man debattere med en nazist som ønsker seg etnisk ren
Sverigedemokraterna arbetar för att framstå som ett respektabelt parti bland alla andra men de är något helt annat. För SD är det en säger respektabelt parti.
Det enda man uppnår med att ge Sverigedemokraterna utrymme är att de får en plattform och en talarstol för att nå ut med sitt rasistiska och islamofobiska budskap till en större publik. Därför är det viktigt att den antirasistiska rörelsen enas om principen att inte ge någon talarstol åt Sverigedemokraterna i offentliga debatter, i skolor, på universitet eller på gator och torg.
Som svar på detta skriker självklart Sverigedemokraterna på yttrandefriheten
Men vi bør ikke gå i debatt med dem. Som bloggeren Svensson skriver: (Hva med: Det er deres mål – de vil bare bli akseptert som stueren debattpartner – ikke vinne debatten etc)
En slik bevegelse må peke ut SD som fascisterm avsløre deres løgner og se til at de aldri får stå uimotsagt. For å sitere Stieg Larsson: “ingen blir mer antirasist enn den rasist som plutselig får en mikrofon opp under nesen”.
Man sår også en splid mellom den harde fascistiske kjernen og de rasister som barestemmer på dem eller skulle kunne tiltrekkes av deres ideer.
[i] Mats Lindberg, “En nytänkt och parlamentarisk nationalsocialism. Analys av Sverigedemokraternas ideologi och program.” Frisinnad tidskrift november 2010.
[ii] Stieg Larsson och Mikael Ekman: “Sverigedemokraterna – Den nationella rörelsen”. Ordfront och Expo Förlag 2001.
[iii] Leon Trotsky, “For arbeidernes enhetsfront mot fascismen”, 1931.
- Leder: Det mener vi
- Interview: Kampen mod umenneskelige fængslinger af afviste asylansøgere nytter noget
- Udenlandske chauffører har usle vilkår i Danmark
- “Grøn” kapitalisme – kun grøn, når der kan tjenes penge
- Derfor går finansverdenens nålestribede amok i kriminelle aktiviteter
- 1968: Året der forandrede alting
- Mere end en Saudi PR-katastrofe
- To år med Trump har mobiliseret millioner til modstand
- Almindelige menneskers historie: 3. De første store stater og de første klassekampe
Newsfeed